Statens personalhåndbok 2010 - Norsk Tollerforbund

430 Statens personalhåndbok 2010
– kreve at saken skal avgjøres av en partssammensatt nemnd (§ 17). De saker det
kan forhandles om, og som det derfor kan bli snakk om nemndsbehandling på, er
oppregnet i avtalens § 13 nr. 2. Særlig er bokstavene a og b viktige. Disse gir adgang
til forhandlinger om interne organisasjonsendringer og fordeling av nye stillinger,
hvor dette ikke allerede er avgjort gjennom budsjettbehandlinger, alternativt av den
som har budsjettdisponeringsmyndigheten.
Det er også Hovedavtalens forutsetning at det skal inngås tilpasningsavtale i den
enkelte virksomhet (§ 4). Blir partene ikke enige om tilpasningsavtalens innhold, er
det på samme måte Hovedavtalens system at de spørsmål det er uenighet om, skal
avgjøres av en slik nemnd som er nevnt foran.
Det vil aldri være snakk om forhandlinger etter Hovedavtalen del 1 når det gjelder
saker av politisk karakter. Slike saker ligger altså utenfor det en nemnd skal
behandle (avtalens § 2 – særlig nr. 3).
Hvor langt begrepet «politiske beslutninger og andre beslutninger som er knyttet
til politiske prioriteringer» går, er noe uklart, men det er på det rene at det skal
tolkes vidt. Det vil si at fagdepartementets politiske ledelse fortsatt har full styring i
alle prinsipielle spørsmål om virksomhetens oppbygging. Videre har man ved fordeling
av stillinger full styringsrett med hensyn til de rent prinsipielle spørsmål som
f.eks. distriktsvis fordeling, prioritering på de forskjellige arbeidsområder mv. Prinsipielle
spørsmål som angår virksomhetens prioritering av arbeidsoppgaver, vil likeledes
ligge utenfor det organisasjonene kan kreve forhandlinger om. Dermed blir
det heller ikke snakk om nemndsbehandling på slike saker. Faktisk er enhver sak
som den politiske ledelse betegner som politisk, unntatt fra forhandlinger. Det er
videre antatt at det er formell adgang til å betegne en sak som politisk også etter at
saken er nemndsbehandlet. Det vil si enten at saken i sin art var politisk hele tiden,
slik at nemnda ikke hadde kompetanse til å behandle den fra starten av, eller at forholdene
har endret seg, slik at spørsmålet blir tatt opp på nytt.
Departementet så det som viktig å få lovfestet denne nemnda av 2 grunner:
A)
For det første er det visse konstitusjonelle betenkeligheter ved å overlate den endelige
avgjørelsen i en del av avtalens saker til en uavhengig nemnd. Til tross for den
adgang den politiske ledelse har til å betegne spesielle saker som politiske, kan det
likevel være en fare for at nemndsavgjørelse vil kunne komme i konflikt med Grunnloven
§§ 3 og 12. Kongens myndighet etter Grunnloven § 3, kan imidlertid begrenses
og reguleres ved lov. Det kan altså i disse tilfellene ved lov fastsettes bestemmelser
om at de tilsattes organisasjoner kan forlange at tvister mellom ledelsen og
organisasjonene skal behandles og avgjøres av en uavhengig nemnd.
For så vidt gjelder bruken av nemnd i ytre etat, mener Justisdepartementet derfor
at de konstitusjonelle betenkelighetene skulle være løst hvis man fikk en lovfesting.
Når det gjelder departementene, derimot, vil Grunnloven § 12 være til hinder
for nemndsbruk. Innenfor området av Grunnloven § 12 tredje ledd, kan ikke Kongens
myndighet begrenses ved lov. Det vil derfor ikke være aktuelt å bruke nemnd
i departementene.
Etter departementets mening var det behov for å lovhjemle bruken av en slik
nemnd på grunn av det som er sagt ovenfor. Lovhjemmel var nødvendig både for, så
langt råd er, å unngå et mulig forfatningsmessig problem, og for at nemnda, i så stor
grad som mulig, skal få den plass i medbestemmelsens system som den var tiltenkt.
B)
Det var også nødvendig med lovhjemmel for at avtalen skal kunne virke som forutsatt
i virksomheter som har sin kompetanse fastsatt i særskilt lov. Der en virksomhet
i lov eller i forskrift med hjemmel i lov, er gitt eksklusiv kompetanse til å avgjøre
de samme sakene som medbestemmelsesavtalen forutsettes endelig avgjort av en
nemnd, kreves det lovhjemmel for å gripe inn i denne kompetansen. En avtalefestet