første verdenskrig - Cappelen Damm

FØRSTE VERDENSKRIG 

Til venstre: Under første 

verdenskrig mistet nesten ni 

millioner soldater livet. Etter 

krigen ble det mange steder 

rundt om i Europa reist minnesmerker 

over de falne. Ved 

Fort Douaumont ved Verdun i 

Frankrike hviler 300 000 

franske soldater. 

Reklameplakat for et «flåteskuespill» 

i Berlin i 1904. 

Publikum kunne se krigsskipsmodeller 

bli manøvrert i et 

innendørs basseng. Modellene 

var så store at de ble drevet 

framover av menn som gjemte 

seg inne i dem. 

«En eller annen gang før 1914 slo Europa inn på feil vei. Europeerne 

trodde at de vandret mot nye høyder der framgang og en rikere kultur 

rådde, der velsignelsene fra moderne vitenskap og oppfinnelser 

skulle utbres i stadig videre kretser, og der til og med konkurransen 

mellom landene skulle bli til det beste. Isteden snublet Europa i 

1914 fram mot en katastrofe.» 

Palmer og Colton, amerikanske historikere 

BAKGRUNNEN FOR KRIGEN 

Militarisme, propaganda og allianser 

Før 1914 kjempet stormaktene om kolonier, markeder og internasjonal 

status. Industrisamfunnene masseproduserte våpen; derfor 

ble det mulig å væpne større armeer enn før. USA og Storbritannia 

var de eneste stormaktene som ikke innførte flerårig allmenn verneplikt. 

Storbritannia ville verne det verdensomspennende imperiet 

HISTORIE 2 FØRSTE VERDENSKRIG 

115

Til høyre: Plakat for olympiaden i 

Stockholm i 1912. 

Undre til høyre: Plakat for Den andre 

internasjonale. Representanter for fem 

verdensdeler rekker hverandre hendene 

under mottoet «Proletarer i alle land, 

foren dere». 

Under: Den østerrikske baronessen Bertha 

von Suttner var en frontfigur i fredsbevegelsen. 

Hun inspirerte Alfred Nobel til å 

gi penger til en fredspris, som hun selv fikk i 

1905. 

FØRSTE VERDENSKRIG HISTORIE 2 

116

Alliansesystemene i Europa 

før første verdenskrig 

1882 

1894 

1914 

FRANKRIKE 

STOR- 

BRITAN- 

NIA 

FRANKRIKE 

STOR- 

BRITAN- 

NIA 

FRANKRIKE 

RUSS- 

LAND 

TYSK- 

LAND 

ØSTERRIKE- 

UNGARN 

ITALIA 

TYSK- 

LAND 

ITALIA 

TYSK- 

LAND 

ITALIA 

ØSTERRIKE- 

UNGARN 

ØSTERRIKE- 

UNGARN 

ALLIANSER I 1914: 

Trippelalliansen 

Land med tilknytning til trippelalliansen 

Trippelententen 

Land med tilknytning til trippelententen 

RUSS- 

LAND 

RUSS- 

LAND 

sitt ved alltid å ha en marine som var dobbelt så stor som krigsflåtene 

til de to nærmeste rivalene. Da tyskerne satset på å bygge slagskip 

i stort tempo, vakte det uro i Storbritannia. 

Stormaktene forsøkte å motivere befolkningen slik at den stadig 

var forberedt på krig. Massehærene og den lange tjenestetiden for 

soldatene til stormaktene som hadde verneplikt, ble begrunnet med 

nasjonalistisk propaganda. Soldatene ble indoktrinert under verneplikten, 

mens både løssalgsaviser og skolesystemet var viktige for å 

påvirke den sivile befolkningen. 

Tyskland fryktet den franske revansjelysten etter nederlaget i 

1871 og fikk til en allianse med Østerrike-Ungarn og Italia, som ble 

kalt trippelalliansen. Tyskland, Østerrike-Ungarn og Italia lovet å 

støtte hverandre dersom en av dem ble angrepet. Frankrike, Russland 

og Storbritannia svarte med å opprette trippelententen. Storbritannia 

nektet offisielt for at det var en fast allianse, men alle regjeringer 

visste at britene voktet på maktbalansen i Europa. Storbritannia 

ville ikke godta at Tyskland ble dominerende på det europeiske 

fastlandet. Et tysk angrep på Belgia og Nord-Frankrike ville automatisk 

føre britene inn i krigen på fransk side. 

Fredskrefter 

I 1896 ble de første moderne olympiske leker arrangert i Athen. Ett 

av målene med dem var at fredelig kappestrid på idrettsbanen 

skulle erstatte krig mellom nasjonene. Det samme året gav svensken 

Alfred Nobel penger til en fredspris som en komité utpekt av det 

norske Storting skulle dele ut. 

Til tross for kapprustning og allianser trodde de færreste på noen 

storkrig. Eksperter hevdet at stormaktenes økonomier var blitt så 

vevd inn i hverandre at krig mellom dem var utenkelig. Den internasjonale 

arbeiderbevegelsen motarbeidet imperialisme, nasjonalisme 

og militarisme. Dersom krig truet, skulle arbeidere i alle land 

hindre krigsutbrudd ved å lamme samfunnene med generalstreik. 

Utsendinger fra ulike land kom sammen til freds- og nedrustningskonferanser 

i Haag i 1899 og 1907. Målet var at konflikter mellom 

stater skulle løses fredelig ved at de lot en internasjonal voldgiftsdomstol 

dømme. Men konferansene gav få resultater. Tyskerne 

påstod blant annet at de var forsøk på å hindre Tyskland i å få sin 

rettmessige plass blant stormaktene i verden. 

Balkanhalvøya – Europas urolige hjørne 

De osmanske tyrkernes styre av Balkanhalvøya raknet etter 1900, og 

serberne hadde størst ambisjoner av folkene som bodde der. Målet 

var å få Bosnia-Hercegovina, Kroatia og Slovenia med i et Stor-Serbia. 

Dette målet var en trussel mot den østerriksk-ungarske staten: 

de fleste kroater, slovenere og mange serbere bodde i Østerrike-Ung- 


117

arn. Og østerrikerne fryktet et Stor-Serbia i allianse 

med Russland. Russerne hadde i århundrer 

sett på seg selv som beskyttere av de ortodokse 

kristne på Balkanhalvøya, og av strategiske 

grunner ønsket de å trenge fram til 

Middelhavet. Russerne la også vekt på den 

panslaviske idé – at alle slavisktalende folk 

burde søke sammen, helst under russisk 

ledelse. I 1908 tok Østerrike-Ungarn kontrollen 

over Bosnia-Hercegovina. Det vakte voldsom 

forbitrelse i Serbia og styrket de nasjonalistiske 

kreftene. 

I 1912–13 ble det utkjempet to kriger på 

Balkanhalvøya, og folkene der kastet tyrkerne 

nesten helt ut av Europa. Deretter ble det strid 

mellom grekere, bulgarere, serbere og albanere 

om hvor grensene mellom dem skulle gå. Serberne 

lyktes i å erobre både Kosovo og Makedonia, 

og det gav serbisk nasjonalisme vind i seilene. 

