17.07.2013 Views

BORGARTING LAGMANNSRETT - Domstolene

BORGARTING LAGMANNSRETT - Domstolene

BORGARTING LAGMANNSRETT - Domstolene

SHOW MORE
SHOW LESS

You also want an ePaper? Increase the reach of your titles

YUMPU automatically turns print PDFs into web optimized ePapers that Google loves.

Når det gjelder godtgjørelsesfradrag peker lagmannsretten spesielt på Claimants in the FII<br />

Group Litigation, hvor både Generaladvokaten og domstolen ser Verkooijen, Lenz og<br />

Manninen i sammenheng og hvor domstolen la opp til at bruddet ikke var ”tilstrekkelig<br />

kvalifisert”. Når det gjelder kildeskatt viser lagmannsretten spesielt til Marks & Spencer,<br />

Denkavit II og Amurta som i prinsippet anerkjente at skatteavtaler kunne ha betydning i<br />

fellesskapsretten. Suzanne Kingstons omtale av både kildeskatt og godtgjørelsesfradrag og<br />

hennes konklusjon hvor hun for den sist nevnte skatteform ser Verkooijen, Lenz og<br />

Manninen i sammenheng, samt Frederik Zimmers omtale av Marks & Spencer, Denkavit II<br />

og Amurta taler med styrke for at staten ikke ”åpenbart og grovt” har brutt EØS-avtalen.<br />

Et moment som trekker i samme retning er at det relativt aktive EØS-overvåkingsorgan,<br />

ESA, i løpet av tiden fram til Manninen og Fokus Bank ikke tok opp manglende samsvar<br />

med fellesskapsretten med Norge. Det faktum at skattereglene i en rekke land i EF var og<br />

fremdeles er tuftet på det samme syn som de norske regler den gang bygde på, er i seg selv<br />

et sterkt argument som taler mot at Norge er erstatningsansvarlig etter EØS-retten.<br />

Lagmannsrettens konklusjon må bli at staten fram til lovendringene gjengitt i punkt 2.2<br />

ovenfor, ikke ”åpenbart og grovt” har satt seg utover EØS-retten verken når det gjelder<br />

godtgjørelsesfradrag eller kildeskatt, og at staten heller ikke ellers har gjort seg skyldig i et<br />

”tilstrekkelig alvorlig” brudd på EØS-avtalen.<br />

5 Foreldelse<br />

Lagmannsretten finner også å ville vurdere om et mulig condictio indebiti- eller<br />

erstatningsansvar uansett er foreldet.<br />

A tok ut stevning så tidlig som 28. april 2005, mens de øvrige ankende parter tok ut<br />

stevning i dagene 18. til 26. januar 2007. Partene er enige om at hvis de alminnelige<br />

foreldelsesregler på tre år etter foreldelsesloven §§ 2 og 3 kommer til anvendelse for<br />

tilbakebetaling på grunnlag av condictio indebiti og etter § 9 for erstatningsansvar, er alle<br />

krav bortsett fra A sitt for 2001 foreldet.<br />

Partenes uenighet gjelder når fristen begynner å løpe etter § 9 og om det er grunnlag for<br />

tilleggsfrist etter § 10 nr. 1. De ankende parter mener at for condictio indebiti er det<br />

grunnlag for tilleggsfrist på ett år etter § 10 nr. 1, og at tilleggsfristen først begynner å løpe<br />

i 2004 etter Manninen. De hevder at for erstatningsansvaret begynner tre-årsfristen etter<br />

§ 9 nr. 2 å løpe fra samme tidspunkt. Staten på sin side hevder at det ikke er grunnlag for å<br />

fravike de vanlige utgangspunkter for når foreldelsesfristene begynner å løpe. Staten<br />

hevder at de bevilgende myndigheters behov for forutberegnelighet, gjør at hensynet bak<br />

foreldelsesreglene gjør seg gjeldende med stor styrke i saker som dette. Det dreier seg<br />

etter statens mening om et ”systemvelt”, det vil si at hele skattesystemer måtte endres som<br />

følge av en dynamisk rettsutvikling i internasjonale rettsfora.<br />

- 71 - Feil! Ukjent dokumentegenskapsnavn.

Hooray! Your file is uploaded and ready to be published.

Saved successfully!

Ooh no, something went wrong!