BORGARTING LAGMANNSRETT - Domstolene

eises av de berettigede og ikke av andre som på generelt og prinsipielt grunnlag kan være
interessert i prejudikatvirkningen.
I saken her har B selv gått til søksmål for å få betalt skatten tilbake eller erstattet, og
lagmannsretten kan da uansett ikke se at de utdelende selskaper har noen rettslig interesse i
å få fullbyrdelsesdom for de samme krav. Det er opplyst at beløp som eventuelt blir
tilkjent, skal tilfalle B, som sitter i selskapenes styrer. Den måte påstanden er utformet på
illustrerer at selv om det ikke er tilfellet i saken her, kan krav fra aksjonær og selskap lett
kunne komme i konkurranse med hverandre.
Søksmålet fra de ankende parter C AS og D AS må etter dette avvises, og tingrettens
kjennelse blir å stadfeste.
4.2 Erstatning etter norsk rett
Lagmannsretten presiserer at kravet på erstatning ikke gjelder gjennomført eller feilaktig
gjennomført EØS-rett, men manglende gjennomføring av EØS-retten. Se om dette skillet
”Lovgivningen i EØS” Stephan L. Jervell, Oslo 2002, punkt 4 fra side 100, særlig fra side
142.
De ankende parter har gjort gjeldende at den manglende gjennomføringen av EØS-retten
skyldes en svikt i samspillet mellom Regjeringen og Stortinget. Regjeringen skulle allerede
ved inngåelsen av EØS-avtalen og senest i 2000 etter dom avsagt 6. juni 2000 av EFdomstolen
i sak C-35/98 Verkooijen, sett at skatteloven §§ 10-12 og 10-13 var i strid med
EØS-retten, og endret loven slik at den ble i samsvar med EØS-retten. Staten har gjort
gjeldende at ansvaret i så fall er på det konstitusjonelle plan, og at Stortingets lovgivende
myndighet bare er undergitt de begrensninger som finnes i Grunnloven. Erstatningsansvar
etter tradisjonell norsk erstatningsrett er derfor utelukket, og statens erstatningsansvar for
manglende gjennomføring av EØS-retten er uttømmende regulert i EØS-retten.
Lagmannsretten er enig med staten. Det er derfor ikke nødvendig med noen materiell
drøftelse av om statens manglende gjennomføring av EØS-retten er ansvarsbetingende
etter norsk rett slik tingretten har gjort.
De aktuelle bestemmelser i skatteloven §§ 10-12 og 10-13 var vedtatt før EØS-avtalen og
var klart nok i samsvar med Grunnloven da de ble gitt. Lagmannsretten finner det
utvilsomt at de ikke ble i strid med Grunnloven i og med EØS-avtalen. Selv om
bestemmelsene hadde blitt vedtatt av Stortinget etter EØS-avtalen, ville det vært opp til
Stortinget å gi de lover Stortinget ønsket, og lovene ville ikke vært Grunnlovsstridige.
Spørsmålet om erstatning for Stortingets lovgivende myndighet er drøftet av et utvalg som
leverte ”Utkast med motiver til lov om statens og kommunenes erstatningsansvar fra 1958”
- 37 - Feil! Ukjent dokumentegenskapsnavn.