Lokalhistorisk magasin 1/09 - Lokalhistorie.no

01 

2009 

TEMA: Kart og lokalhistorie

2 

Lokalhistorisk magasin 1/09 

Forord 

Nr. 1, 2009, Årgang 20 

Lokalhistorisk 

magasin 

Meldingsblad for 

Landslaget for lokalhistorie 

(LLH) og Norsk lokalhistorisk 

institutt (NLI) 

ISSN 0802-8931 

Redaksjon 

Audhild Brødreskift (redaktør) 

Espen Andresen (red.ass.) 

Hans Hosar 

Marianne Wiig 

To for én 

Hva er ofte de to mest utslitte bøkene i bokhylla? Jo, 

bygdeboka og atlaset! Og det til tross for at de representerer 

to ulike behov for oss mennesker: tilhørighet 

og utferdstrang. Bygdeboka står for det nære og 

lokale, våre røtter og vår historie. Atlaset tilfredsstiller 

våre drømmer om å reise og oppleve nye ting. 

Men begge har et element av mimring – både når det 

gjelder mennesker og opplevelser. 

Hva om man kunne kombinere disse to? Både 

behovet for forankring og ønsket om å se seg 

omkring? Kan man få to for én? 

Vi har i dette nummeret sett nærmere på hvordan 

kart kan brukes i arbeidet med lokalhistorie. Med 

god hjelp fra Statens Kartverk, en GIS-ansvarlig, en 

bygdebokforfatter og et historielag presenterer vi 

her ulike vinklinger og innfallsporter til hvordan 

man kan benytte kart i lokalhistorisk arbeid. Hvor 

du kan henvende deg, hvilke karttyper som finnes 

og hvordan de kan brukes er noen av temaene vi tar 

opp. Vi får også et innblikk i vår egen kartleggingshistorie, 

og hvordan man har arbeidet i flere hundre 

år med å lage kart. Og visste du at flaggstanga på 

Kongsvinger festning var utgangspunkt for all norsk 

kartlegging frem til midten av 1800-tallet? 

Det gir en god følelse å sitte med et atlas eller ei 

kartbok og reise – enten ved at man gjenopplever 

tidligere turer eller planlegger nye utflukter. Men 

ofte ønsker man å vite mer om det enkelte stedet. 

Reisehåndbøker og oppslagsverk er gode hjelpemidler, 

men hva om man bare kunne klikke på et navn 

eller et nummer på kartet å få opp bilder, fakta og 

Adresse 

Lokalhistorisk magasin 

Institutt for historie og klassiske fag, 

NTNU, 7491 Trondheim. 

Tlf: 73 59 63 95 

E-post: redaktorlm@historielag.org 

Internett: www.historielag.org/html/ 

lokalhistoriskmagasin.html 

Abonnement 

LLHs medlemslag får Lokalhistorisk 

magasin fritt tilsendt, med fem 

eksemplarer til hvert lag. Andre kan 

tegne abonnement. Prisen for 2009 er kr 

190,- for enkeltpersoner og kr 220,- for 

lag og institusjoner. Enkeltnummer 

koster kr 60,-. 

lokalhistoriske anekdoter? Dette går faktisk an om 

man benytter de mulighetene som ligger i å bruke 

digitale kart på nettet. Et eksempel på dette er Kildenett.no 

og Kildenett Kart som du får presentert i 

dette nummeret. Her vil du finne ei grei oppskrift på 

hvordan du kan lete deg frem til et bestemt sted og 

finne artikler og annen informasjon om dette konkrete 

lokalsamfunnet. 

I år er det Kulturminneår, og vi har tidligere viet 

et helt nummer til dette (LM 3/08). Denne gang tar 

vi med litt fra åpningen av selve året. Vi vet at mange 

lag vil bidra med egne arrangementer i løpet av 

2009, og minner om at vi gjerne mottar artikler som 

viser lagenes innsats for lokalhistorien! 

Audhild Brødreskift 

Adresseendringer sendes til 

Espen Andresen, på e-post: 

espen.andresen@hf.ntnu.no 

eller tlf.: 73 59 63 95. (Husk å ta med 

hvilken adresse det skal endres fra!) 

Annonser og manus 

Materialfrister i 2009/2010 for hefte 1: 

15. jan., hefte 2: 15. april, hefte 3: 15. 

juni, hefte 4: 15. okt. 

For priser, ta kontakt med Espen 

Andresen, på tlf.: 73 59 63 95 eller 

e-post: espen.andresen@hf.ntnu.no. 

Utgivelsestidspunkter 

Mars, mai, september og november. 

Redaksjonen avsluttet: 

16. april 

Layout: Marianne Wiig 

Design/Trykk: Lobo Media 

Opplag: 3000 

Forsidebildet: 

Utsnitt av flyfoto og historisk 

kart fra Stavangerområdet. 

Lag på lag finner vi et ortofoto 

i farger fra 2007, et ortofoto 

i svart/hvitt fra 1937 og et 

amtskart som viser Stavanger, 

utgitt 1855. (Eier: Statens 

kartverk). 

Om magasinet og utgiverne 

Lokalhistorisk magasin er medlemsbladet til Landslaget for 

lokalhistorie. Det er også meldingsblad for Landslaget og 

for Norsk lokal historisk institutt, som gir økonomisk og 

redaksjonell støtte til magasinet. 

Landslaget for lokalhistorie er hovedorganisasjonen for 

historielagsbevegelsen i Norge. Organisasjonens formål er å 

vekke interessen for og øke kunnskapene om lokalhistorie 

og kulturvern og slik arbeide for å gagne lokal og nasjonal 

kulturarv og kulturvekst i det hele. 

Norsk lokalhistorisk institutt er en institusjon under 

Kultur departementet. Instituttet skal gi råd og rettledning til 

aktører innenfor lokal og regional historie. Det skal drive 

egen forskning og stimulere til forskning, og skal fungere 

som nasjonalt dokumentasjonssentrum for lokalhistorie. 

4 Historien bak Statens kartverk 

og kartleggingens historie 

10 Lokalhistorisk materiale på kart 

13 Kart i kulturhistoriske framstillingar 

16 Historisk Atlas 

20 Statens kartverks arkiver for landkart 

23 Hva kan du finne på Norsk Kartmuseum? 

26 Norge digitalt 

28 Bekkelaget lokalhistoriske forening 

Lokalhistoriske kart for trykk og nett 

29 ”Snoren klippet” for Kulturminneåret 2009 

30 Brandval historielag 25 år: Lystbetont arbeid! 

32 Nestor Halvard Bjørkvik 

35 Bok og skrift 

37 Bokomtale: Årboksarbeiderens ABC 

38 Bokomtale: Kikkhull til livet i Norge i 1743... 

40 En snartur bak 1743-kulissene 

41 350 år siden Trøndelag atter en del av Norge 

43 Kuriøse hendingar: Nazistisk smakstyranni? 

Landslaget for lokalhistorie (LLH) 

Sekretariatet, Institutt for historie og 

klassiske fag, NTNU, 7491 Trondheim, 

Tlf.: 73 59 63 95. Faks: 73 59 64 41. 

E-post: espen.andresen@hf.ntnu.no 

Internett: www.historielag.org 

Bankgiro (DnB): 7874.06.15083 

Bankgiro (Sparebank1): 4200.86.73823 

Generalsekretær: Espen Andresen 

Medlemskap i LLH koster 600 kr. for lag med 

1–199 medlemmer; 900 kr. for lag med 200–499 

medl.; 1200 kr. for lag med 500–999 medl.; 1500 

kr. for lag med 1000 og flere medlemmer. For lag 

og fylkesledd uten personlige medlemmer og lag 

med bare livsvarige medlem mer og æresmedlemmer: 

kr. 900. 

Norsk lokalhistorisk institutt (NLI) 

Observatoriegata 1b, 0254 Oslo 

Postboks 8045 Dep., 0031 Oslo 

Tlf.: 22 92 51 30 

Faks: 22 92 51 31 

E-post: nli@lokalhistorie.no 

Internett: http://www.lokalhistorie.no 

3 

Innhold 

Lokalhistorisk magasin 1/09

4 


Tema: Kart og lokalhistorie 

Topografen Otto H. Munthe-Kaas i arbeid. Motivet er hentet fra et fotografi tatt i 1907 i Sørfold i Nordland. Dette bildet var også motiv på 

frimerket som ble utgitt i 1973, da Norges geografiske oppmåling feiret 200 år. (Eier: Statens kartverk). 

Historien bak Statens kartverk 

og kartleggingens historie 

Av Bjørn Geirr Harsson 

For å forstå etableringen av forløperen til 

Statens kartverk i 1773, kan det være 

nyttig å se på noen trekk fra Norges og 

Nordens historie. For det var usikre tider 

knyttet til forholdet Norge–Sverige som 

var den direkte årsaken til at denne forløperen 

ble dannet og fikk navnet Norges 

Grændsers Opmaaling. Karl den 12.s 

død ved Halden i 1718 markerte avslutningen 

på den nordiske krigen som hadde 

vart i bortimot 10 år. Først i 1734 underskrev 

partene en alliansetraktat som 

gjorde slutt på en 400 år lang periode 

med kriger og uroligheter. I denne traktaten 

fremgår det også at de skulle finne 

løsninger på de steder der det var tvist 

om Norges grense mot Sverige. Grensen 

mellom de to nabolandene ble i 1740-årene 

gått opp av en kommisjon som fastsatte 

grensen på bakgrunn av samtaler 

med folk i grensetraktene om hvor de 

gikk i kirke, hvor de betalte skatt og lignende. 

I grove trekk skulle vannskillet 

være toneangivende for plasseringen av 

grensen. Men særlig syd for Trøndelag 

ble det betydelige avvik fra denne 

regelen. Så kom en periode frem til 1766 

hvor grenserøyser ble plassert i knekkpunktene 

langs den omforenede grensen, 

og landmålere målte lengden på grensen 

med målekjede og tegnet den inn på 

enkle kart. Men i 1772 gjorde svenskekongen 

Gustav den 3. statskupp for å få 

større makt. Han hadde vist utenrikspolitiske 

ambisjoner og den dansk-norske 

kongen reagerte med å forberede seg på 

mulig angrep mot Norge. Han ønsket å 

skaffe militære beredskapskart over alternative 

oppmarsjområder langs svenskegrensen. 

Sjefen for det dansk-norske 

Ingeniørkorps, general Wilhelm von 

Huth, ble satt til å løse denne oppgaven. I 

1773 etablerte von Huth den tekniske 

etat, som i skiftende betegnelser har 

fungert sammenhengende helt frem til i 

dag hvor den bærer navnet Statens 

kartverk. 

Bygninger og tilhold 

De første årene holdt oppmålingen til på 

den gamle krigsskolen i Tollbodgaten i 

Christiania. Så ble den flyttet til en 

bygning kalt ”Tegnerhuset”, som lå like i 

nærheten, men hadde adresse Dronningens 

gate. Fra 1812 ble institusjonen 

flyttet til Hovedtangen ved Akershus 

festning, omtrent midt på det som i dag 

kalles Festningsplassen. På grunn av 

forfall og kondemnering av bygningen 

ble Oppmålingen midt i 1860-årene 

flyttet igjen, og denne gang til deler av 

den nyoppførte Stortingsbygningen. Så, i 

1880, kunne Oppmålingen flytte inn i 

eget hus, den bygningen som fortsatt står 

i St. Olavs gate 32, like ved Slottet i Oslo. 

Der holdt de til i meget nøyaktig 100 år, 

for i 1980 flyttet Norges geografiske oppmåling 

til nytt, eget bygg på Hvervenmoen, 

Ringerike, hvor institusjonen har 

holdt til siden. 

Til høyre nivellør med kikkert, til venstre stangholder. Legg merke til at stangholderen må ha to støttestaver for å kunne holde stangen stabilt 

i vertikal stilling. (Eier: Statens kartverk). 

Navn og organisasjonsform 

De første drøye hundre år av institusjonens 

eksistens varierte navnet en del og 

kunne til tider virke uklart. Den startet 

opp som Norges Grændsers Oppmaaling, 

het en tid Den Norske geographiske Oppmaaling 

som ble til Den geografiske 

Oppmaaling. Men i 1885 fastsatte Stortinget 

at navnet skulle være Norges geografiske 

Oppmåling. Denne Oppmålingen 

har ligget under flere forskjellige 

departementer gjennom tidene. Men i 

1973 ble Norges geografiske oppmåling 

overført fra Samferdselsdepartementet 

til det nyetablerte Miljøverndepartementet, 

hvor den har ligget senere. 

Fra 1. januar 1986 ble det gjennomført 

en større omorganisering i kart- og oppmålings-Norge. 

Da ble Norges geografiske 

Oppmåling og Norges sjøkartverk igjen 

slått sammen til én organisasjon, og som 

regionale kontorer fikk man et fylkeskartkontor 

i hvert fylke. Fylkeskartkontorene 

ble opprettet i 1977 og fungerte som 

Norges geografiske oppmålings ytre etat. 

Den nye organisasjonen fikk fra 1986 

navnet Statens kartverk. I 2002 foreslo 

regjeringen at ansvaret for tinglysningen 

skulle overføres fra domstolene til Statens 

kartverk, og i slutten av 2007 ble Statens 

kartverk offisielt erklært som tinglysningsmyndighet 

i Norge. Fra da av har 

Statens kartverk bestått av følgende 4 divisjoner: 

Geodesi, Land, Eiendom og Sjø. 

Utgangspunkt for kartlegging i Norge 

De første årene av Oppmålingen var 

virksomheten sterkt knyttet til rent militære 

formål, og teknikken var svært 

enkel. Fra 1779 startet man en planmessig 

triangulering med tanke på å kartlegge 

først og fremst hele Syd-Norge. For 

å få sammenheng mellom de ulike nabokartbladene, 

la man inn et nasjonalt koordinatsystem 

som tok utgangspunkt i 

flaggstangen på Kongsvinger festning. 

De første kartseriene som ble laget, fikk 

også sin kartbladinndeling med utgangspunkt 

i denne flaggstangen. 

I 1834 sto Christiania Observatorium 

ferdig, som det første nybygget til det 

norske universitetet. Ti år senere ble Observatoriet 

utgangspunkt for kart i Norge, 

men de hadde fortsatt referanse til flaggstangen 

på Kongsvinger festning i mange 

år. Den meridianen som gikk gjennom 

en søyle loddrett under observasjonsspalten 

i taket på Observatoriets vestre 

fløy, ble valgt til å være Norges nullmeridian. 

På den tiden var det vanlig at hver 

nasjon hadde sin null-meridian som utgangspunkt 

for kartlegging og posisjonsangivelse. 

Men med utviklingen og større 

kontakt og kommunikasjon over landegrensene, 

ble det behov for en internasjonal 

referanse-meridian. Til langt opp mot 

slutten av 1800-tallet var det konkurranse 

mellom observatoriene i London, Paris 

og Berlin om å ha referanse-meridianen 

for posisjonsangivelse. Den endte med at 

meridianen gjennom Greenwich-observatoriet 

i London ble valgt som internasjonal 

null-meridian. 

Etter annen verdenskrig ble meridianen 

gjennom observatoriet i Greenwich 

tatt i bruk som utgangspunkt for posisjonsangivelser 

også for norske landsdekkende 

kartserier. Kommunal kart- og 

oppmålingsvirksomhet holdt imidlertid 

på et nasjonalt system med null-meridian 

gjennom Oslo observatorium helt frem 

til de tok i bruk satellitt-teknologi. Så i 

våre dager blir alle norske kart- og oppmålingsoppgaver 

knyttet til breddegrader 

angitt i forhold til jordens ekvator, og 

lengdegrader i forhold til Greenwich. 

Den gamle nasjonale utgangsmeridianen 

for kartlegging har derfor mistet sin aktualitet, 

og finnes nu bare på gamle kart. 

Grunnlag for kartlegging 

Erfaringen fra de første års kartlegging i 

den nyetablerte institusjonen i Norge, 

viste at en systematisk kartlegging av 

landet krevde et koordinatsystem som 

kunne gi kontinuitet i innholdet mellom 

to nabokartblader. En løsning var at 

såkalte trigonometriske punkter ble målt 

og koordinatbestemt før selve kartarbeidet 

tok til. Trigonometriske punkter er 

punkter som materialiserer koordinatsystemet 

ute i naturen. De lå gjerne på 

høyder, åser og fjell med god utsikt. 

5 



6 



Typisk situasjon for vinkelmåling med teodolitt. På stativet rett foran observatøren står teodolitten. Klærne til tørk på varden viser at det ble 

svettet mye for å bringe alt utstyret til topps. (Eier: Statens kartverk). 

Hensikten med slik plassering var å 

kunne måle vinklene fra ett trigonometrisk 

punkt til alle de andre trigonometriske 

punktene som var synlige derfra. 

Slik bygget de opp et nett av trekanter – 

derav navnet trigonometrisk punkt. Med 

tiden kom dette trekantnettet til å dekke 

hele landet. Et trigonometrisk punkt var 

fra midten av 1800-tallet vanligvis 

markert med en bolt i fjell, kalt fastmerke. 

Over fastmerket var det plassert et signal 

som var godt synlig fra andre trigonometriske 

punkter. I skogsområder ble det 

bygget store tårn over en del av fastmerkene 

for at måleren skulle kunne komme 

over trærne og sikte til de nærmeste trigonometriske 

punktene. På fjellet ble det 

ofte bygget en varde rett over fastmerket 

eller like ved siden av. Han som skulle 

utføre målingene ble kalt geodet. På et 

stativ rett over fastmerket plasserte han 

en kikkert med skala for vinkelavlesning. 

Denne kikkerten kalles teodolitt. Til å 

hjelpe seg med skriving og bæring av 

utstyr hadde geodeten gjerne med seg to 

assistenter. 

Teodolitten var så følsom at dersom 

solen skinte, måtte den beskyttes mot 

solstråling med en parasoll, ellers ville 

resultatet bli forringet. Selv om solen 

skinte kunne det derfor være bitende 

kaldt for geodeten som sto under parasollen 

høyt til fjells og håndterte teodolitten, 

mens assistentene kunne ligge lunt i 

en solhelling like ved og skrive ned resultatene 

som geodeten leste av i teodolitten. 

Ved hjelp av måleresultatene fra vinkelmålingene 

om sommeren, kunne de i 

løpet av den følgende vinteren beregne 

posisjonen for de målte trigonometriske 

punktene. Det var en stor og møysommelig 

prosess. Fra 1960-årene av begynte 

man å ta i bruk elektromagnetiske avstandsmålere, 

hvor man baserte seg på 

lys- og radiobølger. Omtrent samtidig tok 

man i bruk edb til de ulike beregningene. 

Med avstandsmåler kunne man måle 

lengden av trekantsider ned mot cm’s 

nøyaktighet. Da hele landet var målt opp 

i trekanter med sidelengder fra 2 km opp 

til 40 km, inneholdt arkivet til Statens 

kart verk ca. 50 000 trigonometriske punkter. 

Disse danner ”ryggraden” i det koordinatsystemet 

som ligger til grunn for 

kartene våre. 

Basis 

I og med at nettet av trigonometriske 

punkter var bygget opp ved hjelp av 

vinkler i trekanter, måtte man noen 

steder legge inn såkalte basiser. En basis 

var markert med to punkter i et flatt 

lende, hvor avstanden mellom punktene 

kunne være fra ca 2 til 5 km. Med den 

mest nøyaktige metode ble den horisontale 

avstanden mellom de to endepunktene 

målt. Så inngikk denne basisen som 

side i en trekant som ble målt og bygget 

inn i det trigonometriske nettet. Dermed 

ble målestokken i nettet lagt. De første 

slike basiser ble anlagt om vinteren på 

frosne vann. Fra 1850 ble de valgt i flatt 

lende på land, og i dag finnes fortsatt to 

basiser fra 1864, en på Ekeberg ved Oslo 

og en ved Rinnleiret i Verdal. Rundt om i 

landet hadde vi 17 slike basiser som ble 

tilknyttet det trigonometriske nettet. Den 

Øverst til høyre: Måling av avstanden mellom 

de to endepunktene på Radøy basis tidlig på 

1900-tallet. Legg merke til hvor mange personer 

som var involvert i arbeidet. Basismåling 

kunne ta en hel sommer, mens vi i vår tid kan 

måle avstanden med mm’s nøyaktighet i løpet 

av sekunder ved hjelp av en elektromagnetisk 

avstandsmåler. (Eier: Statens kartverk). 

Midten: Åge Midtsundstad måler tyngdekraft 

i et målepunkt på Svalbard 1985. Instrumentet 

er av typen LaCoste&Romberg som kan 

måle endringen i tyngdekraften over noen få 

cm høydeforskjell. (Eier: Statens kartverk). 

Nederst: Triangulering. Geodet-operatør 

Bjørn Geirr Harsson måler vinkler med en 

teodolitt på stativ under parasoll på Hardangervidda, 

1964. Uten parasoll vil sol på teodolitten 

forårsake feil i vinkelavlesningene. 

Assistent Folke Gjestvang noterer målingene 

i måleboken. Bak assistenten ligger bardunsignalet 

som efter fullført arbeid ble reist 

igjen, med midtstokken over et fastmerke i 

form av en bolt nedsatt i fjellet. Nøyaktige 

koordinater blir beregnet for dette og alle 

andre fastmerker i trekantnettet. I bakgrunnen 

til høyre ses Hårteigen. (Eier: Bjørn Geirr 

Harsson). 

siste basisen i Norge ble målt opp i 1937. 

Satellitt-teknologien har gjort slike 

basiser unødvendige, idet satellittbasert 

oppmåling enkelt gir den nøyaktige avstanden 

mellom målepunktene. 

Beregning av høyder 

Høyder er en viktig informasjon på kart. 

Fra 1820-årene fikk man bestemt høyder 

i terrenget ved å anvende et vanlig kvikksølvbarometer. 

Fra fysikken kjente man 

til at lufttrykket avtok med høyden over 

havet etter en kjent formel. Derfor målte 

de lufttrykket ved havet før de gikk opp 

til den terrengdetaljen som skulle høydebestemmes, 

leste av barometeret og gikk 

tilbake til utgangspunktet for å kontrollere 

trykket igjen. Målingen kunne gjerne 

gjentas flere ganger for å få en sikrere 

høydeverdi. Fra punkter som hadde fått 

sin høyde bestemt på denne måten, kunne 

de ”bringe” høyden videre ut til andre 

terrengdetaljer. Fra 1880-årene tok de i 

bruk egne kikkerter, nivellerkikkerter, 

for å beregne nøyaktige høyder utover i 

landet. Utgangspunktet var da en midlere 

vannstand ved vannstandsmåleren i Kristiania. 

Herfra nivellerte de ut over hele 

landet langs veier og jernbane. Omtrent 

for hver km ble det satt ned en bolt, kalt 

fastmerke, hvor høyden ble angitt med 

stor nøyaktighet. På grunn av landhevningen 

i Oslo-området, som ble funnet til 

ca 4 mm/år, flyttet man utgangspunktet 

for høyder i Norge til vannstands måleren 

ved Tregde, nær Mandal by. Der var 

nemlig landhev nin gen funnet å være 

7 



8 



Øverst: Kart som viser nettet av trekantmålinger i Syd-Norge utført 

fra 1906 til ca 1990. Dette nettet kalles første ordens-nettet 

og utgjør ”ryggraden” i den norske, klassiske oppmålingen. Bildet 

nederst viser vannstandsmåleren i Tregde (nær Mandal) i 2008. I 

det mørke røret under det hvite huset måles vannstanden i den 

vannstandsmåleren hvor det norske høydesystemet har sitt nullnivå. 

Alle offisielle høyder i Norge refereres til dette null-nivået, 

beregnet som middelvannstand ved Tregde vannstandsmåler over 

en gitt periode omkring 1954. (Foto: Bjørn Geirr Harsson). 

meget nær null. I dag er vannstandsmåleren ved Tregde utgangspunkt 

for alle offisielle høydeangivelser i Norge. 

