BORGARTING LAGMANNSRETT - Domstolene

på side 20, som er en del av de arbeider som senere ledet opp til arbeidsgiveres ansvar etter
skadeserstatningsloven § 2-1:
Når det gjelder Stortinget har komiteen overveiet om dets virksomhet burde
unntas fra loven. Imidlertid har man funnet at det ikke er reelt behov for noe slikt
unntak for noen del av Stortingets virksomhet.
Dette er særlig klart forsåvidt Stortingets l o v g i v e n d e virksomhet
angår. Som lovgiver kan Stortinget innenfor grunnlovens ramme, foreta seg hva det
måtte ønske, uten at det erstatningsrettelig sett er noe å komme etter i den
anledning. Og hvis Stortinget under sin lovgivning skulle komme i skade for å gå
grunnloven for nær. Er det praktisk talt utenkelig at dette vil foregå på en slik måte
at Stortingets forhold kan karakteriseres som uforsvarlig. Under hensyn til dette er
spørsmålet om erstatningsansvar uten aktualitet i relasjon til den lovgivende del av
Stortingets virksomhet.
Det følger etter lagmannsrettens mening av Rt. 2000 side 1811, Finanger I, se også punkt
3.4, at den norske skattelovgivning var gjeldende norsk rett selv om den etter hvert viste
seg å være i strid med overordnede prinsipper i EØS-retten. Dette er i samsvar med Jervell
som på side 164 hevder:
Der Stortinget bevisst unnlater å gjennomføre en EØS-forpliktelse er dette et uttrykk
for lovgiverviljen. Det vil derfor ikke foreligge noe internrettslig rettsbrudd, men en
krenkelse av Norges folkerettslige forpliktelser. I slik situasjoner må lovgiverviljen
gå foran. Stortingets bevisst manglende gjennomføring av et direktiv vil derfor ikke
utløse ansvarsgrunnlag etter norsk rett.
Jervell fortsetter deretter med den situasjon at et direktiv ikke er gjennomført uten at
Stortinget har tatt stilling til om gjennomføring skal skje eller ikke. Men heller ikke i en
slik situasjon, der det ikke er på det rene hva som følger av lovgiverviljen ”kan det
etableres noe ansvarsgrunnlag etter norsk rett” fordi det ville innebære at et ikkegjennomført
direktiv fikk direkte virkning, ”(d)ette åpner norsk rett neppe for”.
I ”EØS-rett 2. utgave” med flere forfattere fra 2004 drøfter Fredrik Sejersted på side 194
og 195 om EØS-retten har ”direkte virkning” i norsk rett, men avviser dette under
henvisning til i EFTA-domstolens sak E-4/01 Karlsson omtalt i punkt 4.3.1 nedenfor, hvor
det i premiss 28 går fram at EØS-avtalen ikke innebærer overføring av
lovgivningsmyndighet:
28 It follows from Article 7 EEA and Protocol 35 to the EEA Agreement that
EEA law does not entail a transfer of legislative powers. Therefore, EEA law
does not require that individuals and economic operators can rely directly on
nonimplemented EEA rules before national courts. At the same time, it is
inherent in the general objective of the EEA Agreement of establishing a
dynamic and homogeneous market, in the ensuing emphasis on the judicial
defence and enforcement of the rights of individuals, as well as in the public
international law principle of effectiveness, that national courts will consider
- 38 - Feil! Ukjent dokumentegenskapsnavn.