BORGARTING LAGMANNSRETT - Domstolene

any relevant element of EEA law, whether implemented or not, when
interpreting national law.
Dette er i samsvar med Finn Arnesen i samme bok som på side 245 viser til at EØS-loven
§ 2 bare regulerer konflikt mellom forskrift som tjener til å oppfylle forpliktelsene etter
EØS-avtalen og ”senere lov”:
Tidligere norske lover må ikke vike. Dette skyldes at man ikke var villig til å gjøre
§ 2 til en generell derogasjonsklausul. Skal Stortingets lover fravikes, må Stortinget
selv gjøre det.
Lagmannsretten legger til grunn at når det som her ikke dreier seg om et ikke-gjennomført
eller mangelfullt gjennomført direktiv, men et brudd på det som følger av overordnede
prinsipper som først på et relativt sent stadium fikk konsekvenser for skatteretten i EØS,
har tidligere norsk lov forrang.
Etter lagmannsrettens mening følger det som en naturlig konsekvens av dette at det som
viste seg å være et brudd på EØS-retten, ikke kan kreves erstattet etter tradisjonell norsk
erstatningsrett. Og det er ikke grunn til på ulovfestet grunnlag å pålegge staten et strengere
erstatningsansvar for manglende gjennomføring av EØS-retten enn det som følger av EØSretten
selv. Lagmannsretten legger til grunn at statens ansvar for brudd på manglende
gjennomføring av EØS-retten er uttømmende regulert i EØS-retten. Det går også direkte
fram av Rt. 2005 side 1365 Finanger II, hvor Høyesterett etter å ha drøftet spørsmålet,
klart uttaler at erstatningsansvar etter EØS-retten har et reelt innhold og er uttømmende, se
premiss 105 og 106:
(105) Selv om det for resultatet ikke er nødvendig for meg å ta stilling til As
mer subsidiære anførsel om at staten er erstatningsansvarlig etter
synspunktet rettsstridig myndighetshandling etter intern norsk rett,
finner jeg å burde si noe også om denne. Etter mitt syn kan anførselen
ikke føre frem. Det fremgår av plenumsdommen i Finanger I at
bilansvarsloven § 7 tredje ledd bokstav b skulle anvendes mellom
partene i den saken, og A kan da ikke gjøre gjeldende at det her
foreligger noe brudd på en materiell internrettslig rettsnorm. Det som
gjøres gjeldende, er at staten ikke har oppfylt sin plikt etter EØSavtalen
til å gjennomføre direktivene på en korrekt måte. Denne
plikten er lovfestet etter EØS-loven § 1. Jeg kan imidlertid ikke se at
EØS-loven § 1 kan føre til ansvar for staten i slike tilfeller nærmest på
objektivt grunnlag dersom det skjer en uriktig eller feilaktig
gjennomføring av et direktiv i norsk rett. Det erstatningsansvar som
grunner seg på EØS-avtalen, er forutsatt gjennomført i norsk rett
gjennom EØS-lovens § 1. Noe ytterligere ansvar er ikke hjemlet i
denne loven.
(106) Heller ikke kan jeg finne grunnlag for et slikt ansvar i ulovfestede
erstatningsrettslige prinsipper. Staten har - som påpekt - påtatt seg et
- 39 - Feil! Ukjent dokumentegenskapsnavn.