BORGARTING LAGMANNSRETT - Domstolene

Lagmannsretten viser først til en artikkel fra den tidligere danske Generaladvokat Niels
Fenger ”Forvaltning og fællesskab”, København 2004, hvor han sammenfatter hva som
skal til for å ilegge ansvar, og hvor han mener at ansvarsterskelen er høy:
Ansvar ifaldes således kun, hvis myndigheden ”groft og åpenbart har overskredet
grænserne for sine beføjelser”. I nogle afgørelser vedrørende EU-institutionernes
eget ansvar kræves ligefrem en ”uunskyldelig” overskridelse af grænserne for
institutionernes beføjelser og en adfærd ”grænsende til vilkårlighed”. (…) Det er
heller ikke en adækvat beskrivelse, når Finn Arnesen gør gældende, at det
fællesskabsretlige ansvar er culpaansvar med ansvarspræsumption.
Når det gjelder rettspraksis, tar lagmannsretten utgangspunkt i EFTA-domstolens dom
avsagt 30. mai 2002 i sak E-4/01 Karlsson, som gjaldt om det statlige islandske
alkoholmonopol var i strid med EØS-avtalen artikkel 16. Dommen uttaler seg om
ansvarsterskelen, og det går fram at statene etter en domstolsavgjørelse i et tidligere
tvilsomt spørsmål, har en viss tid til å tilpasse egen lovgivning, se premiss 38 og 45:
38 Når det gjelder vilkåret om at bruddet må være tilstrekkelig kvalifisert, har
Domstolen i en tidligere avgjørelse slått fast at dette avhenger av om en EØSstat
under utøvelse av sin lovgivende myndighet åpenbart og grovt har satt seg
ut over rammene for sin myndighetsutøvelse For å kunne avgjøre om dette
vilkåret er oppfylt, må den nasjonale domstolen som behandler et krav om
erstatning, ta i betraktning alle de faktorer som kjennetegner den foreliggende
situasjon, blant annet hvor klar og presis den overtrådte regel er, hvor stor grad
av skjønnsfrihet regelen gir de nasjonale myndigheter, om regelbruddet og den
påførte skade skjedde forsettlig eller uaktsomt, og om eventuell feil
rettsanvendelse kan forsvares eller ikke (se Sveinbjörnsdóttir, premiss 68 og
69).
45 Domstolen merker seg at når EFTA-domstolen eller De europeiske felleskaps
domstol i en avgjørelse har presisert forpliktelser etter EØS-avtalen som det
tidligere hersket tvil om, må EØS-statene i alminnelighet få tilstrekkelig tid på
seg til å tilpasse sin egen lovgivning uten dermed å pådra seg erstatningsansvar
(se i den forbindelse Haim, premiss 46, og andre). (…).
Ansvarsterskelen, betydningen av hvor upresis en bestemmelse er og om bestemmelsen
med rimelighet åpnet muligheten for en annen tolking, samt om overtredelsen var
tilstrekkelig kvalifisert, er berørt i dom avsagt 26. mars 1996 i sak C-392/93 British
Telecom. Saken gjaldt tolking av et telekommunikasjons direktiv, direktiv 90/531/EØF, og
gjennomføringen i nasjonal rett og mulig erstatningsplikt ved feilaktig gjennomføring, se
premiss 42 til 46:
42 Det fremgår af Domstolens praksis, at en overtrædelse er tilstrækkelig
kvalificeret, såfremt en institution eller en medlemsstat under udøvelsen af
sin kompetence til at udstede generelle retsakter åbenbart og groft har
- 42 - Feil! Ukjent dokumentegenskapsnavn.