Språket i smeltegryta Presentasjon av doktoravhandlinga
Språket i smeltegryta Presentasjon av doktoravhandlinga
Språket i smeltegryta Presentasjon av doktoravhandlinga
You also want an ePaper? Increase the reach of your titles
YUMPU automatically turns print PDFs into web optimized ePapers that Google loves.
<strong>Språket</strong> i <strong>smeltegryta</strong><br />
Doktordisputas ved NTNU<br />
Den 23. september 2006 forsvarte cand. philol. Randi Solheim sin <strong>av</strong>handling <strong>Språket</strong><br />
i <strong>smeltegryta</strong>. Sosiolingvistiske utviklingsliner i industrisamfunnet Høyanger for<br />
graden dr. art. ved NTNU. Vi trykker her disputashandlingene, først Solheims presentasjon<br />
<strong>av</strong> <strong>av</strong>handlinga, så de to opposisjonsinnlegga og til slutt doktorandens svar<br />
til opponentene.<br />
Randi Solheim<br />
<strong>Presentasjon</strong> <strong>av</strong> doktor<strong>av</strong>handlinga<br />
Pao ein par aor so va da komme tolv hondre menneskje her. Og de va<br />
østlendinga og de va rallara, bus so kom ifrao andre anlegg, og de va<br />
svenska og norlendinga og te og med amerikanara og ett og hitt. Og<br />
når anlegget va ferigt, so va da mange ao dissa so slo seg te her, og tok<br />
seg arbeid pao Fabrikken. Og dei so dao vaks opp ao ongdomma, itte<br />
anleggstia, dei fekk enn dialekt so du kan kalle fø ein lapskaus <strong>av</strong> litt<br />
ao kvart (“Peder”, 81 år). 1<br />
Det var i 1916 at industrien og innflyttarane kom til den isolerte, vesle grenda inst i<br />
Høyangsfjorden i Sogn. Store strukturelle, sosiale og språklege omveltingar gjorde<br />
at staden på kort tid blei til ein moderne industristad med ein særeigen industristadskultur.<br />
Ein viktig del <strong>av</strong> denne kulturen var den nye dialekten som etter kvart voks<br />
fram – “lapskausen”, som han blir omtala som i sitatet over.<br />
Språksamfunnet Høyanger har ei historie som er kjend langt utanom landegrensene<br />
– i alle fall i sosiolingvistiske krinsar. Dette skuldast først og fremst ein liten,<br />
populærvitskapleg artikkel om høyangermålet (Omdal 1977), som baserer seg på<br />
materiale frå eit kurs i målføregransking ved Universitetet i Bergen. Denne artikkelen<br />
fekk seinare grundig omtale i Peter Trudgills sentrale verk Dialects in Contact<br />
(1986), noko som gjorde Høyanger til eit internasjonalt referansepunkt i litteratur<br />
om intensiv dialektkontakt. Men trass i den store faglege merksemda som såleis er<br />
blitt Høyanger til del, var det ikkje publisert meir omfattande analysar <strong>av</strong> språksamfunnet<br />
og språkbrukarane før eg tok fatt på doktorgradsarbeidet mitt. Trongen for<br />
forsking som kunne skildre den spesielle talemålsutviklinga og setje ho inn i ein teo-<br />
Maal og Minne 1 (2008): 1–35<br />
1
etisk samanheng, blir ekstra tydeleg når språklege særdrag og viktig lokalhistorisk<br />
kunnskap i dag er på veg ut med den eldste generasjonen. Samtidig er også den<br />
nyare utviklinga <strong>av</strong> Høyanger-samfunnet interessant i eit sosiolingvistisk perspektiv.<br />
I dette spenningsfeltet ligg utgangspunktet for <strong>av</strong>handlinga som blir presentert og<br />
drøfta i det følgjande.<br />
Teoretisk bakgrunn<br />
RANDI SOLHEIM<br />
Dei siste tiåra har sosiolingvistikken retta stadig større merksemd mot ulike former<br />
for språk- og dialektkontakt. Samtidig fører auka mobilitet til at det heile tida finn<br />
stad nye møte mellom menneske med ulik bakgrunn, noko som igjen aktiviserer<br />
språklege endringsmekanismar. I forskinga på slike prosessar har eg lagt vekt på<br />
geografiske, demografiske, kulturelle, sosiale og individuelle forhold som gjer<br />
språkmøta unike innanfor rammene <strong>av</strong> eit gitt lokalsamfunn. Eg har kartlagt sentrale<br />
språklege utviklingsliner i Høyanger frå industrietableringa og fram til i dag, og sett<br />
desse både frå språkbrukarane sin ståstad og i lys <strong>av</strong> skiftande sosiokulturelle forhold.<br />
Sjølv om Høyanger er brennpunktet i denne granskinga, gjer nærstudiar <strong>av</strong><br />
ulike utviklingssteg det mogleg å trekkje ut overordna liner og endringstendensar<br />
som kan gjelde også utover dette språksamfunnet, og som kan supplere teorigrunnlaget<br />
omkring språkkontakt og nye dialektar.<br />
Arbeidet mitt har ein kvalitativ og konstruksjonistisk innfallsvinkel, som gjer at<br />
eg ser forminga <strong>av</strong> ein ny kultur som resultat <strong>av</strong> sosiale prosessar som tek plass i og<br />
blir prega <strong>av</strong> ein kontekst. <strong>Språket</strong> er sentralt i desse prosessane, ikkje berre som<br />
kommunikasjonsmiddel, men òg som eit konstituerande element. Det at folk utviklar<br />
ei felles språkleg referanseramme, bidreg i seg sjølv til å forme eit samfunn og<br />
halde det saman. Når den høyangerdialekten som etter kvart voks fram, romma<br />
språktrekk både frå det tradisjonelle lokalsamfunnet og frå innflyttarar med ulik<br />
geografisk, sosial og kulturell bakgrunn, kan ein seie at språket blei ein berar <strong>av</strong> ein<br />
felles, samansett industristadskultur, og dermed eit grunnleggjande element i den<br />
nye lokale identiteten.<br />
I <strong>av</strong>handlinga nyttar eg tidvis ei narrativ framstillingsform, dels fordi det dreiar<br />
seg om å fortelje historia om korleis industristadskulturen og -språket tok form, men<br />
òg fordi narrative strukturar gjer det lettare å sjå ulike delemne i ein heilskapleg<br />
samanheng. Eg likar å samanlikne historia om Høyanger med ein danningsroman,<br />
der ein går frå eit beskytta tilvere over i ein kompleks og rotlaus fase, før ein etter<br />
kvart klarer å skape ny stabilitet. Desse litterære fasane kan sjåast som parallellar til<br />
tre vanlege stadium i utviklinga <strong>av</strong> ein ny dialekt. Punkta nedanfor gjengir grunnstrukturane<br />
i ein slik prosess, som ein på fagspråket omtalar som koinéforming. 2<br />
Framstillinga har teoretisk støtte i Siegel (1985, 2001), Trudgill (1986) og Kerswill<br />
(2002), samtidig som eg i denne samanhengen har lagt vekt på særtrekk som gjorde<br />
seg gjeldande i Høyanger.<br />
2
• På det første stadiet, i kontaktfasen, møttest dei innfødde og innflyttarane.<br />
Sjølv om dei fleste heldt på kvar sine heimedialektar, byrja ei viss nivellering<br />
å gjere seg gjeldande. Det vil seie at markerte, <strong>av</strong>stikkande språktrekk gradvis<br />
blei borte, mens former som var meir utbreidde, blei haldne ved lag.<br />
• Det andre utviklingsstadiet, kaosperioden, var prega <strong>av</strong> stort språkleg mangfald<br />
og omfattande variasjon på ulike nivå. Dialektar og sosiolektar blei brotne<br />
mot kvarandre, og omgrepet “språklege forhandlingar” kan brukast for å skildre<br />
dei komplekse og fleirsidige endringsprosessane. Nivelleringa var omfattande,<br />
noko som gjorde at språkutviklinga gradvis tok retning mot ei felles<br />
norm.<br />
• På det tredje stadiet, i den språklege konsolideringsfasen, utkrystalliserte det<br />
seg etter kvart ein ny, meir einsarta dialekt. I Høyanger skjedde dette blant barnebarna<br />
til dei første innflyttarane.<br />
Dei skisserte stadia kan falle saman med tre generasjonar <strong>av</strong> språkbrukarar, som i<br />
Høyanger, eller dei kan utspele seg over kortare eller lengre tid, <strong>av</strong>hengig <strong>av</strong><br />
omstenda. I granskinga mi har eg også samla materiale frå ein fjerde generasjon<br />
språkbrukarar, noko som gjer det mogleg å seie noko om vidare utviklingstendensar.<br />
Materialet<br />
SPRÅKET I SMELTEGRYTA<br />
I arbeidet med å trekkje opp språklege utviklingsliner frå Høyanger har eg hatt tilgang<br />
til eldre, tidlegare upublisert talemålsmateriale som representerer ulike fasar og<br />
ulike generasjonar <strong>av</strong> språkbrukarar. Dette omfattar data samla både i kaosperioden<br />
og i den språklege konsolideringsfasen (altså i generasjonane II og III), noko som<br />
gjer at materialet kan knytast direkte til dei aktuelle fasane i koinéforminga. Såleis<br />
får ein språklege haldepunkt i “sann tid”. Ved å jamføre eldre data med resultat frå<br />
eige feltarbeid blant informantar i ulike aldersgrupper, har eg også fått fram fleire<br />
interessante aspekt ved språkutviklinga. Kombinasjonen <strong>av</strong> gammalt og nytt materiale<br />
gjer nemleg at diakrone og synkrone perspektiv kastar gjensidig lys over kvarandre.<br />
Ikkje minst har dei eldste informantane mine fortalt mykje om kvardagsliv og<br />
sosiale forhold i det nyetablerte industrisamfunnet, som gjer det mogleg å sjå dei<br />
nokså knappe ordsamlingane frå 1950- og 70-talet i ein større sosiolingvistisk<br />
samanheng, og å presentere ei fyldigare historie om språket og språkbrukarane.<br />
Utgangspunktet for språkendringane i Høyanger blei sjølvsagt lagt i det dei<br />
mange innflyttarane, med sine ulike referansar, møtte dei fastbuande i Høyangsfjorden.<br />
Men det var først i neste generasjon, altså på stadium II, at dei språklege<br />
endringsprosessane for alvor byrja å verke. Eg vil her trekkje fram to informantar<br />
frå denne generasjonen, som både illustrerer ytterpunkta den nye dialekten blei<br />
forma innanfor, og den store språklege spennvidda i det nyetablerte samfunnet. Den<br />
første, 81 år gamle “Peder”, kom til orde allereie i det innleiande sitatet. Han har<br />
3
RANDI SOLHEIM<br />
røter i Høyanger frå før industrialiseringa, og må karakteriserast som ein tradisjonsmedviten<br />
og heimekjær mann. Heile livet har han budd på slektsgarden i Høyanger,<br />
og han har arbeidd som bonde og dels som industriarbeidar. Talemålet til Peder har<br />
eit svært tradisjonelt preg, og rommar ei rekkje språkdrag som ikkje er vanlege i<br />
Høyanger i dag. Her kan nemnast diftongering <strong>av</strong> norrøn lang a som i aor; dissimilasjon<br />
<strong>av</strong> dei norrøne konsonantsambanda fn og rn, som i nabn og gjedne; bruk <strong>av</strong><br />
me i første person fleirtal, der vi elles er vanleg, og elles ei rekkje leksikalske og<br />
fonologiske særtrekk (sjå Solheim 2006 a: 278). Det andre språklege ytterpunktet er<br />
representert ved 76 år gamle “Inga”. Til liks med Peder har ho budd i Høyanger heile<br />
livet, men den sosiale bakgrunnen hennar er heilt annleis. Foreldra var innflyttarar<br />
frå Vestfold og Rogaland, og ho voks opp blant ingeniørar og funksjonærar i det fornemme<br />
bustadstrøket Villabyen. Som dei fleste barna i dette området, snakka ho i<br />
oppveksten eit standardnært sør-austnorsk talemål, 3 ein varietet ho brukar konsekvent<br />
også i dag. Dei språklege skilnadene mellom desse to informantane er altså<br />
store. Begge er likevel tydelege på at dei ser sitt talemål som ein naturleg del <strong>av</strong> det<br />
språklege landskapet i Høyanger, og ikkje minst som ein del <strong>av</strong> historia til industristaden.<br />
Som Inga seier det i eit intervju med meg: “Jei er ekte sogning, jei!”.<br />
Når eg lèt Peder og Inga representere ytterpunkta i undersøkinga, er det fordi<br />
talemålet hans er det næraste ein i dag kjem det tradisjonelle bygdemålet som var<br />
utgangspunktet for språkendringane, mens ho representerer den innflyttarvarieteten<br />
som tydelegast har fått språkleg gjennomslag. Den framståande posisjonen til det<br />
sør-austnorske talemålet skuldast truleg at fagfolk med høg kompetanse blei henta<br />
austfrå, og fekk leiarposisjonar både på Fabrikken og i samfunnet utanfor. Dermed<br />
blei også språket deira eit statusspråk som fekk stor påverknadskraft i lokalsamfunnet.<br />
Når ein i tillegg tek omsyn til den overordna statusposisjonen denne varieteten<br />
har blant mange norske språkbrukarar, kan ein seie at det standardnære søraustnorske<br />
talemålmålet påverka høyangerdialekten både frå utsida og på innsida.<br />
Det som særpregar Peder, Inga og andre eldre språkbrukarar frå generasjon II, er<br />
nettopp at det finst rom for store språklege forskjellar. Dette er eit resultat <strong>av</strong> at samfunnet<br />
dei voks opp i, ikkje hadde nokon stabil lokal dialekt som kunne overførast<br />
mellom generasjonane. I staden blei talemålet deira tydeleg farga <strong>av</strong> foreldra sitt<br />
språk, <strong>av</strong> sosial bakgrunn og personleg identitet. Mellom dei skisserte språklege<br />
ytterpunkta finst det fleire ulike blandingsstrategiar og kompromissnormer, til<br />
dømes kombinasjonen <strong>av</strong> vestnorsk intonasjon og austnorsk ordtilfang. Også slike<br />
strategiar kan i mange tilfelle sporast tilbake til personlege bakgrunnsforhold. Samtidig<br />
må det presiserast at mange <strong>av</strong> informantane frå denne generasjonen, spesielt<br />
dei som er litt yngre, har tilpassa seg den moderne høyangerdialekten som etter<br />
kvart utkrystalliserte seg.<br />
4
Sentrale utviklingsliner<br />
SPRÅKET I SMELTEGRYTA<br />
Ei viktig erfaring frå arbeidet mitt er at koinéforminga må sjåast i lys <strong>av</strong> særdrag ved<br />
det spesifikke lokalsamfunnet. I Høyanger blei nemleg endringsmekanismane i<br />
koinéforminga underlagde og tilpassa sosiokulturelle forhold. Dette ser ein tydeleg<br />
om ein granskar effektane <strong>av</strong> majoritetsprinsippet og grunnleggjarprinsippet, som<br />
står sentralt i teoriar om dialektkontakt og koinéforming (jf. t.d. Trudgill 1986: 143,<br />
Kerswill & Williams 2000: 84f, Mufwene 2001). Prinsippa inneber grovt sagt at former<br />
som har majoritet i den opph<strong>av</strong>lege dialektblandinga, eller språket til dei som<br />
grunnla samfunnet, får gjennomslag i den fokuserte koineen. Når Høyanger i all<br />
hovudsak står fram som eit vestnorsk språksamfunn i dag, har nok begge desse prinsippa<br />
vore medverkande. Storparten <strong>av</strong> innflyttarane, heile 70 %, kom nemleg frå<br />
Vestlandet, og først og fremst frå Hordaland og Sogn og Fjordane. Men samtidig<br />
fekk fleire austnorske trekk innpass i den fokuserte dialekten, noko som g<strong>av</strong> talemålet<br />
eit samansett særpreg. Desse trekka fekk gjennomslag i kraft <strong>av</strong> å tilhøyre ei opplevd<br />
standard- og statusnorm, og trass i at berre 17% <strong>av</strong> innbyggjarane kom frå Austlandet.<br />
Såleis kan ein seie at dei sosiale og kulturelle forholda i det nyetablerte<br />
industrisamfunnet kunne overstyre dei omtala prinsippa. Funna frå Høyanger viser<br />
at språkbrukarane sin bakgrunn og identitet, saman med sosiale forhold i det nye<br />
samfunnet, er sentrale faktorar både når individuelle språkval skal gjerast og i forhandlingane<br />
kring ei ny, kollektiv språknorm.<br />
Om ein ser nærare på nivelleringsprosesseane og dei språklege forhandlingane<br />
som utspelte seg i Høyanger, kan ein seie at dei gjorde seg gjeldande i rommet<br />
mellom dei språklege ytterpunkta som Peder og Inga representerer. Dette kan illustrerast<br />
slik:<br />
Høyangermålet<br />
Lokale/tradisjonelle dialektar Standardnært austnorsk talemål<br />
Gjennom komplekse språklege tilpassingsprosessar blei dei mest markerte formene<br />
frå begge ytterkantane nivellerte. Det gjaldt t.d. den tradisjonelle diftongeringa <strong>av</strong><br />
lang a, som i baot, som var markert fordi det var eit spesifikt lokalt trekk. På den<br />
andre sida hadde ein symboltunge austnorske former som jeg og ikke, som spreidde<br />
seg på det andre utviklingsstadiet, men som blei sosialt markerte og fall bort etter at<br />
klasseskilja jamna seg ut. Slik samla ein seg etter kvart rundt meir utbreidde former<br />
i midtfeltet, og resultatet kan karakteriserast som ei kompromissnorm – ein vestnorsk<br />
dialekt med standardnære, austnorske innslag.<br />
Også på det leksikalske nivået oppstod det kompromiss som er prega <strong>av</strong> spennet<br />
mellom det lokale og det standardnære. Eit døme på dette er det tradisjonelle possessivet<br />
deira, som i kombinasjon med austnorsk deres har fått mellomforma deiras<br />
i Høyanger. Eit anna døme er høyangerkompromisset guttane, som har teke form<br />
5
RANDI SOLHEIM<br />
mellom den tradisjonelle forma gutane og standardvarianten guttene. I dette tilfellet<br />
er fleirtalsendinga vestnorsk, mens stammen er austnorsk. Desse og ei rekkje liknande<br />
kompromissformer kan seiast å ha utspring i det nye, samansette språksamfunnet<br />
(sjå Solheim 2006 a: 250ff).<br />
Språkutviklinga har likevel ikkje vore så lineær og skjematisk som modellen og<br />
døma over kan gi inntrykk <strong>av</strong>. Som eg allereie har vore inne på, var dei sosiale forholda<br />
i stadig omforming, slik at gitte språktrekk også kunne endre status og symbolverdi.<br />
Dermed blei det kontekst<strong>av</strong>hengig kva former som blei opplevde som markerte,<br />
og som til ei kvar tid stod utsette til for nivellering. Mange språktrekk har<br />
dermed gått i ulike retningar på den skisserte lina før den nye dialekten fann fokus.<br />
Her er det altså snakk om fleirdimensjonale nivelleringsprosessar. Desse skil seg frå<br />
nivellering i andre språksamfunn, t.d. der by påverkar bygd, der det i større grad<br />
handlar om einsidig påverknad frå ei overordna norm.<br />
Når ein følgjer utviklinga <strong>av</strong> utvalde trekk i høyangerdialekten, er det éi rørsle<br />
som stadig går att, nemleg frå tydeleg austnorsk dominans i generasjon II, til fleire<br />
lokale variantar ved utkrystalliseringa <strong>av</strong> den nye dialekten i generasjon III. Denne<br />
vendinga er interessant fordi ho skjedde parallelt med at innflyttarane slo rot i Høyanger,<br />
og parallelt med at staden stabiliserte seg og fann posisjonen sin som eit vestnorsk<br />
industrisamfunn. Auka bruk <strong>av</strong> vestnorske former stadfesta såleis den<br />
nyvunne lokale identiteten, noko som igjen strekar under språket si rolle som eit<br />
konstituerande element i forminga <strong>av</strong> ein ny kultur.<br />
Nokre <strong>av</strong> dei tradisjonelle, lokale formene som blei tekne opp att i den språklege<br />
konsolideringsfasen, fekk ein symbolsk funksjon i den nye kulturelle konteksten –<br />
dei blei reallokerte (sjå t.d. Britain & Trudgill 2005). Eit tydeleg døme på dette finn<br />
vi i det lokale diftongsystemet: Dei bakre realiseringane <strong>av</strong> diftongane /ei/ og /øy/,<br />
som i vai og råyk (‘vei’ og ‘røyk’), var i utgangspunktet sognetrekk, som raskt blei<br />
standardiserte i det unge industrisamfunnet. Nesten alle informantane frå generasjon<br />
II seier dermed væi og røyk – som i store delar <strong>av</strong> landet elles. Men i generasjonen<br />
etter samla språkbrukarane seg på ny om dei lokale variantane, som her fekk ein<br />
sterk symbolsk verdi som nye lokale markørar. I dag er denne verdiladinga særleg<br />
tydeleg i omtalen <strong>av</strong> staden, og under feltarbeidet fekk eg tidleg innprenta at “det<br />
hete ikkje Høyanger, det hete Håyanger!”. Sjølv om dei tradisjonelle diftongkvalitetane<br />
i dag er på retur i generasjonane II og III, synest dei aller fleste språkbrukarane<br />
å halde på den tradisjonelle diftongkvaliteten i stadnamnet. Her fungerer dette<br />
språktrekket tydeleg som ein lokal identitetsmarkør.<br />
Litt om høyangermålet i dag, og om den vidare utviklinga<br />
Høyangermålet <strong>av</strong> i dag er verken like einsarta eller like særprega som tidlegare<br />
omtalar gir inntrykk <strong>av</strong>. Men sjølv om spesifikt lokale markørar og kompromissformer<br />
blir brukte i varierande grad, er høyangerdialekten framleis karakteristisk. Dette<br />
er tydelegast gjennom den særprega kombinasjonen <strong>av</strong> lokale og standardnære<br />
6
trekk. Eit aktuelt døme er dei markerte, tradisjonelle diftongkvalitetane jamført med<br />
utstrekt bruk <strong>av</strong> standardnære monoftongar i andre samanhengar, t.d. i ord som mer,<br />
hel, flere og høre. Men sjølv om talemålet i Høyanger skil seg ut i høve til dialektane<br />
i nabobygdene, kan det for utanforståande opplevast som nokså ubestemmeleg<br />
og tilnærma nøytral vestlandsk. Dette kan igjen relaterast til nivelleringa <strong>av</strong> markerte<br />
former og samlinga kring språklege fellesnemnarar i midtfeltet <strong>av</strong> figuren over.<br />
Effektane <strong>av</strong> den spesielle kontaktsituasjonen som utløyste dei språklege omveltingane<br />
i Høyanger, minka etter kvart som industrisamfunnet og industristadskulturen<br />
fann forma og posisjonen sin. Og etter kvart som Høyanger opparbeidde seg ein<br />
normal sosial og historisk kontinuitet, tok også jamaldringane og den lokale fellesskapen<br />
over som dei sentrale språklege sosialiseringsagentane – som i andre språksamfunn.<br />
Såleis blir staden i dag råka <strong>av</strong> dei same språklege utviklingstendensane<br />
som regionen elles. Det dreiar seg m.a. om standardisering og regionalisering. Dei<br />
endringane som har skjedd i høyangermålet etter det omtala fokuseringsstadiet, har<br />
først og fremst råka lokale språktrekk – også dei omtala nye lokale markørane, mens<br />
meir standardnære trekk står ved lag. Dette er årsaka til at noko <strong>av</strong> særpreget ved<br />
industristadsdialekten er i ferd med å bli borte, og at høyangermålet <strong>av</strong> i dag står<br />
fram som nokså nivellert. Samtidig har også språkutviklinga elles i regionen jamna<br />
ut nokre <strong>av</strong> forskjellane mellom industristaden og omlandet. Når det gjeld talemålet<br />
i generasjon IV, skil det seg ikkje vesentleg frå foreldregenerasjonen sitt språk. Dei<br />
unge språkbrukarane meiner sjølve at det finst eit ungdomsspråk i Høyanger, men<br />
særtrekka som her blir framheva, liknar i stor grad den ungdomssjargongen ein finn<br />
i andre byar og tettstader. Dette strekar under at talemålssituasjonen i Høyanger,<br />
etter fokuseringa <strong>av</strong> koineen, langt på veg har “normalisert” seg.<br />
Mens koinéforminga i Høyanger først og fremst utspelte seg mellom ulike varietetar<br />
innanfor eit komplekst og samansett samfunn, må ein altså ein rette blikket<br />
utover det lokale nivået for å forstå dei endringsprosessane som gjer seg gjeldande i<br />
dag. Framleis er det tydeleg at Høyanger er eit spesielt språksamfunn, men i kva grad<br />
det framtidige høyangermålet kjem til å vitne om staden si særeigne historie, er blant<br />
anna <strong>av</strong>hengig <strong>av</strong> dei nye omstillingsprosessane som industristaden no er inne i.<br />
Litteratur<br />
SPRÅKET I SMELTEGRYTA<br />
Britain, D<strong>av</strong>id & Peter Trudgill. 2005. “New dialect formation and contact-induced reallocation:<br />
three case studies from the English Fens.” International Journal of English Studies 5/1:<br />
183–209.<br />
Kerswill, Paul. 2002. “Koineization and Accomodation.” I The Handbook of Language Variation<br />
and Change, red. J. K. Chambers, P. Trudgill & N. Schilling-Estes, 669–702. Malden, Oxford:<br />
Blackwell.<br />
Kerswill, Paul & Ann Williams. 2000. “Creating a New Town Koine: Children and Language in<br />
Milton Keynes.” Language and Society 29/1: 65–115.<br />
Mufwene, Salikoko S. 2001: The ecology of Language Evolution. Cambridge: Cambridge University<br />
Press.<br />
7
Omdal, Helge. 1977. “Høyangermålet – en ny dialekt.” Språklig Samling 1: 7–9.<br />
Siegel, Jeff. 1985. “Koines and Koineization.” Language in Society 14: 357–378.<br />
———. 2001. “Koine formation and creole genesis.” I Creolization and Contact, red. N. Smith,<br />
176–197. Philadelphia: John Benjamins.<br />
Solheim, Randi. 2006 a. <strong>Språket</strong> i <strong>smeltegryta</strong>. Sosiolingvistiske utviklingsliner i industrisamfunnet<br />
Høyanger. Dr. art.-<strong>av</strong>handling, Trondheim: Det historisk-filosofiske fakultetet, NTNU.<br />
———. 2006 b. “Språkbruk og språkhaldningar i Høyanger etter andre verdskrigen. Eit sosiolingvistisk<br />
særtilfelle eller eit lokalt døme på ein allmenn tendens?” Målbryting 8: 7–28.<br />
Trudgill, Peter. 1986. Dialects in Contact. Oxford: Basil Blackwell.<br />
Noter<br />
RANDI SOLHEIM<br />
1 Sitatet, som er gjengitt nokså lydrett innanfor rammene <strong>av</strong> normalortografien, er henta frå ein<br />
språkbrukar som har halde relativt godt på det tradisjonelle talemålet i området. Såleis kan det<br />
også gi eit inntrykk <strong>av</strong> det språklege utgangspunktet for omveltingane.<br />
2 Omgrepet koiné kjem frå gresk og tyder ‘felles’. I utgangspunktet er det nemninga på den første<br />
koineen ein kjenner til, eit fellesspråk danna <strong>av</strong> gammalgreske dialektar. I dag blir omgrepet<br />
brukt om nye dialektar som oppstår som resultat <strong>av</strong> stor geografisk mobilitet og intensiv<br />
dialektkontakt. Koinéane kan ofte karakteriserast som språklege kompromiss mellom dei<br />
involverte varietetane.<br />
3 I <strong>av</strong>handlinga brukar eg omgrep som “standard” og “standardnært talemål” i ei vid tyding om<br />
talemål som geografisk kan lokaliserast til hovudstaden og området ikring, og som ligg nær<br />
opp til skriftspråket bokmål. Dette oppfattar mange som ei språkleg rettesnor eller eit standardtalemål<br />
– sjølv om ei slik norm offisielt sett ikkje eksisterer.<br />
Om det finst eit standardtalemål i Noreg og kva innverknad dette eventuelt har, er for tida<br />
eit svært omdiskutert emne i sosiolingvistikken. I februar 2008 blei det arrangert ein nordisk<br />
konferanse på Røros, der nettopp desse spørsmåla var hovudtemaet. Konferanseinnlegga vil<br />
bli publiserte i eit temanummer <strong>av</strong> Norsk Lingvistisk Tidsskrift.<br />
8
Første opponent<br />
Inge Lise Pedersen, Københ<strong>av</strong>ns Universitet<br />
Det er en meget venlig og imødekommende bog Randi Solheim har skrevet, sproget<br />
er letløbende og stort set fri for de prætentiøse formuleringer som så ofte præger<br />
doktorafhandlinger. Det bør forfatteren roses for.<br />
Hun skal også roses for sin skønsomhed i forholdet til den videnskabelige tradition,<br />
hun skriver sig ind i. Randi Solheim hører ikke til dem der holder sig selv oppe<br />
ved at trykke andre ned. Der er meget lidt skarp kritik i bogen, om nogen overhovedet.<br />
Den ubrugelige del af traditionen forbigås i t<strong>av</strong>shed.<br />
Den hermeneutisk prægede tilgang med dertil hørende indkredsende fremstillingsmåde<br />
fører til en del gentagelser. Ideelt set skulle det hver gang være forbundet<br />
med en dybere indsigt, men det er desværre ikke altid tilfældet. Man kan derfor<br />
s<strong>av</strong>ne en tydeligere pointering af de indsigter der skrives frem. Doktorandens<br />
offentlige forelæsning i forbindelse med disputatsen (Solheim 2006) demonstrerede<br />
at hun absolut magter dette, og også magter at koble det med sammenfatninger der<br />
kan skabe overblik. Nogle af de mere generelle indvendinger man kunne h<strong>av</strong>e på<br />
disse punkter blev dermed imødegået på glimrende vis og vil af den grund ikke<br />
spille nogen stor rolle i den følgende gennemgang.<br />
Temaet for Randi Solheims afhandling formulerer hun som talemålsændring og talemålsudvikling<br />
i et samfund der er præget af tilflytning og omfattende dialektkontakt,<br />
set i lyset af de sociale og kulturelle omvæltninger som fulgte overgangen fra jordbrugssamfund<br />
til industrisamfund.<br />
Dette tema formuleres i tre overordnede problemstillinger:<br />
1. Sprogudviklingen i Høyanger<br />
2. Sprogbrugernes sproghistorie<br />
3. Høyangersamfundet og Høyangermålet i dag<br />
Afhandlingen er disponeret som en roligt fremadskridende beretning. Først skildres<br />
den historiske og sproglige baggrund, dernæst de teoretiske indfaldsvinkler samt den<br />
anvendte metode, og der redegøres for hvilket materiale afhandlingen er baseret på.<br />
Efter dette følger to kapitler om sproglige udviklingslinjer og sprogbrugere gennem<br />
fire generationer, og der rundes af med perspektiver, drøftelse og opsummering, foruden<br />
den obligatoriske litteraturliste og en række bilag.<br />
9
Hvis man skal afgøre hvor tyngdepunktet ligger på baggrund af længden af de<br />
enkelte kapitler, står det klart at det er de sproglige udviklingslinjer og skildringen<br />
af sprogbrugere gennem fire generationer der tildeles flest sider og dermed størst<br />
vægt i fremstillingen. Sprogbrugerne vil spille hovedrollen i denne behandling, hvis<br />
indhold bl.a. er bestemt af den aftalte arbejdsdeling mellem de to opponenter. Som<br />
afrunding vil jeg sammenligne Høyanger med en jævnaldrende ny by i Danmark og<br />
kort diskutere samspillet mellem lokalsamfund og sprogbruger.<br />
Teori og metode<br />
INGER LISE PEDERSEN<br />
Forfatteren er velorienteret inden for den relevante teori og ajour med den nyeste<br />
forskning inden for området, og det gælder både sociolingvistik og antropologi –<br />
som spiller en større rolle i afhandlingen end sociologi, i konsekvens af at det er<br />
sprogbrugerne der er i fokus mere end sprogsamfundet. Sprogsamfundet ses i sprogbrugerens<br />
perspektiv, og sprogudviklingen sættes snarere ind i en antropologisk<br />
ramme end i en sociologisk.<br />
Dette valg afspejles imidlertid ikke klart i metoden. Det primære materiale for<br />
afhandlingen udgøres af de 50 interview som Randi Solheim har indsamlet, fordelt<br />
på 3 generationer og forskellige erhvervstyper, og med balance mellem kønnene<br />
inden for den enkelte aldersgruppe.<br />
Typisk ville man så i en sociolingvistisk undersøgelse foretage en kvantitativ<br />
analyse og sammenligne de tre generationers sprogbrug. Men allerede her (s.142)<br />
viser det sig at Høyanger ikke er et typisk sprogsamfund, og derfor heller ikke kan<br />
beskrives på den vante måde:<br />
Då eg hadde gjennomført intervjua, blei det likevel klart at det blant informantane<br />
frå generasjon II fanst så stor individuell og sosial variasjon at talemålet deira<br />
rett og slett ikkje kunne jamførast med yngre mål gjennom kvantitativ datahandsaming.<br />
Dei same variablane var ikkje eingong aktuelle frå person til person, og<br />
med eit såpass lite materiale ville enkeltindivid komme til å gjere store utslag og<br />
skape svært sprikande resultat (s. 142).<br />
Det får ganske store konsekvenser for afhandlingen, idet Randi Solheim afstår fra at<br />
analysere materialet fra generation II kvantitativt.<br />
Det beskrives på glimrende vis hvordan en traditionel kvantitativ sociolingvistisk<br />
analyse ville komme til kort på en række punkter, bl.a. fordi det er problematisk<br />
hvilke varianter der bør regnes som traditionelle, lokale markører (s. 129), og fordi<br />
det nærmeste man i flere tilfælde kunne komme ville være en kategorisering af træk<br />
som østnorske og vestnorske, evt. med underafdelingerne (standard)østnorsk og østkant<br />
oslosk på den ene side og sognemål og mere generelt vestnorsk på den anden.<br />
Og det intrikate samspil mellem fx østnorsk accentuation og vestnorsk morfologi og<br />
omvendt, ville ikke blive skildret klart med traditionelle kvantitative metoder.<br />
10
SPRÅKET I SMELTEGRYTA<br />
Selve argumentationen (s. 150) for at afstå fra kvantitativ behandling holder<br />
imidlertid ikke. Det er også i en kvantitativ analyse muligt at tage hensyn til fx at en<br />
bestemt diftong næsten udelukkende forekommer i et bestemt ord (in casu diftongen<br />
i stedn<strong>av</strong>net Høyanger der udtales med en traditionel variant som er forsvundet i de<br />
fleste andre ord). Kvantitative sociolingvister er ikke så bevidstløse og mekaniske<br />
som vi her gøres til.<br />
Samspillet mellem feltarbejdsmetode og materiale<br />
Generation II er på sæt og vis den vigtigste generation i undersøgelsen, fordi talerne<br />
fra denne generation demonstrerer hvor kompleks situationen var i Høyanger. Men<br />
materialet til at beskrive denne generations sprogbrug er mere sammensat end almindeligt<br />
i sociolingvistiske undersøgelser, idet det ud over de interview Randi Solheim<br />
selv har foretaget med repræsentanter for generation II–IV, består af ældre materiale<br />
fra generation I–III. Det er altså en undersøgelse i virkelig tid – og i virkelig lang tid.<br />
I tilfældet Høyanger har man adgang til et materiale som er indsamlet mens<br />
nogle af ændringerne skete, vi er ikke overladt til at drage slutninger ud fra den nutidige<br />
sprogtilstand. Problemet er imidlertid at det ikke var ændringer man var optaget<br />
af, og slet ikke individuel variation, men det kollektive idealiserede sprogsystem<br />
i den “oprindelige” skikkelse. Det gamle materiale i Høyanger blev indsamlet efter<br />
traditionelle dialektologiske metoder, med brug af spørgelister med fokus på enkeltord,<br />
på rapporteret sprogbrug snarere end faktisk sprogbrug, og først og fremmest på<br />
sprog, ikke på sprogbrug og sprogbrugere. Hankønsord er således optegnet efter én<br />
informant, hunkønsord efter en anden; optegnelsen skildrer derfor ikke informanternes<br />
genussystem (s. 349). Problemerne med at benytte et sådant materiale belyses<br />
fortrinligt, bl.a. ved at inddrage de båndoptagelser der findes fra 1975, som også<br />
rummer eksempler på faktisk sprogbrug og desuden giver et indtryk af hvordan<br />
udspørgningen foregik (s. 156f).<br />
Undersøgelsen er på dette punkt et godt eksempel på at i og med at materialet ikke<br />
foreligger, men forskeren selv må skabe det, er materialeindsamlingen med til at<br />
afgøre hvad man overhovedet kan beskrive. Feltarbejdet er medbestemmende for<br />
resultatet. Det fremgår således tydeligt at hvis man ved materialeindsamlingen udelukkende<br />
fokuserer på idealiserede sprogsystemer (jf. s. 155), er det vanskeligt at bruge<br />
det indsamlede materiale til at skildre dynamikken i det pågældende sprogsamfund.<br />
Randi Solheim skal som allerede antydet h<strong>av</strong>e ros for den skønsomhed hun lægger<br />
for dagen i sin karakteristik af dialektologiske metoder. De stærke og svage sider<br />
skildres afbalanceret. Hun falder ikke for at skyde det hele ned, uden hensyn til den<br />
kontekst disse undersøgelser fandt sted i, og Amund B. Larsen fremhæves med rette<br />
som en forsker der tidligt h<strong>av</strong>de blik for en sociologisk vinkling. Jeg vil blot tilføje<br />
at det også er vigtigt at tage de teknologiske forskelle i betragtning. De gamle h<strong>av</strong>de<br />
fx ingen mulighed for at “fryse” sprogbrugen ved at l<strong>av</strong>e lydoptagelser. De h<strong>av</strong>de<br />
kun skriveblokken som hjælpemiddel til at fastholde deres høreindtryk.<br />
11
INGER LISE PEDERSEN<br />
Den allerførste dialektolog i egentlig forstand i Danmark, Kristen Jensen Lyngby,<br />
som indsamlede et stort jysk dialektmateriale i 1850-årene, skriver i fortalen til sin<br />
sønderjyske sproglære:<br />
Man kan erhverve stoffet ved iagttagelse; under omgang med almuen lægger<br />
man mærke til bogst<strong>av</strong>lydene, ordböjningen, ordforrådet og talemåder….iagttagelsen<br />
er sikkrere; for så vidt man ikke vil få noget at høre, der aldrig bruges;<br />
exemplerne, som man derved får i hænde, ville fremtræde med en vis friskhed,<br />
livlighed og naturlighed; thi de ere aldrig l<strong>av</strong>ede, men anvendte ved given lejlighed.<br />
Men iagttagelsens vej er langsom, og den fører ikke vidt, når man ikke år<br />
igennem opholder sig på stedet (Lyngby 1858: V–VI).<br />
Gennem iagttagelse får man altså oplysninger om hvad de dialekttalende faktisk<br />
siger (og dermed om den variation der evt. forekommer i deres sprog), og ikke hvad<br />
de evt. kunne sige (men muligvis aldrig gør), eller hvad de tror de siger. Derfor vil<br />
han også helst bo hos “så fattige folk som muligt, for der lever man mere sammenknebet<br />
og får altså mere lejlighed til omgang med folkene og derved til umiddelbar<br />
iagttagelse af sproget, hvilket egentlig er den bedste kilde” (Bjerrum 1939: 47).<br />
Lyngby har altså en mere antropologisk tilgang.<br />
Men ak: der er dels en tidsfaktor, dels er der ord eller bøjningsformer som man<br />
måske tilfældigvis aldrig ville få at høre. Så hans virkelige feltarbejde var anderledes.<br />
Han efterlyser fx i et brev “en elev fra höjskolen [dvs. folkehøjskolen i Rødding<br />
ILP] eller en bondefødt seminarist, hos dem kunde jeg da få verberne böjede” (Bjerrum<br />
1939: 47).<br />
I den foreliggende undersøgelse er det et problem med det gamle materiale at<br />
“informantane ikkje står fram som språklege individ med ei relevant historie” (s.<br />
157). På det punkt kunne man også kritisere Randi Solheims eget feltarbejde. De nye<br />
interview er også relativt korte, typisk mellem en halv og en hel time. I betragtning<br />
af at undersøgelsen fokuserer så meget på den enkelte sprogbruger og hans/hendes<br />
sproglige strategier, sprogholdninger, sprogets forhold til identitetsdannelsen osv., er<br />
det korte interview. Man kan h<strong>av</strong>e sine alvorlige tvivl om de er lange og dybtgående<br />
nok, og om Randi Solheim kender nok til informanterne til at foretage de tolkninger<br />
der gøres.<br />
Et mere antropologisk præget feltarbejde ville h<strong>av</strong>e givet fastere grund under<br />
fødderne, fx med hensyn til hvilken rolle sproget spiller for den enkelte informants<br />
sociale identitet.<br />
Præsentation af sprogudviklingen i Høyanger gennem tre generationer<br />
Hvordan skaber man oversigt over sprogudviklingen, når man mener at måtte<br />
afholde sig fra en kvantitativ beskrivelse? Randi Solheim vælger en dobbelt strategi.<br />
Dels tegner hun en udviklingslinje for udvalgte sprogtræk, dels præsenterer hun en<br />
12
SPRÅKET I SMELTEGRYTA<br />
række enkeltpersoner i sproglig profil. Begge dele er en slags prototypebeskrivelse<br />
(uden at denne betegnelse anvendes).<br />
De sproglige udviklingslinjer præsenteres først, i form af skemaer over hvilke<br />
varianter af udvalgte træk der bruges af generation I–III iflg. det tidligere indsamlede<br />
materiale, suppleret med forfatterens eget materiale. Generation II fremstår her<br />
som speciel ved at h<strong>av</strong>e meget større variationsbredde end generation I og III. Imidlertid<br />
er der større variation også hos de yngre generationer end det gamle materiale<br />
fortæller, og skemaerne følges derfor op med en angivelse af den procentvise forekomst<br />
af hhv. standardvarianterne og de traditionelle varianter i generation III og IV<br />
baseret på Solheims egne optagelser (fx s. 172 og 174 om diftongrealiseringerne).<br />
Solheim har i den forbindelse en kort diskussion af hvad fonemsammenfald vil<br />
sige i relation til individuelle sprogbrugere (s. 171). Set ud fra en dansk strukturalistisk<br />
tradition er det lidt overraskende at hun ikke regner det for egentligt sammenfald,<br />
når realiseringen varierer. Det er muligt der er tale om flere konkurrerende systemer,<br />
men rent principielt kan det næppe udelukkes, at der også hos den enkelte<br />
sprogbruger kan være tale om forskellige realiseringer af samme fonem.<br />
Til beskrivelse af variantfordelingen har Solheim fra sit eget materiale udvalgt<br />
nogle testord for en række fonologiske og morfofonologiske træk:<br />
• Diftongrealisering – /ei/ og /øy/<br />
• Monoftongering af diftonger<br />
• Assimilering af konsonantforbindelse /ld/, /nd/ og /ng/<br />
• Præsens af stærke og svage verber<br />
Dertil slutter sig redegørelsen for forekomsten af forskellige former af udvalgte leksemer<br />
der kan variere mellem standardnære og lokale former (vært/vore, noen/<br />
noken, mye/mykje m.fl. s. 230f).<br />
Disse træk er valgt ud fra ældre beskrivelser og forfatterens forhåndsviden. De<br />
fungerer som sociolingvistiske markører, og gennemgangen viser at de er velvalgte<br />
som sociolingvistisk repræsentative, og at de er velegnede til at skelne mellem en<br />
lokal og en mere standardpræget sprogbrug, og mellem en mere eller mindre fokuseret<br />
norm.<br />
Der er ikke i alle tilfælde klare forskelle mellem varianternes gennemsnitstal, og<br />
præsentationsmåden betyder at vi ikke får noget mål på spredningen, og vi får af<br />
gode grunde heller ikke at vide hvilke forskelle der er signifikante. Som gammel<br />
kvantitativist sidder man derfor tilbage og er lidt utryg ved om der nu er givet et<br />
generelt billede af den nutidige sprogtilstand, som kan bruges som baggrund for de<br />
enkeltpersoner der portrætteres, og om de valgte træk, de valgte testord og de valgte<br />
informanter er repræsentative.<br />
Det er principielt umuligt at svare på dette spørgsmål når undersøgelsen i øvrigt<br />
er kvalitativt anlagt. For hvordan generaliseres der ud fra kvalitative undersøgelser?<br />
Men rent pædagogisk er metoden velvalgt, og forfatteren demonstrerer igennem<br />
13
INGER LISE PEDERSEN<br />
afhandlingen et så godt kendskab til sprogforholdene i Høyanger at man fæster lid<br />
til at netop de valgte sprogtræk kan vise udviklingen i store linjer. Disse skitseres (s.<br />
236–242) i form af en karakteristik af generation I og II sammenlignet med dagens<br />
sprogsituation. Indbygget i denne skildring er også en sammenligning mellem gammelt<br />
og nyt materiale fra generation III, som viser at forskellige typer variabler har<br />
udviklet sig forskelligt: der hvor de standardnære varianter dominerede det nyetablerede<br />
høyangermål er der kun lille variation i dag, men der er langt større variation i<br />
de tilfælde hvor traditionelle lokale varianter var dominerende i 1970’erne. Der er<br />
altså siden 1970’erne sket en gradvis eliminering af traditionelle former som har<br />
gjort høyangerdialekten mindre særpræget (s. 242), og det konkluderes i forlængelse<br />
heraf at dagens høyangerdialekt ikke kan kaldes et egentligt bymål, da de sprogtræk<br />
der karakteriserer den også findes i andre byer. Snarere end særlige høyangertræk<br />
er der tale om bymålstræk i almindelighed.<br />
Præsentation af sprogbrugernes sproghistorie<br />
Inddelingen i fire perioder og generationer er et godt greb, der giver et fint overblik<br />
over en ellers kompleks sproghistorie set i sprogbrugerperspektiv.<br />
Det tidsrum der skildres strækker sig over næsten 100 år, fra 1915 til nutiden, og<br />
det inddeles i fire perioder, personificeret ved fire generationer. Del fem indledes<br />
med en fyldig redegørelse for generationsbegrebet (s. 259 f), og dernæst udpeges<br />
fire centrale områder som har medvirket til at forme de generationsbestemte fællesskaber<br />
og den kollektive bevidsthed, generationens mentalitet: forholdet til stedet,<br />
arbejde og uddannelse, sociale relationer og individuel og kollektiv identitet.<br />
Disse indfaldsvinkler samles i kapitlet om identiteter og generationsbevidsthed<br />
til en karakteristik af de fire omhandlede generationer i Høyanger.<br />
De fire generationer er indfældede i en bestemt og kendt historisk udvikling, som<br />
i de nordiske lande kan skildres skematisk på følgende måde:<br />
Gen I II III IV<br />
Samf. bygdesamfund m. industrisamfund industrisamfund overgang til<br />
primærnæringer klassesamfund velfærdsstat postindustrialisme<br />
Horisont bygden lokalområdet nationen internationale<br />
samfund<br />
Sprog dialekter sociolekter standardisering internationalisering<br />
Soc. opdeling stand social klasse kultur livsstil<br />
Tabel 1. Sprogudvikling i Høyanger gennem fire generationer<br />
Generation I står med (mindst) det ene ben i det traditionelle bygdesamfund, domineret<br />
af primærnæringer, mens generation II fra 1920’erne er vokset op i en industriby<br />
i klassekampens tid. Generation III fra 1950–60’erne repræsenterer det etablerede<br />
industrisamfund med en overbygget velfærdsstat, og generation IV repræsen-<br />
14
terer det senmoderne samfund med postindustrielle træk.<br />
Disse 4 generationers samfund har forskellig horisont: Gen. I er et snævert lokalsamfund<br />
hvor landlige kvaliteter vurderes højest, mens rammerne i gen. II udvides<br />
til et videre lokalsamfund hvor byer får større betydning og prestige. Gen. III er et<br />
samfund hvor nationen spiller en større rolle, fordi velfærden i høj grad organiseres<br />
nationalt. Velfærden er et statsanliggende, og der foregår en vis centralisering (om<br />