Karttegning 

Når karttegneren (topografen) skulle ut og starte sitt arbeid, 

måtte posisjonen for de trigonometriske punktene være ferdig 

beregnet. Topografen tok med seg sitt utstyr og stilte det opp i 

et trigonometrisk punkt med kjente koordinater. Så arbeidet 

han seg gjennom terrenget. Fra slutten av 1700-tallet og frem til 

ca. 1940 ville topografens utstyr hovedsakelig bestå av et målebord 

med siktekikkert, kompass og libelle pluss et målekjede 

eller et målebånd av metall. Ved hjelp av slikt utstyr tegnet han 

det som skulle inn på originalkartet, det vil si alle de detaljer 

han kunne få fra dette stedet. Så dro han til neste målepunkt og 

tegnet inn alt han kunne se derfra. Slik fortsatte han til hele 

originalkartet var ferdig tegnet. Det kunne gjerne ta omkring 

fem år fra oppmålingen startet i et område til kartet var ferdig. 

Utover på 1900-tallet ble målebordet erstattet av et fotoapparat, 

slik at bilder ble tatt om sommeren og så kunne topografen 

sitte inne om vinteren og fullføre kartet. Etter krigen (1945) 

ble kartene konstruert fra flybilder. Da var det helt slutt med 

målebord, og noe av teknikken besto i å gjenfinne koordinatfestede 

punkter på flybildene, slik at skalaen kunne tilpasses 

kartet som skulle konstrueres. Flybildene ble tatt i striper hvor 

overlappingen fra et bilde til det neste var ca 60 %. Denne 

overlappingen ble benyttet i kartkonstruksjonsmaskinen på en 

måte hvor konstruktøren kunne se den romlige formen i bildene 

når to nabobilder ble lagt i maskinen. Man får et tredimensjonalt 

bilde av terrenget når man ser bildene via maskinen. I dag 

er også slike kartkonstruksjonsmaskiner avleggs. Kart konstrueres 

nu direkte fra digitale filer som blir generert fra flykameraet 

og databehandlet. 

Trykking av kart 

Frem til tidlig på 1800-tallet ble kart mangfoldiggjort ved at 

noen tegnet av nye kart for hånd fra gamle originalkart. Så kom 

en tid da originalkartet ble overført for hånd til en trykkplate av 

kobber. Med trykkplater kunne det trykkes opp mange eksemplarer 

av hvert enkelt kartblad. Til å begynne med ble norske 

kart trykket i utlandet. I 1854 anskaffet man den første kobbertrykkpressen 

i Oppmålingen, og det ble ansatt to kobberstikkelever. 

Fem år senere kom Oppmålingens egen kobberstikkproduksjon 

i gang. Alle hovedkartserier ble reprodusert på kobber 

helt frem til ca 1950. I 1949 kom en offsetpresse til bruk i Oppmålingen, 

og 40 år senere fikk man fire-fargers offsettrykkpresse 

til trykking av kart. Da ble kartets innhold tegnet på flere 

plastfolier som ble samkopiert på trykkplater for å kunne trykke 

kartet i flere farger. I dag foregår alt elektronisk frem til trykking. 

Under en større omorganisering for få år siden ble hele 

trykkeriet fjernet fra Statens kartverk. Ansatte fra Tinglysningen 

flyttet etter hvert inn i de ledige lokalene fra trykkeriet. 

Ulike kartserier 

Gjennom tidene har Oppmålingen startet på mange kartserier. 

Før én kartserie greide å dekke hele landet fant man begrunnelse 

for å starte en ny kartserie. De første kartene som ble 

tegnet ut fra Kongsvinger festning ble tegnet i målestokk 1:10 

000. Det var en meget optimistisk begynnelse. Hvis hele landet 

skulle kartlegges i den målestokken ville den kreve flere tusen 

kartblad. Fra 1817 ble det produsert topografiske kart i målestokkene 

1:20 000, 1:50 000 og 1:100 000. I målestokk 1:100 

000 tilsvarer 1 cm på kartet 1 km i naturen, mens i målestokk 

1:50 000 tilsvarer 1 cm på kartet 500 m i naturen. 

I 1867 ble en landsomfattende kartserie i målestokk 

1:100 000 startet i Syd-Norge. Den ble kalt rektangel-kart fordi 

kartets begrensning øst-vest og nord-syd var rektangulær med 

40 x 30 km. Rektangelkartene ble produsert frem til tidlig på 

1900-tallet, og da var anslagsvis 10 % av landet kartlagt i denne 

serien. Men de utgitte kartbladene ble ajourført helt frem til 

1960-tallet. 

I 1891 startet en ny kartserie for Nord-Norge hvor kartbegrensningen 

ble mellom meridianer og breddesirkler, så disse 

ble kalt gradteigskart. Målestokken var også her 1:100 000. 

Inndelingen i gradteiger viste seg så hensiktsmessig at den etter 

hvert overtok også i Syd-Norge. Siden meridianene går sammen 

mot polene kan øst-vest begrensningen av gradteigskartene 

økes i nord. Der var bredden på et kart i denne serien 1 grad. 

For Syd-Norge dekket det en halv grad øst-vest. Over hele 

landet dekket disse kartbladene 1/3 grad nord-syd. Denne kartserien 

ble utgitt og ajourført til ca 1970, og da var anslagsvis 80 

% av landet dekket. 

Men fra 1952 innførte NATO en kartserie som i militære 

kretser ble kalt M711, og den kartserien kom til å få stor betydning 

også for det sivile Norge. Med amerikansk hjelp startet 

Norges geografiske oppmåling denne kartserien med stor 

innsats. Målestokken var 1:50 000 og avstanden mellom høydekurvene 

var 20 m. Frem til 1988 ble 727 kartblad produsert for 

å dekke hele Norge med kystnære øyer. Dette var første gang 

siden etableringen av Norges Grændsers Opmaaling at vi i 

Norge hadde fullført en topografisk kartserie som dekket hele 

landet. I følge ”Ordbok for kart og oppmåling” er en topografisk 

kartserie en kartserie i målestokk mellom 1:25 000 og 

1:250 000 hvor hovedhensikten er planlegging og gjengivelse 

av topografiske forhold. 

De fleste norske turkart er avledet fra denne kartserien som 

i det sivile kalles ”Norge i 1:50 000”. 

Sjøkart og Sjøkartverket 

Fra 1828 ble også utgivelsen av sjøkart en viktig del av Oppmålingens 

oppgaver. Det skjedde med innleide slupper og skøyter 

som målefartøyer. Dybder ble loddet opp i stort omfang langs 

norskekysten, og en rekke kartserier ble utgitt. Fra 1851 fikk 

man kystkartserien, så fulgte hovedkartserien, fiskerikartene, 

overseilingskartserien, innseglingskartene, havnekartserien og 

båtsportkartserien for å nevne noen frem til vår tid. 

Da Norges geografiske oppmåling i 1912 ble frigjort fra generalstaben, 

ble samtidig Sjøkartverket gitt en friere stilling. I 

1932 skiltes Norges Sjøkartverk ut som egen institusjon, men 

fikk fortsatt en del funksjoner felles med Oppmålingen. Mye på 

grunn av organisasjonsmessige uoverensstemmelser flyttet 

Sjøkartverket til Stavanger i 1958. Som tidligere nevnt ble de to 

institusjonene slått sammen igjen i Statens kartverk i 1986. 

Bjørn Geirr Harsson er utdannet geo fysiker, ansatt i NGO/ 

Statens kartverk siden 1968. Leder av Norsk Kartmuseums 

venner. 

Statens kartverk 

Statens kartverk er en av landets eldste tekniske 

etater. Virksomheten har pågått uavbrutt 

siden 1773. I dag fremstår Kartverket som den 

nasjonale kartinstitusjonen. Virksomheten 

skal ivareta Norges behov for landsdekkende 

geografisk informasjon og offentlig 

eiendomsinformasjon. Kartverket er statens 

fagmyndighet innen kart- og geodataområdet. 

Ansvarsområdet omfatter Norges land-, kyst- og 

havområder inkludert kysten rundt Svalbard og 

Jan Mayen. 

Statens kartverk er også landets tinglysingsmyndighet 

og tinglyser dokumenter i fast 

eiendom og i borettslag. Kartverket er en forvaltningsbedrift 

under Miljøvern departementet. 

En nasjonal infrastruktur 

Kartverkets viktigste oppgave er å etablere og 

forvalte en nasjonal infrastruktur av geografisk 

informasjon og offentlig eiendomsinformasjon. 

Dette skjer i nært samarbeid med kommuner 

og store offentlige geodataprodusenter og 

-brukere gjennom forvaltningssamarbeidet 

Norge digitalt 

Statens kartverk organiserer og leder dette 

samarbeidet. 

Kartverket har ansvar for: 

• grunnlaget for å stedfeste geografisk informasjon 

• tjenester for nøyaktig, satellittbasert posisjonsbestemmelse 

• produksjon og forvaltning av landsdekkende 

digitale kartserier 

• produksjon av nasjonale trykte kartserier 

(land og sjø) og publikasjoner (sjø) 

• det nasjonale registeret for offentlig eiendomsinformasjon 

• tinglysing i fast eiendom og andeler i borettslag 

• nasjonale standarder for kart og geografisk 

informasjon 

• samordning av offentlig kartvirksomhet og 

enkelte forvaltningsoppgaver, herunder lede 

forvaltningssamarbeidet Norge digitalt 

• drift av den internasjonale elektroniske 

sjøkarttjenesten Primar 

• forvaltning og formidling av data over 

Internett på vegne av Norge digitalt 

Hege Sælid 

9 



10 



Lokalhistorisk materiale på kart 

Av Frode Brataas 

Kart har alltid blitt brukt til å synliggjøre 

ulike typer informasjon. Det som er nytt 

gjennom de digitale kartene, er at vi kan 

sammenstille mer kompleks informasjon 

fra ulike aktører i en dynamisk levende 

framstilling. Vi kan hente fram informasjon 

fra for eksempel kulturminnevern 

og sammenstille det med lokalhistorisk 

materiale og legge på data om demografi 

og eventuelt andre statistiske data. En 

slik grafisk framstilling kan gi informasjon 

om nye sammenhenger og på den 

måten komme fram til ny kunnskap. 

Et kart kan vise geografisk informasjon, 

ikke bare vei, vann, bygninger og 

topografiske objekter, men også tematisk 

stedfestet informasjon. Det finnes to formater 

kart, analoge og digitale. Det 

finnes kart for de fleste formål, og de 

siste årene har det blitt utviklet digitale 

kart på Internett, som viser lokalhistorisk 

materiale. Kildenett kart (www.kildenett. 

no) er en slik kartportal. Her finner du 

tema som er knyttet til Trøndelags historie, 

presentert på kart med geografisk 

stedfestet materiale som dokumenter, 

bilder, film og artikler. På Kildenett kart 

kan man foreta en geografisk reise i 

Trøndelag, stoppe opp og fordype seg i 

historisk materiale man finner på kjente 

og ukjente steder. Altså visuelt framstilt 

ved hjelp av et digitalt kart. Vi skal se 

nærmere på hva Kildenett kart er, men 

først litt generelt om kart og stedfestet 

informasjon. 

Kart og stedfestet informasjon 

Et kart defineres gjerne som en grafisk 

gjengivelse av situasjonen på jordoverflaten, 

eller enklere sagt – en forminsket 

tegning av en del av jordas overflate, sett 

ovenfra. På et kart kan man vise all informasjon 

som er stedfestet. Stedfestet 

informasjon er informasjon som inneholder 

koordinater for riktig opptegning på 

kart. 

Det finnes to hovedtyper av kart. Basiskart 

og Temakart. Basiskart er kart 

som inneholder stedfestet informasjon 

som for eksempel veier, vann, bygninger, 

høydekurver og annen topografisk basis- 

informasjon. Temakart er kart som viser 

informasjon som er lagt over basiskartene. 

Temakart kan vise spesielle interesser 

som markslag, arealplaner, kulturminner 

eller for eksempel lokalhistorisk materiale. 

Et eksempel her kan være et bilde 

som ble tatt i 1956 utenfor ei bestemt 

bryggerekke i Råkvåg i Rissa kommune 

i Sør-Trøndelag. Bildets posisjon er 

bestemt og stedfestet med kjente koordinater, 

og kan derfor vises på et kart. 

Bilde, tekst og kart fra Råkvåg skal vi 

finne fram til på Kildenett kart litt 

senere. 

Når vi hører om kart, vil mange av oss 

tenke på et papirkart som kan brettes ut 

og som viser basis- og eller temainformasjon 

på et avgrenset område. Et typisk 

papirkart kan være bykart over Trondheim, 

der for eksempel alle severdighetene 

er lagt inn som temainformasjon. 

Papirkart blir gjerne kalt analoge kart, 

fordi det er et forhåndsdefinert opptegnet 

produkt med fast koordinatsystem og 

målestokk. Papirkartene er veldig kjekke 

å ha med seg på reise, og på turer i skog 

og mark. Papirkartet er utmerket for rask 

og enkel visning, og kan brukes under 

alle typer forhold. Men av og til skulle vi 

gjerne ønsket oss mer detaljer i kartet, 

eller at kartet var mer utfyllende med 

tanke på informasjon om hvert enkelt 

tema. For eksempel kan det være kjekt å 

lese mer om en severdighet som stod avmerket 

på kartet, eller en utfyllende tekst 

med bilde og andre fakta. Men problemet 

med papirkart er at det ofte blir overlesset 

med informasjon og ofte uleselig om 

man fyller på med mengder med temainformasjon. 

I slike tilfeller er det digitale 

kartet langt mer brukervennlig. 

Digitale kart 

Digitale kart er kartdata lagret i elektronisk 

form. Kartene kommer til syne når 

de vises på en skjerm. Man kan skrive ut 

digitale kartdata (papirkart), men så 

lenge det er kartdata lagret på et elektronisk 

medium, snakker vi om digitale 

kart. Digitale kart er sømløse, og man vil 

ikke oppleve problemet med at kartet 

slutter ved kartbladkanten. Digitale kart 

gjør det altså mulig å vise kart dynamisk 

på en dataskjerm. Med dynamisk menes 

her at man ikke er låst til en fast målestokk 

slik man er på papirkartet, men 

brukerne kan selv velge målestokk ved å 

zoome seg inn og ut i kartet. Detaljeringsgraden 

øker med målestokken, noe 

som gjør opplevelsen av kartet mer 

levende og spennende. I tillegg til dynamikken, 

gir digitale kartdata en ubegrenset 

mulighet til å knytte annen stedfestet 

informasjon til objektene i kartet. Man 

har altså muligheten til å legge på tekst, 

foto, lyd og film fra ulike databaser inn i 

objektene på kartet, for eksempel data 

om lokalhistorisk materiale. Alt dette 

kan vises på skjerm ved å klikke seg 

fram i kartet. Kildenett kart er et eksempel 

på denne type dynamisk temakart på 

Internett. 

Kildenett.no og Kildenett kart 

Kildenett.no er et digitalt læringsverktøy 

i samfunnsfag og historie. Materialet her 

er tilrettelagt til bruk for elever og lærere 

og tar utgangspunkt i læreplaner i historie 

og samfunnsfag. Kildenett.no presenterer 

Trøndelags historie gjennom kilder 

og artikler, og gir et nytt innhold til bruk 

i undervisningen i ungdoms- og videregående 

skole. Materialet er hentet fra en 

lang rekke institusjoner som universitet, 

museum, arkiv og bibliotek. Det som er 

spennende er at dette materialet er supplert 

med stoff fra bygdebøker, lokalhistoriske 

årbøker eller annet materiale 

skrevet av lokalhistorikere. Bredden av 

materialet som finnes på kartet er derfor 

unikt. Selv om Kildenett.no er utviklet 

for skolene, er det et utmerket oppslagsverk 

på Internett for folk flest som vil 

utforske Trøndelags historie i bygd og by. 

Kildenett kart er kildenett.no sin geografiske 

inngangsdør til kildene. De historiske 

kildene som blir skannet, fotografert 

og lagt ut på Kildenett.no, blir også 

stedfestet med ett sett koordinater. Denne 

stedfestingen muliggjør at kildene kan 

legges ut som tematiske objekt i kartet. 

Kildene får da symbol alt etter hvilket 

tema de sorterer under. Kildenett kart er altså en del av Kildenett. 

Kildene kan enten nås gjennom søk i portalen, eller direkte 

gjennom geografisk søk i kartet. 

La oss se på Kildenett.no og Kildenett kart: www.kildenett. 

no/. 

Dette er åpningssiden til Kildenett.no Fra dette nivået kan 

du fordype deg i kildene ved å klikke på en av de åtte temaene 

Helse, Krig, Lov og Rett, Modernisering, Befolkning, Spor i 

landskapet, Skole og folkeopplysning eller Metode. Alternativt 

kan kildene nås via tidslinja, markert med symbolet Tid oppe til 

venstre. Vi skal nå se på kildene gjennom et geografisk grensesnitt, 

nemlig Kildenett kart. 

Øverst til venstre på åpningssiden www.kildenett.no/ finner 

vi symbolet for kart. Klikker vi på dette kartsymbolet, åpnes et 

nytt vindu på skjermen med et basiskart i bakgrunn, og sorte 

objekter med symboler for ulike innholdstyper. Hvert av symbolene 

refererer til enten en artikkel eller kilde i Kildenett. 

Kildenett kart er bygd opp med en stor kartflate. Over kartflaten 

finnes de viktigste verktøyene som Zoom inn, Zoom ut, 

Panorer og Send kart. I venstre meny finnes søkeverktøy for 

søk etter Stedsnavn eller Kommune i Trøndelagsfylkene. Midt 

i venstre meny er det mulig å slå av og på Type tema, og Type 

kilde. Det er verdt å merke seg at man må oppdatere kartet ved 

å trykke på knappen Oppdater hver gang man har gjort et valg 

i kartet. Den beste måten å lære seg å bruke Kildenett kart på, 

er å prøve og feile og forske ut kartets muligheter. 

Vi gjør et forsøk, og skal nå finne fram til historien om 

karene fra Råkvåg i Rissa kommune, som en søndag i 1956 satt 

på brygga og slo av en prat om løst og fast: 

1. Velg Rissa kommune i menyen 

Zoom til kommune i ST. 

Kartet endrer seg og har nå Rissa 

kommune i sentrum av kartbildet. 

2. Før så musepekeren over symbolet 

ved Råkvågen, og det dukker opp et 

informasjonsvindu om Befolkning, 

med tekst og foto fra brygga i 

Råkvåg. Se kartet under. 

3. Klikker du på fotografiet, blir du sendt videre til selve bildet 

og artikkelen i Kildenett.no. Der kan du fordype deg i tekst og 

foto, og få vite hvem karene på brygga var. (Se bildet øverst på 

neste side). 

Dette var et enkelt søk i kartet, etter et ”historisk” bilde, som 

ble tatt på et bestemt sted i 1956, i Rissa kommune i Sør-Trøndelag. 

Et geografisk søk. 

Som vi så var det ikke lagt inn mange artikler fra Råkvåg. 

Men vi skal hoppe videre til Steinkjer sentrum i Nord-Trøndelag, 

og se hva som der finnes av artikler og stoff. 

Dette gjøres ved først å gå tilbake til www.kildenett.no/, og 

11 



12 



så trykke på kartknappen oppe til venstre. Deretter må Steinkjer 

kommune søkes opp i lista over kommuner i Nord-Trøndelag. 

Når Steinkjer kommune er kommet på plass i kartbildet, 

kan vi med fordel foreta en manuell Zoom med Zoom verktøyet 

på verktøylinja, slik at man får alle temaene rundt Steinkjer 

sentrum innenfor kartvinduet. Til slutt kan vi sette på Flyfoto 

under Karttype oppe til venstre, og vi får fram følgende 

kartbilde: 

I Steinkjer sentrum med omegn, finnes så langt åtte artikler 

med spennende lesing innenfor temaene Krig, Helse, Skole og 

Modernisering, alle med lokalhistorisk innhold. Fører man 

musepekeren over ett av kartobjektene og klikker på bildet, 

kommer man igjen tilbake til Kildenett.no og kan fordype seg i 

artikkelen man nettopp har valgt i kartet. På denne måten kan 

man reise rundt i Trøndelag, hoppe fra sted til sted og lese lokalhistorie 

fra ulike tema og tidsepoker. Kildenett kart gir et 

geografisk oversiktsbilde av innholdet i Kildenett.no 

Dette var en kort og enkel forklaring på hvordan kartet som 

elektronisk medium kan brukes for visualisering og tilknytning 

til historisk materiale. Dette er et enkelt kartgrensesnitt. Det er 

mulig å utvide denne typen tjenester med avanserte søkefunksjoner, 

knyttet til stedsnavn eller tema. Det finnes også tjenester 

som viser befolkningsutvikling og bosetningsmønster over tid 

inne i dynamiske kartløsninger, altså en visuell framstilling av 

kartdata som endres i en tidsakse. De senere årene er det utviklet 

mange tjenester der sluttbrukere selv kan bidra med eget 

materiale til denne typen kart. Det er også mulig på kildenett, 

der elever og lærer kan publisere og kartfeste eget materiale. 

Lykke til med utforskingen av Kildenett.no og Kildenett 

kart! 

Frode Brataas er GIS-rådgiver i Sør-Trøndelag 

fylkeskommune. 

Gamle adminstrative inndelingar på 

kart og nett i Noreg og Danmark 

ABM-utvikling har løyvt kr. 200 000 til eit prosjekt 

som skal utvikle nasjonale karttenester over historiskadministrative 

inn delingar i Noreg. I fyrste rekkje 

gjeld det kart over kommune- og amts/fylkesgrenser 

frå 1838 til dags dato. Men planen er at også geistleg 

inndeling, len, fogderi, sorenskrivardistrikt og tinglag 

skal inkluderast, iallfall tilbake til 1600-talet. Utvegane 

vil venteleg også opne seg for å gå attende til 

mellomalderske inndelingar i lagdømme, sysler, fylke, 

skipreider med meir, enda om det ikkje er teke høgde 

for dette i denne omgangen. 

Prosjektet skal leiast av Statens kartverk. Samarbeidspartnarane 

elles er Norsk lokalhistorisk institutt, 

Riksarkivet og Universitetet i Oslo. 

Etablerte kartdata vil vere viktige for å byggje opp 

intelligente geografiske søkjesystem i Arkivverket og 

andre store arkiv. Dei aktuelle kartdata skal dessutan 

kunne tilbydast som online internett-tenester, slik at 

dei kan integrerast i andre etatar og institusjonar sine 

web-løysingar. Dermed vil ein nå brukarar innan både 

forvaltning, kulturverninstitusjonar, skole og ålmenta. 

Eit liknande prosjekt i Dan mark, Projekt DigDag 

(Digitalt atlas over Dan marks historisk-admini strative 

geografi), skal vere fullført i 2011. Der er det Statens 

Arkiver (tilsvarande Arkivverket i Noreg) som står i 

spissen, i samarbeid med Kort & Matrikelstyrelsen, 

Kulturarvsstyrelsen, Nationalmuseet, Det konge lige 

Biblio tek, Syddansk Universitetscenter og Københavns 

Universitet. Målet er å få til eit felles, nasjonalt 

web- basert atlas over inndelingane heilt attende til 

mellomalderen. Atlaset skal utgjere eit sjølvstendig 

oppslagsverk og forsk ings reiskap, samstundes som 

det skal fungere som ein felles søkjeinngang til samlingane 

i dei store kulturvern institusjonane. 

Det ser ut til å vere monaleg større dimensjonar 

over den økonomiske innsatsen i Danmark enn i 

Noreg. Det vart i 2007–2008 gjennomført eit forprosjekt 

til en million, medan hovudprosjektet har søkt 

om 28 millionar kroner. Det norske prosjektet søkte 

om i alt kr 400 000, halvparten frå ABM-utvikling, 

halvparten frå Norsk kulturråd (der søknaden enno 

ikkje avgjort). 

Kart i kulturhistoriske 

framstillingar 

Av Johannes Schrøder Havstad 

La det vere klart: Eg er ingen ekspert på 

kart og kartframstilling, og det var 

under tvil eg sa ja til å legge fram denne 

orienteringa i eit forum som dette. Bakgrunnen 

er at eg – på grunn av manglande 

kommunal vilje til å yte økonomisk 

bistand til profesjonell forfattar 

– blei den som kom til å føre i pennen 

boka Liv og lagnad i Landvik. Bind 1: 

Førhistorisk tid. Boka tar for seg natur- 

og kulturhistorie i dei eldste tider i 

Landvik sokn, som var eigen kommune 

fram til og med 1970, og nå utgjør drygt 

70 % av arealet i Grimstad kommune. 

Appetitten steig under måltidet: Boka blei 

omsider på 670 sider med 1024 illustrasjonar. 

