BORGARTING LAGMANNSRETT - Domstolene

ansvar etter EØS-avtalen og EØS-loven. Dette ansvaret er gitt et reelt
innhold. Det er nærliggende å se det som en forutsetning for det EØSrettslige
ansvar som staten har gått inn på, at det skal være uttømmende
for det rettsområdet det gjelder.
Lagmannsretten konkluderer med at det ikke er grunnlag for erstatning etter tradisjonell
norsk erstatningsrett rett fordi Stortingets lovgivende myndighet bare er undergitt de
begrensninger som finnes i Grunnloven og fordi statens ansvar for manglende
gjennomføring av EØS-avtalen er uttømmende regulert i EØS-retten.
4.3 Erstatning etter EØS-retten
4.3.1 Terskelen for ansvar
De ankende parter har subsidiært til kravet om condictio indebiti, krevd erstatning etter den
praksis som er utviklet i EØS-retten for manglende gjennomføring av EØS-avtalen ved at
staten har unnlatt å endre norsk skattelovgivning for å bringe denne i overensstemmelse
med artikkel 40. Staten erkjenner at det foreligger et brudd, men staten bestrider at det er
noe ansvarsgrunnlag. Hvis det er ansvarsgrunnlag, er det enighet om at det er
årsakssammenheng mellom bruddet og det tap dette har påført de ankende parter.
Lagmannsretten legger til grunn at terskelen for ansvar er den samme for
godtgjørelsesfradrag og kildeskatt.
Lagmannsretten bygger på at terskelen for erstatningsansvar er den samme i EØS-retten
som i EF-retten, selv om det teoretiske grunnlaget kan være et annet. Andreas Bullen ”EU,
EØS og SKATT” skriver for eksempel på side 119:
I EU-retten er det et fast etablert prinsipp at en EU-stat kan bli erstatningsansvarlig
overfor rettighetssubjektene dersom vedkommende stat bryter sine EU-rettslige
forpliktelser, hvilket forankres i prinsippene om EU-rettens direkte virkning og
forrang. Som ovenfor nevnt synes EFTA-domstolene å ha avvist at EØS-retten har
direkte virkning i EØS-statenes interne rettsystemer. EFTA-domstolen har likevel
lagt til grunn at også EØS/EFTA-statene vil kunne ha plikt til å betale erstatning til
rettighetssubjektene ved brudd på EØS-avtalen, dog uten direkte å vise til
erstatningsinstituttet i EU-retten.
Bullen viser som eksempel på EØS-rettslig erstatningsansvar til EFTA-domstolens sak E-
9/97 Sveinbjörnsdóttir premiss 43 til 69 og til sak E-4/01 Karlsson premiss 32, den siste
saken er nærmere omtalt nedenfor i dette punkt. I sin gjengivelse av vilkårene for
erstatningsplikt går det fram at Bullen på side 120 og 121 synes å mene at vilkårene er de
samme i EØS- som i EF-retten og på side 122 at ”(r)elevant rettspraksis avsagt av EF- og
EFTA-domstolene tillegges her samme vekt, (…)”.
Når det gjelder saken her legger lagmannsretten til grunn at det ikke er omstridt at
lagmannsretten skal bygge på relevant rettspraksis om statenes erstatningsansvar fra både
EFTA- og EF-domstolen.
- 40 - Feil! Ukjent dokumentegenskapsnavn.