Statens personalhåndbok 2010 - Norsk Tollerforbund

11 Kommentarer til lover og forskrifter 415
Avgjørende for om skriftlig tariffavtale foreligger, vil vanligvis være partenes
underskrifter.
Tariffparter Tariffparter er på den ene side staten, på den annen side en hovedsammenslutning
eller flere (§ 3 første og annet ledd) eller en forhandlingsberettiget tjenestemannsorganisasjon
(§ 3 tredje og fjerde ledd).
Det følger av vanlige konstitusjonelle regler at Kongen er det statsorgan som
representerer staten utad når det ikke er truffet særskilte bestemmelser. Det er derfor
Kongen som på vegne av staten inngår tariffavtaler. Kongen kan etter Grunnloven
§ 3 gi andre fullmakt til å opptre på statens vegne.
Statens lønnsutvalg Ved kgl.res. av 9. juni 1961 er Lønns- og prisdepartementet, nå FAD, gitt fullmakt
til på statens vegne å inngå tariffavtaler angående spørsmål som er nevnt i lovens §
29 og til å bringe tvister inn for Statens lønnsutvalg. Det samme gjelder tvister etter
§ 27. Se for øvrig tj.tvl. § 31 om hvem som kan opptre på statens vegne.
Fredsplikt Det som særpreger en hovedtariffavtale er at den forutsetter en gjensidig fredsplikt,
dvs. en plikt for partene til i tariffperioden ikke å reise kamp om de tariffestede
lønns- og arbeidsvilkår. Dette følger utrykkelig av tjtvl. § 20, men også av alminnelige
kontraktsrettslige prinsipper. Så lenge en hovedtariffavtale gjelder, kan det derfor
ikke settes i verk arbeidsnedleggelse (streik) – lovens § 20, jf. § 21 nr. 1 – eller
arbeidsstengning (lockout) – lovens § 20, jf. § 21 nr. 2, eller annen arbeidskamp, – for
å få gjennomført tariffbestemmelser som skal avløse vilkår som allerede er regulert
i tariffavtalen.
Det vises videre til arbeidsrettsdom av 22. mars 1999 (ARD 1999 s. 44), som det
er gitt et sammendrag av i PM 1999-10. Vi gjengir fra nevnte personalmelding:
«Arbeidsretten avsa ovennevnte dato dom i en tvist mellom Akademikernes
Fellesorganisasjon (AF) og Norsk Sykepleierforbund (NSF) på den
ene side og staten ved Arbeids- og administrasjonsdepartementet (AAD)
(nå FAD) og Sosial- og helsedepartementet (SHD).
Tvisten oppstod i forbindelse med revisjon av en særavtale for sykepleiere
i statlig sektor om økonomisk kompensasjon for såkalt «praksisveiledning»,
dvs. godtgjørelse til de sykepleiere som veileder studenter i sykepleie.
Partene var imidlertid enige i at praksisveiledningen er en del av
de arbeidsoppgaver som tilligger sykepleierstillinger, og at stillingens lønn
etter hovedtariffavtalen gir godtgjørelse for denne arbeidsoppgaven.
Et av punktene i AF/NSFs påstand gikk ut på at hovedtariffavtalen i staten
er slik å forstå at den ikke er til hinder for at vedkommende fagdepartement
og Norsk Sykepleierforbund kan inngå særavtale som gir ytterligere
lønnsmessig kompensasjon for praksisveiledning. Det ble også
nedlagt påstand om at tjenestetvistloven § 11 ikke er til hinder for at SHD
og NSF kan inngå slik særavtale. Det siste punktet i påstanden gjaldt forholdet
mellom voldgiftsalternativene i tjenestetvistloven §§ 27 og 29. AF/
NSF hevdet at tvist om kompensasjon vedrørende praksisveiledning
skulle behandles i særskilt nemnd og ikke i Statens lønnsutvalg når dette
ble krevd av tjenestemannsorganisasjonen.
Arbeidsretten frifant enstemmig staten ved AAD (nå FAD)/SHD for alle
punkter i påstanden.
Arbeidsretten har i sin dom lagt til grunn at det etter tjenestetvistloven §
11 beror på hovedtariffavtalen hva som kan være gjenstand for særavtale.
Når hovedtariffavtalen regulerer et spørsmål om lønns- og arbeidsvilkår
og den ikke uttrykkelig eller forutsetningsvis åpner for at den kan fravikes
gjennom særskilte forhandlinger, har den enkelte tariffbundne part
ikke krav på at interessetvistspørsmål i tariffperioden blir behandlet etter
lovens regler for særavtaler og heller ikke undergitt voldgiftsbehandling.»