BORGARTING LAGMANNSRETT - Domstolene

som varierte mellom 5 og 15 prosent avhengig av aksjepostens størrelse. Om han i
hjemlandet fikk fradrag for den kildeskatten han hadde betalt til Norge var avhengig av om
Norge hadde skatteavtale med den utenlandske aksjonærs hjemland. Dette innebar en
forskjellsbehandling på grunnlag av nasjonalitet/bosted mellom norsk og utenlandsk
aksjonær.
Systemet med kildeskatt ble endret som følge av EFTA-domstolens dom 23. november
2004 i sak E-1/04 Fokus Bank. Det skjedde allerede før Frostating lagmannsretts dom i
saken 18. mai 2005, se nedenfor punkt 4.3.2 avsnittet om Kildeskatten. Endringene skjedde
først for inntektsåret 2005 foreslått av Regjeringen i St.prp. nr. 41 (2004-2005) ”Om
endring i Stortingets skattevedtak for inntektsåret 2005 (kjeldeskatt på utbytte)”, som
Stortinget fulgte opp i Innst. S. nr. 148 (2004-2005). Ved Stortingets vedtak 12. april 2005
ble skattevedtaket for inntektsåret 2005 endret slik at utenlandsk aksjonær bosatt i EØSområdet
ble fritatt for plikten til å betale kildeskatt av utbytte utdelt fra norsk selskap i
2005. Dette ble fulgt opp for årene etter 2005 i Ot.prp. nr. 92 (2004-2005) ”Om lov om
endringer i skatte- og avgiftslovgivningen mv.” godkjent i statsråd 13. mai 2005.
Finansdepartementet viste der til de konsekvenser EFTA-domstolens dom i Fokus Bank
hadde, se den begrunnelse som ble gitt fra side 103. Forslaget førte til at § 10-13 fikk et
nytt andre ledd som bestemte at personlig aksjonær bosatt i en annen EØS-stat som hadde
betalt kildeskatt etter første ledd, etter søknad skulle gis samme skjermingsfradrag som i
§ 10-12. Samtidig ble det som midlertidig ordning for 2005, vedtatt at personlig aksjonær
bosatt i Norge skulle gis godtgjørelsesfradrag på utbytte utdelt fra selskap i EØS-området,
slik at denne aksjonær ble likebehandlet med aksjonær som fikk utbytte fra norsk selskap.
Fra 1. januar 2006 ville som nevnt ovenfor utbytte til norsk aksjonær fra selskap i EØSområdet
gå inn under den nye ordningen med skjerming i § 10-12.
3 Condictio indebiti
3.1 Condictio indebiti etter EØS-retten
De ankende parter har gjort gjeldende at tilbakesøkingskravet basert på condictio indebiti
må føre fram etter EØS-retten fordi staten har brutt sine forpliktelser etter EØS-avtalen. De
hevder ikke at EØS-retten inneholder egne materielle vilkår for tilbakesøking, men har
påberopt seg skattebetalingsloven § 24, det vil si at feilen i seg selv er nok, se nedenfor
punkt 3.2. Staten har anført at EØS-retten henviser krav om tilbakebetaling til nasjonal rett,
og at norsk rett er innenfor de minimumskrav som følger av EØS-retten.
Lagmannsretten bygger på at uriktig beregnet skatt etter EØS-retten skal kunne
tilbakesøkes, men veletablert praksis fra EF-domstolen henviser krav om tilbakebetaling til
behandling etter relevant nasjonal materiell og prosessuell lovgivning, dog slik at nasjonal
rett må inneholde visse minimumskrav. Nasjonal rett må ikke ha regler i slike saker som er
mindre gunstige enn de som gjelder for tilsvarende nasjonale søksmål, betegnet som
ekvivalens- eller likhetsprinsippet, og reglene må ikke i praksis gjøre det umulig eller
- 19 - Feil! Ukjent dokumentegenskapsnavn.