BORGARTING LAGMANNSRETT - Domstolene

Avgjørelsen vil da [med en individuell vurdering] bero på domstolenes vurdering i
det enkelte tilfelle. Dette leder til rettsusikkerhet, og det vil uten vil være en fordel å
få en bestemt frist å holde seg til. (…) Det må da anses ubetenkelig at
tilbakebetaling blir kurant når søksmålsfristen er overholdt.
Lagmannsretten finner at de beste grunner taler for at lovendringen verken for
likningsmyndighetene eller skattyter åpnet for at det heretter skulle gjelde to sett regler for
tilbakebetaling av skatt, både den ”gamle” formuerettslige individuelle vurdering og den
”nye” hvor den feilaktige betalingen var nok, men med en frist. Lagmannsretten legger til
grunn at døren for den ”gamle” vurderingen ble stengt i 1961.
Lagmannsretten drøfter nedenfor i punktene 3.3, 3.4 og 3.5 noen særskilte spørsmål som
knytter seg til utenlandske aksjonærer. Lagmannsretten konkluderer med at for norske
aksjonærer kan kravet om tilbakesøking ikke føre fram på materielt grunnlag begrunnet
med forhold som ligger utenfor selve likningsvedtaket. Kravet om tilbakesøking basert på
de vanlige regler i skattebetalingsloven kan derfor ikke føre fram fordi fristen i
skattebetalingsloven § 48 nr. 5 på seks måneder for søksmål er oversittet.
Lagmannsretten føyer til at når de ankende parter hevder at den manglende
gjennomføringen av EØS-avtalen er et forhold som ligger utenfor likningen og på et
høyere nivå enn det som er likningsmyndighetenes ansvar, synes dette å stå i en viss
motsetning til at det er de materielle tilbakebetalingsreglene i skattebetalingsloven som
påberopes uten den ellers gjeldende formuesrettslige interesseavveining.
Skattebetalingsloven er jo nettopp ”likningsmyndighetenes lov”. Når det
ansvarsbetingende forhold hevdes å være på et høyere nivå enn likningsmyndighetene, er
vi etter lagmannsrettens mening over i erstatningsretten.
Lagmannsretten kan ikke se at de ankende parter har gjort gjeldende at de norske
materielle regler om tilbakesøking og heller ikke de prosessuelle reglene for så vidt gjelder
norske aksjonærer er i strid med EØS-rettens minimumskrav. Lagmannsretten anser heller
ikke at dette er tilfelle. Det vises særlig til at det ved vurderingen må tas hensyn til at alle
som ble rammet av den feilaktige norske likningen på de aktuelle områder, som nevnt
innledningsvis etter klage/krav om det, har fått betalt tilbake uriktig iliknet skatt tre år
tilbake i tid etter ligningslovens regler. Dette kan potensielt være mer fordelaktig enn etter
ordinære foreldelsesregler.
3.3 Særskilt om søksmålsfristen i skattebetalingsloven § 48 nr. 5 etter norsk rett gjelder
for utenlandsk aksjonær som betaler kildeskatt
De ankende parter B og St. James’ Place UK Plc er begge utenlandske aksjonærer som har
betalt kildeskatt. De har anført at søksmålsfristen i skattebetalingsloven § 48 nr. 5 ikke
kommer til anvendelse fordi det ikke er truffet noen likningsavgjørelse i forhold til dem.
Som i punkt 3.2 er konsekvensen om søksmålsfristen ikke skulle gjelde, at kravet om
- 27 - Feil! Ukjent dokumentegenskapsnavn.