BORGARTING LAGMANNSRETT - Domstolene

Tvisten om erstatning for brudd på EØS-retten gjelder om overtredelsen er ”tilstrekkelig
kvalifisert”. Spørsmålet må avgjøres etter en helhetsvurdering der det er relevant om
regelen er klar og presis, hvor stor skjønnsfrihet regelen gir, om regelbruddet er forsettelig
eller uaktsomt og om rettsanvendelsen kan forsvares.
Staten burde allerede i 1994 sett at de norske reglene var i strid med EØS-avtalen. Under
enhver omstendighet burde staten endret skattereglene etter hvert som staten fikk signaler
om at disse var i strid med EØS-avtalen. I brev fra ESA til den norske stat 26. november
1997 i den såkalte Pendler-saken ble det påpekt at reglene om reisefradrag var
diskriminerende i forhold til utenlandske arbeidstakere. EFTA-domstolens avgjørelse om
differensiert arbeidsgiveravgift 20. mai 1999 inneholder prinsipielle uttalelser om intern
skatterett og de fire friheter.
De norske skattereglene innebar et grunnleggende brudd på de fire friheter. Det dreide seg
om direkte forskjellsbehandling i strid med ordlyden, noe som betyr at staten ikke har
skjønnsmargin av betydning. Staten kan klandres fordi den ikke så at EØS-avtalen også
innebar skatterettslige forpliktelser. Vilkåret om et tilstrekkelig kvalifisert brudd er oppfylt,
uansett gjelder det et grenseland hvor terskelen for ansvar er lav.
Alle krav er satt fram i rett tid etter foreldelsesloven § 10 nr. 1, eventuelt § 9 nr. 1.
Utgangspunkt for foreldelse av kravet på tilbakesøking etter reglene om condictio indebiti
er foreldelsesloven § 3. Fristen regnes fra den dag da skyldneren tidligst hadde rett til å
kreve oppfyllelse, jf. § 2. Fristen kan forlenges med ett år etter foreldelsesloven § 10 nr. 1
avhengig av når han ”fikk eller burde skaffet seg” nødvendig kunnskap om fordringen.
Utgangspunktet er at rettsvillfarelse ikke fritar for at foreldelsesfristen løper, men i denne
saken har skattyterne stolt på informasjon fra likningskontoret, på brev fra
skattemyndighetene og på sin egen likning. Ingen undersøkelser overfor norske
myndigheter ville resultert i noen kunnskap om EØS-regelverket som kunne gitt
skattyterne kunnskap om kravet. At det dreier seg om kompliserte spesialregler og en
tvilsom rettstilstand er et moment som taler for at rettsvillfarelsen anses som unnskyldelig
slik at tilleggsfristen kommer til anvendelse. At staten som den profesjonelle part i forhold
til kunnskap om EØS-avtalen også har vært i villfarelse om rettstilstanden og har villedet
de ankende parter, må tillegges vekt. Det er staten som er nærmest til å bære ansvaret for at
norsk rett strider mot EØS-avtalen og de rettigheter den gir norske skattytere. Reelle
hensyn basert på at staten kan pulverisere sitt tap, taler også for at staten skal bære ansvaret
for den uriktige rettsanvendelsen. I bilaterale skatteoverenskomster med fremmede stater er
det ikke frister for å rette forhold som bygger på feil likning, jf. ligningsloven § 9-5 nr. 2
bokstav c). Det er ikke rimelig at en skattyter ved brudd på EØS-avtalen skal stilles
dårligere enn ved brudd på en skatteavtale. Det tidligste tidspunkt for når de ankende parter
- 7 - Feil! Ukjent dokumentegenskapsnavn.