Østerrike-Ungarn så med uro på at den serbiske delen av befolkningen 

i Bosnia-Hercegovina var ivrige forkjempere for innlemmelse 

i et nytt Stor-Serbia, og ønsket derfor et påskudd til å gå til 

krig. 28. juni 1914 kom anledningen. En ung bosnisk-serbisk gymnasiast 

drepte den østerrikske tronfølgeren og hans kone mens de 

var på besøk i Sarajevo, hovedstaden i Bosnia-Hercegovina, for å 

markere Østerrike-Ungarns overhøyhet. 

KRIGSUTBRUDDET: «LYSENE SLUKKES» 

Østerrike-Ungarn la ansvaret for attentatet på Serbia og truet med 

krig. Østerrikerne regnet med at alliansen med Tyskland ville holde 

Russland i sjakk. Men mange tyske offiserer mente at en burde ta et 

oppgjør med Russland før landet ble enda mer industrialisert. Russland 

på sin side regnet med fransk støtte dersom det kom til krig, 

fordi Frankrike ønsket revansje for nederlaget mot Tyskland i 1871. 

Det var særlig spillet mellom Østerrike-Ungarn og Tyskland på 

den ene siden og Russland og Serbia på den andre som utløste krigen. 

Tyskland gav full støtte til Østerrike-Ungarn for et oppgjør 

med Serbia, og Russland lovet full støtte til Serbia dersom Serbia ble 

angrepet av Østerrike-Ungarn. 

28. juli, nøyaktig en måned etter skuddene i Sarajevo, erklærte 

Østerrike-Ungarn krig mot Serbia. I løpet av denne måneden forsøkte 

mange å hindre krigen. Diplomater foreslo stormaktskonferanser, 

og ledelsen i Den andre internasjonale appellerte til sosialis- 


118 

Erkehertug Franz Ferdinand 

og hans kone Sophie. Fotografiet 

ble tatt bare én time før 

begge ble skutt av den unge 

serbiske nasjonalisten Gavrilo 

Princip.

Plakat som oppfordrer amerikanerne 

til å gi økonomisk 

støtte til den serbiske krigføringen 

på sørfronten i Europa. 

ter i alle land om å stemme imot krigsbevilgninger. Men alt var forgjeves. 

En bølge av nasjonalisme veltet innover befolkningene og 

politikerne i Europa. Med få unntak stemte sosialdemokratene sammen 

med de borgerlige for krigsbevilgninger. Viktigst i så måte var 

det at det mektige tyske sosialdemokratiske partiet gjorde knefall 

for nasjonalismen. I Frankrike ble den ledende sosialdemokratiske 

talsmannen mot krig, Jean Jaurès, myrdet. 

Nå dominerte de militære hendelsesforløpet. En engelsk historiker 

har sagt det så sterkt som at «de store armeene, som var dannet 

for å øke sikkerheten, drev nasjonene til krig i kraft av sin egen 

tyngde». For at de militære planene skulle virke etter hensikten, 

måtte det ikke komme inn forsinkelser. Offiserene hevdet at de ikke 

kunne vente på at diplomater og politikere skulle løse krisen. Noen 

timers utsettelse av krigsplanene kunne koste landet seieren. Trippelalliansen 

og trippelententen medvirket også til å utløse en storkrig 

fordi stormaktene var forpliktet til å komme hverandre til unnsetning. 

De militære planene tok sikte på å krige mot alle alliansemotstanderne 

samtidig. 

Tyskland forlangte at Russland skulle stanse mobiliseringen som 

ble satt i verk da krisen brøt ut. Men de russiske offiserene fortalte 

tsaren at det tok så lang tid å mobilisere i Russland at han ikke 

måtte tilbakekalle ordren. Da tsaren gjorde som offiserene ønsket, 

bestemte tyskerne seg for å slå til. 1. august 

1914 erklærte de krig mot Russland. For å hindre 

en tofrontskrig måtte tyskerne ta Frankrike 

først, før «den russiske dampveivalsen» kom i 

siget. Den tyske angrepsplanen forutsatte 

angrep på Frankrike gjennom det nøytrale Belgia. 

Dermed var krig med Storbritannia uunngåelig, 

for britene hadde garantert belgisk nøytralitet. 

3. august erklærte Tyskland krig mot 

Frankrike, og samme dag kom den britiske 

krigserklæringen. To dager etter var stormaktene 

innenfor de to alliansesystemene, unntatt 

Italia, i krig med hverandre. Den italienske 

regjeringen erklærte at den ikke lenger følte seg 

forpliktet av trippelalliansens bestemmelser 

fordi Tyskland og Østerrike-Ungarn ikke førte 

en forsvarskrig. 

Keiser Vilhelm 2. i Tyskland kom med følgende 

kraftsats som en del av et opprop til den 

tyske befolkningen: «(...) Opp! Til våpen! All 

vakling, all nøling er forræderi mot fedrelandet. 

Det gjelder vårt rikes være eller ikke være, 

det riket som våre fedre grunnla på nytt. Det 


119

gjelder et være eller ikke være for tysk makt og tysk ånd. (...)» 

Den britiske utenriksministeren var mer pessimistisk og sa: 

«Lysene slukkes overalt i Europa. De vil ikke bli tent igjen i vår tid.» 

KRIGENS FORLØP 

«Clemenceau [fransk politiker] sa en gang: «Krig er en altfor alvorlig 

sak til å overlates til generalene.» Erfaringene viste at den også 

var en altfor alvorlig sak til å bli overlatt til statsmenn.» 

A.J.P. Taylor, britisk historiker 

Østerrike-Ungarn avfyrte de første granatene i krigen da de bombarderte 

Serbias hovedstad, Beograd. Serberne gikk til motangrep, samtidig 

som en russisk hær kom dem til unnsetning. Østerrike-Ungarn 

måtte få tysk hjelp for å holde stand. 

På vestfronten avanserte den tyske hæren raskt gjennom Belgia 

og svingte mot Paris, og framrykkingen gikk så fort at forsyningene 

ikke holdt følge. Den franske hæren og et lite, britisk ekspedisjonskorps 

klarte å stanse tyskerne ved elva Marne. Samtidig gikk den 

russiske hæren til angrep i øst mye tidligere 

enn ventet, slik at den tyske hærledelsen fikk 

den tofrontskrigen den hadde fryktet. Tyskerne 

stoppet russerne, mens franskmenn og briter 

ikke klarte å drive tyskerne tilbake over de franske 

og belgiske grensene. Det førte til at 

hærene i vest gravde seg ned i skyttergraver, fra 

Den engelske kanal til den sveitsiske grensen. 

Både de militære, politikere og folk flest 

hadde regnet med en rask krig der den dristigste 

angriperen ville seire i løpet av kort tid. 

Franskmennene angrep med kavaleri i skinnende 

brystplater og med infanterister i røde 

bukser. Men tyske mitraljøser og effektivt artilleri 

meide ned angripende tropper i tusenvis; 

forsvarsvåpnene var mye mer effektive enn 

angrepsvåpnene. På vestfronten kom tyske, 

britiske og franske unge menn til å stange mot 

hverandre i fire år. 

