Kirkebakken nr 5 - Vennesla kirkelig fellesråd
Kirkebakken nr 5 - Vennesla kirkelig fellesråd
Kirkebakken nr 5 - Vennesla kirkelig fellesråd
You also want an ePaper? Increase the reach of your titles
YUMPU automatically turns print PDFs into web optimized ePapers that Google loves.
6 Tekst og foto: Odd I.R. Uleberg<br />
Anders Bjarne Steinsland (70) på<br />
Hægeland sitter stille og forteller<br />
om de slag livet har gitt ham. Han<br />
sier han aldri hadde klart det,<br />
hadde det ikke vært for omsorg og<br />
omtanke fra omgivelsene. Og for<br />
styrken han har fått ovenfra.<br />
Steinsland har erfart på kroppen<br />
den livsloven som bare de som har<br />
vært helt inne i fortvilelsen, vet<br />
om: Uansett hvor harde slag vi får,<br />
er det en kraft som kan snu selv det<br />
mest håpløse og meningsløse til en<br />
ny og mer solid plattform å stå på.<br />
De som er prøvd, vet at livet er som<br />
når en stein treffer vann. Steinen<br />
lager ringer og bølger og den går<br />
helt til bunns. Men den greier ikke<br />
å ødelegge vannet. Som vannet<br />
renner tilbake, tetter hullet og tar<br />
overhånd på nytt, går også livet på<br />
merkelig vis videre - leges.<br />
Av og til er livet så tungt at andre<br />
må bære oss, skal vi komme oss<br />
gjennom. Dette nummeret av<br />
menighetsbladet er viet diakoni<br />
som tema. Anders Bjarne Steinsland<br />
vet mer om det enn de fleste. Fordi<br />
han flere ganger i livet så inderlig<br />
har behøvd å ha noen rundt seg.<br />
- Mange ganger har jeg klaget og<br />
spurt Gud: Hvorfor kunne du<br />
ikke spart meg og mine for dette?<br />
Hvorfor skulle jeg oppleve dette?<br />
Hvordan kan Du tillate slikt? Du<br />
skjønner, veien inn til nådens trone<br />
er åpnet opp. Vi kan gå helt inn. Og<br />
der kan vi legge fra oss alt. Vi kan<br />
utøse både godt og vondt. Herren<br />
tåler å høre alt. Jeg tror dessverre<br />
altfor mange er altfor redde for å<br />
klage til Gud. Det er godt å si Ham<br />
det akkurat som det er. Det skjer<br />
noe da. . . Men ikke minst skjer det<br />
noe når man møter medmennesker<br />
som praktiserer kjærligheten, ikke<br />
bare snakker om den. . . De som<br />
kommer med nytt lys.<br />
I 1990 gledet Anders Bjarne<br />
Steinsland seg til julekvelden<br />
- Diakoni er evan<br />
Når en bygning raser, blir det ruin. Når selve livet raser, skjer noe h<br />
sammen med barn og barnebarn.<br />
Utpå dagen kom beskjeden om<br />
at barnebarnet var funnet død i<br />
sengen. Krybbedød.<br />
I 2002 døde kona reidun av<br />
kreft. Anders Bjarne mistet<br />
livsledsageren.<br />
I 2006 var sønnen Arnt Olav,<br />
svigerdatteren Cathrine og to døtre<br />
på vei til Stavanger på ferie. Ved<br />
egersund skjedde ulykken. Bare<br />
lille Thea overlevde.<br />
- Å miste kona er forferdelig. Man<br />
blir så alene, og jeg er den typen<br />
som ikke greier meg alene. Det<br />
blir bare mørkt da. Men samtidig<br />
er det nå engang slik at den ene<br />
ektefellen en eller annen gang må<br />
bære den andre til graven. Sånn<br />
er det bare. Man kan forsone seg<br />
med det som en del av livet. Men å<br />
miste barn og barnebarn kan ikke<br />
beskrives. At de unge dør, mens de<br />
gamle sitter igjen . . . Nei, det er.<br />
Det er. . . Det finnes ikke ord som<br />
rommer den opplevelsen.<br />
Men det finnes medmennesker<br />
som kan være der for et annet<br />
menneske som går i dødskyggens<br />
dal og trenger hjelp.<br />
- 17. juli 2006 forandret livet mitt.<br />
Det blir aldri som før. Det kan<br />
det ikke bli. Men det går videre<br />
på merkelig vis likevel. Det er<br />
ufattelig hva vi kan få å bære. Men<br />
samtidig ser det ut som vi får en<br />
eller annen kraft til å bære. Og noe<br />
av lyset som vi trenger for å klare<br />
oss, får vi fra andre. For meg er<br />
diakoni evangeliet i praksis. For<br />
meg er diakoni de som bryr seg,<br />
sier Anders Bjarne, og legger til:<br />
- Og diakoni er for oss vanlige folk.<br />
Der kan alle være med. Alle kan<br />
være noe for andre.<br />
Anders Bjarne forteller om Bjarne<br />
Nordhagen og Per emanuelsen,<br />
henholdsvis sogneprest og<br />
BRY DEG: Anders Bjarne Steinsland har opplevd den dypeste trage<br />
kan verdsettes nok. De sender det lyset som man trenger for å få øye<br />
sognediakon. Han sier de gjorde en fantastisk<br />
innsats den første tiden etter tragedien. Ikke så mye<br />
med det de sa, men med at de bare var der – til<br />
stede.<br />
- Menighetsråd og <strong>fellesråd</strong> og frikirkepastor Jon<br />
Lia var også fantastiske. De kom hjem til meg og<br />
spurte om minnestund og andre ting. Og de brydde<br />
seg. Kommunen stilte også opp med sine folk. Men<br />
først og fremst vil jeg trekke fram bygdefolket. Hele<br />
bygda omsluttet oss. Det er faktisk vanlige folks<br />
omsorg jeg husker best. en bekjent kom på døra.<br />
Han slo armene rundt meg, men sa ingenting. Han<br />
sto lenge. Så gikk han igjen.<br />
Det er kanskje den<br />
enkeltopplevelsen jeg<br />
husker tilbake på med<br />
størst takknemlighet.<br />
Naboer som kom med<br />
mat. Man glemmer<br />
nemlig helt å spise den<br />
første tiden. . .<br />
En bekjent kom på d<br />
rundt meg, men sa<br />
lenge. Så gikk han i<br />
den enkeltoppleve<br />
tilbake på med stør