end mindre i Norge end mange andre steder), og i gen. IV griber internationaliseringen,<br />
ja globaliseringen, ind i lokalsamfundene, i og med at der sker en større<br />
international arbejdsdeling som også får konsekvenser for industrien i Høyanger.<br />
Det interessante er at de typer sprogbrug der i de fleste lande svarer til disse horisonter<br />
ikke sætter sig igennem på samme måde i Norge. I Danmark og Sverige vil<br />
gen. I være dialekttalere, gen. II typisk tale et socialt opdelt bysprog, en sociolekt, i<br />
gen. III vil talesproget være meget standardiseret, mens gen. IV også vil være præget<br />
af internationalisering.<br />
Denne form for samspil mellem sprog, sprogholdninger og samfundsudvikling<br />
genfindes ikke uden videre i Norge. Specielt generation III passer ikke ind i billedet.<br />
Hvorfor sætter en centraliserende nationalstat sig ikke stærkere igennem sprogligt?<br />
En del af forklaringen kunne være at det nationale er det lokale i Norge, i og med<br />
at dialekterne ses som repræsentanter for den nationale kontinuitet. Skolelovens<br />
bestemmelse om at læreren skal tilpasse sit sprog til elevens, kan opfattes som<br />
udtryk for det samme, idet det betyder at et af standardiseringens vigtigste redskaber<br />
i andre lande, skolen, ikke har samme funktion i Norge over for de traditionelle<br />
dialekter (men vel nok over for samisk og byernes sociolekter).<br />
Hvis vi ser på hvad der udgør de afgørende sociale opdelinger i de fire generationer,<br />
så tager generation I afsæt i et standssamfund, i Norge først og fremmest præget<br />
af modsætningen mellem bønder og embedsmænd, som til en vis grad falder<br />
sammen med forskellen mellem land og by, og mellem norsk dialektalt og<br />
dansk(præget) talesprog. Generation II er præget af en økonomisk klasseopdeling,<br />
med livsform som et medierende begreb, repræsenterende den kulturelle formning<br />
af klassen, generation III mest af kulturforskelle, og generation IV af livsstilsforskelle,<br />
som ikke nødvendigvis er permanente. Forskelle inden for klasserne er ved<br />
at blive vigtigere end de gamle klasseforskelle, og intraindividuel variation spiller en<br />
stigende rolle.<br />
I løbet af de sidste tre generationer sker der tilsyneladende en bevægelse fra rene<br />
sociale, ofte livslange, forskelle via kulturforskelle til mere foranderlige stilforskelle.<br />
Portræt af de enkelte generationer<br />
SPRÅKET I SMELTEGRYTA<br />
Den første generation består af de allerførste indbyggere i det nye industrisamfund<br />
efter industrialiseringen omkring 1916, og den skildres under overskriften “Brot<br />
med det tradisjonelle”. Randi Solheim har ikke førstehåndsmateriale fra denne gene-<br />
15
INGER LISE PEDERSEN<br />
ration og bygger sin skildring bl.a. på Lars Vassendens notater fra 1956 samt<br />
bemærkninger fra generation II. Det omtalte brud ligger i mødet mellem de 120 indbyggere<br />
som boede i Høyangsfjorden før industrialiseringen og så alle de mange tilflyttere.<br />
Første generations sprog beskrives af Vassenden som “ein heterogen masse<br />
<strong>av</strong> ei stor mengd ulike dialektar, og alle tek det for ein naturleg ting at stoda er slik”<br />
(s. 272). Afslibningen og tilpasningen begyndte formentlig hurtigt, men fungerede i<br />
første omgang snarest som en situationsafhængig variation, og kan slet ikke siges i<br />
denne generation at være nået så langt, at man kan tale om et ensartet sprogsystem<br />
eller en ensartet sprognorm. Det svarer til at denne første generation heller ikke<br />
socialt eller mentalt blev homogeniseret. Man bliver ikke med et slag industriarbejder,<br />
selv om man forlader landbruget og begynder at arbejde i en fabrikshal.<br />
Arbejdsstyrken har i de første år været meget sammensat af tilvandrede arbejdere af<br />
meget forskellig slags og (måske for flertallets vedkommende?) folk der hidtil h<strong>av</strong>de<br />
arbejdet i landbruget. Blandt arbejderne har der været både hvad man kan kalde<br />
respektable arbejdere og hvad der på dansk kaldes sjovere (rallare), et omvandrende<br />
sjak af arbejdere. De har indbyrdes haft temmelig forskellige normer, men begge<br />
adskilt sig fra bønderne – og dertil kommer så de ligeledes tilvandrede middelklassefamilier.<br />
Det er ikke kun sprogligt en sammenbragt befolkning.<br />
Med generation II kommer vi til førstehåndsmaterialet, og dermed har Randi<br />
Solheim mere fast grund under fødderne og behøver ikke at holde sig til formodninger.<br />
Billedet af denne generation er et opdelt samfund med store sociale forskelle,<br />
siger hun, og sprogligt karakteriseres den som kaotisk og præget af mangfoldighed<br />
og variation. Stilistisk skurrer disse betegnelser lidt i ørerne. Er mangfoldighed og<br />
variation det samme som kaos? Kan der ikke være orden i mangfoldigheden og variationen?<br />
Lidt længere fremme peges der på at det mest karakteristiske ved generation<br />
II’s talesprog er de store forskelle mellem enkeltindivider:<br />
Ein del <strong>av</strong> språkbrukarane frå denne generasjonen har eit talemål som framleis<br />
er sterkt prega <strong>av</strong> eigen og/eller foreldra sin geografiske og sosiale bakgrunn, <strong>av</strong><br />
eige yrke, personleg nettverk, miljø og omgangsformer. Resten <strong>av</strong> informantane<br />
frå denne generasjonen har – i ulik grad og på ulike måtar – tilpassa seg den meir<br />
einsarta høyangerdialekten som seinare fann fokus i tettstaden (s. 275).<br />
Prototypiske sprogbrugere i generation II – og bærere af tre grundlæggende<br />
livsformer<br />
De tre sprogbrugerportrætter fra generation II er valgt fordi de repræsenterer forskellige<br />
sprogstrategier (s. 277). Det falder imidlertid umiddelbart i øjnene at de<br />
samtidig er bærere af de tre grundlæggende livsformer i Thomas Højrups forstand<br />
(jf s. 264f og Højrup 1983).<br />
Peder var landmand i en årrække, drev familiens gård, men blev senere industriarbejder.<br />
Han er en typisk repræsentant for den selvstændiges livsform i den rurale<br />
16
SPRÅKET I SMELTEGRYTA<br />
udg<strong>av</strong>e og bærer af lokal historie og lokalt talesprog, men ikke upåvirket af den<br />
sproglige udvikling. Han har en del markerede traditionelle træk, men de bruges<br />
ikke konsekvent; han veksler således mellem ao og å. De mange traditionelle træk<br />
er dog så markerede at de giver en helt særegen karakter og et markeret sognepræg,<br />
mens det yngre høyangermålet, som mangler disse træk, af mange ikke anses for at<br />
være et rigtigt sognemål .<br />
Peder ønsker direkte at hans sprog skal fortælle om hans lokale rødder, fordi han<br />
er efterkommer af de oprindelige indbyggere på stedet. Han har høj sproglig bevidsthed,<br />
og er negativ over for sprogblanding og brugen af østnorske træk. Han standardiserer<br />
i visse situationer, men er egentlig irriteret over at han gør det.<br />
Finn repræsenterer lønarbejderlivsformen. Han er vokset op i en arbejderfamilie<br />
i Høyanger. Faderen var fra nabobygden, moderen kom dertil fra Oslo som ung pige,<br />
da hendes far fik arbejde i Høyanger. Finn har udpræget blandingsdialekt med variation<br />
mellem østnorske og vestnorske træk, og han omtaler det selv som en blanding.<br />
Han har haft bokmål som skolesprog pga moderen, som også er grunden til at han<br />
har så standardnært et sprog.<br />
Finn har svært ved at karakterisere høyangerdialekten, det er en rummelig norm<br />
med plads til stor variation og hans eget talesprog er aldrig blevet opfattet som markeret.<br />
Han veksler fx mellem ikke og ikkje, med ikkje som den dominerende form.<br />
Han har en overvægt af østnorske bøjningsendelser. Variation, kompromisformer og<br />
dialektblanding er karakteristisk for Finns sprog. Han har enkelte syntaktiske træk<br />
som er ualmindelige på Vestlandet og virker som formelt standardsprog, fx “di faktiske<br />
forhold” (uden dobbelt bestemthed) og foranstillet possessiv som “min mor”,<br />
som er fremmed i vestnorsk kontekst.<br />
Det østnorske talesprog gør sig fremdeles gældende med støtte i den statusposition<br />
det har haft både i hans opvækst og hans voksenliv. Og så har han haft et langt<br />
liv med politisk arbejde, bl.a. i arbejderbevægelsen, som har virket konsoliderende<br />
på de østnorske træk. Lokale sproglige markører, både traditionelle og moderne, er<br />
stort set fr<strong>av</strong>ærende i hans sprog. Han er oplært i riksmål og bruger bokmål, men<br />
mener nynorsk passer bedst til høyangerdialekten.<br />
Inga har middelklassebaggrund og repræsenterer en kvindelig pendant til karrierelivsformen,<br />
nemlig baglandskvinden. Hun har dels arbejdet i det offentlige dels været<br />
hjemmearbejdende, og hendes sprog har et gennemgående sydøstnorsk standardnært<br />
præg. Hun var også informant i 1975 og har ikke ændret sproget væsentligt siden.<br />
Hun er et personificeret sprogligt yderpunkt over mod østnorsk standard, men<br />
oplever ikke selv sit talesprog som specielt, og hun har kun reflekteret lidt over det.<br />
Inga mener at talesprogets egenart er underordnet forholdet til hjembyen. Hendes<br />
talesprog reflekterer hendes egen baggrund i Høyanger, således er sproget med til at<br />
forme hendes lokale identitet, selv om man ud fra rene sproggeografiske kriterier<br />
ville knytte hende til helt andre steder. Hun illustrerer alternative bånd mellem sprog<br />
og hjemsted. Hendes sprog kan kaldes radikal standard, med a-endelser og brug af<br />
ho og ei. Disse træk kan ses som tilpasninger til den lokale dialekt.<br />
17
Disse tre sprogprofiler fremtræder med klare indbyrdes forskelle og fungerer<br />
godt som pejlemærker, både i og mellem generationerne. De tre er samtidig eksempler<br />
på tre grundlæggende livsformer der er til stede samtidig i Høyanger, Inga i<br />
form af den kvindelige pendant til livsform III, baglandskvinden som støtter mandens<br />
karriere ved at sørge for at baglandet fungerer (jf Christensen 1987), men det<br />
fremgår mindre tydeligt end tilfældet er med Peder og Finn.<br />
Generation III og IV<br />
INGER LISE PEDERSEN<br />
Fra generation III er valgt to repræsentanter, og det præciseres at de ikke er valgt ud<br />
fra sproglige kriterier, men som sociale typer.<br />
Tore er blevet i Høyanger, mens Mari har studeret i Oslo et par år. Han arbejder<br />
ved Verket, mens hun er ansat i den offentlige administration, hans aktivitetsradius<br />
er mindre end hendes, og han er mere lokalt orienteret end hende og fremstår i<br />
højere grad end hun som en del af den specielle industribykultur. Begge har lokal<br />
baggrund, men mens Tores sprog har et moderne lokalt særpræg, er Maris sprog<br />
mere standardnært. Det svarer godt til at han er langt tættere integreret i hele arbejderkulturen<br />
omkring Verket, han betoner fx at han sætter pris på omgangsformen.<br />
Som offentligt ansat er Mari ikke så direkte afhængig af den lokale industri – men<br />
nok indirekte, idet den sikrer at der er liv i byen, hvad alle de skildrede sprogbrugere<br />
giver udtryk for.<br />
Samtidig skal vi nok ikke undervurdere kønsforskellen (jf. s. 313) som her forstærkes<br />
i og med at den lokale fabrikskultur i udpræget grad er en maskulin kultur, dvs. alt<br />
andet lige må man forvente at mændene har tydeligere lokalpræg end kvinderne.<br />
Til forskel fra generation II, ser de sproglige forskelle i denne generation ikke ud<br />
til at kunne relateres så tydeligt til hverken forældrebaggrund, erhverv eller livsform,<br />
og det forklares med henvisning til at det lokale talesprog i denne generation(s<br />
opvækst?) har fået en mere stabil norm. I stedet får den lokale oplevelse af stedet<br />
mere at sige (s. 314), og det er relationerne til den lokale industriarbejderkultur, der<br />
får betydning. De fysiske forhold får mindre at skulle h<strong>av</strong>e sagt og de kulturelle<br />
mere.<br />
Denne argumentation kan jeg godt købe, og jeg er enig i at fx livsformanalysen<br />
er mere frugtbar i visse generationer end andre. Men jeg er mindre sikker på at det<br />
er knyttet så tæt op på udviklingen af en stabil norm i Høyanger. For mig at se er det<br />
et eksempel på en langt mere generel udvikling, som også kan genfindes i andre<br />
lokalsamfund med en helt anden historie.<br />
De to unge repræsentanter for generation IV Birgitte og Stein hører alene ved<br />
deres valg af studieretning (erhvervsfaglig vs. almen) hjemme i to forskellige ungdomskulturer,<br />
om end uden helt klare skel. De kan imidlertid også, deres ungdom<br />
taget i betragtning, opfattes som yngre reproduktioner af Birgittes mere middelklasseprægede<br />
baggrund og Steins mere arbejderklasseprægede, forstærket af kønsforskellen<br />
som vil være tilbøjelig til at trække i samme retning (kort diskuteret s. 332).<br />
18
SPRÅKET I SMELTEGRYTA<br />
Sprogbrugen i denne generation behandles relativt kortfattet, og der er flere<br />
spørgsmål end svar vedr. generation IV og dagens høyangermål.<br />
Hvad er det særlige ved Høyanger som by?<br />
I stedet for at beskæftig sig mere med dem vil jeg sammenligne Høyanger med en<br />
ny dansk by fra samme periode, for at se om det kan kaste nyt lys over sprogudviklingen<br />
i Høyanger.<br />
Randi Solheim giver indledningsvis en oversigt over de forhold som har præget<br />
formningen af den nye dialekt, og i den afsluttende del drøftes Høyangers karakteristika<br />
som et ensidigt industrisamfund og dettes ændring i en kontinuerlig moderniseringsproces,<br />
hvor samfundet stadig bærer elementer med sig fra de tidligere<br />
perioder. En bestandig byggen videre hvor de gamle byggesten ikke kasseres, men<br />
genbruges i nye sociale konstruktioner, hele tiden inden for rammen af det ensidige<br />
industrisamfund. Det betones at sprogudviklingen i Høyanger ikke blot er et eksempel<br />
på hvad der sker i en hurtigtvoksende by, men mere specifikt på hvad der sker<br />
når et moderne industrisamfund domineret af én eneste virksomhed vokser frem fra<br />
næsten ingenting, og mere antydningsvis hvad der sker når dette samfund tvinges til<br />
omstilling på grund af de overordnede samfundsstrukturer.<br />
Uden at indtage et pro-deterministisk standpunkt i synet på samfundsstruktur og<br />
sprogudvikling vil jeg sammenligne Høyanger med Grindsted, en dansk stationsby i<br />
Sydvestjylland der næsten samtidigt voksede eksplosivt. Det vil klart kunne vise at<br />
det der sker i Høyanger ikke er udtryk for en lovmæssighed i alle nye bysamfund af<br />
denne størrelse der vokser op i løbet af et tiår eller to i begyndelsen af 1900-tallet.<br />
Det er kun en særlig type bysamfund det gælder.<br />
Byudviklingen i Høyanger og Grindsted<br />
Høyanger Grindsted<br />
1900 ca 100 ca 100<br />
1910 124<br />
1920 953 ca 2000<br />
1930 2218 ca 2500<br />
Tabel 2. Indbyggertal i Høyanger og Grindsted.<br />
I 1913 fik Høyanger fast bådforbindelse,<br />
i 1914 blev Grindsted stationsby med togforbindelse,<br />
og i 1915 kom NACo (Norsk aluminiums<br />
Compagni) til Høyanger.<br />
Begge byer ligger i et lidet urbaniseret område, og befolkningsudviklingen er nogenlunde<br />
den samme. Flertallet af tilflytterne til Grindsted kom fra Midt- og Vestjylland,<br />
men tidvis var byen også præget af omrejsende arbejdere, fx i forbindelsen med<br />
anlægget af jernbanen.<br />
Hvad er så forskelligt? Først og fremmest erhvervsstrukturen. Grindsted er præget<br />
af en række mindre virksomheder, dvs. der var mange selvstændige og ret få<br />
arbejdere og ofte en tæt forbindelse mellem arbejdsgiver og ansat (Eriksen 1996:<br />
111, 307). En stor del af indbyggerne var udprægede iværksættere; det var folk med<br />
19
INGER LISE PEDERSEN<br />
selvstændigt initiativ der flyttede til byen, mange af dem var præget af den entreprenørånd<br />
som historikere og antropologer har vist at Vestjylland har været så rigt på<br />
(Damgaard 1989).<br />
Grindsted blev som andre stationsbyer administreret sammen med det landsogn<br />
den var en del af, modsat købstæderne der fra gammel tid h<strong>av</strong>de særlige købstadforfatninger,<br />
og den var underlagt landkommunalloven af 1867, der ikke tog hensyn til<br />
de særlige forvaltningsmæssige og erhvervsmæssige forhold der var i stationsbyen,<br />
endsige det behov for opbygning af infrastruktur der opstod.<br />
Der var ikke nogen enkeltvirksomhed der organiserede den manglende infrastruktur,<br />
eller påtog sig sociale forpligtelser, som Verket gjorde i Høyanger. Og det<br />
var før velfærdsstatens tid. Løsningen var en organisering af civilsamfundet. Man<br />
dannede foreninger der tog sig af det nødvendige.<br />
Socialstrukturen i stationsbyer som Grindsted: fra segregation til smeltedigel?<br />
Er det et klassesamfund der vokser frem, eller snarest en klanstruktur der hersker i<br />
byer som Grindsted? Er de væsentligste modsætninger sociale eller kulturelle? Jeg<br />
tør ikke udtale mig for absolut på dette punkt, men det er klart at der voksede både<br />
en borger- og en arbejderkultur frem, som udfoldede sig i forskellige foreninger, og<br />
de stod begge i modsætning til den traditionelle omgivende landbokultur.<br />
Den førende forening, Borgerforeningen, skabte en borgerlig definition af bylivet<br />
og stod i modsætning til de religiøse foreningsmiljøer på landet. De folk der<br />
sluttede op omkring den tilegnede sig bevidst en ny livsstil ved kulturelle lån og etablerede<br />
en ny måde at leve på i stationsbyen – og da de h<strong>av</strong>de sat sig på magten lukkede<br />
de for nye medlemmer.<br />
Det førte til modmobilisering, bl.a. i arbejderbevægelsen. Socialdemokratiet bekæmpede<br />
dels det landligt dominerede sogneråd, dels foreningerne symboliseret ved<br />
Borgerforeningen. Målet var at afskaffe det foreningsstyrede civile samfund for at<br />
få kommunen til at overtage så mange opg<strong>av</strong>er til fælles bedste som muligt.<br />
Foreningerne tabte terræn omkring anden verdenskrig, men samtidig opstod nye<br />
logeagtige fællesskaber i 30erne. De adskilte miljøer eller kliker overlevede i generationer<br />
trods nærheden og det deraf følgende store kendskab til hinandens liv i stationsbyen,<br />
dog har foreningerne i de senere perioder ikke været så altomfattende, de<br />
er blevet mere målrettede foreninger, ikke totale miljøer der kunne skabe massive<br />
gruppedannelser.<br />
Den tydelige opdeling må heller ikke få os til at glemme at byen er mere end<br />
summen af delene, den gør noget ved sine indbyggere og de er fælles om at tage<br />
afstand til det omgivende land.<br />
20
SPRÅKET I SMELTEGRYTA<br />
Hvilke forskelle er der mellem de to lokalsamfund i relation til sprogbrugerne?<br />
De hastigt voksende stationsbyer var en slags socialt laboratorium og kan som en<br />
fortætning af det moderne projekt belyse sammenstødet mellem land og by.<br />
Beboerne i stationsbyerne kom fra landet, dvs. deres bykultur var en nytillært<br />
kultur, tillært gennem acculturation ved at en gruppe bevidst eller ubevidst tilegnede<br />
sig en anden gruppes måde at leve på. De ville være urbane og efterlignede derfor<br />
konsekvent, ja overkonsekvent, livet i købstæderne i begge former, både som en borgerlig<br />
og en arbejderbykultur, fx i brugen af tiltaleformen De og titel + eftern<strong>av</strong>n i<br />
omtale, i modsætning til det landlige du + forn<strong>av</strong>n. Både borger- og arbejderkulturen<br />
kolliderede med nogle af de værdinormer der fandtes i landbokulturens organisations-<br />
og omgangsformer.<br />
De danske stationsbyer skildres generelt som forposter i den kulturelle urbaniseringsproces,<br />
der udbreder den urbane (især borgerlige) kultur til stadig større dele af<br />
befolkningen. Stationsbyudviklingen var en civiliseringsproces, hvor stationsbyerne<br />
udgjorde et mellemstadium mellem landet og de gamle købstæder.<br />
Også i et mere konstruktivistisk perspektiv, må de forskellige sociologiske forhold<br />
i de to byer forventes at h<strong>av</strong>e indflydelse på sprogbrugen.<br />
En vigtig forskel er klassestrukturen. Begge samfund har klare klasseforskelle i de<br />
første generationer. Forskellen er at de selvstændige både talmæssigt og bevidsthedsmæssigt<br />
fylder mest i billedet i Grindsted, mens Høyanger både i egen og i<br />
naboernes opfattelse er en industriarbejderby. Hele billedet af konkurrerende lokale<br />
kulturer svarer til at vi ikke hører noget om at der opstår et nyt lokalsprog i Grindsted.<br />
Der sker ikke den samme ret hurtige koineisering som i Høyanger. Og der er ikke<br />
nogen bevidsthed om et grindstedsprog, kun om en vis variation mellem nogle der<br />
taler nivelleret sydvestjysk dialekt og nogle andre der taler et intenderet (omend ofte<br />
temmelig stærkt regionalt farvet) standardsprog. Alt dette i modsætning til Høyanger.<br />
Høyangers særkende er at den er en ensidig industriby der vokser frem af næsten<br />
ingenting, og som er domineret af oprindelig én og kun én virksomhed, Verket.<br />
Når første generations kaos og anden generations stærke opsplitning fører til tredje<br />
generations fælles norm, skyldes det at indbyggerne har fælles fodslag, idet<br />
arbejderne er den altdominerende gruppe, der sætter stilen både fonetisk og hvad<br />
angår omgangstonen i kontrast til det omgivende land. Arbejderne var den centrale<br />
gruppe i konstruktionen af det nye stedbundne fællesskab og den nye industrikultur<br />
i Høyanger. Det var arbejderkulturen der dominerede og g<strong>av</strong> retning til sprogudviklingen.<br />
De folkelige østnorske former som ha’kke, vi’kke blev efterhånden regnet for<br />
karakteristiske for Høyangermålet generelt, og de personer i generation II der repræsenterer<br />
sproglige yderpunkter har stået ude på sidelinjen i forhold til arbejdermiljøet<br />
(s. 297).<br />
Dertil kommer så forskelle i storsamfundet. Der er store forskelle på sprogsyn og<br />
sprognormer i de storsamfund de to byer er indlejret i, mellem et stærkt standardiserende<br />
og et svagt standardiserende sprogsamfund.<br />
21
Afsluttende bemærkninger<br />
INGER LISE PEDERSEN<br />
Randi Solheim har skrevet en fascinerende skildring af Høyangers sproghistorie, set<br />
først og fremmest i et sprogbruger- og lokalhistorisk perspektiv. Jeg har ikke meget at<br />
lægge til den historie, men jeg har forsøgt at uddybe det lokalhistoriske perspektiv ved<br />
at tilføje en sammenligning med en jævnaldrende ny dansk by med en anden sociologisk<br />
profil, ud fra den opfattelse at selv om det lokale sociale liv ikke er en direkte og<br />
mekanisk følge af de sociale forhold betyder det heller ikke at der ikke er nogen forbindelse<br />
mellem de to. Hverken artikulationer eller konstruktioner af det lokale sker<br />
ud af det rene intet (jf. mange af diskussionerne om begrebet community i Day 2006).<br />
Både Randi Solheim og historikeren Sidsel Eriksen, der har skrevet om Grindsted,<br />
er inde på at Thomas Højrups begreb om livsformer kan være frugtbart til at forstå<br />
de kultursammenstød og til en vis grad de sproglige opdelinger som findes i de to<br />
samfund. Det er karakteristisk for livsformanalysen at den bygger på en sammenhæng<br />
mellem erhverv og måde at organisere sit liv på. Man kan dog konstatere at den<br />
enkelte ofte forsøger at fastholde sin oprindelige livsform på trods af forandringer i<br />
de livsbetingelser der var baggrunden for livsformen, fx ved at vedkommende flytter<br />
til en stationsby. Livsformsanalysen er bedre til at undersøge modstanden mod<br />
ændringer, end til at forklare hvordan byen påvirker og forandrer den enkeltes måde<br />
at leve på, og den fungerer bedst for (og er anvendt mest i) generation II.<br />
Et tredje og mere overordnet perspektiv spiller en mindre rolle i afhandlingen og<br />
skal kun lige antydes her: indlejringen i den store historie og de samfundsændringer<br />
den rummer. Hvilken rolle spiller det for den enkeltes sprogbrug og dermed for den<br />
lokale sprogudvikling, at måden man lever på i stigende grad kan løsrives fra den<br />
snævre sociale sammenhæng og bliver til kulturforskelle, ja til mere eller mindre<br />
flygtige livsstilsforskelle? Man kunne også spørge: I hvor høj grad er generation IV’s<br />
sprogbrug afhængig af den konkrete lokale historie?<br />
Afhandlingen leverer kun antydninger af svar på dette spørgsmål, og det skal forfatteren<br />
ikke høre bebrejdelser for, i og med at hun har fortalt de første tre generationers<br />
sproghistorie så godt og levende som tilfældet er. Det har været spændende<br />
læsning.<br />
Litteratur<br />
Bjerrum, Anders 1939. K. J. Lyngbys Breve om Sønderjylland. Danske Studier 1939: 43–65.<br />
Christensen, Lone Rahbek 1987. Hver vore veje. Livsformer, familietyper og kvindeliv. Københ<strong>av</strong>n.<br />
Damgaard, Ellen 1989. The far west of Denmark. Ethnologica Scandin<strong>av</strong>ica Vol. 19: 107–127.<br />
Day, Graham 2006. Community and Everyday Life. London/New York: Routledge.<br />
Eriksen, Sidsel 1996. Stationsbyens Samfund. Folk og foreninger i Grindsted 1880–1940. Overgaard<br />
Bøger.<br />
Højrup, Thomas 1989. Det glemte folk: livsformer og centraldirigering. Hørsholm: Institut for<br />
Europæisk Folkelivsforskning, Statens Byggeforskningsinstitut.<br />
Lyngby, K.J. 1858. Bidrag til en sønderjysk sproglære. Københ<strong>av</strong>n: F.H. Eibe.<br />
Solheim, Randi 2006. “Språkbruk og språkhaldningar i Høyanger etter andre verdskrigen. Eit<br />
sosiolingvistisk særtilfelle eller eit lokalt døme på ein allmenn tendens?” Målbryting 8: 7–28.<br />
22
Koinédannelse og sosiale faktorer<br />
Annen opponent<br />
Paul Kerswill, Lancaster University<br />
Solheims <strong>av</strong>handling er et viktig bidrag til diskusjonen omkring koinédannelse (jf.<br />
Siegel 2001, Trudgill 2004). Det som er spennende, er at hun ikke bare har opplysninger<br />
om språkbruk i reell tid, men også førstehånds sosiolingvistiske opplysninger<br />
om stadium II (etter Trudgills modell), dvs. generasjon II (barna til de opprinnelige<br />
innflytterne). Denne generasjonen står sentralt i Trudgills teori, da det er nettopp her<br />
sosiale faktorer, spesielt samlebegrepet “identitet”, ifølge ham fullstendig faller<br />
bort. Solheim mener å kunne påvise at dette slett ikke er tilfellet.<br />
I likhet med andre undersøkelser <strong>av</strong> koinédannelse, bygger denne på en kombinasjon<br />
<strong>av</strong> tilsynelatende-tid-metoden (ved å bruke både eldre og yngre informanter)<br />
og reell-tid-metoden (ved bruk <strong>av</strong> eldre og nye data), og den slutter seg til tre-generasjonsmodellen.<br />
Det som er nytt, er at Solheim bruker en konstruksjonistisk synsvinkel<br />
for å oppnå en dypere forståelse <strong>av</strong> språksituasjonen sett fra deltakerens ståsted.<br />
Bruken <strong>av</strong> en delvis kvantitativ, delvis konstruksjonistisk metode fører med seg<br />
både fordeler og ulemper. Som 1. opponent påpeker, er det ganske lite kvantifisering<br />
og ingen signifikanstesting. Til gjengjeld får vi “møte” språkbrukerne selv, og vi<br />
lærer dem å kjenne, lite grann. Men det finnes for få kvalitative data til at vi kan<br />
finne ut i hvor høy grad språk/dialekt virkelig er en del <strong>av</strong> folks oppfatning <strong>av</strong> samfunnet<br />
de bor i – dvs. en del <strong>av</strong> deres sosiale identitet.<br />
For nettopp en slik situasjon er en mer kvalitativ metode fordelaktig: Kvantifikasjon<br />
er ikke dekkende for å beskrive fenomenet. Det viser seg at variasjonen innenfor<br />
generasjon II er for stor til at variabler kan identifiseres, da de blir for mange og<br />
dessuten er flere <strong>av</strong> dem ikke relevante for store deler <strong>av</strong> befolkningen. Trudgill innser<br />
dette i sin undersøkelse <strong>av</strong> koinédannelse i New Zealand, idet han lister opp en<br />
rekke svært individuelle idiolekter. Ifølge Trudgill er grunnene til dette at innvandrerne<br />
var <strong>av</strong>sondret fra sin tidligere sosiale verden, at det nye samfunnet i begynnelsen<br />
praktisk talt var uten normer, i hvert fall i språklig henseende, og at det ikke<br />
lå noen regelmessig sosial distribusjon bak de mange språkvarietetene i det nye miljøet.<br />
De voksne hadde ikke behov for å overføre sine egne språkholdninger til barna.<br />
Barna var dermed ikke under noe press for å rette seg etter bestemte språknormer.<br />
Det manglet også en potensielt mønsterdannende ungdomsgenerasjon. Barna pluk-<br />
23
PAUL KERSWILL<br />
ket ifølge Trudgill mer eller mindre vilkårlig ut varianter som om disse lå på en<br />
“hylle i supermarkedet”. Den fokuseringen som først skjedde i generasjon III, ble<br />
styrt <strong>av</strong> antallet personer i generasjon II som brukte bestemte varianter. Man kan<br />
trekke den logiske slutningen at det som gir uttelling, er de kvantitative forholdene<br />
mellom variantene allerede i generasjon I (dvs. hos innvandrerne).<br />
Likheten mellom Trudgills og Solheims funn er påfallende, og i likhet med ham<br />
<strong>av</strong>står hun fra noen kvantifisering <strong>av</strong> generasjon II. Både Høyanger og New Zealand<br />
står i motsetning til den nye engelske byen Milton Keynes, der en god del fokusering<br />
fant sted allerede i generasjon II (Kerswill og Williams 2000). Solheim unngår kvantifisering<br />
ikke bare <strong>av</strong> praktiske grunner, men også ut fra et prinsipielt syn som går<br />
ut på at det stemmer bedre med den opplevde virkeligheten å snakke om strategier –<br />
et begrep som veilederen hennes Brit Mæhlum også har funnet fruktbart (1992). Man<br />
kan nok kritisere idéen om at folk “velger” strategier – for meg innebærer dette en for<br />
sterk implikasjon <strong>av</strong> at en person over lengre tid har et bevisst forhold til egne språklige<br />
valg, og det viser seg jo at informantene knapt nok har reflektert over dette i det<br />
hele tatt (i den grad Solheim har konkrete opplysninger om dette). Likevel er det i<br />
Høyanger ganske lett å vise til sosiale bakgrunnsforhold utover de rent demografiske,<br />
nemlig forholdet mellom lokal dialekt og standardnært østnorsk slik det har utspilt<br />
seg på det lokale plan. Motsetningen mellom industriarbeider og industrileder gjorde<br />
seg gjeldende, og dette førte til at bruken <strong>av</strong> lokale vestlandsformer stod sterkt, men<br />
også at østlandsformer gjorde seg sterkere gjeldende enn de rene tallene på innflyttere<br />
østfra ville tilsi. Likevel kan man ikke utelukke at mange <strong>av</strong> “variantvalgene” hos<br />
generasjon II kunne ha vært vilkårlige, og det finnes eksempler på at søsken snakket<br />
ulikt. Mange <strong>av</strong> disse valgene kan imidlertid føres tilbake til den livssituasjonen den<br />
enkelte språkbrukeren i generasjon II befant seg i. Trudgill skriver at hans modell kun<br />
egner seg til “tabula rasa-situasjoner” hvor det ikke fantes noen tidligere befolkning<br />
som brukte innvandrernes språk. Jeg vil hevde at forskjellen mellom hans mønstergyldige<br />
eksempel New Zealand og andre steder som Høyanger og Milton Keynes er<br />
mindre enn han påstår (Kerswill 2007), og at slike tabulae rasae har en god del sosialt<br />
arvestoff, ikke minst språkholdninger, fra de samfunnene folk reiste fra. Jeg vil<br />
gjerne komme med en hypotese om at den tidlige utviklingen <strong>av</strong> “immigrantkoinéer”<br />
beror på hvor stor kontakten var med andre samfunn med samme språk. Trekker vi<br />
nå inn den nye byen Milton Keynes, er det mulig å korrelere kontakt og fokusering,<br />
som i tabellen nedenfor:<br />
Kontakt med Fokusering i: Stor variasjon i Stor forskjell<br />
andre samfunn generasjon II på innvandrermed<br />
samme språk dialektene<br />
New Zealand lite generasjon III ja ja<br />
Høyanger betydelig generasjon III ja ja<br />
Milton Keynes stor generasjon II nei nei<br />
24
SPRÅKET I SMELTEGRYTA<br />
Samsvaret er ikke perfekt, da andre variabler spiller inn, ikke minst hvor stor forskjell<br />
det var mellom dialektene til innvandrerne – jf. siste kolonne. Selv om de aller<br />
fleste <strong>av</strong> Milton Keynes’ innbyggere etter den første utbyggingsfasen i 70-årene var<br />
innflyttere, viste det seg at barna deres stort sett samlet seg omkring bestemte fonetiske<br />
trekk – altså et tilløp til en ny dialekt. Milton Keynes deltar fullt ut i de sørøstengelske<br />
fonetiske utviklingene, og i likhet med Høyanger ligger Milton Keynes i<br />
forkant <strong>av</strong> endringene i sin region, men i motsetning til Høyanger ligger Milton Keynes<br />
bare noen få år foran, ikke 2–3 generasjoner som i Høyanger. Ser vi på vei- og<br />
jernbanenettet og mønstrene for pendling i Sørøst-England, finner vi fort ut at Milton<br />
Keynes langt fra er isolert.<br />
Hvis det i det hele tatt har noe for seg å koble kontakt og fokusering, ligger det<br />
nær å spekulere på om det også finnes noen sammenheng mellom kontakttype og<br />
de sosiale forholdene som eventuelt spiller inn i generasjon II. Hvis det er stor kontakt<br />
med omverdenen, vil språkholdninger og sosiolingvistiske variasjonsmønstre<br />
forøvrig ikke skille seg særlig ut i det nye samfunnet sammenliknet med opph<strong>av</strong>ssamfunnene.<br />
Hos generasjon II i Høyanger kan den enkeltes valg <strong>av</strong> dialekttrekk ha<br />
vært delvis vilkårlig, fordi byen sammenliknet med Milton Keynes var relativt isolert,<br />
mens samfunnsinterne forhold til gjengjeld kan ha gjort seg gjeldende. Det<br />
unge engelsktalende samfunnet i New Zealand hadde ingen daglig kontakt med<br />
Storbritannia, slik at fokuseringen ikke kunne ha blitt framskyndet <strong>av</strong> kontakt med<br />
et videre samfunn, slik tilfellet ser ut til å ha vært i Milton Keynes. I de mest isolerte<br />
bosetningene har nok “supermarkedprinsippet” til en viss grad rådet. Men som<br />
jeg har vært inne på, virker bestemte typer sosiale eller sosiolingvistiske faktorer<br />
likevel inn, spesielt språkholdninger og identitetsdannelse, samtidig som samfunnsinterne<br />
(makt)forhold har spilt en rolle. Alt dette betyr at man kan postulere en typologi<br />
<strong>av</strong> nye dialekter som bunner i kontakt og sosiale forhold, der disse faktorene i<br />
noen utstrekning er <strong>av</strong>hengige <strong>av</strong> hverandre. Eventuelt kan man supplere med en<br />
sjette kolonne i tabellen, som viser nettopp denne relasjonen – og denne må utdypes<br />
i framtidig forskning. Høyanger inntar da en mellomposisjon.<br />
Helt til slutt vil jeg ta med noen mer spesifikke kommentarer til <strong>av</strong>handlingen.<br />
Jeg oppfatter ikke helt hva forholdet mellom standardisering og regionalisering er,<br />
heller ikke hvordan nivellering passer inn. Kunne det være fruktbart å trekke fram<br />
forskjellen mellom Ingas levende og naturlige talemål, som jo er nettopp det (og var<br />
i sin tid en sosiolekt, ikke “standardtalemål”), og standardisering, der mønsteret er<br />
både fjernt (i Oslo) og abstrakt? Det som skjer i dag, er ikke at Ingas talemål plutselig<br />
blir mønsterdannende, men noe annet. Er det globalisering på landsbasis,<br />
gjennom bruk <strong>av</strong> standardtalemål? Flere norske sosiolingvister har tatt for seg dette<br />
spørsmålet.<br />
Jeg er ikke enig i påstanden om at folk virkelig skaper en ny dialekt for å skape<br />
et nytt samfunn. Jeg holder med Solheim i at sosiale forhold (status, lokal gruppetilhørighet<br />
og gruppeopposisjon) er viktige på alle stadier <strong>av</strong> koinédannelsen, til og<br />
med i New Zealand. Men at folk bevisst, eller underbevisst, er med på å skape et nytt<br />
25
språk som en del <strong>av</strong> en ny kultur, tviler jeg på, og på det punktet holder jeg med<br />
Trudgill.<br />
Litteratur<br />
PAUL KERSWILL<br />
Kerswill, Paul (2007): Anmeldelse <strong>av</strong> Trudgill (2004). Language 83: 657–661.<br />
Kerswill, Paul & Ann Williams (2000): “Creating a New Town koine: Children and language in<br />
Milton Keynes” i Language and Society 29/1: 65–115.<br />
Mæhlum, Brit (1992): Dialektal sosialisering. En studie <strong>av</strong> barn og ungdoms språklige strategier<br />
i Longyearbyen på Svalbard. Oslo: Novus Forlag.<br />
Siegel, Jeff (2001): “Koine formation and creole genesis” i Norval Smith (red.): Creolization and<br />
Contact, Philadelphia: John Benjamins, s. 176–197.<br />
Trudgill, Peter (2004): New-dialect formation. The inevitability of colonial Englishes. Edinburgh:<br />
Edinburgh University Press.<br />
Paul Kerswill<br />
Department of Linguistics and English Language<br />
Lancaster University, LA1 4YT, Storbritannia<br />
p.kerswill@lancaster.ac.uk<br />
26
Svar til opponentane<br />
Randi Solheim<br />
Eg vil starte med å takke førsteopponent Inge Lise Pedersen og andreopponent Paul<br />
Kerswill for relevante innspel og konstruktiv dialog – på disputasdagen så vel som i<br />
denne skriftlege framstillinga. Samtidig vil eg gjerne rette ei takk til den tredje<br />
komitémedlemmen, Helge Omdal, som i tillegg til dei faglege og administrative<br />
oppgåvene har hatt ein spesiell posisjon i samband med disputasen. Det var nemleg<br />
hans vesle artikkel frå 1977 som i utgangspunktet gjorde Høyanger kjent som eit<br />
spesielt språksamfunn, og som var med på å danne grunnlag for <strong>av</strong>handlingsarbeidet<br />
mitt.<br />
Ein disputas er ein spesifikk munnleg sjanger med ein eigen dynamikk og dramaturgi<br />
som vanskeleg kan gjenskapast i skrift. Likevel kan ei framstilling som<br />
denne gi lesaren eit bilde <strong>av</strong> aktuelle tema og problemstillingar som kan drøftast<br />
vidare. I det følgjande vil eg kommentere dei skriftlege opposisjonsinnlegga, svare<br />
på kritiske innvendingar og komme med utdjupingar og presiseringar til sentrale<br />
punkt. Eg tek først utgangspunkt i Inge Lise Pedersens og deretter Paul Kerswills<br />
opposisjon, men tillèt meg å bryte med dette disposisjonsprinsippet der det tematisk<br />
sett ligg til rette for det.<br />
Om å gripe eit komplekst språksamfunn<br />
Inge Lise Pedersen presenterer ei svært grundig – og sympatisk – lesing <strong>av</strong> <strong>Språket</strong><br />
i <strong>smeltegryta</strong>. Hovudtyngda ligg på delane som tek føre seg språkbrukarane og<br />
språksamfunnet, og på dei metodiske aspekta. Gjennom referansar til andre språksamfunn<br />
og forskingstradisjonar set ho også arbeidet inn i ein vidare kontekst.<br />
I innlegget sitt framhevar og utdjupar Pedersen fleire <strong>av</strong> dei sidene som eg sjølv<br />
ser på som sentrale i <strong>av</strong>handlinga, m.a. det særeigne språksamfunnet, utfordringane<br />
som er knytte til ulike tidsplan og forskingstradisjonar, og ikkje minst kompleksiteten<br />
og spennvidda i materialet. Dette er faktorar som særpregar undersøkinga mi, og<br />
som samtidig gjer ein metodediskusjon viktig. Når det gjeld overordna metodiske<br />
perspektiv, må eg seie meg heilt samd med Pedersen når ho innvender at den<br />
antropologiske innfallsvinkelen i større grad burde fått praktiske konsekvensar for<br />
feltarbeidet gjennom meir omfattande intervjumateriale. Opph<strong>av</strong>leg var det også<br />
meininga å vende tilbake til Høyanger og gjennomføre ein serie oppfølgjande inter-<br />
27
RANDI SOLHEIM<br />
vju. At dette ikkje blei gjort, har dels praktiske årsaker, men skuldast først og fremst<br />
at eg såg potensialet i dei unike samlingane med eldre materiale, og valde å leggje<br />
større vekt på dei språkhistoriske utviklingslinene. For at prosjektet i det heile skulle<br />
vere gjennomførbart, måtte eg då tone ned analysane <strong>av</strong> dei individuelle språkbrukarane<br />
frå generasjonane III og IV. I staden prøvde eg å karakterisere desse generasjonane<br />
på grunnlag <strong>av</strong> trekk som var felles for fleire informantar. Portretta eg presenterer,<br />
er såleis ikkje meinte som utfyllande analysar <strong>av</strong> enkeltpersonar, men som<br />
presentasjonar <strong>av</strong> språkbrukarar som står fram som representantar for relevante<br />
grupper. Eg er heller ikkje ute etter heile livshistoria til informantane, men ønskjer<br />
å framheve hendingar, haldningar og erfaringar som i ei vid tyding kan relaterast til<br />
individet sin språkbruk og språkutviklinga i Høyanger. Ein kan gjerne seie at det er<br />
typar <strong>av</strong> språkbrukarar og vanlege språklege strategiar som blir omtala, slik Kerswill<br />
nemner i sitt innlegg. Stoda er imidlertid noko annleis for informantane som er<br />
portretterte som representantar for generasjon II. Her trekkjer eg i langt større grad<br />
liner mellom informantane sin språkbruk og den sosiale identiteten deira, og såleis<br />
kunne eg med fordel ha bakgrunn i eit meir djuptgåande og omfangsrikt intervjumateriale.<br />
Men samtidig er banda mellom språk og lokal identitet svært tydelege hos<br />
dei språkbrukarane eg portretterer her. Det er også slik at fleire <strong>av</strong> dei er medvitne<br />
om desse relasjonane og uttrykkjer seg eksplisitt om dei, noko som gjer det lettare å<br />
framheve slike aspekt i analysane. Ein må likevel ta høgd for at informantane kan ha<br />
blitt merksame på slike forhold i samband med arbeidet mitt.<br />
Som Pedersen framhevar, er Høyanger ikkje noko “typisk” språksamfunn, og det<br />
talemålsmaterialet eg tek utgangspunkt i, er svært komplekst. Etter mitt syn gjer<br />
kombinasjonen <strong>av</strong> historiske og samtidige data det nødvendig å nytte seg <strong>av</strong> ulike tilnærmingsmåtar.<br />
Det er nettopp ønsket om å vise fram det spesielle ved samfunnet<br />
som gjer at eg tek i bruk fleire ulike metodiske og analytiske innfallsvinklar,<br />
<strong>av</strong>hengig <strong>av</strong> særpreget til dei aktuelle språkbrukargruppene og tidsepokane eg skildrar.<br />
Derfor er det t.d. at eg berre vel å bruke Højrups livsformer (2003) som ein innfallsvinkel<br />
til å seie noko om konstituering <strong>av</strong> nye generasjonsfellesskapar, og for å<br />
analysere særdrag ved den samansette generasjon II. Dersom eg skulle operasjonalisere<br />
desse omgrepa og bruke dei som overordna analysegrep, slik Pedersen (1994)<br />
har gjort på ein glimrande måte sjølv, ville det langt på veg utgjere eit eige prosjekt,<br />
og utbyttet truleg ville vere <strong>av</strong>grensa i omtalen <strong>av</strong> generasjonane III og IV, der lønnstakarlivsforma<br />
dominerer.<br />
Begge opponentane kommenterer at hovudtyngda <strong>av</strong> <strong>av</strong>handlinga baserer seg på<br />
kvalitative analysar, og dei kunne nok tenkje seg meir kvantifisering. Bakgrunnen<br />
for at eg har valt ei kvalitativ hovudvinkling, er den same som eg nemnde over, nemleg<br />
at eg primært ønskjer å framheve breidda i språksamfunnet, og ikkje minst dei<br />
skiftande symbolske verdiane som er knytte til ulike variantar og varietetar. I mange<br />
tilfelle ser eg det som meir relevant å vise fram kva variasjon som faktisk finst, og å<br />
beskrive og analysere ulike språklege strategiar, enn å gi ei kvantitativ oversikt over<br />
variantfordelingane. Det er spesielt i arbeidet med materiale frå generasjon II at<br />
28
SPRÅKET I SMELTEGRYTA<br />
kvantifisering er lite tenleg. Her er det t.d. interessant å konstatere at former som jeg<br />
og ikke framleis er i bruk, noko som seier mykje om den gjennomslagskrafta og statusen<br />
austnorske former hadde på eit visst stadium i språkutviklinga. Vidare er det<br />
interessant å sjå kven som held fast ved desse variantane, og å drøfte kvifor dei gjer<br />
det. Talet på realiseringar, derimot, er nærast irrelevant i denne samanhengen. Det<br />
gir også lita meining å telje slike førekomstar så lenge dei berre finst i den eldste<br />
aldersgruppa, der få informantar er tilgjengelege. I arbeidet med materialet frå generasjonane<br />
III og IV kunne eg nok gjort meir ut <strong>av</strong> dei statistiske moglegheitene som<br />
ligg i databasen. Eg fann det likevel viktigare å framheve dei historiske utviklingslinene,<br />
og å presentere språklege og sosiale særdrag ved generasjonane, enn å gjere<br />
kvantitative analysar <strong>av</strong> dagens språksituasjon. I den grad eg har talt opp variantfordelingar<br />