Éin av grunnane til svulminga var 

at eg, etter som arbeidet skrei fram, følte 

stadig nye behov for å underbygge teksten 

med kartografiske framstillingar av ymse 

slag. To forhold gjorde at eg kunne realisere 

dei fleste ønskemåla mine: 

1. Landvik historielag argumenterte 

overfor Grimstad kommune med at dei 

ulike karttypane våre også ville bli til 

nytte for kommunen i fleire andre samanhengar, 

til dømes i skoleverket, som turkart 

og i ymse planarbeid. Søknaden om 

økonomisk støtte øremerka dette formålet 

fekk dermed gjennomslag politisk, og 

ga økonomisk ryggrad til å fremme våre 

ymse ønskemål overfor kartfirmaet Geodatasenteret 

AS, Arendal. 

2. Ein ressursperson i Landvik historielag, 

Øyvind Gulbrandsen, har gjennom 

sitt arbeid som båtkonstruktør for FAO 

lang erfaring i bruk av tegneprogram met 

Corel Draw. (Også andre grafiske program, 

f. eks Adobe Illustrator, kan for 

øvrig utføre det samme som Corel Draw.) 

Dei ”halvfabrikata” av kart som me etter 

kvart fekk frå kartfirmaet, blei lagt inn i 

dataprogrammet til Øyvind og utforma 

vidare av han, i tett samarbeid med forfattaren, 

til ferdige spesialkart og temakart. 

Karta blei stort sett utforma i pdfformat; 

noe som au var eit ønske frå 

trykkeriet vårt – Tvedestrand boktryk- 

Øvst til høgre: 

Landhevingskart 

2, Landvikkysten i 

slutten av preboreal 

tid, ca 7000 f. Kr. 

Havnivå 40 m høgare 

enn i dag. Arealet 

som blei tørrlagt 

gjennom Tundratid og 

Bjørketid er markert 

med lysare farge. 

”Landvinninga” i dei 

kystnære bygdelaga 

er kvanti fisert i Arealtabell 

2 (under). 

”Landvinning” i 

første del av steinalderen, 

for delt på dei 

seks berørte bygdelaga 

i Ytre Landvik. 

Areal auken (lysfarga 

på landhevingskartet) 

er kalkulert til rundt 

rekna 13 km2. 

keri. Innsamling, systematisering og 

innplotting av data til ferdigstilling av 

desse karta var avgjort den mest arbeidskrevjande 

del av kartprosessen, så det 

hadde ikkje vore råd å realisere prosjektet 

utan denne dugnadsdelen. 

Det viktigste for ein historikar er å 

formulere sine ønskemål klart og eksakt 

overfor kartografen. Det er nok også 

nyttig, men ikkje nødvendig, å kjenne 

detaljar i den prosessen som skaffar fram 

det kartresultatet ein ønsker. I vårt tilfelle 

skal ein bare nemne at Geodatasenteret 

AS organiserte arbeidet som eit såkalla 

GIS-prosjekt. GIS er ei forkorting for 

Geo graphical Information Systems. Dette 

er ein nyare fagdisiplin, der datamaskinbaserte 

system blir brukt til å modellere, 

analysere og presentere geografiske data. 

Teknologien som ligg til grunn er ein database 

som organiserer data i eit brukbart 

digitalformat. I eit GIS kan ein kombinere 

ymse kartdata med ulike tabellariske 

framstillingar (”attributtdata”) – eit vesentlig 

framsteg. Wikipedia har for øvrig 

ein bra artikkel om GIS. 

La meg så omtale dei ulike karta. Det 

blir svært kortfatta, til dels i telegramstil, 

og tilnærmingar og kompromiss er ikkje 

kommentert: 

Geologiske kart 

Berggrunnskart. Landvik sokn/Grimstad 

kommune er delt mellom to offisielle 

berggrunnskart. Etter vårt ønske kopla 

NGU dei samman, og ga oss for rimelig 

betaling ei datafil (AI-format, 1,1 MB) 

som dekte heile kommunen. Ho lot seg 

behandle i Corel Draw-programmet, slik 

at me fekk gjort noen små ajourføringar. 

Kvartærgeologisk kart (lausmassekart) 

lå bare føre for austre del av Landvik 

(PDF-format, 3,0 MB). Kvartærgeolog 

Ivar Johan Jansen, som er styremedlem i 

Landvik historielag, hjelpte på dette ved 

velvillig å utarbeide kart over vestre del 

av den store endemorenen – Raet – som 

kryssar bygda (PDF, 0,95 MB). 

Begge karta dekker to sider i boka. I 

tillegg har ein brukt noen tidligare publiserte 

geologiske kart over spesielle formasjonar 

(til dels i JPG-format). 

Landhevingskart, med tilhørande 

”landvinningstabellar” 

Landskapet i Landvik har heva seg opp 

til 55–56 meter etter siste istid. Landhevinga 

er dokumentert på fem heilsides 

kart, som tilnærma viser korleis kystlandskapet 

i Landvik steig opp av havet 

gjenom dei førhistoriske kulturfasane. 

13 



14 



Venstre: Ferdselskart som viser det førhistoriske vegnettet i Landvik. 

Tjodvegar (hovudvegar gjennom bygda) med utheva strek. Høgre: Gardgrensekart som viser grenser mellom jernaldergardane i Landvik. Lang- 

Det første kartet syner situasjonen like 

etter at isen hadde trekt seg tilbake, det 

andre viser naturen ved overgangen preboreal-boreal 

tid i eldre steinalder, det 

tridje ved overgang eldre-yngre steinalder, 

det fjerde dekker skiftet mellom 

yngre steinalder og bronsealder, og det 

femte og siste kartet refererer til overgangen 

mellom bronsealder og jernalder. 

Nå-situasjonen går sjølvsagt fram av 

andre kart i boka. 

På landhevingskarta er det arealet 

som blei tørrlagt i dei ulike epokane 

markert ved eigen farge, og data bestilt 

av kartfirmaet er brukt til å berekne både 

landvinningsarealet og totalarealet i 

stein-, bronse- og jernalderen for seks 

område i Landvik. Ut frå visse kriterier 

er desse områda peikt ut som dei sannsynlige 

bronsealdervalda i bygda. Dei er 

den dag i dag distinkte lokalsamfunn i 

Landvik. 

Ved også å ta ut areala for dei ulike 

markslaga (ØK-registrerte) innanfor 

grensene til dei antatte bronsealder-busettingane 

(”primærgardane”) har ein 

også skaffa seg eit mål for ressursgrunnlaget 

for desse. Litt meir om dette nedafor 

under avsnittet ”Gardgrensekart”. 

Kartgrunnlaget for landhevingskarta 

var FKB (Felles KartBase) frå kommunane/Statens 

kartverk. I ettertid ser ein 

at desse landhevingskarta burde ha vore 

utført med større oppløysing/fleire 

pikslar. Dei er på bare 105–110 kB og 

noe diffuse i streken, og lar seg ikkje 

forstørre meir enn det som er gjort i 

boka. 

Fornminnekart 

Steinalderen: På landhevingskart 3, som 

dekker situasjonen då havet sto 15 m 

høgare enn i dag, er namnefesta og 

avmerka alle funn av flint og andre 

steinalderartefaktar. 

Bronsealder, jernalder: Det er utarbeidd 

signaturliste og lagt inn i alt 15 

symbol for ulike typar fornminne på 

felles fornminnekart for bronse- og jernalderfunn. 

Ytre Landvik, med stor funnfrekvens, 

dekker to boksider, og Øvre 

Landvik éi side. Grunnkartet for dette 

temakartet er det offisielle topografiske 

kartet over distriktet. 

Vegkart, forhistoriske vegfar 

Boka har ei kartside som viser dei stigar, 

tråkk og ridevegar som ein antar har 

røtter tilbake til førhistorisk tid. Vegane 

er lagt inn på vanlig topografisk kart for 

bygda. Det avtegna seg etter kvart ein 

heller intim samanheng mellom vegkartet 

og fornminnekarta. 

Tjodvegar (hovudvegar gjennom 

bygda) er tegna inn med grovare strek, 

og alternative ruter er stipla. Tverrvegar 

er avmerka, men ikkje lokale vegar 

mellom grannegardar. 

Gardgrensekart, med tilhørande 

ressursberekningar 

Kartfirmaet leverte vanlig topografisk 

kart/NGU-kart (4,1 MB) med dagens 

gardgrenser inntegna. Dette var utgangspunkt 

for den endelige presentasjonen i 

boka. Gjennom synfaringar i terrenget 

og gjenomgang av diplom og gardsdokument, 

har ein så prøvd å lokalisere og 

kartfeste dei første landskapsinndelingane 

i bygda. Noen stader er rekonstruerte 

byttelinjer stipla på kartet. Langstrenger 

er gitt ein grovare signaturstrek, 

og dei fleste endestavar/honnstavar er 

avmerka og namnefesta. 

I tillegg til presentasjon over to sider i 

teksten, er grensekartet også gjengitt på 

innsida av omslaga foran og bak i boka, 

Øvst til venstre: Nedbørfordeling i veksttida (mai-sept.) i middel 

for perioden 1931-1960. Nedbøren auker sterkt frå kysten og innover. 

Dette er generelle forhold, som ikkje har endra seg vesentlig så lenge 

det har budd menneske i området. Øvst i midten: Middeldato for første 

barmarksdag i perioden 1957-1983. Isolinene er bare trekt mellom 

busette stader, så snøen ligger lenger på heiområda. Den ytre isolina 

til orientering for dei som er ukjente i 

bygda. 

Det er au utforma arealtabellar (i alt 

25) knytta til busettingsutviklinga. Dei 

viser fordelinga (i dekar) av ulike 

markslag på primærgardane og på delingsprodukta 

til desse. Ein har liggande 

grunndata for alle ØK-markslaga, men 

har valt å bare presentere sumdata for 

jordbruksareal, produktiv skog, myr, 

impediment (uproduktiv jord) og vatn. 

Det er gjort eit første spadestikk for å 

undersøke om denne ressurskartlegginga 

på jernaldergardane kan ha relevans til 

verdimål (i Landvik: huder og skinn) for 

dei samme gardane i historisk tid, men 

utan noko form for statistisk variansanalyse 

eller korrelasjonsberekning. Dette 

blir då au vesentlig meir aktuelt å undersøke 

når ein skal behandle dei historiske 

gardane. (Helst burde dette bli eit prosjekt 

på landsplan, men det er, bokstavelig 

talt, ei anna historie.) 

Det er nok min yrkesbakgrunn som 

forskar og konsulent i landbruk som er 

årsak til at eg har prøvd å gå inn i stoffet 

med denne vinklinga. For under lesing 

av bygdebøker og historiske avhandlingar 

har eg mest alltid sakna opplysningar 

om dei naturressursane som lå bak og var 

nødvendige for at ein familie eller ei 

gruppe menneske kunne livberge seg. 

Også krav til ressursgrunnlag på ulike 

teknologiske nivå, og i forskjellige geografiske 

område er interessante forskingsfelt. 

Det ser ut til at moderne kartografi 

gir verktøy til å hanskes med slike 

spørsmål. 

Andre kart 

Boka presenterer au eit kart over nedbørfordeling 

innan Landvik, eit kart som 

viser første barmarksdag om våren i 

distriktet, og eit kart over lokalklimaet i 

Landvik kjerkebygd. Dette er granskingar 

som blei utført som ledd i ”Klimagranskingar 

i Aust-Agder” – eit prosjekt 

som blei gjennomført i regi av Styringsutvalg 

for landbruksmeteorologisk forsking, 

NLVF i åra 1969–1972. 

er 31. mars, vidare innover markerer dei 5, 10, 15, 20, 25 og 30 april. 

Under over: Arealtabellen (under) viser oppdelinga av Forn-Landvik. 

Areal (daa) av ulike markslag på utskilte parsellar av primærgarden. 

Høgre: Kart over fornminne frå bronse- og jernalderen i Ytre Landvik, 

vestre del. 

Kart som manglar 

Kva for kart manglar? Ein skulle også 

gjerne hatt med i boka jordsmonnkart, 

vegetasjonskart og kart over nedbørfelt i 

bygda, men fekk dei ikkje med denne 

gong. Vonar desse vil vere på plass i neste 

bind av kulturhistoria. Då må ein au 

utforme nye gardgrensekart, der bruksdelinga 

i mellomalder og tidlig nytid er 

med, og følge dette opp med arealfesting 

av ulike bonitetar og ressurskartlegging 

av dei nye delingsprodukta innan 

matrikkelgardane. 

Johannes Schrøder Havstad (f. 1930) er 

tidlegare fylkesagronom og forskar, dr. 

scient. Han har hatt ei rekkje sentrale 

landbruksfaglege verv, mellom anna i 

Noregs landbruksvitskaplege 

forskingsråd. 

Karta som er omtala, finn du i: 

Liv og lagnad i Landvik. Bind 1: Førhistorisk 

tid. Landvik historielag 2008. 

ISBN 978-82-90694-38-5. 

15 



16 



Historisk Atlas 

Når den lokale kulturhistorie 

fortælles gennem kort 1 

Av Anneken Appel Laursen & Jacob Riddersholm Wang 

Historien om Historisk Atlas 

Siden 2006 har man kunnet gå på opdagelse 

i den lokale historie på et kortbaseret 

site for Fyn. På kortet er afsat lokaliteter, 

med søgbare lokale kulturhistoriske 

fortællinger. Fra april 2009 udvides det 

geografiske område, så hele Syddanmark 

kommer på Historisk Atlas. På længere 

sigt drømmer vi om at få hele Danmark 

med. 

Men hvad er Historisk Atlas så? Historisk 

Atlas er i al sin enkelhed en hjemmeside, 

der formidler kultur-, natur- og 

kunsthistorie via kort. Man vælger 

mellem gamle og nye kort og moderne 

Anvendelsen af 

Silverlight giver 

mulighed for unikke 

funktionaliteter i 

Historisk Atlas. Som 

f.eks. vist, ”kort-påkort” 

funktionaliten, 

hvor man på en 

visuelt let tilgængelig 

måde kan 

sammenligne byudvikling, 

vejforløb 

og en række andre 

historiske forhold, 

ved at trække et cirkeludsnit 

af ét kort 

hen over et andet. 

Derudover ses et 

eksempel på vinduet 

hvori lokaliteterne 

præsenteres. 

luftfotos. Kortene fra forskellige tidsaldre 

kan lægges oven på hinanden og det 

er meget let (og fascinerende) at se 

hvordan land og by har udviklet sig. 

Lokaliteterne på Historisk Atlas er 

viden om lokal kulturhistorie på stedet 

og leverandørerne af indholdet er lokale 

arkiver, biblioteker og museer. Det er 

meget forskellige emner, der lægges på 

Historisk Atlas og det afspejler præcis 

den lokale egns særlige historie. Lokaliteterne 

omfatter gårdhistorie, herregårde, 

fynske malere, industrihistorie, kirker, 

bymidte og meget mere. Der er ingen 

faste krav om hvilke emner, der må 

lægges på Historisk Atlas. Eneste krav 

er, at historien kan knyttes til et geografisk 

punkt på kortet. 

Det er enkelt at lægge indhold på Historisk 

Atlas. En kulturinstitution, der har 

gode lokale kulturhistoriske fortællinger 

og steder, de gerne vil dele med borgerne, 

kan umiddelbart gå i gang. Det koster 

ikke noget – andet end institutionens 

egen arbejdskraft og deltagelse i den 

videre udvikling af Historisk Atlas. 

Det uensartede ”ABM-landskab” 

Det danske kulturlandskab er præget af, 

at ABM-institutionerne er vidt forskellige 

i størrelse og organisation. Alene inden 

for museumsområdet er de statsanerkendte 

museer meget forskellige i størrelse, 

på trods af at de skal forvalte den 

samme museumslov. Arkiverne har deres 

egen lovgivning og her er billedet endnu 

mere broget. Der er de større stadsarkiver 

og så et utal af meget små lokalarkiver, 

med ganske lidt fagligt personale og en 

stor skare af frivillige. Endelig er der bibliotekerne, 

der er omfattet af en tredje 

lov. 

Alle ABM-institutioner arbejder med 

den lokale kulturhistorie på hver deres 

måde, men ikke alle har ressourcer til at 

videregive deres indsamlede viden. 

Historisk Atlas har vist sig at være en 

platform, der gør det enkelt at få bredt 

den lokale viden ud til alle borgere. Det 

vil sige at ABM-institutionerne kan bruge 

deres energi på at indsamle og formidle 

de lokale historier gennem ord og billeder, 

med afsæt i præcis deres institution, 

frem for at skulle opfinde en platform og 

tilrettelægge deres materialer inden for 

stramt definerede rammer. Vores oplevelse 

er, at konceptet virker motiverende, 

og at der faktisk bliver produceret ganske 

meget spændende indhold på kort tid. 

Indholdet skaber Historisk Atlas 

Der er ingen regler for indholdet på Historisk 

Atlas i emnemæssig forstand. 

Tværtimod bestemmer indholdsleverandørerne 

selv, hvilke emner de finder vigtigst. 

Det er dog interessant at følge, 

hvordan indholdsleverandører lader sig 

inspirere af hinanden og ad den vej opstår 

overordnede temaer, der dækker hele regionen. 

ABM-institutionernes forskellighed 

er med til at skabe et varieret 

indhold, og at der lægges flere lag på en 

lokalitet fra forskellige institutioner. Et 

eksempel: De fynske herregårde er lagt 

på af Odense Bys Museer, men det er 

Odense Central Bibliotek, der sikrer, at 

der kan trækkes bibliografiske data om 

herregården fra det danske bibliotek.dk. 

I rammerne for Historisk Atlas prioriterer 

vi derfor også, at indholdsleverandører 

får mulighed for at udveksle ideer 

samt diskutere rammer og indhold. Dette 

sker på et forum på Internettet. 

Brugernes Historisk Atlas 

Historisk Atlas er skabt med udgangspunkt 

i, at enhver med interesse for 

kunst, kultur og natur i lokalområdet, 

skal kunne få nye oplevelser på det sted, 

hvor de bor. Søgningen er tilstræbt så 

intuitiv som mulig og har man erfaring 

med Google, er Historisk Atlas ligetil. Vi 

prioriterer den helt enkle tilgang i Historisk 

Atlas, så fokus rettes mod viden om 

ens eget lokalområde, eventuelt sat i 

sammenhæng med den større historie. 

Det skal gerne være nysgerrigheden, der 

driver brugeren til at ville vide mere. Det 

betyder, at vi lægger vægt på at præsentationen 

af lokaliteterne er korte, interessante 

og billedrige. Vil man vide mere, 

kan man klikke sig frem til mere viden 

på sitet, følge links ud af sitet (for eksempel 

til bibliotek.dk) eller eventuelt tage 

direkte kontakt til det museum, arkiv 

eller bibliotek, der har ansvaret for lokaliteten. 

Det er væsentligt i Historisk 

Atlas, at brugerne kan se, hvilken institution 

informationerne kommer fra. 

Undervisningspotentiale 

Ud over at målrette Historisk Atlas mod 

den brede lokalt interesserede brugerskare, 

har vi fokus på undervisningsinsti 

tutionerne. Hvordan kan de anvende 

H i s t o r i sk At la s i u nde r v i s n i nge n? 

Gennem undersøgelser af gymnasieskolernes 

muligheder for at anvende 

Warp-funktionalitet 

i en anderledes visning. 

Øverst ligger 

menuen hvorfra 

udvalgte lokaliteter 

kan aktiveres på 

kortet, samt kort- og 

værktøjsvælger. Nederst 

ses søgefeltet 

samt zoom-knapper. 

Kort fra 2008 og 

1880. 

17 



18 



Historisk Atlas, har vi oplevet, at der 

umiddelbart er et potentiale for at tilrettelægge 

undervisningsforløb. Gymnasielærerne 

skal blot lære Historisk Atlas at 

kende. En anden undersøgelse har desuden 

vist, at der undervises i lokalhistorie 

på de danske gymnasier, så det kan betale 

sig at markedsføre Historisk Atlas for 

gymnasielærerne. Tanken er derfor nu at 

invitere interesserede gymnasielærere til 

i samarbejde med ABM-institutioner, at 

udvikle målrettede undervisningsmaterialer 

baseret på Historisk Atlas indhold. 

Næste trin bliver på samme vis at undersøge 

mulighederne for anvendelse af 

Historisk Atlas i grundskolen. 

Historisk Atlas — teknisk 

Historisk Atlas har som nævnt flere år 

bag sig og websitets tekniske fundament 

samt grænsefladens udseende og funktionalitet 

har således ændret sig ad flere 

omgange. Senest er udviklingen af atlasets 

version 3 godt undervejs, og vi forventer 

at den nye tekniske version af 

Historisk Atlas lanceres samtidig med 

den nye indholdsversion – Syddanmark 

– i april 2009. Historisk Atlas version 3 

er en webapplikation baseret på MS Silverlight 

(plugin) og kan afvikles i alle de 

større browsere (Internet Explorer, 

Firefox, Safari, Opera og Chrome). MS 

Silverlight er et nyt plugin (tillægsprogram), 

meget lig Macromedia Flash, 

men vi vurderer, at mange meget snart 

vil få kendskab til det. 

Udviklingen af Historisk Atlas version 

3 baserer sig på en masse overvejelser, og 

her er et kort udpluk af de mest centrale. 

For det første tilstræber Historisk Atlas 

altid en høj grad af fleksibilitet i forhold 

til dataimport og -eksport. Har man indhold 

til Historisk Atlas, er det indholdets 

form og type der afgør importmetoden, 

ikke omvendt. Historisk Atlas kan således 

modtage dynamisk data via webservices, 

statisk data via enkeltgangs import og 

endelig, førstegangregistreret materiale i 

form af inddatering ved hjælp af sitets 

skræddersyede CMS-system (content 

managament system, system til håndtering 

af indhold). Dataeksport klares 

meget gerne ved hjælp af webservices. På 

længere sigt ønsker vi at etablere en 

funktionalitet, der gør det muligt for de 

individuelle institutioner at eksportere 

deres samlede materiale på Historisk 

Atlas – enten dynamisk eller statisk. 

For det andet tilstræber Historisk 

Atlas version 3 at præsentere brugerne 

for en smidig, flot og anvendelig grænseflade 

til sitets indhold og funktionalitet. I 

fremtiden ønsker vi at foretage grundige 

brugertests af Historisk Atlas, med henblik 

på sikring af sitets brugbarhed. 

Herudover skal sitet indeholde underholdende, 

engagerende og nemme (plugand-play) 

funktioner. Historisk Atlas må 

Historisk kort med mange lokaliteter. Lokaliteterne 

kan evt. farvelægges, så det er nemt 

at se på kortet, hvilke kategorier de hører til. 

meget gerne anskues som et computerspil, 

som man kan lege med på en fri og 

lærende måde. Ved hjælpe af kort-på-kort 

funktionalitet (warp), farvelægning (colouring) 

og navigationen generelt, åbnes 

der en mulighed for, at brugeren hverken 

behøver en stor baggrundsviden eller en 

klar målsætning med brugen af sitet, for 

at få noget ud af det, men derimod kan 

hengive sig til sitets umiddelbare ”spilbarhed” 

og dermed påbegynde turen 

gennem dét univers som Historisk Atlas 

ret beset er. De nævnte funktionaliteter 

demonstreres på vores youtube-side 

(http://www.youtube.com/user/ 

HistoriskAtlas). 

En sidste ting der skal fremhæves her, 

er at Historisk Atlas opererer med en 

udviklingshorisont på maximalt 6 

måneder pr version. Dette for at sikre en 

fortsat kreativ og driftig udvikling og at 

brugerne får noget ud af nye funktionaliteter 

så hurtigt som muligt. 

Den tekniske udvikling af Historisk 

Atlas varetages konkret af IT-udvikling 

ved Odense Bys Museer – i tæt samarbejde 

med de øvrige partnere i projektet. 

Organisation 

Historisk Atlas begyndte som et innovativt 

projekt, fordi der var nogen, der 

havde en god ide. Projektorganisationen 

eksisterer fortsat og Historisk Atlas er 

organiseret med en styregruppe, der repræsenterer 

alle deltagende institutioner. 

Styregruppen tager de overordnede beslutninger 

og beslutningsmyndigheden i 

forhold til projektansøgninger og satsningsområder. 