Etter råd fra den britiske marineministeren, 

Winston Churchill (1874–1965), åpnet britene 

en ny front i sør i 1915. Tyrkia gikk med i krigen 

på tysk side, og britene fryktet tyrkisktyske 

framstøt mot Suezkanalen og nyfunne 

oljekilder rundt Persiabukta. Churchills tanke 


120 

2500 

2000 

1500 

1000 

500 

0 

Russland 

TAP PÅ SLAGMARKEN 1914–1918 

(1000) 

2500 DE KRIGFØRENDE EUROPEISKE STATERS 

2000 

1500 

Tyskland 

Østerrike-Ungarn 

1400 

Frankrike 

800 

Storbritannia 

690 

Serbia 

600 

Italia 

159 

115 

65 

Romania 

Belgia 

Bulgaria

MASSESLAKT 

I 1916 ble noen av de blodigste slagene i krigshistorien 

utkjempet ved Verdun og elva Somme i 

Frankrike. Generalene forsøkte å få til gjennombrudd 

ved å pøse på med granater og mennesker i 

stormangrep mot piggtråd og skyttergraver. De 

trodde at konsentrert artilleribeskytning skulle 

åpne veien for angriperne. Håpet om å få til «det 

endelige avgjørende slaget» gjorde at angrepene 

ofte ble satt inn mot fiendens sterkeste punkt. Men 

forsvarerne var så godt gravd ned at mitraljøsene 

alltid lå klar når angrepene kom. 

Ved Somme mistet britene 60 000 mann på 

noen få timer. Etter angrep og motangrep i fem 

måneder hadde britene tapt over 400 000 mann og 

vunnet åtte kilometer gjennomhullet måneland- 

skap. De tyske tapene var minst like store. 

Ved Verdun gikk tyskerne til angrep for å «årelate» 

franskmennene slik at de måtte gi opp krigen. 

En fransk kaptein har skildret tyskernes angrep slik i 

sin dagbok: «Skyttergraven ser forferdelig ut (...) På 

ryggvernet og i løpegraven stive lik dekket med teltduk 

(...) Ny forsyning med håndgranater. I går 

brukte vi opp tjue kasser. Vi må spare (...) På 25 

skritts avstand. Midt i kjeften. Når jeg gir ordre. Ild.» 

Etter blodige angrep slo «forblødningsteorien» 

feil. Ca. 350 000 mann falt på begge sider ved Verdun, 

mens frontene forble de samme som da angrepene 

begynte. 

Bildet viser franske tropper ved Verdun. 

var at dersom britene tok Dardanellene ved innseilingen til Svartehavet, 

ville sjøforbindelsen til Russland være sikret, samtidig som 

de kunne angripe Østerrike-Ungarn sammen med serberne. 

Operasjonen mot Dardanellene ble en fiasko. Den kostet over 

200 000 liv; i tillegg til de britiske soldatene var det med frivillige 

fra Australia og New Zealand. Samtidig fikk tyskerne og østerrikerne 

Bulgaria med i krigen mot Serbia ved å love at Bulgaria skulle få 

Makedonia. Den serbiske hæren ble presset helt sør til den greske 

grensen før britene kom til hjelp. 

Bare i Midtøsten hadde britene framgang. Både briter, franskmenn 

og russere oppfordret arabere, armenere og kurdere til å gjøre 

opprør mot tyrkerne og lovte dem til gjengjeld at de skulle få egne 


121


122 

Orknøyene 

STORBRITANNIA 

4.8. 1914 

SPANIA 

London 

BELGIA 

Lille 

Köln 

Amiens 

Compiègne 

Paris 

LUX. 

Sedan 

Reims Metz 

Nancy 

Juli 

1918 

Loire 

Shetland 

Engelsk blokade 

Seine 

Doggerbank 

24.1. 1915 

F R A N K R I K E 

3.8. 1914 

Rhône 

NEDER- 

LAND 

Sept. 

1918 

Første verdenskrig i Europa 

Sentralmaktene 

Jyllandslaget 

31.5. 1916 

Helgoland 

28.8. 1914 

Aug. 

1914 

Verdun 

Rhinen 

ALSACE 

Nøytrale stater som i løpet av krigen sluttet seg 

til sentralmaktene (Tyskland og Østerrike-Ungarn). 

Årstall angir tidspunktet 

Ententelandene 

NORGE 

Kristiania 

København 

Lübeck 

Bremerhaven 

Po 

Corsica 

Sardinia 

DANMARK 

Weimar 

Elbe 

T Y S K L A N D 

1.8. 1914–11.11. 1918 

SVEITS 

München 

SVERIGE 

Donau 

1915-1917 

Okt. 1918 

Stockholm 

Petrograd 

(St. Petersburg) 

Moskva 

Riga 

LATVIA 

R U S S L A N D 

1.8. 1914 

Våpenstillstand med Tyskland 

LITAUEN 

15.12. 1917, fred 3.3. 1918 

Memel 

Tilsit 

Königsberg 

De 

Kaunas 

Danzig masuriske 

ØSTsjøer 

Tannenberg 

PREUSSEN 

Aug. 1914 

Pinsk 

Brest- 

Berlin 

Lódz 

Warszawa Litovsk 

Kiev 

POLEN 

Rovno 

Praha 

ITALIA 

23.5. 1915 

Wien 

Budapest 

Ø S T E R R I KE-UNGARN 

28.7. 1914–3.11. 1918 

Caporetto 

Isonzo 

Trieste 

Roma 

Sicilia 

Oder 

Tysk støtte til de finske “hvite” april 1918 

Krakow 

BOSNIA- 

Sarajevo 

HERCEGOVINA 

Nøytrale stater som i løpet av krigen sluttet 

seg til ententelandene. Årstall angir tidspunktet 

Nøytrale stater under hele krigen 

Havområder der tyskerne erklærte uinnskrenket 

ubåtkrig fra 1917 

MONTE- 

NEGRO 

FINLAND 

Uavhengig 6.12. 1917 

Borgerkrig 

28.1.–16.5. 1918 

Nov. 1914 

ESTLAND 

1914 

Nov./ Des. 1914 

Lemberg 

GALIZIA 

Ladoga 

Beograd 

1916 

Bucuresti 

ROMANIA 

27.8. 1916 

Silistra 

SERBIA 

28.7. 1914 

ALBANIA 

1915 

Frontlinjen (grensen) etter freden 

Sept. 1918 

i B rest-Litovsk 

Des. 1915 – Sept. 1918 

Donau 

Odessa 

BULGARIA 

Pirot 14.10. 1916–29.9. 1918 

Sofia 

Istanbul 

HELLAS 

29.6. 1917 

Ved utgangen av 

1917 

Aug. 

1916 

Athen 

Frontlinjen våren 1918 

BESSARABIA 

Gallipoli 

Dardanellene 

1915 

Sentralmaktenes offensiv 

Grense for sentralmaktenes offensiv med tidspunkt: 

Østfronten 

Vestfronten 

Sør-Europa 

Ententelandenes offensiv 

Grense for ententelandenes offensiv 

Dnepr 

UKRAINA 

TYRKIA 

1.11. 1914– 

31.10. 1918 

Rhodos 

(Ital.)

Amerikansk propagandaplakat 

etter at USA kom med i 

verdenskrigen i 1917. 