for generasjonane II og III, er det først og fremst for å seie noko om kva retning<br />
dei språkhistoriske utviklingslinene har, og for å presentere hovuddrag i talemålet<br />
til enkeltinformantar. Når det gjeld tabellane i språkbrukarportretta frå<br />
generasjonane III og IV, er dei primært meinte som utfyllande illustrasjonar til dei<br />
kvalitative omtalane, ikkje som “sjølve resultatet”. Her er det ikkje tala som er det<br />
sentrale, men kva type variantar som dominerer – tradisjonelle, modifiserte, eller<br />
den karakteristiske kombinasjonen <strong>av</strong> slike trekk som ein finn i Høyanger.<br />
Pedersen strekar under verdien <strong>av</strong> det ueinsarta materialet frå generasjon II, men<br />
stiller i innlegget sitt spørsmål om bruken <strong>av</strong> omgrepet “kaos” er velvalt i namngivinga<br />
<strong>av</strong> det andre stadiet i koinéforminga. Til det kan eg svare at kaosomgrepet mitt<br />
byggjer på tidlegare skildringar <strong>av</strong> koinéforming (Trudgill 1986, Siegel 1985). Det<br />
kan godt vere at desse kjeldene er prega <strong>av</strong> at ein sjeldan har utfyllande materiale frå<br />
fase II, og at det er det ukjente som står fram som kaotisk. Når eg er så heldig å ha<br />
materiale frå denne epoken, og til ein viss grad ser mønster og samanhengar i mangfaldet,<br />
kunne eg kanskje valt eit anna omgrep, slik Pedersen foreslår. Samtidig er det<br />
gamle materialet såpass fragmentert at eg ikkje har fullstendig oversikt over perioden,<br />
og eg kan vanskeleg seie noko om kor systematisk variasjonen er. Eg sit også<br />
att med ein del spørsmål om dette utviklingsstadiet som eg ikkje har klart å finne<br />
svar på, m.a. om bruken <strong>av</strong> den standardnære austnorske varieteten i arbeidarmiljøa.<br />
Skildringa <strong>av</strong> kompleksiteten i språksamfunnet Høyanger gjer at ulike emne i<br />
stor grad grip inn i kvarandre, noko som tvingar fram ein del gjentakingar i <strong>av</strong>handlingsteksten.<br />
Pedersen skriv at ho set pris på den hermeneutiske innsirklinga, men<br />
nemner at ho kan sakne ei djupare innsikt i slike emne for kvar gong eg vender tilbake<br />
til dei. Dette kan eg til dels vere samd i, men kanskje kan også det å sjå korleis<br />
eit emne grip inn i fleire samanhengar, gi ny innsikt i seg sjølv. Ein vitskapsteoretisk<br />
metafor samanliknar hermeneutikken med ein spegelsal. Dette bildet illustrerer<br />
korleis éin og same del har ein plass i fleire heilskapsbilete, <strong>av</strong>hengig <strong>av</strong> kva ein<br />
fokuserer på i utgangspunktet. Eit aktuelt døme frå <strong>av</strong>handlinga er den overordna<br />
utviklingslina som går frå ein stabil og relativt einsarta språksituasjon, via ein periode<br />
prega <strong>av</strong> variasjon og mangfald, med retning mot ny samling. Denne lina viser<br />
seg ved fleire språktrekk og må såleis gjentakast, men samtidig styrkjer kvar repeti-<br />
29
RANDI SOLHEIM<br />
sjon inntrykket <strong>av</strong> retning. Ein del gjentakingar er elles nødvendige for at lesarar<br />
som ikkje les <strong>av</strong>handlinga frå perm til perm, skal kunne få ei mest mogleg dekkjande<br />
framstilling <strong>av</strong> dei spesifikke emna dei søkjer informasjon om.<br />
I omtalen <strong>av</strong> språkutviklinga i Høyanger presenterer Pedersen interessante tankar<br />
om særdraga ved dette samfunnet og om norske talemål generelt, jamført med Sverige<br />
og Danmark. Eg deler oppfatninga hennar <strong>av</strong> at Noreg skil seg ut i ein skandin<strong>av</strong>isk<br />
kontekst, fordi bygdene lenge har fått representere grunnleggjande nasjonale<br />
verdiar. Dialektreisingsbølgja på 1970-talet, der lokale dialektar fekk ein renessanse,<br />
kan sjåast som eit språkleg utslag <strong>av</strong> dette. I Høyanger var denne perioden dels<br />
samanfallande med stadium III i koinéforminga, der språkbrukarane vende tilbake<br />
mot fleire tradisjonelle former frå nærområda. Eg vil halde fast på at denne lokale<br />
vendinga primært skjedde som ei følgje <strong>av</strong> og ein reaksjon på den spesielle språkkontaktsituasjonen<br />
i Høyanger. Men fordi generasjon III på mange måtar representerer<br />
eit steg på vegen mot ei “normalisering” <strong>av</strong> språksituasjonen, vil ein også kunne finne<br />
mange <strong>av</strong> dei same utviklingstendensane i byar og tettstader med andre historier.<br />
Det gjensidige forholdet mellom lokale og nasjonale endringsprosessar i Høyanger<br />
er svært interessant – sjølv om eg i <strong>av</strong>handlinga har lagt hovudvekta på det<br />
lokale og det regionale nivået. Når det gjeld påverknaden frå overlokale krefter, vil<br />
eg gjerne vise til den trykte versjonen <strong>av</strong> prøveforelesinga mi (Solheim 2006 b), der<br />
eg fekk høve til å sjå lokalsamfunnet Høyanger i ein større geografisk samanheng.<br />
Her utdjupar eg også forholdet mellom språkleg standardisering og regionalisering,<br />
noko Paul Kerswill etterlyser i sitt innlegg. For å svare på oppmodinga hans, vil eg<br />
likevel gjenta eitt sentralt poeng herifrå, nemleg at talespråkleg regionalisering i<br />
mange tilfelle er resultatet <strong>av</strong> ulike standardiseringsprosessar. I praksis er det gjerne<br />
slik at omgrepet “regionalisering” viser til dei språklege utslaga standardiseringa gir,<br />
og den forma ho får i det aktuelle området. Ofte dreiar det seg nemleg om ei tilpassing<br />
til standardnorma og ikkje direkte innlån <strong>av</strong> standardformer. Eit døme på dette<br />
er den utbreidde vestnorske tendensen til at sterke presensformer som kjem(e) og<br />
søv(e) nærmar seg svak bøying, og blir erstatta med komm´e og sov´e. I Høyanger<br />
fekk desse endringane gjennomslag kort tid etter industrialiseringa. Det manglande<br />
vokalskiftet må sjåast som ei tilnærming mot det sør-austnorske, regelrette systemet,<br />
men utan fullstendig samanfall. Ein kan såleis snakke om språklege kompromiss som<br />
har teke form mellom standardpåverknad og lokal eller regional tilpassing, men det<br />
er også mogleg å trekkje inn diskusjonen om “forenkling” som ei drivkraft i språkutviklinga<br />
(meir om dette i Solheim 2006 a: 248f). I Høyanger var desse endringsprosessane<br />
endå meir samansette enn andre stader, då standardiseringskreftene i ein<br />
periode verka både frå utsida og på innsida i det lokale språklege hierarkiet, slik eg<br />
var inne på i presentasjonen. Etter industrialiseringa var nemleg standarddimensjonen<br />
til stades både som ei mental språkleg rettesnor på eit overordna, nasjonalt plan, og<br />
som ein del <strong>av</strong> det lokale språklege mangfaldet gjennom dei austnorske innflyttarane.<br />
Såleis representerte element frå standardnær austnorsk tale både normideal og faktiske<br />
bruksnormer, og med Auer & Hinskens (1996) kan ein seie at dei representerte<br />
30
SPRÅKET I SMELTEGRYTA<br />
vertikale så vel som horisontale dimensjonar i språkendringa. Kerswill peikar i innlegget<br />
sitt på at det austnorske talemålet til informanten Inga (generasjon II) representerer<br />
ein lokal sosiolekt heller enn eit standardtalemål. Dette er eg samd i, men så<br />
lenge det ikkje er snakk om ein offisiell standard, men ei opplevd norm, er det rom<br />
for at denne kan vere ulik frå person til person. Det språkbrukarane opplever som<br />
standardnært talemål, treng altså ikkje ha utspring i ei kodifisert norm (dvs. skriftspråket<br />
bokmål), men kan nettopp ha utspring i det Kerswill omtalar som levande og<br />
naturleg (austnorsk) talemål. I Høyanger kunne ein møte denne varieteten i lokalmiljøet<br />
så vel som i etermedia, og dermed var heller ikkje “mønsteret” så fjernt – verken<br />
den gongen eller i dag.<br />
I drøftinga <strong>av</strong> samverknaden mellom lokale og nasjonale krefter, er det elles<br />
interessant å sjå nærare på Pedersens presentasjon <strong>av</strong> den danske stasjonsbyen<br />
Grindsted, som på mange måtar liknar Høyanger. Når ei koinéforming ikkje har<br />
funne stad, relaterer ho dette til sosiale forhold og ulike næringsstrukturar på det<br />
lokale nivået, og til ulike språksyn og språknormer på det nasjonale nivået (altså<br />
mellom Noreg og Danmark). Graden <strong>av</strong> standardpåverknad, og standardmålet sin<br />
status og posisjon, spelar sentrale roller på begge nivåa. Dette illustrerer nettopp korleis<br />
språkutviklinga er <strong>av</strong>hengig <strong>av</strong> impulsar både nedanfrå og ovanfrå – slik tilfellet<br />
også var i Høyanger. Det handlar altså om spesifikt lokale prosessar som likevel<br />
er farga <strong>av</strong> samtida, og <strong>av</strong> nasjonale og globale relasjonar.<br />
Om kreftene som verkar i koinéforminga<br />
Paul Kerswill dreg i innlegget sitt liner frå Høyanger til Storbritannia og New Zealand,<br />
og viser såleis korleis nokre <strong>av</strong> dei språkendringsprosessane eg identifiserer i<br />
Høyanger, gjer seg gjeldande også andre stader. Her har han solid samanlikningsgrunnlag<br />
frå eigne forskingsprosjekt i Milton Keynes. Eg støttar hypotesen om at<br />
utviklinga <strong>av</strong> såkalla immigrantkoinear er <strong>av</strong>hengig <strong>av</strong> graden <strong>av</strong> kontakt med andre<br />
språksamfunn, noko som også kan knytast til samspelet mellom dei lokale og dei<br />
nasjonale impulsane som eg omtala over. Tabellen der Kerswill korrelerer kontakt og<br />
fokusering, tek imidlertid ikkje omsyn til den særeigne og raske utviklinga lokalsamfunnet<br />
Høyanger gjekk igjennom, som gjorde at kontaktflatene endra seg<br />
vesentleg i løpet <strong>av</strong> generasjonane II og III. Framveksten <strong>av</strong> eit moderne industrisamfunn<br />
i eit område prega <strong>av</strong> tradisjonelt jordbruk, skapte store kontrastar både<br />
med omsyn til næring, kultur og kvardagsliv, og Høyanger blei på mange måtar ei<br />
øy i dette landskapet. Banda til nabobygdene var ein periode få, men innanfor lokalsamfunnet<br />
var det geografiske mangfaldet likevel stort. Kontakten med dei nærliggjande<br />
områda auka i generasjon III, då Høyanger etter kvart fekk tillagt sentrale<br />
sørvisfunksjonar, og blei eit sentrum i kommunen. Dette spelte nok ei rolle i den<br />
lokale vendinga språkutviklinga tok i samband med fokuseringa i generasjon III. I<br />
tråd med Kerswills hypotese ser eg altså eit samsvar mellom utviklinga <strong>av</strong> koineen<br />
og graden <strong>av</strong> ekstern kontakt. Men den raske utviklinga som gjorde seg gjeldande i<br />
31
RANDI SOLHEIM<br />
Høyanger, ved sida <strong>av</strong> ulike typar kontakt, gjer at tabellen ikkje heilt fangar opp<br />
kompleksiteten og dynamikken i språksamfunnet. Også om ein skal seie noko om forholdet<br />
mellom kontakt og sosiale forhold i ein eventuell sjette kolonne i tabellen, må<br />
ein ta omsyn til den omfattande og raske utviklinga. Sosial status og individuelle relasjonar<br />
hadde stor innverknad på språksituasjonen i Høyanger før samfunnet stabiliserte<br />
seg og fann sin plass i regionen. Seinare – etter den språklege fokuseringsfasen<br />
– blei samfunnet meir homogent, og fleire lokale språktrekk fekk innpass i den fokuserte<br />
dialekten. Framleis finn vi likevel ei rekkje trekk i dagens høyangermål som<br />
tydeleg er henta frå sør-austnorsk talemål, og som ikkje ser ut til å gjere seg gjeldande<br />
i dei nærliggjande områda. Nokre døme på slike former er se, si, være, dere, hennes,<br />
siden, hver(t) og gutt. I den innleiande presentasjonen viste eg også til monoftongerte<br />
former <strong>av</strong> typen hel og mene, og nokre særeigne lokale kompromissformer som tok<br />
form i ein brytingsprosess mellom austnorsk og vestnorsk. Den gjennomslagskrafta<br />
dei austnorske formene hadde i det spesielle samfunnet og i det aktuelle tidsrommet,<br />
skuldast truleg at dei tilhøyrde overklassen sitt språk Alle desse endringane illustrerer<br />
kor viktig det er å ta omsyn til spesifikt lokale forhold og sosiale utviklingsprosessar<br />
i framtidige forskingsprosjekt <strong>av</strong> den typen Kerswill skisserer.<br />
Nettopp dei sosiale forholda si rolle i koinéforminga er sentrale i Kerswills opposisjonsinnlegg.<br />
Og sjølv om vi i ordskiftet på disputasen kom fram til at vi var nokså<br />
samde på dette området, blei frontane tydelegare idet Kerswill tok på seg “Peter<br />
Trudgills hatt”, og argumenterte for at sosiale forhold generelt og identitet spesielt<br />
ikkje er relevante påverknadsfaktorar i koinéforminga. Det er i boka New Dialect<br />
Formation. The Inevitability of Colonial Englishes at Trudgill (2004) presenterer<br />
desse kontroversielle påstandane. Her hevdar han at språkutviklinga i samfunn med<br />
omfattande tilflytting er determinert gjennom majoritetsprinsippet og geografiske<br />
bakgrunnsforhold, og at dei same endringsmekanismane gjer seg gjeldande u<strong>av</strong>hengig<br />
<strong>av</strong> kulturelle, sosiale og individuelle relasjonar. Mine erfaringar er tvert imot<br />
at endringsprosessane tilpassar seg det enkelte samfunnet, og at sosiokulturelle forhold<br />
kan overstyre såkalla “universelle” språklege endringsmekanismar, slik eg skildrar<br />
det i presentasjonen <strong>av</strong> <strong>av</strong>handlinga. Sjølv om folk flyttar og startar på nytt på<br />
ein ny stad, vil altså individet – til ein viss grad – vere farga <strong>av</strong> sin eigen historiske,<br />
geografiske og sosiale bakgrunn. Ein viktig forskjell mellom mine resultat frå Høyanger<br />
og Trudgills frå New Zealand er at Trudgill relaterer mangfaldet i kaosperioden<br />
til språkleg normløyse som følgje <strong>av</strong> total <strong>av</strong>sondring frå personleg bakgrunn og<br />
historie. Eg trur imidlertid at også Trudgill ville finne band mellom levd liv og talt<br />
språk, dersom han hadde hatt tilgang til utfyllande informasjon frå dei individa han<br />
skildrar. I denne samanhengen vil eg også kommentere Trudgills supermarknadsmetafor,<br />
som er meint å illustrere korleis informantane vel språk tilfeldig, som om aktuelle<br />
variantar og varietetar låg på ei butikkhylle. Her vil eg innvende at det sjeldan<br />
er tilfeldig kva “varer” ein vel på den lingvistiske supermarknaden. Tvert imot er<br />
dette i høgste grad <strong>av</strong>hengig <strong>av</strong> personlege og sosioøkonomiske forhold, og ikkje<br />
minst <strong>av</strong> marknadsverdien og den symbolske kapitalen språket representerer i det<br />
32
SPRÅKET I SMELTEGRYTA<br />
aktuelle samfunnet (jf. Bourdieu 1996). I eit nytt og ustabilt språksamfunn vil vala<br />
til mange språkbrukarar i endå større grad vere styrte <strong>av</strong> personlege og sosiale forhold,<br />
i fråveret <strong>av</strong> ei einsarta lokal norm blant jamaldringane.<br />
Lesley Milroy (2003) introduserer nokre termar som kan kaste lys over debatten<br />
om determinisme versus påverknaden frå sosiale faktorar i språkutviklinga. Ho talar<br />
om ideologisk motivert språkendring versus såkalla ideologifri endring. Med ideologisk<br />
motivert endring meiner ho språkendring som kan forståast i lys <strong>av</strong> lokale og<br />
sosiale strukturar – t.d. slik eg forklarar mine eigne funn frå Høyanger. Ideologifrie<br />
språkendringar, derimot, kan ikkje utan vidare relaterast til sosiale kategoriar. Ifølgje<br />
Milroy kan dei opptre globalt og over større <strong>av</strong>standar, tilsynelatande u<strong>av</strong>hengig<br />
<strong>av</strong> lokale forhold. Som døme nemner ho endringar i vokalkvalitetar som er påviste<br />
over store delar <strong>av</strong> USA. Sjølv om koinéforming i seg sjølv er ein språkendringsprosess<br />
som kan utspele seg i ulike samfunn og over store <strong>av</strong>standar, viser undersøkinga<br />
mi korleis forminga <strong>av</strong> ein ny dialekt blir prega <strong>av</strong> den lokale konteksten, og <strong>av</strong> historia<br />
så vel som samtida. Dette er også Milroy inne på, i det ho ser restruktureringa<br />
<strong>av</strong> ein dialekt som ideologisk motiverte reaksjonar på dei endringane som har funne<br />
stad (op. cit.: 167). Her viser ho m.a. til det engelske industrisamfunnet Corby, der<br />
det på liknande måte som i Høyanger blei konstruert ein ny lokal fellesskap og ein<br />
ny dialekt på grunnlag <strong>av</strong> ulike innflyttarmål (sjå Dyer 2002). At språkendringane er<br />
ideologisk motiverte, blir tydeleg når Dyer drøftar utviklinga i lys <strong>av</strong> teoriar om<br />
språkleg nivellering. Ho finn nemleg at nivelleringsmekanismane ikkje kan forklare<br />
endringane aleine; ho må i tillegg inkludere ulike former for tilhøyrsle og variasjon<br />
mellom generasjonane. Dette er tydeleg i det språkbrukarar frå generasjon I opplever<br />
markerte skilje mellom engelske og skotske trekk, mens dette ikkje lenger er<br />
relevante kategoriar for språkbrukarar frå generasjon III. Dei oppfattar i staden skotske<br />
substrat som spesifikt lokale Corby-trekk, noko som understrekar den nyvunne<br />
lokale identiteten.<br />
Om vi vender tilbake til Trudgills skildring <strong>av</strong> språkutviklinga på New Zealand<br />
(2004), kan denne med Milroys terminologi karakteriserast som tilsynelatande ideologifri.<br />
Etter mitt syn er det fordi Trudgill medvite har skrelt vekk politiske, sosiale,<br />
kulturelle og individuelle faktorar, og primært studert språkutviklinga i lys <strong>av</strong> numeriske<br />
forhold mellom involverte variantar og varietetar. Å relatere idiolektane til sosiale<br />
forhold eller særdrag ved lokalsamfunnet, har heller ikkje vore noko mål med<br />
granskinga hans. Slik eg ser det, er det problematisk å snakke om ideologifri språkendring<br />
i det heile, dersom ein går i djupna i sosiolingvistiske granskingar. Språk er ideologisk<br />
ladd, og både Corby-studien og mine eigne resultat frå Høyanger viser at språket<br />
sine symbolske verdiar er ekstra tydelege i forminga <strong>av</strong> eit nytt samfunn – når det<br />
gjeld maktforhold og sosial prestisje, så vel som kulturelle verdiar og lokal tilhøyrsle.<br />
I opposisjonsinnlegget sitt stiller Kerswill seg tvilande til “at folk virkelig skaper<br />
en ny dialekt for å skape et nytt samfunn”, og likeeins til at folk – medvite eller<br />
undermedvite – vel sine eigne språklege strategiar. Her meiner eg imidlertid at han<br />
tolkar <strong>av</strong>handlinga litt for konkret og bokst<strong>av</strong>leg. For meg er språket innvove i ein<br />
33
lokal fellesskap, saman med ei rekkje andre forhold knytte til staden sitt særpreg og<br />
relasjonar mellom innbyggjarane. Ein lokal dialekt er med på å halde eit samfunn<br />
saman, samtidig som språklege praksisformer spring ut <strong>av</strong> sosiale så vel som materielle<br />
og ideologiske forhold i det aktuelle samfunnet. I denne sirkelrørsla er ikkje<br />
språket nødvendigvis ein komponent som kan isolerast frå eit komplekst heile, og<br />
det er heller ikkje slik at språket aleine kan konstruere ein fellesskap. Individa – og<br />
språkbrukarane – kan støtte opp om desse fellesskapsdanningane, men ikkje nødvendigvis<br />
medvite. Sjølv om eg fleire stader i <strong>av</strong>handlinga fører individuelle språklege<br />
val tilbake til sosiale bakgrunnsforhold, viser eg først og fremst til overordna,<br />
kollektive prosessar når eg skildrar språket si rolle i konstruksjonen <strong>av</strong> den nye fellesskapen.<br />
I denne samanhengen gir det meining å tale om ei form for intensjonalitet,<br />
som ikkje tek stilling til graden <strong>av</strong> medvit eller målstyring, men som likevel<br />
seier noko om underliggjande motivasjonar og om retninga for den aktuelle utviklinga.<br />
Når eg ser utkrystalliseringa <strong>av</strong> ein ny dialekt i Høyanger som ein intensjonal<br />
prosess, viser eg til ein grunnleggjande trong for fellesskap som gjorde seg gjeldande<br />
i det komplekse og sprikande samfunnet. Denne førte gradvis til sosial tilpassing<br />
og tilnærming på fleire plan, t.d. gjennom forming <strong>av</strong> ein industristadskultur,<br />
ein arbeidaridentitet og ein ny dialekt. Her talar ein om dei same sosialpsykologiske<br />
mekanismane som ligg bak den språklege tilpassingsteorien (Giles & Smith 1979).<br />
Nettopp ei kjensle <strong>av</strong> tilhøyrsle og fellesskap synest også å vere ein grunnleggjande<br />
føresetnad for at ein ny dialekt skal ta form.<br />
Oppsummerande<br />
RANDI SOLHEIM<br />
I ei samanfatting <strong>av</strong> sentrale erfaringar frå <strong>av</strong>handlinga er det viktig å ta utgangspunkt<br />
i dei lokale endringsprosessane og utviklingslinene, og deretter vurdere kva<br />
dei kan fortelje om dialektkontakt og koinéforming meir prinsipielt. Eg vonar at<br />
Høyanger-studien kan bidra til ei nyansering <strong>av</strong> teoriane om koinéforming, med vekt<br />
på dei lokale, kulturelle og sosiale omsyna som gjer at endringsprosessane tilpassar<br />
seg omgivnadene. Eit anna viktig moment er at undersøkinga mi, i motsetnad til ein<br />
del andre studiar <strong>av</strong> koinéforming, har gitt høve til å seie noko om dei språklege forhandlingsprosessane<br />
som gjorde seg gjeldande på det komplekse andre utviklingsstadiet.<br />
Jamføringa <strong>av</strong> eldre og nyare materiale gir informasjon om mekanismane<br />
som verkar i fokuseringsprosessen, både ved å vise kva former som fekk gjennomslag<br />
i den nye dialekten og kva nyvinningar som ikkje fekk endringsstatus, og kva<br />
former som fall ut eller blei reallokerte. I tillegg har informasjon om individa sin<br />
bakgrunn og livet i det unge industrisamfunnet kasta lys over språkendringane, sett<br />
i høve til dei stadig skiftande samfunnsforholda.<br />
Eg er glad for at både første- og andreopponenten ser <strong>av</strong>handlinga i ein større<br />
samanheng, og for at dei tek opp overordna teoretiske og metodiske problemstillingar.<br />
Slik viser dei nettopp korleis ein kan bruke resultat frå lokale undersøkingar<br />
som grunnlag for drøftingar kring språkendring nasjonalt så vel som globalt. I <strong>av</strong>-<br />
34
slutninga <strong>av</strong> innlegga sine stiller begge opponentane grunnleggjande spørsmål som<br />
har med forholdet mellom desse nivåa å gjere, og som går ut over dei utviklingslinene<br />
eg har skildra i <strong>av</strong>handlinga. Pedersen talar om “indlejringen i den store historie” og<br />
stiller m.a. spørsmål om i kva grad det framtidige talemålet i Høyanger vil vere farga<br />
<strong>av</strong> staden sitt særpreg. Om ein skal prøve å svare på slike spørsmål gjennom nye forskingsprosjekt,<br />
er nettopp relasjonane mellom lokale og overlokale impulsar viktige.<br />
Sjølv om det framtidige språklege handlingsrommet i større grad blir forma utanfrå,<br />
vil den lokale fellesskapen – i tråd med sosialkonstruksjonistisk teori – stadig bli rekonstruert<br />
<strong>av</strong> dei som tek del i han. Såleis vil nok også komande generasjonar i Høyanger<br />
bere med seg element frå den særeigne lokale språkhistoria.<br />
Litteratur<br />
Auer, Peter & Frans Hinskens. 1996. “The convergence and divergence of dialects in Europe. New<br />
and not so new developments in an old area.” Sociolinguistica 10: 1–25.<br />
Bourdieu, Pierre. 1996. Language and Symbolic Power. Cambridge: Polity Press.<br />
Dyer, Judy. 2002. “‘We all speak the same round here’: Dialect levelling in a Scottish-English<br />
community.” Journal of Sosiolinguistics 6/1: 99–116.<br />
Giles, Howard & Philip Smith. 1979. “Accommodation Theory. Optimal Levels of Convergence.”<br />
I Language and Social Psychology, red. H. Giles & R. N. St Clair, 45–65. Oxford: Basil Blackwell.<br />
Højrup, Thomas. 2003. State, Culture and Life-Modes. The Foundations of Life-Mode Analysis.<br />
Hampshire, Burlington: Ashgate.<br />
Milroy, Leslie. 2003. “Social and linguistic dimensions of phonological change. Fitting the pieces<br />
of the puzzle together.” I Social Dialectology. In Honour of Peter Trudgill, 155–171. Philadelphia:<br />
John Benjamins.<br />
Omdal, Helge. 1977. “Høyangermålet – en ny dialekt.” Språklig Samling 1: 7–9.<br />
Siegel, Jeff. 1985. “Koines and Koineization.” Language in Society 14: 357–378.<br />
Solheim, Randi. 2006 a. <strong>Språket</strong> i <strong>smeltegryta</strong>. Sosiolingvistiske utviklingsliner i industrisamfunnet<br />
Høyanger. Dr. art.-<strong>av</strong>handling, Trondheim: Det historisk-filosofiske fakultetet, NTNU.<br />
———. 2006 b. “Språkbruk og språkhaldningar i Høyanger etter andre verdskrigen. Eit sosiolingvistisk<br />
særtilfelle eller eit lokalt døme på ein allmenn tendens?” Målbryting 8: 7–28.<br />
Pedersen, Inge Lise. 1994. “Linguistic Variation and Composite Life Modes.” I The Sociolinguistics<br />
of Urbanization: The Case of the Nordic Countries, red. B. Nordberg, 87–115. Berlin:<br />
Walter de Gruyter.<br />
Trudgill, Peter. 1986. Dialects in Contact. Oxford: Basil Blackwell.<br />
———. 2004. New Dialect Formation. The Inevitability of Colonial Englishes. Edinburgh: Edinburgh<br />
University Press.<br />
Randi Solheim<br />
Høgskolen i Sør-Trøndelag<br />
Avdeling for lærer- og tolkeutdanning<br />
Rotvoll allé<br />
NO-7004 Trondheim<br />
Randi.Solheim@hist.no<br />
SPRÅKET I SMELTEGRYTA<br />
35
Hallfre›r’s hellige bryllup – Udgivelse<br />
og tolkning af et skjaldedigt<br />
Af Lasse C. A. Sonne<br />
Ved udgivelsen af standardværket af skjaldedigtningen foretog Finnur<br />
Jónsson en lang række redaktionelle valg, hvor bl.a. enkeltstående<br />
strofer blev sat sammen til hele digte og datering og oph<strong>av</strong>sskjald blev<br />
fastslået. Baggrunden for disse valg er dog langt fra altid klar, hvad<br />
der dog ikke fremgår af udgivelsen. Dette har medført, at en række<br />
oplysninger er blevet tildelt en objektivitet de ikke besidder. Ved at se<br />
nærmere på de strofer, der er samlet under titlen Hákonardrápa af<br />
Hallfre›r Óttarsson vandræ›askáld, vises det, hvorledes forfatterangivelse<br />
og datering er baseret på en forståelse af sagaerne som troværdige<br />
berettende kilder til vikingetiden. Det hævdes endvidere, at der<br />
ikke er grundlag for at tillægge Hallfre›r et digt om Hákon jarl, og der<br />
argumenteres for, at de ni halvstrofer samlet under titlen Hákonardrápa<br />
hidrører fra et digt om Óláfr Tryggvason eller Eiríkr jarl.<br />
Tekstredigering og skjaldedigtning<br />
Ved udforskningen af vikingetiden må historikeren arbejde med flere forskellige<br />
typer af kilder, men har dog kun sjældent direkte adgang til disse kilder, hvorfor han<br />
er henvist til de publikationer, hvori kilderne er gjort offentligt tilgængelige. For de<br />
enkelte kildetyper gælder, at der er en forskel på mulighederne for en objektiv publicering.<br />
Denne forskel er måske ikke i sig selv interessant, hvorimod det er værd at<br />
holde sig for øje, hvorledes udgiveren gør læseren bekendt med sin redigering af kildematerialet<br />
inden publiceringen.<br />
Skjaldedigtene er sammen med runeindskrifterne nogle af de bedste kilder til de<br />
immaterielle sider af vikingetidens kultur, men netop for denne digtning er forholdet<br />
mellem overlevering og udgivelsespraksis uklart – for ikke at sige direkte problematisk.<br />
Problemet kan indledningsvis karakteriseres ved at se på, hvorledes de<br />
islandske sagatekster fra højmiddelalderen bliver udgivet. Hertil er artiklen “Text<br />
Editing in Old Norse: A Linguist’s Point of View” af Hans Fix (1997) nyttig. Fix gør<br />
her opmærksom på, hvorledes udgiverne af sagateksterne i de mere anvendte udga-<br />
Maal og Minne 1 (2008): 36–49<br />
36
HALLFRE‹R’S HELLIGE BRYLLUP<br />
ver – fx serien Íslenzk Fornrit – ofte skjuler de faktuelt overleverede former af en<br />
given tekst, som de foreligger i håndskrifterne, til fordel for en tekst (arketypen), der<br />
stemmatisk står så tæt som muligt på tekstens original. Den lingvistiske synsvinkel,<br />
Fix anlægger i artiklen, gør, at han er interesseret i håndskrifternes faktiske ordlyd.<br />
Historikerens standpunkt overfor tekstredigeringen afhænger selvfølgelig af, hvilke<br />
spørgsmål historikeren stiller til teksten, men for en holdbar anvendelse må der altid<br />
stilles spørgsmål til, hvilken tekstredigering der har fundet sted og på hvilken baggrund.<br />
Går vi nu fra sagalitteraturen over til skjaldedigtningen, må vi spørge, hvorledes<br />
de trykte udg<strong>av</strong>er af skjaldestroferne forholder sig til disses overlevering i håndskrifterne?<br />
For hovedparten af stroferne gælder, at de er overleveret enkeltvis enten i en<br />
sagatekst eller i det lærde arbejde Snorra Edda. I førstnævnte er de enkelte strofer<br />
sat ind i, hvad sagaskriverne mente var strofernes historiske kontekst, mens stroferne<br />
i Snorra Edda er underordnet skriverens gennemgang af den poetiske stilfigur<br />
kenningen. Større brudstykker af et digt og i enkelte tilfælde sandsynligvis et helt<br />
digt kan også forekomme. For de fleste strofer og digtbrudstykker meddeles i håndskrifterne<br />
kun skjaldens n<strong>av</strong>n; enkelte steder er strofens tilhørsforhold til et n<strong>av</strong>ngivet<br />
digt dog angivet. Grundet disse overleveringsforhold må et samlet skjaldedigt<br />
derfor i hovedregelen sammensættes af enkeltstående strofer fra forskellige tekster.<br />
Den første samlede udg<strong>av</strong>e af skjaldedigtningen op til og med 1300-tallet var<br />
Finnur Jónsson’s fire-binds udg<strong>av</strong>e fra 1912–15 i 2 x 2 bind, hvor det første par bind<br />
(A1 og A2) indeholder en diplomatarisk udg<strong>av</strong>e og det sidste par (B1 og B2) er en<br />
normaliseret og rettet tekst med dansk oversættelse ved Finnur Jónsson selv. Siden<br />
har Ernst A. Kock foranlediget en ny forbedret normaliseret og samlet udg<strong>av</strong>e<br />
(1946–49), hvis tekstgrundlag dog er Finnur Jónsson’s A-redaktion. Netop A-redaktionen<br />
[herefter: Skj. A] har siden udgivelsen stået som den autoritative udg<strong>av</strong>e af<br />
skjaldedigtningen. Heri fremstår hvert digt som ét samlet og fortløbende digt, hvortil<br />
kommer en forfatterangivelse, en titel og en datering. Udg<strong>av</strong>ens diplomatariske<br />
gengivelse af håndskrifterne giver indtryk af at være tolkningsneutral, hvilket stort<br />
set også er tilfældet ved de enkelte strofers sproglige form, 1 men bag realoplysningerne<br />
samt strofesammensætningen ligger et stort tolkningsarbejde, som ikke videregives<br />
til læseren – og som ikke nødvendigvis hører hjemme i en diplomatarisk<br />
udg<strong>av</strong>e. Finnur Jónsson var en af sin samtids bedste kendere af skjaldedigtningen,<br />
men betragtede 1200- og 1300-tallets sagalitteratur som en uforvansket nedskrivning<br />
af faktuelle tildragelser. Han skrev i 1921: “sagaernes historiske troværdighed<br />
… vil jeg hævde og forsvare, til jeg tvinges til at nedlægge min pen” (1921:<br />
141). Denne vurdering af sagalitteraturen var dog allerede på denne tid problematisk<br />
jf. fx Lauritz Weibull’s Kritiska Undersökningar i Nordens Historia omkring År<br />
1000 fra 1911 og de sidste hundrede års historieforskning har tilbagevist synspunktet,<br />
i særdeleshed for begivenheder henlagt til vikingetiden og ældre tider, selvom<br />
man udenfor faghistorikermiljøet i praksis stadig kan møde en metodisk anvendelse<br />
af sagaerne i overensstemmelse med Finnur Jónsson’s standpunkt eller reminiscen-<br />
37
ser deraf. Forståelsen hos Finnur Jónsson af skjaldestroferne og, hvad vigtigere er,<br />
grundlaget for redigeringsprocessen af skjaldedigtene er således bundet til sagalitteraturen.<br />
En vurdering af denne redigeringsproces må derfor tage udgangspunkt i en<br />
vurdering af sagalitteraturen som berettende kilde; en vurdering, der ikke falder ud<br />
til sagalitteraturens fordel. Realoplysningerne og sammensætningen af de enkelte<br />
strofer til hele digte i Skj. A fremstår derfor med en troværdighed og autoritet de ikke<br />
besidder, hvilket obstruerer for en pålidelig anvendelse af de enkelte strofer til at<br />
klarlægge tildragelser i strofernes samtid.<br />
Denne kritiske vurdering har tidligere været fremme i den filologiske litteratur.<br />
Allerede i 1950 skrev Jón Helgason (1950: 131), idet han udtrykte et håb om en ny<br />
samlet udg<strong>av</strong>e af skjaldedigtningen:<br />
Et andet selvfølgeligt kr<strong>av</strong>, der maa stilles til en ny udg<strong>av</strong>e, er, at hvis brudstykker<br />
forskellige steder fra samles til et hele, maa dette ikke ske uden motivering,<br />
og ligeledes maa der gøres rede for, i hvilken rækkefølge de stilles. Det er en af<br />
den gamle udg<strong>av</strong>es store mangler, at den helt svigter paa dette punkt.<br />
Selvom Jón Helgason her udtrykker sig ganske klart, så har hans indsigt ikke fået en<br />
større konsekvens. Kun i enkelte og åbenlyse tilfælde er der blevet sat spørgsmålstegn<br />
ved strofesammensætningen i den autoritative udg<strong>av</strong>e af skjaldedigtningen.<br />
Mest kendt er formodentlig Hallvard Lie’s artikel om digtet Vellekla i Kulturhistorisk<br />
Leksikon for Nordisk Middelalder. Bjarne Fidjestøl har i sin bog Det Norrøne<br />
Fyrstediktet (1982) samlet de sporadiske forsøg på kritisk stillingtagen til tekstsammensætningen<br />
af fyrstedigtene. Selvom man således har kunnet gøre sig bekendt<br />
med problemet, så har betydningen og omfanget heraf ikke fremstået klart udenfor<br />
en snæver kreds af norrøne filologer (fx Marold 2005 og Frank 2005: 164). Det er<br />
således symptomatisk for forskningssituationen, at Else Mundal (2004) i sit bidrag<br />
om edda- og skjaldedigtningen til den nye Handbok i Norrøn Filologi slet ikke nævner<br />
problemets eksistens.<br />
Jeg har andetsteds antydet, at opbygningen af digtet Háleygjatal af Eyvindr skáldaspillir<br />
skal revurderes (Sonne n.d.), men vil her i det følgende se nærmere på et<br />
andet digt, nemlig Hákonardrápa af Hallfre›r Óttarsson vandræ›askáld. Jeg vil i det<br />
følgende argumentere for, at Hallfre›r Óttarsson aldrig har digtet et digt til eller om<br />
Hákon jarl, hvorfor digtet Hákonardrápa, som det fremstår i udg<strong>av</strong>erne af skjaldedigtningen,<br />
aldrig har eksisteret.<br />
Hallfre›r’s Hákonardrápa<br />
LASSE C. A. SONNE<br />
Et opslag i Skj. A (1967: 155–173) under Hallfre›r Óttarsson vandræ›askáld vil vise,<br />
at Finnur Jónsson har tillagt ham fire digte – ét om Hákon jarl, to om Óláfr Tryggvason<br />
og ét om Eiríkr jarl – samt en række laus<strong>av</strong>ísur, ‘løse strofer’. Hvis vi ser bort<br />
fra ordlyd med de tilhørende tekstvarianter, er der for hvert digt angivet en titel og<br />
38
HALLFRE‹R’S HELLIGE BRYLLUP<br />
et årstal for affattelsen. Hver strofe er nummereret og da rækkefølgen af stroferne er<br />
identisk i Skj. B, skal rækkefølgen ikke opfattes som hverken gengivende rækkefølgen<br />
i håndskrifterne eller værende tilfældig, men derimod som digtets oprindelige<br />
stroferækkefølge. I det tekstkritiske apparat er endvidere angivet de enkelte strofers<br />
skriftlige oph<strong>av</strong> samt standardudg<strong>av</strong>erne af disse. Det ældste digt af Hallfre›r er<br />
givet titlen Hákonardrápa og er dateret til omkring år 990. Digtet består af ni halvstrofer,<br />
der alle kun er overleveret som dele af Snorra Edda. Men hvad fortæller<br />
udgiveren om baggrunden for disse realoplysninger? Kan vi se, hvorfra de stammer<br />
eller hvorledes forholdet er mellem udgiverens realoplysninger og oplysningerne om<br />
stroferne givet i håndskrifterne?<br />
Angående digteren af halvstroferne, så meddeles der i Snorra Edda kun, at de<br />
hidrører fra en skjald ved n<strong>av</strong>n Hallfre›r (Snorra Edda 1900: 76, 92, 114, 116, 118,<br />
125). Vi kender ellers kun til én skjald med dette n<strong>av</strong>n, nemlig Hallfre›r Óttarsson,<br />
som omkring år 1000 digtede om Óláfr Tryggvason. I Snorra Edda (ibid. 140) er én<br />
halvstrofe af Hallfre›r Óttarsson (om kong Óláfr) overleveret og her er ligeledes kun<br />
n<strong>av</strong>net Hallfre›r angivet, hvorfor vi må gå ud fra, at de to gange Hallfre›r er den<br />
samme person. Disse forhold meddeles ikke i Skj. A. 2<br />
Ved titlen Hákonardrápa forudsættes, at stroferne hører til et digt om Hákon jarl<br />
(eller en anden fyrste ved n<strong>av</strong>n Hákon). Dette meddeles ikke i Snorra Edda og det<br />
har været bestridt før og efter udgivelsen af Skj. A, at Hákon jarl var digtets modtager.<br />
Udgiverne af Corpus Poeticum Boreale (1883, II: 95) – Gudbrand Vigfusson og<br />
F. York Powell – anførte Rƒgnvaldr jarl Úlfsson fra Västergötland som modtager af<br />
digtet; en tolkning som også Jón Sigur›sson har foreslået (Edda Snorra Sturlusonar<br />
1880–87, III: 480–481). Senest har Bjarne Fidjestøl (1982: 103) tentativt foreslået<br />
Eiríkr jarl. Finnur Jónsson var derimod enig med Theodorus Wisén (Carmina Norrœna<br />
1880: 33) deri, at stroferne omhandler Hákon jarl. Endvidere er selve titlen<br />
Hákonardrápa ikke overleveret i noget håndskrift i forbindelse med Hallfre›r og det<br />
var de 1800-tals norrøne filologer, som anså Hákon jarl som modtager, der n<strong>av</strong>ng<strong>av</strong><br />
digtet. Disse forhold meddeles ikke i Skj. A.<br />
Angående dateringen til omkring år 990, så er den baseret på, at stroferne faktisk<br />
omhandler Hákon jarl. Jarlen døde i år 995 og da modtageren omtales som<br />
værende i live, må digtet være affattet før 995. Når digtet henlægges til den sidste<br />
del af jarlens liv, skyldes det, at Finnur Jónsson følger kronologien i Hallfre›ar saga<br />
(1953: 43–45). Det fortælles her, at Hallfre›r digtede om Hákon jarl, hvorefter Hallfre›r<br />
var bortrejst fra Norge nogle vintre. Næste gang Hallfre›r er i Norge, er jarlen<br />
død. Disse forhold meddeles ikke i Skj. A.<br />
Hvad angår rækkefølgen af halvstroferne, så vil den trænede læser af det tekstkritiske<br />
apparat kunne se, at stroferne ikke er overleveret samlet, men er spredt rundt<br />
i Snorra Edda. Dette skyldes, som tidligere nævnt, at skriveren af denne lærebog for<br />
skjalde har ordnet de enkelte strofer efter sin gennemgang af skjaldedigtningens<br />
poetik. Grundet indholdet har der længe været enighed om, at de ni halvstrofer hører<br />
sammen, samt at indholdet overordnet kan give et grundlag for at opstille en trovær-<br />
39
LASSE C. A. SONNE<br />
dig rækkefølge, men dette har ikke gjort uenigheden mindre blandt fortolkerne af<br />
digtet. Hvis nummereringen følger Skj. A, så kan følgende andre forslag nævnes:<br />
1 + 7 + 3 + 6 + 5 + 4 + 2 + 8 + 9 (Theodorus Wisén), 1 + 5 + 6 + 3 + 4 + 7 + 2 + 8<br />
+ 9 (Gudbrand Vígfusson & F. York Powell), 1 + 2 + 6 + 3 + 4 + 5 + 7 + 8 + 9 (Hallvard<br />
Lie 1957: 97), [1 + 2 +] 6 + 3 + 5 + 4 [+ 7 + 8 + 9] (Roberta Frank 1978: 63),<br />
8 + 9 + 7 + 2 + 3 + 4 + 5 + 6 (Fidjestøl 1982: 106, hvor den første halvstrofe ikke<br />
nærmere placeres) og 1 + 8 + 9 + 2 + 7 + 3 + 5 + 6 + 4 (Marold 2005: 117 f.). Fælles<br />
for disse forslag er, at str. 8–9 og 3–6 i forskellige konstellationer hører sammen.<br />
Disse forhold diskuteres ikke i Skj. A.<br />
Selvom mange tolkningsmæssige skøn bag realoplysningerne og strofesammensætningen<br />
således ikke videregives til læseren, kan oplysningerne selvfølgelig godt<br />
være korrekte alligevel. Historikeren må dog stille sig kritisk overfor anvendelsen af<br />
sagalitteraturen hos Finnur Jónsson som det faste holdepunkt ved klarlæggelsen af<br />
konteksten for de enkelte skjaldedigte. Selvom angivelsen af Hákon jarl som modtager<br />
af digtet har været bestridt, så har der dog været udbredt enighed om, at Finnur<br />
Jónsson’s tolkning er korrekt, men kan tolkningen stå for et kildekritisk eftersyn?<br />
Modtagerens identitet fremgår ikke af de ni halvstrofer. Ved siden af traditionelle<br />
fyrstekenninger benævnes modtageren konungs spjalli ‘konges fortrolige’ og grams<br />
rúni ‘fyrstes fortrolige’, der begge er blevet tolket som henvisende til en jarl eller en<br />
anden højtstående person underordnet en konge (Fidjestøl 1982: 103). Denne tolkning,<br />
som går tilbage til Snorra Edda (1931, 163), er dog tvivlsom, da grundordene<br />
spjalli og rúni – begge med betydningen ‘en fortrolig person’ – i kenninger kan<br />
angive alle former for sociale relationer – vertikale som horisontale – hvor der er et<br />
reelt eller et tænkt fortrolighedsforhold mellem kenningens bestemmelsesled og indholdsstørrelse<br />
(Finnur Jónsson 1931: 473, 530). Spjalli kan endda anvendes for at<br />
angive en typologisk identitet mellem bestemmelsesled og indholdsstørrelse jf. jættekenningen<br />
Hungnis spjalli ‘Hungnir’s fortrolige’ fra Hymiskvi›a str. 16. Kenningerne<br />
konungs spjalli og grams rúni fortæller derfor intet nærmere om modtageren<br />
end at han hørte til samfundets øverste lag – hvilket allerede fremgår af, at der er<br />
digtet et skjaldedigt om ham. Det kan endvidere bemærkes, at Hallfre›r hverken i<br />
sine to digte om Óláfr Tryggvason eller i det lille digtbrudstykket om Eiríkr jarl<br />
nævner, at han skulle h<strong>av</strong>e digtet om andre. Når modtagerens identitet ikke fremgår<br />
af stroferne selv, må vi se nærmere på, hvad den senere mundtligt overleverede<br />
islandske tradition, hvori den stort set samlede tilgængelige skjaldedigtning er overleveret,<br />
vidste om Hallfre›r’s digtning.<br />
Den sandsynligvis første gang Hallfre›r er nævnt efter sit virke som skjald, er i<br />
den næsten tohundrede år yngre Óláfs saga Tryggvasonar af munken Oddr Snorrason<br />
affattet omkring det sidste årti af 1100-tallet. Den originale latinske version af<br />
Oddr’s saga er desværre gået tabt, men sagaen blev i begyndelsen af 1200-tallet<br />
oversat til islandsk og af denne oversættelse er to senere bearbejdninger overleveret<br />
(samt et mindre brudstykke af en tredje). I den bearbejdning, som skulle være tæt-<br />
40
HALLFRE‹R’S HELLIGE BRYLLUP<br />
test på den latinske original (AM 310, 4to), fortælles der om det første møde mellem<br />
Hallfre›r og Óláfr Tryggvason, hvor Hallfre›r efterfølgende blev døbt (Saga<br />
Óláfs Tryggvasonar 1932: 122–126). Sagaen fortæller, at Hallfre›r kom til kong<br />
Óláfr i julen og tog imod den kristne tro. Hallfre›r h<strong>av</strong>de dog stillet som betingelse,<br />
at kong Óláfr skulle holde ham under dåben. Kongen indvilligede i dette, hvorefter<br />
det fortælles, at Hallfre›r derfor fik tiln<strong>av</strong>net vandræ›askáld ‘skjald med hvilken<br />
det er vanskeligt at komme til rette’ (jf. Fritzner 1973, III: 855). Denne anekdote om<br />
Hallfre›r er indlejret i en større fortælling, hvor islændingen Kjartan Óláfsson fremstår<br />
som den centrale skikkelse. Inkluderingen af anekdoten synes at være motiveret<br />
af, at Oddr Snorrason ville fortælle om oph<strong>av</strong>et til Hallfre›r’s tiln<strong>av</strong>n. Forklaringen<br />
på tiln<strong>av</strong>net hører til rækken af historier, hvor der gives nærmest folkeetymologiske<br />
begrundelser for tiln<strong>av</strong>ne til skjalde og andre personer. Disse forklaringer<br />
kan kun dårligt betragtes som historisk korrekte og er snarere mere eller mindre<br />
lærde spekulationer over tiln<strong>av</strong>ne, hvis oprindelse man ved nedskrivningen af<br />
sagaerne flere hundrede år efter de pågældende personers død ikke længere kendte<br />
til. Baggrunden for Oddr Snorrason’s forklaring af Hallfre›r’s tiln<strong>av</strong>n er sandsynligvis,<br />
at Hallfre›r to gange i et digt om kong Óláfr omtaler denne som sin gudfader<br />
‘go›fa›ir’(Óláfsdrápa, erfidrápa str. 26 + 28). Oddr kan meget vel h<strong>av</strong>e kendt til<br />
disse strofer, da han citerer flere strofer fra digtet dog ikke de to pågældende. Endvidere<br />
var Óláfr Tryggvason af eftertiden blevet tillagt en stor omvendelsesiver,<br />
hvorfor det ikke kan h<strong>av</strong>e været svært for Oddr at koble disse to oplysninger sammen<br />
for at forklare Hallfre›r’s tiln<strong>av</strong>n. Udover den lille omvendelsesskrøne fortæller<br />
Oddr intet om Hallfre›r. 3<br />
Oddr Snorrason’s saga om Óláfr Tryggvason blev et hyppigt anvendt værk i den<br />