Desuden er der nedsat en 

redaktionsgruppe, der har det overordnede 

redaktionelle ansvar og blandt andet 

diskuterer retningslinier for indhold på 

Historisk Atlas og skaber beslutningsgrundlaget 

for Styregruppen. Det er også 

i redaktions-gruppen, at de indledende 

diskussioner om Historisk Atlas fremtid 

tages. For at sikre koordineringen og udviklingen 

er der udpeget en redaktør og 

IT-koordinator. Historisk Atlas vokser 

ganske meget i øjeblikket, så det koordinerende 

og superviserende arbejde skal 

styrkes og et egentlig sekretariat er et 

ønske. 

Decentralt redaktionelt ansvar 

En af de få konkrete beslutninger i forbindelse 

med Historisk Atlas, er at det 

alene er faginstitutioner, der kan lægge 

indhold på Historisk Atlas. Samtidig er 

det centralt for Historisk Atlas at fastholde 

den decentrale udvikling, at det er 

de lokale ABM-institutioner, der beslutter 

hvilke emner, de ønsker at lægge på. 

Derfor har indholdsleverandørerne også 

det konkrete redaktionelle ansvar for 

ind holdet. Det betyder, at redaktionsgruppen 

ikke kontrollerer indholdet. Det 

er og bliver et lokalt ansvar. 

Økonomi 

Historisk Atlas har siden start været et 

udviklingsprojekt, og det er det forsat. 

Det betyder, at vi fortsat bruger mange 

kræfter på at søge projektmidler fra 

kultur puljer under ministerier, regioner, 

kom muner med videre. Hertil kommer 

en stor del entusiasme og institutionernes 

egen arbejdskraft. 

Perspektiver 

Perspektiverne for Historisk Atlas er 

mange, og her er et udpluk af de, der efter 

vores mening er mest centrale. 

Historisk Atlas er allerede og vil formentlig 

fortsat være et produktivt brobyggerprojekt 

mellem ABM-institu tioner 

i Danmark. Der sker spændende ting, 

når fagfolk fra forskellige institutioner 

mødes om et fælles projekt. Vi oplever, at 

Historisk Atlas er en formidlingsplatform 

der er nem at bruge, og det er derfor let at 

gå ind i projektet for de forskellige institutioner. 

Opgaven i forbindelse med anvendelse 

af sitet er let forståelig og 

konkret, hvilket giver et godt udgangspunkt 

for samarbejdet og den gensidige 

inspiration institutionerne imellem. 

Et andet oplagt perspektiv handler om 

projektets udbredelse og evne til at 

bevare sit momentum. Vejen mod Historisk 

Atlas Danmark ser oplagt og nem 

ud, men der er mange udfordringer undervejs. 

Og når alt kommer til alt, så er 

det et spørgsmål om engagement fra de 

individuelle lokalhistoriske institutioner 

og opbakning fra projektpuljer og andre 

økonomiske ”investorer”. Historisk Atlas 

drives grundlæggende frem af institutionerne 

selv. 

Herudover er vi nogen, der gerne ser 

Historisk Atlas til mobile platforme. Der 

er en ny bølge af smartphones på vej med 

integreret GPS (iPhone, Google Androidtelefoner, 

Palm Pre med videre), ligesom 

GPS i de eksisterende telefontyper bliver 

mere og mere udbredt. Historisk Atlas @ 

Mobile (Historisk Atlas på mobil platform) 

bliver et spørgsmål om timing og 

et fornuftigt valg af platforme. Det skal 

være nemt, billigt, demokratisk og godt! 

Endelig bliver der i redaktionsgruppen 

jævnligt diskuteret brugerinddragelse. 

Vi er sikre på, at der ligger uformidlet 

viden og uudnyttede medier mange 

steder i de danske lokalsamfund, og Historisk 

Atlas vil selvfølgelig gerne åbne 

for en regulær dialog med brugerne. Der 

skal dog skelnes skarpt mellem fagligt 

velfunderet og hobby-genereret materiale. 

Herudover åbner perspektivet for en 

række endnu uafklarede spørgsmål. En 

ting er dog sikkert – Historisk Atlas ville 

gøre sig godt som en social platform for 

alle med interesse for lokalhistorie. 

Hvornår går Historisk Atlas 

Syddanmark i luften? 

Midt i april 2009 går Historisk Atlas Syddanmark 

i luften (www.historiskatlas.dk/ 

version3) med et stort arrange ment, der 

gerne skulle give genlyd. Til den tid vil 

adressen være: www.historiskatlas.dk. 

Vi glæder os! 

Anneken Appel Laursen, haal@odense. 

dk, er projektudvikler ved Odense Bys 

Museer og redaktør for Historisk Atlas. 

Jacob Riddersholm Wang, jrw@odense. 

dk, er IT-koordinator ved Odense Bys 

Museer og for Historisk Atlas. 

Fodnode 

1 Kort (dansk) = kart (norsk). 

Norske kart i grannelanda 

Krigar mellom dei nordiske landa 

på 1600- og 1700-talet er blant årsakene 

til at det både i Sverige og 

Danmark finst ein god del gamle 

kart over delar av Norge. I Sverige 

gjeld det særleg Krigsarkivet (nå 

ein del av Riksarkivet) www.statensarkiv.se/default. 

aspx?id=7557&refid=1132. I 

Danmark kan spesielt nemnast Det 

kongelige Bibliotek i København 

https://rex.kb.dk/F?func=file&file_ 

name=find-b&local_ 

base=KGL01_ KBK. I katalogverket 

Gamle norske kart (omtala på side 

22) finn du liste over fem institusjonar 

i Sverige og sju i Danmark 

som har samlingar med gamle, 

utrykte kart over norske område. 

Karta i desse samlingane er med i 

Gamle norske kart. 

19 



20 



Statens kartverks arkiver for landkart 

Av Sidsel Kvarteig, Ulf Hansen og Arvid Lillethun 

Statens kartverk Land forvalter kartverkets store samling av 

historiske kart. Kommuner, museer og historielag deltar i 

skanning og kan bruke materialet i historiegransking av landskap, 

eiendom, stedsnavn med videre. 

Statens kartverk har et ansvar for arkivering av eget historisk 

kartmateriale. Vi har et stort arkiv med slike kart. Hovedarkivet 

ligger på hovedkontoret på Hønefoss – noen samlinger ligger 

fortsatt arkivert på fylkeskartkontorene. Dette materialet er 

stadig i bruk som kildemateriale ved ulike typer arbeid i 

institusjonen. 

Publikum kan henvende seg til oss for å studere kartene 

eller få kopier av dem. Kommuner, museer og historielag får 

skannet kart som de benytter i forvaltningsarbeid eller legger 

dem ut på internett. Kartverket søker samarbeid med kommuner 

og statlige etater i prosjekter knyttet til spesielle geografiske 

områder, temasamlinger, historisk-administrative grenser og 

også historiske flyfoto. 

Originalmålinger rektangel og 

gradteiger 

Disse består av Kartverkets egne håndtegnede originaler som 

ligger til grunn for de senere trykte utgaver. Originalene er 

målt i målestokkene 1:10 000, 1:20 000, 1:25 000, 1:50 000 og 

1:100 000. De spenner over tidsrommet 1773 til 1950 årene. 

Antall kart til sammen er ca. 3065. 

Amtskart 

De første viktige trykte kartene kom med 

amtskartene. Produksjonen av disse 

startet i 1826 og var i salg helt frem til 

1917. De første kartene i denne serien 

omfattet Østfold (Smaalenene) deretter 

fulgte Akershus, Hedmark, Vestfold osv. 

Denne serien ble produsert i målestokk 

1:200 000. 

Rektangelkart 

De trykte rektangelkartene i målestokk 

1:100 000 kom på slutten av 1860-tallet 

og var i salg helt til 1979. Her lå de håndtegnede 

gradteigskartene og rektangelkartene 

til grunn for utgivelsen. 

Milekart 

Disse kartene ble produsert fra ca. 1773 

og frem til ca. 1813. Denne serien i 

måle stokk 1:10 000 dekker det meste av 

Østfold, deler av Akershus og Hedmark 

helt opp til grensa mot Sør-Trøndelag. 

Hovedmålsetningen med denne serien 

var å dekke områdene langs riksgrensa 

som et ledd i det norske forsvaret mot 

svenskene. Det er hele 215 kartblad som 

hver er delt i fire kvadrater. Disse er detaljerte 

og nøyaktige for bebygde strøk 

og forteller mye om enkelte gårdsanlegg. 

De er sammen med senere originalmålinger 

en viktig historisk kilde for lokalhistorisk 

arbeid. 

Gradteigskart 

Trykte gradteigskart ble produsert første 

gang rundt 1895. Til grunn for denne 

trykte serien lå håndtegnede gradteigskart 

og rektangelkart. De originale gradteigsmålingene 

dekket i hovedsak Norge 

nord for Mo i Rana og inn i Troms fylke 

i tillegg til deler av Finnmark. De trykte 

gradteigskartene var i salg frem til 1990. 

Gradteigskartene var i målestokk 1:100 

000. 

Norge 1:50 000 (M711) 

Den nåværende landsdekkende kartserien 

Norge 1:50 000 kom ut på slutten av 

1950-tallet og ble fullført i løpet av ca. 

30 år. Til grunn for denne lå en serie 

basert på oppfotografering av gradteig– 

og rektangelkart satt sammen i mosaikk 

i 1952. Senere lå nye målinger til grunn 

for serien, og det ble den første ensartede 

kartserien som dekker hele landet med 

730 kartblad i flere utgivelser. 

Økonomisk kartverk 

Dette er detaljerte kart av alle områder 

med økonomiske interesser. Målestokken 

på denne serien er 1:5000 og dekker 

byer, tettsteder, jordbruksområder og 

områder med produktiv skog. Det vil si 

dekning av ”halve landet”, i hovedsak fra 

fjorden og opp til tregrensen. Totalt foreligger 

omkring 32 000 kartblad, en del av 

disse i flere utgaver. Kartleggingen ble 

utført fra omkring 1960, med andre og 

eventuelt tredje gangs kartlegging av en 

del områder på 1980-og 90-tallet. 

Norgesavdelingen 

Avdeling for kart over hele eller større 

deler av Norge. Kartene spenner over et 

tidsrom fra 1600-tallet og fram til i dag. 

Disse forekommer i ulik målestokk, men 

hovedmengden er i mindre målestokk. 

De fleste kartene er fra andre institusjoner. 

Avdelingen består av ca. 300 numre 

oppdelt i mange undernumre. Til sammen 

er det ca. 1130 kart i denne serien. 

Fylkesavdelingen 

Avdeling for kart over hele fylker, eller 

deler av fylker. Inkluderer kart over flere 

21 



22 



Korleis finn eg gamle kart frå min stad? 

Det finst eit godt hjelpemiddel til å konstatere om det finst 

kart frå det området du interesserer deg for, heilt ned på 

gardsnivå. Det er katalogserien Gamle norske kart, som 

Norsk lokalhistorisk institutt gav ut i åra 

1978–1985, med oversyn over 

utrykte kart i samlingar i arkiv, 

bibliotek, museum og forvaltningsetatar 

som Kartverket 

(den gongen NGO) osv. Utanom 

Noreg er også aktuelle institusjonar 

i Sverige og Danmark 

med. For gardskart går registreringane 

fram til 1970-åra, medan 

år 1900 er sett som grense for 

andre typar. For kvar innførsel er 

det opplyst om kva område kartet 

dekkjer, målestokk, datering, kva institusjon kartet er oppbevart 

i og ein del varierande tilleggsopplysningar. 

Serien er ordna på fylke (eit band for kvart fylke) og på 

herad (eldre kommuneinndeling) innan kvart fylke. Dessutan 

er det eit tilleggsband som vesentleg omfattar Havnedirektoratets 

kart i Riksarkivet og som også har med ein serie 

nyteikna kart som viser kommune inn delingane ca. 1900 og 

1980. 

Mange omorganiseringar og nykatalogiseringar har 

skjedd i oppbevaringsinsitusjonar etter at serien kom ut. Til 

byer, bl.a. Oslo og Bergen. Det gjelder 

tidsrommet fra ca. 1650 til i dag, i forskjellige 

målestokker. Det er totalt ca. 

2500 kart. 

Andre samlinger i Statens 

kartverk 

Kartverket har også andre samlinger med 

mange hundre kart totalt, bl.a. Grevskapsmålingene 

1810–1814, Fossummålingene 

1912–1914, Kongsvingeravsnittet, 1917– 

1919, Ekserserplasskartene på 1900-tallet, 

Høyfjellskommisjonen 1909–1924, 

Landgeneralkartene 1924–1955, Generalkartene 

1868–1910 og samlinger av temakart 

knyttet til geologi, jernbane, post, 

fløting, reindrift, byregulering osv. 

Arvid Lillethun er fagdirektør ved 

Statens kartverks landdivisjon. Sidsel 

Kvarteig er seniorkonsulent i samme 

divisjon. Ulf Hansen er forvaltningsansvarlig 

for historisk arkiv. 

dømes er Jordskifteverket totalt omorganisert. Men opplysningane 

i katalogen gjer det likevel etter måten greitt å spore 

opp dei aller fleste av karta. 

I tilknyting til katalogserien gav NLI også ut ei artikkelsamling, 

Våre gamle kart. Her er artiklar mellom anna 

om landmålingskonduktørane sitt arbeid, om trykte lokale 

landkart over Noreg frå tida før 1773, dei topografiske utgreiingane 

til Kartverkets (NGOs) kart og kva jordskiftekarta 

kan fortelje. 

Gamle norske kart. Samkatalog over utrykte kart fra de 

siste 300 år, bd. 1-18. NLI/Universitetsforlaget, 1978–85. 

Våre gamle kart. Red. Rolf Fladby og Leif T. Andressen. 

Oslo: Universitetsforlaget, 1981. 82 s. (Skrifter fra NLI ; Nr 

9). ISBN 82-00-05605-8. 

Hva kan du finne på 

Norsk Kartmuseum? 

Av Bjørn Geirr Harsson 

Norsk Kartmuseum ble høytidelig åpnet 

av Hans Majestet Kong Harald V 14. 

januar 1998 i lokalene til Statens kartverk 

på Ringerike. Til tross for senere endringer 

i organisasjonsformen til Statens kartverk 

har Norsk Kartmuseum beholdt sine 

lokaler uendret siden åpningen. Museet 

er plassert i underetasjen på et nytt 

tilbygg som sto ferdig tre år tidligere. 

Museets grunnflate er 174 m 2 , og mer 

enn 280 gjenstander vises utstilt, sammen 

med 230 fotografier, bilder og figurer og 

30 kart. I et magasin lokalisert et annet 

sted i kjelleren ligger det lagret ytterligere 

et par tusen gjenstander fra kart- og 

oppmålingsvirksomheten. 

Bakgrunnen for museet 

Gjennom tidene har den statlige kart- og 

oppmålingsvirksomheten vært underlagt 

ulike departementer, og den har vært 

gjenstand for flere omorganiseringer. I 

1986 ble de to institusjonene Norges sjøkartverk 

og Norges geografiske oppmåling 

igjen samlet i en organisasjon. 

Sammen med landets 18 fylkeskartkontor 

dannet de da Statens kartverk. Etaten 

har helt siden starten i 1773 greid å bevare 

en hel del instrumenter og utstyr benyttet 

til kartleggingsoppgaver i ulike tider. 

Men det var først efter at Norges geografiske 

oppmåling flyttet til Ringerike i 

1980, at gjenstandene ble samlet i noe 

som kunne kalles en utstilling. I 1997–– 

98 kunne utstillingen utvides og flyttes 

inn i nye, store lokaler under navnet 

Norsk Kartmuseum. 

Norsk Kartmuseum søker å vise instrumenter 

og utstyr som siden 1773 har 

hatt betydning for kartfagets utvikling 

og som har vært brukt for oppmåling og 

fremstilling av offisielle kart i Norge. 

Det eldste instrumentet som vises i 

museet, er et såkalt ”Trigometre”, et 

fransk-produsert linjalsystem for meget 

enkel kartlegging, trolig fra 1597. Dette 

instrumentet fulgte muligens med fra 

Krigsskolen, den gangen Norges 

Grændsers Opmaaling ble etablert (1773), 

som den første forløperen til dagens 

Statens kartverk. Personellet som var ute 

i terrenget som oppmålere og karttegnere, 

hadde nemlig alle sin utdannelse fra 

Krigsskolen, en ordning som varte til 

langt ut på 1900-tallet. Senere er de blitt 

utdannet ved universitetene på Ås, 

Trondheim, Tromsø og Oslo. 

Opplegget i museet 

Museet er lagt opp slik at man følger 

Venstre: Et oppmålingsparti skal krysse en elv 

i Troms en gang i 1930-årene. Som vi ser var 

det mye utstyr som måtte med, utstyr som 

nå kan gjenfinnes på Norsk kartmuseum. Der 

kan du også se dette målebordsutstyret fra 

1770-årene (høyre), som er noe av det eldste 

utstyret i museet. Det består av målebord, 

dioptersikte, busole (kompass) og libelle. 

Over målebordet henger en målelenke, som 

var den tids målebånd. (Eier begge bilder: 

Statens kartverk). 

produksjonsgangen av kart. Man starter 

med oppmålingsdelen, som kalles 

geodesi. Geodesi er vitenskapen om 

jordens form og størrelse, det vil si den 

omfatter alt som må til for å etablere et 

høydesystem og et koordinatsystem som 

kan danne basis for selve kartleggingen. 

Neste seksjon viser hva som måtte til 

for å kunne lage sjøkart. Videre kommer 

man til selve utførelsen av karttegningen, 

som i tidligere tider ble foretatt ute i terrenget, 

men som senere ble utført via fotografering. 

Slik fotografering kunne 

foregå i terrenget og senere fra fly. Konstruksjonsmaskinene 

som ble brukt for å 

gå fra bilder til kart, er de største og 

tyngste gjenstandene i Kartmuseet. Til 

slutt i en omvisningsrunde følger man 

trykkeprosesser, som var meget omstendelige 

og tidkrevende. 

23 



24 



Venstre: På museet vises en serie teodolitter som har vært brukt i oppmålingen fra omkring 1800 frem til ca. 1990. De fleste av dem kan ses på 

dette bildet. Høyre: En kartkonstruksjonsmaskin fra før krigen som også kan studeres på museet. (Begge foto: Bjørn Geirr Harsson). 

Vertikalt grunnlag 

Høydesystemet i alle land refererer seg 

til havnivået, og i museet har vi prøvd å 

vise hvordan det norske høydesystemet 

er knyttet til havnivået. Fra tidlig på 

1800-tallet målte de høyder over havet 

ved hjelp av barometer, idet de utnyttet 

kunnskapen om at lufttrykket avtar med 

høyden vertikalt oppover efter en kjent 

formel. Fra slutten av 1800-tallet gikk 

man over til å bruke spesielle kikkerter, 

kalt nivellerkikkerter, for å måle høyder 

over havet. Flere slike kikkerter vises i 

museet, sammen med skisser som forklarer 

virkemåten. Nivellerkikkerter brukes 

fortsatt under markarbeid i dag, og nivellement 

er den målemetoden innen oppmåling 

som har holdt seg mest uforandret 

siden den ble tatt i bruk. 

Horisontalt grunnlag 

Da man i Norge etablerte et landsomfattende 

koordinatsystem for kartlegging, 

startet man i 1779 med flaggstangen i 

Kongsvinger festning som utgangspunkt. 

Men da Christiania observatorium hadde 

stått ferdig noen år, overtok dette som 

utgangspunkt for det nasjonale koordinatsystemet. 

Gjennom utstyr og bilder 

vises hvordan oppmålingen skjedde med 

basiser og måling av vinkler i nett av 

trekanter som til slutt dekket hele landet. 

Først i 1960-årene kunne man si at trekantnettet 

dekket hele Norge. 

I nærmere 200 år ble spesielle kik- 

kerter benyttet for å måle vinklene i trekantnettet; 

de ble kalt teodolitter. Vi viser 

mange eksempler på slike teodolitter, fra 

store klumpete kikkerter til mer nette 

moderne. 

I Norge kjenner vi bare til én instrumentmaker 

som har kunnet konkurrere 

med de kjente tyske og britiske produsenter 

av oppmålingsinstrumenter. 

Guidene vil kunne fortelle deg hvordan 

denne norske instrumentmakeren fikk 

solgt teodolitter til Norges geografiske 

oppmåling på 1800-tallet. Han gikk 

under kallenavnet ”Kikkert-Olsen”. 

Men mot slutten av 1980-tallet gikk 

teodolitten ut av bruk. Avstandsmålere 

som benyttet radiobølger og synlig lys 

overtok for teodolittene. I museet vises 

avstandsmålere som kunne måle avstander 

på opptil nærmere 50 km. Fra 1990tallet 

ble avstandsmåleren utkonkurrert 

av satellitt-teknologien, som i dag er 

nesten enerådende innen oppmåling. 

Tyngdemåling 

Mange som besøker Norsk Kartmuseum, 

lurer på hvorfor vi har utstilt instrumenter 

som kan måle tyngdekraften. Et instrument 

som kan måle tyngdekraften, 

kalles gravimeter. Guiden i museet vil gi 

deg svaret på hvorfor det er nødvendig å 

kjenne tyngdekraften i et stort antall 

målepunkter fordelt over hele landet. 

Gravimetrene som har vært i bruk siden 

1960-årene, er så følsomme at de måler 

forskjellen i tyngdekraft når instrumentet 

heves eller senkes bare noen få cm. 

Tyngdekraften avtar med avstanden fra 

jordsenteret. Vi kan derfor måle "stor" 

forskjell i tyngdekraften mellom dine 

føtter og ditt hode. Du får her også vite 

hvor i Norge du veier minst og hvor du 

veier mest. 

Sjøkartlegging 

I museet er sjøkartleggingen viet en egen 

seksjon. Du får se en original til et 

sjøkart, hvor dybdemålene står så tett og 

med så små tall at du knapt vil tro det er 

mulig. I gammel tid målte man sjødybder 

ved å senke et hånd-holdt lodd. Snorlengden 

viste da sjødybden. Museet viser utviklingen 

via maskinell dybdelodding til 

elektronikk med ekkolodd. Her utnyttes 

tiden som lyden bruker på å forplante seg 

fra båten til havbunnen og opp igjen 

Karttegning 

Vi har også utstilt et målebord med nødvendig 

utstyr for karttegning, slik det ble 

brukt i 1770-årene. Den gangen sto karttegneren 

ved målebordet ute i naturen og 

tegnet inn detaljene slik han så dem. 

Til dette målebordet ble det benyttet 

et målekjede av metall-lenker hvor du får 

se hvor lang en norsk alen er og hvor lang 

en norsk fot er. Men fot og alen er ikke 

entydig. De varierer i lengde avhengig av 

hvilket land du befinner deg i. Derfor ble 

meteren innført som internasjonal leng- 

deenhet, og den er like lang hvor i verden 

du enn finner den. Meteren ble innført 

som lengdeenhet ved lov i Norge i 1875. 

Du kan se en meter-prototyp som ligger i 

museet. Her vises også utviklingen av 

målebordet gjennom tre stadier, hvor det 

siste stadiet viser hvordan man i stedet 

fotograferer terrenget om sommeren, og 

bearbeider bildene til kart gjennom 

vinteren. 

I 1930-årene ble det anskaffet utstyr 

for å kunne konstruere kart fra bilder tatt 

i fly. Museet viser flere slike konstruksjonsmaskiner 

som har vært i bruk helt 

frem til de siste årene. I dagens utstyr ser 

man ikke en gang bildene som bilder. 

Bildene utgjøres av digitale filer som 

fullt og helt behandles i regnemaskiner 

før de omdannes til kart. 

I museet har vi også en liten seksjon 

som viser hvordan man fra kartet beregner 

areal av for eksempel kommuner, 

innsjøer og andre områder hvor flateinnholdet 

ønskes oppgitt. 

Trykking av kart 

Fra 1860-årene begynte man i Norges 

geografiske oppmåling å trykke kartene i 

egne lokaler. Frem til da hadde man fra 

tidlig på 1800-tallet fått kartene trykket i 

utlandet. Museet viser hvordan trykkplater 

av kobber ble bearbeidet for å kunne 

gå i trykken. Dette faget krevde masse 

utstyr, som alt blir vist. Til slutt i 

Norske borgerkrigssoldater æres 

museumsrunden får man presentert en 

del eksempler på kart som er laget i 

Norges geografiske oppmåling/Statens 

kartverk. Ved noen spesielle anledninger 

har kongen fått spesialkart over området 

rundt sin hytte i Sikkilsdalen. Slike kart 

står utstilt. 

