BORGARTING LAGMANNSRETT - Domstolene

ankende parter har vist til noen dommer. Dom avsagt 11. juli 2002 i sak C-255/00 Grundig
gjaldt noe så spesielt som nasjonal lovgivning ”der med tilbakevirkende kraft” forkortet
fristen for krav om tilbakebetaling oppkrevd i strid med et direktiv. Dom avsagt 16. mai
2000 i sak C-78/98 Shirley Preston må også sies å gjelde et spesielt tilfelle, nemlig
medlemskap i en pensjonsordning hvor en preklusiv frist knyttet til hver enkelt av flere
kortvarige kontrakter ble ansett for å være i strid med effektivitetsprinsippet. I dom avsagt
18. september 2003 i sak C-125/01 Peter Pflücke kom EF-domstolen til at hvis en nasjonal
bestemmelse om preklusive frister ikke var i samsvar med felleskapsrettens krav og en
samsvarende fortolkning heller ikke var mulig, skulle nasjonal rett avvise å anvende den.
De ankende parter har imidlertid ikke for noen av dommenes vedkommende gått inn på og
sitert fra premissene eller på annen måte argumentert nærmere for hva som etter deres
mening kan utledes av dem.
Etter lagmannsrettens mening er det bare Peter Pflücke som går ut på at en nasjonal regel
ikke skal anvendes, som eventuelt kunne få betydning. Uansett skiller EF-retten seg her
etter lagmannsrettens mening fra EØS-retten. Lagmannsretten ser det slik at selv om EØSrettens
minimumskrav til prosessen skulle være krenket, kan ikke lagmannsretten sette
skattebetalingsloven § 48. nr. 5 til side som ikke gjeldende. Lagmannsretten viser til Rt.
2000 side 1811, Finanger I, der flertallet kom til at et konkret direktiv ikke slo igjennom
overfor norsk lovgivning. Det samme må gjelde desto mer når EØS-retten ikke har
konkrete bestemmelser, men det gjelder uspesifiserte minimumskrav. Paragraf 48. nr. 5 må
derfor gjelde også overfor utenlandske aksjonærer, se for øvrig den tilsvarende drøftelsen
om de materielle skatteregler nedenfor i punkt 4.2 om Erstatning etter norsk rett.
Hvis norsk rett ikke er i samsvar med minimumskravene i EØS-retten, er konsekvensene
slik lagmannsretten ser det som i Rt. 2005 side 1365, Finanger II, at skattyter er henvist til
å kreve erstatning for brudd på prosessuelle minimumskrav. Det blir da EØS-rettens
terskel for ansvar som kommer til anvendelse.
Ved den konkrete vurdering av om terskelen er overskredet – om den prosessuelle
krenkelsen er ”tilstrekkelig kvalifisert” – har andre lands regler betydning som ett moment
blant flere og må vurderes ut fra EF- og EFTA-domstolenes praksis på tilsvarende måte
som lagmannsretten har gjort nedenfor i punkt 4.3.1 og 4.3.2 om erstatning for brudd på
den materielle siden av fellesskapsrettens krav til nasjonale skatteregler. Lagmannsretten
kan ikke se at de ankende parter har vist til praksis som skulle tilsi at terskelen for ansvar
er overskredet, og lagmannsretten finner ikke at det er tilfelle.
Lagmannsretten viser ellers til drøftelsen nedenfor i punkt 5 hvor konklusjonen er at
kravene enten de er basert på reglene om condictio indebiti eller erstatning uansett er
foreldet.
- 33 - Feil! Ukjent dokumentegenskapsnavn.