efterfølgende tid og anekdoten om Hallfre›r blev taget op til fornyet behandling. Når<br />
først historien var skrevet ned kunne den udbygges til en mere omfattende fortælling,<br />
hvor en hel forhistorie kunne kobles på.<br />
Inden vi kommer dertil skal vi se på den kronologisk næste tekst, hvori Hallfre›r<br />
optræder, nemlig skjaldedigtet Íslendingadrápa (str. 12) af Haukr Valdísarson digtet<br />
engang efter år 1200 (Jón Helgason 1953: 141). Dette digt er interessant derved, at<br />
Haukr gengiver en lang række mundtligt overleverede fortællinger om fortidens<br />
store islændinge, hvor fortællingerne ofte foreligger i en ældre form end sagaernes<br />
gengivelser. Haukr fortæller, at Hallfre›r østpå [‘austr’] besøgte en duelig konge<br />
[‘snjallan konung’] samt at han modtog to fyrsters [‘tveggja dƒglinga’] beskyttelse<br />
[‘hald’]. Det fremgår ikke, hvem disse personer er, men den duelige konge er sandsynligvis<br />
Óláfr Tryggvason. De to fyrster er sværere at identificere, men der er sandsynligvis<br />
tale om Eiríkr jarl og kong Óláfr, da Eiríkr og Óláfr er de to eneste fyrster,<br />
der i det skriftlige kildemateriale er nævnt som modtagere af en eller flere citerede<br />
strofer af Hallfre›r. 4 Denne tolkning kan bekræftes yderligere ved at inddrage en<br />
nedskreven liste over danske, norske og svenske fyrsters skjalde – den såkaldte Skáldatal.<br />
Listen er overleveret i to håndskrifter af henholdsvis Snorra Edda og Heimskringla.<br />
Her er Hallfre›r anført som skjald for netop Óláfr og Eiríkr (Edda Snorra<br />
41
LASSE C. A. SONNE<br />
Sturlusonar me› Skáldatali 1935: 320, 326). Kildeværdien af Skáldatal som berettende<br />
kilde til forholdene i vikingetiden er usikker. Listen indeholder flere skikkelser<br />
fra sagnhistorien og må betragtes som et lærd produkt baseret på oplysninger<br />
fra samtidens højmiddelalderlige historieværker og en mundtligt overleveret tradition.<br />
Skáldatal kan derimod illustrere, hvad man i et 1200-tals miljø med interesse<br />
for skjaldedigtningen mente at vide om fortidens skjalde (Holtsmark 1970 og Lange<br />
2005). Det er derfor interessant, at skriverne af Skáldatal ikke kendte til en tradition,<br />
hvor Hallfre›r skulle h<strong>av</strong>e digtet for andre end Óláfr Tryggvason og Eiríkr jarl.<br />
Næste gang Hallfre›r optræder, er i to historieværker fra det andet årti af 1200tallet,<br />
nemlig Fagrskinna og Heimskringla. I det førstnævnte citeres flere strofer af<br />
Hallfre›r, men skriveren meddeler ellers intet om skjalden. Først i det lidt senere og<br />
større værk Heimskringla har en skriver taget fortællingen fra Oddr Snorrason om<br />
det første møde mellem Óláfr Tryggvason og Hallfre›r og dennes efterfølgende dåb<br />
op til fornyet behandling (Heimskringla 1979: 328–332). 5 Historien er blevet udvidet<br />
og redigeret selvom grundfortællingen er den samme. Oddr h<strong>av</strong>de, som tidligere<br />
nævnt, placeret en vis Kjartan Óláfsson som historiens centrale figur, men i Heimskringla<br />
er Hallfre›r blevet rykket op ved siden af Kjartan. Ved mødet mellem Hallfre›r<br />
og Óláfr udtrykker Óláfr ønske om, at Hallfre›r skal døbes og efterfølgende<br />
indgå i hans følge. Hallfre›r stiller som betingelse, at Óláfr står fadder til ham. Kong<br />
Óláfr indvilliger og holder ham under dåben. Siden presser kongen på for at få Hallfre›r<br />
til at indgå i sin hird. Herefter beretter sagaen (Heimskringla 1979: 331; min<br />
oversættelse):<br />
Hallfre›r svarer: “Før var jeg Hákon jarls hirdmand. Jeg vil nu ikke gå i tjeneste<br />
hos dig eller en anden fyrste, undtagen hvis du lover mig, at det ikke skal hænde<br />
for mig, at du forkaster mig.” “Således er det alene fortalt mig,” siger kongen,<br />
“om dig, Hallfre›r, at du ikke er så vidende eller klog, hvorfor det for mig er venteligt,<br />
at du gør ting, som jeg af ingen anden vil finde mig i.” “Dræb du mig da,”<br />
siger Hallfre›r. Kongen svarede: “Du er en vandræ›askáld, men min mand skal<br />
du nu være [dvs. indgå i mit følge].” 6<br />
Vi kan her se, hvorledes redaktøren af Heimskringla har brudt forbindelsen hos<br />
Oddr mellem Hallfre›r’s dåb og kongens karakterisering af ham som vanskelig ved<br />
at indskyde en episode, hvor Hallfre›r bliver kong Óláfr’s hirdmand. Skriveren lader<br />
Hallfre›r fortælle, at han før var i Hákon jarls tjeneste. Ved at lade Hallfre›r blive<br />
kong Óláfr’s hirdmand forklarer indskuddet, hvorfor Hallfre›r har digtet om Óláfr,<br />
hvilket ikke fremgik af den ældre version hos Oddr; men hvorfor sættes Hallfre›r i<br />
forbindelse med Hákon jarl? Det skal først bemærkes, at teksten ikke meddeler, at<br />
Hallfre›r skulle h<strong>av</strong>e digtet om Hákon jarl, hvorfor forbindelsen sandsynligvis ikke<br />
skyldes, at skriveren har kendt til et digt af Hallfre›r om jarlen. I sagalitteraturen har<br />
Hákon jarl lidt den trange skæbne at blive portrætteret som en ærkehedning. Allerede<br />
i de ældste lag af højmiddelalderens historieskrivning fx Historia Norwegie<br />
42
HALLFRE‹R’S HELLIGE BRYLLUP<br />
(2003: 88–89) og The Ancient History of the Norwegian Kings (1998: 8) omtales<br />
Hákon som “den onde”. Jarlen kom til at stå som den stereotype hedenske modstander<br />
imod Óláfr Tryggvason, som var den første konge af Norge, der forsøgte en<br />
egentlig omvendelse af nordmændene. Placeringen af Hákon jarl i Hallfre›r’s fortid<br />
må derfor ses som et forsøg på yderligere at fremhæve Óláfr som den store omvendelseskonge:<br />
han får omvendt en tidligere hirdmand af jarlen, som efterfølgende bliver<br />
ganske tæt knyttet til kongen (hvilket klart fremgår af de citerede strofer af Hallfre›r).<br />
Efter Heimskringla bliver fortællingen om omvendelsen af Hallfre›r taget op i<br />
skjaldens egen saga Hallfre›ar saga. Dette fiktionsværk behandler i modsætning til<br />
de tidligere nævnte værker hele Hallfre›r’s liv. Fortællingens struktur er lånt fra en<br />
ældre saga om en anden skjald – Kormáks saga – selvom skriveren behandler sine<br />
skriftlige forlæg ganske frit (jf. Bjarni Einarsson 1976). I sagaen tillægges Hallfre›r<br />
hele fem digte, som vi ellers intet kender til: ét om Sigvaldi jarl, ét om Óláfr sœnski<br />
Eiríksson, ét om Hákon jarl, ét om Óláfr Tryggvason og ét om sig selv med titlen<br />
Uppreistardrápa (Hallfre›ar saga 1953: 43, 52–53, 76, 94, 97). Bjarni Einarsson<br />
(1976: 127) har herom sagt, at det “næppe [kan] udelukkes at der i nogle tilfælde i<br />
sagaen er tale om fiktive digte”. Selvom Bjarni Einarsson udtrykker sig lidt usikkert,<br />
så må hovedparten af de fem digte betragtes som litterære påfund; ikke kun fordi<br />
andre samtidige til sagaskriveren ikke kendte til digtene eller fordi skriveren ikke<br />
citerer strofer fra digtene, men også fordi fremsigelsen af digtene til Hákon jarl, Sigvaldi<br />
jarl og Óláfr Eiríksson indgår i et for sagalitteraturen velkendt topos, hvor en<br />
skjald præsenterer sig for en ny fyrste ved at fremsige et digt om denne, hvorefter<br />
skjalden modtager fine g<strong>av</strong>er. 6 I sagaen er disse tre stereotype episoder ganske korte<br />
og synes indarbejdet i teksten for at forklare, hvorledes Hallfre›r er kommet i besiddelse<br />
af en række genstande – et sværd, en ring og en økse – som han senere anvender<br />
ved forskellige lejligheder, der får en mere uddybende beskrivelse. 8 I forbindelse<br />
med Hallfre›r’s digt om Hákon jarl kunne skriveren læse i Heimskringla, at Hallfre›r<br />
tidligere h<strong>av</strong>de været Hákon’s hirdmand, hvorfra der ikke er langt til også at tillægge<br />
Hallfre›r et digt om Hákon jarl.<br />
Vi har nu set, hvorledes fortællingen om det første møde mellem Hallfre›r og<br />
Óláfr Tryggvason skulle igennem tre led – Oddr Snorrason, Heimskringla og Hallfre›ar<br />
saga – før Hallfre›r blev tillagt et digt om Hákon jarl. Ved det første led var<br />
der ingen forbindelse mellem Hallfre›r og jarlen; ved det andet blev forbindelsen<br />
antydet; og kun ved det tredje led kunne Hallfre›r på baggrund af en litterær bearbejdelse<br />
af sagateksterne definitivt knyttes til Hákon jarl ved at fremføre et digt om<br />
og for denne. Det er derfor intet grundlag for at tillægge Hallfre›r et digt om jarlen<br />
endsige sætte de ni halvstrofer fra Snorra Edda sammen til et digt kaldet Hákonardrápa.<br />
Hallfre›r synes kun at h<strong>av</strong>e digtet om Óláfr Tryggvason og Eiríkr jarl, hvorfor<br />
de ni halvstrofer sandsynligvis hidrører fra et digt om én af disse to fyrster.<br />
43
“Det Hellige Bryllup” og teksttolkning<br />
LASSE C. A. SONNE<br />
Óláfr og Eiríkr hørte begge til de første generationer af kristne fyrster i Norden,<br />
hvorfor vi må forvente, at der ikke i stroferne gives udtryk for en førkristen fyrsteideologi.<br />
Dette står dog i modsætning til den hidtidige religionshistoriske tolkning<br />
af stroferne. De to svenske religionshistorikere Folke Ström (1983 & 1981:<br />
452–456) og Olof Sundqvist (2005) har begge argumenteret for, at Hallfre›r beskriver<br />
et såkaldt helligt bryllup ‘hieros gamos’, hvor Ó›inn i form af den førkristne<br />
fyrste – in casu: Hákon jarl – skulle stå i et særligt erotisk forhold til den guddommelige<br />
personifikation af fyrstens landområder ved gudinden Jƒr›. En lignende<br />
tolkning er blevet fremsat af Roberta Frank (1978: 62–65), som dog lader fyrsten<br />
være repræsenteret ved Freyr i stedet for Ó›inn. Gro Steinsland (1991: 121–127) har<br />
tolket Hallfre›r’s digt ind i en større religionshistorisk ramme primært ved hjælp af<br />
eddadigtet Skírnismál, hvor parret Ó›inn og Jƒr› dog er repræsenteret ved Freyr og<br />
Ger›r. Versionen af bryllupsmyten i stroferne af Hallfre›r er ifølge Steinsland enten<br />
en ældre eller snarere en særlig nordnorsk version af en førkristen myte om fyrstens<br />
ægteskabsforbindelse med sine landområder. I udformningen af bryllupsmyten hos<br />
Steinsland blive bruden, i modsætning til forståelsen hos Ström og Sundqvist, tolket<br />
som en jættekvinde.<br />
Såfremt disse tolkninger er korrekte, vil det selvfølgelig svække min påstand om,<br />
at stroferne omhandler Óláfr Tryggvason eller Eiríkr jarl og ikke Hákon jarl. Vi må<br />
dog se nærmere på den religionshistoriske tolkning af skjaldedigtet, da den synes at<br />
være baseret på en læsning, der ikke tager højde for de konventioner skjaldedigtningen<br />
som genre var underlagt. Det religionshistoriske fokus på de mytologiske<br />
informationer i digtet medfører, at det filologiske arbejde med teksten begrænses til<br />
fremdragelsen af disse informationer uden nærmere hensyntagen til mediet, hvorigennem<br />
disse mytologiske data er overleveret.<br />
Ström, Sundqvist, Frank og Steinsland tager alle udgangspunkt i str. 3–6, hvor<br />
Hallfre›r menes at give udtryk for en særlig relation mellem fyrsten og det underlagte<br />
land. De fire strofer lyder:<br />
Sannyr›um spenr sver›a Med sværds sande tale [→ kamp] førte<br />
snarr fliggjandi viggjar børens hests [→ skibs] hurtige<br />
barrhadda›a byrjar modtager [→ fyrsten] under sig<br />
bi›kvƒ´n und sik firí›ja. firí›i’s nåletræsbehårede ønskekvinde [→ Jƒr›].<br />
fiví hykk fleygjanda frakna Derfor tror jeg, at spyds bevæger [→ krigeren]<br />
– ferr Jƒr› und menflverri – er meget uvillig at lade Au›r’s herlige<br />
ítra eina at láta søster [→ Jƒr›] alene – Jƒr› fører<br />
Au›s systur mjƒk trau›an. under sig smykkeformindskeren [→ fyrsten].<br />
44
HALLFRE‹R’S HELLIGE BRYLLUP<br />
Rƒ´› lukusk, at sá sí›an Ægteskabsforhandlingen endte med, at<br />
snjallrá›r konungs spjalli konges kloge fortrolige [→ fyrsten] siden<br />
átti eingadóttur ægtede Ónarr’s eneste datter [→ Jƒr›]<br />
Ónars vi›i gróna. bevokset med træer.<br />
Brei›leita gat brú›i R<strong>av</strong>nes steds [→ kampplads’]<br />
Báleygs at sér teyg›a styrer [→ fyrsten] førte Báleygr’s<br />
stefnir stƒ›var hrafna bredansigtede brud [→ Jƒr›] til sig<br />
stála ríkismƒ´lum. med ståls mægtige tale [→ kamp]. 9<br />
Det må dog spørges, hvad disse poetiske billeder udtrykker. Kan de bare tages for<br />
pålydende uden hensyn til skjaldedigtningens konventioner? Historikeren må altid<br />
ved kildeudnyttelsen af skjaldedigte klarlægge om et udsagn falder indenfor genrens<br />
faste udtryksformer. Et eksempel kan være krigerkenningen ‘kampens gud’. Udtrykker<br />
skjalden her, at den pågældende kriger faktisk er en gud – hvad der så end<br />
menes med ‘gud’ – eller er kenningen en stereotyp poetisk figur svarende til krigerkenningen<br />
‘kampens træ’, hvor grundordene ‘gud’ og ‘træ’ kan henvise til krigerens<br />
opretstående fysiske form? 10 De poetiske billeder hos Hallfre›r er mere komplekse<br />
end kenningen ‘kampens gud’ og for at nå frem til en forståelse af disse skal vi se<br />
nærmere på to faste udtryksformer indenfor skjaldedigtningen, hvor udgangspunktet<br />
for begge er skjaldens anvendelse af kenningen. Den første udtryksform er, hvad<br />
Hallvard Lie (1957: 49) har betegnet “sætningsmetaforisering” og den anden kendes<br />
ved den islandske betegnelse ofljóst, ‘overbelyst, overtydelig’.<br />
En kenning består af et grundord og et bestemmelsesled, der i sig selv kan være<br />
en kenning. Anvendelsen af kenninger kan ske uden sammenhæng med strofens resterende<br />
led, hvormed kenningens indholdsstørrelse uden videre kan indsættes. Ved<br />
udtrykket “h<strong>av</strong>ets hest sejler af sted” kan kenningen ‘h<strong>av</strong>ets hest’ uden videre erstattes<br />
med indholdsstørrelsen ‘skib’ dvs. “skibet sejler af sted”. Ved sætningsmetaforisering<br />
derimod påvirkes strofens resterende led, ofte verbet, af grundordet i kenningen.<br />
Udtrykket kunne dermed lyde “h<strong>av</strong>ets hest tr<strong>av</strong>er af sted”. Meningen<br />
forbliver den samme, men kenningens indholdsstørrelse kan ikke længere uden<br />
videre indsættes, da et skib selvsagt ikke kan “tr<strong>av</strong>e af sted”.<br />
Ved den anden udtryksform – de ‘overbelyste’ udtryk – anvender skjalden en<br />
kenning, hvor kenningens rigtige indholdsstørrelse dog skal erstattes med et homonym.<br />
Således kan en kenning for den kvindelige sagnfigur Hildr anvendes, hvor<br />
skjalden egentlig henviser til det homonyme appellativ hildr ‘kamp’, eller en kenning<br />
for appellativet hár ‘hår’ kan henvise til det homonyme proprium Hár (et heiti<br />
for Ó›inn). 11<br />
Disse to måder, hvormed skjaldene arbejdede med sproget, kunne kombineres,<br />
hvormed en for denne digtning særegen udtryksform fremkom. Einarr Skúlason<br />
udtrykte sig således i Øxarflokkr str. 5:<br />
45
LASSE C. A. SONNE<br />
Ríkr leiddi mey mækis Den mægtige sværds møde [→ kamp]<br />
mótvaldr á be› skaldi forvolder [→ fyrsten] førte i seng med skjalden<br />
Gefnar gló›um drifna Gefn’s [→ Freyja’s] datter [→ Hnoss] iklædt<br />
Gautreks svana brautar. Gautrekr’s svaners vejs [→ h<strong>av</strong>ets] gløder [→ guld].<br />
Det fortælles her, at fyrsten har givet skjalden en særlig værdifuld genstand. Hnoss<br />
er datter af Freyja, men som appellativ betyder hnoss en ‘kostbarhed’. Denne overbelyste<br />
kenning har givet videre oph<strong>av</strong> til en metaforisering af sætningen: fyrsten<br />
overdrog nemlig ikke prosaisk kostbarheden til skjalden, men førte derimod ifølge<br />
skjaldens poetiske udtryksform Freyja’s datter iklædt guld i seng ‘leiddi á be›’ med<br />
skjalden.<br />
Et andet eksempel er en strofe tillagt Egill Skallagrímsson (Lv 21). Her siger<br />
Egill, at “jeg iførte Borr’s slægtnings [→ Ó›inn’s] hustru [→ Jƒr›] en hovedbeklædning<br />
af blod fra Haddr og Fró›i” [Bors 12 ni›ja feltk be›ju / bló›i Hadds ok Fró›a].<br />
Her udtrykker Egill, at han udgød Haddr’s og Fró›i’s blod på jorden. Der henvises<br />
til jorden ved en overbelyst kenning – Ó›inn’s hustru – hvorefter den udførte handling<br />
kan beskrives som at iføre Jƒr› en hovedbeklædning af blod.<br />
To i denne sammenhæng interessante eksempler på anvendelsen af overbelyste<br />
kenninger sammen med sætningsmetaforisering foreligger hos fijó›olfr Arnórsson<br />
og Óttarr svarti fra henholdsvis midten og begyndelsen af 1000-tallet. Skjaldene<br />
anvender begge det samme billede for at udtrykke, at en fyrste erobrer et landområde.<br />
fijó›olfr fortæller i Sexstefja str. 3, at den norske konge Haraldr hardrá›i “uden<br />
betaling af brudesum tog Rindr’s medhustru [→ Jƒr›]” [… elju Rindar / ómynda tók<br />
…]. Vi ser igen en overbelyst kenning for jorden. Sætningsmetaforiseringen fremgår<br />
dog ikke umiddelbart af verbet, men derimod af adjektivet ómynda ‘uden at være<br />
købt ved brudesum’ (Finnur Jónsson 1931: 446). Óttarr svarti, som bl.a. har digtet<br />
om den danske konge Knud den Store, har om den svenske konge Óláfr sœnski<br />
Eiríksson sagt følgende, hvor metaforiseringen fremgår af det adverbielt anvendte<br />
adjektiv munlaust: 13<br />
Vísi tekr víg-Freys Fyrsten tager til visse<br />
víst austr munlaust østpå kamp-Freyr’s [→ Ó›inn’s]<br />
– aldar hefr allvaldr – ønskekvinde [→ Jƒr›] attråløst<br />
óskvíf – gótt líf. – fyrsten har et godt liv.<br />
Vender vi nu tilbage til stroferne af Hallfre›r kan vi se, at strofernes poetiske billeder<br />
er identiske med billederne fremført af både fijó›olfr og Óttarr om end mere elaborerede:<br />
en fyrste bemægtiger sig gudinden Jƒr›. Indenfor skjaldedigtningens konventioner<br />
behøver dette udsagn ikke udtrykke andet end, at fyrsten underlægger sig<br />
et landområde. Der er derfor ingen grund til a priori at antage, at Hallfre›r har villet<br />
give mere end et poetisk billede af en fyrstes herredømme over et geografisk<br />
område. De mytologiske udsagn hos Hallfre›r kan derfor ikke i en religionshistorisk<br />
46
tolkning læses som udtryk for en trosforestilling eller kosmologi – lige så lidt som<br />
de mytologiske udsagn hos Einarr Skúlason og Egill Skallagrímsson om henholdsvis<br />
Hnoss og Jƒr› kan det. Det skal endvidere bemærkes, at fijó›olfr og Óttarr såvel<br />
som kongerne Haraldr og Óláfr var kristne, hvorfor man skal være varsom med at<br />
postulere et særligt førkristent oph<strong>av</strong> for det poetiske billede i stroferne af Hallfre›r.<br />
Dette poetiske billede forekommer heller ikke i digte ældre end Hallfre›r og dennes<br />
samtidige Óttarr svarti. Indholdet af Hallfre›r’s strofer taler således ikke imod, at de<br />
skulle være digtet om eller for Óláfr Tryggvason eller Eiríkr jarl.<br />
Noter<br />
HALLFRE‹R’S HELLIGE BRYLLUP<br />
1 Ved opløsningen af håndskrifternes mange forkortelsestegn kan der dog i flere tilfælde være<br />
tale om én tolkning valgt blandt flere mulige.<br />
2 Det skal bemærkes, at identifikationen ved andre skjalde er mere problematisk, såfremt flere<br />
skjalde er kendt ved det samme n<strong>av</strong>n fx Einarr skálaglamm og Einarr Skúlason, hvor der ofte<br />
ikke er nogle ydre kriterier for en nærmere identifikation.<br />
3 I den anden oversættelsesbearbejdning af Oddr’s saga – Sth. 18 mbr. 4to – bemærkes det, at<br />
Hallfre›r h<strong>av</strong>de en så stor kærlighed til Óláfr Tryggvason, at han blev syg efter nyheden om<br />
dennes død (Saga Óláfs Tryggvasonar 1932: 233). Det er ikke sikkert om denne kommentar<br />
stod i den oprindelige sagatekst og kommentaren behøver ikke tolkes som en mundtligt overleveret<br />
notits om Hallfre›r, da den kan være fremkommet på baggrund af de i sagaen citerede<br />
strofer af Hallfre›r.<br />
4 Stroferne om Óláfr Tryggvason foreligger i flere kongesagaer, mens det lille brudstykke om<br />
Eiríkr jarl foreligger i Hallfre›ar saga (1953: 123).<br />
5 Forholdet mellem Heimskringla og Hallfre›ar saga har været diskuteret. Sigur›ur Nordal<br />
(1953: 239) og Bjarni Einarsson (1976: 126) anfører, at skriveren af Heimskringla kendte til<br />
Hallfre›ar saga, hvorimod Jan de Vries (1967: § 252) anser Hallfre›ar saga for yngre end<br />
Heimskringla. Jeg følger her de Vries.<br />
6 Hallfrø›r segir: “Ek var fyrr hir›ma›r Hákonar jarls. Nú vil ek ekki gerask flér handgenginn<br />
ok engum ƒ›rum hƒf›ingjum, nema flú heitir mér flví, at mik hendi enga flá hluti, er flú rekir<br />
mik frá flér.” “Svá at einu er mér sagt,” segir konungr, “frá flér, Hallfrø›r, at flú ert ekki svá<br />
vitr e›a spakr, at mér er ørvænt, at flú gerir flá hluti, er ek vil fyrir engan mun vi› sœma.”<br />
“Dreptu mik flá,” segir Hallfrø›r. Konungr mælti: “fiú ert vandræ›askáld, en minn ma›r<br />
skaltu nú vera.”<br />
7 I forbindelse med Uppreistardrápa kan det ikke udelukkes, at der er tale om et virkeligt digt,<br />
når sagaskriveren kender til digtets titel.<br />
8 Den litterære bearbejdelse er så gennemført, at selv det reelt eksisterende skjaldedigt af Hallfre›r<br />
om Eiríkr jarl er sat ind i en velkendt litterær sammenhæng, nemlig den såkaldte hovedløsning<br />
(Hallfre›ar saga 1953: 121–124), hvor en skjald redder sit eget liv hos en fjendtlig<br />
fyrste ved at fremsige et rosende digt om fyrsten.<br />
9 Alle oversættelser er mine egne, med mindre andet er angivet. Citater fra skjaldedigtningen er<br />
fra Den Norsk-Isländska Skaldediktningen I-II. Utg. Ernst A. Kock. Lund: C. W. K. Gleerup,<br />
1946–49.<br />
10 jf. sondringen hos Mohr (1933: § 11) mellem en “Ersatzkenning” og en “treffenden Kenning”.<br />
11 Frank (1978: 89). Begrebet ofljóst dækker også over andre sproglige manipulationer i skjaldedigtningen<br />
jf. ibid. 96.<br />
12 Bors er en konjektur for håndskrifternes bor›z og birs (Skj. A 1967: 54).<br />
47
13 Jeg følger her læsningen fremsat af Ernst Kock (1933: § 27). Kock (1923–41: § 3396 N) optog<br />
siden den interessante tekstrettelse mundlaust ‘uden betaling af brudesum’ for munlaust ‘attråløst’<br />
foreslået af Rudolf Meissner (1921: 66) og accepteret af Hjalmar Falk (1923: 61–62). Formen<br />
mundlaust er ikke overleveret i håndskrifterne, men kan palæografisk ikke ganske afvises.<br />
Litteratur<br />
LASSE C. A. SONNE<br />
Bjarni Einarsson.1976. To Skjaldesagaer. En analyse af Kormáks saga og Hallfre›ar saga. Universitetsforlagets<br />
Islandsserie. Universitetsforlaget.<br />
Carmina norrœna. Utg. Theodorus Wisén. Lundæ, 1880.<br />
Corpus poeticum boreale vol. II. Utg. Gudbrand Vigfusson & F. York Powell. Oxford, 1883.<br />
Den norsk-islandske skjaldedigtning A1. Utg. Finnur Jónsson. Københ<strong>av</strong>n: Rosenkilde & Bagger,<br />
1967.<br />
Den norsk-isländska skaldediktningen I–II. Utg. Ernst A. Kock. Lund: C. W. K. Gleerup, 1946–49.<br />
Edda Snorra Sturlusonar III. Sumptibus legati arnamagnæani. Hafniæ, 1880–87.<br />
Edda Snorra Sturlusonar me› Skáldatali. Utg. Gu›ni Jónsson. Reykj<strong>av</strong>ík: Bók<strong>av</strong>erzlun Sigur›ar<br />
Kristjánssonar, 1935.<br />
Falk, Hjalmar. 1923. “Skaldesprogets kjenninger.” Arkiv för nordisk filologi 39: 59–89.<br />
Fidjestøl, Bjarne. 1982. Det norrøne fyrstediktet. Øvre Ervik: Alvheim & Eide.<br />
Finnur Jónsson. 1921. Norsk-islandske kultur- og sprogforhold i 9. og 10. Årh. Det Kgl. Danske<br />
Videnskabernes Selskab, Historisk-filologiske meddelelser III, 2. Københ<strong>av</strong>n.<br />
———. 1931. Lexicon Poeticum. Københ<strong>av</strong>n.<br />
Fix, Hans. 1997. “Text Editing in Old Norse: A Linguist’s Point of View.” I Germanic Studies in<br />
Honor of Anatoly Liberman, red. Kurt Gust<strong>av</strong> Goblirsch m.fl., 105–117. NOWELE 31/32.<br />
Odense University Press.<br />
Frank, Roberta. 1978. Old Norse Court Poetry. The Dróttkvætt Stanza. Islandica XLII. London:<br />
Cornell University Press.<br />
———. 2005. “Skaldic Poetry.” I Old Norse-Icelandic Literature. A Critical Guide, red. Carol J.<br />
Clover & John Lindow, 157–196. Toronto: University of Totonto Press.<br />
Fritzner, Johan. 1972. Ordbog over det gamle norske sprog. Oslo: Universitetsforlaget.<br />
Hallfre›ar saga. Utg. Bjarni Einarsson. Samfund til Udgivelse af gammel nordisk Litteratur.<br />
Københ<strong>av</strong>n, 1953.<br />
Heimskringla vol. I. Utg. Bjarni A›albjarnarson. Íslenzk Fornrit XXVI. Reykj<strong>av</strong>ík: Hi› Íslenzka<br />
fornritafélag, 1979.<br />
Historia Norwegie. Utg. Inger Ekrem & Lars Boje Mortensen. Københ<strong>av</strong>n: Museum Tusculanum<br />
Press, 2003.<br />
Holtsmarks, Anne. 1970. “Skáldatal.” Kulturhistorisk leksikon for nordisk middelalder, bd. 15,<br />
386. Malmö: Allhems förlag.<br />
Jón Helgason. 1950. “Planer om en ny udg<strong>av</strong>e af skjaldedigtningen.” Acta philologica scandin<strong>av</strong>ica<br />
19: 130–132.<br />
———. 1953. “Norges og Islands digtning.” I Litteraturhistorie vol. B: Norge og Island, red.<br />
Sigur›ur Nordal, 3–179. Nordisk Kultur VIII:B. Stockholm: Albert Bonniers förlag.<br />
Kock, Ernst A. 1923–41. Notationes norrœnæ. Anteckningar til Edda och skaldediktning. Lund:<br />
C. W. K. Gleerup.<br />
———. 1933. “Ett kapitel nordisk metrik och textkritik.” Arkiv för nordisk filologi 49: 279–294.<br />
Lange, G. 2005. “Skáldatal.” I Reallexikon der germanischen Altertumskunde, bd. 28, 552–553.<br />
Berlin: Walter de Gruyter.<br />
48
Lie, Hallvard. 1957. ‘Natur’ og ‘unatur’ i skaldekunsten. Avhandlinger utgitt <strong>av</strong> Det norske videnskaps-akademi<br />
i Oslo II. Historisk-filosofisk klasse 1957 No. 1. Oslo: H. Aschehoug & Co.<br />
Marold, Edith. 2005. “‘Archäologie’ der Skaldendichtung”. Herzort Island. Aufsätze zur isländischen<br />
Literatur- und Kulturgeschichte. Zum 65. Geburtstag von Gert Kreutzer, red. Thomas<br />
Seiler, 110–131. Lüdenscheid: Seltmann + Söhne.<br />
Meissner, Rudolf. 1921. Die Kenningar der Skalden. Ein Beitrag zur skaldischen Poetik. Rheinische<br />
Beiträge und Hülfsbücher zur germanischen Philologie und Volkskunde I. Bonn & Leipzig:<br />
Kurt Schroeder.<br />
Mohr, Wolfgang. 1933. Kenningstudien. Beiträge zur Stilgechichte der altgermanischen Dichtung.<br />
Tübinger germanistiche Arbeiten 19, Studien zur Nordischen Philologie 2. Stuttgart: Verlag W.<br />
Kohlhammer.<br />
Mundal, Else. 2004. “Edda- og skaldedikt.” I Handbok i norrøn filologi, red. Odd Einar Haugen,<br />
215–266. Bergen: Fagbokforlaget.<br />
Saga Óláfs Tryggvasonar. Af Oddr Snorrason. Utg. Finnur Jónsson. Københ<strong>av</strong>n: G. E. C. Gads<br />
forlag, 1932.<br />
Sigur›ur Nordal. 1953. “Sagalitteraturen.” I Litteraturhistorie vol. B: Norge og Island, red.<br />
Sigur›ur Nordal, 180–273. Nordisk kultur VIII:B. Stockholm: Albert Bonniers förlag.<br />
Snorra Edda. Utg. Finnur Jónsson. Københ<strong>av</strong>n: G. E. C. Gad, 1900.<br />
Sonne, Lasse C. A. “Ó›inn og krigerfølget. En religionssociologisk skitse.” n.d.<br />
Steinsland, Gro. 1991. Det hellige bryllup og norrøn kongeideologi. En analyse <strong>av</strong> hierogamimyten<br />
i Skírnismál, Ynglingatal, Háleygjatal og Hyndluljó›. Solum forlag, 1991.<br />
Ström, Folke. 1981. “Poetry as an Instrument of Propaganda. Jarl Hákon and his Poets.” I Speculum<br />
Norroenum. Norse Studies in Memory of Gabriel Turville-Petre, red. Ursula Dronke m.fl.,<br />
440–458. Odense University Press.<br />
———. 1983. “Hieros gamos-motivet i Hallfre›r Óttarssons Hákonardrápa och den nordnorska<br />
jarl<strong>av</strong>ärdigheten.” Arkiv för nordisk filologi 98: 67–79.<br />
Sundqvist, Olof. 2002. Freyr’s Offspring. Rulers and Religion in Ancient Svea Society. Historia<br />
religionum 21. Uppsala: Uppsala universitet.<br />
———. 2005. “Aspects of Rulership Ideology in Early Scandin<strong>av</strong>ia – with particular References<br />
to the Skaldic Poem Ynglingatal.” I Das frühmittelalterliche Königtum. Ideelle und religiöse<br />
Grundlagen, red. Franz-Reiner Erkens, 87–124. Ergänzungsbände zum Reallexikon der germanischen<br />
Altertumskunde 49. Walter de Gruyter.<br />
The Ancient History of the Norwegian Kings. Af Theodoricus Monachus. Utg. D<strong>av</strong>id & Ian<br />
McDougall. Viking Society for Northern Research Text Series XI. London: University College,<br />
1998.<br />
Vries, Jan de. 1967. Altnordische Literaturgeschichte II. Grundriss der germanischen Philologie<br />
16. Berlin: Walter de Gruyter & Co.<br />
Weibull, Lauritz. 1911. Kritiska undersökningar i Nordens historia omkring år 1000. Københ<strong>av</strong>n.<br />
Lasse C. A. Sonne<br />
Esthersvej 43, 1.tv.<br />
DK-2900 Hellerup<br />
lasses@hum.ku.dk<br />
HALLFRE‹R’S HELLIGE BRYLLUP<br />
49
Tonelagsbasis i norsk<br />
Av Ove Lorentz<br />
Siden ustemte segmenter ikke kan bære tone, er det mange språk som<br />
har bortfall <strong>av</strong> tonemotsetninger når det kommer en ustemt konsonant<br />
etter vokalen i st<strong>av</strong>elseskjernen. I de fleste norske dialekter bevares<br />
tonelagsmotsetningen i slike tilfeller, f.eks. i lasset vs. Lasse, men i<br />
Flekkefjords- og Saltenmål blir den nøytralisert. Dette fenomenet<br />
trenger ikke ha et felles opph<strong>av</strong> i de to dialektene, siden det har så<br />
mange paralleller ute i verden. Nøytralisering <strong>av</strong> støtmotsetningen i<br />
dansk opptrer under liknende omstendigheter. På samme måte som<br />
danskene snakker om manglende stødbasis i slike tilfeller, kan vi si at<br />
tonelagsbasis kan mangle i norsk. Mens noen språk skiller mellom<br />
ulike typer stemte konsonanter mht. tonelagsbasis, ser det ut til at alle<br />
stemte konsonanter i st<strong>av</strong>elseskjernen i norsk er lange nok til å bære<br />
tone.<br />
I Saltenmålet kaster denne nøytraliseringen lys over den i verdensmålestokk<br />
sjeldne motsetningen mellom alveolare (“halvtjukke”) og<br />
kakuminale (“tjukke”) retroflekser. De to lydtypene oppfører seg nemlig<br />
ulikt med hensyn til tonenøytraliseringen, siden ustemt alveolar<br />
retrofleks etter vokal gir bortfall <strong>av</strong> tonemotsetningen, mens ustemt<br />
kakuminal retrofleks ikke gjør det. Ved nærmere undersøkelse viser det<br />
seg at de tjukke kakuminale retrofleksene, som finnes i forbindelser <strong>av</strong><br />
tjukk l pluss dental, har en stemt, uflappet allofon <strong>av</strong> tjukk l, fonetisk<br />
[], foran seg. Den kan minne om en amerikansk r-lyd, og er lang nok<br />
til å fungere som tonebærer, slik at nøytralisering <strong>av</strong> tonelagene ikke<br />
finner sted. Ved halvtjukke retroflekser dannet <strong>av</strong> r pluss dental er tilglidningen<br />
mye kortere eller mangler helt, og tonemotsetningen faller<br />
bort. Forskjellen i tilglidning har ikke tidligere vært påaktet i dialektologien,<br />
og begge typene retroflekser har vært registrert enten som<br />
enkeltlyd eller som konsonantforbindelser. I en amerikansk variant <strong>av</strong><br />
Solørdialekten som beskrives <strong>av</strong> Haugen 1938 og 1941, uttales også<br />
tjukk l uflappet som amerikansk engelsk /r/ [], og norsk /r/ [] holdes<br />
atskilt som et eget fonem. 1<br />
Maal og Minne 1 (2008): 50–68<br />
50
Siden toneforskjeller i språk er <strong>av</strong>hengig <strong>av</strong> stemmelyd, har språk med leksikalske<br />
tonemotsetninger ofte kr<strong>av</strong> om et minimum <strong>av</strong> tonebærende lyd for at motsetningene<br />
skal kunne komme til uttrykk. Tonelagene i norsk er knyttet til st<strong>av</strong>elser med<br />
hovedtrykk. Med unntak <strong>av</strong> noen få dialekter må trykksterke st<strong>av</strong>elser i norsk være<br />
lange og ha to moraer (lengdeenheter, skrevet µ), dvs. de kan enten ha lang vokal<br />
(V μμ ) eller en kort vokal fulgt <strong>av</strong> en lang morabærende konsonant (V μ C μ ). En lang<br />
vokal teller som to moraer og det gjør også kombinasjonen <strong>av</strong> kort vokal pluss lang<br />
konsonant innenfor samme trykksterke st<strong>av</strong>else.<br />
Men selv om trykkst<strong>av</strong>elsene er lange i norsk, krever de fleste dialektene med<br />
tonelagsmotsetning at vi må ha minst to st<strong>av</strong>elser for å kunne gjøre forskjell på tonelagene,<br />
dvs. hovedtrykk fulgt <strong>av</strong> minst én st<strong>av</strong>else i ordet. Hvis vi bare har én st<strong>av</strong>else,<br />
kan disse dialektene ikke ha forskjell, og kan bare ha én uttale. I to- og trest<strong>av</strong>elsesformer<br />
finner vi derimot motsetning mellom to frasemelodier, tonelag<br />
(aksent) 1 og 2, som i østnorsk realiseres som l<strong>av</strong>-høy LH og høy-l<strong>av</strong>-høy HLH.<br />
Tonegangen i enst<strong>av</strong>elsesordene likner tonegangen ved tonelag 1:<br />
(1) Østnorsk tonelag 1: LH Østnorsk tonelag 2: HLH<br />
[rev] (jeg) rev, (en) rev, (et) rev –<br />
[revən] reven SG.DEF. <strong>av</strong>(en) rev reven ADJ.<br />
[revənə] revene PL.DEF. <strong>av</strong> (et) rev revene PL.DEF. <strong>av</strong> (en) rev<br />
I dialekter hvor st<strong>av</strong>elsen etter hovedtrykket er falt bort, mens tonelagsmotsetningen<br />
er beholdt, gjelder ikke kr<strong>av</strong>et om to st<strong>av</strong>elser. En slik dialekt er Saltenmålet (Brekke<br />
2000), som har [jA˜] jern med tidlig tonetopp HL og [jæ˜] gjerne med sein tonetopp<br />
LH. I fig. 2 ser den siste tonegangen ut som en amputert tonelag 2-melodi og<br />
mangler det finale fallet som finnes ved tonelag 2 i flerst<strong>av</strong>elsesord. Den kalles vanligvis<br />
sirkumfleks tone i dialektologien, men kan tolkes som en variant <strong>av</strong> tonelag 2.<br />
(2) Salten jern og gjerne. 2<br />
TONELAGSBASIS I NORSK<br />
I denne dialekten, som altså ikke krever to st<strong>av</strong>elser for å få toneforskjell, gjelder et<br />
annet kr<strong>av</strong> til minstelengde, nemlig at begge de morabærende lydene i trykkst<strong>av</strong>elsen<br />
må være stemte tonebærere. Hvis den siste er ustemt, faller tonelagene sammen.<br />
Et slikt kr<strong>av</strong> om at de morabærende lydene må være stemte, er også rapportert<br />
51
OVE LORENTZ<br />
fra Flekkefjord (Larsen 1970). I hovedoppg<strong>av</strong>en sin om Saltenmålet skrev Einar<br />
Skånlund (1933: 21) at “i visse tilfelle kan også en innfødt saltværing være i tvil om<br />
hvad tonelag han bruker i det enkelte ord. Det er særlig i slike ord hvor første st<strong>av</strong>else<br />
har lite tonende lydstoff ”. Han nevnte også at mange n<strong>av</strong>n fra Salten er blitt<br />
notert med feil tonelag i Ryghs Norske Gaardn<strong>av</strong>ne <strong>av</strong> denne grunn. Noe mer presist<br />
uttrykker han seg under omtalen <strong>av</strong> sirkumflekstonelaget, der han sier at “i et<br />
bestemt tilfelle vil dog sirkumflekstonelaget på det nærmeste falle sammen med det<br />
énst<strong>av</strong>ede tonelag, nemlig i ord bestående <strong>av</strong> kort vokal + lang ustemt konsonant<br />
eller konsonantgruppe.” (Skånlund 1933: 25).<br />
Men selv dette kr<strong>av</strong>et om to stemte moraer gjelder ikke alle sirkumfleksdialektene.<br />
Det vanligste er at tonemforskjellen beholdes selv om vi bare har én vokalmora<br />
å realisere den på, som vi har når vokalen følges <strong>av</strong> en lang, ustemt konsonant.<br />
1 Tonetilordning og tonebærere<br />
Toner krever tonebærende segmenter, og kr<strong>av</strong> om at det skal være tilstrekkelig antall<br />
tonebærende enheter, dukker opp i flere sammenhenger i beskrivelsen <strong>av</strong> norsk<br />
språkhistorie og dialektologi. Et slikt kr<strong>av</strong> kan ha spilt en rolle for tonelagenes opprinnelse,<br />
siden den vanligste hypotesen er at tonelagsforskjellen oppsto fordi enst<strong>av</strong>elsesord<br />
ikke hadde plass til hele den frasemelodien som fantes i flerst<strong>av</strong>elsesord.<br />
Da noen enst<strong>av</strong>elsesord ble augmentert ved enklise <strong>av</strong> bestemt artikkel og ved epentese<br />
i ord med utlydende obstruent + sonant (vintr, akr), beholdt de ordmelodien sin,<br />
og melodien i de nye to- og trest<strong>av</strong>elsesordene kom til å stå i motsetning til melodien<br />
i opprinnelig flerst<strong>av</strong>elsesord (Aasen 1848, Oftedal 1952, Elstad 1980). En<br />
konkurrerende hypotese er at tonelagsforskjellen er eldre, og at den har sammenheng<br />
med synkopen i urnordisk (Kock 1878, Oftedal 1952, Riad 1998). I begge<br />
hypotesene er det forholdet mellom ordmelodien og antallet tonebærende st<strong>av</strong>elser<br />
som antas å ha blitt endret.<br />
I norsk har de fleste dialektene ikke tonelagsforskjell på enst<strong>av</strong>elsesord. Etter<br />
apokopering har sirkumfleksdialektene likevel to ulike tonemønstre på bare én st<strong>av</strong>else.<br />
På samme måte som sirkumfleksordene i Saltenmålet har fått forenklet tonelag<br />
2-melodien LHL til LH, kan vi anta at enst<strong>av</strong>elsesordene i norrønt hadde en<br />
amputert melodi i forhold til flerst<strong>av</strong>elsesordene. En tone i venstre kant <strong>av</strong> ordmelodien<br />
LHL, som finnes i flerst<strong>av</strong>elsesord med tonelag 2 i høytonedialektene, mangler<br />
i enst<strong>av</strong>elsesordene, som har HL.<br />
Ord- og setningsmelodier inneholder toner med ulik funksjon. Hvis høytone er<br />
den opprinnelige tonegangen, og ordmelodien i flerst<strong>av</strong>elsesord LHL, kan den ekstra<br />
l<strong>av</strong>e tonen i venstre kant skyldes et universelt kr<strong>av</strong> om forsinkelse <strong>av</strong> en tonetopp.<br />
Dette kr<strong>av</strong>et kunne ikke oppfylles i enst<strong>av</strong>elsesordene på grunn <strong>av</strong> plassmangel, og<br />
tonegangen ble HL der (Lorentz 2000, 2002, 2006).<br />
Manglende plass til toner kan også være forklaringen på at andre st<strong>av</strong>elsen i<br />
trykkfoten i jamvektsord, som bare hadde to moraer i norrønt (CV μ .CV μ ), ikke ble<br />
52
TONELAGSBASIS I NORSK<br />
apokopert i trøndsk, mens andre st<strong>av</strong>else i overvektsord, som hadde bedre plass med<br />
tre moraer (CV μμ .CV μ ) eller (CV μ C μ .CV μ ), ble apokopert (se Lorentz 1995, hvor<br />
et analogt eksempel fra moderne norsk også er diskutert). Eksempler fra skognamål<br />
er (Dalen 1985):<br />
^<br />
(3) Med jamvekt: [våt:`tå] vite, [låv:`vå] leve<br />
Med overvekt: [d^ø:p] døpe, [sEn9:]<br />
sende<br />
Slike kr<strong>av</strong> om at det må finnes et minimum <strong>av</strong> stemte tonebærende enheter for å få<br />
realisert tonemotsetninger, er svært vanlige i tonespråk. Serbo-kroatisk, litauisk,<br />
japansk og somali er eksempler på språk som må ha et minste antall tonebærende<br />
st<strong>av</strong>elser eller moraer til stede for at tonemforskjeller skal kunne realiseres. Språk<br />
som har mange leksikalske toner, har ofte sammenfall <strong>av</strong> noen <strong>av</strong> tonene ved ustemt<br />
obstruent i st<strong>av</strong>elsesutlyd. Det er tilfelle i vietnamesisk og mange andre sørøstasiatiske<br />
språk.<br />
Litauisk nøytraliserer tonemotsetninger hvis det bare er én sonantisk mora i st<strong>av</strong>elsen.<br />
Ved siden <strong>av</strong> st<strong>av</strong>elser med lange vokaler V μμ , har st<strong>av</strong>elser med vokal pluss<br />
stemt sonorant konsonant V μ R μ også to moraer, og begge kan bære tone. Infinitivene<br />
vir.ti ‘koke’ og mir.ti ‘dø’ er tonalt forskjellige, siden vir.ti har tidlig og mir.ti<br />
sein tonetopp på trykkst<strong>av</strong>elsen. Når [r] overføres til neste st<strong>av</strong>else, som i 3.p.pret.<br />
vi.re og mi.re, har vi bare én mora i trykkst<strong>av</strong>elsen, og da blir det samme tonelag i<br />
begge ordene (Kiparsky og Halle 1977).<br />
1.1 Støtbasis i dansk<br />
I de fleste danske dialektene er den opprinnelige tonelagsforskjellen erstattet <strong>av</strong> en<br />
forskjell i støt eller knirkestemme. Støtmotsetningen er prosodisk, og den likner<br />
tonelagsmotsetningen bl.a. ved at den nøytraliseres i sang. De ordene som har støt,<br />
svarer for det meste til tonelag 1-ord i norsk og svensk. Støtet faller på den andre<br />
moraen i rimet i lange st<strong>av</strong>elser. Men hvis denne moraposisjonen fylles <strong>av</strong> en ustemt<br />
lyd, som i kra μ f μ t, eller hvis domenet bare inneholder én kort vokalmora, som i pronomenet<br />
vi μ , kan ikke støtet realiseres, og støtbasis sies å mangle. Dette kr<strong>av</strong> til<br />
stemthet i trykkst<strong>av</strong>elser er helt analogt med kr<strong>av</strong>et om stemthet ved tone. Det danske<br />
kr<strong>av</strong>et om støtbasis er altså et kr<strong>av</strong> om at st<strong>av</strong>elsen må ha stemthet <strong>av</strong> en viss<br />
lengde for at vi skal kunne gjøre forskjell på støt og ikke-støt.<br />
Dansk støt har utviklet seg fra distinktiv tonelagsmotsetning, som fremdeles er<br />
bevart i sørvestlige dialekter. Paralleller finnes i andre språk med leksikalsk tonemotsetning,<br />
f. eks. i livisk og latvisk, som har en såkalt “brukket tone” med fall og<br />
glottalisering på siste del <strong>av</strong> vokalen eller fullt glottalt lukke. Vietnamesisk og andre<br />
sørøstasiatiske språk har også knirketoner, og tone 3 i mandarinkinesisk, som har<br />
tonekonturen MLH sammenpresset på én st<strong>av</strong>else, uttales ofte med knirkestemme i<br />
nærheten <strong>av</strong> l<strong>av</strong>punktet.<br />
Itô og Mester (1997) ga den forklaring at støt oppstår hvis tonesekvensen HL<br />
53
presses sammen på én st<strong>av</strong>else, dvs. at det er et raskt fall i tonen som forårsaker støtet.<br />
(En alternativ tonal forklaring er lansert i Lorentz 2006.) Hvis st<strong>av</strong>elsen har to<br />
tonebærende moraer, opptrer støt, men ikke hvis vi har bare én tonebærende mora,<br />
som i f.eks. dansk vi μ , eller hvis den andre moraen har en ustemt lyd, som i kra μ f μ t.<br />
Da realiseres ikke den siste l<strong>av</strong>tonen med støtet, og vi sier at støtbasis mangler. Det<br />
er altså en stemt andremora i trykkst<strong>av</strong>elsen som er den vesentlige egenskapen som<br />
skal til for å få støt i dansk.<br />
2 Manglende tonelagsbasis i Flekkefjorddialekten<br />
Erling Georg Larsen (1970) formulerer seg kategorisk når han stiller opp denne<br />
regelen for Flekkefjorddialekten, som han mener gjelder “et stort område på Sørlandet<br />
og Sørvestlandet” (Larsen 1970: 9):<br />
(4) “Aksent 1 forekommer ikke i ord som har kort vokal pluss lang ustemt konsonant<br />
(eller ustemt konsonantgruppe).”<br />
Larsen mener altså at sammenfallet skjer i retning <strong>av</strong> tonelag 2. Flekkefjorddialekten<br />
har sammenfall i slike ord:<br />
(5) håpp`e betyr både ‘hoppet’ (<strong>av</strong> et hopp) og ‘(å) hoppe’<br />
stikk`e betyr både ‘stikket’ (<strong>av</strong> et stikk) og ‘(å) stikke’<br />
Sammenfallet skal også gjelde ved ustemtgjort [ ], men Larsen mener at ºR<br />
det fins<br />
R<br />
individuell variasjon i stemthet i slike eksempler, og når han bruker stemt [ ] får han<br />
ikke overgang <strong>av</strong> tonelag 1 til tonelag 2:<br />
(6) paRRt´ n ~ paR5t´ n<br />
OVE LORENTZ<br />
Diftonger og lange vokaler kan fakultativt forkortes foran konsonantklynge, og da<br />
får han også alternativ uttale foran moraisk konsonant.<br />
(7) həust´ , həust´ n (med lang diftong og tonelag 1) eller<br />
həust`, həust`n (med kort diftong og tonelagsnøytralisering)<br />
Skjematisk kan tilfellene hvor dialekten har valget mellom lang eller kort diftong og<br />
mellom stemt eller ustemt /r/ vises som i fig. 8.<br />
54
TONELAGSBASIS I NORSK<br />
(8) Stemt andremora med Ustemt andremora uten<br />
tonelagsbasis tonelagsbasis<br />
Det er blitt reist tvil om Larsens data, bl.a. i en artikkel <strong>av</strong> Thomas Monsen i Maal<br />
og Minne (1971). Monsen snakket samme dialekt, men hadde ikke nøytralisering.<br />
Han godtok likevel at det kunne være individuelle variasjoner. Man kan også gjøre<br />
innvendinger mot analysen i Larsens fremstilling. En slik innvending er at hypotesen<br />
om en historisk sammenheng mellom tonelagsnøytraliseringen og dansk støtbortfall<br />
ikke er en nødvendig konsekvens, siden kr<strong>av</strong>et om to stemte moraer ser ut<br />
til å være et vanlig fenomen i mange språk.<br />
Et annet problem er at han identifiserer nøytraliseringstonelaget med tonelag 2,<br />
selv i enst<strong>av</strong>elsesord, som ikke har motsetning. Siden tonelag 2 har et toneforløp<br />
som består <strong>av</strong> kurven til tonelag 1 med en ekstra tonebevegelse i forkant, har det<br />
vært den vanlige oppfatningen at det er tonelag 2 som er det markerte tonelaget<br />
(Haugen og Joos 1952). Da vil et sammenfall til tonelag 2 ikke stemme med vanlig<br />
