BORGARTING LAGMANNSRETT - Domstolene

med samme tyngde. Det må dessuten tas i betraktning at foreldelsesloven
§ 10 nr. 1 er en unntaksregel - den klare hovedregel etter § 3 nr. 1 jf. § 2 er at
foreldelse skjer tre år etter at fordringshaveren tidligst hadde rett til å kreve
oppfyllelse. Jeg er derfor enig med Hagstrøm, når han i Obligasjonsrett på
side 750 uttaler at en rettsvillfarelse nok kan være unnskyldelig, men at det
skal betydelig mer til etter § 10 enn etter § 9 ved personskade.
(41) Min oppsummering er, at med mindre det foreligger helt spesielle forhold,
fortrinnsvis ved fordringshaveren selv, vil uvisshet om at et søksmål skal føre
frem som utelukkende skyldes en uavklart rettstilstand, ikke godtas som
unnskyldningsgrunn. Hensynet bak foreldelsesreglene tilsier at den som har et
krav å forfølge, gjør det ut fra egen vurdering av tilgjengelige rettskilder, selv
om det ikke foreligger endelig avklaring fra domstolene. Dette hensynet gjør
seg enn sterkere gjeldende i forhold til foreldelsesloven § 10 nr. 1.
(42) I slike tilfeller kan det etter mitt syn ikke være tilstrekkelig å vente til man er
kjent med at man har rimelig mulighet til å nå frem med et søksmål. Det
avgjørende må - slik lagmannsretten har uttrykt det - være om kravshaveren -
tross uvitenhet om hvilket utfall et søksmål vil få - har rimelig grunn til å få
kravet prøvet av domstolene. Staten har i skranken for Høyesterett presisert
dette som et spørsmål om kravet - tross usikkerhet om endelig utfall - er
prosedabelt. Jeg kan slutte meg til denne måten å uttrykke det på, noe som
innebærer at det i disse sakene må legges en noe større prosessrisiko på
kravshaverne.
Saken reiser etter lagmannsrettens mening problemstillinger som er nært beslektede med
dem i Periscopus-saken. Det er en forskjell at i den saken gjaldt det norske skatteregler,
hvor ordlyden var på ”skattyters side”, mens saken her gjelder EØS-rettens innflytelse på
norske skatteregler, hvor ordlyden i loven var på ”statens side”. Det var utviklingen i EØSretten
som førte til at norske lovbestemmelser måtte endres. Lagmannsretten kan likevel
ikke se at disse forskjeller er avgjørende. Den utvikling som har vært, gjør at det ikke er
grunnlag for å gjøre noen forskjell på manglende kunnskap om norsk rett på den ene side
og EØS-retten på den andre siden.
Lagmannsretten viser til punkt 4.3.2 ovenfor hvor det går fram at det var en lang utvikling
særlig innen EF-retten, som førte til at de fire friheter og fellesskapsretten fikk stadig større
betydning for nasjonal lov og praksis også på skatterettens område. Dette var en utvikling
”alle” med interesser for skatt var klar over, særlig fra Verkooijen avsagt 6. juni 2000, hvor
det som gjengitt tidligere i premiss 62 heter:
62 Det første spørgsmål skal derfor besvares med, at artikel 1, stk. 1, i direktiv
88/361 er til hinder for en medlemsstats lovbestemmelse som den i
hovedsagen omhandlede, hvorefter indrømmelse af fritagelse for den
indkomstskat, som er pålagt udbytte, der udbetales til fysiske personer, som
er aktionærer, er betinget af, at nævnte udbytte udbetales af selskaber med
hjemsted i den pågældende medlemsstat.
- 73 - Feil! Ukjent dokumentegenskapsnavn.