BORGARTING LAGMANNSRETT - Domstolene

Det er et grunnleggende synspunkt i EF-retten at statene skal kunne forutberegne sin
situasjon og ikke må hindres i sin lovgivning av frykt for et erstatningskrav; dette er
begrunnet med at såkalt ”rettssikkerhet” for statene begrenser ansvaret. Dette er trukket
fram i Rt. 2005 side 1365 Finanger II, se premiss (61) nedenfor. Lagmannsretten viser som
eksempel fra EF-domstolen til dom avsagt 5. mars 1996 i to forente saker C-46/93 og C-
48/93 mellom Brasserie du pêcheur med tyske myndigheter som motpart, en
problemstilling som gjaldt tilsvarende i England for Factortame, se premiss 45:
45 Den restriktive opfattelse af Fællesskabets ansvar for udøvelsen af dets
retsanordnende virksomhed beror på den betragtning, dels at udøvelsen af den
lovgivende magt, selv hvor der findes en domstolskontrol med retsakternes
lovlighed, ikke må hindres ved udsigten til erstatningskrav, hver gang det i
Fællesskabets almene interesse kræves, at der træffes generelle
foranstaltninger, som kan skade borgernes interesser, dels at Fællesskabet i en
retlig sammenhæng, som er kendetegnet ved, at der foreligger en vid
skønsbeføjelse, der er uomgængelig for iværksættelsen af en
fællesskabspolitik, kun kan ifalde ansvar, hvis den pågældende institution
åbenbart og groft har overskredet grænserne for udøvelsen af sine beføjelser
(dom af 25.5.1978, forenede sager 83/76, 94/76, 4/77, 15/77 og 40/77, HNL
m.fl. mod Rådet og Kommissionen, Sml. s. 1209, præmis 5 og 6).
På grunn av at bruddene på fellesskapsretten kan være svært forskjellige, er
ansvarsterskelen ikke formulert som en selvstendig kvalifiserende norm, men som at
bruddet må være ”tilstrekkelig kvalifisert” (sufficiently serious). Et hovedsynspunkt er som
nevnt i dommen ovenfor, om en stat i sin lovgivende myndighet ”åpenbart og grovt”
(manifestly and gravely) har satt seg ut over rammene for sin myndighetsutøvelse. Men
terskelen for ansvar avhenger av hva slags brudd det gjelder og graden av klarhet og
skjønnsfrihet. Dreier det seg om et brudd på en klar regel, for et eksempel et klart direktiv,
kan bruddet i seg selv oppfylle kravet til å være åpenbart og grovt og dermed tilstrekkelig
kvalifisert til å utløse ansvar. Det kan også ha betydning hvordan andre land har forholdt
seg til samme regel. Etter en domstolsavgjørelse om tidligere tvilsomme forpliktelser
(previously uncertain obligations) har statene generelt en viss tid (a reasonable time) til å
tilpasse egen lovgivning. Men etter dette, og også når en rettsoppfatning anses som fastslått
”som sådan” (in itself), representerer manglende gjennomføring et selvstendig grunnlag for
erstatning etter EF-retten. Bruddet i seg selv anses da som ”tilstrekkelig kvalifisert”. Om
bruken av ”som sådan” viser lagmannsretten til dommer gjengitt nedenfor i sak C-336/96
Gilly premiss 53, C-170/05 Denkavit II premiss 45, og C-379/05 Amurta premiss 80.
Gjennomgangen nedenfor tjener til belysning av den ansvarsterskel lagmannsretten har
beskrevet.
- 41 - Feil! Ukjent dokumentegenskapsnavn.