Prag-fonologi, siden nøytralisering der alltid skal føre til bortfall <strong>av</strong> det markerte<br />
trekket, slik at den umarkerte parten står igjen. Men dette betyr vel ikke annet enn<br />
at Larsen mener tonegangen ved nøytralisering likner mest på tonegangen ved tonelag<br />
2. Fullstendig sammenfall <strong>av</strong> tonelagsmotsetningen i retning <strong>av</strong> tonelag 2 er også<br />
rapportert fra Sorunda, sør for Stockholm, hvor fenomenet kalles “generalisert<br />
gr<strong>av</strong>is” (Ericsson og Engstrand 2003). Og i nyere tonelagslitteratur hevdes det nå <strong>av</strong><br />
flere at det er tonelag 1 som er det markerte tonelaget (se Lahiri et al. 2005). For<br />
tonelagsnøytraliseringen i strilemålet rundt Bergen, og for de nordnorske dialektene<br />
som snakkes på samisk og kvensk substrat, vil de fleste som snakker en nabodialekt<br />
derimot si at det høres ut som om tonelag 1-tonefallet er nøytraliseringsproduktet.<br />
Det viktige her er at den fonemiske tonelagsmotsetningen er opphevet, og at det bare<br />
er trykkforskjellen som består.<br />
Påvisning <strong>av</strong> dette sammenfallet i “et stort område på Sørlandet og Sørvestlandet”<br />
er ennå ikke gjort. Men det faktum som gjenstår, er at Larsen har beskrevet et<br />
system som er høyst sannsynlig ut fra sammenlikning med andre tonespråk, og som<br />
i detalj likner på systemet i Saltenmålet!<br />
55
2.1 Etterprøving <strong>av</strong> Larsens data<br />
På min oppfordring sendte Erling Georg Larsen meg høsten 2004 et lydbånd med<br />
opptak <strong>av</strong> minimale tonelagspar i hans egen tale. Materialet inneholdt også en liste<br />
over minimale par, en dialekttekst, og en utgreiing om tonelagene (Larsen 2004).<br />
Lydmaterialet var mindre egnet til fonetisk analyse, men Jan Hognestad tilbød seg<br />
velvilligst å supplere med nye opptak. Hognestad har seinere undersøkt fenomenet<br />
hos flere språkbrukere, og resultatene hans er nå publisert i Hognestad 2007.<br />
Jeg har analysert opptakene ved hjelp <strong>av</strong> analyseprogrammet Praat (Boersma og<br />
Weenink 2007). Den akustiske analysen <strong>av</strong> de minimale parene og <strong>av</strong> spontan tale<br />
på lydbåndet bekrefter Larsens beskrivelse <strong>av</strong> sammenfallet. Dialekten har en nøytral<br />
start [M] <strong>av</strong> frasemelodien ved begge tonelagene og er <strong>av</strong> typen [M](L lx )H wd L ut<br />
(Lorentz 2006), så forskjellen i tone ved andre mora i trykkst<strong>av</strong>elsen er viktig for<br />
oppfattelsen <strong>av</strong> forskjellen. Tonen [M] er en ikke distinktiv tone, mens L lx er en leksikalsk<br />
tone som bare opptrer ved tonelag 2, H wd er en ordtone som gir prominens<br />
til primærtrykkst<strong>av</strong>elsen, og L ut er en ytringsfinal grensetone. Fig. 9 viser minimalparet<br />
myra og myra (<strong>av</strong> myr subst. og å myra ‘å streve’).<br />
(9) Flekkefjord myra og myra<br />
OVE LORENTZ<br />
I de opptakene Jan K. Hognestad gjorde for meg, ba jeg ham la Larsen lese minimalpar<br />
i to rekkefølger, slik at vi fikk registrert begge tonelag både i medial og final<br />
stilling. Effekten <strong>av</strong> ytringsfinal intonasjon er ikke svært stor, men i final stilling er<br />
det noe flatere kurver og l<strong>av</strong>ere toneleie enn i medial stilling for begge tonelagene.<br />
I fig. 10 kommer tonelagsforskjellen til syne som tidlig vs. sein tonetopp både medialt<br />
og finalt.<br />
(10) Flekkefjord bunnen og bunden i medial og final stilling<br />
bunnen medialt bunden medialt<br />
56
TONELAGSBASIS I NORSK<br />
bunnen finalt bunden finalt<br />
For ordene lasset og Lasse med ustemt andremora ser tilsvarende kurver ut som i fig.<br />
11.<br />
(11) Flekkefjord lasset og Lasse i medial og final stilling<br />
lasset medialt Lasse medialt<br />
lasset finalt Lasse finalt<br />
Vi ser at vesentlige deler <strong>av</strong> tonekurven er falt ut på grunn <strong>av</strong> ustemtheten, og at forskjellen<br />
mellom de to tonelagene er blitt borte. Det er imidlertid vanskelig å se at<br />
kurvene ved ustemt andremora har større likhet med tonelag 2 enn med tonelag 1.<br />
Etter at Hognestad gjorde disse opptakene, har han undersøkt sammenfallet hos<br />
flere eldre hjemmelsmenn i Flekkefjord, se Hognestad 2007. Hognestad hevder i<br />
denne artikkelen at tonelagsmotsetningen i eldre Flekkefjordsmål best forståes uten<br />
å anta en spesiell leksikalsk tone. Den fonologiske analysen <strong>av</strong> tonekurvene er ikke<br />
hovedpunktet i nærværende artikkel, og det er rom for ulike tolkinger <strong>av</strong> kurvene, så<br />
jeg har valgt å regne med en leksikalsk tone her.<br />
57
3 Manglende tonelagsbasis i Salten<br />
Det er interessant at Saltenmålet har nesten de samme nøytraliseringsreglene for<br />
ustemt andremora som Larsen beskrev i Flekkefjorddialekten. Dette sammenfallet,<br />
som altså ble lagt merke til <strong>av</strong> Skånlund (1933: 25), har også vært omtalt <strong>av</strong> Eskil<br />
Hanssen (1985a: 34), som sier at han sjøl ikke har tonelagsmotsetning i “ord med<br />
kort vokal + ustemt(e) konsonant(ar)”, og at det må “vere ei viss mengd klangføre<br />
lydar i st<strong>av</strong>inga for at tost<strong>av</strong>ings tonelag kan realiserast.” Han identifiserer nøytraliseringsproduktet<br />
med tonelag 1. Helge Sandøy beskrev tonelagssammenfallet i dialekten<br />
under arbeidet med å redigere Olga Brekkes notater fra dialekten i samråd<br />
med Brekkes bror, Sverre Øines. Etter å ha blitt bearbeidet både <strong>av</strong> Gunnvor Rundhovde<br />
og Helge Sandøy er disse notatene utgitt i bokform (Brekke 2000), med en<br />
CD innlest <strong>av</strong> Sverre Øines.<br />
Selv om Saltendialekten har sirkumfleks, er det ikke sammenpressingen på bare<br />
én st<strong>av</strong>else som gjør at tonen nøytraliseres. Det er nok at det er kort vokal og ustemt<br />
lang konsonant i trykkst<strong>av</strong>elsen. Som i Flekkefjorddialekten er det sammenfall <strong>av</strong><br />
tonemene ved ustemt andremora uansett hvor mange st<strong>av</strong>elser vi har.<br />
Både lateralene og /r/ blir ustemte foran ustemt obstruent i Salten, og akkurat<br />
som i Flekkefjord faller tonelagene sammen når en slik ustemtgjort sonant står som<br />
andremora:<br />
(12) mørrsker ‘mørker’ (/rk/ og /rsk/ faller sammen i dialekten)<br />
gaHHªa ‘galter’<br />
Også i Saltendialekten kan en diftong foran ustemt konsonant være kort eller lang.<br />
Og som i Flekkefjord får vi sammenfall hvis diftongen uttales kort:<br />
(13) øusster ‘ausevann i båt’<br />
øus` ter id., yngre mål<br />
OVE LORENTZ<br />
Et interessant trekk ved utviklingen <strong>av</strong> sirkumfleks, som i Salten og Lofoten betyr<br />
tonelag 2 på apokoperte enst<strong>av</strong>elsesord, er at det er den leksikalske tonen, L lx som<br />
faller bort ved ustemt andremora, mens det ved stemt andremora er den finale grensetonen<br />
L ut som faller, når vi regner med at melodien L lx H wd L ut er utgangspunktet.<br />
(14) Tonebortfall ved sirkumfleks i Salten (Lorentz 2002, 2006)<br />
Tonelag 1 Tonelag 2<br />
HwdLut \ /<br />
(Llx ) Hwd Lut | |<br />
bak: bakke bak:.ka bakker<br />
58
TONELAGSBASIS I NORSK<br />
HwdLut \ /<br />
LlxHwd (Lut )<br />
\ /<br />
søn: sønn søn: sønner<br />
Hwd Lut | |<br />
LlxHwd Lut \ / |<br />
søn:.n sønnen søn:.n sønnene<br />
I fig. 14 ser vi at det apokoperte ordet for bakke har sluttet seg til tonelag 1-ordene<br />
og mangler leksikalsk tone. Leksikalsk tone burde likevel opptre i flertallsformen<br />
bakker, parallelt med sønner, men tonen blir ikke realisert. Det ser ut som om det<br />
vesentlige her er å unngå at den viktige ordtonen H wd faller bort. Når vi har stemt<br />
andremora, tilordnes melodien fra venstre mot høyre, men ved ustemt andremora<br />
ville det innebære at H wd hadde h<strong>av</strong>net på den ustemte moraen. Da løses dilemmaet<br />
ved at den første, leksikalske tonen L lx strykes istedenfor grensetonen L ut , slik at<br />
H wd kan realiseres på den stemte vokalen. En optimalitetsteoretisk analyse <strong>av</strong> dette<br />
fenomenet er gitt i Lorentz 2002, og diskutert i relasjon til dansk stød i Lorentz<br />
2006.<br />
Både Flekkefjords- og Saltendialekten kan klassifiseres som høytonedialekter,<br />
men mens Saltendialekten har frasemelodier <strong>av</strong> typen (L lx )H wd L ut , er Flekkefjordsdialekten<br />
<strong>av</strong> typen med forsinket høytone, dvs. [M](L lx )H wd L ut , dvs. at begge tonelagene<br />
starter fra et midtre toneleie som faller på første mora:<br />
(15) Salten Flekkefjord<br />
Tonelag 1 H wd L ut [M]H wd L ut<br />
Tonelag 2 L lx H wd L ut [M]L lx H wd L ut<br />
Det er vesentlig i Saltendialekten, men ikke i Flekkefjorddialekten, at ordtonen H wd<br />
realiseres på den prominente førstest<strong>av</strong>elsen. I Flekkefjorddialekten, som har forsinkede<br />
toner, kan ordtonen H wd gjerne falle på andre st<strong>av</strong>else i lengre ord.<br />
4 Strategier for realisering <strong>av</strong> truede toner<br />
Det kan synes merkelig at de fleste dialektene <strong>av</strong> norsk ikke har sammenfall <strong>av</strong> tonelagene<br />
ved lang ustemt konsonant i trykkst<strong>av</strong>elsen. Så hvordan kompenserer de for<br />
mangelen på egnede tonebærere (TBUer, dvs. Tone Bearing Units)?<br />
I autosegmental fonologi (Goldsmith 1976) beskrives tilordning <strong>av</strong> tonemønstre<br />
til tekst ved at tonale autosegmenter, f.eks. H og L, tilordnes TBUer ett for ett. Hvis<br />
det er flere toner enn TBUer, blir flere enn en tone tilordnet en TBU, og hvis det er<br />
flere TBUer enn toner, spres ofte sist tilordnete tone til resten <strong>av</strong> TBUene. Hvis st<strong>av</strong>elsen<br />
(σ) er TBU, ser dette ut som i fig. 16.<br />
59
OVE LORENTZ<br />
(16) H L H H L H H L<br />
| | | | | | |<br />
σ σ σ σ σ σ σ σ<br />
Ved siden <strong>av</strong> st<strong>av</strong>elsen kan moraen (μ) være tonebærer. I Lorentz 1995 har jeg vist<br />
at enkelte dialekter med st<strong>av</strong>elsen som den foretrukne TBU, bruker moraer som TBU<br />
hvis det blir liten plass på enden <strong>av</strong> tonedomenet. Hvis f.eks. ordet ende-n uttales i<br />
medial stilling i en ytring, får vi tonegangen L lx H wd , med én tone på hver st<strong>av</strong>else,<br />
men i ytringsfinal stilling, kommer det til en grensetone L ut som skal innpasses i<br />
melodien. Da må melodien LHL tilordnes to st<strong>av</strong>elser. I slike tilfeller velger f.eks.<br />
mange nordsvenske dialekter den vanlige strategien å tilordne tonene til st<strong>av</strong>elser fra<br />
venstre kant. Det fører til at den overskytende tonen gir en kontur på den trykklette<br />
finale st<strong>av</strong>elsen, mens den lange trykkst<strong>av</strong>elsen har en enklere kontur. Dette er en<br />
presset situasjon, som riktignok lettes noe ved at vokaler vanligvis forlenges i final<br />
stilling. I en optimalitetsanalyse <strong>av</strong> den tilsvarende situasjonen i bergensk, antar jeg<br />
i Lorentz 1995 at dialekten i slike tilfeller løser problemet ved å ha tonetilordning til<br />
moraer. Da faller konturen hovedsakelig på den lange trykkst<strong>av</strong>elsen, og den trykklette<br />
st<strong>av</strong>elsen får mindre <strong>av</strong> den, som vist i fig. 17.<br />
(17) Nordsvensk ända-n L H L Bergensk ende-n L H L<br />
| | | | |<br />
σ μμ σ μ μ μ μ<br />
| |<br />
σ σ<br />
Men hva skjer i enda kortere tonedomener, når kvaliteten på de morabærende segmentene<br />
er problematisk, f.eks. som i pakke, kast etc.? Én strategi ser ut til å være å<br />
overføre overskytende toner helt eller delvis til st<strong>av</strong>elsen etter trykkst<strong>av</strong>elsen. Dette<br />
skjer ikke i Saltendialekten, men tonekurvene fra stockholmsdialekten i fig. 18 viser<br />
hvordan melodien H lx L wd H ph forankres ulikt i ordene fyra ‘4’ og åtta ‘8’. Det første<br />
ordet har lang vokal, med god plass til et fall, mens det andre ordet har lite plass<br />
til toner i første st<strong>av</strong>else, og får overført noe <strong>av</strong> kurven til andre st<strong>av</strong>else.<br />
60
(18) Kontur på trykksterk/trykklett st<strong>av</strong>else i stockholmsk (Lorentz 2002)<br />
H L H H L H<br />
| | | | \ /<br />
μ μ μ μ μ μ<br />
fy: . ra å t . ta<br />
Den bimoraiske vokalen [y μμ ] i [fy μμ .ra μ ] har plass til to toner, men i [ç μ t μ .ta μ ] er<br />
den andre moraen et dårlig toneanker. Den viktige ordtonen L wd må være med, og<br />
overføres til neste st<strong>av</strong>else.<br />
5 Ustemt andremora i andre sirkumfleksdialekter: Lofoten og Skogn<br />
Det ville ikke ha vært så rart om alle dialekter med apokope og sirkumfleks hadde<br />
nøytralisering ved ustemthet i st<strong>av</strong>elsesrimet, siden det er så lite plass til toner på bare<br />
én vokalmora. Men de fleste slike dialekter beholder toneforskjellen. Lofoten er Saltens<br />
nærmeste nabo mot vest, og denne dialekten har også tonelagsmotsetning på<br />
enst<strong>av</strong>elsesord. Kåre Elstad har gitt en grundig beskrivelse <strong>av</strong> tonelagsforholdene i<br />
Borge i Lofoten (Elstad 1982). Kurvene hans, gjengitt her i fig. 19, viser at tonelagsforskjellen<br />
finnes ved enst<strong>av</strong>elsesord med stemt andremora, som her (hvor tonelagsløshet,<br />
tonelag 1, tonelag 2, og sirkumfleks betegnes med henholdsvis , ´, `, og ~).<br />
(19) Tonelag i borgfjerdingsmålet, Lofoten (etter Elstad 1982: 18).<br />
a. b.<br />
TONELAGSBASIS I NORSK<br />
–– [so:´l] f. ub. sg. –– [so:´la] f. bf. sg.<br />
— [so:~l] m. el. inf. — [so:`la] m. ub.pl. el. pres., pret. & ptp.<br />
Det brukes mer samlet tid på tonelag 2 og sirkumfleks, som har en mer kompleks<br />
kurve. Det er vanlig i andre språk, f.eks. kinesisk, at vokalene kan forlenges ved<br />
tonekonturer.<br />
Merkelig nok beholdes tonelagskontrasten også ved ustemt andremora, både ved<br />
sirkumfleks og ved flerst<strong>av</strong>elsesord. Elstad gir en rekke minimalpar for slike tilfeller,<br />
f.eks. s. 70:<br />
61
(20) [brat:] adj. [bus:´tn] m.bf.sg.<br />
[brat:~] subst. [bus:`tn] adj. på -en<br />
Dette må bety at den korte vokalen aleine kan bære tonelagsforskjellen.<br />
Elstad gir ikke gode tonekurver med ustemt andremora, men heldigvis finnes<br />
lydopptak fra Krogtoft i Borge i databasen til Almberg og Skarbø (2002). I fabelen<br />
om “Nord<strong>av</strong>inden og sola” leses tonelag 2-ordet blåste både med og uten apokope.<br />
I den normerte varianten uten apokope har vi lang vokal, dvs. stemt andremora,<br />
mens i den apokoperte dialektformen er vokalen kort og andremoraen en ustemt s.<br />
Likevel er tonegangen den samme i første st<strong>av</strong>else i begge og kan gjenkjennes som<br />
tonelag 2 eller sirkumfleks. Tonegangen er ulik tonegangen ved tonelag 1 i frakk og<br />
frakken, så her er det motsetning mellom tidlig og sein tonetopp også ved kort trykksterk<br />
vokal pluss ustemt konsonant, som notert <strong>av</strong> Elstad. Opptak nos05002 ser ut<br />
som i fig. 21 ved analyse:<br />
(21) Tonelagsmotsetning ved sirkumfleks og ustemt andremora i borgemål<br />
a. b.<br />
Ser vi på en annen sirkumfleksdialekt, nemlig skognamålet (Dalen 1985), finner vi<br />
også tydelig tonelagsforskjell ved kort vokal (mellom de loddrette strekene i fig. 22)<br />
fulgt <strong>av</strong> ustemt konsonant.<br />
(22) Tonelagsforskjell ved sirkumfleks i skognamål (etter Dalen 1985, 283f)<br />
a. b.<br />
OVE LORENTZ<br />
c. d.<br />
kast (et) kast kâst (å) kaste<br />
62
c. d.<br />
SAu6 (en) sjau S^Au6 (å) sjaue<br />
I disse dialektene rangerer altså troskapskr<strong>av</strong> som krever “bokst<strong>av</strong>tro” gjengivelse<br />
<strong>av</strong> tonene, høyere enn markerthetskr<strong>av</strong> som vil redusere dem i en vanskelig kontekst,<br />
og konturen presses inn på det korte domenet.<br />
6 Kakuminaler og tonelagsbasis<br />
TONELAGSBASIS I NORSK<br />
Undersøkelsen <strong>av</strong> tonelagsbasis i Saltendialekten gir oss uventet innsikt i forskjellen<br />
mellom r-retroflekser og tjukk l-retroflekser (kakuminaler) i dialekten. Retroflekser<br />
som oppstår <strong>av</strong> r + ustemt koronal har nemlig ikke tonelagsbasis, mens forbindelsen<br />
tjukk l + ustemt koronal har det.<br />
I Vefsn, Rana og Salten, gir r [] sammen med koronal det som Storm (1884)<br />
kalte en “halvtyk supradental”, men tjukk l [] gir en “tyk kakuminal”. Begge typene<br />
retrofleks anses vanligvis for å være homogene lyder, selv om språkbrukerne selv<br />
kan ha inntrykk <strong>av</strong> at de artikulerer r eller tjukk l separat.<br />
Dialektologene har transkribert forskjellen mellom produktene <strong>av</strong> /r/ + dental og<br />
tjukk // + dental på ulike måter. Hallfrid Christiansen (1946–48:144ff) skiller<br />
mellom “alveolarer” og “kakuminaler”, og transkriberer begge typer som enkeltlyd<br />
i Saltendialekten.<br />
Eskil Hanssen (1985b) gir en fonetisk beskrivelse <strong>av</strong> forskjellen mellom alle de<br />
koronale lydene, og skiller mellom “apiko-postalveolare” (halvtjukke) [ˇ, ß, Í, ˜, Ò, ]<br />
og “sublamino-prepalatale” (tjukke) lyder [ˇ, ß, ˜, ] i sin egen Fauskedialekt.<br />
(23) s¨r +t → s¨t surt g¨ +t→ g¨ - ˇ gult<br />
s¨r +na→ s¨˜a surna g¨ +na→ g¨ - ˜a gulna<br />
Helge Sandøy regner i sin beskrivelse <strong>av</strong> Gildeskål-dialekten (1985: 29ff) med at det<br />
er en forskjell mellom “alveolar” vs. “retrofleks” artikulasjon, som han noterer slik:<br />
(24) /rt, rs, rd, rn, rl/ blir uttalt som [t, s, d, n, l]<br />
/t, s, d, n, l, r/ blir uttalt som [ˇ, ß, Í, ˜, Ò, ]<br />
Uttalen [] for /r/ finnes i ord som kålrabi /ko´ra:bi/ [ko´a:bi]. Sandøy regner altså<br />
også med at retrofleksene i Gildeskål, som er en nærstående dialekt, er enkeltlyder<br />
fonetisk sett, dvs. at det er tungespissens posisjon som enten alveolar eller post-alveolar<br />
som er <strong>av</strong>gjørende for forskjellen. Noen eksempler fra Sandøy 1985: 31f er:<br />
(25) [ v fø:t] ført, [ v hæsa] hersa, [ v fædi] ferdig, [ v sku:n], [ku´lesn ],<br />
[g¨:ˇ] gult, [ha:ß] hals, [çøÍ] kjøld (kulde), [ v ga: ˜] galen, [ko´a:bi].<br />
63
OVE LORENTZ<br />
Eskil Hanssens fonetiske beskrivelse er den mest presise <strong>av</strong> de ovenstående, men <strong>av</strong><br />
praktiske grunner velger jeg i det følgende å snakke om r-retroflekser istedenfor apikopostalveolarer,<br />
og (tjukke) kakuminale retroflekser istedenfor sublamino-prepalataler.<br />
Ifølge Brekke 2000: 36, blir et ord som halsen uttalt med en lang, ustemt kakuminal<br />
retrofleks i Saltendialekten. Men merkelig nok kan slike ord med kakuminal<br />
retrofleks <strong>av</strong> [] + [t] og [] + [s] ha tonemforskjell, i motsetning til ord med ustemt,<br />
lang r-retrofleks <strong>av</strong> [r] + [t] og [r] + [s], som får sammenfall:<br />
(26) møtt ‘møtte’ pret. = møtt ‘møtt’ sup.<br />
værrt ‘verte’ inf. = værrt ‘vert’ s.<br />
f^øLLt ‘fulgte’ pret. ≠ føLLt ‘fulgt’ sup.<br />
En spektrografisk undersøkelse <strong>av</strong> dette fenomenet viser at ordene med kakuminal<br />
retrofleks faktisk har en stemt konsonant foran den ustemte konsonanten, som<br />
mangler ved r-retrofleksene. Denne konsonanten minner om en amerikansk r-lyd, og<br />
er en (uflappet) stemt retrofleks approksimant [].<br />
(27) Spektrogrammer <strong>av</strong> “halvtjukk” og “tjukk” [ß] i Saltendialekten<br />
førr:se ‘for seg’ Brekke s. 184 døLL se ‘dølger seg’ Brekke s. 182<br />
Spektrogrammene i fig. 27 viser at retrofleksen i eksempelet for seg ikke påvirker<br />
vokalkvaliteten i nevneverdig grad, mens den i døl(ger) seg har en stemt, uflappet<br />
approksimant foran seg på andremoraplassen i trykkst<strong>av</strong>elsen. Formant<strong>av</strong>bøyningene<br />
viser at denne approksimanten også gjør vokalen retroflektert, slik at den kan<br />
minne om vokalen i amerikansk-engelsk bird. Stemtheten og lengden er nok til å gi<br />
tonelagsbasis, og forklarer hvorfor kakuminalene skiller seg fra r-retrofleksene. Det<br />
viser seg at uttalen <strong>av</strong> f.eks. halsen faktisk er [hA. - ß ˜]. Det betyr at den stemte uflappete<br />
tjukke l’en [] er den lyden som først og fremst gir den kakuminale kvaliteten,<br />
og at det artikulatoriske skillet mellom mer bakre og mer fremre retrofleks er mindre<br />
vesentlig. Det er da unødvendig i denne dialekten å regne med et fonemisk skille<br />
mellom [ß] og [ - ß], som må være svært like akustisk, siden approksimanten [] alltid<br />
vil være tilstede når vi har den mer tilbaketrukne retrofleksen [ - ß].<br />
Forskjellen mellom r-retroflekser og kakuminale tjukk l-retroflekser hører til de<br />
64
TONELAGSBASIS I NORSK<br />
mest enestående trekkene i norsk dialektologi, og det faktum at kakuminale retroflekser<br />
gir tonelagsbasis mens r-retroflekser ikke gjør det, viser at det ikke er selve<br />
artikulasjonsstedet som er distinktivt, slik man før har trodd, men at den <strong>av</strong>gjørende<br />
forskjellen er det faktum at de første har den uflappede, stemte retroflekse approksimanten<br />
[] foran seg, som er en allofon <strong>av</strong> //-fonemet. Vi trenger derfor kanskje<br />
ikke innføre spesielle bokst<strong>av</strong>er for kakuminalene i lydskrift. Forskjellen mellom<br />
alveolare og kakuminale lyder kan transkriberes slik:<br />
(28) /rt, rs, rd, rn, rl/ blir uttalt som [ˇ, ß, Í, ˜, Ò]<br />
/t, s, d, n, l, r/ blir uttalt som [ˇ, ß, Í, ˜, Ò, ]<br />
Haugen (1938, 1941) skriver at etterkommere <strong>av</strong> norske immigranter i Blair, Wisconsin,<br />
identifiserte den stemte retroflekse approksimanten i amerikansk engelsk r<br />
[] med Solørdialektens tjukke l, og tjukk l mistet tungeslaget i den nye norske dialekten.<br />
Ordet barn ‘låve’ ble oppfattet som bestemt form, så ordet ble bøyd ba[]e<br />
indef.sg., ba[]n def.sg., ba[´r] indef.pl., ba[]a def.pl. Ubestemt flertall hadde<br />
altså både en amerikansk og en norsk r-lyd, men den første ble identifisert med tjukk<br />
l (Haugen 1941:43).<br />
7 Kr<strong>av</strong> til kvaliteten på tonebærende segmenter<br />
Vi har funnet at det er stemthet <strong>av</strong> en viss lengde som er viktig i de få norske dialektene<br />
som stiller kr<strong>av</strong> til andre mora i primærtrykkst<strong>av</strong>elsen. Andre språk stiller strengere<br />
kr<strong>av</strong>, og godtar bare visse slags stemte konsonanter som tonebærere. Hyman &<br />
Schuh (1974: 112) stiller opp et hierarki for st<strong>av</strong>elsers evne til å bære tone, og bruker<br />
det til å forklare hvorfor toner kan gå tapt i visse stillinger. I hierarkiet er st<strong>av</strong>elser med<br />
lang vokal (CVV) best skikket til å bære tone, dernest følger st<strong>av</strong>elser med vokal pluss<br />
sonorant (CVR), vokal pluss stemt obstruent (CVB), vokal pluss ustemt obstruent<br />
(CVP) og st<strong>av</strong>elser med bare en kort vokal uten kodakonsonant.<br />
(29) Hyman & Schuh’s TBU-hierarki<br />
.CVV. > .CVR. > .CVB. > .CVP. > .CVØ.<br />
Tegnforklaring: R = [C, +sonorant], B = [C, -sonorant, +stemt], P = [C, -stemt]<br />
Hierarkiet gjelder bare høyre kant <strong>av</strong> st<strong>av</strong>elsen, og ser vi nærmere på det, blir det<br />
klart at det er det vanlige sonoritetshierarkiet vi har med å gjøre. Åpne lyder, som<br />
ikke har noen lydkilde i munnen, må ha stemmen som lydkilde, og jo åpnere artikulasjonen<br />
er, jo lengre tid tar den ballistiske artikulasjonsgesten å utføre, dvs. jo<br />
lengre stemthet får vi.<br />
Siden alle st<strong>av</strong>elsestypene i hierarkiet begynner med CV, kan vi redusere det til<br />
å gjelde siste segment. I optimalitetsteoretisk notasjon (Prince & Smolensky 2004)<br />
65
kan vi uttrykke dette med universelt rangerte markerthetskr<strong>av</strong>:<br />
(30) *T/Ø > *T/P > *T/B > *T/R > *T/V<br />
Dette skal leses slik at det er mest uharmonisk å ha en tone uten en TBU, dvs assosiert<br />
med null (Ø), dernest å ha en tone assosiert med en ustemt obstruent (P), dernest<br />
med en stemt obstruent (B) osv. Ved å gi betingelsene på faktornivået får vi sagt<br />
at stemt tonebærer er bedre enn ustemt, og at sonorant er bedre enn obstruent:<br />
(31) *T/[-voice] > *T/[+voice]<br />
*T/[-sonorant] > *T/[+sonorant]<br />
Ifølge Gordon 2001 teller ved siden <strong>av</strong> stemtheten også styrken på de harmoniske<br />
overtonene i det akustiske signalet for om lyden er en god tonebærer. Han viser at<br />
<strong>av</strong> de stemte lydene har vokalene (V) flest overtoner, nasaler (N) færre, og stemte<br />
obstruenter (O) har færrest. Han viser så i en undersøkelse <strong>av</strong> konturtoner i 105<br />
språk at noen språk bare tåler V som tonebærere (somali), andre tåler både V og N<br />
(kiowa), og andre igjen tåler både V, N og O (hausa). I Flekkefjords- og Saltendialekten<br />
har vi ikke funnet grunnlag for en slik fininndeling <strong>av</strong> de stemte lydene. Dialektene<br />
oppfører seg på linje med hausa når det gjelder kr<strong>av</strong> til tonebærende lyd, dvs.<br />
at alle stemte konsonanter ser ut til å kunne bære tonen når de er moraiske (lange),<br />
til og med plosivene, som er kortere enn frikativer og sonanter. Brekke (2000: 123)<br />
gir f.eks. disse minimale parene med stemt plosiv [g:] i st<strong>av</strong>elsesrimet:<br />
(32) preteritum supinum<br />
h^øggd høggd ‘hogge’<br />
b^yggd byggd ‘bygge<br />
Og selv om sonantene i utgangspunktet er lengre enn plosivene, mister de evnen til<br />
å bære tone når de mister stemtheten og blir frikative foran ustemt obstruent.<br />
8 Konklusjoner<br />
OVE LORENTZ<br />
Tonelagsbasis i trang betydning, dvs. kr<strong>av</strong> til sonoritet og stemthet hos andre mora i<br />
primærtrykkst<strong>av</strong>elser, har ikke vært tilstrekkelig utforsket i norske dialekter. Denne<br />
artikkelen har vist at det også i norske dialekter skjer sammenfall <strong>av</strong> tonedistinksjoner<br />
når morabærende konsonanter er ustemte. Men de fleste dialektene unngår<br />
sammenfall ved å bruke ulike strategier. Selv de fleste dialektene med sirkumfleks<br />
unngår faktisk sammenfall <strong>av</strong> tonelagene, og det til og med ved kort vokal på én st<strong>av</strong>else<br />
med ustemte lyd etter vokalen. Da må tonekurven enten komprimeres på den<br />
stemte førstemoraen eller så må deler <strong>av</strong> den realiseres på neste st<strong>av</strong>else. I dialektene<br />
som har sammenfall, ser det ut til at det er tilstedeværelsen <strong>av</strong> en ustemt lang<br />
66
konsonant i primærtrykkst<strong>av</strong>elsen som fører til sammenfallet, u<strong>av</strong>hengig <strong>av</strong> antallet<br />
st<strong>av</strong>elser melodien skal fordeles på. I Salten- og i Flekkefjorddialekten er det interessant<br />
å se slike detaljerte likheter som at muligheten for å velge mellom uttale med<br />
kort eller lang diftong gir forskjell i tonelagsbasis. Foran ustemt konsonant beholdes<br />
tonelagsbasis bare hvis diftongen uttales lang. Det er også nøytralisering <strong>av</strong> tonene<br />
ved ustemte likvider i begge dialektene. Det er altså stemthet over begge moraene i<br />
primærtrykkst<strong>av</strong>elsen som er vesentlig for at begge tonelag kan realiseres.<br />
Ett viktig resultat er at konsonanter i st<strong>av</strong>elseskjernen i norsk er relativt lange og<br />
morabærende selv i ordutlyd. Av allmenn interesse er også at lydtypen kakuminale<br />
retroflekser ikke trenger å være fonemisk forskjellig fra andre retroflekser, og at ikke<br />
alle tjukke l’er er flapper. De kakuminale retrofleksene kan regnes som vanlige<br />
retroflekser som har en en uflappet tjukk l, dvs. en [] foran seg. Da må den vanlige<br />
praksisen med å transkribere disse lydene som enkeltlyd tas opp til vurdering i de<br />
dialektene som har dem. I hvert fall for Saltendialekten vil det være riktigere å transkribere<br />
r-retrofleksene fonetisk som enkeltlyd /ˇ, ß, Í, ˜, Ò/ (og /rt, rs, rd, rn, rl/),<br />
fonetisk [ˇ, ß, Í, ˜, Ò] og kakuminalene som konsonantforbindelser /t, s, d, n, l,<br />
r/, fonetisk [ˇ, ß, Í, ˜, Ò, ].<br />
Noter<br />
1 En tidlig versjon <strong>av</strong> denne artikkelen ble presentert på 10. møte om norsk språk, Høgskolen i<br />
Agder, 20.–22. november 2003. Jeg skylder stor takk til Erling Georg Larsen for tilsendte lydopptak<br />
og oversikt over tonelagsforholdene i Flekkefjordmålet (Larsen 2004), til Jan K. Hognestad<br />
for nye opptak <strong>av</strong> Larsens språk, og til en anonym bedømmer for gode forslag til forbedringer<br />
<strong>av</strong> artikkelen.<br />
2 Kurvene er laget med analyseprogrammet Praat (Boersma og Weenink 2007) fra lydopptak på<br />
en CD som følger med Brekke 2000 (eksempler s. 187f).<br />
Litteratur<br />
TONELAGSBASIS I NORSK<br />
Almberg, Jørn og Kristian Skarbø. 2002. Nord<strong>av</strong>inden og sola. En norsk dialektprøvedatabase på<br />
nettet. http://www.ling.hf.ntnu.no/nos/.<br />
Boersma, Paul, og D<strong>av</strong>id Weenink. 2007. Praat: doing phonetics by computer. Versjon 4.5.22 <strong>av</strong><br />
dataprogram hentet i april 2007 fra http://www.praat.org/.<br />
Brekke, Olga. 2000. Salten-dialekten. En grammatikk. Omarbeidet <strong>av</strong> Gunnvor Rundhovde og<br />
Helge Sandøy. Fauske: Skjerstad og Fauske bygdeboknemnd.<br />
Christiansen, Hallfrid. 1946–48. Norske dialekter. Oslo: Tanum.<br />
Dalen, Arnold. 1985. Skognamålet. En fonologisk analyse. Oslo: Novus.<br />
Elstad, Kåre. 1980. Some remarks on Scandin<strong>av</strong>ian tonogenesis. Nordlyd 3, 62–77. Opptrykt i<br />
E.H. Jahr og O. Lorentz (red.) 1983.<br />
———. 1982. Tonelag i borgfjerdingsmål. Borgfjerdingsmål 2. Tromsøstudier i språkvitenskap IV.<br />
Novus: Oslo.<br />
Ericsson, Anna M., og Olle Engstrand. 2003. The generalized gr<strong>av</strong>e accent in the Sorunda dialect:<br />
Preliminary observations of three generations. Phonum 9, 97–100.<br />
Goldsmith, John. 1976. Autosegmental Phonology. Ph.D.-<strong>av</strong>handling. Cambridge, Mass.: MIT.<br />
Utgitt <strong>av</strong> Garland Press, New York, 1979.<br />
67
Gordon, Matthew. 2001. A typology of contour tone restrictions. Studies in Language 25.3,<br />
423–462.<br />
Grønnum, Nina, og Hans Basbøll. 2001. Consonant length, stød and morae. Lund University,<br />
Dept. of Linguistics, Working Papers 49, 46– 49.<br />
Hanssen, Eskil. 1985a. “Kak før ei kron” – om variasjon i Saltenmålet. Tove Bull og Anton Fjellstad<br />
(red.) Heidersskrift til Kåre Elstad, 21–36. Tromsø: Institutt for språk og litteratur, Universitetet<br />
i Tromsø.<br />
———. 1985b. Om artikulasjonen <strong>av</strong> konsonantar i ein nordnorsk dialekt. Norsk lingvistisk tidsskrift<br />
3.1, 9–26.<br />
Haugen, Einar. 1938. Phonological shifting in American Norwegian, Language 14.2, 112–120.<br />
———. 1941. Intonation patterns in American Norwegian. Language 17.1, 40–48.<br />
———, og Martin Joos. 1952. Tone and intonation in East Norwegian. Acta Philologica Scandin<strong>av</strong>ica<br />
22, 41–64. Opptrykt i E.H. Jahr og O. Lorentz (red.) 1983.<br />
Hognestad, Jan K. 2007. Tonelag i Flekkefjord bymål. Norsk Lingvistisk Tidsskrift 25.1, 57–88.<br />
Hyman, Larry M., og Russell G. Schuh. 1974. Universals of tone rules: evidence from West<br />
Africa. Linguistic Inquiry 5, 81–115.<br />
Itô, Junko, og Armin Mester. 1997. Stø’det i dansk. Ms. Foredrag ved Scandin<strong>av</strong>ian Summer<br />
School in Generative Phonology. Hvalfjar›arströnd, Island, 16–28 juni, 1997.<br />
Jahr, E. H., og O. Lorentz (red.). 1983. Prosodi/Prosody. Oslo: Novus.<br />
Kiparsky, Paul, og Morris Halle. 1977. Towards a reconstruction of Indo-European accent. L.<br />
Hyman (red.) Studies in Stress and Accent. Southern California Occasional Papers in Linguistics<br />
4, 209–238.<br />
Kock, Axel. 1878. Språkhistoriska undersökningar om svensk accent. Lund: C. W. K. Gleerups.<br />
Lahiri, Aditi, Allison Wetterlin og Elisabet Jönsson-Steiner. 2005. Lexical specification of tone in<br />
North Germanic. Nordic Journal of Linguistics 28.1, 61–96.<br />
Larsen, Erling Georg. 1970. Formverket i Flekkefjord bymål. Skrifter frå Norsk Målførearkiv<br />
XXIV. Oslo: Universitetsforlaget.<br />
———. 2004. Opplysninger om tonelag i Flekkefjord bymål – eit tilbakeblikk noen tiår etter. Ms.<br />
http://home.no.net/opah/Larsen_2004.html<br />
Lorentz, Ove. 1995. Tonal Prominence and Alignment. Phonology at Santa Cruz 4: 39–56.<br />
———. 2000. Tonogenesis in pitch accent languages. Ms. Foredrag ved Workshop on Tone and<br />
Pitch Accent. Universitetet i Tromsø, 5–8 juni, 2000.<br />
———. 2002. Delayed Peak and Tonal Crowding in Scandin<strong>av</strong>ian Tonogenesis. Ms. Foredrag ved<br />
Workshop on Lexical Tone and Intonation in Germanic Languages. Lillesand, June 7–9 2002.<br />
———. 2006. Stød Basis and Toneme Basis. G. Bruce og M. Horne (red.). Nordic Prosody. Proceedings<br />
of the IXth Conference, Lund 2004. Frankfurt am Main: Peter Lang.<br />
Monsen, Thomas. 1971. Noen kritiske bemerkninger til Erling Georg Larsens analyse <strong>av</strong> ordaksenten<br />
i Flekkefjord bymål. Maal og Minne, 120–123.<br />
Oftedal, Magne. 1952. On the origin of the Scandin<strong>av</strong>ian tone distinction, Norsk tidsskrift for<br />
sprogvidenskap 16, 201–225. Opptrykt i Jahr & Lorentz (red.) 1983, 154–177.<br />
Prince, Alan S., og Paul Smolensky. 2004. Optimality Theory. Constraint Interaction in Generative<br />
Grammar. Malden, MA: Blackwell.<br />
Riad, Tomas. 1998. The origin of Scandin<strong>av</strong>ian tone accents. Diachronica XV:1, 63–98.<br />
Sandøy, Helge. 1985. Norsk dialektkunnskap. Oslo: Novus.<br />
Skånlund, Einar B. 1933. Saltamålet: kort oversikt over lydverket. Bidrag til nordisk filologi <strong>av</strong><br />
studerende ved Kristiania universitet, bd. 9. Oslo: Aschehoug.<br />
Støre, Greta. 1982. En fonologisk analyse <strong>av</strong> fauskedialekten. Med tillegg <strong>av</strong> en morfofonologisk<br />
oversikt over sirkumfleksbruken. Upublisert cand.philol.-<strong>av</strong>handling. Universitetet i Oslo.<br />
Ove Lorentz<br />
Universitetet i Tromsø<br />
Institutt for språkvitenskap, Hum. fak.<br />
NO-9037 Tromsø<br />
ove.lorentz@hum.uit.no<br />
OVE LORENTZ<br />
68
De – dykk – dere<br />
Andre person flertall i nordisk, særlig norsk<br />
Av Eric Papazian<br />
Artikkelen gir en oversikt over formene <strong>av</strong> og utviklinga i dette pronomenet<br />
i eldre og moderne nordisk, og især i norske dialekter, på grunnlag<br />
<strong>av</strong> faglitteraturen og målføreoppskrifter. Hovedvekta ligger på de<br />
nominale formene – subjekt- og objektforma, ev. eneforma – og på<br />
overgangen fra et system med to kasusformer (som i nynorsk) til et med<br />
éi form (som i bokmål). Men artikkelen kommer også inn på den adnominale/possessive<br />
forma (genitiv-forma) og det tilsvarende possessivet<br />
i de dialektene som ennå har et possessiv i 2. person flertall, ettersom<br />
det er ting som tyder på at objektforma <strong>av</strong> pronomenet er blitt blandet<br />
sammen med, eller påvirket <strong>av</strong>, possessivet eller genitivforma. Oversikten<br />
viser at det i norsk skjer en rask overgang fra det eldre systemet<br />
med to former til et der bare den tidligere objektforma blir brukt, og at<br />
den sørlandske/sørøstlandske forma – og bokmålsforma – /dere/ sprer<br />
seg på bekostning <strong>av</strong> andre former, især på Sørlandet og Østlandet.<br />
1 Innledning<br />
Det fins knapt noe ord i nordisk og især norsk som varierer så mye som det personlige<br />
pronomenet i 2. p. flt. I norsk riksspråk har bokmål og nynorsk ulike former, og<br />
begge er ulike dem vi finner i de andre nordiske språkene – som igjen er innbyrdes<br />
ulike. Særlig mye variasjon finner vi i norske dialekter, og især de østlandske, der<br />
“øst-” og “vestnordiske” former møtes. Aller mest variasjon er det i Østerdalen, som<br />
i tillegg har utviklet noen særegne former. Dessuten er dette pronomenet iallfall i<br />
norsk i høyere grad enn de andre inne i en overgang, nemlig fra et system med to<br />
kasusformer – en subjektsform og en objektsform – som i nynorsk, til et system med<br />
bare éi form, som i bokmål. Disse to tingene gjør dette pronomenet mer interessant<br />
enn de fleste. Rett nok er det behandlet (sammen med 1. p. flt.) relativt utførlig for<br />
både eldre og yngre norsk <strong>av</strong> Hægstad (1908) og Seip (1956) (og for eldre norsk <strong>av</strong><br />
Tylden 1956), men det er henholdsvis 100 og 50 år siden, og tida kan være moden<br />
for en oppdatering. For det første fins det nå mange flere opplysninger om dialek-<br />
Maal og Minne 1 (2008): 69–97<br />
69
ERIC PAPAZIAN<br />
tene enn da disse forfatterne skreiv, og for det andre har det skjedd en del i dette pronomenet<br />
siden da. Blant annet sier Hægstad og Seip lite om bortfallet <strong>av</strong> kasusbøyninga<br />
i dette pronomenet, som vil være et viktig poeng her.<br />
I motsetning til hos de nevnte forfatterne vil det være formene i moderne norsk<br />
som står i fokus her, først og fremst i dialektene, på grunnlag <strong>av</strong> målførelitteraturen,<br />
supplert med “Stormliste”-oppskrifter 1 i samlingene til Institutt for lingvistiske og<br />
nordiske studier ved Universitetet i Oslo, og stundom med personlige opplysninger<br />
fra lokalkjente. Mange <strong>av</strong> de skriftlige kildene er heller aldersstegne, og det har jeg<br />
prøvd å motvirke ved å ta med det jeg har funnet om forholdene i bymål og yngre<br />
mål overhodet. Men innledningsvis vil jeg som en bakgrunn skissere formene i eldre<br />
nordisk og de andre nordiske språkene (pkt. 2). For fullstendighetens skyld vil jeg<br />
også nevne bruken <strong>av</strong> dette pronomenet som høflig form i 2. p. entall (pkt. 3), sjøl<br />
om den er relativt fyldig behandlet <strong>av</strong> de nevnte forfatterne og det ikke er noe nytt å<br />
legge til, siden denne bruken er utdødd. Jeg tar også med litt om possessiver i 2. person<br />
flt. (pkt. 4.1), som ennå fins i noen dialekter, siden pronomen og possessiver<br />
henger nært sammen. Blant annet stammer genitiv-forma <strong>av</strong> pronomenet ofte fra<br />
possessivet, og også objektforma <strong>av</strong> pronomenet ser ut til å ha blitt påvirket <strong>av</strong> eller<br />
blandet sammen med det tilsvarende possessivet i mange dialekter. Resten handler<br />
om pronomenformene i moderne norsk, i riksspråkene og især dialektene. I eksemplene<br />
fra dialektene bruker jeg en enkel, fonemisk lydskrift, markert med /.../. For<br />
eksempel bruker jeg bokst<strong>av</strong>ene u, o, å, enten uttalen er “standardnorsk” eller “europeisk”.<br />
Eksempler fra skriftspråket er markert med kursiv (som også brukes til framheving).<br />
2 Formene i eldre nordisk og de andre nordiske språkene<br />
I 2. p. flt. hadde vestnordisk (norrønt) og østnordisk (svensk og dansk) litt forskjellige<br />
former. Den viktigste forskjellen er at norrønt hadde (liksom i 1. person) bevart<br />
et totallspronomen i tillegg til et flertallspronomen. I dansk var totall gått ut <strong>av</strong> bruk<br />
alt i gammaldansk (Brøndum-Nielsen 1965: 5), og det samme må ha skjedd i svensk<br />
– Pamp (1971: 156) og Bergman (1984: 51) fører bare opp flertallsformer for fornsvensk.<br />
De moderne danske og svenske formene stammer dermed fra flertallspronomenet.<br />
I vestnordisk skjedde dette sammenfallet først i middelalderen, og som regel<br />
var det totallspronomenet som gikk <strong>av</strong> med seieren, bortsett fra i sørøstnorsk. I norsk<br />
finner vi alt i tidlig mellomnorsk (før 1400) en sammenblanding <strong>av</strong> totall og flertall<br />
i norske skrifter, som oftest slik at totallsforma ble brukt for flertall (Hægstad 1908:<br />
222, Indrebø 1951: 255). Det samme skjedde i islandsk og færøysk. Seip (1956:<br />
12–13) ser dette sammenfallet som et resultat <strong>av</strong> bortfall <strong>av</strong> utlydskonsonanten i flér<br />
og flit, og mener at også vokalene kunne falle sammen (i /e/ eller /i/) når pronomena<br />
sto trykklett etter finittet. Men forma /di/ er mer forenlig med at utgangspunktet er<br />
flit, og de moderne objektformene (og den eldre sunnmørske subjektforma /dId/)<br />
viser tydelig at det stort sett er totalls-pronomenet som ligger til grunn (jf. Kolsrud<br />
70
DE – DYKK – DERE<br />
1951: 50). Dermed får vi en todeling <strong>av</strong> de moderne nordiske formene i en “vestnordisk”<br />
type som går tilbake til totallsforma og en “østnordisk” type som går tilbake<br />
til flertallsforma.<br />
I norrønt hadde disse to pronomena tre ulike kasusformer (Iversen 1973: 84): i<br />
totall it, seinere flit (nom.), ykkr (akk.-dat.) og ykkar (gen.), og i flertall ér, seinere<br />
flér (nom.), y›r (akk.-dat.) og y›(v)ar (gen.). Genitivene ble brukt nominalt, bl.a.<br />
som direkte objekt til visse verb og styring til visse prep. Dessuten fantes det to tilsvarende<br />
possessiver, ykkarr (totall) og y›(v)arr (flertall), som ble brukt adnominalt<br />
med (sterk) adjektivisk (kongruens-)bøyning. Nom.-formene med fl er historisk<br />
sekundære og har opph<strong>av</strong> i utlydskonsonanten i verbal-endelsen, som i både totall<br />
og flertall var -i›, ved at /›/ ble trukket over til pronomenet når det kom etter verbalet<br />
og seinere generalisert til alle stillinger, uttalt som [fl] i framlyd (Aasen 1965<br />
[1864]: 169, Indrebø 1951: 122, Tylden 1956: 8–9). 2 Forma flér er belagt i norsk fra<br />
ca. 1150 (Indrebø 1951: 122), og i norske diplomer er bare formene med dental<br />
belagt, bortsett fra noen få eksempler på ér (Tylden s.s.). I skriftspråket ble de gamle<br />
norske formene på 1400-tallet erstattet med de skriftlige svenske og danske formene<br />
I og ider, seinere eder eller jer (Indrebø 1951: 182–184, Tylden 1956: 22). Mørck<br />
(2004: 421) fører opp formene I (ther, thit) og ider (ykker) for skriftspråket rundt<br />
1500.<br />
I talemålet ble dentalen på 1400-tallet overført fra nom. til de andre kasusformene<br />
i norsk (Indrebø 1951: 254) – og til possessivene – og alle moderne former <strong>av</strong><br />
pronomenet i norsk går tilbake til former med /fl/, nå uttalt som /d/ (med unntak <strong>av</strong><br />
arkaiske høflig entalls-former, se neste punkt). Denne overføringa <strong>av</strong> dentalen fra<br />
nom. til de andre kasusformene skjedde også i færøysk – der uttalt som /t/ – men<br />
ikke i islandsk, slik at akk.-dat.-forma der fortsatt er uten framlydende dental. Med<br />
seinere lydutvikling fikk islandsk dermed formene fli› og ykkur (uttalt /ikkYr/, dialektisk<br />
også /YkkYr/), med gen. ykkar (Hægstad 1908: 216, Stefán Einarsson 1949:<br />
68–69), og færøysk tit og tykkum (uttalt /tikkun/), med gen. tykkara (Lockwood<br />
1964: 70). Men i begge språkene kan de gamle flt.-formene brukes litterært – i<br />
islandsk høylitterært – som høflige entalls-former, i islandsk flér – y›ur, gen. y›ar,<br />
og i færøysk tygum (uttalt /tiun/), gen. tygara. Også i norske dialekter kunne flertallsformene<br />
tidligere brukes som høflige entalls-former (se neste punkt).<br />
De østnordiske flertallsformene skilte seg litt fra de norrøne: Nom. var ír, seinere<br />
í, og akk.-dat.-forma var i›r, seinere i›er, med gen. i›ar, i›ra (Tylden 1956: 37,<br />
Brøndum-Nielsen 1965: 23–24, Pamp 1971: 156, Bergman 1984: 51). I svensk og<br />
dansk ble i›er til eder, seinere til er i svensk og jer i dansk (fra i›er med bortfalt /›/,<br />
ifølge Falk og Torp 1900: 115). Og i verken dansk eller svensk skjedde overføringa<br />
<strong>av</strong> dentalen fra verbal-endelsen til nom.-forma <strong>av</strong> pronomenet. De moderne danske<br />
formene er dermed I og jer, med genitiv jeres (det eldre possessivet jer – jert – jere<br />
er gått ut <strong>av</strong> bruk). Derimot fikk svensk seinere – på 1600-tallet, ifølge Pamp (1971:<br />
161) – en parallell overføring <strong>av</strong> /n/ i den seinere verbal-endelsen /-in, -en/ i 2. p. flt.,<br />
slik at en fikk ni istedenfor I. De moderne svenske formene er altså (ifølge bl.a.<br />