Amerikansk postkort med 

slagordet «For Freedom». 

nasjonalstater etter krigen. Britene erobret Irak, Syria og Palestina, 

men for den armenske befolkningen i Tyrkia ble verdenskrigen en 

katastrofe. 1 million armenere ble drept av tyrkerne på noen få år. 

I 1915 gikk Italia med i krigen på alliert side mot at landet skulle 

få landområder fra Østerrike-Ungarn. Men italienerne klarte ikke å 

føre krigen over på Østerrike-Ungarns territorium. 

Også i andre verdensdeler var det kamper. Britene senket alle 

tyske krigsskip på verdenshavene, og Japan gikk inn på alliert side 

og erobret tyske øyer i Stillehavet. De tyske kolonitroppene i Øst- 

Afrika klarte å holde en blodig krig gående mot britene helt til krigen 

sluttet i 1918, mens briter og franskmenn hentet hundretusener 

av afrikanske og asiatiske soldater fra koloniene sine til skyttergravene 

i Europa. 

USA kommer med – Russland faller fra 

Både tyskerne og de allierte visste at vestfronten var avgjørende for 

utfallet av krigen. Generalene pønsket ut nye strategier for å få til et 

gjennombrudd. Britene forsøkte samtidig å sulte ut Tyskland og 

Østerrike-Ungarn ved å blokkere all handel til disse landene. Den 

tyske flåten forsøkte å bryte ut i 1916, men etter et uavgjort sjøslag 

mot britene i Nordsjøen trakk tyskerne seg tilbake og ble liggende i 

havn resten av krigen. 

Ved frontene på land forsøkte generalene å vinne seirer ved massive 

frontalangrep (se rammeteksten side 121). Begge parter tok i 

bruk nye våpen: flammekastere, gass, stridsvogner og fly. Da tyskerne 

for alvor tok i bruk ubåtvåpenet, brakte det USA med i krigen 

på alliert side. 

Allerede tidlig i krigen hadde Tyskland brukt ubåter mot allierte 

skip. Men på grunn av den svært sterke reaksjonen i USA da det britiske 

passasjerskipet Lusitania ble senket i 1915 og 128 amerikanske 

liv gikk tapt, innskrenket tyskerne ubåtkrigen. De visste at amerikanske 

handels- og finansinteresser ønsket å få USA med i krigen på 

britisk og fransk side fordi de hadde gitt store kreditter og lån til 

disse landene. 

I februar 1917 gikk tyskerne likevel til uinnskrenket ubåtkrig. 

Det betydde at alle skip som brakte varer til Storbritannia og Frankrike, 

kunne bli senket uten varsel. Tyskerne håpet på denne måten 

å kunne presse Storbritannia til å gi opp før USA kom med i krigen. 

På to måneder senket tyske ubåter over 1000 skip. Men mange av 

dem var amerikanske eller kom fra andre nøytrale land, og resultatet 

ble at USA erklærte Tyskland krig i april 1917. Samtidig fjernet 

en revolusjon i Russland tsarstyret. Briter og franskmenn håpet på 

en massiv amerikansk hjelp i vest, og at en ny russisk regjering 

skulle føre krigen bedre i øst. 


123

Franskmennene var nemlig nær et sammenbrudd på vestfronten. 

Etter en serie meningsløse angrep brøt det ut mytteri i halvparten 

av den franske hæren. Hadde tyskerne i tide fått vite om 

omfanget av dette mytteriet, kunne de ha avgjort krigen til sin fordel 

i 1917. 

Våren 1918 satset tyskerne alt på et gjennombrudd ved fronten 

før amerikanerne kom med for alvor. De kunne overføre store styrker 

fra østfronten fordi Russland hadde sluttet fred med Tyskland 

etter en ny revolusjon som brakte Lenin til makten (se side 141). 

Men den tyske offensiven stoppet opp, og snart presset de allierte 

dem tilbake med friske amerikanske tropper. Høsten 1918 var det 

slutt på kreftene for både Tyrkia, Østerrike-Ungarn og Tyskland. 

I begynnelsen av november 1918 brøt det ut revolusjon i Tyskland. 

Landet ble republikk, og keiseren flyktet til Nederland. Den 

11.11. klokka 11 ble det våpenhvile. 

Krigen og det sivile samfunnet 

«I enhver krig er sannheten det første offer.» 

I begynnelsen overgikk de krigførende landene hverandre i krigspropaganda. 

Tyske fredsforkjempere ble overvåket, sensurert og 

etter hvert tvunget i eksil. Den allierte propagandaen skildret tyskerne 

som brutale «hunere» som drepte spedbarn og voldtok nonner. 

Da USA kom med i krigen, produserte filmindustrien effektive 


124 

Kvinne som arbeider i en 

britisk ammunisjonsfabrikk.

Britisk propagandaplakat for 

å få kvinner til å arbeide i 

rustningsindustrien. 

propagandafilmer over de samme temaene. 

Streng sensur av nyheter og brev hindret lenge 

sivilbefolkningen i å få vite om masseslaktingen 

ved frontene. 

Sivilbefolkningen ble ikke først og fremst 

rammet av direkte krigshandlinger, men av 

vareknapphet og sult fordi blokader og krigshandlinger 

hindret tilstrekkelige forsyninger til 

folk i byene. 

Mange gjorde forsøk på å få stoppet krigen. 

I 1915 innkalte nederlandske kvinner til en 

stor fredskonferanse i Haag. Flere tusen kvinner 

fra krigførende og nøytrale land deltok. Etter 

konferansen forsøkte de forgjeves å få USA og 

nøytrale europeiske land til å mekle fred. Den 

amerikanske industrimagnaten Henry Ford forsøkte 

med et eget fredsinitiativ. Han brakte 

ledende europeiske politikere og forretningsfolk 

sammen til en fredskonferanse i Stockholm, 

men også dette ble mislykket. 

I 1917 førte krigens påkjenninger til at politikere 

både i Frankrike og i Tyskland forsøkte å 

få slutt på krigen. De franske sosialdemokratene 

trakk seg fra regjeringen i protest, og et 

flertall i den tyske nasjonalforsamlingen stemte 

for at Tyskland skulle forhandle om fred. Men krigen fortsatte fordi 

de militære hadde kontroll med staten. 

Statens makt økte i alle land som følge av krigen. Staten overtok 

eller kontrollerte den private krigsindustrien, den innførte rasjonering 

og priskontroll for å hindre svartebørs, og den tok på seg å 

sørge for pensjoner til enker, sårede og krigsinvalider. I alle land 

vokste det statlige byråkratiet, og mange nye kontorister var 

kvinner. 

Da mennene strømmet til frontene, ble kvinner både lokomotivførere, 

industriarbeidere og funksjonærer. Mange millioner 

kvinner fikk lønnsarbeid for første gang, frivillig eller for å holde 

familien i live. Kvinners klær og atferd ble også endret. Av praktiske 

grunner ble skjørtene og håret kortere, og det ble vanligere at 

kvinner gikk ut alene på restaurant. Krigen førte til økt respekt for 

kvinnenes samfunnsinnsats, og det var ingen tilfeldighet at mange 

land gav kvinnene stemmerett rett etter krigen. 

