BORGARTING LAGMANNSRETT - Domstolene

erstatningsansvarlig for lover gitt av Stortinget. Det er bare brudd på bestemmelser i
Grunnloven som kan gi grunnlag for erstatning. Det følger videre av avgjørelsen inntatt i
Rt. 2005 side 1365 Finanger II, at erstatning for manglende gjennomføring av EØSforpliktelser
er uttømmende regulert av de særlige erstatningsregler som EØS-retten
bygger på, og som igjen bygger på EF-retten.
Søksmålsfristen gjelder i følge A- og Canica-kjennelsene ikke søksmål om EØS-rettslig
erstatning for ”brudd på forpliktelser til å harmonisere norsk lovgivning med EØS-avtalens
hoveddel”. Men kravet om erstatning kan ikke føre fram materielt etter EØS-retten
ettersom bruddet ikke er ”åpenbart og grovt” og heller ikke av andre grunner er
”tilstrekkelig kvalifisert”. Innenfor skatteretten er det en høy ansvarsterskel. Graden av
skjønn og hvor klar og presis den overtrådte regel er skal tillegges vekt. Det er også av
betydning om andre stater har tolket reglene tilsvarende. Spørsmålet blir om staten etter
artikkel 40 har et skjønn ved gjennomføringen av denne bestemmelsen i norsk rett. I så fall
ligger terskelen høyt for å konstatere erstatningsansvar. Den tilsvarende bestemmelse i EFtraktaten
artikkel 56 gir en regel for fri bevegelse av kapital, men det er gjort unntak i
artikkel 58. Hvis skattyterne ”ikke er i samme situasjon med hensyn til bosted eller stedet
for kapitalanbringelsen”, foreligger det ikke noen forskjellsbehandling som strider mot EFbestemmelser.
Videre er ”tvingende allmenne hensyn” et domstolsskapt EF-rettslig unntak
fra forbudet om diskriminering.
Skatteretten er uharmonisert og gjenstand for skjønn fra den enkelte stat. Artikkel 40 åpner
for valg mellom en rekke løsninger, noe som gjenspeiles i de forskjellig rettslige
løsningene som er valgt i ulike land innenfor EØS-området. Den første saken om de fire
friheter på skatterettens område, var sak EF domstolens sak C-270/83 Avoir fiscal. Ut over
dette var praksis fra EF-domstolen begrenset. Før 1994 var det lite rettspraksis og ingen
klare holdepunkt for at norsk skatterett var i strid med EØS-avtalen. Sak C-35/98
Verkooijen gjaldt et begrenset tema og viste at det kunne være legitimt å opprettholde
systemet for å ”sikre sammenheng”. Når det gjelder godtgjørelsesfradrag kom skillet i
forhold til EF-retten med dom avsagt 7. september 2004 i sak C-319/02 Manninen. EFdomstolen
anerkjente at formålet har betydning ved praktisering av skattereglene, men
godtok ikke den konkrete forholdsmessigheten. Avgjørelsen ble truffet i plenum, det var
derfor ikke et åpenbart svar forut for saken. Når det gjelder kildeskatt er den avgjørende
dommen EFTA-domstolenes dom 23. november 2004 i sak E-1/04 Fokus Bank. De
aktuelle lovbestemmelser ble endret umiddelbart i tilknytning til disse to sakene. Staten må
frifinnes for kravet om erstatning for brudd på EØS-retten fordi unnlatt endring før dette
ikke er et ”åpenbart og grovt” brudd på EØS-retten og heller ikke ellers er ”tilstrekkelig
kvalifisert” til å utløse ansvar.
Kravene er i alle tilfelle foreldet etter treårsfristen i foreldelsesloven § 2 og § 9 nr. 1.
Reelle hensyn tilsier at staten påberoper foreldelse og søksmålsfrister som kan begrense
statens ansvar når ny EØS-rett fører til et ”systemvelt” i det norske rettssystemet. I dette
- 12 - Feil! Ukjent dokumentegenskapsnavn.