BORGARTING LAGMANNSRETT - Domstolene

More documents

Recommendations

Info

disse medlemsstater efter de drøftelser, der havde fundet sted i Rådet, af den opfattelse, at de med føje kunne anlægge en sådan fortolkning. Hertil kan det særligt anføres, at direktivets artikel 1, stk. 2, udtrykkeligt nævner hensynet til at hindre misbrug. 52 Det bemærkes endvidere, at eftersom nærværende sag er den første, der vedrører direktivet, gav Domstolens praksis ikke Forbundsrepublikken Tyskland nogen anvisninger på fortolkning af den pågældende sag. 53 Den omstændighed, at en medlemsstat ved gennemførelsen af direktivet mente at være beføjet til at kræve, at minimumsperioden for besiddelse af andelen allerede skulle være tilbagelagt ved udlodningen af udbyttet, kan herefter ikke anses for en tilstrækkeligt kvalificeret overtrædelse af fællesskabsretten i den betydning, der er anvendt i ovennævnte domme i sagen Brasserie du pêcheur og Factortame, British Telecommunications, og Dillenkofer m.fl. Når det gjelder graden av skjønn og hvor klar og presis en bestemmelse er, viser lagmannsretten til sist i denne gjennomgangen til dom avsagt av EF-domstolen 16. oktober 2008 i sak C-452/06 Synthon BV med det britiske helsedepartement som motpart. Saken gjaldt flere spørsmål knyttet til fellesskapsreglene for humanmedisinske legemidler, inkludert prosedyrer for gjensidig anerkjennelse og grunner for å nekte slik anerkjennelse, samt om det forelå et kvalifisert brudd på fellesskapsretten, se premiss 37 til 39: 37 Hvad således angår betingelsen om en tilstrækkelig kvalificeret krænkelse af fællesskabsretten, som den nationale ret har rettet et spørgsmål til Domstolen om, har sidstnævnte fastslået, at en medlemsstat åbenbart og groft skal have overskredet grænserne for sine skønsbeføjelser, idet de forhold, der i denne forbindelse kan tages i betragtning, bl.a. er, hvor klar og præcis den tilsidesatte bestemmelse er, såvel som omfanget af det skøn den tilsidesatte bestemmelse overlader de nationale myndigheder (Brasserie du pêcheur og Factortame-dommen, præmis 55 og 56, og dommen i sagen Robins m.fl., præmis 70). 38 Selve den omstændighed, at der er begået en overtrædelse af fællesskabsretten, kan imidlertid være tilstrækkelig til at bevise, at der foreligger en tilstrækkelig kvalificeret krænkelse, såfremt medlemsstaten ikke stod over for et normativt valg og havde et stærkt begrænset eller intet skøn (Hedley Lomas-dommen, præmis 28, og dommen i sagen Robins m.fl., præmis 71). 39 Heraf følger, at medlemsstatens skønsbeføjelse, der i høj grad afhænger af, hvor klar og præcis den tilsidesatte bestemmelse er, således er et væsentligt kriterium, når en tilstrækkelig kvalificeret krænkelse af fællesskabsretten skal fastlægges (jf. i denne retning dommen i sagen Robins m.fl., præmis 72 og 73). Lagmannsretten legger til grunn at Høyesterett har bygget på at ansvar for den norske stat må vurderes etter den samme ansvarsterskel som i EF-retten. Saken gjengitt i Rt. 2005 side - 44 - Feil! Ukjent dokumentegenskapsnavn.
1365 Finanger II, dreide seg om mangelfull gjennomføring av et direktiv. Direktivet ble i den saken ansett som ”tilstrekkelig klart” til i seg selv å utløse ansvar. Høyesterett har en generell gjennomgang av terskelen for ansvar og viste i sitt premiss (55) til premiss 38 i EFTA-domstolens dom avsagt 30. mai 2002 i sak E-4/01 Karlsson om det islandske alkoholmonopol, gjengitt ovenfor. Høyesterett synes å ha lagt de kriterier om en ”åpenbart og grov”, alternativt ”tilstrekkelig kvalifisert” overtredelse som lagmannsretten har gjennomgått, til grunn for terskelen for det EØS-rettslige erstatningsansvaret i Norge. Etter å ha gjengitt premiss 41 til 47 i sak C-46/93 Brasserie du pêcheur referert til ovenfor, sier Høyesterett: (61) Slik jeg leser dette, fremgår det klart at dersom medlemsstatene er gitt en skjønnsmyndighet av politisk/økonomisk art ved gjennomføring av direktivet, ligger terskelen for ansvar høyt - overtredelsen må være åpenbar og grov. Ansvaret tilsvarer i prinsippet