BORGARTING LAGMANNSRETT - Domstolene

uten å vise til den tidligere avgjørelsen – den rettsoppfatning som ble lagt til grunn i 1991
om at partenes enighet ikke binder Høyesterett:
(15) Lagmannsretten har lagt til grunn at søksmålsadgangen og fristen for
dette er begrenset til første gangs tvangsforføyning. Partene i ankesaken
for Høyesterett er enige om at lagmannsrettens tolkning ikke er riktig.
Denne enigheten binder imidlertid ikke ankeutvalget.
De ankende parter har presisert at kravene på tilbakesøking ikke er basert på at de
kompetente likningsmyndighetene av eget tiltak skulle anvendt de norske reglene i
samsvar med det som senere viste seg å være riktig etter EØS-retten ved å foreta en
innskrenkende tolking av de aktuelle lovbestemmelser eller å sette dem til side. Den
manglende gjennomføringen hevdes å være et forhold som ligger utenfor likningen og på
et høyere nivå enn det som er likningsmyndighetenes ansvar; søksmålsfristen gjelder etter
deres mening derfor ikke. Staten har gjort gjeldende at kravet gjelder tilbakesøking av for
mye betalt skatt og derfor ikke kan knyttes til annet enn den feilaktige likningen, slik at
den materielle pretensjonen ikke fører fram, og da gjelder fristen.
For den alminnelige lære om condictio indebiti viser lagmannsretten til Kai Krüger,
”Pengekravsrett”, 2. utgave, Oslo 1984, hvor han på side 310 og 312 skriver at regelen om
condictio indebiti ”er en variant av det almindelige spørsmål om revisjon og endring av
rettsforhold under henvisning til bristende forutsetninger”, og at regelen ”er en utpreget
rettslig standard: (…)”. Viggo Hagstrøm skriver i ”Obligasjonsrett” punkt 27.5 på side 680
at synet om at condicti indebiti er en del av læren om bristende forutsetninger ”har lite for
seg”, men er på side 681 enig i at det dreier seg om en rettslig standard, og han mener at
regelen har ”nærmere forbindelseslinjer til berikelseskrav i alminnelighet”. Trygve
Bergsåker skriver i ”Pengekravsrett” på side 275 at ”(h)vorvidt tilbakebetaling kan kreves
eller ikke i et konkret tilfelle, må avgjøres ut fra en helhetsvurdering ut fra sakens konkrete
omstendigheter”, og han stiller oppgjørshensynet opp mot korreksjonshensynet.
Lagmannsretten viser ellers til plenumsdommen inntatt i Rt. 1927 side 237 som står
sentralt i den praksis som har vært fulgt siden. Saken gjaldt krav om tilbakebetaling av for
mye betalt krigskonjunkturskatt, og det går fram av sammendraget at Høyesterett anvendte
de alminnelige formuerettslige regler om interesseavveining basert på de konkrete
omstendigheter:
Condictio indebiti må efter almindelige retsgrundsætninger og fortolkningsregler
anerkjendes; men adgangen til tilbakesøkning i det enkelte tilfælde beror på
omstændigheterne under hensyntagen til betalerens og mottagerens krydsende
interesser. - En skatyders påstand om tilbakebetaling av erlagt krigskonjunkturskat
forkastes; skatten var vistnok urettelig ilignet, men myndigheterne kunde ikke
dadles for at ha handlet efter sin forståelse av loven, som kunde omdisputeres, og
skatyderen, som hadde betalt uten noget forbehold, hadde først reist sit krav på
- 25 - Feil! Ukjent dokumentegenskapsnavn.