71
Hultman 2003: 99 f) ni og er (formelt eder), med possessivet er (muntlig også eran,<br />
formelt eder) – ert (muntlig også erat, formelt edert) – era (formelt edra).<br />
Forma i›r forekommer også i østnorske dokumenter før 1300 (Seip 1956: 31), og<br />
ligger til grunn for den sørøstnorske objektforma eller eneforma /dere/. Dette må<br />
derfor regnes som en østnordisk form. Men den har det felles med de vestnordiske<br />
formene at den har fått overført dentalen fra person-endelsen i finittet, og skiller seg<br />
dermed fra de andre østnordiske formene. Formen /dere/ kan vel sies å innta en<br />
mellomstilling mellom vest- og østnordiske former.<br />
3 Bruk <strong>av</strong> 2. person flt. som høflig 2. person entall<br />
I norrønt kunne disse pronomena, særlig flertalls-pronomenet, også brukes som høflig<br />
2. p. entalls-pronomen til fremmede eller foresatte (“pluralis reverentiæ”). For<br />
eksempel tiltaler sønnen faren med flér (noen ganger ér) i Kongespeilet. Det samme<br />
gjelder formene I – eder i eldre dansk og Ni – Er i moderne svensk, 3 likeså de<br />
moderne 2. p. flt.-formene de – dykk i nynorsk, og inntil nylig tilsvarende former i<br />
enkelte norske dialekter (Knudsen 1949: 7–8, Seip 1956: 26 f, Tylden 1964: 41,<br />
Beito 1970: 235). I dansk ble I – Eder som høflig 2. p. ent. på 1700-tallet trengt ut<br />
<strong>av</strong> 3. p. flt. De – Dem, etter tysk mønster, slik at “I brugtes efter 1800 væsentlig kun<br />
i dialektale kredse (til ældre og forældre), medens det i rm herefter kun fungerede<br />
som flertal til du” (Skautrup 1953: 37, 211). Denne bruken <strong>av</strong> De – Dem ble overtatt<br />
i bokmål. Men som kjent er det ikke lenger vanlig å bruke et høflig entallspronomen,<br />
verken i dialektene eller i riksspråkene.<br />
Dessuten fantes det tidligere et eget pronomen /i/, objektform /er, ær, ør, jer,<br />
jær(r)/, i en rekke norske dialekter (se Aasen 1965 [1864]: 170, Hægstad 1908: 222,<br />
Kolsrud 1951: 50, Seip 1956: 26 f), som bare ble brukt som høflig 2. p. ent. til foreldre<br />
og andre eldre eller foresatte. 4 Ifølge Tylden (1956: 99 f) stammer dette pronomenet<br />
fra det mellomnorske flt.-pronomenet I – eder, som altså var importert fra<br />
svensk eller dansk. Men iallfall forma /jær(r)/ på Sørlandet må stamme fra seinere<br />
dansk. Dette pronomenet må nå anses for å være gått ut <strong>av</strong> bruk. For eksempel sier<br />
Johnsen (1942: 129–130) at /i – jærr/ i Kristiansand “... ble brukt <strong>av</strong> barn til foreldre<br />
antagelig til omkring midten <strong>av</strong> forrige århundre, til andre eldre folk atskillig<br />
lenger”, og at formene kan “...nå [dvs. rundt 1940, EP] bare brukes <strong>av</strong> de aller eldste”.<br />
Siden det heller ikke kan regnes som et 2. persons flt.-pronomen, vil jeg se bort<br />
fra det her.<br />
4 Formene i moderne norsk<br />
ERIC PAPAZIAN<br />
4.1 Genitivformer og possessiver<br />
Som nevnt (pkt. 2) skilte norrønt mellom genitivformene (fl)ykkar og (fl)y›(v)ar,<br />
som var bøyningsformer <strong>av</strong> de personlige pronomen i totall og flertall og ble brukt<br />
nominalt – som objekt eller styring – og possessivene (fl)ykkarr og (fl)y›(v)arr, som<br />
72
DE – DYKK – DERE<br />
ble brukt adnominalt – som underledd til et nominal – med possessiv betydning og<br />
(sterk) adjektivisk bøyning i tall, kjønn og kasus. Dette skillet fins ikke lenger i nordisk,<br />
i og med at nominal genitiv-bruk er gått ut. 5 Som vi så i pkt. 2, har de fleste<br />
varietetene <strong>av</strong> moderne nordisk en genitiv-form, mens svensk har bevart et possessiv.<br />
I stedet for nominal genitiv brukes objektforma <strong>av</strong> pronomenet. Det heter f.eks.<br />
i nynorsk til dykk og gjæte dykk o.l., og ikke til dykkar, gjæte dykkar o.l.<br />
Den moderne nynorske genitiv-forma dykkar og tilsvarende former i dialektene<br />
kan bare brukes adnominalt og possessivt, og kan derfor ikke stamme fra den norrøne<br />
genitiv-forma (fl)ykkar <strong>av</strong> det pers. pron., slik Skjekkeland (1997: 164) mener,<br />
men må komme fra possessivet (fl)ykkarr. Det ser vi også <strong>av</strong> at forma i mange dialekter<br />
ender på /n/ (/dikkan/ o.l.), som må komme fra den norrøne forma (fl)ykkarn,<br />
ent. m akk. <strong>av</strong> possessivet, slik bl.a. Skulerud (1938: 729 f) og Skjekkeland (1997:<br />
160) er inne på (tilsvarende former på /-n/ brukes fortsatt som possessiver i ent. m i<br />
noen dialekter, se nedafor). 6 Men når forma ikke samsvarsbøyes, som i nynorsk<br />
bilen/huset/barna dykkar, må den regnes som en adnominal og possessiv bøyningsform<br />
– “genitiv” – <strong>av</strong> pronomenet de – dykk istedenfor som et eget possessivt ord –<br />
et determinativ. Rett nok en uregelmessig genitiv-form, på linje med hennar til ho<br />
eller deira til dei. Enda tydeligere genitiv er bokmålsforma deres, som er en nyere,<br />
analogisk eller regelmessig genitiv-form dannet <strong>av</strong> dere med tillegg <strong>av</strong> den vanlige<br />
possessiv-markøren -s.<br />
Men i en del trønderske og østlandske bygdemål er, eller var inntil nylig, de<br />
gamle possessivene bevart som et possessiv, bøyd i tall og (i entall) kjønn. I et belte<br />
langs svenskegrensa, fra Sør-Trøndelag gjennom Østerdalen til Østfold, fins eller<br />
fantes possessivet /dår/, fra flertalls-possessivet “(fl)y›(v)arr”, med samme bøyning<br />
som /vår/, altså /dår – dåˇˇ – dåre/. I Sør-Trøndelag gjelder det de fleste bygdene<br />
utenom de aller vestligste, ifølge Storm-listene (i monografiene nevnes det for<br />
Røros <strong>av</strong> Reitan 1932: 151, Ålen <strong>av</strong> Reitan 1926: 52, Budal <strong>av</strong> Enmo 1957: 15 og<br />
Singsås <strong>av</strong> Hovstad 1964). 7 Men i dag ser det ut til at /dår/ erstattes med gen.-forma<br />
/dåkkeß/ fra Trondheim og de sentrale trønder-dialektene. For eksempel sier Asphjell<br />
m. fl. (1990: 21, 49) om Orkdal at /dår/ brukes som possessiv i eldre mål, mens<br />
yngre mål har Trondheims-forma /dåkkeß/ eller mellomforma /dåres/ (ubøyelig).<br />
På Østlandet ser /dår/ ut til å finnes i det meste <strong>av</strong> Østerdalen (Storm-listene,<br />
Øverby 1996: 73), på hele Romerike (Storm-listene, Kolsrud 1951: 80–81, Eriksen<br />
1955: 137, Hoff 1968: 733) og i det meste <strong>av</strong> Østfold (Storm-listene, Lundeby 1995:<br />
38), og dessuten mer sporadisk på Toten (Faarlund 2000: 53) og i deler <strong>av</strong> Land<br />
(Storm-listene). Elverum, Solør, Odal og Eidskog-Vinger har /dør/ osv. i stedet<br />
(Storm-listene, Larsen 1894: 60, Hogstad 1906: 28, Tanga 1973), likeså Våler i Østfold<br />
(Hoff 1946: 129). Og det er den siste forma en venter <strong>av</strong> (fl)y›arr – /dår/ må<br />
være analogisk etter /vår/, slik Larsen (1894: 60) og Hoff (1946: 128–129) mener<br />
(Hoff har likevel mest tro på at /dår/ er resultatet <strong>av</strong> jamning <strong>av</strong> fly›arr). Trysil har<br />
den ubøyde forma /dørre/ (Joleik Øverby, pers. oppl.), og i mange <strong>av</strong> disse dialektene<br />
forekommer ubøyde gen.-former som /dåres, døres/ eller bokmålsforma /deres/<br />
73
ERIC PAPAZIAN<br />
i yngre mål. /Døres/ brukes også i Hedmark (distriktet, ikke hele fylket), iallfall i<br />
eldre mål. Det er den eneste forma som oppgis i Hekneby 1999: 62. I yngre mål brukes<br />
/deres/, særlig i vest, ifølge Lars Anders Kulbrandstad (pers. oppl.). Om /deres/<br />
i Furnes sier Eifring (1946: 59–60) at den “... ser ut til å være innført” (trolig istedenfor<br />
/døres/).<br />
Formene /dåres/ og /døres/ må vel være kompromiss-former mellom det gamle<br />
possessivet og bokmålsforma, og ikke dannet analogisk <strong>av</strong> pronomen-forma (objektforma)<br />
/dår, dør/ (slik /dere-s/ er dannet <strong>av</strong> /dere/ eller /dåkkeß/ <strong>av</strong> /dåkker/), siden<br />
vi får /dåres/ og ikke /dåß/. En parallell utvikling finner vi i 1. p. flt. med den ubøyde<br />
genitiv-forma /våres/ i enkelte sør-østlandske dialekter, som er laget <strong>av</strong> possessivet<br />
/vår/, trolig også etter mønster <strong>av</strong> /deres/, siden vi ikke får /vå(ß)ß/ (denne forma fins<br />
derimot som objektform istedenfor /åss/ i enkelte sør-østlandske bymål, altså /til<br />
våßß/, men /våres hus/). Jf. at /døres/ også brukes i dialekter med andre objektformer<br />
enn /dør/, nemlig i Solør, som har /dø/, og i Hedmark, som har /døkk/. Det viser<br />
at /døres/ må være et kompromiss mellom possessivet /dør/ og genitiven /deres/, og<br />
denne forma tyder dermed på at possessivet /dør/ tidligere har vært brukt også i dialekter<br />
som nå bare har /døres/.<br />
I distriktene vestafor, i Oppdal og Gudbrandsdalen, finner vi former som går tilbake<br />
på totalls-pronomenet (fl)ykkarr. I Oppdal har possessivet tre entallsformer i<br />
eldre mål, nemlig /dåkkå – dåkkår – dåkkåˇ/, flt. /dåkkår/ eller /dåkkre/, mens<br />
yngre mål har det vanlige determinativ-systemet med to entallsformer og /dåkkår/ i<br />
både m og f (Haugen 1982: 81, Donali 1988: 65). 8 Den opph<strong>av</strong>lige f-forma har mao.<br />
gått over til felleskjønnsform. I Gudbrandsdalen fins de samme to systemene geografisk<br />
fordelt. Det ser ut til at Norddalen har tre former i entall, nemlig /døkkun<br />
(Lom og Skjåk /døkkåyn/) – døkkor – døkkoˇ (døkkåˇ)/, flt. /døkkrε/ (Bjørset 1900:<br />
21, Andersen 1984: 98, Heringstad mfl. 1979: 31, Dagsgard 2006: 41). Derimot har<br />
Sør-dalen /døkkår (døkkor) – døkkåˇ – døkkrε/ (Bjørset 1910: 15, Jenshus 1985:<br />
77). Det er vel naturlig å tolke det norddalske systemet som det opph<strong>av</strong>lige liksom<br />
det tilsvarende i Oppdal. 9 Også i Gudbrandsdalen ser det ut til at ubøyde possessivformer<br />
forekommer i yngre mål, iallfall i sør. Om Gausdal sier Vestad (1984: 18) at<br />
“Den nyare forma døkkers har godt fotfeste i målet”, og Arne Torp (pers. oppl.) oppgir<br />
den samme forma som den vanlige i Ringebu sentrum<br />
I de andre dialektene finner vi altså en ubøyd genitiv-form, som i riksspråkene.<br />
Den kan deles inn i tre typer:<br />
1) En egen, “lydrett” eller ikke-analogisk form som stammer fra possessivet<br />
flykkarr og skiller seg fra objektforma, på linje med nynorsk dykkar, f.eks. /de<br />
– dåk(k)e – dåk(k)a/ o.l. Dette finner vi særlig i eldre mål på Vestlandet.<br />
2) En genitivform som er identisk med objektforma. Dette finner vi bl.a. i<br />
Romsdalen og på deler <strong>av</strong> Nordmøre, som har /dåkkå(r)/, objektform og gen.,<br />
og i fjellbygdene på Østlandet, sør for Gudbrandsdalen, f.eks. Valdres og Hallingdal<br />
/dikka(n)/, jf. /E såg dikka(n) – E såg biln dikka(n)/. 10<br />
74
DE – DYKK – DERE<br />
3) En nyere, analogisk form som er dannet med tillegg <strong>av</strong> /-s/, på linje med bokmål<br />
deres – /dere-s, dikkan-s, dåke-s, dåkkeß/ o.l. Dette finner vi i alle dialekter<br />
som har /dere/ som objektform eller eneste form, og i yngre mål i svært<br />
mange andre. Som regel er den dannet <strong>av</strong> (den opph<strong>av</strong>lige) objektforma <strong>av</strong><br />
pronomenet (som i eksemplene ovafor), men den kan også være dannet <strong>av</strong><br />
(det tidligere) possessivet /dår, dør/, rett nok under påvirkning <strong>av</strong> bokmål og<br />
sørøstlandsk /deres/, som når det heter /dåres/ eller /døres/.<br />
Det er vel naturlig å tolke disse tre systemene som tre stadier i en utvikling. Dialekter<br />
<strong>av</strong> type 1 må representere et eldre trinn, nest etter de med possessiv. I dialekter<br />
<strong>av</strong> type 2 har objektforma <strong>av</strong> pronomenet falt sammen med genitiv-forma, noe som<br />
igjen skaper et behov for en tydeligere, analogisk genitiv-form, dvs. type/stadium 3.<br />
Den felles objektforma/genitivforma på stadium 2 ser som oftest ut til å stamme<br />
fra genitivforma, som igjen stammer fra possessivet. Det er opplagt når forma ender<br />
på /-n/ (/dikkan, dek(k)an/ o.l.), som som sagt må stamme fra akk.-forma i ent. m –<br />
jf. at de parallelle formene /døkkun, dåkkå/ fortsatt er possessiver i tilgrensende<br />
dialekter. Også vokalene /a, å, o/ i 2.-st<strong>av</strong>elsen må stamme fra (fl)ykkarr og ikke fra<br />
(fl)ykkr. En tredje ting som tyder på at possessivet ligger til grunn, er at objektforma<br />
som regel har tonelag 2 når den er tost<strong>av</strong>a – dersom opph<strong>av</strong>et var flykkr, skulle vi jo<br />
vente tonelag 1, ev. en enst<strong>av</strong>a form, som i nynorsk. Og dette gjelder ikke bare i dialektene<br />
<strong>av</strong> type 2, men i de aller fleste som har en tost<strong>av</strong>a objektform – også former<br />
som /då(k)ke, deka, dåkker, dere/ osv. har normalt tonelag 2. 11 Objektforma må altså<br />
i det minste ha fått tonelaget fra possessivet. Forma /dåkker/ i Nord-Norge, Trøndelag<br />
og delvis på Vestlandet (og /dåkkår/ på Nordmøre) svarer formelt til genitivforma<br />
dykkar i nynorsk, og må vel opph<strong>av</strong>lig ha vært enten en genitiv eller et possessiv,<br />
med /dåkk/ som opph<strong>av</strong>lig objektform. I Storm-lister fra Dyrøy og Ibestad i<br />
Troms oppgis /dåkker/ som både nominal form og genitiv, og det styrker teorien om<br />
at /dåkker/ er en eldre genitivform som har gått over til å bli objektform, noe som de<br />
fleste steder har ført til den sekundære genitivforma /dåkkeß/.<br />
Også i enkelte <strong>av</strong> de dialektene som har possessivet /dår (dør)/, har objektforma<br />
<strong>av</strong> pronomenet falt sammen med possessivet, i /dår/ eller /dør/. Det gjelder særlig<br />
Østfold og Eidskog-Vinger (se pkt. 4.3.2). Hoff (1946: 128) mener at pronomenforma<br />
/dår/ må være påvirket <strong>av</strong> possessivet /dår/, og iallfall dersom /dår/ skal forklares<br />
som analogisk etter /vår/, må dette opph<strong>av</strong>lig ha vært et possessiv som har<br />
gått over til å brukes som pronomen, for det er jo som possessiv at /dår/ er parallell<br />
med /vår/. 12 Det er neppe en tilfeldighet at objektforma /dår/ bare forekommer i dialekter<br />
som også har possessivet /dår/. Objektforma /dår/ forutsetter mao. possessivet<br />
/dår/, men ikke omvendt, siden possessivet /dår/ fins i et mye større område enn<br />
objektforma /dår/, også i dialekter med helt andre objektformer (/dikk, dø, dåkk/<br />
o.l.). De (få) dialektene i Østfold som skiller mellom possessivet /dår/ og objektforma<br />
/dør(e)/, representerer trolig et eldre stadium, jf. at /døre/ ifølge Lundeby<br />
(1995: 38) og Hoff (1946: 128) var den eldre objektforma i henh. Hobøl (nyere:<br />
75
ERIC PAPAZIAN<br />
/derre/) og Våler. Det vi skulle vente <strong>av</strong> pronomen-forma (fl)y›r og possessivet<br />
(fl)y›arr osv., er henholdsvis /dør/ og /dør(e)/, slik det er i eldre mål i Eidskog-<br />
Vinger og deler <strong>av</strong> Solør. Om vi antar at dette er det eldste trinnet, har vi et mellomtrinn<br />
der possessivet er påvirket <strong>av</strong> /vår/ og vi får /dør(e)/ (pron.) og /dår/ (poss.),<br />
som i eldre mål i Hobøl og Våler, og et slutt-trinn der pronomenet er påvirket <strong>av</strong> possessivet<br />
og vi får /dår/ i begge formene, som i det meste <strong>av</strong> Østfold. Akkurat denne<br />
utviklinga skisseres i Myhre (1952: 60).<br />
Det kan altså se ut som om opph<strong>av</strong>lige genitiv-former eller possessiver mange<br />
steder er gått over til å bli brukt som objektformer <strong>av</strong> pronomenet, noe som skaper<br />
et behov for nye, analogiske genitiv-former (type 3 ovafor), som regel dannet <strong>av</strong><br />
objektforma med tillegg <strong>av</strong> /-s/. Slike sekundære genitiv-former er de vanligste i<br />
dag, og blir trolig stadig vanligere. De ser ut til å være på god vei til å erstatte possessivene<br />
/dår, dør, dåkkår, døkkun/ både på Østlandet og i Trøndelag. Vi må regne<br />
med at disse possessivene snart er en saga blott, siden de ikke fins i verken bokmål<br />
eller nynorsk, og heller ikke i bymålene. I stedet får vi genitiver. Possessivene vil jeg<br />
ikke gå mer inn på her, siden de må regnes som andre ord enn pronomenet, i dag<br />
også <strong>av</strong> en annen ordklasse (determinativ). Derimot vil jeg nevne genitivformene <strong>av</strong><br />
det personlige pronomenet i oversynet over dialektformene, siden de må regnes som<br />
en form <strong>av</strong> pronomenet. Hovedvekta vil likevel ligge på de nominale formene/den<br />
nominale forma.<br />
4.2 Formene i riksspråkene<br />
I nynorsk har pronomenet helt siden Aasens Norsk Grammatik (1864) vært de (subjektform)<br />
og dykk (objektform), med dykkar som genitiv. Disse formene svarer til de<br />
“vestnordiske” formene vi finner i det meste <strong>av</strong> landet, som går tilbake til de norrøne<br />
totallsformene (fl)it (nom.) og (fl)ykkr (akk.-dativ). Dykkar må som sagt<br />
stamme fra det gamle totalls-possessivet, men uten bøyning og derfor synkronisk å<br />
betrakte som en genitiv-form <strong>av</strong> pronomenet.<br />
Skriftlig bokmål har hatt forma dere som eneform helt siden den ble innført istedenfor<br />
de danske formene i 1907 (Vinje 1978: 263). Genitiven er deres, som må<br />
være laget analogisk til dere med tillegg <strong>av</strong> -s. I det talte bokmålet er disse formene<br />
langt eldre. /Dere/ er nemlig en sørlandsk og (vestlig) sørøstlandsk dialektform, opph<strong>av</strong>lig<br />
en objektform med /di/ som subjektform (se pkt. 4.3.2). Det eldste skriftlige<br />
belegget på denne forma, brukt som objektform, er ifølge Seip (1993 [1927]: 171) i<br />
ei svartebok fra Telemark fra 1660.<br />
Ifølge Larsen (1907: 111) og Seip (1993 [1927]: 172 f) stammer /dere/ fra den<br />
gamle østlandske (og østnordiske) objektforma (fl)i›r, og det virker også sannsynlig.<br />
At vi får /dere/ med to st<strong>av</strong>elser og tonelag 2 istedenfor som ventet */der/, forklarer<br />
Seip (op. cit. s. 174 f) med at forma er dannet ved subtraksjon fra den sekundære<br />
genitiven /deres/ med en innskutt /e/, bl.a. for å bevare tonelag 2 fra det eldre<br />
possessivet (fl)i›arr, og viser liksom Larsen til forma /våre/ (= oss) enkelte steder i<br />
Vestfold og nedre Buskerud, fra genitiven /våres/. Men hvor kommer i så fall geni-<br />
76
DE – DYKK – DERE<br />
tivene /våres/ og /deres/ ifra? Forma /våres/ kan vanskelig forklares uten å regne med<br />
analogi fra /deres/. Og /deres/ kan neppe være dannet analogisk etter /våres/, siden<br />
/deres/ er mye mer utbredt enn /våres/, som bare forekommer i enkelte <strong>av</strong> /dere/-dialektene<br />
og trolig er en relativt ny form. Det at /deres/, men ikke /våres/, er tatt opp i<br />
bokmål, tyder på at /deres/, men ikke /våres/, var etablert i dialektene i Oslo-området<br />
da det muntlige bokmålet utviklet seg der for to-tre hundre år siden. Som før<br />
antydet er det snarere /våres/ som er dannet analogisk etter /deres/, f.eks. i parataktiske<br />
uttrykk som Er det deres kuer eller våre(s)?<br />
I så fall er det også mer naturlig å forklare /deres/ ut fra /dere/ (= /dere/ + /s/) enn<br />
omvendt (/dere/ = /deres/ minus /s/). Forma /dere/ kunne kanskje forklares slik Seip<br />
antyder sekundært når han snakker om behovet for å bevare tonelaget fra possessivet,<br />
nemlig som resultatet <strong>av</strong> en sammenblanding med possessivet, parallelt med<br />
former som /dikkan/, objektform og genitiv, <strong>av</strong> possessivet flykkarr i enkelte dialekter<br />
lenger vest. Possessivet hadde nemlig to st<strong>av</strong>elser og tonelag 2 i alle bøyningsformer.<br />
Som vi så i pkt. 4.1, er det ting som tyder på at objektforma <strong>av</strong> pronomenet<br />
generelt er blitt blandet sammen med det gamle possessivet i norsk, samtidig som<br />
dialektene rett østafor /dere/-området har bevart possessivet, med forma /dåre, døre/<br />
i flt. I disse dialektene er objektforma normalt enst<strong>av</strong>a, slik vi skulle vente, nemlig<br />
/dår/ eller /dør/ (se pkt. 4.3.2). Det virker rimelig å anta at dette er et eldre stadium,<br />
og at de nåværende /dere/-dialektene tidligere også har hatt possessivet, i flt. i forma<br />
/dere/. Mao. at /dere/ er en opph<strong>av</strong>lig flt.-form <strong>av</strong> possessivet, <strong>av</strong> former som<br />
fli›ra(r), fli›rir, fli›rum o.l., parallelt med flt.-formene /dåre, døre/ <strong>av</strong> fly›ra(r) osv.<br />
(den første med vokalen fra /vår/). Om denne forma gikk over til å bli brukt som<br />
objektform <strong>av</strong> pronomenet i stedet for et antatt */der/, ville det bli behov for en ny,<br />
entydig genitivform med /-s/, parallelt med former som /dikkans/ o.l. lenger vest. 13<br />
I det talte bokmålet, iallfall den østlandske utg<strong>av</strong>en (“standard-østlandsk”), ser<br />
det ut til at /dere/ har vært brukt som eneform svært lenge – kanskje helt siden dette<br />
talemålet dannet seg på 1700-tallet. Ifølge Larsen (1907: 110) og Western (1921:<br />
435) ble /dere/ i begynnelsen <strong>av</strong> 1900-tallet brukt som både subjekt og objekt i<br />
“mere fortrolig tiltale”, og Seip (1993 [1927]: 169) gir eksempler på at Wergeland<br />
brukte “dere” som subjekt så tidlig som i 1827. Siden bruken <strong>av</strong> /dere/ som eneform<br />
synes å være relativt ny i by-dialektene på Østlandet (se pkt. 4.3.2), kan det se ut<br />
som om denne bruken har oppstått i standard-østlandsk (og sørlandske kystmål?) og<br />
seinere bredt seg derfra til by-dialektene i området – og til andre regionale bokmålsvarieteter<br />
utafor /dere/-området.<br />
Rett nok heter det i Falk og Torp (1900: 116) at “...‘de (di)’ kan ogsaa høres i den<br />
daglige tale og fortjener afgjort at foretrækkes for det ildeklingende ‘dere’ som nævneform,<br />
altsaa: nu maa de more dere godt, gutter”. Også Western anbefaler (1921:<br />
435) å bruke de som subjekt istedenfor dere for å unngå kombinasjonen dere dere,<br />
som i Gleder dere dere? – ett <strong>av</strong> Westerns litterære eksempler. Det er altså mulig at<br />
den gamle subjektforma /di/ levde i “den dannede dagligtalen” fram til ca. 1900,<br />
antakelig i konkurranse med /dere/. Men Larsen (1907: 110) understreker forskjel-<br />
77
ERIC PAPAZIAN<br />
len på dette punktet mellom “den dannede dagligtalen” og Oslo bymål, som har hatt<br />
/di/ som subjektform helt fram til i dag. I alle fall er rådet til Falk, Torp og Western<br />
ikke blitt fulgt, og det må nærmest kalles misvisende når Næs (1972: 341) fører opp<br />
de i parentes som subjektform i bokmål (“riksmål”). Det er han alene om. En annen<br />
sak er at 3. persons-pronomenet De/Dem har vært brukt som høflig form i 2. person<br />
ent., før også i flt., se Western (1921: 434) og Berulfsen (1967: 103).<br />
Larsen (1907: 111) mener at bruken <strong>av</strong> /dere/ som eneform “... er opståt hos tilreisende<br />
og indflyttere fra en egn hvor intet derə fandtes (kanske mest Romerike og<br />
Oplandet?)”. Men det virker lite trolig at folk som for det meste skilte mellom subjektforma<br />
/di/ og objektforma /dikk, dekk, døkk/, skulle allmenngjøre objektforma i<br />
Oslo-målet. Det var jo nok å erstatte /dikk/ osv. med /dere/ for å tilpasse seg Oslodialekten.<br />
Den felles subjektforma /di/ trengte man ikke legge <strong>av</strong> seg. Mer sannsynlig<br />
er det at denne bruken har oppstått i selve standard-talemålet, blant innfødte<br />
Oslo-folk. Seip (1993 [1927]: 170) peker på at subjektforma /di/ i både bokmål og<br />
sørlandsk ville falle sammen med 3. person flt. /di/ (subjektform eller eneform), og<br />
at det ville være et plagsomt sammenfall (i enda høyere grad enn det nåværende<br />
bokmålske sammenfallet <strong>av</strong> genitivforma “deres”, 2. og 3. person flt.): “Det var viktigere<br />
å kunne skille mellem pronomenene for forskjellige personer enn mellem<br />
ulike kasus <strong>av</strong> samme pronomen”. I tillegg kan altså forma /di/ som subjekt i talt<br />
bokmål tolkes som høflig 2. p. ent., før også flt. Om en også skulle bruke /di/ som<br />
uformell subjektform i 2. p. flt., ville denne forma bli tvetydig både mht. til person<br />
(2. eller 3.), og mht. høflig/uformell tiltale i 2. p. flt., og det er vel en utålelig flertydighet.<br />
/Di/ var rett og slett en lite egnet subjektform i 2. person flt. i det talte bokmålet,<br />
mens /dere/ var entydig.<br />
Men når bruken <strong>av</strong> /dere/ som eneform først var oppstått i sentrale områder og<br />
på toppen <strong>av</strong> samfunnet, kunne den spre seg som en prestisjeform, også til dialekter<br />
der det ikke var noen kollisjon med andre pronomen. I dag er /dere/ ekspansiv over<br />
store deler <strong>av</strong> Østlandet og Sørlandet, som vi skal se i neste hovedpunkt.<br />
4.3 Formene i dialektene<br />
4.3.1 Innledning<br />
Når det gjelder de (pro)nominale formene <strong>av</strong> dette pronomenet, går ett hovedskille<br />
mellom dialekter med kasusbøyning (som i nynorsk) og uten kasusbøyning (som i<br />
bokmål). Mange bygdemål skiller mellom en “subjektform” som svarer til norrøn<br />
nom. og en “objektform” som svarer til norrøn akk.-dat. Men i andre bygdemål, og i<br />
alle bymål, har pronomenet fått bare éi form, som alltid ser ut til å være den opph<strong>av</strong>lige<br />
objektforma. 14 Denne utviklinga ble påpekt for “nogle Egne” alt <strong>av</strong> Aasen (1873:<br />
102), men den er kommet mye lengre i dag. Mange dialekter er mao. i ferd med å gå<br />
over fra det første systemet til det andre, slik at en må en skille mellom “eldre mål”<br />
med kasus-bøyning og “yngre mål” med eneform. Dette skillet egner seg ikke godt<br />
som grunnlag for en inndeling <strong>av</strong> formene eller dialektene, siden det som regel ikke<br />
er absolutt – begge systemene fins i samme dialekt, ofte også hos samme språkbruker.<br />
78
DE – DYKK – DERE<br />
I stedet vil jeg legge til grunn skillet mellom øst- og vestnordiske former, eller<br />
“bokmålsformer” og “nynorskformer”. Det er først og fremst objektformene som<br />
skiller mellom de to gruppene – subjektforma varierer bare mellom formene /de/,<br />
/di/ og /dø/, og disse variantene fins innafor begge dialektgruppene. Som Hægstad<br />
(1908: 218) og Seip (1956: 24) påpeker, følger vokalen som regel vokalen i subjektforma<br />
<strong>av</strong> 1. person flt., altså /me – de/, /mi, vi – di/ eller /mø – dø/. 15 Objektforma<br />
varierer enormt, men faller likevel som regel i to klart askilte typer: Den har enten<br />
en ettervokalisk /r/ (jf. BM dere), som må stamme fra flertallspronomenet<br />
(fl)y›r/(fl)i›r eller det tilsvarende possessivet (fl)y›arr/(fl)i›arr, eller en ettervokalisk<br />
/k/ (jf. NN dykk), som stammer fra totallspronomenet (fl)ykkr eller det tilsvarende<br />
possessivet (fl)ykkarr. Men det meste <strong>av</strong> Østerdalen har spesielle former som<br />
ikke passer helt inn i noen <strong>av</strong> disse gruppene, så Østerdalen må helst regnes som en<br />
tredje gruppe. Her følger en oversikt over formene i hver <strong>av</strong> de tre dialektgruppene<br />
– se kartet bakerst i artikkelen – med kommentarer om <strong>av</strong>viklinga <strong>av</strong> subjektforma<br />
og utviklinga i de gamle objektformene. 16<br />
4.3.2 Opph<strong>av</strong>lig flertallsform som objektform/eneform: /di (de) – dere (dår, dør(e))/<br />
eller bare /dere/<br />
Slike former finner vi som sagt i den sørligste delen <strong>av</strong> landet: distriktene rundt<br />
Oslofjorden og Sørlandskysten t.o.m. Mandal i vest, både med og uten kasusbøyning.<br />
I eldre mål skilles det mellom subjektforma /di (de)/ og objektforma /dere/, ev.<br />
/dår/ eller /dør(e)/, men i yngre mål brukes bare /dere/ uansett syntaktisk funksjon.<br />
De dialektene som har /dere/ som objektform eller eneform, har alltid genitiven<br />
/deres/, men de dialektene som har /dår/ eller /dør(e)/ som objektform, har som regel<br />
et possessiv i stedet, iallfall i eldre mål (se pkt. 4.1). Som nevnt må /dere/ stamme<br />
fra den østnordiske forma (fl)i›r (pronomen i akk./dativ) eller kanskje snarere det<br />
tilsvarende possessivet (fl)i›arr, mens /dør(e)/ må stamme fra de tilsvarende vestnordiske<br />
formene (fl)y›r/(fl)y›arr. Og objektforma /dår/ må som nevnt være identisk<br />
med, eller påvirket <strong>av</strong>, possessivet /dår/.<br />
På Agder-kysten og Telemarks-kysten ser det ut til at bare /dere/ brukes. Blant<br />
annet sier Nesland (1976: 38) at /dere/ brukes i Kragerø-distriktet, Bamble, Skiensdistriktet<br />
og bymåla i Telemark, og bare /dere/ blir oppgitt fra Larvik (Dybvik 1994:<br />
55), Arendal (Voss 1940: 97) og Kristiansand (Johnsen 1942: 129–130). Ifølge<br />
Storm-listene gjelder det også den sørøstre delen <strong>av</strong> Vest-Agder t.o.m. Mandal, i<br />
Oddernes vsa. /døkken/. Indre Agder har derimot former <strong>av</strong> dykk-typen (se pkt. 4.3.3<br />
og kartet), og i mange <strong>av</strong> de ytre bygdene er /dere/ <strong>av</strong> relativt ny dato. For eksempel<br />
sier Lunde (1913: 13) at folk i Søgne “brukte” forma /døkke/, og klager over “...<br />
filleordet dere ein no skal bruka til kvar ‘skitten’ som ser litegrand finsleg ut utanpaa”.<br />
I en Stormliste-oppskrift fra Moland står det følgende merknad til forma<br />
/dere/: “til ca 1910 vanl. kånn 2. pers. flt. (< dykkån)”. Og i Landvik i Aust-Agder<br />
brukte noen <strong>av</strong> de eldste i den øvre delen <strong>av</strong> bygda i 1980-åra /dykker/ som eneform,<br />
mens resten <strong>av</strong> bygdefolket brukte /dere/ (Torp 1986: 106). Disse bygdene har jeg<br />
79
ERIC PAPAZIAN<br />
derfor regnet til /dere/-området. Det er tydelig at /dere/ lenge har spredt seg vestover<br />
og nordover på Agderkysten, og denne spredninga fortsetter i dag. I Mandals-distriktet<br />
(Frøyset 1969: 408) blir /døkke/ i de ytre bygdene fortrengt <strong>av</strong> /dere/, fra Mandal,<br />
og i Snartemo i Vest-Agder (Haugsgjerd 1974: 93–94) blir /dåkke, dykke/, gen.<br />
/dåkkås, dykkås/, fortrengt <strong>av</strong> /dåkke/, gen. /dåkka/, i sentrum også <strong>av</strong> /dere/, gen.<br />
/deres/. Disse bygdene har jeg likevel regnet til /dykk/-området. Likeså Gjerstad i<br />
Aust-Agder (Vevstad 2001: 258 f, Torp 2005: 48), der den tradisjonelle forma er<br />
/dikkån/ eller /dykkån/, mens yngre folk som regel bruker /dere/. En må mao. regne<br />
med at /dere/-området er noe større i ytre Agder enn kartet viser.<br />
I nedre Telemark, Vestfold, nedre Buskerud og bygdene nærmest Oslo (Asker,<br />
Bærum, Hadeland) blir som regel /di – dere/ oppgitt i indre og eldre mål, bare /dere/<br />
i ytre og yngre (Tveten 1913: 7, Skulerud 1926: 47, Kolsrud 1951: 50, Hunstadbråten<br />
1973: 66, Gjermundsen 1975: 149, Endresen 1990: 97). Forma /di/ kan forekomme<br />
også i byene – eller kunne, i første halvdel <strong>av</strong> 1900-tallet. For eksempel<br />
hadde Tønsberg ifølge Knudsen (1924: 139–140) /di – dere/, men /di/ var alt den<br />
gangen “... sterkt truet (særlig i trykksterk bruk) <strong>av</strong> <strong>av</strong>hengighetsformen dere, under<br />
innflydelse <strong>av</strong> den dannede dagligtale”. Men det ser ut til at iallfall de vestre bygdemåla<br />
i Vestfold tidligere har hatt objektforma /dikkan/ (eller /dikann/, med trykk på<br />
siste st<strong>av</strong>else), som Telemark. Ifølge Knudsen (s.s.) hadde bygdene rundt Tønsberg<br />
formene /di – dikkan/ på hans tid, og Stormliste-oppskrifter fra 1940- og 1950-åra<br />
oppgir objektforma /dikkan/ fra Sande, Andebu, Lardal, Stokke, Tjølling, Hedrum,<br />
Brunlanes og Sandar, til dels vsa. /dere/.<br />
For Oslo bymål fører Larsen (1907: 110) opp /di – dere/, med /dere/ som “ekstra<br />
betonet” subjektform, og legger til: “At bruke derə som subjekt, således som Dgl.<br />
[= ‘den dannede dagligtale’, EP] her og andresteds i stor utstrækning gjør, er aldeles<br />
ikke Kristiania vulgærsprog. Tillikemed de nærmeste dialekter, især vestenfor<br />
fjorden, har det di kun i nom. og derə kun i dat.-akk., dog således at den sidste form<br />
[...] også kan brukes som nominativ når ordet ikke står i sætning (f. eks. di æ dommə,<br />
derə)”. Dette har endret seg i løpet <strong>av</strong> 1900-tallet. Bull (1980: 55–56) sier at “riksmålsformen”<br />
/dere/ som eneform brer seg stadig mer i Oslo-dialekten, “slik at den<br />
gamle formen di nå bent fram kan virke gammelmodig eller ‘bondsk’.” Alnæs<br />
(1962: 171) sier at de eldste på Vålerenga i 1970-åra brukte /di/ og /dere/ om hverandre<br />
som subjekt, men at de “oppfatter derə som den riktige form”. Mellom-generasjonen<br />
og de yngste brukte bare /dere/ bortsett fra i trykklett stilling, der den reduserte<br />
varianten /i/ (tilsvarende /u/ og /e/ for /du/ og /de/, det) kunne brukes, f.eks. /Ær<br />
i helt gæ˜e? Kåmmer i snaˇ? Vill i kåmma?/. Jf. også Wiggen (1990: 184): “di kan<br />
ennå høres som subjektsform hos eldre i Oslo”.<br />
Østfold har /de/ eller /di/ som subjektform (Hoff 1946: 289, Endresen 1990: 97,<br />
Lundeby 1995: 37–38). Ifølge Hoff (1981: 194) er subjektforma /de/ på bygdene,<br />
mens byene (bl.a. Moss) har /di/. Andersen (1978: 291) sier omtrent det samme.<br />
Men også enkelte bygdemål har /di/, f.eks. Eidsberg (Sandem 1979: 140), Askim og<br />
Rødenes (Storm-listene). Objektforma er ifølge de samme kildene for det meste<br />
80
DE – DYKK – DERE<br />
/dår/ i bygdemåla, men Hobøl og Våler (og Svinndal, ifølge Hoff 1965: 348) har<br />
/dør(e)/ i eldre mål, og også /dårr/ og /derre/ forekommer. 17 /Di – dør/ finner vi også<br />
i Eidskog og Vinger, og i den sørligste delen <strong>av</strong> Solør (Brandval), ifølge Storm-listene,<br />
i Vinger vsa. /døkk/ som objektform. Nyere bymål har som regel bare /dere/.<br />
Det gjelder bl.a. Moss (Endresen 1990: 97). Om Fredrikstad sier Gr<strong>av</strong>ning (1981:<br />
39) at “Subjektsforma i 2. pers. flt. er /di/ i eldre mål, men /dere/ brukes mest blant<br />
de unge”. 18 Vi må derfor regne med at /dere/ etter hvert vil fortrenge /dår, dør(e)/<br />
også i bygdemåla.<br />
Også i Follo var /dår/ den gamle objektforma, ifølge Lie (1990: 113). Men som<br />
Aasen (2004) viser og som en også kunne vente, er språket i Follo sterkt påvirket <strong>av</strong><br />
både Oslo-dialekten og bokmålet, som på dette punktet faller sammen. Dette pronomenet<br />
var ikke blant variablene Aasen undersøkte, enda hun undersøkte tre andre<br />
personlige pronomen – antakelig fordi dette ikke lenger er en variabel i Follo. På<br />
kartet regner jeg derfor Follo som en del <strong>av</strong> /dere/-området, men hele Østfold som<br />
/dår (dør)/-område, enda det kanskje er misvisende etter hvert.<br />
Resten <strong>av</strong> Østlandet har enten former <strong>av</strong> dykk-typen, eller (i Østerdalen) særegne<br />
former.<br />
4.3.3 Opph<strong>av</strong>lig totallsform som objektform/eneform: /de (di, dø) – dykk/ o.l., eller<br />
bare /dykk/ o.l.<br />
Oversyn over objektformene<br />
Slike former finner vi i det meste <strong>av</strong> landet. Som sagt er det først og fremst objektforma<br />
som varierer. Det kan være hele 5 variabler her: rotvokalen, st<strong>av</strong>ingsantallet<br />
(én eller to st<strong>av</strong>elser) og, når det er to st<strong>av</strong>elser, kvantiteten, endingsvokalen og utlyden,<br />
dvs. om det følger en konsonant etter vokalen eller ikke (og hvilken konsonant<br />
som følger). Rotvokalen kan være /y/, som i norrønt og nynorsk, /ø/, /i/, /e/ eller /å/<br />
(på Vestlandet og i Østerdalen kan vi også få /ò/, dvs. en ekstra vokal mellom /ø/ og<br />
/å/). Formene med /å/ er de mest utbredte; de forekommer mange steder på Vestlandet,<br />
bl.a. i alle bymålene, og er de eneste i Trøndelag og Nord-Norge. Her er /y/ den<br />
opph<strong>av</strong>lige vokalen, og /ø/ må være resultatet <strong>av</strong> senkning <strong>av</strong> /y/. Rotvokalen /i/ kan<br />
enten skyldes delabialisering <strong>av</strong> /y/, eller stamme fra en eldre variant med /i/ – en<br />
parallell til vekslinga mellom (fl)y›r og (fl)i›r i flt. – og /e/ må være resultatet <strong>av</strong><br />
senkning <strong>av</strong> /i/. Formene med /å/ er uventa ut fra rotvokalen i norrønt, siden /y/ (ev.<br />
/i/) > /å/ ikke er noen vanlig lydovergang. De kan mao. ikke være “lydrette”. Ifølge<br />
Hægstad (1908: 220) og Indrebø (1951: 254) er slike former analogiske etter den tilsvarende<br />
totallsforma okkr i 1. person, som Hægstad (1908: 223) mener har vært<br />
mer utbredt tidligere. Det ville være en parallell til at possessivet (og seinere objektforma)<br />
/dår/ er analogisk etter det tilsvarende possessivet /vår/ i 1. person flt.<br />
Enst<strong>av</strong>ingsformene er følgelig /dykk/(?), /døkk/, /dikk/, /dekk/ og /dåkk/. /Dykk/<br />
har jeg satt et spørsmålstegn ved, for det er den eneste forma jeg ikke kan garantere<br />
å ha funnet i dialektene, enda det er standardforma i nynorsk (det nærmeste er<br />
/dykke/). I de tost<strong>av</strong>a formene kan også kvantiteten variere: Det vanlige er kvanti-<br />
81
ERIC PAPAZIAN<br />
tetstypen VK: som i norrønt og nynorsk, men på det sentrale Vestlandet, særlig i<br />
Hordaland, kan vi også få former med lang vokal (/deko, dåke/ o.l.). I tost<strong>av</strong>a former<br />
får vi enda to variabler, nemlig 1) kvaliteten på den andre vokalen, som kan<br />
være /e/ (/dåkke(r)/ o.l.), /a/ (/dikka(n), deka(n)/ o.l.), /o/ (/deko, dåko/), /ò/ (/dikkòn/)<br />
eller /å/ (/dåkkå(r), dekå/ o.l.), og 2) utlyden, som kan være /-n/ (/dikkan,<br />
dekan/ o.l.), /-r/ (/dåkker, dåkkår/ o.l.) eller den trykklette vokalen (/dikka, dåke,<br />
deko/ o.l.). Formene med utlyd på /n/ kan som sagt bare stamme fra possessivet<br />
(fl)ykkarr, og det samme gjelder former som ender på /-a, -å, -o/. Former som ender<br />
på /-e/, dvs. shwa (/dykke, dåk(k)e, deke/ o.l.), kan derimot stamme fra pronomenforma<br />
(fl)ykkr med innskuddsvokal og /r/-bortfall, særlig når slike former har tonelag<br />
1 eller forekommer i a-mål, som ikke har overgangen /a > e/ i trykklett stilling.<br />
De tost<strong>av</strong>a formene varierer følgelig langt mer enn de enst<strong>av</strong>a. Her er et oversyn<br />
over de vanligste tost<strong>av</strong>ings-formene, ordna etter kvantiteten og rotvokalen:<br />
VK: V: K<br />
fremre vokal bakre vokal fremre vokal bakre vokal<br />
i 1. st<strong>av</strong>else (å) (e) (å, ò)<br />
runda urunda<br />
høy mellom høy mellom<br />
dykke(n) døkke(n) dikka(n) dekka(n) dåkke(-r, -n) deka(n) dåke(n)<br />
dykkån døkkån dikkå(n) dåkkå(r) dekå dåka(n)<br />
dykko døkkår dikkòn dåkkar deko dåkå<br />
dikko dåkko deke dåko<br />
Geografisk oversyn over formene<br />
1) Det nordlige Østlandet: Romerike, opplandsk og Nord- og Sør-Østerdalen<br />
I disse distriktene brukes /di/ eller /de/ som subjektform og /dikk, dekk/ eller (i nord)<br />
/døkk/ som objektform, med /dår (dør)/ som possessiv i eldre mål, /døres/ eller<br />
/deres/ som genitiv i yngre. Det gjelder også Odalen og den sørlige delen <strong>av</strong> Solør,<br />
mens den nordlige delen har østerdalske former (Storm-listene, Larsen 1894: 60,<br />
Kolsrud 1944: 77). Disse formene går ofte om hverandre i samme distrikt; f.eks.<br />
brukes alle formene på Romerike (Kolsrud 1932: 10, Sundli 1952: 671, Refsum<br />
1953: 17, Eriksen 1955: 136, Kolsrud 1961: 62, Hoff 1968: 733). Som Skolseg<br />
(1999) viser, er særlig nedre Romerike sterkt påvirket <strong>av</strong> Oslo og har nærmest overtatt<br />
den gamle Oslo-dialekten, og ifølge Skolseg (pers. oppl.) er /dere/ nå det vanlige<br />
blant yngre. Men de gamle formene brukes fortsatt blant eldre (og enkelte<br />
unge), så jeg regner likevel Romerike som “dykk”-område på kartet. 19 Lenger nord<br />
ser dykk-formene ut til å holde seg bedre, men subjektforma går ut <strong>av</strong> bruk i yngre<br />
mål. Det gjelder bl.a. Toten, som har /di – dekk/ i eldre mål og bare /dekk/ i yngre<br />
(Faarlund 2000: 48), og Stange, med /de – døkk/, yngre mål bare /døkk/. Om Hamar<br />
sier Lie (1990: 114) at “... hamarsingene sier helst døkk må vaske døkk når bygdefolka<br />
sier de må vaske døkk”.<br />
82
DE – DYKK – DERE<br />
Liknende former har vi også nordligst og sørligst i Østerdalen, med /dår/ eller (i<br />
sør) /dør/ som possessiv eller /døres, deres/ som genitiv. Den nordligste delen –<br />
Kvikne, Os og Tolga utenom Vingelen – har trønderforma /dåkk/ som eneform<br />
(Storm-listene, Øverby 1974: 76). I Sør-Østerdalen møter vi opplandske former<br />
enkelte steder. Trysil har /di – dekk/ og Elverum /di – døkk/, ifølge Øverby (1974:<br />
76), men ifølge Hogstad (1906: 28) er det bare en del <strong>av</strong> Elverum (Skogbygda) som<br />
har /di – døkk/. Resten <strong>av</strong> Østerdalen har særegne former (se pkt. 4.3.4).<br />
2) Midlandsmåla (fjellbygdene)<br />
Gudbrandsdalen skiller seg på dette punktet ut fra både fjellbygdene sønnafor og de<br />
nordøstlandske dialektene, ved at forma /døkk/ (Fåberg /dekk/) – identisk med<br />
objektforma i de fleste opplandsmål – brukes som eneform også i eldre mål. Dette<br />
må være gammalt i Gudbrandsdalen, jf. at døkk brukes som subjekt i dølevisene til<br />
Edvard Storm (bl.a. Sæter-reise) fra rundt 1770. Akkurat på dette punktet ligger<br />
altså Gudbrandsdalen foran flatbygdene i utviklinga. På alle andre er det omvendt.<br />
Spesielt for Gudbrandsdalen er også possessivet /døkkun/ eller /døkkår/, ev. genitiven<br />
/døkkeß/ i sør.<br />
Hallingdal og Hedalen og Vang i Valdres har /de/ som subjektform, mens resten<br />
<strong>av</strong> Valdres har /dø/ (Sørlie 1943: 71, Beito 1958: 270, Venås 1977: 128 f, Kvåle<br />
1999: 32–33). Objektforma er /dikka(n)/, Hedalen /dekka/, Hallingdal også /dikko/,<br />
med gen. /dikka(n), dikkas, dekkas, dikko(s)/. Ifølge Venås (1997: 50) har unge i<br />
Hallingdal i det siste begynt å bruke /dikka/ også som subjektform: “Dette har teke<br />
til i stasjonsmåla, men har breitt seg frå dei i heile dalen”. Men også den sørøstlandske<br />
forma /dere/ dukker opp blant yngre folk. Ifølge Kvåle (1999: 32–33) var det en<br />
tendens i et utvalg ungdommer både til utskifting <strong>av</strong> begge formene med /dere/<br />
(15–20 % <strong>av</strong> tilfellene) og til bruk <strong>av</strong> /dikkan/ også som subjektform (10–17 % <strong>av</strong><br />
tilfellene).<br />
Omtrent de samme formene finner vi i Numedal, Eggedal, Sigdal og Krødsherad<br />
(Flatin 1923: 17, Hoff 1949: 74): Subjektforma er enten /di/ (Krødsherad, Eggedal,<br />
Sigdal og Flesberg) eller /de/ (resten <strong>av</strong> Numedal), og objektforma er /dikka(n)/<br />
eller /dekkan/, med gen. /dikka(n), dikkas, dekkas, dekkan(s)/. Også her blir objektforma<br />
brukt som eneform blant yngre, og /dere/ brukes en del blant ungdom. I et<br />
utvalg på 27 ungdomsskoleelever og 16 <strong>av</strong> foreldrene deres fra Nore og Uvdal øverst<br />
i Numedal (Papazian 1997: 171) oppga bare 47 % <strong>av</strong> de voksne at de brukte /de/ som<br />
subjekt, mens ungdommene nesten bare oppga enten den gamle objektforma /dikkan/<br />
(43 %) eller det sørøstlandske /dere/ (53 %).<br />
Også i Telemark finner vi liknende former. Subjektforma er for det meste /de/, i<br />
sørvest /di/, objektforma er /dekkan/, /dikkan/, /dikkòn/, /dikkån/, /dykkån/ eller<br />
/døkkån/. Genitiv-formene er enten de samme, eller de samme med tilføyd /-s/, i<br />
vest også /dikkòs/ (Storm-listene, Hovde 1946: 95, Nesland 1976: 38, Voje 1979:<br />
87–88, Skjekkeland 1980: 49–50, 154, Gvåle 1985: 49). I Tinn er forma /dikann/<br />
med sistest<strong>av</strong>ings-trykk, ifølge Skulerud (1938: 729), noe som er ei eldre form også<br />
83
ERIC PAPAZIAN<br />
i den vestre delen <strong>av</strong> Vestfold (se pkt. 4.3.2). Genitiv-forma er den samme når pronomenet<br />
er etterstilt, men får tillagt /-s/ når det er foranstilt, ifølge Skulerud (s. 737),<br />
altså /huse dikann/, men /dikanns hus/. Her virker det mao. som den nyere, analogiske<br />
genitivforma kommer inn først når pronomenet står foranstilt, dvs. emfatisk.<br />
I Telemark som ellers overtar objektforma blant de yngre. For eksempel ble forma<br />
/dekkan/ som subjekt oppgitt i 97 % <strong>av</strong> tilfellene i et utvalg ungdommer fra Bø i<br />