Verdenskrigen fjernet tre keiserriker i Europa og gjorde menneskene 

mer kritisk innstilte til makthaverne, som hadde styrtet verdensdelen 

ut i katastrofen. I Russland førte dette til revolusjoner i 

1917 som fikk store ringvirkninger for resten av verden. 


125

VERSAILLESFREDEN 

«Når det gjelder Tyskland, var fredsavtalen (...) enten for hard eller 

for mild. Den var for hard til å skape forsoning og ikke tilstrekkelig 

hard til å knekke Tyskland helt.» 

Palmer og Colton, amerikanske historikere 

I 1919 møttes seierherrene til fredskonferanse i Versailles. Flere 

land i Latin-Amerika og Asia hadde sluttet seg til seierherrene i siste 

del av krigen. Også de deltok for å høste gevinster av seieren. 

Taperne måtte bare vente på resultatet. 

De viktigste personene på konferansen var USAs president 

Woodrow Wilson (1856–1924) og statsministerene David Lloyd George 

(1863–1945) og Georges Clemenceau (1841–1929) fra henholdsvis 

Storbritannia og Frankrike. 

President Wilson var den mest forsonlige av seierherrene. Under 

krigen hadde han lansert 14 punkter som grunnlag for fred. De var 

preget både av idealisme og av ønsket om å få til en friere verdenshandel, 

som ville være i USAs interesse. To viktige punkter var at 

kolonimaktene skulle ta større hensyn til befolkningene de styrte, 

og at ulike nasjoner innenfor flernasjonale stater som Østerrike- 

Ungarn skulle få mer selvstyre. Grensene mellom stater måtte ta 

mer hensyn til språk og kultur. Wilsons kongstanke var en internasjonal 

organisasjon for å forebygge krig. 

Det var disse punktene tyskerne og østerrikerne trodde skulle 

være grunnlaget for fredsforhandlinger da de bad om våpenhvile. 

Men Wilson og tyskerne hadde ikke regnet med kravet om hevn fra 

opinionen i Frankrike og Storbritannia. Nord-Frankrike var ødelagt 

av krig, og Clemenceau krevde at Tyskland skulle knuses helt. 

Franskmennene ville helst dele opp det tyske området slik det 


126 

Fra venstre: Clemenceau, 

Wilson og Lloyd George på vei 

til et møte under Versaillesforhandlingene 

i 1919.

hadde vært før samlingen i 1871. Clemenceau nærte mistro til Wilsons 

idealisme: «Mr. Wilson kjeder meg med sine 14 punkter, selv 

Gud den allmektige nøyde seg med 10.» Lloyd George stod i en 

mellomstilling. Han fryktet at en for hard behandling av tyskerne 

kunne drive dem inn i revolusjonær sosialisme, men han måtte ta 

hensyn til at han var gjenvalgt under slagordet «Heng keiseren – la 

Tyskland betale». 

I mai 1919 ble tyskerne forelagt forslaget til fredsavtale. De ble 

sjokkert og protesterte. Men det var umulig for dem å ta opp igjen krigen. 

Sosialdemokratene og de liberale i den tyske regjeringen skrev 

under fredstraktaten. Samtidig erklærte de at de skrev under fordi «det 

tyske folk mangler ethvert middel til å forsvare sin ære utad etter de 

siste års fryktelige lidelser». Besetningene i den tyske flåten senket skipene 

sine i protest. Hva var det tyskerne reagerte så sterkt på? 

Resultatene av freden 

Det som gjorde sterkest inntrykk, var at tyskerne måtte skrive under 

på at de hadde skylden for krigen, og derfor skulle de betale en 

enorm krigsskadeerstatning. I tillegg måtte de avstå land der det 

bodde mange tyskere. Alsace-Lorraine gikk tilbake til Frankrike, og 

Polen ble gjenopprettet som egen stat som inkluderte deler av tysk, 

østerriksk og russisk førkrigsområde. I tillegg kom en landstripe ut til 

Østersjøen, «den polske korridor», som skilte Øst-Preussen fra resten 

av Tyskland. Danmark fikk tilbake deler av Sønder-Jylland, som landet 

hadde tapt i 1864, etter en folkeavstemning der. De tyske koloniene 

ble fordelt på seierherrene, og Tyskland fikk bare lov til å holde 

en liten hær uten flyvåpen. Den vestligste delen av landet ble demilitarisert, 

det vil si at Tyskland ikke fikk lov til å ha tropper eller militæranlegg 

der. Som en garanti for fredsavtalen ble Rhinland dessuten 

okkupert av de allierte. Østerrike-Ungarn ble oppløst som stat, og nye 

grenser ble trukket. Seierherrene nektet de tysktalende østerrikerne å 

slutte seg til Tyskland. Det samme gjaldt de 3 millioner tyskerne i 

Sudetenland. De ble innlemmet i den nye staten Tsjekkoslovakia. 

Hensikten var å hindre at Tyskland igjen skulle bli for mektig. På 

Balkanhalvøya gikk serbernes drøm om en storserbisk stat i oppfyllelse 

ved opprettelsen av Jugoslavia (se rammeteksten side 129). 

Tyrkia ble kraftig beskåret. Landet mistet de arabiske områdene, 

og Hellas forsøkte å ta vestkysten av Lilleasia, der en stor del av 

befolkningen var gresk. Men tyrkerne seiret i en blodig krig om 

dette området og drev den greske befolkningen på flukt. Krigen 

skapte et intenst fiendskap mellom grekere og tyrkere. 

Italienerne var blant seierherrene, men vendte skuffet hjem fra 

Versailles. De fikk Sør-Tyrol og Istria, men de var blitt lovet kystbyer 

i Kroatia og størstedelen av Albania som protektorat. Mange nasjonalistiske 

italienere følte at de ble snytt av sine allierte. 


127

Resultatet av fredsslutningene lå ganske langt fra det president 

Wilson hadde håpet på. At grensene i størst mulig grad skulle følge 

kultur og språk, ble ofte oppgitt av hensyn til maktbalanse og økonomi. 

I Øst-Europa og på Balkanhalvøya var folkeslagene så vevd inn 

i hverandre at det var umulig å trekke grensene slik at statene ble uten 

store minoriteter. Og minoritetene ble som regel nektet selvstyre. 

Russland kom i en særstilling. Landet hadde vært på de alliertes 

side, men hadde sluttet fred med Tyskland og arbeidet for en kommunistisk 

verdensrevolusjon (se side 143). Russland ble derfor holdt helt 

utenfor fredsforhandlingene i Versailles. De allierte støttet opprettelsen 

av de tre baltiske statene Estland, Latvia og Litauen. Finland 

benyttet også anledningen til å gjøre seg fri fra russisk overhøyhet. 

Mange koloniland hadde deltatt med tropper på alliert side mot 

løfte om mer frihet etter krigen. Mest misfornøyd var kineserne, vietnameserne, 

araberne, armenerne og kurderne. Kineserne hadde ven- 


128 

ISLAND 

Selvstendig stat 

i union med 

Danmark i 1918 

DANMARK 

STOR- 

BRITANNIA 

VEST- 

PREUSSEN 

London 

NEDER- 

LAND 

Berlin 

BELGIA 

TYSKLAND 

LUX. 

