Kirkebakken nr 5 - Vennesla kirkelig fellesråd

More documents

Recommendations

Info

6 Tekst og foto: Odd I.R. Uleberg Anders Bjarne Steinsland (70) på Hægeland sitter stille og forteller om de slag livet har gitt ham. Han sier han aldri hadde klart det, hadde det ikke vært for omsorg og omtanke fra omgivelsene. Og for styrken han har fått ovenfra. Steinsland har erfart på kroppen den livsloven som bare de som har vært helt inne i fortvilelsen, vet om: Uansett hvor harde slag vi får, er det en kraft som kan snu selv det mest håpløse og meningsløse til en ny og mer solid plattform å stå på. De som er prøvd, vet at livet er som når en stein treffer vann. Steinen lager ringer og bølger og den går helt til bunns. Men den greier ikke å ødelegge vannet. Som vannet renner tilbake, tetter hullet og tar overhånd på nytt, går også livet på merkelig vis videre - leges. Av og til er livet så tungt at andre må bære oss, skal vi komme oss gjennom. Dette nummeret av menighetsbladet er viet diakoni som tema. Anders Bjarne Steinsland vet mer om det enn de fleste. Fordi han flere ganger i livet så inderlig har behøvd å ha noen rundt seg. - Mange ganger har jeg klaget og spurt Gud: Hvorfor kunne du ikke spart meg og mine for dette? Hvorfor skulle jeg oppleve dette? Hvordan kan Du tillate slikt? Du skjønner, veien inn til nådens trone er åpnet opp. Vi kan gå helt inn. Og der kan vi legge fra oss alt. Vi kan utøse både godt og vondt. Herren tåler å høre alt. Jeg tror dessverre altfor mange er altfor redde for å klage til Gud. Det er godt å si Ham det akkurat som det er. Det skjer noe da. . . Men ikke minst skjer det noe når man møter medmennesker som praktiserer kjærligheten, ikke bare snakker om den. . . De som kommer med nytt lys. I 1990 gledet Anders Bjarne Steinsland seg til julekvelden - Diakoni er evan Når en bygning raser, blir det ruin. Når selve livet raser, skjer noe h sammen med barn og barnebarn. Utpå dagen kom beskjeden om at barnebarnet var funnet død i sengen. Krybbedød. I 2002 døde kona reidun av kreft. Anders Bjarne mistet livsledsageren. I 2006 var sønnen Arnt Olav, svigerdatteren Cathrine og to døtre på vei til Stavanger på ferie. Ved egersund skjedde ulykken. Bare lille Thea overlevde. - Å miste kona er forferdelig. Man blir så alene, og jeg er den typen som ikke greier meg alene. Det blir bare mørkt da. Men samtidig er det nå engang slik at den ene ektefellen en eller annen gang må bære den andre til graven. Sånn er det bare. Man kan forsone seg med det som en del av livet. Men å miste barn og barnebarn kan ikke beskrives. At de unge dør, mens de gamle sitter igjen . . . Nei, det er. Det er. . . Det finnes ikke ord som rommer den opplevelsen. Men det finnes medmennesker som kan være der for et annet menneske som går i dødskyggens dal og trenger hjelp. - 17. juli 2006 forandret livet mitt. Det blir aldri som før. Det kan det ikke bli. Men det går videre på merkelig vis likevel. Det er ufattelig hva vi kan få å bære. Men samtidig ser det ut som vi får en eller annen kraft til å bære. Og noe av lyset som vi trenger for å klare oss, får vi fra andre. For meg er diakoni evangeliet i praksis. For meg er diakoni de som bryr seg, sier Anders Bjarne, og legger til: - Og diakoni er for oss vanlige folk. Der kan alle være med. Alle kan være noe for andre. Anders Bjarne forteller om Bjarne Nordhagen og Per emanuelsen, henholdsvis sogneprest og BRY DEG: Anders Bjarne Steinsland har opplevd den dypeste trage kan verdsettes nok. De sender det lyset som man trenger for å få øye sognediakon. Han sier de gjorde en fantastisk innsats den første tiden etter tragedien. Ikke så mye med det de sa, men med at de bare var der – til stede. - Menighetsråd og <strong>fellesråd</strong> og frikirkepastor Jon Lia var også fantastiske. De kom hjem til meg og spurte om minnestund og andre ting. Og de brydde seg. Kommunen stilte også opp med sine folk. Men først og fremst vil jeg trekke fram bygdefolket. Hele bygda omsluttet oss. Det er faktisk vanlige folks omsorg jeg husker best. en bekjent kom på døra. Han slo armene rundt meg, men sa ingenting. Han sto lenge. Så gikk han igjen. Det er kanskje den enkeltopplevelsen jeg husker tilbake på med størst takknemlighet. Naboer som kom med mat. Man glemmer nemlig helt å spise den første tiden. . . En bekjent kom på d rundt meg, men sa lenge. Så gikk han i den enkeltoppleve tilbake på med stør