Spesielle frimerker 

Da Norges geografiske oppmåling feiret 

sitt 200-årsjubileum i 1973, ble det gitt ut 

to frimerker med motiv fra oppmålingen. 

To forstørrede utgaver av frimerkene 

pluss en konvolutt med førstedagsstempel 

av de to frimerkene er utstilt. 

Vi har under utarbeidelse en utstilling 

av 33 norske frimerker som gjennom 

tidene er utgitt med motiv relatert til 

Norges geografiske oppmåling og Statens 

kartverk. 

Dannelsen av museets venneforening 

Da Norsk Kartmuseum hadde vært i drift 

i seks år, fikk Statens kartverk redusert 

sin bevilgning så mye at ledelsen ikke 

lenger fant det forsvarlig å holde museet 

åpent. Da ble budsjettet til Norsk Kartmuseum 

tilgodesett med kr. 0,-, og 

museet var i prinsippet nedlagt. Dette 

kunne ikke de ansatte akseptere. Vi 

syntes museet var alt for fint til bare å 

legges ned. Derfor ble foreningen Norsk 

Kartmuseums Venneforening dannet i 

2004. Fra da av har denne foreningen 

I anledning den amerikanske Memorial Day blir det hvert 

år satt opp et amerikansk flagg ved de omkring 13 000 

minnesmerkene over soldater som døde i Andersonville i 

Georgia, der det fra 1864–65 var krigsfangeleir. Nå er 

stedet National Historic Site. Nærmere hundre norskamerikanske 

borgerkrigssoldater døde i leiren, og har fått 

sitt minnesmerke. 

Så vidt vites har disse aldri blitt vist noen oppmerksomhet 

fra norsk offisielt hold, selv om de fleste av dem 

var norske statsborgere. I år vil det derimot bli en markering 

søndag 24. mai. Oberst Ole Martin Hojem blir den 

offisielle representant fra ambassaden i Washington. Han 

vil legge ned en krans til ære for de falne norske soldatene. 

Superintendent i Andersonville, Fred Boyles, selv norskættet, 

vil informere om Andersonville, og forfatter Torbjørn 

Greipsland vil fortelle om noen av de norske soldatene 

som kom til leiren. 

Torbjørn Greipsland 

drevet Norsk Kartmuseum på helt frivillig 

basis. Venneforeningen har i dag noe 

over 100 medlemmer og et styre på tre 

personer. Foreningen har et guidekorps 

som består av åtte personer, hvorav halvparten 

kan gi omvisning på engelsk. En 

guidet tur rundt hele museet tar vanligvis 

bortimot en time. 

Venneforeningens viktigste oppgave 

er å få Norsk Kartmuseum inn igjen på 

Kartverkets budsjett. Inntil det skjer, 

driver den museet på beste måte med de 

midler foreningen rår over. 

Alle som er interessert i kart og oppmåling 

av landet vårt, kan bli medlem i 

Norsk Kartmuseums Venneforening. 

Kontingenten er kr. 100,- pr år. 

Norsk Kartmuseum er åpent for publikum, 

men før du besøker det må du 

kontakte Statens kartverk for å bestille 

guidet omvisning. Dette er nødvendig for 

å sikre at en av guidene kan stille til 

ønsket tidspunkt. Besøk i Norsk Kartmuseum 

er gratis innenfor vanlig arbeidstid 

og koster kr 300 for besøk utenom vanlig 

arbeidstid og i helger. Særlig lag og foreninger 

har benyttet anledningen til å få 

omvisning på kvelder og i helger. 

Bjørn Geirr Harsson er utdannet geofysiker, 

ansatt i NGO/Statens kartverk 

siden 1968. Leder av Norsk Kartmuseums 

venner. 

De mer enn 13 000 som døde i Andersonville, har fått et minnesmerke 

i marmorstein. På amerikanernes Memorial Day settes 

et flagg ved hver minnestein. Foto: Torbjørn Greipsland. 

25 



26 



Norge 

digitalt 

Norge digitalt er et formalisert samarbeid 

mellom kommuner, fylker, stats - 

in s titusjoner og store geodatabrukere 

om etablering av en nasjonal infrastruktur 

for geografisk informasjon. Utviklingen 

av Norge digitalt er basert på 

Stortingsmelding nr. 30 (2002–2003) 

Norge digitalt – et felles fundament for 

verdiskapning. Miljøverndepartementet 

er ansvarlig departement og Statens 

kartverk er sekretariat for samarbeidet. 

Kart og geografisk informasjon fra 

mange sektorer og fagområder gjøres 

tilgjengelig etter vedtatte standarder. Det 

er i dag et bredt tilbud av basis geodata 

og temakart. 

Norge digitalt fokuserer på tilbud av 

kart og geografisk informasjon på internett. 

Ulike former for internett-karttjenester 

blir tilbudt. Konseptet er at de 

forskjellige etatene tilbyr kartdata, og at 

brukerne utnytter dette tilbudet inn i 

egne løsninger gjennom å påkalle ulike 

online karttjenester. Tilbudet har blitt 

svært populært og bruken øker raskt. 

Norge digitalt har fått mye omtale internasjonalt 

pga. at det er av de største 

geodatasamarbeid innen offentlig sektor 

i Europa. EU vedtok i 2007 Inspire- 

direktivet (Infrastructure for spatial information 

in Europe), en europeisk lov 

som beskriver hvordan de enkelte land i 

Europa skal organisere infrastrukturarbeid. 

Norge vil bygge på Norge digitalt 

når Inspire skal gjennomføres her til 

lands. 

Karttjenester på internett 

Norge digitalt bygger på at hver etat organiserer 

tilbudet av egne data. En karttjeneste 

fra en etat kan brukes av mange 

Av Ar vid Lillethun 

brukere samtidig og integreres i deres 

løsninger. Data tilbys i hovedsak som 

internett online karttjenester etter standarden 

Web Map Services (WMS). Dette 

formatet egner seg til innsyn i og oppslag 

på informasjon om hver lokalitet, hvert 

anlegg eller område. For brukere som 

ønsker mer avansert bruk, tilbys nedlastbare 

data (SOSI). 

Basis geodata og temadata 

I Norge digitalt deles data i to hovedkategorier: 

– Basis geodata inkluderer ulike typer 

grunnleggende data, som for eksempel 

topografiske data, eiendomsinformasjon, 

ortofoto, høyde- og dybdedata, 

administrative grenser, stedsnavn og 

geodetiske punkter. Statens kartverk er 

sammen med kommunene hovedaktører 

for etablering av basis geodata. 

– Tematiske geodata. Nasjonale fagetater 

tilbyr en lang rekke temakart og tilhørende 

informasjon, som flomsonekart, 

skredkart, geologi, biologisk mangfold, 

friluftslivsområder, stier og løyper, 

meteorologiske kartdata, fiskeridata og 

andre kystdata, jordbruks- og skogbruksdata, 

plandata i form av kommuneplaner 

og reguleringsplaner osv. 

Ulike fylkesetater og kommuner tilbyr 

etter hvert også miljø- og kulturrelatert 

informasjon i Norge digitalt. 

Parter i Norge digitalt 

Norge digitalt bygger på deltagelse i et 

samarbeid. Ca. 600 parter deltar. Eksempler 

på nasjonale institusjoner som deltar 

i samarbeidet er samtlige departementer, 

Meteorologisk institutt, Norges geologiske 

undersøkelse (NGU), Norsk institutt 

for skog og landskap, Fiskeridirektoratet, 

Kystverket, Norges vassdrags- og energidirektorat 

(NVE), Direktoratet for samfunnssikkerhet 

og beredskap (DSB), 

Statistisk sentralbyrå (SSB), Direktoratet 

for naturforvaltning (DN), Statens forurensningstilsyn 

(SFT), Riksantikvaren 

(RA), Statens vegvesen, Reindriftsforvaltningen 

og Statens kartverk (SK). Alle 

kommuner bortsett fra Oslo er part i 

Norge digitalt. I hvert enkelt fylke deltar 

for øvrig fylkeskommunen, fylkesmannen, 

fylkeskartkontoret, samt enkelte 

andre regionale etater. Utdanningsdirektoratet 

har inngått avtale slik at alle skoler 

kan nytte data og tjenester i undervisningen. 

Etater og organisasjoner i ABMsektoren 

er ikke parter ennå, men initiativ 

er tatt. 

Norge digitalt er åpent for offentlige 

etater og andre store brukere av geodata. 

Brukerne betaler en årlig avgift for 

tilgang til basis geodata og skal selv tilby 

egne temadata. Partene nytter data i eget 

forvaltnings- og informasjonsarbeid. Det 

er vanlig at etatene benytter egne og 

andres datatjenester i karttjenester for 

allmennheten og i verktøy for egne saksbehandlere. 

Partene kan gi data videre 

når de setter ut arbeid til konsulenter med 

videre. 

Adgang for lokalhistorikere? 

Når det gjelder lokalmuseer, historielag, 

bygdebokforfattere og lokalhistorikere 

så kan de få tilgang til basis geodata 

dersom kommunen, fylkeskommunen 

eller en nasjonal etat bestiller dem til å 

utføre jobber for parten. Når det gjelder 

det store spekteret av temadata-tjenester 

ligger disse åpent tilgjengelig uten 

passord og kan benyttes av alle. Det kan 

Gjennom Norge digitalt tilbys mange ulike tema, bl.a. kulturminner. Her vises flomsone, friluftsområder 

og naturvernområder sammen med grunnkartet. 

være aktuelt med samleavtaler for lokalmuseer 

for tilgang til basis geodata, men 

her må museene selv eller en part fremme 

ønsker. De eksisterende partene kan også 

etablere ulike registreringsløsninger med 

målgrupper som nevnt over. Gjennom 

partenes innsyns- og registreringsløsninger 

kan lokalhistorikere søke ut, se på 

eller registrere informasjon. På den 

måten får de brukstilgang til informasjonsinnholdet 

i alle data og tjenester. 

Løsninger som Digitalt fortalt fra ABMutvikling, 

Askeladden fra Riksantikvaren, 

Stedsnavnsportalen fra Statens 

kartverk, og Fylkesatlas for Sogn og 

Fjordane vil være eksempler på slike 

løsninger, der en kan registrere fortellinger, 

lokale kulturminner eller lokale 

stedsnavn. Per 2009 er det ikke anledning 

for allmennheten eller frivillige organisasjoner 

å bli part, men trenger en 

tilgang til data og tjenester direkte, må 

en kjøpe data via forhandlere. Med implementeringen 

av Inspire-direktivet fra 

EU vil noen online grunnkarttjenester 

trolig bli gratis tilgjengelig i Norge. Det 

er ikke avklart hvilke data og heller ikke 

når dette vil bli tilbudt. 

Norge digitalt og bruk i historiearbeid 

Riksantikvaren tilbyr tjenester knyttet til 

arkeologiske kulturminner og vedtaksfredete 

kulturminner samt andre tjenester 

med gamle bygg (SEFRAK). For 

kjennere av dataene kan en søke ut helt 

spesielle forhold, f.eks. bygg fra før år 

1850, bygg med hvelv-kjeller osv. Slike 

uttrekk kan gi gode oversikter og få fram 

geografiske mønstre som ellers kan være 

vanskelig å få øye på. 

Historiske data over ulike geogra fiske 

forhold har vært lite i fokus hos de fleste 

andre partene i Norge digitalt fram til nå. 

Det er i stor grad dagens situasjon som 

vises. Vi har de siste årene sett en større 

interesse for å ta vare på historikk i databaser 

og også å skanne eller digitalisere 

papirkart eller annet analogt materiale 

fra ulike arkiver og registre. Kartverket 

har tatt initiativ til samarbeid og prosjekter 

om skanning av gamle kart, gamle 

flyfoto og historisk-administrative 

grenser. Disse prosjektene kan resultere i 

nye typer nasjonale online karttjenester i 

Norge digitalt. En del kommuner har 

skannet sitt eget kartmateriale, gamle 

reguleringsplaner med videre. 

Mange former for basis geodata vil 

være nyttig i feltarbeid og registreringsarbeid, 

bl.a. ortofoto, laserdata, terrengdata, 

eiendomskart, stier og løyper mv. 

Det er ønskelig med tettere samarbeid 

med ABM-sektoren for å få etablert og 

tilgjengeliggjort kulturhistorisk informasjon 

innen rammen av Norge digitalt. 

Informasjon 

Gjennom Norge digitalt-samarbeidet er 

det etablert internettsider for informasjon 

og oversikter: 

– www.geonorge.no er et Norge digitaltnettsted 

med oversikt over karttjenester 

og data som er tilgjengelige fra ulike 

offentlige etater. 

– www.norgedigitalt.no gir informasjon 

om Norge digitalt-samarbeidet, regler, 

avtaler, tekniske føringer, metoder, 

produktspesifikasjoner, prosjekter og 

arrangementer i regi av Norge digitalt. 

Arvid Lillethun er fagdirektør ved 

Statens kartverks landdivisjon. 

27 



28 


Historelagene 

Bekkelaget lokalhistoriske forening 

Lokalhistoriske kart for trykk og nett 

Av Dag Jarnøy 

Forhistorien 

Da vi nærmet oss tusenårsjubileet i år 

2000 hadde Bekkelaget lokalhistoriske 

forening (BLF) allerede begynt arbeidet 

med å lage et lokalhistorisk kart. Ideen 

kom fra Vinderen Historielag i Oslo, som 

hadde laget et kart over sin bydel tidligere. 

BLF ønsket seg et slik kart, men 

med en større mengde informasjon og at 

selve kartet var mer detaljert og ikke 

minst lett leselig i marken. 

Som så ofte før var finansieringen utfordring 

nummer en. BLF var så heldig å 

få med en representant i Bydel Ekeberg 

– Bekkelaget (i Oslo) Jubileumskomité. 

Vi lanserte derfor ideen om at vi kunne 

utgi et slik kart i anledning jubileet. Forslaget 

ble vedtatt og noen eksterne sponsorer 

kom også med. Planen var trykking 

av 14 000 kart som skulle legges i postkassene 

til alle i bydelen. På forsiden 

hadde vi Bydelens Jubileumssted, Ekeberg 

hovedgård, som trengte sårt en rehabilitering. 

Eiendommen har vært et av 

fire stamhus i Norge, men var da helt 

oversett av eieren Oslo Kommune. 

Utvelgelsen av objekter 

Som eksempler på objekter som skal 

være med i et slikt kart kan nevnes: 

Gårder, husmannsplasser, grensesteiner, 

helleristninger, de eldste villaer, dammer, 

skysstasjoner, broer etc. Her ønsket vi i 

utgangspunktet mest mulig. Så selv en 

vei kunne være interessant. Når ble den 

anlagt, hvor kom navnet fra? 

Objektene ble delt i to hovedgrupper: 

Synlige objekter som alle kunne se eller 

se rester av i dag, og objekter som hadde 

vært en gang, men hvor ingen ting var 

synlig lenger. 

Noen murfundamenter kan gi spørsmål 

om hva som har vært her. I et tilfelle 

var det en tidligere musikkpaviljong, et 

annet sted et lite pukkverk med en steinknuser, 

en firkantet mur er rester etter en 

kiosk og på Brannfjell lå tre kanonfundamenter 

fra 1. verdenskrig (de ble aldri 

Kartet over er hentet fra Bekkelaget lokalhistoriske 

forenings nettsider. Når du klikker på 

et tall her, kommer du til et bilde og/eller en 

historie om akkurat dette stedet. Bildet øverst 

er fra 1900 og viser potetopptaking på Søndre 

Hellerud, nærmere bestemt mellom Lambertseterveien 

og Oberst Rodes vei. (BLF arkiv). 

tatt i bruk). En gammel brygge hvor det 

for 100 år siden gikk fast dampbåt i sommertiden 

er et annet eksempel. En stein- 

mur var markering av utmark/innmark 

eller en nabogrense. Skolebygg, kirke, 

landhandel, busstasjon, speiderhytte etc. 

er objekter som bør være med, – likeledes 

når de ble bygget, ombygget, eventuelt 

nedlagt og andre opplysninger. 

Alle objekter fikk et nummer som ble 

plottet inn på kartet og med en liten beskrivelse 

på baksiden. 

Produksjonsprosess 

Kartrettigheter ble ”kjøpt” inn fra Oslo 

kommune og et eksternt firma (Asplan 

Viak) laget underlaget til trykkeriet. BLF 

utarbeidet tekstene og avmerket på kartet 

de objektene man ville nevne. 

For ordens skyld kan nevnes hva som 

må gjøres og betales: Rettigheter for å 

bruke kartgrunnlag, utskrift av kart på 

plotter (underlag for videre arbeid), utarbeide 

tekster og plotte inn symboler, 

layout av trykksak, eventuelt klargjøre 

bilder og symboler, korrekturlesning 

(tekst og kartdetaljer), ISBN nummer, 

trykking, bretting (koster flere tusen 

kroner hos spesialfirma), frakt, lagring, 

distribusjon. Et godt råd: Behold trykkeunderlag 

for eksempel i PDF format. Ved 

senere behov for flere kart, kan en ny 

utgave bli billig, selv med noen rettelser 

eller tilføyelser. 

Formålet med kartet 

Her kan nevnes flere formål: 1. Gjøre folk 

oppmerksom på hva som har vært i lokalmiljøet. 

2. Vise hva de forskjellige synlige 

objektene er for noe. 3. Øke interessen for 

lokalhistorie. 4. Få folk til å gå turer i lokalområdet 

og frilufts om råd ene. 

Og ut i fra det ovennevnte vil de få 

mosjon og kjennskap til vår forening. 

Altså mange gode formål. Vi ser også at 

Den 3. februar ble Kulturminneåret 2009 offisielt 

åpnet. Åpningsseremonien var lagt til Trondheim. 

Dagen startet med at Trondheim 

kommune, ved ordfører Rita Ottervik, arrangerte 

en mottagelse i Erke bispegården. Etter 

dette ble deltakerne fraktet med buss til et ekstratog 

som tok dem med til lokomotivstallen på 

Marienborg, der statsrådene Trond Giske og Erik 

Solheim sto for den offisielle åpningen. De presenterte 

også hver sine kulturminner – Giske 

kassetten og Solheim et funkispissoar i Oslo. 

Styreleder i Norges kulturvernforbund, Johan 

S. Helberg presenterte deretter medlemsorganisasjonene 

i forbundet, der Landslaget for lokalhistorie 

er den desidert største. Som eksempel på 

historielagenes arbeid ble det i den forbindelsen 

både fastboende og innflyttere har stort 

behov og glede av dette. Navnet på andre 

utgave ble: Tur og Kulturkart, for å understreke 

formålet. Kartet skulle jo også 

få folk til å gå turer i ukjent område på 

ukjente stier. 

Kostnader 

Totalprisen ble kr 80 000,- Historielaget 

ytet alt gratis og porto for utsendelse ble 

betalt av bydelen. 14 000 eksemplarer ble 

postet. 

Nytt opplag av kart 

Noen år senere var tanken å trykke opp 

et nytt kart, da det ikke var flere igjen. 

Bydelene i Oslo hadde nå nye inndelinger. 

Kommunen hadde dårlig råd, og 

BLF ønsket primært å utgi et kart med 

hovedbasis i friluftsområdene og ikke så 

mye i villastrøket. I vårt område ligger 

Brannfjell, Ekebergsletta og Ekebergskråningen 

i den nordre del av Bydel 

Nordstrand. Ekebergrestauranten var 

nylig blitt restaurert og gjenåpnet. Restauranten 

ligger inne i dette området, og 

vi fikk tilsagn om finansiering av nytt 

kart mot å ha reklame på omslaget. Kartet 

ble nå utarbeidet av BLF ved bruk av et 

stort utsnitt fra det gamle kartet. (BLF 

satt på copyright sammen med kommunen 

som eier kartgrunnlaget). Vi tegnet 

på kartet og leverte nye tekster i Word 

format. Trykkeriet tok nå på seg oppgaven 

med å sette inn objektnummer og 

layout. Prisen ble således halvert, og hele 

regningen ble betalt av ovennevnte 

sponsor. 

Internett gjør at man kan nå mange 

uansett hvor de er. Derfor ble kartet lagt 

ut på vår hjemmeside. Senere med link 

fra Bydel Nordstrand sin side. Kartet ble 

laget i krympet størrelse for å gi oversikt. 

Så delte vi kartet i 8 mindre biter for at 

det skulle være mer brukervennlig. Det 

ble lagt inn ”aktive” punkter så man kan 

klikke på alle de nummererte objektene 

og så få opp en egen side med tekst og 

foto for hvert objekt. 

Tekniske forutsetninger 

Vi bruker Macromedia Dreamweaver for 

å lage hjemmesiden, Photoshop til bildebehandling 

og Word til tekstbehandling. 

Sidene ligger på Surftowns server 

(sammen med våre hjemmesider) og vi 

har eget domenenavn: www.eikaberg. 

org. Fordelen med nettbasert kart er mulighet 

til stadige rettelser og tilføyelser. 

Ulempen er at man ikke får det med ut i 

marken. Så derfor blir det et både og. 

Dag Jarnøy er leder i Bekkelaget lokalhistoriske 

forening. 

”Snoren klippet” for Kulturminneåret 2009 

Av Espen Andresen 

Om lag 300 gjester fra det frivillige og offentlige kulturminnevernet 

i Norge deltok under åpninga i lokstallen på Marienborg i Trondheim. 

(Foto: Kurt Tverli). 

vist bilder fra Malvik historielags museumshusmannsplass 

Fjølstadtrøa. Der vi fikk se korn satt på staur i 

2008, samt skoleelever fra Saksvik skole som fikk lære å 

ta opp potet med grev. 

Under åpninga var det flere kunstneriske innslag, 

29 

Historielagene 


Statsrådene 

Trond Giske 

og Erik Solheim 

har 

nettopp 

klatret ned 

fra ”loket” 

i Marienborglokomotivstall 

og vil snart 

foreta den 

offisielle 

åpninga av 

Kulturminneåret 

2009.(Foto: 

Kurt Tverli). 

blant annet med Odd Nordstoga og Trondheimssolistene. 

Åpningsdagen bar også preg av hovedprofilen til 

Kulturminneåret ”Dagliglivets kulturminner”. Eksempelvis 

fikk alle deltakerne en matboks i blikk, der det 

var blant annet var ei brødskive med brunost oppi. 

I forbindelse med den offisielle åpninga ble det 

holdt et faglig seminar 4.februar der temaet var ”Dagliglivets 

kulturminner – hva og hvordan”. Styreleder i 

Kulturvernforbundet Johan S. Helberg åpnet seminaret 

med et innlegg der han la vekt på temaet dagliglivets 

kulturminner og betydningen dette begrepet har innenfor 

det frivillige kulturvernarbeidet. Deretter ga 

Vibeke Mohr fra Oslo Museum et skråblikk på kulturminnevernet. 

Der tok hun blant annet for seg forskjellige 

typer reguleringer som kulturminne: Hva med 

fredning av skiltet ”forbudt for kjørende mellom 

klokken 20.00 og 02.00”? Nestemann ut var sosialantropolog 

Odd Are Berkaak fra Universitetet i Oslo. 

Han fokuserte i sitt innlegg på ulike forståelser av dagliglivets 

kulturminner. Så fulgte Arvid Esperød fra 

Norges første rockemuseum, Rockheim – det nasjonale 

opplevelsessenteret for pop og rock. Han presenterte 

ulike sider ved dette rockemuseumskonseptet. Deretter 

kom en presentasjon av museumsteateret ”Minda – 

piken på apoteket”, som blir vist for skoleklasser på 

Trøndelag folkemuseum. Mette Paavola, byantikvar i 

Sandnes, tok for seg ”Frivillighet og profesjonalitet i 

samspill”. Randi Bårdtvedt fra Norsk Vasskraft- og 

industristadmuseum beskrev museets arbeid med å 

sikre industriarven og revitalisere kulturminner fra 

industrien til ny bruk. Til slutt tok Dagny Stue dahl fra 

sekretariatet for Kulturminneåret 2009 for seg ”Deltakelse 

og engasjement via digitale medier”. 

Brandval historielag 25 år 

Lystbetont arbeid! 

