BORGARTING LAGMANNSRETT - Domstolene

Selv om det manglende godtgjørelsesfradraget i kildeskatten i seg selv skaper en
forskjellsbehandling av aksjonærer som er hjemmehørende og aksjonærer som ikke
er hjemmehørende i Norge, kan det neppe være tale om å anse dette som stridende
mot de grunnleggende friheter. Utgangspunktet er det selvsagte, at medlemsstatene
har full suverenitet i forhold til fordeling av skattefundamentet seg i mellom. En
aksjonær som kun er kildeskattpliktig for utbytte i en stat, vil sjelden være i en
sammenlignbar stilling med en som er fullt ut skattepliktig i vedkommende stat. I
hovedsak skyldes dette at det som regel vil være regelsett enten i skatteavtalen
mellom de angjeldende statene eller internrett til vedkommende aksjonær som
avhjelper dobbeltbeskatning. Det førende prinsipp i internasjonal skatterett er at
unngåelse av dobbeltbeskatning er et anliggende for den enkelte skatteyters hjemstat,
kanskje fordi denne staten har full oversikt over vedkommendes inntekt og formue.
Det er ikke grunnlag for å hevde at det gjelder noe slags generelt fellesskapsrettlig
prinsipp om at inntekt kun skal beskattes én gang. Nettopp av den grunn er det bred
aksept for bruk av kildeskatter. Realiteten av et forbud mot kildeskatter vil være at
beskatningsretten overføres fra kildestaten til bostedsstaten, noe som jo ville røre ved
det mest fundamentale i medlemsstatenes suverenitet.
(…)
Sterke argumenter taler for en mer utstrakt bruk av kildeskatter, blant annet av
hensyn til effektivitet og av hensyn til likhetsbetraktninger. Deler av den
harmoniserte skattelovgivningen i EU og forslagene til ny slik lovgivning, bygger
også på en forutsetning om kildebeskatning av utbytte er lovlig. Dersom domstolen
skulle forlange at utenlandske aksjonærer ikke ilignes kildeskatt, eller at de må
innrømmes godtgjørelsesfradrag på samme måte som aksjonærer bosatt i Norge,
betyr det i realiteten at kildestatsbeskatning blir umuliggjort som stridende mot
fellesskapsretten. Vi har liten tro på at EF-domstolen vil konkludere på den måten.
Men bildet var ikke entydig, i juridisk teori uttrykte flere skepsis til ordningen. Ben Terra
og Peter Wattel i ”European Tax Law” 3. utgave 2001, mente at Baars og Verkooijen
kunne reise problemer også for kildeskatten, se side 73:
(…) Baars and Verkooijen could raise problems for imputation States in respect of
payment of imputation credit to non-resident shareholders.
Andreas Bullen hevdet i ”Skatterett” 1 for 2003 i en artikkel fra side 2 med tittel ”Er
vilkårene for å få fradrag for godtgjørelse i strid med artikkel 40 i EØS-avtalen (reglene
om fri bevegelighet av kapital)?”, at både norske og andre lands regler måtte endres, se
punkt 6 på side 56:
Jeg har nå konkludert med at både vilkåret knyttet til selskapet og aksjonæren sktl.
§ 10-12 annet ledd utgjør traktatstridige hindringer for retten til fri bevegelighet av
kapital, når aksjonæren er en fysisk person. Øvrige EØS-stater som har vedtatt
lempingsregler, har stort sett avgrenset disse på samme måte som den norske
regelen er avgrenset. Det er derfor nærliggende å anta at også disse er i strid med
EØS-avtalen og/eller EF-traktaten.
Dr. Joachim Englisch i “European Taxation” fra august 2004, pekte i en artikkel med tittel
”Fiscal Cohesion in the Taxation of Cross-Border Dividends (Part Two)” på at
- 59 - Feil! Ukjent dokumentegenskapsnavn.