Weimar 

Paris 

Versailles 

SAAR 

FRANKRIKE 

Genève 

SVEITS 

Locarno 

Corsica 

Sardinia 

NORGE 

Rapallo 

ITALIA 

ØSTERRIKE 

Sicilia 

SVERIGE 

Fiume 

(Italiensk 1924) 

Malta (Br.) 

ØST- 

PREUSSEN 

TSJEKKOSLOVAKIA 

UNGARN 

ALBANIA 

FINLAND 

ESTLAND 

LATVIA 

LITAUEN 

POLEN 

JUGOSLAVIA 

HELLAS 

Brest- 

Litovsk 

ROMANIA 

BULGARIA 

BESSARABIA 

Dodekanesene 

(Ital.) 

Istanbul 

TYRKIA 

Izmir 

(Gresk 1919–22) 

Europa etter 1. verdenskrig 

Ankara 

Nye grenser (1923) 

Uforandrede grenser fra før krigen 

Ny stat 

S O V J E T U N I O N E N 

SYRIA 

(Fr. mandat) 

IRAN 

IRAK 

(Br. mandat)

JUGOSLAVIA 

Da serberne ble presset ut av sitt eget 

land av tyskere, østerrikere og bulgarere i 

1915, arbeidet den serbiske regjeringen 

for å få kroatene og slovenerne med i en 

sørslavisk stat – Jugoslavia. Kroatene og 

slovenerne støttet dette, selv om de var 

lojale mot Østerrike-Ungarn under krigen. 

Italia krevde nemlig deler av deres 

områder. I desember 1918 ble «Kongedømmet 

av serbere, kroater og slovenere» 

opprettet og godkjent av stormaktene. 

Makedonere, montenegrinere og muslimer 

ble regnet som serbere og kroater. 

Allerede fra starten var det motsetninger. 

Kroatene og slovenerne ønsket mest 

mulig selvstyre, mens serberne ville ha en 

sentralistisk stat som oppfylte den storserbiske 

drømmen. Serberne fikk stort 

sett sitt syn igjennom, og Beograd ble 

hovedstad i det nye riket.» 

FREDSPRISER TIL STØTTE FOR FOLKE- 

FORBUNDET 

USA, Sovjetunionen og Tyskland ble stående utenfor Folkeforbundet. 

Det var derfor om å gjøre å få økt organisasjonens 

svekkede prestisje. Det mente også Den Norske Nobelkomité 

som i de første årene etter krigen delte ut fredsprisen til kjente 

personer som var ivrige tilhengere av Folkeforbundet. Først og 

fremst gjaldt dette USAs president Woodrow Wilson, men 

også to nordmenn og en svenske ble æret: Christian Lous 

Lange, Fridtjof Nansen og Hjalmar Branting. Lange reddet kontakten 

mellom folkevalgte i de krigførende landene gjennom 

verdenskrigen og fikk fredsprisen for det i 1921. Han delte prisen 

med Branting, som ble belønnet for å ha løst en strid 

mellom Sverige og Finland om Ålandsøyene på en fredelig 

måte. Nansen ble Folkeforbundets første høykommisær for 

flyktninger. I samarbeid med Røde Kors (organisasjonen fikk 

fredsprisen i 1917) gjennomførte han en vellykket utveksling 

av krigsfanger. I tillegg gjorde han en innsats under en stor 

hungersnød i Sovjetunionen, og flyktninger som var blitt 

gjort statsløse, fikk såkalte «Nansenpass», som gjorde det 

mulig for dem å krysse statsgrenser på lovlig måte. Alt dette 

arbeidet sikret ham fredsprisen for 1922. 

tet at det ble slutt på interessesfærene, men opplevde at Japan overtok 

de tyske. Kina nektet derfor å underskrive Versaillestraktaten. 

Araberne, armenerne og kurderne hadde fått løfte om egne stater 

etter krigen, men Tyrkia fikk beholde sine armenske og kurdiske 

områder, og områdene med arabisk befolkning ble lagt under fransk 

og britisk styre. Under krigen hadde britene lovt jødiske ledere at 

jøder skulle få bosette seg på arabisk landområde i Palestina. Misnøyen 

i koloniområdene varslet at første verdenskrig var begynnelsen 

til slutten på Europas suverene maktstilling i verden. Fredsslutningene 

etter «krigen som skulle gjøre slutt på all krig», la et 

solid grunnlag for revansjeønsker i Europa og for kommende kriger 

i andre verdensdeler. 

Folkeforbund uten USA 

Den største seierherren etter krigen var USA. Landet hadde hatt små 

tap, og mens USA før krigen hadde gjeld i Europa, skyldte europeiske 

land 10 milliarder dollar til USA etter krigen. Landet var verdens 

sterkeste økonomiske makt. Men til president Wilsons store 

sorg vendte Senatet tommelen ned for amerikansk deltakelse i Folkeforbundet. 

Selv om USA ikke ble medlem og Tyskland og Russland ble holdt 

utenfor, ble likevel Folkeforbundet opprettet, med hovedsete i 

Genève i Sveits. Folkeforbundet skulle bygge på prinsippet om kol- 


129

lektiv sikkerhet: Hvis et medlem gikk til krig mot et annet medlem, 

skulle det betraktes som krig også mot de øvrige medlemmene. En 

angriper skulle kunne møtes med både økonomiske sanksjoner og 

militærmakt. Storbritannia, Frankrike, Italia og Japan hadde faste 

plasser i det utøvende organet – Rådet. 

I 1920 opprettet Folkeforbundet Den internasjonale domstolen i 

Haag, som skulle dømme i internasjonale tvister og hindre en ny krig. 

NORDEN OG FØRSTE VERDENSKRIG 

I 1905 var det full enighet om at Norge skulle være nøytralt. Den 

utenrikspolitiske situasjonen var spent, og det gjaldt å ligge lavt i terrenget 

og dra fordel av beliggenheten i Europas utkant. «Norges utenrikspolitikk 

er ingen utenrikspolitikk å ha,» het det i et slagord fra 

1905. Stormaktene ønsket heller ikke uro i Skandinavia; det var nok 

av andre områder å strides om. De skrev under på en avtale om å 

respektere det nye Norges selvstendighet. Utenriksledelsen i Norge 

mente at dersom landet ble innblandet i en storkrig, måtte vi som sjøfarende 

nasjon sørge for å komme på samme side som Storbritannia. 

Forholdet til Russland skapte usikkerhet i norsk utenrikspolitikk. 

Norske myndigheter fryktet at russerne ville kreve isfrie havner 

i Finnmark i en krisesituasjon. Fram til 1917 var Finland et storfyrstedømme 

under Russland, og den finske befolkningen i Nord- 

Norge, kvenene, ble derfor nøye overvåket. Utenriksledelsen i 

Norge var urolig for at russerne skulle kreve kontroll over norske 

områder med kvensk befolkning. Dessuten var det økt interesse for 

Svalbard, både fra russisk og fra svensk side. Russerne motsatte seg 

ønsket om norsk suverenitet over øygruppen, og Norge trengte derfor 

støtte fra andre stormakter for å oppnå dette. Også Norges 


130 

Norske soldater på nøytralitetsvakt 

i 1914.

økende utenrikshandel gjorde forholdet til stormaktene stadig viktigere. 