Av Halvor Noer 

Den 31. januar 1983 ble innbyggerne i tidligere Brandval 

kommune (nå en del av Kongsvinger) invitert til møte. Skulle 

det dannes et historielag? Nærmere 30 brandvalitter møtte opp, 

og 7. april samme år ble Brandval Historielag stiftet på Bøndernes 

Hus, Brandval. 

Hvilke mål satte vi oss? 

Vår målsetting var å skape et miljø for alle som er interessert i 

lokalhistorie – uansett hvilke områder av historien de er interessert 

i. Vi har lagt vekt på ikke å ha for høye ambisjoner. Arbeidet 

med lokalhistorie skal være lystbetont. Vi setter oss noen 

mål, men hvis disse ikke nås, prøver vi senere. Gleden ved 

historielagsarbeidet for medlemmene er viktigere enn å oppnå 

spesielle mål. 

Arbeidsmetoder 

Fra første år ble det etablert egne temagrupper for intervju, 

slektsgransking, kulturminner og foto. Senere kom det først en 

redaksjon for medlemsbladet Brandvalitten og senere temagrupper 

for musikk, bygdetun, arkiv, IT og til sist ei Finnskogen-gruppe. 

Dessuten ble det valgt en fast bygdebokkomite i 

1995. Nå i jubileumsåret ble det valgt i alt 14 grupper/komiteer. 

50 medlemmer bekler disse vervene. 

Selv om arbeidet i de forskjellige gruppene varierer i forhold 

til hvilket engasjement medlemmene legger for dagen, så er det 

tatt vare på og dokumentert svært mye verdifull lokalhistorie 

for Brandval gjennom disse 25 årene. 

Brandval Bygdetun, Skineb 

I 1993 fikk Historielaget tilbud om å få kjøpe eiendommen 

Skineb til bruk som bygdetun. Vi kjøpte de syv husene på eiendommen 

og tunområdet på nærmere 12 dekar. Dette kjøpet 

medførte en voldsom aktivitet i årene 1994–1997 for å få eiendommen 

til å framstå som et bygdetun. Med tilgang på den tids 

”Kaja”-midler og stor dugnadsinnsats, kunne Historielaget invitere 

til den første Tundagen i 1997. Hovedbygningen ble i 

2002 leid bort til en barnepark og fra 2005 har Brandval Husflidslag 

vært leietagere 

Forut for dette store løftet hadde Historielaget hatt kontortilhold 

i tre forskjellige lokaliteter. Kontorlokaler var ikke tilgjengelig 

på Skineb. Et nytt kontorbygg ble derfor satt opp ved 

sammenføyning av tre Moelvenbrakker kjøpt i Oslo. Nå må 

huset påbygges, fordi møterommet er for lite. 

Mange gjenstander og redskap fulgte med da vi overtok 

Skineb. Nye gjenstander kommer stadig til, men plassen er begrenset. 

Restaurering av husene krever fremdeles stor innsats, 

slik at oppbyggingen av utstillinger foreløpig ikke er fullført. 

Aktiviteter i temagruppene 

En av de høyest prioriterte oppgavene i et historielag er å ta 

vare på informasjon fra tidligere tider 

som står i fare for å gå tapt. Intervjugruppa 

har gjennom årene gjort mange 

intervju. Alle intervjuene er lagret på 

bånd og er en meget verdifull kilde om 

tidligere tiders liv og levnet i Brandval. 

Interessen for slektsgransking er 

stadig økende og medlemmer med slike 

interesser møtes på Bygdetunet en kveld 

hver måned i høst- og vintermånedene. 

Registrering av spor etter menneskenes 

liv og virksomhet i Brandval er blant 

de viktige oppgavene for Kulturminnegruppa. 

Det har vært arbeidet med registreringer 

og befaringer av kulturminner. 

Det er ønskelig at interesserte personer i 

grendene tar seg av slike tiltak og vedlikeholder 

stier og plakater. 

Historielaget prøver å motivere eiere 

av verneverdige hus til å ta vare på sine 

hus der de står. I noen grad hjelper vi til 

med det praktiske. Flere slike prosjekter 

burde vært satt i verk, men laget har ikke 

kapasitet til å engasjere seg i flere slike 

prosjekter samtidig. 

Det er oppbevart mange bilder rundt 

om i de tusen hjem i Brandval. De er en 

skattkiste for forståelsen av lokalhistorien 

gjennom de siste 150 årene. Det var 

et satsningsområde for historielaget helt 

fra starten av å få tatt vare på slike bilder 

– og det er det ennå. 

Hvert år siden 1987 har fotogruppa 

produsert en historisk årskalender med 

gamle bilder fra Brandval. I tillegg til å 

være en meget god presentasjon av gamle 

interessante bilder, har kalenderen blitt 

en økonomisk bærebjelke for laget. Fra et 

opplag på 500 i de første årene blir det nå 

trykket 1100 eksemplarer hvert år – og de 

fleste blir solgt. 

Det er samlet en del lokalhistorisk litteratur 

og lokale tidsskrifter på Bygdetunet. 

Der holder også lagets dokumentarkiv 

til. Per Ruud har samlet inn 

lokalproduserte noter og sangtekster. I år 

har vi fått en stor notesamling etter 

trekkspilleren Oskar Aamodt og dessuten 

hans 4 trekkspill. 

Med ei ny IT-gruppe er vi nå i startgropa 

for å få opprettet digitaliserte registre 

over alle lagets samlinger av gjenstander, 

bilder, bøker og dokumenter. 

Brandval fikk sin bygdehistorie i 1953 

og sin gardshistorie i 1968. Nå arbeides 

det med en ny serie med bygdebøker for 

bygda. Det første bindet – Finnskogen, 

med lagets medlemmer Rolf Amundsen 

Øverst: Brandval 

Bygdetun, Skineb, 

innkjøpt i 1993. Nederst: 

Historielagets 

styre i jubileumsåret: 

Bak fra venstre ser vi 

Jan G. Hokaasen, Ole 

Johannes Østberg, 

Magne Bratberg, Jan 

Kamphaug og Gunhild 

Øiseth, leder i Bygdetunkomiteen. 

Foran 

fra venstre: Anne- 

Lise Brøderud, Halvor 

Noer, leder, og Haldis 

Mo. Haavard Noer 

og Vidar Brandvold 

var ikke til stede. 

(Begge foto: Brandval 

historielag). 

og Bernt Olav Neskvern som forfattere, 

kom ut til jul i 2008. 

Årbok eller tidsskrift? 

Svært mange historielag landet rundt utarbeider 

hvert år sine årbøker med lokalhistorisk 

stoff. I Brandval har vi ikke hatt 

kapasitet til dette, men har isteden satset 

på et allsidig medlemsblad med varierte 

lokalhistoriske artikler. ”Brandvalitten” 

kommer ut hvert kvartal. 

Fordelen med dette har vært at medlemmer 

med stoff på lur kan komme med 

sine artikler etter hvert som de blir 

ferdige. I redaksjonen kan vi sette inn 

artikler etter hvert som plassen tillater. 

Dette er en fleksibel ordning som også er 

fordelaktig for medlemmene. Ikke alle 

medlemmer er så interessert at de leser 

bøker om disse emnene. Derimot viser 

det seg at de korte artiklene som blir 

presentert i Brandvalitten vekker interesse 

hos svært mange – og de blir lest. 

Arrangementer 

Det har gjennom årene blitt arrangert en 

årlig tur til forskjellige grender i bygda 

og turer med buss lenger av gårde. Det 

viser seg enklest å samle deltagere til 

endagsturene på Østlandet. 

Etter at Skineb ble innkjøpt som bygdetun 

har det blitt arrangert en Tundag 

først i juni. Hensikten er å vise fram his- 

torielaget og bygdetunet for bygdefolket, 

og dessuten skape et treffsted for 

brandvalittene. 

I jubileumsåret har vi hatt et fast 

”Kveldsåpent” hver måned – ofte med 

program fra temagruppene. Tirsdagsklubben 

møtes til kaffe en formiddag i 

måneden uten fastlagt program. 

Medlemsutviklingen 

Første året meldte det seg 61 medlemmer 

i laget. Medlemstallet har økt etter hvert 

og har i jubileumsåret passert 490. Den 

store medlemsveksten i senere år skyldes 

nok ønsket om å få Brandvalitten i posten. 

Mange utvandrede brandvalitter har 

meldt seg som medlemmer. 

Jubileumsfesten ble avviklet 25. 

oktober 2008. Der ble Per Ruud, Karin 

Hagen, Tor Aarstad og Reidun Rapstad 

utnevnt til æresmedlemmer. Ved lagets 

20-årsjubileum ble Simen Sandbæk, 

Halvard Foseid, Odd Nygård og Ruth 

Ruud æresmedlemmer i laget. 

Lokalhistorie er i vinden som aldri 

før. Det er all grunn til å tro at Brandval 

Historielag vil fortsette å vokse i medlemstall 

og aktivitet i årene som 

kommer. 

Halvor Noer er leder i Brandval 

historielag. 

31 

Historielagene 


32 


Lokalhistoriske profiler 

Lokalhistorie, agrarhistorie, middelalderhistorie, kulturvern 

Nestor Halvard Bjørkvik 

Intervjuet av Kari Michelsen 

Da fylkesmann i Oslo og Akershus Hans 

J. Røsjorde overrakte H. M. Kongens 

fortjenestemedalje i gull til Halvard 

Bjørkvik 9. september 2006, sa han blant 

annet: ”Bjørkvik har gjort en stor og 

fortjenestefull innsats for norsk historisk 

vitenskap, for kulturvernet og for den 

lokalhistoriske bevegelsen. Halvard 

Bjørkvik har gjennomført store vitenskapelige 

forskningsoppgaver og i betydelig 

grad pionerarbeid som har ledet til 

en mengde nye verdifulle forskningsbidrag 

på lokalt og nasjonalt plan”. 

Denne nestor blant norske historikere 

bor nå i Lillesand. Han og kona Randi 

(1918–2007) flyttet hit i 2004, hvor datter, 

svigersønn og tre barnebarn allerede 

hadde bodd i flere år. Jeg har kjent ham 

siden studietiden i Trondheim på 1960tallet 

da han klarte det kunststykket å 

gjøre en gjeng uregjerlige studenter interessert 

i middelalderen! Og det til og 

med på nynorsk! 

...ein kan lett kome på ville 

vegar når ein arbeider med 

lokalhistorie, dersom ein 

avgrensar historia berre til 

den lokale eininga. Dette å 

sjå samanhengen mellom 

det som skjer lokalt og det 

som skjer eller har skjedd 

andre stader ... Nasjonalt, 

og i visse tilfelle også 

internasjonalt. 

Barndom og skolegang 

– Det var ikke noe utpreget akademisk 

miljø på Finnøy? 

– Nei, det var ikkje det. Mor hadde 

vore lærerinne, elles var det prest, det var 

doktor, elles var det eit vanleg jordbruks- 

og fiskarsamfunn. 

– Hva drev din far med? 

– Han var sjømann og arbeidde i 

Statens fyr- og merkevesen og var borte 

på jobb heile somrane og heime berre 

vinterstid. Heime var det ikkje noko 

gardsbruk å snakke om – vi hadde 8 mål, 

men det var mykje frukt, bær – blant 

anna ein allé med moreller, og det var jo 

god salsvare. Det var moro å kome til 

torget i byen! 

– Hvilken by var det? 

– Det var Stavanger. 

Etter folkeskolen, der man gikk annenhver 

dag, ble det framhaldskole og 

realskole. Moren så sønnens evner og 

ville han skulle begynne på lærerskolen. 

Men så, i 1942, ble lærerskolene nazifisert, 

og unge Halvard dro til landsgymnaset 

på Voss i stedet. 

– Norrøn linje? 

– Eg hadde alt fått interesse for historie, 

for mor hadde vore veldig flink å 

fortelje frå Snorre og bibelhistoria, og på 

norrønlina hadde dei gamalnorsk og eit 

utvida historiepensum. 

– Hvordan var det å komme til Voss 

– alene, uten å kjenne noen? 

– I starten var det litt problem, men eg 

traff tidleg saman med ein god kamerat 

frå Karmøy, vi var i same situasjonen. 

Det fyrste vi måtte gjere var å gå rundt 

og høyre om det var ein hybel ledig. Så 

vart vi installerte på ein gard og hadde 

det bra på den måten. 

I 1942 var Voss et utbombet sted. 

Kirken og noen få andre bygninger sto, 

ellers var det ruiner overalt. Da gymnastiden 

nærmet seg slutten, var det også 

snart slutt på fem års okkupasjon. 

– Ja, vi vart sende heim ca. 1. april 

1945 trur eg det var, for då var dei heilt 

klår over at det gjekk mot slutten, og så 

frykta dei at det kunne bli invasjon, så 

skulen vart stengd då, og elevane vart 

sende heim. Så eg fekk fredsvåren heime 

på Finnøy. 

– Men hadde du da rukket å ta 

eksamen? 

– Det vart til at alle skulle få stand- 

punktkarakterar, og dei som ynskte det 

etter at freden hadde kome, kunne velgje 

å ta eksamen, men dei som ville stå på 

standpunktkarakteren kunne gjere det. 

Og eg tok ikkje eksamen, eg vart ståande 

med standpunktkarakterane. 

Studerte til gymnaslærer 

– Men så, etter gymnaset, hvor skulle 

vegen gå? 

– Det var klårt at eg skulle inn i 

skulen, og då som lektor. Eg måtte òg 

tene litt pengar, det var før lånekassen 

hadde kome. Året 45–46 var eg heime og 

hadde ein framhaldskule. 

– Altså underviste? 

– Underviste i ein framhaldskule ja, 

og tok litt ekstraarbeid som gardsgut. 

Hausten 46 reiste eg så til Oslo. Medan 

eg var heime, tok eg også førebuande 

prøver i filosofi, logikk og latin, slik at eg 

kunne starte direkte på studiet. 

– Du hadde da bestemt deg mer eller 

mindre for at du skulle bli lektor og så 

begynne å undervise i gymnaset som det 

het den gangen? 

– Ja, og difor valde eg også fag som 

var gode undervisningsfag. Eg børja med 

tysk og så norsk, og at historie vart hovudfaget 

var nærast sjølvsagt. Eg fekk då 

veldig god hjelp av at eg hadde hatt norrønlina, 

for tysk var hovudmålet på norrønlina, 

altså som framandspråk. Dessutan 

var gamalnorsk eige fag, så der fekk 

eg mykje gratis då eg børja på 

norsksstudiet. 

Med Reinton og Holmsen inn i faget 

og rørsla 

– Hadde du noen tanker om det, da du 

begynte på Voss, at du skulle bli 

historiker? 

– Absolutt ikkje. Eg var klår over at 

desse tre faga skulle bli studiefaga, med 

tanke på lektorutdanning. Så det var først 

under studia, då eg børja på historiestudiet, 

at det heile på ein måte vart annleis 

enn det eg hadde tenkt meg. 

Biografi 

— Født 9. oktober 1924 på Finnøy i Rogaland. 

— Embetseksamen ved Universitetet i Oslo 1951 med 

historie hovedfag 

— Tilsett ved Institutt for sammenlignende kultur - 

fors k ning 1951—61 (også i studietida frå 1949) 

— Dosent i historie ved Norges Lærerhøgskole/ 

Universitetet i Trondheim 1961—74 

— Direktør for Norsk Folkemuseum 1975—89 

— Professor i historie ved Universitetet i Oslo 1984—94 

— Formann i Landslaget for bygde- og byhistorie 

(Landslaget for lokalhistorie) 1970— 79, (styremedlem 

1964—70) 

— Formann i styret for Norsk utvandrermuseum 

1988—93 

— I styret for NLI 1965—85 

— Redaktør av tidsskriftet Heimen 1953—54 og 

1973—75 

— Formann i Norske kunst- og kulturhistoriske museer 

(Museumsforbundet) 1977—81 

Bibliografi 

— Jord-eige og jord-leige i Ryfylke i eldre tid (1958) 

— Kven åtte jorda i den gamle leilendingstida? (1972, 

sammen med A. Holmsen) 

— Folketap og sammenbrudd 1350—1520 (1996, er bind 

4 i Aschehougs Norgeshistorie) 

— Finnøy: Gard og ætt (bind I—IV, 1993—1997) 

— Tallrike artikler i blant annet Heimen, Historisk 

tidsskrift, Norsk slektshistorisk tidsskrift, 

Kulturhistorisk leksikon for nordisk middelalder, 

Norsk Biografisk Leksikon, lokalhistoriske tidsskrifter 

og årbøker i hele landet; senest et bidrag i 

Årsskrift for Vestre Moland og Lillesand historielag 

nr. 11, 2008 (Vestre Moland, Høvåg og Birkenes for 

360 år sidan. Eit lite utsnitt av historia). 

– Hvordan da? 

– Ja, du kan gjerne seie at det var reint tilfeldig, for eg måtte 

jo tene litt pengar under studia. Eg hadde fått eit lite lån i sparebanken 

heime. Så veldig mykje var det ikkje å få heimanifrå, 

det var så eg hadde det eg trong. 

Tilfeldigvis fekk eg assistentarbeid for to sentrale personar: 

Lars Reinton og Andreas Holmsen. Dei var begge knytte til 

Instituttet for sammenlignende kulturforskning, som dreiv 

landsomfattande undersøkingar om sæterbruket og den norske 

garden. Dei trong ein assistent, og eg fekk arbeid der. Og det 

vart heilt avgjerande, på fleire måtar, for det første: Holmsen 

Halvard Bjørkvik får overrekt Kongens fortenestemedalje i gull ved 

fylkesmann Hans J. Røsjorde. Det skjedde under NLIs jubileumsmiddag 

i Oslo Militære Samfund den 9. september 2006. (Foto: Kurt Tverli). 

33 



var jo ein framståande historikar, og han 

vart seinare også professor i historie; han 

var ein inspirerande læremeister, og eg 

kom til å leggje opp mitt historiestudium 

veldig mykje ut frå det eg lærde av han. 

For det andre: Både Holmsen og 

Reinton var sentrale i den lokalhistoriske 

rørsla. Lars Reinton var formann i Landslaget 

for lokalhistorie, Holmsen var redaktør 

for tidsskriftet Heimen. 

I 1950 vart Randi Kleiven sekretær 

for dei, og gjennom dette vart eg også 

kjend med Randi. Vi overtok redaksjonsjobben 

i Heimen saman, og i 1953 gifte 

vi oss. Dette vart avgjerande for fordjupinga 

i lokalhistoria, der Randi og eg 

kunne arbeide i lag. Elles vart jo tilknytinga 

til Institutt for sammenlignende 

kulturforskning meir varig. 

Gards- og grannesamfunn. Kven åtte 

jorda? 

Eg tok avsluttande eksamen i 1951, og då 

vart eg knytt til instituttet som forskingskonsulent 

kalla dei det vel, med prosjektet 

”Garden i norsk samfunnshistorie”. 

Så dermed reiste eg ein god del rundt i 

landet til å børje med og samla tradisjon 

og vart ogå leiar for undersøkingane då 

Holmsen gjekk over i eit professorat ved 

Universitetet i Oslo. 

– Hovedoppgaven din fra 1951 het 

”Jordeigedomstilhøve i eldre tid”. 

– Ja. Hovudtittelen var ”Jord-eige og 

jord-leige i Ryfylke”. Det var etter tilråding 

frå Andreas Holmsen at eg valde 

det, og det vart jo på mange måtar avgje- 

rande for det eg har drive på med av forsking 

og skriving seinare. 

– Hvem eide jorda. Men du – jeg vet jo 

at historiefaget er gammelt i Norge, tradisjonsrikt 

og har hatt en lang rekke betydelige 

historikere. Likevel var det vel 

også slik at man hadde ikke fått oversikt 

over alt, som for eksempel jordeiendomsforholdene? 

– Det var på mange måtar eit nytt 

studiefelt det, som Holmsen var den 

første som gjekk inn i. Ein hadde sjølvsagt 

visst at dei åtte jord – klostra åtte 

jord, kongen åtte jord og stormenn, men 

det var ikkje gjort forsøk på å studere 

jordeigedomstilhøva i samanheng, både 

for å forklåre forhold innanfor bondesamfunnet 

og nytta jordeigedomstilhøva 

til å få fram økonomiske og sosiale strukturar 

og maktkonstellasjonar, både i mellomalderen 

og seinare. 

– Men du, da var du allerede, kan man 

si, hekta på historie med sosialt og økonomisk 

utgangspunkt, mens andre har 

vært mer opptatt av det mer rent politiske. 

– Jada, eg har aldri vore i tvil om 

korleis eg har prioritert for min eigen del. 

Politisk historie er jo viktig som bakteppe 

kan ein seie, men eg har meir vore interessert 

i å gå litt bakanfor her. 

Trondheimstida: Dosent i lokalhistorie 

– Du var i Trondheim fra 1961 til -74. 

– Ja. Og det var jo ei interessant og 

spanande tid vi fekk der, ei vekst- og 

omformingstid som eg fekk vere med på. 

Halvard Bjørkvik var dosent ved Historisk 

institutt i Trondheim mellom 1961 og 1975, 

og dosenturet het ”historie med lokalhistorie”. 

I mesteparten av perioden var han også 

instituttstyrer. (Foto: Privat). 

grunnlaget for folkekunsten. Eg var den 

tredje direktøren på museet. I dei 80 åra 

før mi tid hadde det berre vore to direktørar, 

grunnleggjaren Hans Aall (1894– 

1946) og Reidar Kjellberg (tilsett ved 

museet frå 1934, direktør 1946–1974). 

Begge var sterke personlegdomar og 

framståande fagmenn. Alt vitna om soliditet 

og tradisjon. Men tida kravde endringar, 

m.a. omforming frå eit opplyst einevelde 

til ein organisasjonsstruktur der 

medarbeidarane fekk vere med på avgjerder 

i organiserte former. Det var krevjande, 

for det måtte skje utan å bryte ned 

det positive som var skapt tidligare. Men 

det var eit arbeid som engasjerte, og eg 

kunne dra nytte av røynslene frå trondheimstida. 

Av eksterne oppgåver som eg 

hadde glede av å engasjere meg i, nemner 

eg tida som formann i museumsforbundet 

og det mangslungne konsulent- og utgreiingsarbeidet 

for Norsk kultur råd. 

– Er det noen spesiell sak som du vil 

trekke frem fra din tid som museumsmann? 

– Ja, det var ei sak som var mykje 

framme i pressa, nemleg tilbakeføringa 

av den såkalla norske samlinga frå Nordiska 

Museet i Stockholm. Det vart ei 

merkesak for Folkemuseet, som eg hadde 

glede av å arbeide med. Ei orientering er 

teken inn i Museumsnytt nr. 4 2008 og 

ein lengre artikkel på heimesida til 

Museums forbundet. 

– Du var direktør for Folkemuseet fra 

1975 til 1989 og så var du professor 2 i 

historie ved Universitetet i Oslo fra 1984 

og professor fra 1990 til 1992. 

– Ja. Eigentleg til 94. Dei to siste åra 

hadde eg ei forskingsstilling med delvis 

fri frå universitetet. 

Historie nedenfra 

– Du har drevet som forsker og forfatter 

og pedagog – og museumsdirektør. Jeg 

hadde tenkt å spørre deg om hva du likte 

best, men det er vel egentlig et nokså 

dumt spørsmål fordi det går så i hverandre. 

Én dag er det mer vekt på det ene, en 

annen dag mer på noe annet, men det er 

hele tiden det samme du holder på med? 

– Det er heilt rett, Kari, det heng 

saman, og noko av den innsikta ein får 

når ein arbeider med ulike ting, får ein 

nytte av også på andre område, så her 

heng det saman. Det som har eit lokalhistorisk 

tilsnitt, er det som kanskje engasjerer 

aller mest. 

– Og der har Randi hatt mykje å seie. 

Nettopp at vi starta samarbeidet vårt med 

Landslaget for lokalhistorie, vart avgjerande 

for interessa og for det som eg har 

arbeidt med. Og også i undervisningssamanheng 

brukte eg ofte lokalhistoria 

som utgangspunkt. 

– Slik at når samfunnsstruktur og 

jord eiendomsforhold, for eksempel på 

Finnøy, er sånn som de var, så er det jo 

ikke usannsynlig at forholdene var noe 

tilsvarende et annet sted? 

– Det er nettopp slik eg ofte har brukt 

historia, til å vise likskapar og også få 

fram ulikskapar og grunnane til at det 

var annleis på Finnøy enn i Vegårdshei 

til dømes. Det opnar for å diskutere samfunnsstruktur 

og nærme seg kva dette 

fortel om drivkrefter og kva som ligg bak 

det som har skjedd. 

