NR. 1 - maRs 2000 Utgitt av pensjonister ved Frogn ... - Pensjonist-nytt

tino, Tom Mix og Harold Lloyd, for å
nevne noen av dem.
Drøbak kommune overtar driften
I 1927 besluttet Drøbak formannskap at
kinoen skulle drives kommunalt. Erik S.
Haagensen fikk en bastant beskjed at han
ikke lenger ville få bevilling. Etter 15 års
upåklagelig drift måtte han takke av.
Drøbak kommune fortsatte driften i lokalet
på Festiviteten helt frem til 1933.
Fra 1930 av var lyden kommet, og filmene
ble teknisk bedre etterhvert. Men
Festiviteten med den kjempestore koksovnen
som eneste oppvarmingselement
var blitt avlegs.
Kommunen besluttet derfor å reise et
eget kinobygg for større bekvemmelighet
og med større kapasitet, og fant en egnet
tomt mellom Middelskolen og Frelsesarmeen.
Her hadde kommunen en trebygning
som ble brukt til administrasjons
lokaler og møterom.
Nå ble dette bygget revet, og i den store
murbygningen som stod ferdig i 1933, ble
det plass til både kino, bystyresal og kommunale
kontorer. Opprinnelig var kinoen
bygget for 293 sitteplasser. Ved restaureringen
i fjor valgte man å redusere antall
sitteplasser til 150 til fordel for bedre
komfort. I år vil kinoen ha holdt til i bygget
i 67 år.
laurits karlsen & sønn as
Olje • parafin • service
pensjOnister får rabatt!
Ring 64 93 17 55 og snakk med din
lokalleverandør.
Drøbak filmklubb er et selvstendig foretagende
som i forestillinger utenom de
kommunaldrevne – viser kvalitetsfilmer
for sine gamle og nye medlemmer.
B.M.
Sundegata – fortsettelse fra side 5
papir, jeg trodde det var innpakningspapir.
Jeg sa til bestefar: «Du kan da ikke
betale med papir!» . Da forklarte bestefar,
Samuel randin, som drev kjølhalingsverksted
i Bugta, at det var hundre kroner
og penger gode nok. Så gikk bestefar over
gaten og sa at han skulle inn i bygningen
der for å få seg et «stutaue». Det var en
dram som kostet 50 øre. Jeg fikk en brus
til 10 øre.
Du verden hvor rikt liv vi hadde i gamle
Drøbak. Det er godt dere tar vare på det i
Pensjonist-nytt til nye pensjonister og generasjonene
etter oss, sier randin, som
vokste opp med Sagajordet og Vindfanger
bukta som spennende opplevelsesområde.
Han var med på kjølhaling av
seilskuter og klatret i riggen på dem og
stupte fra baugspydet. Han var med på å
stifte Vindfangerbukta Båt forening og var
formann i fem år og er æresmedlem, formann
i Seniorklubben og kort sagt:
«ruffen personlig».
Rolfot og Ingo
14 PENSJONIST-NYTT 1/2000
ruVENDE KuNSTNEr OG ASTrONOM
Vi har skrevet mye om billedhuggeren
Brynjulf Bergslien her i
Pensjonist-nytt siden han bodde
her i lengere tider. Vi har også skrevet om
brorsønnen Nils, som er Norges fremste
nissemaler, for han var også mye i Drøbak.
Men den tredje av «Dei tre Bergslikunstnarane»
som de omtales som, Knud,
(1827 - 1908) har vi knapt nevnt, selv om
han nok er den mest berømte av de tre.
Han var også ofte i Drøbak og hjalp
Brynjulf med hans arbeider bl.a. i Drøbak
Kirke. Knud, også fra Voss, drev sin berømte
malerskole i Kristiania med elever
som Chr. Skredsvig, Hans Heyerdahl,
Eilif Petersen, Gerhard Munthe, Edvard
Munch, Harriet Backer, Halvdan Egedius
Men vi burde i Pensjo nist -nytt
kanskje først av alt nevne
hans utro lig vakre
portrett av Helga,
Bryn julfs datter, som
bodde i Drø bak sammen
med sin mor,
mens Brynjulf arbeidet
i atelieret sitt i
råd hus gaten i Kristia
nia. Om dette barneportrettet
skriver
Bergs lien-kjenner
Magnus Dage stad:
«Likevel er gjerne det
varmaste og varaste portrettet
til Knud Bergslien
det vene målarstykket av
Helga, dotter til broren Brynjulf. Og
det er ikkje det som
og Thorvald Erichsen
m.fl. Han var forgudet
av sine elever, selv
om de jo ikke alltid
fulgte hans anvisninger.
Blant Knuds
egne berømte malerier
kan nevnes hans
«Birkebeinerne på ski
over fjellet med
kongsbarnet», «Kong Sverre og
Birkebeinerne», Slaget i Hafrs fjord» og
«Jonsokkveld». Hans portretter av berømte
nordmenn i hans tid som for eksempel
P. Chr. Asbjørnsen, P. A. Munch, Eilert
Sundt m.fl. og dessuten mange Eidsvoldfolk,
er skatter.
VAKKert BArnePOrtrett FrA DrøBAK
gjev bildet so stort verd at det teknisk
er so godt at en moderne fotograf
ikkje kunde greida en
meir grann var attgjeving.
Nei, det eig noko som
ei fotografisk plata ikkje
kan gjeve att, den
avspegling av barneynde
og uskuld
som berre ei kunstnarånd
og ei kunstnarhand
kan gjeva
att.
Og når kunst naren
med vag hand hev drege
den vakre ljosstrima yve
kinn og kjake, so er det som
han stryk med lette fingrar yve
rein, mjuk barnehud.»
PENSJONIST-NYTT 1/2000 15