det som gjelder for fellesskapets institusjoner, der hensynet til den frihet et lovgivende organ må ha, gjør seg gjeldende med full tyngde. Utsikten til erstatningsansvar må ikke i urimelig grad hindre utøvelsen av institusjonenes oppgave på dette området, noe som betinger en restriktiv holdning til spørsmål om ansvar. Der det ikke foreligger en slik skjønnsfrihet, noe som også kan være situasjonen for fellesskapets institusjoner, kommer de reelle hensyn som tilsier en restriktiv holdning ikke inn med samme tyngde, og terskelen for ansvar ligger lavere. Hvis det ikke skulle gjelde et slikt skille, kunne det ikke være grunn til å poengtere de ulike situasjoner for statene så sterkt som det gjøres her. (63) Jeg forstår dette slik at det går et skille av betydning for statens erstatningsrettslige stilling mellom på den ene side brudd på direktiver som gir staten skjønnsmyndighet av politisk eller økonomisk karakter, og på den annen side brudd på direktiver som ikke eller i ubetydelig grad åpner for dette. I den første situasjonen legges det stor vekt på hensynet til den frihet staten har ved utforming av rettsakter som forutsetter skjønnsutøvelse, mens det i den andre situasjonen legges større vekt på effektiv gjennomføring og hensynet til de som er berørt av direktivbrudd, noe som tilsier en lavere terskel for ansvar. Selve om kriteriet ”åpenbart og grovt” i og for seg gjelder, anses det lettere oppfylt i de sistnevnte tilfellene. Uansett er det et vilkår for ansvar at bruddet kan karakteriseres som ”tilstrekkelig kvalifisert”. Det kommer klart frem blant annet i Stockholm Lindöpark, der dette at bruddet i seg selv kan betinge ansvar, knyttes til en forutsetning om at ordlyden i direktivet er klar. Lagmannsretten konkluderer etter dette med at det EØS-rettslige erstatningsanvaret inntrer først hvis bruddet på EØS-retten er ”åpenbart og grovt” eller ellers er ”tilstrekkelig kvalifisert”. 4.3.2 Ansvar i saken her Noen utgangspunkter - 45 - Feil! Ukjent dokumentegenskapsnavn.
Page 1 and 2: DOM OG KJENNELSE Avsagt: 13.01.2010
Page 3 and 4: Saken gjelder krav mot staten om ti
Page 5 and 6: parter. Staten ved Finansdepartemen
Page 7 and 8: Tvisten om erstatning for brudd på
Page 9 and 10: Subsidiært: 2. Staten dømmes til
Page 11 and 12: anvendelse selv om skattelisten for
Page 13 and 14: tilfellet måtte et helt sett av re
Page 15 and 16: EØS-avtalen bygger på at skattere
Page 17 and 18: procedyrer må ikke resultere i at
Page 19 and 20: som varierte mellom 5 og 15 prosent
Page 21 and 22: En rekke andre avgjørelser fra EF-
Page 23 and 24: Ligheden mellem de to retssystemer
Page 25 and 26: uten å vise til den tidligere avgj
Page 27 and 28: Avgjørelsen vil da [med en individ
Page 29 and 30: Lagmannsretten konstaterer at ordni
Page 31 and 32: I Fokus Bank var spørsmål 2 som b
Page 33 and 34: ankende parter har vist til noen do
Page 35 and 36: Tilsvarende må gjelde i saken her.
Page 37 and 38: eises av de berettigede og ikke av
Page 39 and 40: any relevant element of EEA law, wh
Page 41 and 42: Det er et grunnleggende synspunkt i
Page 43: overskredet grænserne for sine bef
Page 47 and 48: for hans livsinteresse” og dermed
Page 49 and 50: innebar at dommen anerkjente det s
Page 51 and 52: Verkooijen førte ikke til endringe
Page 53 and 54: har de anført, at de omhandlede sk
Page 55 and 56: 22 Det følger heraf, at den finske
Page 57 and 58: 55 På denne baggrund skal de rejst
Page 59 and 60: Selv om det manglende godtgjørelse
Page 61 and 62: skattelovgivning som sondrer mellom
Page 63 and 64: saksforholdet må gjelde et tidspun
Page 65 and 66: fællesskabsretlige friheder til sk
Page 67 and 68: Dom avsagt av EF-domstolen 14. dese
Page 69 and 70: hensyn til hva som kan begrunnes ut
Page 71 and 72: Når det gjelder godtgjørelsesfrad
Page 73 and 74: med samme tyngde. Det må dessuten
Page 75 and 76: Elkem ASA klaget ved advokatfirma T
Page 77: Bekreftes for førstelagmannen: - 7

BORGARTING LAGMANNSRETT - Domstolene

Create successful ePaper yourself

Delete template?

Save as template?