– Nettopp. Så det er ikke lokalhistorie 

for ingenting, men lokalhistorie er en 

historisk metode, kan man si? 

– Begge delar. Men ein kan lett kome 

på ville vegar når ein arbeider med lokalhistorie, 

dersom ein avgrensar historia 

berre til den lokale eininga. Dette å sjå 

samanhengen mellom det som skjer 

lokalt og det som skjer eller har skjedd 

andre stader. 

– Mer nasjonalt mener du? 

– Nasjonalt, og i visse tilfelle også internasjonalt. 

Edvard Bull den eldre har ei 

kjend spissformulering: ”Å arbeide med 

Vestre Slidre eller Nord Aurdal uten å ha 

ordentlig greie på hele Valdres, med 

Rennebu uten hele Orkedal, kan ikke bli 

andet enn svindel og snak.” 

– Edvard Bull den yngre hadde et 

motto for sitt arbeid: å se historien 

nedenfra. 

– Ja, og det festskriftet som vart gitt ut 

til hans syttiårsdag, det heitte nettopp 

det: Historien nedenfra. 

Dette er et sterkt forkortet og redigert 

intervju som Kari Michelsen gjorde med 

Bjørkvik i 2008. Intervjuet i sin helhet er 

lagt ut på nettstedet til LLH www.historielag.org 

Kari Michelsen (f. 1946) er forsker og 

forfatter innen norsk kultur- og musikkhistorie 

med hovedvekt på musikkhandel 

og -forlagshistorie. 

Hadelands historie. 

1900–1950 / 

Kjell Roger 

Eikeset. Tingelstad:Randsfjordmuseene, 

Avd. 

Hadeland Folke - 

museum, 2008. 

B 5: 460 s. 

I 2008 forelå bind 5 av Hadeland bygdebok. 

Boka tar for seg perioden 1900– 

1950. Hadeland besto i denne perioden 

av fire kommuner: Brandbu, Gran, 

Lunner og Jevnaker. Denne boka blir 

således en områdehistorie i skjæringspunktet 

mellom kommunalhistorie og 

regionalhistorie. Boka har 22 kapitler, 

inkludert innlednings og avslutningskapitel. 

Kapitlene er tematiske, men følger 

likevel en kronologisk linje. Det er valgt 

ut tidstypiske temaer for de enkelte periodene. 

Vi får her en gjennomgang av 

både sosiale, økonomiske, kulturelle og 

poliske utviklingstrekk i området. I og 

med at det er fire kommuner som her 

behandles har det gitt forfatteren mulighet 

til å se utviklingen i de ulike kommunene 

i forhold til hverandre. (Henv. 

Randsfjordmuseene AS. Avd. Hadeland 

Folke museum). 

34 35 



Eg nemner særskilt det såkalla ”studentopprøret” 

med demokratiseringsprosessen 

i 1967–68 – vi var tidleg ute med å 

sleppe studentane til med fast representasjon 

i styringsorgana ved instituttet – 

og arbeidet med å passe Lærarhøgskolen 

inn i Universitetet i Trondheim. 

Eg har mange gode minne frå tida i 

Trondheim, også frå tida som avdelingsformann 

og arbeidet med planane for det 

storstilte universitetsbygget på Dragvoll. 

Eg var jo dosent i historie, og dosenturet 

heitte ”historie med lokalhistorie”. I 

tillegg til arbeidet ved instituttet og den 

direkte undervisninga der dekte dosenturet 

også arbeid utover dette – eg var 

m.a. formann i Samnemnda for lokalhistorisk 

gransking i Nidaros bispedøme, 

som hadde som målsetjing å stimulere til 

lokalhistorisk aktivitet i trøndelagsregionen. 

Vi arrangerte jemt-trøndske historikarmøte, 

annakvar gong i Östersund 

og i Trøndelag. Det var eit veldig gjevande 

arbeid. I tillegg hadde eg ein del 

undervisning i distrikta, og då alltid 

saman med Randi. Eg underviste i lokalhistorie, 

Randi i gotisk skrift, som du jo 

sjølv har opplevd, så det vart ein god del 

reising rundt om i bygder både i Trøndelag 

og i Nordland. 

Og det var ei veldig fin undervisningsform. 

Mange eldre og mange kvinner, 

husmødre, kom på desse kursa. Dette var 

personar som dreiv med ættegransking, 

nokon med si eiga slekt, andre var engasjerte 

i lokale historielag med innsamling 

av tradisjon og slikt. 

– Slektshistorie drev jo Randi veldig 

mye med. Hvordan er det med deg der? 

– Eg skreiv bygdebok, gards- og ættesoge 

om heimbygda mi, Finnøy. Frå 

1993 til -97. Då var fjerde band avslutta. 

Museumsdirektør og professor 

– Tiden ved Folkemuseet utgjør en viktig 

del av ditt yrkesliv – hele 15 år! 

– Ja, og det var ei tid med store utfordringar. 

Gjenstandsforskar har eg aldri 

vore, eg har ikkje noko utdanning som 

kunsthistorikar eller i arkitektsamanheng. 

Det som var mitt interessefelt, var 

levevilkåra i eldre tid, det som skapte 

Liv og Lagnad i 

Landvik. Førhistorisk 

tid / Johannes 

Schrøder Havstad. 

Grimstad: 

Landvik Historielag, 

2008. B. 1: 

669 s. 

Boka tar for seg 

natur- og kulturhistorien i Landvik fram 

til 1050. I første delen av boka får vi 

kjennskap til bergrunnen i Landvik, samt 

isens forming av landskapet her. Andre 

bolken tar for seg ”jeger- og samlartid” 

8000–4000 f.kr. Den tredje delen omhandler 

”Jordbruksrevolusjonen”, eller 

”bondesteinalderen” (3500–1800 f.kr.). 

Så kommer en bolk som tar for seg bronsealderen 

i Landvik (1800–500 f. kr.). 

Siste hovedbolken tar for seg jernalderen 

(500 f.kr.–1050 e.kr.). Mens landskaps- 

og steinalderbolkene er tematisk inndelt, 

får vi i bronse- og jernalderen også en 

geografisk basert inndeling av temaene. 

Boka er rikt illustrert både med bilder av 

naturformasjoner, landskap, gjenstander, 

samt aktiv bruk av kart. (Bruken av kart 

Bok og skift 


36 


Bok og skrift 

i denne utgivelsen er omtalt i en egen artikkel 

i dette nr. av Lokalhistorisk 

magasin). (Henv: Landvik Historielag, 

Landvik bygdehus, Gjærbrøndv. 280, 

4886 Grimstad). 

Bygdebok for 

Lesja. Foto og fotografering 

i Lesja 

og av lesjingar 

1850–1950 / 

Arnfinn Kjelland 

og Tor Einbu. 

Lesja: Snøhetta 

forlag ; Lesja 

kommune. B. 4: 

287 s. 

Boka har sin bakgrunn i fotografier som 

ble samlet inn i forbindelse med bygdebokprosjektet 

for Lesja. Boka er inndelt i 

seks kapitler. Det første av disse setter 

bokas hovedtema i perspektiv, her får vi 

blant annet innblikk i den tekniske utviklinga 

rundt fotografering, samt en vurdering 

av fotografiet som kilde. Så følger to 

kronologiske kapitler og fire tematiske. 

Skillet mellom de to kronologiske kapitlene 

er satt til 1910. Her blir daterte bilder 

presentert og drøftet med bakgrunn i 

noen hovedtrekk i bygdehistoria. Etter de 

to kronologiske kapitlene følger tre tematiske. 

Det første av disse tar for seg lokale 

fotoamatører fram til ca. 1940. I de andre 

får vi kjennskap til de profesjonelle bygdefotografene 

og dokumentasjonsfotografering. 

I siste kapittel får vi se bilder 

med forskjellige fototemaer. Dette dreier 

seg bilder man har kunnskap om, men 

som ikke passet inn i de før omtalte 

temaene. (Henv. Lesja kommune). 

Mangfoldige 

minner. Veier til 

Norge / red. av Liv 

Bjørnhaug Johansen 

og Ida Tolgensbakk 

Vedeld. 

Oslo: Aschehoug ; 

NFL ; LLH ; NLI, 

2008. 144 s. 

Denne utgivelsen 

har sin bakgrunn i prosjektet Mangfoldige 

minner, som er et samarbeidsprosjekt 

mellom Norsk Folkeminnelag, Norsk lokalhistorisk 

institutt og Landslaget for 

lokalhistorie. Prosjektet har engasjert lokalhistorielag, 

innvandrerorganisasjoner, 

sanitetskvinnegrupper og andre til å 

samle inn muntlige minner blant innvandrere 

i Norge: både intervjuer og overførte 

folke minner. 

Prosjektet har opprettet nettstedet 

www.mangfoldigeminner.no, der man 

selv kan legge inn materiale. Veier til 

Norge er et delprosjekt under Mangfoldige 

minner. Her har migranter i Norge 

fortalt sine historier. I den foreliggende 

boka er det presentert 31 utvalgte historier 

fra denne innsamlingen. Boka er 

ment å gi et lite innblikk i de forskjellige 

skjebnene som fører nye mennesker til 

Norge, samt gi innsikt i hvilke erfaringer 

de møter. Noen av migrantene har skrevet 

ned historiene selv, men de fleste bidragene 

har sin bakgrunn i intervjuer. Eksempelvis 

får vi her presentert historien 

til Joyce som kom fra England i 1945, 

Gesa som kom fra Ungarn i 1956, Marc 

som kom fra Frankrike i 1971, Kaveh 

som kom fra Iran i 1987 og Justin som 

kom fra Zimbabwe i 2002. (Henv. Norsk 

lokalhistorisk institutt). 

Heggedal. Fra 

1800-tallet fram 

til våre dager / 

Terje Martinsen. 

Asker: Asker og 

Bærum Historielag, 

2008. 323 s. 

I forordet til denne 

boka understreker 

forfatteren at dette 

ikke er en gårds- og slektshistorie. Utgivelsen 

har heller ikke som ambisjon å 

være en generell bygdehistorie. Forfatteren 

oppsummerer derimot ambisjonen 

med boka til å være en muntlig, folkelig, 

bilderik, opplevelsesrik og assosiasjonsrik 

fremstilling av et lite norsk samfunns 

nære fortid i en viktig fase i norsk 

historie. 

Den første bolken tar for seg det førindustrielle 

Heggedal, dvs. 1800-tallet 

fram til 1875. Her får vi kjennskap til 

økonomiske og sosiale forhold i bygda. 

Her presenteres også korte gårdshistorier. 

Andre bolken har forfatteren kalt Kontakt 

med omverden 1875–1920. Kapitlet er for 

det meste viet utviklinga og organiseringa 

av samferdsel. Tredje bolken tar for 

seg temaet Industrien kommer til Heggedal, 

dette omhandler samme tidsrom 

som bolk 2. Boka er videre bygd opp 

rundt kronologisk avgrensede tematiske 

bolker. Her omtales flere bedrifter, ek- 

sempelvis Viking gummivarefabrikk og 

Sætre Kjeksfabrik. Nyvinninger i bygda 

blir også omhandlet i egne bolker, eksempelvis 

har bygdas elektrifisering og 

vannforsyning fått egne kapitler. Forskjellige 

sosiale forhold omtales også. 

Okkupasjonsåra har også fått et eget kapittel. 

Boka har til sammen 26 slike tematisk/kronologiske 

bolker. (Henv. 

Asker og Bærum historielag) 

Fortiet fortid. Tragedien 

Norge aldri 

forsto / Arvid Petterson.Hammerfest/Brennelv: 

Museene for kystkultur 

og gjenreisning, 

2008. 383 s. 

Boka tar for seg 

tvangsevakueringa av Finnmark og 

Nord-Troms, med et noe annet perspektiv 

enn det som til nå har vært vanlig. Forfatteren 

har valgt å ta utgangspunkt i muntlige 

kilder. Boka er delt inn i 11 kapitler, 

med et tillegg der vi får en oversikt over 

de som døde under tvangsevakueringa 

eller overvintringa og Finnmarkskrigen. 

I første kapittel får vi en innføring i bakgrunnen 

for prosjektet. I kapittel 2 gir 

forfatteren oss en oversikt over hva som 

tidligere er skrevet om temaet både i 

faglitteratur og skjønnlitteratur. Her får 

vi kjennskap til hvordan flyktingene ble 

mottatt lengre sør i Norge, samt erfaringer 

fra de som trosset evakueringspåbudet 

og overvintret i de områdene som 

skulle evakueres. Her omhandles også 

forhold rundt vervede soldater og lotter 

som bidrog i de norske styrkene som 

overtok Finnmark etter at tyskerne trakk 

seg ut. Kapittel 5 gir oss en oversikt over 

de evakuertes graver sør i landet. Kapittel 

6 tar for seg hvordan informasjon fra 

omverden ble gitt til de evakuerte og de 

som overvintret. Kapittel 7 presenterer 

kunst og kultur fra perioden. Kapittel 8 

tar for seg krigs- og evakueringshistorie i 

nabolandene, hovedsakelig Finland. I 

kapittel 9 blir krigen og tvangsevakueringen 

som identitetsfortelling drøftet, og 

kapittel 10 tar for seg de første gjenreisningsårene. 

I avslutningskapitlet blir 

for skjellige ettervirkninger av evakueringen 

behandlet. (Henv. Gjenreisningsmuseet 

for Finnmark og Nord-Troms, 

Hammerfest). 

Årbokarbeiderens ABC 

Av Pål Thonstad Sandvik 

Årbokarbeiderens 

ABC. En 

veiledning i 

årbok utgivelse 

/ Kjell Haugland.Trondheim:Landslaget 

for 

lokalhistorie, 

2008. 91 s. 

Hvis intet annet hjelper – les bruksanvisningen 

heter det gjerne. Men også når alt 

fungerer tilsynelatende bra kan det lønne 

seg å lese veiledningen. Det er alltids 

noen viktige detaljer som man ikke har 

tenkt godt nok igjennom. Hauglands 

kortfattede, men særs nyttige bok, Årbokarbeiderens 

ABC viser nettopp dette. 

Denne anmelderen har selv vært årbokredaktør. 

Hvis Hauglands bok hadde 

eksistert da jeg tiltrådte mitt verv ville 

jeg for det første ha spart adskillige timeverk, 

og for det andre ville resultatet, den 

ferdige årboka, antagelig blitt et par hakk 

bedre. Jeg tror nok mange årbokredaktører 

har gjort samme erfaring som meg; 

de har vært nødt til å finne opp hjulet på 

nytt, uten at de nødvendigvis har klart å 

få det helt rundt. 

Haugland har et vell av erfaring som 

han øser av. Han har vært redaktør av det 

velrenommerte årsskriftet Bøgda vår, 

utgitt av Oppdal historielag, helt siden 

starten i 1979. I tillegg har han hovedfag 

og doktorgrad i historie. 

Boken består av helt konkrete råd om 

hvordan man skal gå frem når årboka 

skal lages. Hvordan skal man finne forfattere 

og temaer? Her er det nyttige tips 

til hvordan stoffet kan varieres fra år til 

år. Haugland har også – etter mitt skjønn 

– kloke synspunkter på hva slags stoff 

som ikke hører hjemme i en lokalhistorisk 

årbok. Skjønnlitteratur og dikt bør 

publiseres andre steder. 

Et eget kapittel er viet bilder og illustrasjoner. 

De fleste fotosamlingene finnes 

i private skuffer og skap. Boken inneholder 

noen gode huskeregler som bør følges 

når man benytter slike private bilder. I 

tillegg finnes det mange offentlige fotosamlinger 

hvor man kan få tak i bilder til 

en rimelig penge. Gamle malerier og 

tegninger kan også være gode illustrasjoner. 

Det finnes også lettvinte måter å få 

tak i kartmateriale. Haugland har også en 

nyttig oversikt over regelverket omkring 

rettigheter til bilder og illustrasjoner og 

hvordan redaksjonene på en enkel måte 

skal håndtere slike spørsmål. 

Mange vil ha stor nytte av kapitlet om 

hvordan redaksjonen bør organiseres. 

Bør man ha en redaktør eller en større 

redaksjonskomité? Hva slags juridisk og 

etisk ansvar har man som redaktør? Hva 

slags tidsfrister bør man ha i årbokarbeidet? 

Her kommer Haugland med konkrete 

råd om hvordan redaksjonen bør 

legge opp arbeidet gjennom året. Skippertaksmetoden 

duger ikke. 

De neste spørsmålene som drøftes er 

redaksjonens konkrete arbeidsoppgaver. 

Hvordan bør en årbok se ut? Hvor mye 

kan man gjøre på egen hånd og hva bør 

man overlate til profesjonelle krefter på 

trykkeriet? Her har det skjedd mye på 

teknologisiden i løpet av de siste årene. 

Man kan gjøre stadig mer av lay-out arbeidet 

selv uten å være eksepsjonelt datakyndig. 

Jo mer man gjør på egen hånd, jo 

lavere blir selvfølgelig trykkeriutgiftene. 

På dette feltet er det lett å bli imponert 

over Hauglands pedagogiske evner. Han 

forklarer i grove trekk hvordan man kan 

gå frem og hva slags programvare som 

kan brukes. Dette er en av de mer lettfattelige 

innføringer i databehandling som 

denne anmelderen noensinne har lest. 

Selv om forfattere og medarbeidere 

får lav eller ingen betaling, påløper det 

nokså vesentlige utgifter. I kapitlet 

”Hvordan få god økonomi i årbokarbeidet” 

drøfter Haugland de viktigste faktorene 

som påvirker kostnadene og hvordan 

disse eventuelt kan reduseres. Årbøker er 

unntatt merverdiavgift. Imidlertid varierer 

det litt hvordan de ulike fylkesskattekontorene 

praktiserer denne regelen. 

Forfatterens korte utgreiing av gjeldende 

regelverk er derfor meget nyttig. Vel så 

viktig som utgiftene er det å skaffe inn- 

tekter. Årbøker har det økonomer kaller 

svært stor etterspørselselastisitet. Hvor 

mye som selges er gjerne avhengig av 

måten salgsarbeidet blir utført på. Her 

kommer Haugland med mange gode 

tips. 

Bokas siste kapittel heter ”Noen råd 

til deg som skal skrive for årboka”. Det er 

en forfatterinstruks som man kan kopiere 

og dele ut til aktuelle bidragsytere. 

Mange årbokredaksjoner vil utvilsomt 

ha glede av dette. Her er det gode råd til 

forfatterne om hvordan de skal gå frem 

når de skriver sine bidrag, hvordan artikler 

bør bygges opp, bruk av overskrifter, 

sitater med mer. Han kommer også med 

forslag om hvordan man kan sette opp 

kildeoversikter. 

Det er ikke til å komme forbi at det 

kan ta hundrevis av arbeidstimer å lage 

en fin årbok. Hvis man inkluderer forfatternes 

innsats blir tallet enda høyere. 

Mange redaktører har nok av og til gått 

litt lei. Men Haugland har noen vakre 

formuleringer om nettopp dette, han 

kaller årbokarbeidet ”et slit med mening”. 

Det er også ”kulturell verdiskapning”. 

Han nevner fem gode grunner til å lage 

årbøker. De gir for det første mange en 

god leseropplevelse. For det andre øker 

de den lokale identitetsfølelsen og kan 

øke sansen for lokalt miljø- og kulturvern. 

For det tredje sikrer årbøkene 

kunnskap om fortiden som ellers ville ha 

gått tapt. Med årbøkene driver vi – med 

Hauglands ord – ”redningsarbeid for 

fremtiden.” For det fjerde skaffer årbøkene 

historisk kunnskap som kan være 

til nytte for lokalt næringsliv (særlig reiseliv) 

og skole. Som et femte punkt 

nevner han at årbøkene får frem kunnskap 

som er viktig i det historiske forskningsarbeidet 

som gjøres ved universiteter 

og høyskoler. Det er altså all grunn 

til å fortsette å utgi årbøker – og til å lese 

Hauglands utmerkede lille bok. 

Pål Thonstad Sandvik er førsteamanuensis 

i historie ved Institutt for historie 

og klassiske fag på NTNU i Trondheim. 

37 

Bok og skift 


38 


Bok og skrift 

Kikkhull til livet i Norge i 1743 … 

… og en skattkiste for lokalhistorikere! 

Av Marthe Glad Munch-Møller 

Med det femte bindet i serien er kildeutgivelsen 

Norge i 1743 fullført. Bindet 

handler om Møre og Romsdal, Nord- og 

Sør-Trøndelag, Nordland og Troms. Her 

er beskrivelsene lokale embetsmenn 

skrev om distriktene sine for første gang 

samlet i sin helhet. Utgivelsen gir et 

sjeldent innblikk i de norske lokalsamfunnene 

i perioden, og inneholder rike 

beskrivelser med et vidt tematisk spenn. 

I 1743, mot slutten av en nødsperiode, 

sendte Danske kanselli ut 43 spørsmål 

som embetsmennene skulle svare på. 

Dette var den mest omfattende undersøkelsen 

i sitt slag, og dekket Danmark, 

Norge, Island og Færøyene. En motivasjon 

bak undersøkelsen var å kartlegge 

distriktenes ressurser, noe som resulterte 

i en rekke inngående beskrivelser av 

værforhold, fisk og fiskevær, vilt, husdyravl, 

skog og sager, hva slags korn og 

frukt som ble dyrket, samt hvor rikt 

området var på salt og andre mineraler. 

Havner ble beskrevet etter hva slags, og 

hvor mange skip som kunne ligge der. 

Dessuten finnes oversikt over distrik- 

tenes toll-, losse- og ladesteder. I tillegg 

til det rent økonomiske, var en del av 

spørsmålene, og særlig en del av svarene 

rettet mot kulturelle og sosiale forhold. 

Folkelynne og sosiale forskjeller 

Befolkningen gis en variert omtale. Innbyggere 

i Åsen i Nord-Trøndelag ble 

beskrevet som ”et fromt og bøjelig 

folck”, mens folket i nabobygda Frosta 

ble om talt som ”haardt og egensindigt”. 

Dialekt eksemplene avspeiler også 

normer i befolkningen. I Norddal på 

Sunnmøre bruk tes for eksempel det negativt 

ladde ordet ”kaalryggja” om en 

som hadde sittet så mye inne at han ikke 

tålte kulda. 

Beskrivelsene av folkelynnet fokuserte 

på arbeid og hvordan dette ble 

utført. Yrkene var i stor grad knyttet til 

fiske og landbruk, men også en del håndverk. 

Arbeidsbeskrivelsene ble ofte 

blandet med verdibetegnelser. Sogneprest 

Iver Ludvigsen Munthe beskrev 

Voldas innbyggere som ”arbeidsomme 

og meget, om ikke for meget, dristige til 

søes”. Andre egenskaper, slik som hvor- 

vidt innbyggerne ”inclinerte” til alkohol 

og tobakk, og om de var ”opsætzige imod 

øvrigheden” ble også framhevet. 

Noen av tekstene bærer preg av å være 

skrevet under en nødsperiode. Ett eksempel 

kan være amtmann Ove Schjelderup 

i Nordlands amt, som beklaget seg 

over at innbyggerne ”var inclineret at 

leve vell”, og derfor brukte det de hadde 

uten å spare noe for fremtiden. Nødsårene 

1741–1743 preger også andre beskrivelser: 

Oversikter over fødte og døde i distriktet 

illustrerer matkrisas konsekvenser, 

slik som i Stadsbygd prestegjeld i 

Sør-Trøndelag, hvor det for 1743 ble 

oppgitt 53 fødte og 156 døde. 

Sykdommer, medisin og helse 

I perioder med dyrtid og lite mat, slik 

som i 1741–43, var dysenteri og flekktyfus 

et stort problem. Disse, ”og anden 

alminnelig sygdom, [haver] lugt manges 

øyne til” skrev Christian Ulrik Tønder, 

amtmann i Romsdal. Dysenteri forklarte 

han med at folk flest ikke hadde annet å 

spise enn frossen havre og fisk. 

