BORGARTING LAGMANNSRETT - Domstolene

I spørsmålet om det EØS-rettslige erstatningsansvaret kommer til anvendelse, det vil si om
Norges manglende gjennomføring av artikkel 40 på skatterettens område var ”tilstrekkelig
kvalifisert” til å utløse ansvar, er lagmannsretten på bakgrunn av drøftelsen nedenfor
kommet til at staten ikke er erstatningsansvarlig.
Lagmannsretten bemerker innledningsvis at norsk skattelovgivning for det meste – i hvert
fall den gang – stammet fra tiden før EØS-avtalen; det samme kan sikkert i mer eller
mindre grad gjelde for mange land før tilslutningen til EF-traktaten. Skattelovgivningen vil
i så fall ikke ved vedtakelsen ha vært vurdert i forhold til fellesskapsretten. Men heller ikke
for senere nasjonale skattelover er det avgjørende om forholdet til fellesskapsretten er
drøftet eller er kommet til uttrykk på noen måte. Dette er uttrykk for et generelt prinsipp
som går fram av EF-domstolens dom avsagt 25. oktober 2001 i fem saker forent til felles
behandling C-49/98, C-50/98, C-52/98, C-54/98 og C-72/98 Finalarte Sociedade de
Construção Civil Ldª med flere med de tyske, belgiske, franske, nederlandske og
østerrikske regjeringer som motpart, og hvor også EF-kommisjonen var part. Sakene gjaldt
ordningen for finansiering av betalt ferie til arbeidstakere i byggefagene. Dommen slo fast
at det avgjørende er en objektiv vurdering av den beskyttelse fellesskapsretten gir. Dette
innebærer at det ikke har særlig betydning om de aktuelle norske skatteregler ble vurdert
opp mot EØS-avtalen da den ble inngått eller om det er gjort senere, se premiss 40 og 41:
40 Det skal imidlertid bemærkes, at selv om lovgivers hensigt, således som den
kommer til udtryk under politiske drøftelser forud for vedtagelsen af en lov
eller i bemærkningerne til et lovforslag, ganske vist kan udgøre et indicium
for det med loven forfulgte formål, er denne hensigt ikke afgørende
41 Tværtimod påhviler det den forelæggende ret at tage stilling til, om den i
hovedsagerne omhandlede lovgivning objektivt set fremmer beskyttelsen av
utstationerede arbejdstagere
Lagmannsretten tar utgangspunkt i at artikkel 40 dreier seg om en grunnleggende regel i
EØS-retten og i EF-traktaten om de fire friheter, men på den annen side at EØS-avtalen
bygger på at skatteretten ikke skulle samordnes. EF-traktaten artikkel 58 åpner for
forskjellsbehandling etter nasjonalitet/bosted. Til tross for at de fire friheter i sin tid var
selve grunnlaget for Roma-traktaten, har det vist seg at svært mange land helt til nylig har
hatt, og mange land fremdeles har, skatteregler som strider mot disse frihetene uten at dette
ble gjenstand for særlig oppmerksomhet før på slutten av 1900- og i begynnelsen av 2000tallet.
Lagmannsretten må etter det som er opplyst bygge på at det i mange EF-land er utviklet en
praksis som gjør unntak fra de frie friheter i skattelovgivning basert på at innenlands- og
utenlandsboende ”ikke er i samme situasjon”, jf. ordlyden i artikkel 58 nr. 1 a. Dette har
ført til forskjellsbehandling etter bosted begrunnet med at skattytere skal være underkastet
helheten i bostedslandets skattelovgivning. Dette forsvares med at bosted er ”midtpunktet
- 46 - Feil! Ukjent dokumentegenskapsnavn.