Midt-Telemark, ifølge Skjekkeland (1980: 49–50, 154). I Drangedal brukes ifølge<br />
Nesland (1976: 38) og Voje (1979: 87–88) både /di/ og /dikkan/ som subjekt, men<br />
ifølge Nesland “... aldri slik at to dikkan kommer like etter einannan, det må heite:<br />
slo di dikkan.” Her ser det mao. ut som om språkbrukerne helt uoppfordret følger<br />
den regelen som Western anbefalte for dere i bokmål (se pkt. 4.2)!<br />
3) Sørlandet (Agderfylkene)<br />
Som nevnt har kystmåla og byene i Aust-Agder og det østlige Vest-Agder (t.o.m.<br />
Mandal) forma /dere/, men det meste <strong>av</strong> Vest-Agder og det indre Aust-Agder hører<br />
til dykk-området (se kartet). De indre måla har tradisjonelt hatt subjektforma /de<br />
(di)/, i de ytre brukes bare den opph<strong>av</strong>lige objektforma, som varierer mellom /dåkke,<br />
dykke(n), døkke(n), døkkår, dikkån/, Setesdal /dikko (dykko)/ (Storm-listene, Hannaas<br />
1973 [1919]: 54, Fjermedal 1962: 507, Stomnås 1975: 13, Horn 1994: 57, Vere<br />
1993: 55). Åseral har den <strong>av</strong>vikende forma /dukku/, ifølge Hægstad (1908: 222) og<br />
Skjekkeland (1978: 132). Genitiven er ifølge de samme kildene /dikko(s), dikkån(s),<br />
dykkå(s), døkkå(s), døkkår(s), døkkes, dåkkå(s), dåkka(s), dåkkars(es), dåkkårs/.<br />
Men i dag følger de indre måla etter de ytre, ved at den tidligere objektforma blir<br />
brukt som eneform. Ifølge Skjekkeland (1999: 89–90) er denne utviklinga i full<br />
gang “... i dei indre måla (slik kystmåla har hatt det i 50–60 år): de (subj.) –<br />
dòkke/dykke o.l. (obj.) blir til: dòkke (subj.) – dòkke (obj.) eller: dykke (subj.) – dykke<br />
(obj.)”. I mange mål oppgis bare den opph<strong>av</strong>lige objektforma, andre nevner variasjon<br />
mellom eldre og yngre mål. For eksempel sier Nersten (1967: 100–101) om<br />
Årdal i Bygland at bygdemålet tradisjonelt har /de – dykke/ (tonelag 1), men sentret<br />
Byglandsfjord bare /dykke/, som trenger inn også på bygda. Det samme skjer i<br />
Konsmo i Vest-Agder, ifølge Ågedal (2001: 242). Om Bakke i Vest-Agder sier Henriksbø<br />
(1980: 102–103) at eldre mål har /de – dåkke/, gen. /dåkka/, men yngre mål<br />
bare /dåkke/, som i Flekkefjord. Og som nevnt i foregående punkt sprer /dere/ seg<br />
fra de ytre måla.<br />
4) Vestlandet<br />
Subjektforma er /de/ nesten over alt i bygdemåla, i eldre mål på søndre, ytre Sunnmøre<br />
/dI(d)/. Enkelte steder finner vi /di/ i stedet, f.eks. i Hustad i Romsdal og i<br />
indre Sogn (Storm-listene, Aasen 1924 [1851]: 26–27, Hoff 1978: 176–177). Det er<br />
mao. stort sett objektforma som varierer også her, og som jeg ser nærmere på i det<br />
følgende.<br />
I Ryfylke, Jæren og Dalane har bygdemåla objektforma /dåkke(n)/, bortsett fra<br />
84
DE – DYKK – DERE<br />
distriktene rundt St<strong>av</strong>anger, som har /dåkke(r)/ som eneform. Genitiv-forma er<br />
/dåkka(s), dåkkå(s), dåkkes, dåkkar(s)/ (Storm-listene, Time 1986: 35, Sandvik<br />
1991: 23). St<strong>av</strong>anger og Haugesund har eneforma /dåkker/, med genitiv /dåkkers/<br />
(St<strong>av</strong>anger) eller /dåkkas/ (Haugesund) (Berntsen og Larsen 1925: 264, Omdal<br />
1990: 195, Gabrielsen 1991: 58 f). Om St<strong>av</strong>anger sier Svendsen (1931: 38) at forma<br />
/dåkke/ “...finnes vel nu bare hos meget gamle folk, og er jærbumål, mens dåkker er<br />
blitt det almindelige”.<br />
I Hordaland og Ytre Sogn har objektformene som oftest lang vokal og kort konsonant:<br />
/dåke(n), dòke, dåko, dåka(n), deke, deko, dekå, deka(n)/, med genitiv<br />
/deka(s), dåka(s), dåkes/, Voss og Hardanger /dekan(s)/ (Storm-listene, Vidsteen<br />
1884, 1885, Heggstad 1932: 35, Eriksen 1946: 132, Henriksen 1954: 183–184, Skre<br />
1957: 112, Rundhovde 1964: 139, Haga 1965: 74, Bergfjord 1975: 112, Guddal<br />
1975: 6, Bondevik 1990: 19). Indre og midtre Sogn har derimot den samme objektforma<br />
som i Valdres og Hallingdal, nemlig /dikka/, med genitiv /dikka(s)/ (Larsen<br />
1922: 548–49, Flom 1944: 20–21, Bjørkum 1974: 298, Breisnes 1975: 223, Haugen<br />
1998: 21). Men industristedet Høyanger har overtatt Østlands- og bokmåls-forma<br />
/dere/, ifølge Omdal (1979 [1977]: 77) og Solheim (2006: 222). Bergen har som<br />
andre bymål bare ei form, nemlig /dåkkar/, med gen. /dåkkars/ eller /dåkkes/ (Larsen<br />
og Stoltz 1912: 124–125, Myking og Ulland 1985: 27, Hagen 1988: 92–93, Pettersen<br />
1990: 203). Også i bygdemåla er det tendenser til at bare objektforma brukes<br />
i yngre mål. Aarseth (1974: 136) sier at eldre i Os har /de – dåke/, gen. /dåkas/, mens<br />
yngre har /dåkke/, gen. /dåkkas/. Og for Bømlo oppgir Stokka (1982: 343) enten /de<br />
– dåke (dåkå)/ eller bare /dåke (dåkå)/, gen. /dåkas, dåkes, dåkis/. Hardanger har<br />
ifølge en muntlig kilde formene /de – deko/, i yngre mål bare /deko/. Men tettstedet<br />
Odda har ifølge Sørlie (1959: 62) eneforma /dåkke/ liksom Os (og “sjelden” /dere/),<br />
gen. /dåkkas/, istedenfor bygdemålsformene /de – deko – dekan/. Sørlie mener at<br />
/dåkke/ er lånt fra bergensk, men Bergens-forma er jo /dåkkar/, så fullt så enkelt er<br />
det ikke. Kanskje denne ekspansive forma er et kompromiss mellom bygdemålsforma<br />
/dåke/ og Bergensforma. Dessuten er /dåkke/ vanlig lenger nord.<br />
Fjordane har objektforma /dåk(k)e (dòk(k)e)/, med gen. /dåk(k)a/, i eldre mål<br />
med /de/ som subjektform (Søreide 1930: 59, Fitje 1995: 52). I yngre mål går subjektforma<br />
ut også her. For eksempel sier Sølvberg (1999: 15) at Førde i Sunnfjord<br />
tradisjonelt har /de – dòkke/, men nå bare /dòkke/ hos både unge og voksne. Florø<br />
har bare /dåkke/ hos alle (Bødal 2003: 29). Omtrent de samme objektformene finner<br />
vi på Sunnmøre, nemlig /dåkke, dòkke, døkke/, i de indre og nordre delene som eneform<br />
(Storm-listene, Aasen 1924 [1851]: 26–27, Hoff 1978: 176–177). Genitiv er<br />
over alt /dåkka (dòkka, døkka)/. Ålesund har ifølge Hoff (s. 181) eneforma /dåkke/,<br />
genitiv /dåkka/, men ifølge en muntlig kilde brukes også forma /dåkkes/. Ifølge Solheim<br />
(2006: 222) er /dåkke/ i ferd med å ta over som eneform i store deler <strong>av</strong> Sunnfjord,<br />
Nordfjord og Sunnmøre.<br />
I Romsdalen er objektforma /dåkkå/ (med /de (di)/ som subjektform i eldre mål),<br />
og genitiv er også /dåkkå/ (Rypdal 1929: 23, Hovde 1978: 60, Hovdenak 1978: 54,<br />
85
ERIC PAPAZIAN<br />
Sandøy 1982: 23, Austigard 1995: 81). Unntaket er Grytten (som grenser til Gudbrandsdalen),<br />
som ifølge Storm-listene har /dåkk/ som eneform, og Molde, som har<br />
eneforma /dåkker/, gen. /dåkke?/.<br />
Vi ser at forma /dåkker, dåkkar/ er utbredt i byene på Vestlandet, mens /dåkke/<br />
ser ut til å spre seg i mindre tettsteder og på bygdene. Bygdemåla i Hordaland og<br />
ytre Sogn skiller seg ut med former med lang vokal (/dåke, deka/ o.l.), og midtre og<br />
indre Sogn har former som peker østover mot midlandsk. Genitiven er i de fleste<br />
bygdemåla en egen form på /-a(r)/ (/dåk(k)a(r)/ o.l.), svarende til nynorsk “dykkar”,<br />
men kan også være identisk med objektforma, eller en analogisk form med /-s/ lagt<br />
til objektforma eller den gamle genitivforma (/dåkke(r)s, dåk(k)as/ o.l.). Bymåla har<br />
som oftest slike former.<br />
5) Nordmøre og Trøndelag<br />
Nordmøre har subjektforma /di/, i den grad den fortsatt brukes, med objektforma<br />
/dåkkår (dåkko, dåkkå, dåkk(er))/ og gen. /dåkkår/ (Storm-listene, Mo 1922: 23,<br />
Magerøy 1960: 25, Jenstad 1985: 177). Ifølge Jenstad (1985: 179) har indre Nordmøre<br />
(Sunndal, Øksendal, Ålvundeid) /dåkko/ som eneform, “Men kjem ein lenger<br />
ut (Surnadal-Tingvoll) blir det skilje [di: ] – [dåk:`år] e.l.”. Fra Rindaln oppgir Mo<br />
(1922: 23) /dåkk/ som eneform. Kristiansund hadde /di – dåkker/, ifølge Hoel (1915:<br />
44), men ifølge en muntlig kilde tar /dåkker/ over som eneform hos yngre.<br />
I Trøndelag er det gamle systemet /di/ eller /de/ som subjektform og /dåkk/ eller<br />
/dåkker/ som objektform, men overgangen til å bruke objektforma som eneform er<br />
kommet langt. Ifølge Dalen (1990 a: 132) har den nordlige delen <strong>av</strong> Nord-Trøndelag,<br />
Røros, øvre Gauldalen, Soknedalen, Hølonda, Orkladalen og Oppdal /dåkk/<br />
som eneform, men i yngre mål er området trolig større. Hovstad (1964: 73) oppgir<br />
/de – dåkk/ for Singsås i Sør-Trøndelag, med følgende kommentar: “Somme stader<br />
i bygda kan ein høyre dåkk brukt som subjekt: No må dåkk kommå inn å få dåkk<br />
mat! Eg er redd for at dette har auka på i det siste. Rett singsåsmål: No må de kommå<br />
inn å få dåkk mat!”. Om Orkdal (med Geitastrand) sier Asphjell m. fl. (1990: 21, 49)<br />
at øvre delen har /dåkk/ som eneform mens nedre delen har /de – dåkk/ i eldre mål<br />
og bare /dåkk/ i yngre. Trondheim har forma /dåkker/, med gen. /dåkkeß/ (Dalen<br />
1990 b: 207), men ifølge opplysninger fra Stian Hårstad kan enkelte fortsatt bruke<br />
/di/ som subjekt, og også /dåkk/ brukes <strong>av</strong> en del trondheimere, trolig mest i tidligere<br />
landkommuner som er blitt oppslukt <strong>av</strong> byen. Etter Storm-listene å dømme har<br />
/dåkk/ vært langt den vanligste objektforma før; /dåkker/ blir oppgitt bare fra Trondheims-området<br />
og noen få ytre mål. Som nevnt (pkt. 4.1) har store deler <strong>av</strong> Sør-<br />
Trøndelag (hatt) possessivet /dår/, mens de andre trøndermåla har gen. som /dåkkes/<br />
eller /dåkkeß/. Namdal og deler <strong>av</strong> Innherred har ifølge Storm-listene (hatt) gen.<br />
/dåkka/, som må være en eldre form, og Hemne-Snillfjord har /dåkk/ (også) som<br />
gen., som må være resultatet <strong>av</strong> et sammenfall <strong>av</strong> de to formene. En må anta at det<br />
er Trondheims-formene som er de ekspansive formene i Trøndelag, iallfall i sentrale<br />
strøk.<br />
86
DE – DYKK – DERE<br />
6) Nord-Norge<br />
Hele Nord-Norge bruker den opph<strong>av</strong>lige objektforma som eneform, enten /dåkk/<br />
eller /dåkker/, i Saltdalen også /døkker/, i Susendalen også /døkk/ (Elstad 1982: 30,<br />
Bugge 1996 [1978]: 150). Ifølge Jahr og Skare (1996: 40–41) er /dåkker/ den vanligste<br />
forma, mens /dåkk/ forekommer særlig i apokope-områdene Salten og Lofoten,<br />
samt i noen mindre øyer med innflyttermål, bl.a. Bardu-Målselv og Susendalen.<br />
Reitan (1928: 22, 32) bekrefter at forma er /dåkk/ i Bardu-Målselv, med gen. /dåkkeß/<br />
eller possessivet /dår/. 20 At /dåkker/ dominerer, især i byene, stadfestes <strong>av</strong><br />
Storm-listene samt opplysninger i Bull 1990 a: 171 (for Finnmark), Bull 1990 b: 220<br />
(for Tromsø), Fiva 1990: 214 (for Bodø), Sjåvik 1984: 90–91 (for Vefsn), Martinussen<br />
1973: 25 (for Bø i Vesterålen). Genitiven er /dåkkeß/ nesten over alt.<br />
4.3.4 Formene i Østerdalen og Solør<br />
Andre objektformer enn dere-typen og dykk-typen finner vi bare i Østerdalen og<br />
Solør. Den nordligste delen <strong>av</strong> Nord-Østerdalen har som nevnt trønderforma /dåkk/<br />
som eneform, og også Trysil og delvis Elverum har objekt-former <strong>av</strong> dykk-typen (se<br />
pkt. 4.3.3.2). Men det meste <strong>av</strong> dalen har helt andre former:<br />
1) Resten <strong>av</strong> Nord-Østerdalen, dvs. Vingelen (vest i Tolga), Nedre Folldal, Alvdal<br />
og Tynset, har subjektforma /de/ og den spesielle objektforma /dò/, med en egen,<br />
[ø]-liknende vokal (Øverby 1976: 76). Ifølge Øverby (pers. oppl.) har tettstedet<br />
på Tynset /dåkk/ (fra dialektene nordafor) i yngre mål, mens en i tettstedet i Alvdal<br />
kan høre gudbrandsdalsforma /døkk/ (fra øvre Folldal). Bakås (1998:<br />
142–143) nevner bare /dåkk/ for “den moderne Tynset-dialekten”, men legger til<br />
at den er “radert ut” <strong>av</strong> /dere/. Ifølge Bakås (1998: 2) er Tynset sterkt påvirket <strong>av</strong><br />
“det sentrale østlandsområdet”, og øver sjøl en påvirkning på bygdemåla rundt.<br />
Og der ser det altså ut til at /dere/ har fått innpass.<br />
2) Midt-Østerdalen, dvs. Storelvdal (med Sollia), Rendal og Engerdal, og det meste<br />
<strong>av</strong> Solør har /dø/ som eneform (Larsen 1894: 60, Reitan 1926: 36, Kolsrud 1951:<br />
85, Tanga 1973: 179, Øverby 1974: 76, Lie 1990: 113). Det samme ser ut til å<br />
gjelde Sør-Østerdalen, dvs. Åmot og Elverum, mellom disse områdene, iallfall<br />
fra gammalt. Ifølge Øverby (s.s.) har Elverum /di – døkk/, men ifølge Hogstad<br />
(1906: 28) har (hadde?) også Elverum eneforma /dø/, bortsett fra Skogbygda,<br />
som har /di – døkk/. Fra Åmot oppgir Busterud (1996: 28) /døkk (dø)/ som subjekt<br />
og /døkk, dø/ i andre funksjoner. Ved en henvendelse til Rena og Åmot ungdomsskole<br />
fikk jeg opplyst at de fleste <strong>av</strong> elevene bruker /dere/, mens enkelte<br />
bruker /døkk/ eller /dekk/. /Dø/ mente lærerne derimot hørte hjemme i Storelvdalen<br />
og Rendalen. Men en eldre, lokalkjent innbygger bekrefter at /dø/ er den<br />
gamle forma i Åmot, som er blitt fortrengt <strong>av</strong> /døkk/ og hos ungdom <strong>av</strong> /dere/.<br />
Også i Sør-Østerdalen ser det altså ut til at de spesielle østerdalske formene blir<br />
fortrengt <strong>av</strong> dykk-typen, nærmere bestemt den opplandske og hedmarkske forma<br />
/døkk/, som i sin tur fortrenges <strong>av</strong> /dere/.<br />
87
Den nord-østerdalske objektforma /dò/ har trolig samme opph<strong>av</strong> som objektforma<br />
/dør/ lenger sør, i Vinger og Eidskog – nemlig flertallsforma (fl)y›r, slik Tanga<br />
(1973: 179) mener. /R/ faller ofte bort i trykklett stilling i norsk, jf. at “er” og “var”<br />
ofte uttales uten noen /r/. Eneforma /dø/ i Midt-Østerdalen og Solør må vel ha det<br />
samme opph<strong>av</strong>et og være en opph<strong>av</strong>lig objektform, jf. at Indrebø (1951: 254) fører<br />
/dø/ tilbake til fly›r. Den må være en videreutvikling enten <strong>av</strong> den nord-østerdalske<br />
forma /dò/, der /ò/ har falt sammen med /ø/, eller <strong>av</strong> objektforma /dør/ i Brandval,<br />
Vinger og Eidskog, med bortfalt /r/. Men ifølge Joleik Øverby (pers. oppl.) fins det<br />
dialekter som har vokalen /ò/, og der det likevel heter /dø/. Så det er vel helst /dør/,<br />
som i dialektene sønnafor, som er opph<strong>av</strong>et.<br />
5 Konklusjon<br />
ERIC PAPAZIAN<br />
Når det gjelder utviklinga i dette pronomenet, er det to hovedtendenser. For det første<br />
er de gamle subjektformene på vei ut der de ennå brukes. Utviklinga i retning <strong>av</strong><br />
å gjennomføre den gamle objektforma som eneste form er mer eller mindre<br />
gjennomført i Nord-Norge og Trøndelag, sjøl om det fins rester <strong>av</strong> subjektforma i<br />
enkelte eldre bygdemål i Trøndelag. Utviklinga er langt på vei gjennomført også på<br />
det sentrale Østlandet, iallfall i /dere/-området, til dels også i fjellbygdene, på Sørlandet<br />
og på Vestlandet. Iallfall er den gjennomført i alle bymål og sentrale dialekter,<br />
og dermed er det vel bare et tidsspørsmål når subjektformene er helt borte.<br />
Hovedtendensen i dagens talemålsutvikling er “utjamning” eller ensretting, dels i<br />
form <strong>av</strong> “regionalisering” under påvirkning <strong>av</strong> de sentrale bymåla i hver landsdel og<br />
dels i form <strong>av</strong> “standardisering” under påvirkning <strong>av</strong> bokmål. Det som fins i de største<br />
byene og/eller i bokmål, vil slå gjennom på sikt. Om nynorsken skal forbli tro<br />
mot sitt opph<strong>av</strong>lige formål, å være en “fellesnevner” for de norske dialektene, så<br />
spørs det om ikke nynorskfolk snart må ta følgen <strong>av</strong> denne utviklinga og godta dykk<br />
som eneform, ev. vsa. kasusbøyning, altså f.eks. No må de/dykk forsyne dykk. 21<br />
For det andre er den store variasjonen i objektforma i ferd med å reduseres betydelig.<br />
Formene /dår/ og /dør(e)/ i Østfold er som vi har sett i ferd med å fortrenges<br />
<strong>av</strong> /dere/, og også Østerdals-formene /dø/ og /dò/ ser ut til å bli erstatta <strong>av</strong> /døkk/,<br />
/dåkk/ og etter hvert /dere/. /Dere/ sprer seg også på bekostning <strong>av</strong> /dykk/-typen,<br />
bl.a. i alle fjellbygdene på Østlandet – kanskje med unntak <strong>av</strong> Gudbrandsdalen.<br />
Siden /dere/ har fotfeste i alle byene på Sør- og Østlandet og i tillegg har støtte i bokmålet,<br />
er det rimelig å anta at denne forma snart vil bli enerådende på det sentrale<br />
Østlandet, og kanskje på hele Østlandet unntatt Gudbrandsdalen. Også på Sørlandet<br />
sprer /dere/ seg, både vestover og nordover. Men det ser også ut til å være ei grense<br />
for denne spredninga. Sjøl om /dere/ har fått innpass i enkelte tettsteder på Vestlandet<br />
og selvsagt brukes <strong>av</strong> en del bokmålstalende vestlendinger, vil nok det sentrale<br />
Vestlandet, for ikke å snakke om Nord-Norge og Trøndelag, beholde former <strong>av</strong><br />
/dykk/-typen, som har godt fotfeste i bymåla i disse landsdelene, i overskuelig fram-<br />
88
DE – DYKK – DERE<br />
tid. Så vi vil nok beholde både /dere/ og /dykk/-typen, uten at det er mulig å si akkurat<br />
hvor grensa mellom dem vil gå i framtida.<br />
Videre er /dykk/-typen i ferd med å standardiseres noe. Først og fremst vil nok<br />
formene med /å/, /dåkk/, /dåkke/ og særlig /dåkker (dåkkar, dåkkår)/ holde seg og<br />
spre seg, siden de fins i alle nordafjelske mål samt i alle større bymål på Vestlandet,<br />
og mange <strong>av</strong> bygdemåla. Kanskje nynorsk på lengre sikt burde satse på dåkk(er)<br />
eller dokk(er) i stedet for dykk, med dåkkers som genitiv? Iallfall forma dokker har<br />
blitt noe brukt i skrift, bl.a. <strong>av</strong> Hamsun. Dykk er en litterær form som knapt fins i<br />
noen dialekt – det nærmeste er /dykke(n)/ i noen sørlandske dialekter – og det er i<br />
grunnen merkelig at valget <strong>av</strong> denne objektforma har vært så lite omstridt i nynorsk.<br />
Om noen <strong>av</strong> de andre formene kan holde seg i bygdemåla på lengre sikt, er uvisst.<br />
Kanskje hordalandske bygdemål kan klare å holde på formene med lang vokal,<br />
/dåke, deko/ o.l. Det som er sikkert, er at mange <strong>av</strong> dagens former vil forsvinne, så<br />
la oss glede oss over dem mens vi har dem.<br />
<br />
<br />
<br />
<br />
<br />
<br />
<br />
<br />
<br />
<br />
<br />
<br />
89<br />
<br />
<br />
<br />
<br />
<br />
<br />
<br />
<br />
<br />
<br />
<br />
<br />
<br />
<br />
<br />
<br />
<br />
<br />
<br />
<br />
<br />
<br />
<br />
<br />
<br />
<br />
<br />
<br />
<br />
<br />
Objektforma<br />
(eneforma) <strong>av</strong><br />
pronomenet i<br />
eldre bygdemål<br />
1 /dere/<br />
2 /dår (dør)/<br />
3 /dø/<br />
4 /dò/<br />
Resten<br />
(umarkert):<br />
/dikk(an),<br />
dykke(n),<br />
døkk(en),<br />
dåkk(er)/ o.l.
Noter<br />
ERIC PAPAZIAN<br />
1 Storm-lista er ei samling på ca. 2000 ord, laget <strong>av</strong> fonetikeren Johan Storm og ordna systematisk<br />
i målmerker, bl.a. pronomen i morfologi-delen. Her forekommer et par setninger med<br />
dette pronomenet, bl.a. De må ta med dykk bøkene dykkar, som er fylt ut for bygdemålet i de<br />
fleste <strong>av</strong> landets kommuner.<br />
2 Språkhistorikerne (bl.a. Indrebø) snakker ofte om feil “oppløsning” eller analyse <strong>av</strong> verbal +<br />
pronomen her, slik at dentalen ble regnet til pronomenet og ikke verbalet, altså f.eks. komi<br />
›it/›ér for komi› it/ér. Men i så fall skulle analysen også gi verbalformer som komi i 2. p. flt.,<br />
og det skjedde ikke. Feil-analysen var vel snarere at komi› it/ér var et forsøk på å si komi›<br />
flit/flér, med to (assimilerte) dentaler – en analyse som sikkert har hatt støtte i entalls-pronomenet<br />
flú. Likedan i 1. p. flt. i mange dialekter: komum vit/vér > komum mit/mér.<br />
3 Skillet mellom stor og liten forbokst<strong>av</strong> synes å være mer tilfeldig og stilistisk betinget enn i<br />
norsk, ifølge Hultman (2003: 100 f). En kan bruke stor forbokst<strong>av</strong> i både flertall og høflig<br />
entall, for å være (ekstra) høflig.<br />
4 Seip (1956: 28) siterer (etter Inger Frøyset) en gjersdøling som uttrykte sin misnøye med høyværet<br />
med å si at hesjene snart var så gamle “at me må ie dæi”.<br />
5 Islandsk har bevart nominal genitiv, men possessivet har falt sammen med genitiv-forma. Dvs.<br />
at ykkar brukes både nominalt (til ykkar) og adnominalt/possessivt (hús ykkar). Færøysk har<br />
bevart nominal genitiv ved preposisjoner, slik at det heter f.eks. til tykkara/tygara når pronomenet<br />
står uten bestemmelser (Lockwood 1964: 91). Men ifølge Lockwood forekommer også<br />
akkusativ-formene tykkum/tygum etter til.<br />
6 Skjekkeland sier at disse formene “kan” stamme fra flykkarn, men en kan vel si det sterkere<br />
enn som så. En tilsvarende utvikling i 1. person ser vi ved gamle totallsformer som /åkkån,<br />
aokan, kånn, kann/ o.l. Former på /-o/ (/dikko/) i Setesdal og Hallingdal ser ut som gamle<br />
dativformer i hankjønn eller flt. Jf. at /dikko/ i Hallingdal ifølge Venås (1977: 130) er mest<br />
vanlig i dativ, og ifølge Skjekkeland (1997: 164) brukes “føre ord i dat. flt.” – her menes det<br />
trolig etter dativ-former (som er bestemte former), f.eks. /åt huso dikko/ – altså attributivt og<br />
med kongruens.<br />
7 Hægstad (1908: 221) nevner formene /do˜ – dor – doˇ/, med 3 former i entall, fra Selbu. Jf.<br />
om Oppdal nedafor.<br />
8 Haugen oppgir ulike former i hvert kjønn i både ent. og flt., og dessuten dativ-former – i alt<br />
10 former, men med noe synkretisme. I eldre Oppdals-mål er vi mao. ikke så langt unna det<br />
norrøne paradigmet i dette ordet.<br />
9 I determinativer (og adjektiver?) er det normalt den opph<strong>av</strong>lige hankjønnsforma som blir felleskjønnsform,<br />
jf. at felleskjønnsformer som liten, ingen, annen, noen, min, en o.l. i svensk,<br />
dansk og tradisjonelt bokmål er identiske med hankjønnsformene i varieteter med 3 kjønn, og<br />
må være eldre hankjønnsformer (i akk. ent.) som er generalisert. Men i dette determinativet er<br />
det altså hunkjønnsforma som blir generalisert.<br />
10 Venås (1977: 130) viser til en grammatikk fra 1844 over målet i Ål, Hallingdal, som setter opp<br />
/dikka, dikko/ som objektformer og /dikkan/ som possessiv-form, og en må anta at også disse<br />
dialektene for ikke så lenge siden skilte mellom objektforma og en possessivform eller et<br />
(bøyd) possessiv, som /døkk/ andsynes /døkkun/ i Gudbrandsdalen. Men i dag virker det som<br />
om formene brukes om hverandre.<br />
11 Det fins noen unntak. St<strong>av</strong>anger og Jæren har formene /dåkke(r)/ med tonelag 1 (deler <strong>av</strong><br />
Jæren har objekt-forma /åkke/ i 1. person flt., også den med tonelag 1), og i Vest-Agder har<br />
former som /dykke(n), døkke(n)/ ofte tonelag 1.<br />
12 Ifølge Ruth Vatvedt Fjeld (pers. oppl.) har Aremark i Østfold fått en tilsvarende overgang i 1.<br />
p. flt., for der brukes /vår/ også som objektform (hoss vår) i tillegg til som possessiv. Mønsteret<br />
må vel være /dår/, objektform og possessiv.<br />
90
DE – DYKK – DERE<br />
13 Forma /der/ er ikke helt teoretisk. Ifølge Birger Andersen (1978: 291) kan det “visstnok” hete<br />
/der/ “ved Halden”, og Hoff (1946: 129) oppgir denne forma for Berg i Østfold. Seip (1993<br />
[1927]: 174) oppgir samme form for en dialekt i Båhuslen. Det kan mao. se ut som det før har<br />
vært en veksling /der – dere/ som pronomen, parallelt med /dør – døre/ enkelte steder i dag.<br />
14 Det gjelder trolig også forma /dø/ i Østerdalen, se pkt. 4.3.4. Dette er en annen tendens enn i<br />
3. p. ent., m og f, der det er den tidligere subjektforma som går over til å bli eneform, men den<br />
samme som i 1. p. flt. i dialekter som har /åss/ som eneform. I 3. p. flt. har knapt noen norsk<br />
dialekt kasusbøyning, og iallfall former som /dæmm, domm, dømm/ må også være eldre<br />
objektformer eller dativ-former. Valget <strong>av</strong> objektforma som eneform i 2. person flt. kan kanskje<br />
forklares med at subjektforma /de/ i mange dialekter ville falle sammen med 3. person<br />
ent. n (det), mens /di/ i enkelte ville falle sammen med 3. p. flt. I tillegg er objektforma en<br />
lengre og mer “salient” eller iørefallende form.<br />
15 Men en del dialekter har /vi/ og /de/, bl.a. i Østfold, Hedalen og Nordfjord (Nordfjord vsa.<br />
andre former), /ve/ og /di/ (deler <strong>av</strong> Østfold, bl.a. Askim) eller /vi/ og /dø/ (Sør-Østerdalen og<br />
Solør). Parallellen blir også brutt i dialekter som bruker objektforma som eneform i ett <strong>av</strong> pronomena,<br />
eller begge.<br />
16 Oversyn over formene i dialektene kan en også finne i bl. a. Aasen (1965 [1864]: 169–170) og<br />
Christiansen (1948: 218–219). Jeg understreker at kartet viser utbredelsen i tradisjonelt bygdemål,<br />
siden jeg ikke har systematiske opplysninger om yngre mål og både bymål og variasjon<br />
mellom eldre og yngre former vanskelig lar seg framstille på et kart. Som jeg prøver å få fram<br />
i teksten, må en regne med at de tradisjonelle formene /dår (dør), dò, dø/ er utdøende og at<br />
området der /dere/ brukes som yngre eller tilmed som eneste variant, er atskillig større enn på<br />
kartet.<br />
17 Fra grensekommunene Rømskog og Trøgstad oppgir Stormliste-oppskriftene både /dår/ og<br />
Romeriksforma /dikk/. Ytre Hobøl har ifølge Lundeby (1993–94: 255) /di – derre/ eller bare<br />
/derre/.<br />
18 En student fra Fredrikstad jeg veiledet nylig, hadde hørt far sin bruke /dår/ én gang – for spøk,<br />
ifølge sønnen.<br />
19 Ei Stormliste-oppskrift fra 1947 oppgir både /dere/ og /dikk/ fra Nittedal, men nå har /dere/<br />
sikkert overtatt helt, og jeg har regnet Nittedal til /dere/-området.<br />
20 Ifølge Øverby (1996: 73) forekommer også den ubøyde forma /dåres/, som han mener skyldes<br />
påvirkning fra nordnorsk. Jahr (1996: 183) oppgir /dår/ som pronomen (objektform) i Bardu<br />
og Målselv, men det må vel være feil for possessiv.<br />
21 Slike former er alt i bruk, og ikke bare blant studenter med bokmålsbakgrunn. Denne setninga<br />
noterte jeg i et elektronisk månedsbrev fra Forskerforbundet <strong>av</strong> 6/9-2007: Vonar dykk kan<br />
finna noko <strong>av</strong> interesse i dette fyrste månadsbrevet vårt.<br />
Litteratur<br />
Alnæs, Karsten. 1962. Hovedlinjer <strong>av</strong> Oslo-dialektens utvikling i det siste hundreåret. Upubl.<br />
hovedoppg<strong>av</strong>e ved INSL, Universitetet i Oslo.<br />
Andersen, Birger. 1978. Utsyn over målføra i Østfold. Bygd og by i Norge, bindet om Østfold.<br />
Oslo: Gyldendal, s. 273–296.<br />
Andersen, Evabjørg. 1984. Drøfting <strong>av</strong> målbruken på Otta i sosiolingvistisk perspektiv, del I.<br />
Upubl. hovedoppg<strong>av</strong>e ved INSL, Universitetet i Oslo.<br />
Asphjell, Jon, D. Forfang, E. Leland, S. Eldevik, S. Gjelsvik og H. Morken. 1990. Orkdalsmålet<br />
(utg. Orkdal Mållag).<br />
Austigard, Liv Dagrun Gjelsvik. 1995. Eikesdalen – eit marginalt språksamfunn. Upubl. hovedoppg<strong>av</strong>e<br />
ved INL, Universitetet i Trondheim.<br />
91
ERIC PAPAZIAN<br />
Bakås, Marie Kristin. 1998. Urbanisering, modernitet og dialekt – en interaksjonell sosiolingvistisk<br />
studie <strong>av</strong> talemålsutviklinga i Tynset sentrum. Upubl. hovedoppg<strong>av</strong>e ved INL,<br />
NTNU.<br />
Beito, Ol<strong>av</strong> T. 1958. Valdres-målet. Valdres bygdebok II (Gjøvik), s. 233–299.<br />
———. 1970. Nynorsk grammatikk. Lyd- og ordlære. Oslo: Det Norske Samlaget.<br />
Beito, O. T., og I. Hoff, red. 1973. Frå norsk målføregransking. Utvalde artiklar 1908–1969. Oslo:<br />
Universitetsforlaget.<br />
Bergman, Gösta. 1984. Kortfattad svensk språkhistoria. Stockholm: Bokförlaget Prisma.<br />
Bergfjord, Kjell. 1975. Lygramålet. Ein studie i talemålet hjå eldre og yngre i ei utkantbygd i<br />
Nordhordland. Upubl. hovedoppg<strong>av</strong>e ved Nordisk institutt, Universitetet i Bergen.<br />
Berntsen, M., og A. B. Larsen. 1925. St<strong>av</strong>anger Bymål. Oslo: Aschehoug.<br />
Bjørkum, Andreas. 1974. Generasjonsskilnad i indresogns-mål. Oslo: Universitetsforlaget.<br />
Bjørset, Karl. 1900. Syd-Lesje- og Nord-Dovremålets lyd og formlære. Drammen: Harald Lyche &<br />
Co.<br />
———. 1910. Øier-målets lyd- og formlære i kort omrids med målprøver. Drammen.<br />
Bondevik, Jarle. 1990. Modalsmålet. Modalen Bygdebok II (Bergen), s. 3–54.<br />
Breisnes, Rolf. 1975. Aurlandsmålet. Ei utgreiing om talemålet i Aurland med særleg vekt på<br />
formverk og ordbruk. Upubl. hovedoppg<strong>av</strong>e ved INL, Universitetet i Oslo.<br />
Brøndum-Nielsen, Johs. 1965. Gammeldansk Grammatik i sproghistorisk Fremstilling, bind V.<br />
Københ<strong>av</strong>n: Schultz.<br />
Bugge, Toril. 1996 [1978]. Drag frå eit blandingsmål – susendalsmålet. I Jahr og Skare (red.) 1996,<br />
s. 148–154.<br />
Bull, Tove. 1990 a. Målet i Troms og Finnmark. I Jahr (red.) 1990, s. 157–177.<br />
———. 1990 b. Tromsø bymål. I Jahr (red.) 1990, s. 217–221.<br />
Bull, Trygve. 1980. <strong>Språket</strong> i Oslo. Oslo: Gyldendal.<br />
Busterud, Lise. 1996. Variasjoner i Åmotdialekten – med særlig vekt på kjønns-, alders- og geografiske<br />
skilnader. Upubl. hovedoppg<strong>av</strong>e ved Institutt for nordistikk og litteraturvitenskap,<br />
Universitetet i Oslo.<br />
Bødal, Anne Marit. 2003. Bymål i Sunnfjord. Ei sosiolingvistisk undersøking <strong>av</strong> språk og identitet<br />
i Florø og Førde. Upubl. hovedoppg<strong>av</strong>e ved Nordisk institutt, Universitetet i Bergen.<br />
Christiansen, Hallfrid. 1948. Norske dialekter III. De viktigste målmerker og deres råderom.<br />
Dalen, Arnold. 1990 a. Dei trønderske dialektane. I Jahr (red.) 1990, s. 119–139.<br />
———. 1990 b. Talemålet i Trondheim. I Jahr (red.) 1990, s. 205–209.<br />
Dagsgard, Asbjørn. 2006. Målet i Lom og Skjåk. Ordliste og grammatikk. Utg. Lom og Skjåk kommuner.<br />
Donali, Ingeborg. 1988 Oppdaling. Ord og uttrykk. Trondheim: Strindheim trykkeris forlag.<br />
Dybvik, Mette. 1994. Larvik-målet: en dialektologisk og sosiolingvistisk analyse. Upubl. hovedoppg<strong>av</strong>e<br />
ved INL, Universitetet i Oslo.<br />
Eifring, Aage. 1946. Furnesmålet. Lyd- og formverket i hoveddrag. Upubl. hovedoppg<strong>av</strong>e ved<br />
INL, Universitetet i Oslo.<br />
Elstad, Kåre. 1982. Nordnorske dialektar. I T. Bull og K. Jetne (red.): Nordnorsk. Språkarv og<br />
språkforhold i Nord-Noreg (Oslo: Det Norske Samlaget), s. 9–100.<br />
Endresen, Rolf Theil. 1990. Vikværsk – målet i Østfold, Vestfold, Grenland og nedre Buskerud. I<br />
Jahr (red.) 1990, s. 89–99.<br />
Enmo, Ludvik. 1957. Ordliste til målet i Budal i Sør-Trøndelag. Oslo: Aschehoug.<br />
Eriksen, Bjarne. 1946. Målet i Hålandsdal. Ei utsyn over ljodlæra og formlæra. Upubl. hovedoppg<strong>av</strong>e<br />
ved INL, Universitetet i Oslo.<br />
Eriksen, Magnus. 1955. Målføret i Rælingen. Rælingen. Trekk <strong>av</strong> bygdehistorien I (Oslo), s.<br />
126–146.<br />
92
DE – DYKK – DERE<br />
Falk, Hjalmar, og Alf Torp. 1900. Dansk-norskens syntax i historisk fremstilling. Kristiania:<br />
Aschehoug.<br />
Fitje, Audun. 1995. Målføret i Gloppen (utg. Norsk Målførearkiv, Universitetet i Oslo).<br />
Fiva, Toril. 1990. Bodø-dialekten. I Jahr (red.) 1990, s. 211–214.<br />
Fjermedal, Aslak. 1962. Målet i Iveland. I Iveland II, s. 478–534.<br />
Flatin, Tov. 1923. Flesberg-maalet (Numedal) (2. utg.). Oslo: Olaf Norli.<br />
Flom, George T. 1944. The Morphology of the Dialect of Aurland (in Sogn, Norway). Urbana, Illinois:<br />
the University of Illinois Press.<br />
Frøyset, Inger. 1969. Målføra i Mandalen. I Det tidligere Mandal prestegjeld (Mandal), s.<br />
389–443.<br />
Faarlund, Jan Terje. 2000. Totenmålet (utg. Østre Toten kommune).<br />
Gabrielsen, Finn. 1991. Haugesund bymål (Nordisk institutt, Universitetet i Bergen).<br />
Gjermundsen, Arne Johan. 1975. Omriss <strong>av</strong> Holla-målet. Holla I (Skien), s. 136–161.<br />
Gr<strong>av</strong>ning, Hroar. 1981. Bymål, bygdemål og skriftmål i Banna ben <strong>av</strong> Magne Aasbrenn og Da hesten<br />
dro lasset <strong>av</strong> Arne Sandem. Upubl. hovedoppg<strong>av</strong>e ved INL, Universitetet i Oslo.<br />
Gvåle, Gudrun Hovde. 1985. Hått sie du? Målføra i Hjartdal, Sauland og Tuddal. Notodden (utg.<br />
Hjartdal Mållag).<br />
Guddal, Ragnvald. 1975. Málet i Kvinnherad som det hev lydt i det tjugande hundradáret (utg.<br />
Kvinnherad kommune).<br />
Haga, Arnfinn. 1965. Målet på Storden. Ljodvokster og stutt umrit <strong>av</strong> formverket. Upubl. hovedoppg<strong>av</strong>e<br />
ved Nordisk institutt, Universitetet i Bergen.<br />
Hagen, Jon Erik. 1988. Bergensmålets fleksjonsmorfologi. Talemål i Bergen nr. 4 (Nordisk institutt,<br />
Univseritetet i Bergen), s. 39–137.<br />
Hannaas, Torleiv. 1973 [1919]. Sætesdals-målet. I Beito og Hoff (red.) 1973, s. 51–54.<br />
Haugen, Einar. 1982. Oppdalsmålet. Innføring i et sørtrøndsk fjellbygdmål. Oslo: Tanum-Norli.<br />
Haugen, Ragnhild. 1998. Variasjon og endring i sogndalsdialekten. Målbryting nr. 1 (Nordisk<br />
institutt, Universitetet i Bergen).<br />
Haugsgjerd, Magne Inge. 1974. Snartemo-målet. Eit vestegdsk bygdemål og nyare utvikling i stasjonsområdet.<br />
Upubl. hovedoppg<strong>av</strong>e ved Nordisk institutt, Universitetet i Bergen.<br />
Heggstad, Leiv. 1932. Vossemålet. Ei stutt utgreiding um ljod-, bøygnings- og setningslæra med<br />
nokre prøvor på målføret. Vossabygdene (Molde), s. 3–64.<br />
Hekneby, Inger. 1999. Isa på Mjøsen. Noen opptegnelser om hedmarksmål (red. Lars Anders Kulbrandstad<br />
og Thor Ola Engen). Vallset: Oplandske Bokforlag.<br />
Henriksbø, Ol<strong>av</strong>. 1980. Målbryting i Bakke. Upubl. hovedoppg<strong>av</strong>e ved Nordisk institutt, Universitetet<br />
i Bergen.<br />
Henriksen, Henning. 1954. Målet på Tysnes i Sunnhordland. Ei stutt lyd- og formlære. Upubl.<br />
hovedoppg<strong>av</strong>e ved Nordisk institutt, Universitetet i Bergen.<br />
Heringstad, Sigrid, Mathias Fjerdingren og Ol<strong>av</strong> Nesse. 1979. Heidalsmålet. Dølaringen boklag.<br />
Hoel, Ivar. 1915. Kristiansundsmaalet. Maal og Minne, s. 1–63.<br />
Hoff, Ingeborg. 1946. Skjetvemålet. Utsyn over lydvoksteren i målet i Skiptvet i Østfold i jamføring<br />
med andre østfoldske mål. Oslo: Jacob Dybwad.<br />
———. 1949. Numedalsmålet. Stutt umrit <strong>av</strong> ljod- og formlære. Oslo: Jacob Dybwad.<br />
———. 1965. Bygdemålet i Heggen og Frøland. Heggen og Frøland-boka I (Askim), s. 312–377.<br />
———. 1968. Målet i Aurskog og Blaker. Bygdebok for Aurskog og Blaker (Oslo), s. 685–753.<br />
———. 1981 [1954]. Nokre drag frå eit austfoldskt bymål. I Beito, O. T., A Dalen og H. Magerøy<br />
(red.): Opph<strong>av</strong> og samband. Utgreiingar om norske målføre. Heidersskrift til Ingeborg Hoff på<br />
70-års-dagen 15. november 1981. (Oslo: Universitetsforlaget), s. 184–195.<br />
Hoff, Odd Normann. 1978. Oversyn over Sunnmørsmålet. I Ingeborg Hoff (red.): På leit etter ord.<br />
Heidersskrift til Inger Frøyset frå medarbeidarar og studentar. Oslo: Universitetsforlaget, s.<br />
165–181.<br />
93
ERIC PAPAZIAN<br />
Hogstad, Johan. 1906. Elvromsmaalets Grammatik med ei maalprøva. Kristiania: Grøndahl &<br />
Søn.<br />
Horn, Astri Jortveit. 1994. Venneslamålet i eit dialektgeografisk og sosiolingvistisk perspektiv.<br />
Upubl. hovedoppg<strong>av</strong>e ved Institutt for nordistikk og litteraturvitenskap, Universitetet i Oslo.<br />
Hovde, Arnfinn. 1978. Målføret i Tresfjord og Vikebukt med morfologiske variablar. Upubl.<br />
hovedoppg<strong>av</strong>e ved INL, Universitetet i Oslo.<br />
Hovde, Gudrun. 1946. Tuddølmålet. i utsyn over ljod- og formlæra. Upubl. hovedoppg<strong>av</strong>e ved<br />
INL, Universitetet i Oslo.<br />
Hovdenak, Marit. 1978. Noko om språkforholda i ei Romsdalsbygd. Upubl. hovedoppg<strong>av</strong>e ved<br />
INL, Universitetet i Oslo.<br />
Hovstad, Bernhard. 1964. Singsåsmålet. Særtrykk, s. 59–77.<br />
Hultman, Tor G. 2003. Svenska Akademiens språklära (utg. Svenska Akademien, Stockholm).<br />
Hunstadbråten, Kai. 1973. Modumsmålet. Utg. Norsk Målførearkiv, Universitetet i Oslo.<br />
Hægstad, Marius. 1908. Fleirtal <strong>av</strong> dei personlege pronomen i nynorsk. I Sproglige og historiske<br />
Afhandlinger viede Sophus Bugges Minde (Kristiania: Aschehoug), s. 216–224.<br />
Indrebø, Gust<strong>av</strong>. 1951. Norsk målsoga. Bergen (utg. Per Hovda og Per Thorson).<br />
Iversen, Ragnvald. 1973. Norrøn grammatikk. Oslo: Aschehoug.<br />
Jahr, Ernst Håkon, red. 1990. Den store dialektboka. Oslo: Novus.<br />
———. 1996. Dialektane i indre Troms – Bardu og Målselv. I Jahr og Skare (red.) 1996,<br />
s. 180–184.<br />
Jahr, Ernst Håkon, og Ol<strong>av</strong> Skare. 1996. Oversyn over nordnorske dialektar – kart og målprøver.<br />
I Jahr og Skare (red.) 1996, s. 9–77.<br />
Jahr, E. H., og Ol<strong>av</strong> Skare, red. 1996. Nordnorske dialektar. Oslo: Novus.<br />
Jahr, E. H., og Ove Lorentz, red. 1993. Historisk språkvitenskap/Historical Linguistics (studier i<br />
norsk språkvitenskap 5). Oslo: Novus.<br />
Jenshus, Gunnar. 1986. Fronsmålet (utg. Fron historielag).<br />
Jenstad, Tor Erik. 1985. Sunndalsmålet. Eit grensemål på indre Nordmøre (Norske studiar IV, utg.<br />
Norsk Målførearkiv, Universitetet i Oslo). Oslo: Novus.<br />
Johnsen, Arnulf. 1942. Kristiansands bymål. Oslo: Aschehoug.<br />
Knudsen, Trygve. 1924. Om Tønsbergs bymål. Festskrift til Amund B. Larsen på hans 75-års fødselsdag<br />
15. desember 1924 (Kristiania: Aschehoug), s. 130–142.<br />
———. 1949. Pronomener. Oslo: Universitetets studentkontor.<br />
Kolsrud, Sigurd. 1932. Romeriksmaalet. Norske bygder III (Kristiania), s. 1–20.<br />
———. 1944. Utsyn over målet i Øysterdalane og Solørbygdene. Bergen: John Griegs Boktrykkeri.<br />
———. 1951. Nynorsken i sine målføre. Oslo: J. Dybwad.<br />
———. 1961. Målet i Sørum. Oslo: Universitetsforlaget.<br />
Kvåle, Karen Marie. 1999. “Dè è kji gøtt veta ko dai saia”. Talemålsendring i Valdres (utg. Valdreslaget<br />
i Oslo). Fagernes.<br />
Larsen, Amund B. 1894. Lydlæren i den solørske Dialekt især i dens Forhold til Oldsproget. Kristiania:<br />
Jacob Dybwad.<br />
———. 1907. Kristiania bymål. Vulgærsproget med henblik på den utvungne dagligtale. Kristiania:<br />
Cammermeyer.<br />
———. 1922. Sognemålene. Oslo: Jacob Dybwad.<br />
Larsen, A. B., og G. Stoltz. 1912. Bergens bymål. Kra.: Aschehoug.<br />
Lie, Svein. 1990. Indre Østlandet. I Jahr, red. 1990, s. 101–117.<br />
Lockwood, W. B. 1964. An Introduction to Modern Faroese. Københ<strong>av</strong>n: Munksgaard.<br />
Lunde, Peder. 1913. Maalet i Søgne. Eit egdsk bygdemaal. Oslo: Olaf Norli.<br />
Lundeby, Einar. 1993–94. Hobølmålet. I Ottar Brødholt, red.: Hobølboka, s. 237–269.<br />
———. 1995. Østfoldmål (utg. Østfold mållag). Oslo.<br />
94
DE – DYKK – DERE<br />
Magerøy, Nils H. 1960. Olvundeidmålet. Oslo: Universitetsforlaget.<br />
Martinussen, Birger. 1973. Målet i Bø. Auka utgåve ved Finn Myrvang (utg. Bø bygdelag, Bø i<br />
Vesterålen).<br />
Mo, Eilert. 1922. Todalsmålet (Nordmøre). Oslo (utg. Studentmållaget).<br />
Myhre, Reidar. 1952. Vokalismen i Iddemålet. Oslo: Jacob Dybwad.<br />
Myking, Johan, og Harald Ulland. 1985. Talemålet i Bergen. En kort lærerveiledning. Bergen<br />
(Pedagogisk veiledningstjeneste).<br />
Mørck, Endre. 2004. Mellomnorsk språk. I Odd Einar Haugen (red.): Handbok i norrøn filologi<br />
(Bergen: Fagbokforlaget), s. 407–450.<br />
Nersten, Nils K. 1967. Målbryting i Årdal sokn i Bygland. Upubl. hovedoppg<strong>av</strong>e ved INL, Universitetet<br />
i Oslo.<br />
Nesland, Anna. 1976. Bygdemålet i Drangedal. Eit grammatisk oversyn. Kragerø: Bibliografisk<br />
forlag.<br />
Næs, Ol<strong>av</strong>. 1972. Norsk grammatikk. Elementære strukturer og syntaks. Oslo: Fabritius.<br />
Omdal, Helge. 1979 [1977]. Høyangermålet – en ny dialekt. I L. S. Vikør og G. Wiggen (red.):<br />
Språklig samling på folkemåls grunn. Artiklar frå bladet Språklig samling (Oslo: Novus), s.<br />
75–77.<br />
———. 1990. St<strong>av</strong>anger. I Jahr (red.) 1990, s. 193–197.<br />
Pamp, Bengt. 1971. Svensk språk- och stilhistoria. Lund: Gleerup.<br />
Papazian, Eric. 1997. Dialektdød i Numedal? Om språkutviklinga i Nore og Uvdal. Maal og<br />
Minne, s. 161–190.<br />
Pettersen, Egil. 1990. Bergens bymål. I Jahr (red.) 1990, s. 199–203.<br />
Refsum, Helge. 1953. Romeriksmålet. Årbok for Romerike Historielag (Oslo), s. 81–106.<br />
Reitan, Jørgen. 1926. Tynnsetmålet. Oslo: Olaf Norli.<br />
———. 1928. Oplysninger om målet i Bardo og Målselven. Maal og Minne nr. 1, s. 1–35.<br />
———. 1932. Rørosmålet. Trondheim.<br />
Rundhovde, Gunnvor. 1964. Målet i Hamre. Ljodvokster og stutt utsyn over formverk i eit Nordhordlandsmål.<br />
Oslo: Universitetsforlaget.<br />
Rypdal, Hans. 1929. Romsdalsmål (Tresfjorden). Formlæra. Oslo: Olaf Norli.<br />
Sandem, Arne. 1979. Da hesten dro lasset. Tekster, ordliste og grammatikk fra målføret i Hærland<br />
sogn, Eidsberg i Østfold (Mysen).<br />
Sandvik, Sigurd. 1991. Suldalsmålet. Mållæra, ord og vendingar. Norsk Bokreidingslag.<br />
Sandøy, Helge. 1982. Romsdalsmålet. Skisse til ein grammatikk. Bergen.<br />
Seip, Didrik Arup. 1956. Om personlige pronomener for 1. og 2. person dualis og pluralis. Maal<br />
og Minne 1956, s. 1–44.<br />
———. 1993 [1927]. Om pronomenet dere i norsk. I Jahr og Lorentz (red.) 1993, s. 167–176.<br />
Sjåvik, Per. 1984. Utviklingstendenser i Vefsnmålet. Upubl. hovedoppg<strong>av</strong>e ved Nordisk<br />
institutt, Universitetet i Trondheim.<br />
Skautrup, Peter. 1953. Det danske sprogs historie, bind III. Københ<strong>av</strong>n: Gyldendal.<br />
Skjekkeland, Martin. 1978. Noko om målet i Vest-Agder. H. Holfeldt Roscher og O. Ulltveit-Moe<br />
(red.): Agder Historielag 1978, årsskrift nr. 56 (Kristiansand), s. 115–137.<br />
———. 1980. Bømålet i går og i dag. Rapport frå ei språkgeografisk og språksosiologisk gransking.<br />
Bø: Telemark Distriktshøgskole.<br />
———. 1997. Dei norske dialektane. Tradisjonelle særdrag i jamføring med skriftmåla. Kristiansand:<br />
Høyskoleforlaget.<br />
———. 1999. Agder – ein region mellom aust og vest. Kva skjer med talemålet i området? Målbryting<br />
2 (Skrifter frå prosjektet Talemålsendring i Noreg, Nordisk institutt, Universitetet i<br />
Bergen), s. 76–97.<br />
95
ERIC PAPAZIAN<br />
Skolseg, Ellen. 1999. Romeriksdialektas levevilkår i skuggen <strong>av</strong> Oslo. I T. Kleiva, I. Donali, T.<br />
Nesset og H. Øygarden (red.): Austlandsmål i endring. Dialektar, nynorsk og språkhaldningar<br />
på indre Austlandet (Oslo: Det Norske Samlaget), s. 129–139.<br />
Skogstad, Ola, red. 1974. Austlandsmål. Språkarv og språkbruk på indre Austlandet. Oslo: Det<br />
Norske Samlaget.<br />
Skre, Ivar. 1957. Fana-målet. Ljodlæra med stutt omrit <strong>av</strong> formlæra. Skrifter utgitt <strong>av</strong> Institutt for<br />
nordisk filologi, Universitetet i Bergen, nr. I.<br />
Skulerud, Olai. 1926. Utsyn over målet i Norderhov (Ringerike). Oslo: Jacob Dybwad.<br />
———. 1938. Tinnsmålet, bind 2. Oslo: Olaf Norli.<br />
Solheim, Randi. 2006. <strong>Språket</strong> i <strong>smeltegryta</strong>. Sosiolingvistiske utviklingsliner i industrisamfunnet<br />
Høyanger. Doktor<strong>av</strong>handling ved NTNU, Trondheim.<br />
Stefán Einarsson. 1949. Icelandic. Grammar, texts, glossary. Baltimore: the John Hopkins Press.<br />
Stemshaug, Ola. 1968. Meldalsmålet. Særtrykk.<br />
Stokka, Jan Terje. 1982. Noko om Bømla-målet. Ei utgreiing om lydverk og formverk i målet i<br />
BØMLO KOMMUNE, Hordaland, med stor vekt på målskilnader alt etter tilhaldsstad og<br />
alder. Upubl. hovedoppg<strong>av</strong>e ved Nordisk Institutt, Universitetet i Bergen.<br />
Stomnås, Johan. 1975. Finslandsmålet. I Finsland II (Kristiansand), s. 3–30.<br />
Sundli, Eirik. 1952. Eidsvollmålet. Eidsvoll bygds historie (Oslo), s. 651–698.<br />
Svendsen, Martin. 1931. Syntaksen i St<strong>av</strong>anger bymål. Oslo: Aschehoug.<br />
Sølvberg, Ola. 1999. Endringar i førdedialekten. Målbryting 2 (Skrifter frå prosjektet Talemålsendring<br />
i Noreg, Nordisk institutt, Universitetet i Bergen), s. 149–154.<br />
Søreide, Lars E. 1930. Nordfjordmálet (Oslo: Olaf Norli).<br />
Sørlie, Mikjel. 1943. Hedalsmålet. Stutt utsyn over lyd- og formlæra med ei ordsamling. Bergen:<br />
John Griegs forlag.<br />