Både den norske handelsflåten og råvarer som fisk og metaller 

kunne bli viktige for dem i en krisesituasjon, og Norge ble mer 

avhengig av tilførsler av olje, kull og stål fra utlandet for å bygge ut 

og drive handels- og fiskeflåten. 

Til tross for mistro mellom Norge og Sverige søkte de nordiske 

landene sammen da første verdenskrig brøt ut. Danmark, Norge og 

Sverige ble enige om en felles nøytralitetserklæring. I tillegg slo Sverige 

og Norge fast at krigen ikke skulle føre til krigshandlinger 

mellom de to landene. For å understreke enigheten møttes kongene 

i de tre land til et «trekongemøte» i Malmö den første krigsvinteren. 

For å demonstrere at vennskapet holdt, møttes de også i Kristiania 

i november 1917. Krigen førte til en styrking av det nordiske samarbeidet. 

Da krigen brøt ut, opprettet regjeringen straks et nøytralitetsvern, 

og marinen ble satt i beredskap. Torpedobåter og panserskip patruljerte 

i norske farvann, og kystfestningene fikk full bemanning. 

Norge og stormaktene under 

første verdenskrig 

Norge stod i fare for å bli trukket med i første verdenskrig. De krigførende 

var først og fremst interessert i salpeter fra Norsk Hydro på 

Rjukan og hvalolje som ble produsert ved Denofas fabrikker i Fredrikstad. 

Hvaloljen og salpeteren fikk britene og franskmennene lett 

tak i, for britene hadde økonomisk kontroll over Denofa og franskmennene 

over Norsk Hydro. Kampen om den norske fisken ble mer 

komplisert. Både tyskerne og britene ønsket å kjøpe norsk fisk, tyskerne 

fordi de trengte den, britene for at tyskerne ikke skulle få den. 

Like etter krigsutbruddet bød tyskerne høyere priser for fisken 

enn noen andre, og etter kort tid kjøpte de bortimot halvparten av 

fangsten. Britene mislikte denne handelen. Snart begynte de å 

knytte betingelser til salg av varer til den norske fiskeflåten. De 

krevde at fiskere som fylte drivstoff i Storbritannia, skulle forplikte 

seg til ikke å selge fisk til Tyskland. Da det ikke hjalp, begynte britene 

å kjøpe opp fisk i Norge ved hjelp av stråmenn. Det dreide seg 

om meget store beløp, og slike oppkjøp skapte prisstigning og fiskemangel. 

Britene hadde egentlig ikke bruk for fisken, men oppnådde 

det de ønsket: tyskerne fikk den ikke. 

Selv om de allierte hadde skaffet seg kontroll over Hydros salpeter 

og Denofas glyserin, var det mange norske bedrifter som leverte 

viktige råstoffer til den tyske krigsindustrien. Nikkel, kobbermalm 

og svovelkis fra Norge var helt uunnværlig for den tyske ammunisjonsproduksjonen. 

For å stoppe denne handelen brukte britene 

Norges avhengighet av deres kull som pressmiddel. Julaften 1916 

fikk den norske utenriksministeren beskjed om at britene ville 


131


132 

Norge ble presset av stormaktene, 

slik denne tegningen fra 1915 i 

vittighetsbladet Korsaren viser. 

Barn i kø for å få melk på rasjoneringskort 

under dyrtiden i 

1917. 

Norske sardinbokser som tok sikte på salg både 

til Tyskland og til Storbritannia.

Forsiden på tidsskriftet «Klassekampens» 

julenummer i 1915. 

Verdenskrigen radikaliserte 

arbeiderklassen i Norge. 

stoppe kulleksporten hvis ikke handelen med Tyskland opphørte. 

Den norske regjeringen mente at den ikke hadde noe alternativ til 

samarbeid med britene, og tilpasset seg langt på vei deres ønsker. 

Fra 1916 ble den tyske ubåtkrigen mer og mer uhyggelig. Bare i 

løpet av høsten det året ble 143 norske skip torpedert. Hver dag 

kunne avisene fortelle om norske skip som var blitt senket. Mer enn 

800 skip på til sammen 1 200 000 tonn gikk tapt under krigen, og 

2000 norske sjøfolk mistet livet. En klar antitysk stemning bredte 

seg over landet. Det kan være en del av forklaringen på at regjeringen 

godkjente en tonnasjeavtale som Rederforbundet hadde 

inngått med Storbritannia. 

Avtalen gikk ut på at Norge skulle stille storparten av sin flåte til 

disposisjon for Storbritannia. Til gjengjeld skulle britene forsyne 

norsk næringsliv med kull, olje og andre viktige varer. Handel, 

skipsfart og politiske sympatier bandt Norge til Storbritannia, men 

offisielt var landet nøytralt. Tonnasjeavtalen var likevel et så klart 

brudd på nøytralitetspolitikken at Norge er blitt omtalt som den 

nøytrale allierte. 

Jobbetid, dyrtid og statlige reguleringer 

De to første årene av krigen var en oppgangstid for næringslivet. 

Stormaktene trengte alt de kunne få tak i av forsyninger. Under første 

verdenskrig opplevde noen mennesker en nesten eventyrlig, 

men kortvarig rikdom i en spekulasjonsperiode som fikk navnet 

jobbetiden. «Å jobbe med aksjer» er egentlig å spekulere i prisoppgang. 

De som for eksempel hadde skipsaksjer i 1914, oppdaget at 

deres formue etter kort tid var mangedoblet på grunn av den store 

etterspørselen etter skip. Et fartøy som kostet 60 000 kroner vinteren 

1915, ble høsten samme år solgt for 520 000 kroner. 

Nye skipsaksjeselskaper ble dannet, og det hendte at det ble 

betalt utbytte på 200 prosent før den første båten var bygd. Alle regnet 

med at oppgangen ville fortsette, og at skipsfraktene ville stige. 

I 1914 kostet det 4 kroner og 60 øre å frakte ett tonn kull fra Storbritannia 

til Norge. I 1917 var prisen steget til 260 kroner. Skipsaksjene 

steg til det seksdobbelte. 

Få deltok i spekulasjonene, og enda færre greide å berge formuen 

gjennom den nedgangstiden som fulgte. De nyrike var lett 

synlige og vakte stor irritasjon med sin åpenlyse pengesløsing. Etter 

to krigsår fikk folk flest store problemer. Krigshandlingene gjorde 

det vanskelig å få fraktet varer til Norge, og prisene steg. Dette 

hadde sammenheng med at mange hadde penger, men det var lite 

å kjøpe for dem. Lønningene steg ikke i takt med prisene. De som 

var avhengig av den ukentlige lønna, ble hardest rammet. Derfor 

økte også de sosiale motsetningene, og forskjellen mellom fattig og 

rik ble synligere. 


133

År Levekostnader Lønn i industri Lønn offentlig 

funksjonær 

1914 100 100 100 

1915 115 97 100 

1916 138 91 110 

1917 171 99 140 

1918 240 104 197 

(Kilde: Berge Furre: Norsk historie 1905–40) 

Denne dyrtiden skjerpet klassemotsetningene og radikaliserte 

arbeiderbevegelsen. Rikfolk kunne tilsynelatende kjøpe alt de 

ønsket, mens arbeidsfolk måtte kjempe for det mest nødvendige. 