geliet i praksis elt annet. Selv den tyngste byrde kan gi oss noe nytt, ser det ut til. die. Han har lært at medmennesker som bryr seg og viser omsorg, ikke på at livet går videre. – Diakoni er kristendom i praksis, sier han. Anders Bjarne Steinsland har mange ganger takket Gud for at han bor på et lite sted. Han sier han kjente hele lokalsamfunnets varme – og han kjente kraften fra manges bønner. - Jeg har tenkt mye på dette med at diakoni er evangeliet i praksis. Det kan være ganske enkelt å sitte i en forsamling å være kristen. Og ofte fremelskes den kristne aktiviteten. Det er så stort hvis noen kan synge eller tale fra en talerstol. Men ofte kan det bli kristendom i teorien. De som virkelig praktiserer nestekjærligheten, de kan jeg ikke få takket nok. Ofte tror jeg vi mennesker øra. Han slo armene ingenting. Han sto gjen. Det er kanskje lsen jeg husker st takknemlighet. måler og veier litt feil. I hvert fall gjorde jeg det. Vet du, noen av de jeg var sikre på ville komme og hjelpe meg, de så jeg aldri. Og noen av de jeg i mitt stille sinn aldri hadde tenkt ville komme, de kom Anders Bjarne tørker tårene. Han har lært at livet har både topper og bunner, og at bunnene kan være så dype at nesten ikke lys er å skimte. Men han har også lært at begge deler er selve livet. - Når jeg sitter og ser på kristne tV-kanaler og predikanten begynner og be for både hunder og katter, og lover gull og grønne skoger hvis bare du gir noen kroner, ja da tenker jeg at det er ren blasfemi. At de ikke har forstått en døyt av verken livet eller Han de forkynner om. - Mange som har opplevd mindre vondt enn du, har anklaget Gud og mistet troen? - Og det forstår jeg at er mulig. Men for meg har troen holdt meg oppe. Som sagt, veien inn til Nådens trone er åpen. Gud tåler våre klager godt, han. For han har vært der før oss. Anders Bjarne tar fram H. Wisløffs gamle andaktsbok som heter ”Hvil eder litt”. Den leser han daglig. - ett ord i Jesaia 43, vers 2 og 3 har gitt meg mye. Der står: ”Går du gjennom vann, er jeg med deg, gjennom elver, skal de ikke rive deg bort. Når du går gjennom ild, skal den ikke svi deg og flammen skal ikke brenne deg”. Altså ikke hvis, men når. Han tar ikke bort sorg og elendighet, derimot gir han oss kraft til å gå igjennom. Det er ikke til å forstå, men jeg stoler på det, for det virker. Anders Bjarne har også opplevd det mange i sorg kan fortelle om: At noen medmennesker ikke orker å ta kontakt. - Noen gjemte seg bak butikkhyller da jeg kom. Andre gikk lange omveier for å slippe å snakke med meg. Da følte jeg meg som spedalsk. Man er ikke spedalsk fordi om man har sorg. Den oppførselen gjør fryktelig vondt. et varmt blikk hadde holdt lenge. . . - Kan det ha med manglende visdom å gjøre. De har kanskje ikke kjent livet på kroppen og vet ikke helt hvordan de . . . . ? - Jeg vil ikke dømme om det. Jeg vet bare at det varmer så utrolig når andre viser omsorg. et blikk et håndtrykk. Ingen trenger si noe. - Jeg har jo vært litt i avisen for å kjempe for bedre veier og midtdelere. Dermed vet nok folk hvem jeg er. Vet du, to ganger har vilt fremmede kommet bort til meg i Kristiansand og sagt: ”Du kjenner ikke meg, men jeg vet hvem du er. Jeg vil bare si at jeg ber for deg og dine” Du vil ikke tro hva slikt betyr av godt. Anders Bjarne takker alle som brydde seg, og bryr seg, for at han har greid å ta fatt i livet på nytt. Men først og fremst takker han elbjørg fra Lyngdal. Han traff henne en stund etter at han ble enkemann. De giftet seg i 2005. - Gud sendte henne i tide. Jeg vet ikke hvordan jeg skulle klart ulykken uten elbjørg ved min side, sier han. Noen ved siden av, ja. Kanskje det oppsummerer diakoni og kristendom, ja hele livet, i praksis? Hvis vi våger å stå ved siden av hverandre, har vi jo alltid noen å lene oss mot. . . - Sikkert er det i hvert fall at vi mennesker trenger hverandre mye mer enn vi tenker over til hverdags, sier Anders Bjarne Steinsland. 7
Page 1 and 2: Menighetsblad for Vennesla, Øvreb
Page 3 and 4: menighetsnytt.. Rolf Grundetjern sl
Page 5: ”Jeg er så glad for å komme hje
Page 9 and 10: Av Per emanuelsen Fra 30. juli til
Page 11 and 12: Tlf. 905 20 382 - 918 85 617 Gågat

Kirkebakken nr 5 - Vennesla kirkelig fellesråd

You also want an ePaper? Increase the reach of your titles

Delete template?

Save as template?