———. 1959. Om Odda-målet i dag. Maal og Minne, s. 55–66.<br />
Tanga, Gunnar. 1973. Solørmålet. I Håvard Skirbekk (red.): Øvre Solør. Alminnelig historie (Elverum,<br />
utg. Våler og Åsnes kommuner), s. 163–190.<br />
Time, Tor. 1986. Haurt saure eller kort om dialekt i Time (utg. Time Mållag).<br />
Torp, Arne. 1986. Landvikmålet. Eit norsk skagerakmål (utg. Landvik historielag, Grimstad).<br />
———. 2005. Gjerstadmålet (utg. Gjerstad Historielag).<br />
Tveten, M. 1913. Bærums-maalet. Ei stutt utgreiding. Oslo (utg. Bærums Maallag).<br />
Tylden, Per. 1956. 2. persons personlege pronomen dualis og pluralis i gamalnorsk og mellomnorsk<br />
diplommål. Årbok for Universitetet i Bergen, Historisk-antikvarisk rekke nr. 4.<br />
———. 1964. Fleirtalsform i høfleg tiltale (pluralis reverentiæ). Det Kongelige Norske Videnskabers<br />
Selskabs Forhandlinger, bind 37, s. 33–43.<br />
Venås, Kjell. 1977. Hallingmålet. Oslo: Det Norske Samlaget.<br />
Vere, Njål. 1993. Listamålet I. Vanse: eget forlag.<br />
Vestad, Jon Peder. 1984. Gausdalsmålet (utg. Gausdal dialekt- og mållag).<br />
Vevstad, Kjersti. 2001. Gjerstadungdommens gjerstadmål. Målbryting nr. 5 (Ungdom og språk,<br />
Nordisk institutt, Universitetet i Bergen), s. 255–267.<br />
Vidsteen, Chr. 1884. Oplysninger om Vossemaalet. Bergen: Griegs Bogtrykkeri.<br />
———. 1885. Oplysninger om Bygdemaalene i Hardanger. Bergen: Griegs Bogtrykkeri.<br />
Vinje, Finn-Erik. 1978. Et språk i utvikling.Noen hovedlinjer i norsk språkhistorie fra reformasjonen<br />
til våre dager. Oslo: Aschehoug.<br />
Voje, Hans Kristian. 1979. Drangedalsmålet sett frå ein sosiolingvistisk synsvinkel. Upubl. hovedoppg<strong>av</strong>e<br />
ved INL, Universitetet i Oslo.<br />
Voss, Fridtjof. 1940. Arendals bymål. Maal og Minne, s. 49–101.<br />
Western, Aug. 1921. Norsk riksmåls-grammatikk for studerende og lærere. Kristiania: Aschehoug.<br />
Wiggen, Geirr. 1990. Oslo bymål. I Jahr (red.) 1990, s. 179–185.<br />
Øverby, Joleik. 1974. Østerdalsmål. I Skogstad (red.) 1974, s. 46–77.<br />
96
———. 1996. Ei dialektordsamling frå Bardu, sett med auga til ein nordøsterdøl. Talatrosten nr.<br />
30 (Norsk Målførearkiv, Universitetet i Oslo), s. 20–105.<br />
Ågedal, Reidar. 2001. Konsmo – ei bygd mellom kyst og innland. Rapport frå ei gransking <strong>av</strong> ungdomsspråket<br />
– refleksjonar kring språknormomgrepet. Målbryting nr. 5 (Ungdom og språk,<br />
Nordisk institutt, Universitetet i Bergen), s. 235–253.<br />
Aarseth, Arne. 1974. Osmålet. Et Hordalandsmål i forandring. Upubl. hovedoppg<strong>av</strong>e ved Nordisk<br />
institutt, Universitetet i Bergen.<br />
Aasen, Anita. 2004. Språklig nivellering i Oslo-regionen. Ungdommers valg <strong>av</strong> språklige varianter<br />
i Follo. Upubl. hovedoppg<strong>av</strong>e ved ILN, Universitetet i Oslo.<br />
Aasen, Ivar. 1924 [1851]. Søndmørsk Grammatik eller kortfattet Underretning om Bygdemaalet<br />
på Søndmør. (2. utg., ved Student-maallaget). Oslo: Olaf Norli.<br />
———. 1965 [1864]. Norsk Grammatik. Oslo: Universitetsforlaget.<br />
———. 1873. Norsk Ordbog (2. utg.).<br />
Eric Papazian<br />
Institutt for lingvistiske og nordiske studier<br />
Postboks 1102 Blindern<br />
0317 Oslo<br />
DE – DYKK – DERE<br />
97
Knut Johannessen: Den glemte skriften. Gotisk håndskrift i Norge.<br />
Riksarkivarens skriftserie 28. Oslo: Universitetsforlaget, 2007.<br />
Meldt <strong>av</strong> Odd Einar Haugen<br />
I forordet til Den glemte skriften skriv riksarkivaren at boka skal tene som ein døropnar<br />
til historia. Det er treffande, for ein stor del <strong>av</strong> vår nyare historie, frå 1500-talet fram til<br />
eit godt stykke ut på 1800-talet, er berre tilgjengeleg gjennom originaldokument i gotisk<br />
handskrift. Det er ei handskrift som knapt nokon lenger kan lese utan øving, og sjølv dei<br />
mest trente kan til tider ha vanskar med å tyde ei skrift som har store individuelle variasjonar,<br />
kan vere skriven i hast og dertil har mange teikn som er vanskelege å halde frå<br />
kvarandre. Det finst fleire bøker om gotisk handskrift, men denne meldaren kjenner<br />
ingen som er så rikt illustrerte, så godt fortalde og så instruktive som Den glemte skriften.<br />
Tittelen på boka er i seg sjølv ein liten genistrek, for kven har ikkje lyst til å <strong>av</strong>dekkje<br />
historiske løyndommar?<br />
Boka er delt i tre hovudbolkar. Først gjev forfattaren ei historisk ramme, der han dreg<br />
linjene tilbake til utviklinga <strong>av</strong> den gotiske handskrifta i mellomalderen og overføringa<br />
<strong>av</strong> denne til trykkskrift ved Johann Gutenberg og andre. Denne historikken blir ført fram<br />
til vår tid, der den tyske forordninga om Normalschrifterlass frå 3. januar 1941 markerer<br />
eit sluttpunkt for den gotiske trykkskrifta; etter denne tid skulle antikvaen vere<br />
rådande også i det tyske riket. Vidare omtalar forfattaren skriveopplæringa frå 1600-talet<br />
og framover, og han gjev ei innføring i penn, blekk og papir. Den andre og største delen<br />
er ei praktisk orientert innføring i å lese gotisk handskrift, der forfattaren byrjar med å<br />
presentere trykkskrifta slik vi kjenner den best, i frakturen frå 1800-talet, og deretter går<br />
over til den samtidige gotiske handskrifta. Så arbeider han seg bakover gjennom hundreåra<br />
til slutten <strong>av</strong> 1500-talet. Det er så langt bak som det norske kjeldematerialet strekkjer<br />
seg i større omfang. Den tredje og siste delen er ein oppslagsdel, der dei enkelte<br />
bokst<strong>av</strong>formene blir viste, der ligaturar og forkortingar blir omtalte, der det blir gjeve råd<br />
om transkripsjon og der det blir vist til vidareførande litteratur. Boka er <strong>av</strong>slutta med ei<br />
tematisk organisert litteraturliste, ei liste over kjeldene til illustrasjonane og eit register<br />
over omtalen <strong>av</strong> dei enkelte bokst<strong>av</strong>ane (ganske uvanleg, men nyttig) og eit register over<br />
tekstane, kva for innhald dei har og kvar dei høyrer heime.<br />
Boka er skriven som ei lærebok og er derfor ikkje tyngd <strong>av</strong> noteapparat eller omfattande<br />
litteraturtilvisingar. I den første delen, det historiske overblikket, kan ein frå tid til<br />
anna sakne referansar, men den som blir inspirert til å følgje dette perspektivet vidare,<br />
kan sjølv finne vegen i litteraturlista. Mest <strong>av</strong> alt ser det ut til at boka byggjer på den<br />
røynsla som forfattaren har skaffa seg gjennom undervisning i emnet og praktisk arbeid<br />
med kjeldene. Den pedagogiske oppbygginga synest svært vellykka; det er i beste forstand<br />
tale om å gå frå det kjende til det ukjende. Fleire <strong>av</strong> tekstboksane i denne delen<br />
fortener å studerast nøye, såleis den som står på s. 63 og som viser korleis ein skal gå<br />
fram når ein står fast i ein transkripsjon, og den som står på s. 72 og peikar på nokre <strong>av</strong><br />
dei viktigaste skiljemerka for vanskelege bokst<strong>av</strong>ar. Forfattaren brukar ikkje fleire fag-<br />
Maal og Minne 1 (2008): 98–101<br />
98
ANMELDELSER<br />
uttrykk enn høgst nødvendig, noko som er med på å senke dørstokken. Det står ikkje til<br />
å nekte at det kan vere vanskeleg å lese gotisk handskrift, men forfattaren deler generøst<br />
sin kunnskap med lesarane og gjev gode og poengterte råd om korleis ein skal gå fram,<br />
steg for steg.<br />
Etter ein konsis gjennomgang <strong>av</strong> gotisk trykkskrift på s. 57–64 presenterer forfattaren<br />
dei enkelte bokst<strong>av</strong>ane på s. 65–77, bygd på eit skjønskriftshefte frå 1830. Her jamfører<br />
han den handskrivne gotiske forma <strong>av</strong> bokst<strong>av</strong>ane med den trykte forma og med<br />
den moderne antikvaforma. Det heile er ordna i formklasser, først dei små bokst<strong>av</strong>ane,<br />
dernest dei store. Dette er instruktivt og oversiktleg oppsett. Til slutt viser forfattaren<br />
korleis bokst<strong>av</strong>ane kan knytast saman til ord og kva for tilpassingar som då skjer. Heile<br />
vegen er perspektivet å vise det som er felles mellom gotisk skrift, trykt og handskriven,<br />
og moderne antikva. Ved å framheve likskapane blir det lettare å leggje merke til det som<br />
verkeleg er ulikt, og der ein lett kan ta feil. Lesarane lærer at dei mest <strong>av</strong>vikande bokst<strong>av</strong>ane<br />
er d, e, h, p, r, s, v og x, medan berre f og k er om lag identiske med vår tids skrift.<br />
For somme <strong>av</strong> bokst<strong>av</strong>ane viser forfattaren korleis dei er oppbygde i strøk, t.d. at fanen<br />
vart føydd til i det siste strøket og dermed kunne bli frittsvevande. Det hadde vore <strong>av</strong><br />
interesse å sjå ei systematisk oppdeling <strong>av</strong> strøka og rekkjefølgja <strong>av</strong> dei, slik ein ofte finn<br />
i studiar <strong>av</strong> mellomalderskrift. Gjennom ein slik analyse kan ein lettare forstå korleis<br />
enkelte bokst<strong>av</strong>ar kunne kome skeivt <strong>av</strong> stad, fordi samanføyinga <strong>av</strong> strøka ikkje vart<br />
som den skulle.<br />
Resten <strong>av</strong> den andre hovuddelen er <strong>av</strong>sett til eit stort og variert eksempelmateriale,<br />
der lesarane får gode faksimilar og tilhøyrande transkripsjonar, ofte slik at første delen<br />
<strong>av</strong> transkripsjonen står saman med faksimilen og resten <strong>av</strong> transkripsjonen står bak i<br />
boka. Dermed skal lesaren bli oppmuntra til å transkribere vidare på eiga hand. Det kan<br />
ikkje vere tvil om at forfattaren har lagt ned eit stort arbeid i å velje ut desse tekstane –<br />
både for at dei skal vere eigna til studiebruk, for at dei skal reflektere ulike typar <strong>av</strong> kjelder<br />
og for at dei skal vere spennande å lese. Her er dokument frå dei lågaste og høgste<br />
lag i samfunnet – frå den stakkars vaskekona som stal eit bomullstørkle frå ei tenestejente<br />
(s. 107) til grunnlova <strong>av</strong> 1814 (s. 91). Vi møter handskrifta til Henrik Wergeland (s.<br />
94), Peter Tordenskiold (s. 154) og Petter Dass (s. 178). Alt saman er kunnig kommentert<br />
og sett inn i kontekst. Ikkje dermed sagt at all handskrift er lett å lese; faksimilen<br />
nedst på s. 27 kan vel berre tolkast <strong>av</strong> ein som kjenner til konteksten. Det store materialet<br />
viser spennvidda i skrifta, frå reint kunstnarlege bidrag som barokkskrifta på s. 21<br />
til utflytande og plasskrevjande skrift, som på s. 22. Kanskje ikkje så underleg at skrifta<br />
flaut ut når skrivaren fekk betalt per side!<br />
Eksempelmaterialet er delt i tidbolkane 1800-talet, 1750 til 1800, 1700 til 1750,<br />
1600-talet og frå før 1600 til 1650. Det er naturleg nok ingen så skarpe skilje i materialet,<br />
men ved å bla gjennom skriftprøvene kan lesarane forvisse seg om at periodiseringa<br />
er tenleg. Dei eldste prøvene framstår kan hende som dei vakraste, som kraftfulle og velproporsjonerte,<br />
og samtidig livfulle. Den myndige skrifta til Petter Dass (s. 177) får stå<br />
som eit døme på dette, og eit ørlite sideblikk til det som fell inn under grafologien, sambandet<br />
mellom skrift og personlegdom. Forfattaren har elles gode grunnar til å presentere<br />
historia baklengs, for dei typiske lesarane <strong>av</strong> gotisk handskrift er lokalhistorikarar<br />
og slektshistorikarar, og dei arbeider seg ofte bakover i kjeldematerialet. Materialet frå<br />
1800-talet er størst og best dokumentert, også gjennom forskriftsbøker, og er også <strong>av</strong> den<br />
grunn den naturlege staden å byrje studiet.<br />
Forfattaren framhevar på s. 42–43 sambandet mellom skrift og språkleg form. Den<br />
som skal lese gotisk skrift, må også forstå innhaldet og trengje gjennom ortografien. Og<br />
den kan vere krunglete nok, særleg på 1600-talet då skrivarane i barokk overskotsglede<br />
la til ekstra bokst<strong>av</strong>ar titt og ofte. Her er eit viktig og intimt samband mellom skrift-<br />
99
ANMELDELSER<br />
historie og språkhistorie, og det er ganske sikkert riktig som forfattaren skriv, at det er<br />
mykje ugjort på dette feltet. Dette er ein arena for samarbeid mellom historikarar og filologar,<br />
der norsk (og dansk) språkhistorie kan utviklast på grunnlag <strong>av</strong> studiar i eit arkivmateriale<br />
som enno ikkje er utnytta til fulle. Forfattaren viser til sentrale oppslagsverk<br />
her, og det er ikkje tilfeldig at dansk språkhistorie opptrer med standardverket til Peter<br />
Skautrup i litteraturlista, Det danske sprogs historie. For norsk språkhistorie finst det<br />
enno ikkje eit tilsvarande verk. Det finst derimot tekstsamlingar, både digitalt ved dei<br />
leksikografiske samlingane i Oslo og i samlinga Den fyrste morgonblånen <strong>av</strong> Kjell Venås<br />
(Oslo: Novus, 1990). Men mykje arbeid står tilbake, og kan hende kan historikarar og<br />
filologar, som ofte har trekt i ulike retningar, byggje opp samarbeidsprosjekt her.<br />
Aud Gloppen har vore ansvarleg for bokutstyret. Alt frå omslaget er det klart at dette<br />
er ein designar som har sett seg føre å skape ei vakker og lesarvenleg bok. Grunnskrifta<br />
er Adobe Garamond, trykt i ein fin bruntone, medan titlane og bilettekstane er i Zwo –<br />
dei første i raudt og dei andre i blått. Raudfargen er god og leseleg, medan blåfargen med<br />
fordel kunne ha vore meir metta. Også transkripsjonane er i Zwo, haldne i same tone<br />
som grunnskrifta. Dei to skriftsnitta står godt til kvarandre, både gjennom kontrasten i<br />
form og i farge. Sidene er godt komponerte og det er stor variasjon gjennom boka; få<br />
sider er eins, men dei typografiske verkemidla er gjennomgåande brukte med skjønsemd.<br />
På nokre punkt har likevel estetikken fått overtaket på den praktiske bruken. Sidetala<br />
inngår i kolumnetitlar som for det første er i minste laget og for det andre berre står<br />
på venstresider. Når opningssidene i eit kapittel dertil er utan kolumnetitlar, som er riktig<br />
nok, kan det ta litt tid å finne rett side. Det kan vere keisamt å ha sidetal på kvar side,<br />
men meldaren tillèt seg å peike på at det er praktisk. Verre er det at illustrasjonstekstane<br />
kan vere vanskelege å knyte til illustrasjonane. Stort sett kan ein ta seg fram ved å telje<br />
illustrasjonar og tekstblokker i blå skrift, men det stemmer ikkje alltid. Side 32/33 ser ut<br />
til å ha tre illustrasjonar, men har faktisk fire. Omvendt har side 24/25 tre, ikkje fire<br />
illustrasjonar. Forklaringa er i det siste tilfellet at illustrasjonsteksten er lagt over ein<br />
illustrasjon, slik at noko <strong>av</strong> illustrasjonen kjem ovanfor og noko under. Den glemte skriften<br />
har nyleg fått gull i konkurransen Årets vakreste Bøker i 2008, i klassa for<br />
typografi/skrift. Juryen skriv at materialet knapt kan formidlast betre og at “det er en<br />
uovertruffen typografisk sikkerhet parret med komposisjonsmessig dristighet”. Litt<br />
større atterhald hadde likevel vore ønskeleg, slik at lesarane kunne ha fått meir hjelp til<br />
å n<strong>av</strong>igere mellom tekst og illustrasjonar. Mykje kunne ha vore vunne ved å nummerere<br />
illustrasjonane. Trass desse kritiske merknadene må det ikkje vere tvil om at boka har<br />
fått eit uvanleg flott utstyr, som gjer det til ei glede å lese henne. Riksarkivet skal ha honnør<br />
for at boka er så påkosta som ho er.<br />
Forfattaren kontrasterer gjennom heile boka den gotiske skrifta, anten det er tale om<br />
handskrift eller trykkskrift, med latinsk skrift, t.d. s. 12–13, 18–19 og 26–27. Ein stad,<br />
s. 28, skriv han også om to alfabet, det latinske og det gotiske. Han er på ingen måte<br />
aleine om dette, men terminologien er like fullt problematisk. Både den gotiske trykkskrifta<br />
og antikvaen (som Maal og Minne brukar) er stilvariantar <strong>av</strong> det same alfabetet,<br />
det latinske alfabetet. Går ein tilbake i skrifthistoria, slik forfattaren også gjer i den første<br />
hovuddelen, ser ein korleis den gotiske skrifta utvikla seg frå den karolingiske minuskelen<br />
utover på 1100-talet, først i Nord-Frankrike, og seinare spreidde denne gotiske<br />
skrifta seg over heile Europa. Då dei italienske humanistane gjenskapte den gamle<br />
skrifta, littera antiqua, var det den karolingiske minuskelen dei løfta fram. Men den<br />
karolingiske minuskelen er også utgangspunktet for den gotiske skrifta. Her til lands kan<br />
vi spore den gradvise overgangen frå karolingisk skrift på 1100-talet via seinkarolingisk<br />
eller førgotisk skrift på 1200-talet fram til den fullt utvikla gotiske skrifta på 1300-talet.<br />
Her kan ein trekk for trekk sjå korleis den lyse og luftige karolingiske minuskelen vart<br />
100
ANMELDELSER<br />
komprimert og utvikla seg til ei perpendikulær skrift, i si mest reindyrka form eit reint<br />
gitterverk. Men både den gotiske skrifta og den humanistiske antikvaen er som sagt stilvariantar<br />
<strong>av</strong> det same alfabetet, det latinske alfabetet. Det finst også eit gotisk alfabet,<br />
men dette har ingenting med gotisk skrift å gjere. Det gotiske alfabetet vart brukt <strong>av</strong> biskop<br />
Wulfila på 300-talet i omsetjinga <strong>av</strong> Bibelen til gotisk, ei austleg grein <strong>av</strong> germansk<br />
språk. Dette alfabetet var bygd på det greske, men har så mange særtrekk at det er rekna<br />
som eit alfabet i sin eigen rett.<br />
Denne ekskursen i skrifthistoria er snarast eit uttrykk for at når ei bok er så solid og<br />
gjennomarbeidd, blir innvendingane få og på kanten til det uvesentlege. Med Den glemte<br />
skriften har Knut Johannessen lykkast i å løfte den gotiske handskrifta fram i lyset, gjere<br />
den spennande og forlokkande. Dette er ei bok som bør få plass i mange bokhyller, ikkje<br />
berre som referanseverk i bibliotek og arkiv eller som pensumlitteratur for historie- og<br />
filologistudentar, men også i hyllene til alle som er allment interesserte i skrift og kultur.<br />
Då J.W. Cappelen g<strong>av</strong> ut Med fjærpenn og pergament <strong>av</strong> Ludvig Holm-Olsen i 1990,<br />
ei bok som på mange vis sluttar der Den glemte skriften byrjar, sende forlaget like godt<br />
boka på mammutsalet tre år seinare. Det er å håpe at Universitetsforlaget har større sans<br />
for katedralen enn børsen med Den glemte skriften. Men så stor grunn til bekymring er<br />
det truleg ikkje, for Den glemte skriften er ei bok som denne meldaren er viss på at vil<br />
kome ut i nye opplag. Det er ei fagleg solid og ei pedagogisk vellykka bok, eit vademecum<br />
for dei store samlingane <strong>av</strong> primærkjelder som er i Riksarkivet og ei estetisk glede<br />
i seg sjølv.<br />
Odd Einar Haugen<br />
Universitetet i Bergen<br />
Institutt for lingvistiske, litterære og estetiske studium<br />
Sydnesplassen 7<br />
NO-5007 Bergen<br />
odd.haugen@lle.uib.no<br />
101
Kjell Venås: Sigurd Kolsrud<br />
Oslo: Novus Forlag, 2005. 320 sider<br />
Meldt <strong>av</strong> Unn Røyneland<br />
Denne boka om mannen, forskaren, debattanten og målreisaren Sigurd Kolsrud<br />
(1888–1957) er den fjerde i rekkja <strong>av</strong> forskarbiografiar om språkgranskarar og nynorske<br />
målreisarar frå Kjell Venås si hand. Venås har tidlegare skrive om liva og verka til Ivar<br />
Aasen (1996), Marius Hægstad (1992) og Gust<strong>av</strong> Indrebø (1984). Sigurd Kolsrud var,<br />
som Marius Hægstad, professor i nordisk målvitskap ved Universitetet i Oslo. Kolsrud<br />
hadde dette embetet i heile 35 år, frå 1923 til han døydde 69 år gamal i 1957. Biografen,<br />
Kjell Venås, har sjølv hatt denne stillinga i lang tid (1972–1997).<br />
Oppbygging og innhald<br />
Fagbiografien om Sigurd Kolsrud er sett saman <strong>av</strong> elleve tematisk organiserte kapittel<br />
som tek opp ulike sider ved den faglege verksemda til Kolsrud. Han omtalar m.a. Kolsrud<br />
som fagbyggjar, skribent, opponent og utgjevar. Det første og det siste kapitlet har<br />
likevel ein noko meir personleg og ålmenn karakter. I det første kapitlet, “Vokstertid”,<br />
tek Venås føre seg tida frå barneåra og fram til Kolsrud blir professor. Her får vi innsyn<br />
i familiebakgrunn, oppvekst, ambisjonar og evner, og vi får eit innblikk i det miljøet fagmannen<br />
og målmannen Kolsrud vart forma i. Kolsrud kom tidleg med i målarbeidet og<br />
byrja å skrive landsmål sommaren 1907, samtidig med at han tok til å studere filologi i<br />
Kristiania. I det siste kapitlet, “Forskar og menneske”, kjem Venås attende til bakgrunn<br />
og oppvekst, men går vidare med å handsame tida hans som nynorskprofessor. Her skriv<br />
Venås om Kolsrud sin posisjon i fagmiljøet, hans manglande produktivitet og mangelfulle<br />
samarbeidsevner.<br />
Det andre kapitlet tek føre seg Kolsrud som formidlar og målmann. I tida før han vart<br />
professor, var Kolsrud svært aktiv i det offentlege ordskiftet om målsak, målreising og<br />
prinsipp for normering. Han skreiv til dømes jamleg i bladet Den 17de Mai der han<br />
mellom anna argumenterte for tanken om ei eiga målreising på Austlandet. Kolsrud var<br />
sjølv austlending – fødd på Østre Toten med far frå Valdres og mor frå Gran på Hadeland.<br />
I det tredje kapitlet, “Rettskrivingsnorma”, skildrar Venås Kolsrud sitt mål- og normeringssyn<br />
i tidlege og seinare år. Kolsrud engasjerte seg sterkt i rettskrivingsnormeringa<br />
særleg i trettiåra. Som austlending meinte han i førstninga at normeringa <strong>av</strong> landsmålet<br />
måtte basere seg meir på austlandsmåla, men i takt med at han vart meir oppteken<br />
<strong>av</strong> einskap og indre samanheng i skriftspråket, gjekk han etter kvart over til eit meir tradisjonalistisk<br />
syn, og vart ein ihuga motstandar <strong>av</strong> 1938-rettskrivinga, der ein del austlandsdrag<br />
vart lanserte.<br />
I det fjerde kapitlet, “Innføring i språkvitskap”, fortel Venås om oppbygginga, innhaldet<br />
i og mottakinga <strong>av</strong> Maal og Maalgransking (1922), eit språkvitskapleg og språk-<br />
Maal og Minne 1 (2008): 102–106<br />
102
ANMELDELSER<br />
filosofisk skriftstykke retta mot ålmenta. I denne boka, som biografen vurderer som eit<br />
viktig bidrag, tek Kolsrud mellom anna opp spørsmål <strong>av</strong> språkpsykologisk og sosiolingvistisk<br />
art som først mykje seinare skulle kome på den språkvitskaplege dagsordenen.<br />
Nynorsken i sine målføre (1951), som er ei innføringsbok i norsk målførekunnskap, blir<br />
også utførleg omtala i dette kapitlet. Kolsrud hadde tankar om å skrive ei slik innføring<br />
alt i 1925, men den kom altså først i 1951 – noko som etter alt å døme var symptomatisk<br />
for Kolsruds publiseringstakt.<br />
Det kanskje viktigaste bidraget til Kolsrud som nynorskprofessor ved Universitetet i<br />
Oslo, nemleg arbeidet han la ned for å etablere og drive Norsk Målførearkiv (1936/37)<br />
og Norsk Ordbok (1930), blir handsama i kapittel 5 og 6. Kolsrud hadde tidleg (alt i<br />
1914) ein visjon om å skape eit vitskapleg institutt for å arbeide med målføretilfang, og<br />
i 1936/37 bar arbeidet hans frukter. I dette kapitlet gjer Venås detaljert greie for planane<br />
for arkivet og vegen fram til etableringa. I 1934 var Kolsrud nær ved å stikke kjeppar i<br />
eigne hjul fordi han kjende seg såra og fagleg underkjent ved at Kollegiet ønskte ein litt<br />
annan profil for arkivet enn det han opph<strong>av</strong>leg hadde planlagt. I eit brev til departementet<br />
skreiv Kolsrud at “eg for min part ynskjer aa faa framlegget teke attende” (s. 128).<br />
Medan Kollegiet ønskte “en snarlig innsamling <strong>av</strong> folkemaalet” (s. 128), ville Kolsrud<br />
at arkivet skulle samle og registrere det som var skrive om norske målføre i bygd og by.<br />
Enden på visa var at Kolsrud ikkje fekk viljen sin. Venås er kritisk til Kolsrud si rolle her<br />
og skriv: “Skal ein gå inn på kor klok ein slik reaksjon som dette frustrasjonsbrevet hans<br />
var, må ein gje det terningkast 0.” (s. 128). Kartlegging og skildring <strong>av</strong> dialektar og gransking<br />
<strong>av</strong> den geografiske utbreiinga <strong>av</strong> ulike dialekttrekk vart viktige arbeidsoppgåver<br />
for målførearkivet. I 1951 vart arbeidet med eit norsk dialektatlas sett i gang – eit arbeid<br />
Norsk målførearkiv aldri kom i hamn med. Nokre år før målførearkivet vart etablert,<br />
starta arbeidet med Norsk Ordbok (1930), ei ordbok over ordtilfanget i norske dialektar<br />
og nynorsk. Også i dette arbeidet var innsatsen til Sigurd Kolsrud sentral. Han stod for<br />
leiinga i ti år (1931–1941) og arbeidde mykje med å byggje opp nettverket <strong>av</strong> heimelsfolk<br />
som sende inn ordsetlar til setelarkivet. Ved utgangen <strong>av</strong> trettiåra, då grunnmanuskriptet<br />
til ordboka nærma seg fullføring, oppstod det usemje mellom Kolsrud og tilsynsnemnda<br />
for ordboka. Nemnda, med Ol<strong>av</strong> Midttun i spissen, meinte at arbeidet med<br />
ordboka gjekk for sakte, og at det burde lagast eit noko mindre ordboksverk enn det<br />
Kolsrud sikta mot. Usemja enda med at Kolsrud trekte seg frå arbeidet med Norsk Ordbok.<br />
I kapittel sju, “Austlandsmål”, omtalar Venås dei ulike skrifta Kolsrud hadde om<br />
austlandske dialektar. Nokre <strong>av</strong> desse skriftstykka hadde reint opplysingsføremål, medan<br />
andre var meir vitskaplege og språkhistoriske. Nokre <strong>av</strong> utgreiingane om enkelte dialektar,<br />
som Eidsvollsmaalet (1916) og Målet i Sørum (1961), er diakront orienterte dialektskildringar<br />
som tek utgangspunkt i språkhistorisk dokumentasjon, medan andre<br />
utgreiingar, som “Valdresmaalet” (1923) og Landingsmaalet (1922), er meir synkront<br />
orienterte. Felles for dei er likevel at dei var meint for ålmenta, men at dei nok inneheld<br />
for mange fagtermar til å vere gode folkeopplysingsskrift. Det arbeidet Kolsrud sjølv<br />
sette høgast, var “Romeriksmaalet” (1932), som Venås skildrar som “eit prototypisk<br />
døme på junggrammatisk målskildring” (s. 184). Noko <strong>av</strong> kritikken som har vorte retta<br />
mot Kolsrud, var at han var lite open for nye teoretiske retningar, men heldt fast ved den<br />
junggrammatiske skuleretninga i heile sin akademiske karriere (jf. Haugen 1948, Jahr<br />
1996, Hovdhaugen 2000). Venås refererer denne kritikken, men tek i hovudsak Kolsrud<br />
i forsvar.<br />
Kapitla 8, 9 og 10 tek føre seg Kolsrud som opponent, utgjevar og skriftgranskar.<br />
Kolsrud var aktiv som opponent ved doktordisputasar i løpet <strong>av</strong> alle dei 35 åra som<br />
nynorskprofessor ved Universitetet i Oslo, men det var først mot slutten <strong>av</strong> karrieren at<br />
103
ANMELDELSER<br />
han ville publisere nokre <strong>av</strong> desse opposisjonane. Den opposisjonen Kolsrud kanskje er<br />
mest kjent for, er den han hadde i samband med Hallfrid Christiansen sitt forsvar <strong>av</strong><br />
<strong>av</strong>handlinga om Gimsøy-målet. Det har vorte hevda at Kolsrud var urimeleg negativ og<br />
uforståande til det nyskapande ved <strong>av</strong>handlinga til Christiansen.<br />
Kolsrud, som hadde sin første jobb som førstearkivar ved Riksarkivet, arbeidde heile<br />
karrieren med å gje ut tekster frå ulike lag <strong>av</strong> samfunnslivet – særleg frå kyrkjeleg og<br />
rettsleg verksemd. I kapittel 9 gjer Venås grundig greie for Kolsrud som utgjevar. I det<br />
siste <strong>av</strong> dei tematisk organiserte kapitla tek Venås opp Kolsrud som skriftgranskar.<br />
Symptomatisk nok kom sju <strong>av</strong> dei ni bidraga om skriftspråk som blir omtala, ut i perioden<br />
før Kolsrud vart tilsett som professor. Perioden frå han vart tilsett i 1923 og fram til<br />
1950, var generelt prega <strong>av</strong> skrivetørke og publiseringsvegring, noko som Venås skriv<br />
ein del om i det aller siste kapitlet i biografien: “Forskar og menneske”. Særleg i dette<br />
<strong>av</strong>sluttande kapitlet kjem det fram at Kolsrud kunne vere brå og stridig, og at han ikkje<br />
alltid var lett å samarbeide med. Kolsrud melde seg ut <strong>av</strong> fleire nemnder grunna samarbeidsproblem,<br />
braut <strong>av</strong>talar og var vanskeleg å få svar frå. Det kan synast som om Venås<br />
nærast motviljug skriv om desse meir vanskelege sidene ved Kolsrud, og han går langt i<br />
å prøve å unnskylde framferda til Kolsrud.<br />
Kritiske merknader<br />
Venås skriv lettfatteleg og godt, men framstillinga ber likevel preg <strong>av</strong> å vere i overkant<br />
refererande og lite diskuterande. Framstillinga er svært detaljrik. Dette er på den eine<br />
sida imponerande og gir fagleg tyngd og truverd, men på den andre sida kan det verke<br />
noko overveldande og uformidla. Ein kunne kan hende ønskje seg ei større grad <strong>av</strong> filtrering<br />
<strong>av</strong> stoffet, slik at lesaren ikkje står i fare for å drukne i detaljar. Det er dessutan<br />
ein tendens til at det blir gitt meir informasjon enn lesaren strengt teke treng – somtid i<br />
form <strong>av</strong> sjølvsagde utsegner: “At interessene åt brørne Oluf og Sigurd Kolsrud fall så<br />
mykje saman, kan ha å gjera med arv og likt heimemiljø. Det er klårt at den eldste <strong>av</strong><br />
dei, Oluf, var med og skapte miljø for Sigurd” (s. 58), og sameleis “det folk les, vil sjølvsagt<br />
påverke dei, ikkje minst studentar” (s. 291).<br />
Venås prøver å tilbakevise kritikk frå ulike hald om at Kolsrud var vitskapleg konservativ<br />
og lite open for nye straumdrag og tenkjemåtar, at han var sjølvrådig og vanskeleg<br />
å samarbeide med, og at han var lite produktiv og lite progressiv (jf. Jahr 1996, Karlsen<br />
1998, Hovdhaugen 2000). I forsøket på å forklare og forsvare Kolsrud kjem Venås<br />
innimellom i skade for å gjere kritikken endå skarpare. Det kan tykkjast som om Venås<br />
i staden for eit forsvar innimellom des<strong>av</strong>uerer Kolsrud og fråkjenner han innverknad og<br />
autoritet. Som tilsvar til kritikken om at Kolsrud var lite fornyingsviljug og dermed<br />
verka sementerande og stagnerande på fagmiljøet, hevdar t.d. Venås at Kolsrud ikkje var<br />
ein særskilt dominerande figur innafor fagmiljøet, at han ikkje hadde så stor innverknad<br />
og dermed ikkje fekk gjort så stor skade. Venås skriv at Maal og maalgransking (1922)<br />
“vart lite lesen” (s. 289) og at innføringsboka til Kolsrud Nynorsken i sine målføre<br />
(1951) “vart lite brukt som vanleg lærebok” (s. 291), og at desse bøkene derfor ikkje kan<br />
ha hatt nemneverdig påverknad i miljøet. Vidare skriv Venås at Kolsrud ikkje kan ha<br />
påverka kollegaer som D. A. Seip, Magne Oftedal, Knut Liestøl og Ol<strong>av</strong> Midttun mykje<br />
m.a. fordi “kollegaene var for suverene til å lata seg påverke” (s. 294). Det kan vere nærliggjande<br />
å spørje seg kvifor Kolsrud fortener ein biografi dersom det er slik at han var<br />
såpass lite viktig og hadde så lite påverknad på kollegaer og studentar.<br />
Kolsrud skal ha vore svært lite open for faglege nyovringar og fagleg fornying generelt.<br />
Han var ein varm tilhengar <strong>av</strong> den junggrammatiske skulen og såg med skepsis på<br />
strukturalismen. Han var også svært skeptisk til metodiske endringar og nye tekniske<br />
104
ANMELDELSER<br />
hjelpemiddel. Han skal t.d. så lenge han levde ha sett seg imot å bruke lydbandopptakar<br />
ved innsamling <strong>av</strong> dialektmateriale. Ifølgje Venås hadde Kolsrud “[…] gjennom eit langt<br />
liv late fonetiske inntrykk gå beint frå øyra til blyant og papir, og han kan ha vore redd<br />
for at maskinar som kom imellom, kunne verke uheldig inn på persepsjonen <strong>av</strong> fine lydnyansar.”<br />
(s. 286). Til dette kommenterer Venås: “Det er råd å skjøna ein slik tanke utan<br />
å tolke han som uttrykk for ei håplaust konservativ innstilling.” (s. 286). Når ein veit kor<br />
vanskeleg det kan vere å oppfatte fine fonetiske forskjellar, og kva for eit heilt essensielt<br />
hjelpemiddel lydopptak er for å gjennomføre reliable analysar, blir dette forsvaret <strong>av</strong><br />
Kolsruds bakstreverske metodesyn vanskeleg å forstå – i alle fall etter 1950 då teknologien<br />
på området betra seg monaleg. I eit ytterlegare forsøk på å forsvare Kolsrud skriv<br />
Venås at: “[…] konservatisme – forstått som vilje til å halde på det som er prøvt, og varsemd<br />
med å ta opp noko nytt og urøynt – ikkje er diskvalifiserande anten fagleg eller<br />
menneskeleg.” (s. 286). Det er sjølvsagt i mange samanhengar viktig å forvalte tradisjon<br />
og vere varsam med å kaste seg på motebølgjer. På den andre sida er det ei heilt sentral<br />
oppgåve for ein som sit i eitt <strong>av</strong> svært få professorat på eit felt, å vere mottakeleg for og<br />
engasjere seg i fagleg utviklig. Intellektuell nyfikne og vilje til å drøfte og revidere<br />
metode, teori og vitskapleg praksis bør vere viktig for einkvar som vil drive med forsking.<br />
Slik Kolsrud står fram i biografien, har han openbert lukkast dårleg i å balansere<br />
omsyna til tradisjon og fornying. Det kan verke noko underleg at Venås ikkje er meir kritisk<br />
til Kolsruds vitskaplege verksemd på dette punktet. Det forsøksvise forsvaret <strong>av</strong><br />
Kolsrud verkar heller ikkje heilt overtydande.<br />
Etter det Venås skriv, var Kolsrud svært sjølvkritisk og hadde høg publiseringsterskel<br />
(s. 278–282). Kolsrud skreiv t.d. følgjande i eit brev til ein kollega: “Nei, eg kann so lite<br />
at det er trist aa tenkje på det, eg er so uhuga mange gonger at eg har lyst til aa søkje meg<br />
inn i arkivet att” (s. 282). Som kommentar til dette seier Venås: “Dette var ikkje koketteri,<br />
men vel uttrykk for ei kjensle kven som helst kunne ha i ei tung stund.” (s. 282).<br />
Dette har nok Venås mykje rett i, men hos Kolsrud verkar det ikkje å vere ei kjensle som<br />
berre dukka opp <strong>av</strong> og til, men eit gjennomgåande trekk som verka hemmande på gjerninga<br />
hans som professor. I perioden mellom 1923 og 1950, dvs. i det meste <strong>av</strong> den tida<br />
han sat som nynorskprofessor ved Universitetet i Oslo, publiserte Kolsrud mest ingenting<br />
<strong>av</strong> vitskaplege arbeid.<br />
Kolsrud har, som nemnt ovanfor, vorte kritisert for å ha vore urimeleg negativ og<br />
uforståande til det nyskapande ved <strong>av</strong>handlinga til Hallfrid Christiansen. Venås forsøker<br />
å tilbakevise noko <strong>av</strong> denne kritikken og hevdar at Kolsrud slett ikkje var så negativt<br />
stemt. Her viser han m.a. til at Kolsrud seinare støtta Christiansen i arbeidet med boka<br />
om norske dialektar (Christiansen 1946–48). Kolsruds kommentar til Didrik Arup Seip<br />
om at “Frau Christiansen, die doch ein ziemlich schlechtes Mundartenbuch geschrieben<br />
hat”, forklarer Venås med at Kolsrud skreiv dette medan han var “tung i hugen og allment<br />
umild” (s. 209). Det er for det første nærliggjande å spørje kvar Venås har dette<br />
ifrå, og for det andre om det eigentleg gjer saka noko betre. Generelt skildrar Venås Kolsrud<br />
som ein fagleg solid, men streng og pedantisk opponent med liten sans for stilistisk<br />
eleganse. Kolsrud fokuserte stort sett på negative funn, feil og manglar på mikronivå,<br />
medan ei meir overordna og prinsipiell vurdering <strong>av</strong> dei aktuelle arbeida vantar. På<br />
spørsmål om kvifor Kolsrud ikkje underkjende fleire <strong>av</strong>handlingar han tydeleg var svært<br />
negativ til, seier Venås: “Det kan vera eit utslag <strong>av</strong> at Kolsrud på botnen var mild og overberande,<br />
og at det ville gjera han hjarteleg vondt å gå imot nokon som med ein viss<br />
grunn aspirerte til ein akademisk grad” (s. 227–8). Det går ikkje fram at Venås har noko<br />
belegg for å hevde dette, og utsegna kjem derfor til å stå fram som spekulasjon og<br />
ugrunna psykologisering. Det ville dessutan ha vore sterkt kritikkverdig dersom det var<br />
slik at Kolsrud delte ut doktorgrader <strong>av</strong> godhug eller medkjensle.<br />
105
Gjennom boka kjem det fram mange prov på at Kolsrud var ein hårsår, strid og vanskeleg<br />
mann å samarbeide med, men også dette forsøker Venås dels å tone ned og dels å<br />
forsvare utan at det verkar heilt overtydande. Berre når det gjeld Kolsruds forsøk på å<br />
trekkje søknaden om å etablere eit norsk målførearkiv, er Venås utvitydig kritisk (jf.<br />
ovanfor).<br />
Fagbiografien om Sigurd Kolsrud er kan hende aller mest interessant som tids- og<br />
miljøskildring. Venås skriv godt og engasjerande om sentrale saker, stridar og motsetnader<br />
i tida. Dette er forvitneleg lesnad, men framstillinga er til tider så detaljert at ein som<br />
lesar kan stå i fare for ikkje å sjå skogen for berre tre. Framstillinga kunne nok ha tent<br />
på å bli løfta ein del ved å vere noko meir prinsipiell og kritisk vurderande og litt mindre<br />
detaljfokusert.<br />
Litteratur<br />
Christiansen, Hallfrid. 1933. Gimsøy-målet: fonologi og orddannelse. Skrifter utg. <strong>av</strong> Det Norske<br />
videnskapsakademi i Oslo II, 1932, 3. Oslo: Dybwad.<br />
———. 1946–48. Norske dialekter I–III. Oslo: Tanum.<br />
Haugen, Einar. 1948. Norwegian dialect studies since 1930. Journal of English and Germanic Philology,<br />
47, 68–79.<br />
Hovdhaugen, Even, Fred Karlsson, Carol Henriksen & Bengt Sigurd. 2000. The History of Linguistics<br />
in the Nordic Countries. Helsinki: Societas Scientarium Fennica.<br />
Jahr, Ernst Håkon. 1996. Nynorsk språkforskning – en historisk oversikt. I Carol Henriksen m.fl.<br />
(red.). Studies in the development of linguistics in Denmark, Finland, Iceland, Norway and<br />
Sweden: papers from the Conference on the History of Linguistics in the Nordic Countries,<br />
Oslo, November 20–22, 1994. Oslo: Novus.<br />
Karlsen, Knut E. 1998. Hallfrid Christiansen – offer for eit manglande paradigmeskifte i nordisk<br />
språkvitskap i Noreg. I K.E. Karlsen (red.). Mål og middel i nordisk språkvitskap: artiklar frå<br />
ein dugnad i faghistorie under Møte om norsk språk 7 i Trondheim 21. november 1997, 29–44.<br />
Bodø: Høgskolen i Bodø.<br />
Kolsrud, Sigurd. 1922. Maal og Maalgransking. Oslo: Samlaget.<br />
———. 1932. Romeriksmaalet. Særtrykk <strong>av</strong> Norske bygder. III.<br />
Venås, Kjell. 1984. For Noreg og Ivar Aasen: Gust<strong>av</strong> Indrebø i arbeid og strid. Oslo: Novus<br />
———. 1992. I Aasens fotefar: Marius Hægstad. Oslo Novus.<br />
———. 1996. Då tida var fullkomen: Ivar Aasen. Oslo Novus.<br />
Unn Røyneland<br />
Institutt for lingvistiske og nordiske studium<br />
Postboks 1102 Blindern<br />
0317 OSLO<br />
unn.royneland@iln.uio.no<br />
ANMELDELSER<br />
106
Mottatt litteratur<br />
Brylla, Eva og Mats Walberg. 2007. Proceedings of the 21st International Congress of Onomastic<br />
Sciences. 3. Uppsala: Institutet för språk och folkminnen.<br />
Clunies Ross, Margaret (red). 2007. Scaldic Poetry of the Scandin<strong>av</strong>ian Middle Ages. Vol. 7, Parts<br />
1–2. “Poetry on Christian Subjects”. Turnhout: Brepols.<br />
Entzenberg, Sonja. 2006. “Det får ju vara någon ordning på torpet”: Svenska personnamnsregler<br />
i ett historiskt perspektiv. Språk- och folkminneinstitutet småskrifter 2. Uppsala: SOFI.<br />
Hermann, Pernille et.al. (red). 2007. Reflections on Old Norse Myths. Studies in Viking and Medieval<br />
Scandin<strong>av</strong>ia 1. Turnhout: Brepols.<br />
Håkansson, D<strong>av</strong>id. 2008. Syntaktisk variation och förändring: En studie <strong>av</strong> subjektslösa satser i<br />
fornsvenska. Lundastudier i nordisk språkvetenskap A 64. Lund: Lunds Universitet.<br />
Lockertsen, Roger. 2007. Namnet på byen Trondheim. Oslo: Novus.<br />
Mundal, Else og Jonas Wellendorf (red) 2008. Oral Art Forms and their Passage into Writing.<br />
Copenhagen: Museum Tusculanum Press.<br />
Peterson, Lena. 2007. Nordiskt Runnamnslexikon. Uppsala: Institutet för språk och folkminnen.<br />
Vikstrand, Per. 2007. Ortnamnen i Kalmar län, del 7: Bebyggelsenamnen i Mörbylånga kommun.<br />
Skrifter utgivna <strong>av</strong> Institutet för språk och folkminnen, Namn<strong>av</strong>delningen. Serie A: Sveriges<br />
ortnamn. Uppsala: Institutet för språk och folkminnen.<br />
Wiggen, Geirr. 2007. Norske Selskabs adresser og vertskap : En undersøkelse <strong>av</strong> kjente, glemte og<br />
nye kilder. Skrifter og <strong>av</strong>handlinger nr. 4. utg. <strong>av</strong> Det Norske Videnskaps-Akademi, II Hist.-<br />
Filos. Klasse. Oslo: Novus.<br />
Maal og Minne 1 (2008): 107<br />
107
Referat fra årsmøte i Bymålslaget<br />
onsdag 13. februar 2008<br />
Til stede: Ruth Vatvedt Fjeld (ordstyrer), Boye Wangensteen, Anne Engø, Helge Gundersen, Jon<br />
Gunnar Jørgensen og Lars S. Vikør<br />
Sak 1. Godkjenning <strong>av</strong> innkalling og dagsorden<br />
Innkalling og dagsorden ble godkjent uten merknader.<br />
Sak 2. Årsrapport for 2007<br />
Formannen la fram en kort, skriftlig rapport, som ble godkjent uten kommentarer.<br />
Sak 3. Regnskap for 2007<br />
Kasserer Boye Wangensteen la fram revidert regnskap som ble godkjent uten merknader.<br />
Den samlede beholdning er nå kr 94.174,-. Stiftelsen er nå oppløst og Bymålslagets kapital<br />
kan dermed sammenføres på en konto. Det ble diskutert om vi skulle endre kontotypen<br />
til nettbank, bl.a. fordi det er en del gebyr på vanlig kundekonto. Årsmøtet ga kasserer fullmakt<br />
til å velge den ordning med bankkontoene som han fant mest hensiktsmessig.<br />
Revisorer for Bymålslaget er Botolv Helleland og Erik Simensen. Simensen hadde gitt<br />
kasserer beskjed om at han ikke lenger kunne ta på seg vervet fordi han om kort tid går <strong>av</strong><br />
med pensjon.<br />
Sak 4. Rapport fra redaksjonen i Maal og Minne<br />
Jon Gunnar Jørgensen la fram rapporten på vegne <strong>av</strong> redaktørene. Rapporten ble tatt til<br />
etterretning og styret uttrykte stor tilfredshet med det arbeidet de gjør for Bymålslagets<br />
tidsskrift.<br />
Det ble bestemt at styret v/formannen sender et brev til Universitets- og høyskolerådet<br />
om at også slikt arbeid bør gi uttelling i tellekantsystemet.<br />
Sak 5. Drøfting <strong>av</strong> innkomne forslag<br />
Redaktørene <strong>av</strong> Maal og Minne har sendt inn forslag om en jubileumsmarkering <strong>av</strong> Maal<br />
og Minne i 2009, da tidsskriftet er 100 år! Årsmøtet var enig om at dette var et flott tiltak<br />
og forskjellige måter å markere på ble drøftet, og også diverse forslag til personer som<br />
kunne være bidragsytere til markeringen ble nevnt, uten at noe ble bestemt.<br />
Hovedpunktene i markeringen er tenkt å være ny layout på tidsskriftet, utarbeiding <strong>av</strong><br />
et registerbind for årene 1985–2008, samt et jubileumsseminar våren 2009. Årsmøtet foreslo<br />
at redaktørene og formann og nestformann har et arbeidsmøte for å planlegge seminaret,<br />
innholdsmessig og budsjettmessig. Redaktørene tar videre kontakt om dette. Redaktørene<br />
holder også kontakt med forlaget om utforming <strong>av</strong> ny layout.<br />
Sak 6. Drøfting <strong>av</strong> virksomheten i tida framover<br />
Ingen forslag til ny aktivitet var kommet inn. Det var kommet formannen for øre at gr<strong>av</strong>a<br />
til Moltke Moe fortsatt er temmelig ustelt, og møtet bestemte at vi tar en befaring og deretter<br />
innkaller til dugnad/sommer<strong>av</strong>slutning på slutten <strong>av</strong> vårsemesteret.<br />
Maal og Minne 1 (2008): 108–109<br />
108
Sak 7. Valg<br />
Ingen <strong>av</strong> valgkomiteens medlemmer kunne delta på årsmøtet, men komiteens formann<br />
hadde sendt en e-post til Bymålslaget på forhånd, der han opplyser at alle som satt i styret<br />
for 2007, har sagt ja til gjenvalg. Årsmøtet godtok denne framgangsmåten, og styre for<br />
2008 blir dermed:<br />
Formann: Ruth Vatvedt Fjeld<br />
Nestformann: Arne Torp<br />
Kasserer: Boye Wangensteen<br />
Styremedlemmer: Eskil Hanssen, Frøydis Hertzberg<br />
Varamedlemmer: Anne Engø, Gudmund Harildstad, Knut E. Karlsen, Lars S. Vikør<br />
Da revisor Erik Simensen ikke ville ta gjenvalg, ble Helge Gundersen valgt som revisor<br />
ved akklamasjon. Botolv Helleland ble gjenvalgt som den andre revisoren.<br />
109<br />
Ruth Vatvedt Fjeld<br />
referent