Myndighetene fryktet arbeidskonflikter midt under krigen og innførte 

tvungen lønnsnemnd. Arbeiderbevegelsen protesterte kraftig 

fordi dette hindret fagbevegelsen i å bruke streik for å kjempe fram 

høyere lønninger og bedre arbeidsforhold. 

For å dempe virkningene av dyrtiden og faren for konflikt grep 

Stortinget og regjeringen inn med en rekke tiltak. Regjeringen oppnevnte 

provianteringskomiteer i alle kommuner og forsøkte på den 

måten å få kontroll med nesten all omsetning av matvarer. Staten 

skaffet seg kontroll over importen av korn og sukker ved å opprette 

monopoler. Først mot slutten av krigen ble det innført rasjonering 

på mange varer. Hver person fikk for eksempel kjøpe 200 gram mel 

per dag eller en tilsvarende mengde brød. Restaurantene fikk påbud 

om ikke å selge kjøtt på tirsdager og fredager. Mange forsøkte å 

omgå påbudene. Våren 1918 var det for eksempel ikke smør å oppdrive 

i butikkene fordi bøndene tjente mer på å selge direkte til forbruker 

(svartebørs). Det hjalp lite at det ble forbudt å sende smør i 

posten, og at det ble vedtatt en lov som forbød reisende å ha med 

seg mer enn tre kilo smør. 

Myndighetene prøvde også å regulere prisene, og mot slutten av 

krigen ble Statens prisdirektorat opprettet. Det skulle håndheve den 

offentlige prisreguleringen. Siden den gangen har vi hatt priskontroll 

i en eller annen form i Norge. 

Også på områder der staten tidligere ikke hadde blandet seg inn, 

fikk vi nye lover og reguleringer. Før første verdenskrig hadde utlendinger 

kunnet reise fritt rundt i Norge, men fra 1915 måtte de ha en 

«oppholdsbok», og fra 1917 ble det innført passtvang og visumplikt. 

Det siste krigsåret ble ekstra uhyggelig også i de nøytrale landene 

fordi verden ble rammet av en influensasykdom, spanskesyken, 

som særlig rammet ungdom. I Norge døde ca. 10 000 mennesker, 

mens sykdommen drepte ca. 15 millioner i verdensmålestokk fordi 

det ikke fantes effektiv medisin mot den. «Spansken» tok flere liv 

enn verdenskrigen. 


134

S A M M E N D R A G 

Før 1914 dominerte nasjonalisme, imperialisme og kapprustning 

forholdet mellom stormaktene i Europa. Aviser og skolevesen ble 

brukt til nasjonalistisk propaganda, og statene lagde allianser som 

stod mot hverandre. Trippelalliansen bestod av Tyskland, Østerrike-Ungarn 

og Italia, og trippelententen bestod av Frankrike, 

Russland og Storbritannia. 

Arbeiderbevegelsen ville hindre krig ved generalstreik, svensken 

Alfred Nobel gav penger til en fredspris, og konferanser i 

Haag arbeidet for at konflikter skulle løses ved voldgift. Mange 

mente at landenes økonomier var så vevd inn i hverandre at det 

ville hindre krig, men sjåvinistisk nasjonalisme viste seg å være 

sterkest. 

Serbia utfordret Østerrike-Ungarn i Bosnia-Hercegovina, og da 

den østerrikske tronfølgeren ble myrdet i Sarajevo 28. juni 1914, 

førte det stormaktene inn i krig med hverandre. Bare Italia holdt 

seg nøytralt i første omgang. 

Krigen på østfronten bølget fram og tilbake, mens den på 

vestfronten utviklet seg til en fastlåst skyttergravskrig. På alle 

fronter var det veldige tap fordi generalene stadig gav ordre om 

masseangrep mot piggtråd og mitraljøser. I alle stater overtok 

kvinner mye av det sivile arbeidet, og statsapparatet styrket sin 

stilling. 

Italia sluttet seg til trippelententen i 1915, og i 1917 gjorde 

USA det samme. Våren 1918 mistet ententen Russland, som 

trakk seg ut av krigen. Tyskland og Østerrike-Ungarn brøt likevel 

sammen høsten 1918, fordi ressursene deres av folk og materiell 

var mindre enn motpartens. 

Tyskerne håpet at USAs president, Woodrow Wilson, ville 

sikre en mild behandling av dem. Men ved freden i Versailles i 

1919 gikk Frankrikes Clemenceau og Storbritannias Lloyd George 

inn for en hard linje overfor taperne. Tyskland fikk skylden for krigen 

og måtte betale krigsskadeerstatninger. De tyske koloniene 

gikk tapt, og landet måtte avstå områder i Europa. Østerrike-Ungarn 

ble oppløst. Nye stater var Joguslavia, Polen, Tsjekkoslovakia, 

Finland, Estland, Latvia og Litauen. Kolonifolk som hadde kjempet 

på alliert side, var skuffet over at de ikke fikk friheten i belønning. 

Folkeforbundet i Genève skulle trygge freden ved kollektiv sikkerhet, 

men USA ble stående utenfor fordi presidenten og Senatet 

ikke ble enige om tilslutning. 

De nordiske landene erklærte seg nøytrale i 1914. Norske 

skipsredere og aksjespekulanter tjente store penger på krigen. 

Norge ble i praksis tvunget til å seile for Storbritannia, og 2000 

sjøfolk omkom fordi skipene deres ble torpedert av tyskerne. Prisene 

steg kraftig, og klasseforskjellene økte fordi lønningene til folk 

flest ikke holdt tritt med prisstigningen. Staten forsøkte å bøte på 

dette med prisreguleringer og kamp mot svartebørs. 

Trippelalliansen 

(Tyskland, 

Østerrike-Ungarn, 

Italia 1882) 

Trippelententen 

(Frankrike, Russland, 

Storbritannia 1907) 

Balkankrigene 

1912–13 

FØRSTE VERDENSKRIG 

28. juni. Skuddet 

i Sarajevo 

Krig mellom stormaktene 

i august 

Britisk angrep 

på Tyrkia ved 

Dardanellene 

Italia med i krigen 

på ententens side 

Blodige slag ved 

Somme og Verdun 

Tysk uinnskrenket 

ubåtkrig 

USA med i krigen 

på ententens side 

Mytteri i den 

franske hær 

Revolusjon 

i Russland 

Russland ut 

av krigen 

Tysk offensiv på 

vestfronten 

Våpenhvile 

11.11. kl.11 

Versaillesfred 

Folkeforbund 

1880 

1914 

1915 

1916 

1917 

1918 

1919 

Unionsoppløsning 

Norge-Sverige 1905 

Felles nøytralitetserklæring 

Danmark, 

Norge, Sverige 

«Jobbetid» begynner 

i Norge 

Spekulasjon i skipsaksjer 

Tonnasjeavtale 

Storbritannia-Norge 

Norge den «nøytrale 

allierte» 

Norske skip 

torpederes – 

2000 sjøfolk dør 

Dyrtid i Norge 

Statlig priskontroll 

Spanskesyken

første verdenskrig - Cappelen Damm

Create successful ePaper yourself

Delete template?

Save as template?