I følge visepastor i Herøy prestegjeld 

Til venstre ser vi et utsnitt av Peter Schnitlers kart over Nordland amt 

fra 1744. Det viser Vestfjorden i Nordland med Lofoten og deler av 

Salten. Kartet ble sendt til Danske kanselli sammen med besvarelsen 

av de 43 spørsmålene. (NRA, GA 269, foto: Odd Abrahamsen). I Norge i 

1743 kan vi blant annet finne gode råd mot skjørbuk. På bildene over 

ser vi to av dem, nemlig skjørbuksurt og molte. 

på Sunnmøre, var ingen helt fri for skjørbuk. 

Heldigvis, la han til, fantes det to 

”skiønne urter til kuur for denne 

siugdom”, nemlig kløver og skjørbuksurt. 

Selv om det ennå ikke var oppdaget 

at skjørbuk var forårsaket av C-vitaminmangel, 

kjente man til flere virksomme 

medikamenter. I tillegg til molter og 

skjørbuksurt, nevntes furuknopper kokt 

i sur øl, og avkok av maur! 

Ifølge Tønder kom skjørbuk ”deels af 

hafvets salte dunster (…)” og dels av at 

befolkningen bodde i hytter uten piper. 

Ideen om at dårlig luft gjorde en syk, ser 

vi også i Ørskog på Sunnmøre, der 

sogne presten skrev at de ikke hadde mye 

sykdommer, siden luften inne i fjorden 

var sunnere enn ute ved havkanten. 

Kapellanen i Skogn prestegjeld i 

Nord-Trøndelag forklarte at: ”Til udvortes 

saar har den gemeene mand sine egne 

besynderlige medicamenter, saasom at 

komme gloende aske eller ildmørje i 

saaret saa snart det er faaet.” Ellers besto, 

ifølge amtmann Tønder i Romsdal, 

”bond ens apotech udi een flaske hamborger 

brendeviin”. 

Mangfold 

Norge var ikke noe homogent samfunn, 

og regionale og etniske kulturforskjeller 

kommer tydelig fram av besvarelsene. I 

bind fem er det samene som skiller seg 

klarest ut. 

I følge major Peter Schnitler var Lapfinnernes 

lynne preget av ”deres naturlige 

frihed, at leve utvungen og at vanke 

omkring”. Schnitler påstår at samene 

holdt seg ungdommelige, siden de ikke 

kjente til tungt arbeid som pløying, husbygging 

og landbruk. Schnitlers beskrivelse 

av samene bærer preg av en tro på 

at forskjellige folkeslag hadde forskjellige 

medfødte egenskaper. Ifølge Schnitler 

ville samebarn som hadde vokst opp hos 

bønder, alltid løpe til fjells til folket sitt 

så snart de ble voksne. Han beskrev for 

øvrig samene som ”tilbøyelige til drikk”, 

og de er ”smaa, magre, naar de trede til 

nogen alder, suurøiede folk, fra en nordmand 

saa kiendelige, som en jøde fra en 

christen.” Samer som drev jordbruk levde 

som andre nordmenn, hevdet Schnitler, 

men la til at de ikke var så flittige som 

nordmenn i samme arbeid. 

Samisk religion ble beskrevet i bruddstykker. 

Under overskriften ”Merkværdigheder 

i Nordlands amt” ble det fortalt 

om en sten som samene ofret til på vei til 

og fra fiske. Offeret ble gjort ved å putte 

tobakk i stenens sprekker og ved å smøre 

blod og fisk på den. ”Slik vankundighed” 

skal misjonstjenesten ha utryddet. 

Norge i 1743 er tilrettelagt av Gerd 

(Bildet til venstre: Cochlearia danica. Foto: Strobilomyces, http:// 

commons.wikimedia.org/wiki/User:Strobilomyces, publisert under 

GFDL-lisens: www.gnu.org/licenses/fdl-1.2.txt. Bildet til høyre: Cloudberry. 

Foto: mwri, www.flickr.com/people/karviainen/, publisert under 

CC-BY-SA: http://creativecommons.org/licenses/by/2.0/deed.no.) 

Mordt, og utgitt av Riksarkivet i samarbeid 

med Solum forlag. Kilden gir et 

unikt innblikk i økonomiske, kulturelle 

og sosiale forhold, og er en skattkiste 

både for lokalhistorikere og som grunnlag 

for tematiske studier. 

Marthe Glad Munch-Møller er masterstudent 

i historie ved Universitetet i 

Oslo og vitenskaplig assistent ved Norsk 

lokalhistorisk institutt. 

Norge i 1743 

43 spørsmål ble sendt ut til Danmark, 

Færøyene, Island og Norge. De 

norske besvarelsene er utgitt i fem 

bind i perioden 2003–2008: 

– Bind 1 inneholder besvarelser fra 

Østfold og Akershus 

– Bind 2 innholder svarene fra 

Hedmark og Oppland 

– Bind 3 består av svarene fra Buskerud, 

Vestfold og Telemark 

– Bind 4 dreier seg om Aust-Agder, 

Vest-Agder, Rogaland, Hordaland 

og Sogn og Fjordane 

Materialet var planlagt brukt som 

grunnlag for en trykt Norges-beskrivelse. 

Det kom ett bind i 1763, 

siden ble det ikke mer. 

39 

Bok og skift 


40 


Bok og skrift 

En snartur bak 1743-kulissene 

Utgiverne intervjuet av Marthe Glad Munch-Møller 

Gerd Mordt og Margit Løyland har hatt 

ansvar for de to siste bindene av Norge i 

1743. De jobber i Seksjon for kildeutgivelse 

i Riksarkivet. Seksjonen, som har 

seks faste stillinger, utgir et rikt spekter 

av kilder, fra middelalderkilder som Diplomatarium 

Norvegicum til amerikabrev 

fra 1800-tallet. Kjeldeskriftkommisjonen, 

en ekstern kommisjon av 

historikere, runologer, norrønfilologer og 

jurister, er med på å bestemme hva som 

skal utgis. 

– Hvor lenge har dere jobbet med 

Norge i 1743? 

– Kimen til utgivelsen ble sådd på 80tallet, 

da Arnvid Lillehammer og Ståle 

Dyrvik foreslo prosjektet for kommisjonen. 

Siden da er nærmere 20 årsverk lagt 

ned i utgivelsen. I begynnelsen var det 

Kristin M. Røgeberg som hadde ansvaret 

for prosjektet. Siden har vi tatt over. 

Å klargjøre kilder for utgivelse er et 

møysommelig arbeid. Først transkriberes 

selve teksten. Deretter finleses den transkriberte 

teksten opp mot kilden slik at 

alle feil blir lukt vekk. I tillegg er mye 

arbeid lagt ned i å lage gode person- sak- 

og stedsnavnsregistre. Enkelte temaer 

har fått ekstra fokus. De første bindene 

har for eksempel et eget planteregister. 

Utgiver skriver også en innledning til 

hvert bind. Tidligere riksarkivar John 

Herstad har for øvrig skrevet en administrasjonshistorisk 

innledning til hele 

serien. Den står i bind 1. 

– Hvor befinner originalmaterialet 

seg? 

– Mesteparten av originalmaterialet 

finnes i Det kongelige bibliotek i København. 

På Riksarkivet har vi avskrifter fra 

1870-tallet. Dessverre er ikke disse gode 

nok, og vi har måttet bruke kopier av 

materialet i København. Enkelte ganger 

har det ikke vært mulig å tyde teksten ut 

fra kopiene, og vi har reist til København 

for å lese originalbesvarelsene. 

– Hvem retter dere utgivelsene mot? 

– Målgruppen varierer fra utgivelse 

til utgivelse. I dette tilfellet er det særlig 

lokalhistorikere, masterstudenter og for- 

Å klargjøre kilder for utgivelse er et møysommelig 

arbeid. Gerd Mordt (t.v) og Margit Løyland, 

ved Seksjon for kildeutgivelse i Riksarkivet, 

har hatt ansvar for de to siste bindene 

av Norge i 1743. (Foto: Brita Nyquist). 

skere innen historiefaget som er interessert. 

I tillegg er materialet interessant for 

folk som forsker på spesielle temaer som 

besvarelsene berører, slik som planter, 

dyreliv og sykdommer. Siden besvarelsene 

inneholder så rike dialektprøver er 

det også en kjemperessurs for dialektforskere, 

siden de viser dialektene i et historisk 

perspektiv. 

– Arbeidet vi har gjort med stedsnavn 

er særlig interessant for lokalhistorikere. 

Siden vi skulle identifisere steder helt 

ned på gårdsnivå, har vi jobbet mye med 

å plassere gårds- og stedsnavn fra 

kildene. Der en gård har skiftet navn, har 

ofte mange stedsnavn omkring gården 

byttet navn med den, noe som har gjort 

navnearbeidet til litt av et puslespill. I 

navnesammenheng er det også interessant 

hvordan landskapet har forandret 

seg siden besvarelsene ble skrevet. Myrer 

er drenert bort, vann er demmet opp og 

enkelte stedsnavn har forsvunnet med 

landskapsendringene. 

Nå som Norge i 1743 er ferdig, jobber 

de to med nye utgivelser. Margit Løyland 

skal utgi kildemateriale fra Lofthusopprøret. 

Etter selve opprøret ble norske 

bønder kalt inn til avhør, og flere av rapportene 

fra avhørene ligger i Riksarkivet. 

Gerd Mordt jobber nå med reiseinnberetningene 

til embetsmannen Christen 

Pram. Han foretok to reiser i Norge i perioden 

1804 til 1806, begge på oppdrag 

fra Kommersekollegiet i København. En 

reise gikk til Trondheim, og en gikk til 

Vestlandet. 

Her leder altså veien videre til beskrivelser 

av Norge også et halvt århundre 

etter 1743. 

Marthe Glad Munch-Møller er masterstudent 

i historie ved Universitetet i 

Oslo og vitenskaplig assistent ved Norsk 

lokalhistorisk institutt. 

For 350-år siden ble 

Trøndelag atter en del av Norge 

Av Rolf Grankvist 

Markeringen av 350-årsjubileet for at 

Trøndelag igjen ble en del av Norge, 

skjedde på Kongsgårdsplassen ved Erkebispegården 

i Trondheim den 11. desember 

2008. Seremonien ble arrangert av 

Det Kongelige Norske Videnskabers 

Selskab i samarbeid med Trondheim 

kommune. På Kongsgårdsplassen er det 

reist et pyramidemonument over generalløytnant 

Jørgen Bjelke, som ble avduket i 

1958 ved 300-årsjubileet for den svenske 

kapitulasjonen i desember 1658. Da 

hadde Trøndelag vært svensk land siden 

Roskildefreden, som ble underskrevet i 

februar samme år. Pyramiden er tegnet 

av Wilhelm Svensen og den er prydet 

med et portrettrelieff av generalløytnant 

Jørgen Bjelke, utført av Oscar Lynum. 

Pyramiden på Kongsgårdsplassen er inspirert 

av et monument som Jørgens bror, 

rikskansler Ove Bjelke, fikk reist på 

Austrått for å hedre deres felles foreldre. 

350-årsjubileet for at Trøndelag igjen 

kom på norske hender ble dermed i 2008 

feiret på samme sted og dag som i 1958. 

Dette var også samme dag som da den 

svenske guvernøren i Trøndelag skrev 

under sin kapitulasjon i 1658. 

Bakgrunnen for denne kapitulasjonen 

velger vi her å gi i et lengre historisk 

perspektiv for å knytte sammen fortid og 

nåtid, slik at det kanskje også vil være 

mulig å bruke dette til et reflektert syn på 

et framtidig forsvar av vår landsdel, som 

vi nå står i fare for å miste totalt. 

Den dansk-norske kongen hadde ved 

freden i Roskilde i februar 1658 overlevert 

de norske landskapene Trondheim 

med Møre og Romsdal til Sverige og slik 

sett delt Norge i to. Dette skjedde uten at 

svenske tropper hadde angrepet landsdelen. 

Trondheim len ble slik sett overlevert 

til Sverige uten kamp i mai 1658 for å 

følge opp en underskrevet fredsavtale. 

Trondheims borgerskap sverget 

troskap til den svenske kongen den 1. 

september samme år. De fleste embetsmennene 

i regionen gjorde det samme, 

men biskop Erik Bredal (1643–72) nektet 

å skrive under en ny troskapsed. Han 

valgte derfor å forsette som biskop i 

Nordlandene nord for Skarnsundet, det 

området som nå bærer navnet Nord- 

Norge. 

Borgerskapets troskapsed til den 

Begge foto: Rune Haarstad. 

svenske kongen i 1658 må ikke tolkes 

slik at innbyggerne i Trøndelag på 1600tallet 

var like svenskvennlige som enkelte 

borgere var det i den nordiske sjuårskrigen 

på 1500-tallet da svenske tropper 

inntok Steinvikholmen og Trondheim. 

Da måtte til og med danskekongen tillate 

41 

Småstoff 


42 


Småstoff 

at St. Olavs skrin ble satt ned i en åpen 

grav i Nidarosdomen i 1564 for minske 

noe av den etterreformatoriske motstanden 

ovenfor kongen i København, som 

tydelig fantes i Trøndelag etter 1537. 

Freden i Stettin avsluttet den nordiske 

sjuårskrigen i 1570. Nå ble grensene 

mellom Sverige og Danmark-Norge 

værende som før. Til og med Jemtland og 

Herjedalen, som svenskene hadde vunnet 

uten kamp, ble ved fredsslutningen i 

Stettin tilbakeført til Norge. 

Den nye svenskekrigen, kalt ”Hannibalfeiden”, 

startet i 1644 med stattholder 

Hannibal Sehested som øverstkommanderende 

for Norge. Som stattholderen var 

han også lensherre i Akershus. Nå skulle 

den nye norske hæren prøves ut med 

bondesoldater og yrkesmilitære i et felleskap. 

Det gikk ikke så bra. 

Ved Brømsebrofreden i 1645 ble de 

norske landskapene Jemtland og Herjedalen 

avstått til Sverige, og Danmark 

måtte gi fra seg Gotland og Øsel i tillegg 

til at den danske kongen pantsatte 

Halland til svenskene for 30 år. 

I 1649 inngikk Danmark-Norge en 

allianse med Nederland for å styrke tvillingrikene 

i krigen mot Sverige, som nå 

var blitt en stormakt. Svenskene ønsket 

fortsatt å sikre seg kontrollen over landskapene 

Båhuslen, Halland, Blekinge og 

Skåne for å få fritt løp ut mot Nord sjøen. 

Ved freden i Roskilde, underskrevet 

den 27. februar 1658, ble de norske landskapene 

Båhuslen og Trondheim med 

Møre og Romsdal avstått til Sverige. 

Skåne, Blekinge og Bornholm ble ved 

WIKINYTT 

Roskildefreden endelig overført fra 

Danmark til Sverige på tross av sterk 

dansk motstand under fredsforhandlingene. 

I Norge ble Roskildefreden raskt sett 

på som en katastrofe fordi den delte 

landet i to deler hvor svenskene på sikt 

kunne kontrollere den norske riksveg 

nummer en, skipsleia langs kysten. 

I Bergen sitter på det tidspunktet lensmann 

Ove Bjelke og ser hvordan et 

svensk Trøndelag vil kunne ødelegge den 

livsviktige handelen mellom Bergen og 

Nordlandene. Det fører til nær kontakt 

med broren Jørgen Bjelke som på det 

tidspunktet har et tett samarbeid med 

stattholder Niels Trolle på Akershus. Det 

legges dermed en plan for å erobre de 

delene av Norge som gjennom Roskildefreden 

delte landet i to. 

Den 28. september 1658 stevner en 

bergensk flåte inn Trondheimsfjorden 

under ledelse av generalløytnant Jørgen 

Bjelke. Etter kort tid er ca. 3000 mann 

samlet rundt byen. 300 av disse soldatene 

kommer også fra Nordlandene, noe som 

kan være et uttrykk for at de også ønsket 

å sikre skipsleia. 

Svenskene har 700 soldater i Trondheim 

by for å forsvare sine interesser i 

Trøndelag. Den 11. desember 1658 kapitulerer 

imidlertid den svenske guvernøren 

etter forhandlinger, og den 17. desember 

samme år forlater de svenske 

styrkene byen. Denne begivenhet blir 

feiret med ni kanonskudd og en oppstilling 

av 2500 soldater for å markere norsk 

styrke. 

I 1659 starter den såkalte ”Haagkonserten” 

hvor Nederland, Frankrike og 

England vil tvinge Sverige og Danmark- 

Norge til å slutte fred. Denne prosessen 

begynner samme år som Ove Bjelke blir 

rikskansler i Norge. Forhandlingsprosessen 

med Haag som utgangspunkt fører til 

en fredstraktat i København datert den 

26. mai 1660. Nå blir Trøndelag med 

Møre og Romsdal igjen en anerkjent del 

av Norge, og Danmark får Bornholm 

tilbake. 

Med denne historiske oversikten i 

bakhodet vender vi tilbake til 2008 og 

den konkrete trønderske og nasjonale 

markering av 350-årsdagen for svensk 

kapitulasjon i Trondheim anno 1658. 

Pyra miden på Kongsgårdsplassen ble 

den 11. desember bekranset etter glødende 

taler holdt av preses i DKNVS, 

professor Steinar Supphellen, varaordfører 

Knut Fagerbakke, assisterende fylkesmann 

Odd Inge Mjøen, og kommandant, 

oberst Svein Arne Risvold. 

Under denne seremonien ble det saluttert 

fra Kristiansten, en festning som i 

seg selv er et resultat av kamphandlingene 

midt på 1600-tallet. Kunstneriske 

og krigshistoriske innslag var også en del 

av markeringen på 350-årsdagen, som 

ble avsluttet med en enkel servering i 

”Kafé to tårn” i Nidarosdomens servicebygg. 

Rolf Grankvist er rektor emeritus ved 

Program for lærerutdanning ved NTNU. 

Da vi gjorde opp status for lokalhistoriewiki.no i fjor sommer (se Lokalhistorisk magasin 2/08), hadde vi 

2844 artikler. Nå har har vi 4687 artikler om et bredt spekter av temaer. Siden i fjor sommer har antall 

registrerte brukere blitt nesten firedoblet, fra 76 til 279 brukere 16. mars i år. Men vi ønsker oss enda flere 

brukere og større geografisk og tematisk spredning på artiklene, så det er bare å begynne å skrive! Vi vet at 

f.eks. følgende uskrevne artikler er ønsket, siden mange har lenket til nettopp disse. 

De fem mest etterspurte stedene: 

— Eidsbygda 

— Stangvik 

— Stavern 

— Leikanger 

— Valle 

De fem mest etterspurte biografiene: 

— Sigurd Islandsmoen 

— Arne Garborg 

— Peter Motzfeldt 

— Hans Christian Ulrik Midelfart 

— Hans Nielsen Hauge 

Hvor går veien videre? Hvordan kan innhold og form i wikien forbedres og forsvare sin plass blant andre 

wikier og andre nettsteder? Det blir tema for et seminar i Oslo 9.—10 mai i år. Vi ønsker velkommen både 

aktive brukere og andre lokalhistorisk interesserte — med tanker om hva lokalhistoriewiki.no skal være. 

Seminaret vil bli annonsert på wikien, på e-postlister og andre steder så snart programmet er klart. 

Nazistisk 

smakstyranni? 

Tekst og 

teikning 

Hans 

Hosar 

Kampen mellom den gode og den dårlege 

smak, eller distinksjonen mellom dei 

som meiner seg å ”ha smak” og dei andre, 

kan ha stor kjenslemessig, sosial, kulturell 

og jamvel politisk betydning i eit 

samfunn, som vi vél veit. Særleg akutt 

blir det når makthavarar byrjar forby 

eller påby bestemte former for stil og 

framtoning med sterkt symbolinnhald. 

Monaleg sprengkraft kan bli detonert når 

ein rektor forbyr gutane å gå med langt 

hår, når ein Kemal Atatyrk insisterer på 

at tyrkiske menn skal bere vestlege herrehattar, 

når det blir diskutert om hijab 

kan tillatast i politiet osv. Når smaksdommarane 

får diktatorisk mynde, kan 

mykje rart skje. Eg kom over eit døme på 

det i arbeidet mitt med bygdehistoria for 

Skjåk i Gudbrands dalen: 

I protokollen for heradstinget der frå 

1943 står følgjande å lese (sak nr. 128): 

”Ordføraren tykkjer det er syrgjeleg, ja, 

beint fram meiningslaust og uforsvarleg 

at gamalt byskrap, ja, nytt med, skal fortrengja 

den gamle, høgt utvikla bygde- 

kultur i Skjåk. Ordf. har derfor vendt seg 

til lensmannen med oppmoding om å 

arbeide ut framlegg til vedtekt for handel 

med brukte og kassera ting i Skjåk 

herad.” 

Nøkkelparagrafen i dei vedtektene 

som ordføraren så bestemte seg for å 

innføre, lydde slik:”I Skjåk herad er det 

forbode å driva handel, borttinging eller 

bortbyting av gamle eller kassera møbler 

og innbu som er ført inn i heradet utanifrå 

og som i form eller farge ikkje samsvarar 

med den gamle bondekulturen i 

heradet.” 

Diktatet frå NS-ordføraren hadde 

truleg ei høgst konkret utløysande årsak. 

Nokre år før krigen var det ei driftig 

bydame og forretningskvinne som hadde 

slått seg til bygda. Mellom anna gjorde 

ho det godt med å formidle brukte bymøblar 

til Skjåk. Ho verka i hovudsak i den 

delen av bygda der ho budde, Nordberg 

sokn. Befolkninga i Nordberg hadde ei 

overvekt av småbrukarar og skogsarbeidarar, 

i stor mon sosialistisk innstilte, og 

såleis i rak motsetning det meste av det 

som NS-ordføraren stod for. Han åtte ein 

av dei største gardane i hovudsoknet, og 

var før krigen aktiv bondelags- og bondepartimann 

og sterkt norskdomsorientert. 

Det blir litt spøkefullt sagt at Magna, 

som brukthandlerska heitte, sytte for 

rimeleg møblering av husværa til mest 

kvart einaste nygifte par i Nordberg i ei 

årrekkje rett før og under krigen. Det var 

lenestolar i plysj, sjenkar, buffetar og 

chiffonierar i edeltre osv. Alt dette byhandverket 

vart på den eine sida takknemleg 

og frydefullt motteke av dei 

nygifte, og på den andre sida årsak til 

intens forarging i krinsar som sverma for 

den gode (bondenorske) smak. 

Fekk dette smaksdiktatet så nokon 

verknad? Det ser ikkje slik ut. Etter 

seiande heldt iallfall Magna fram med 

verksemda si, om enn transaksjonane 

kanskje gjekk litt meir diskret for seg. 

43 

Kuriøse hendingar 


30. utgåva av Bøgda vår. Pris 100 kroner. 

Trykk og innbinding av bøker 

 

En god partner for ditt historielag? 

Kjell Haugland 

Årbokarbeiderens ABC 

En veiledning i årbokutgivelse 

 

 

 

 

 

 

 


Trondheim 2008 

 

 

 

 

Interface Media og Logotipas 

i Litauen er en grafisk leverandør 

for det norske markedet. 

Vi utfører førtrykk, trykk og 

innbinding i svart/hvitt og farger - 

stifting, mykbind og stivbind. 

Trykk og innbinding i Litauen. 

Kundekontakter i Norge: 

Svein Ravik 

svein@interfacemedia.no 

Mobil: 91 64 15 28 

Arne Kjeldstadli 

arne@interfacemedia.no 

Mobil: 41 31 77 22 

Glenn Christensen 

glenn@interfacemedia.no 

Mobil: 91 68 18 06 

RETURADRESSE: 


Institutt for historie og 

klassiske fag, NTNU, 

7491 Trondheim 

Interface Media as 

B 

«Interface Media var best på 

pris. Reduserte kostnader 

har gitt oss mulighet til mer 

lokalt kulturarbeid. 

Deres fokus på kvalitetssikring, 

viste seg ved ferdig resultat.» 

Kjell Haugland 

Redaktør, 

Oppdal historielag 

Høy kvalitet 

Kort leveringstid 

Gunstig pris 

Spør oss! 

Vår partner i Litauen - 

et trykkeri med høy kvalitet, 

pålitelighet, 130 ansatte og 

24 timers drift: 

Besøksadr.: Fernanda Nissens gate 3, 0484 Oslo • Postadr: Pb 4324 Nydalen, 0402 Oslo 

www.interfacemedia.no • post@interfacemedia.no • Tlf. 22 09 75 70

Lokalhistorisk magasin 1/09 - Lokalhistorie.no

You also want an ePaper? Increase the reach of your titles

Delete template?

Save as template?