Statens personalhåndbok 2010 - Norsk Tollerforbund

Tjenestemannsorganisasjoner –
forhandlingsrett
Forhandlingsrett –
tjenestemannorganisasjoner
11 Kommentarer til lover og forskrifter 407
– eller representerer tre virksomheter og ha 40000 medlemmer.
Det er krav om minst en tjenestemannsorganisasjon fra hver av de fem, evt. tre, virksomheter
som hver for seg fyller vilkårene for forhandlingsrett som tjenestemannsorganisasjon
etter § 3 annet ledd. Forhandlingsberettigede yrkesorganisasjoner, jf.
lovens § 3 tredje ledd, medregnes videre på linje med forhandlingsberettigede tjenestemannsorganisasjoner
ved vurderingen av om lovens vilkår er oppfylt. En forhandlingsberettiget
organisasjon – tjenestemannsorganisasjon eller yrkesorganisasjon
– vil i denne sammenheng altså ikke kunne medregnes i mer enn en
virksomhet.
For allerede etablerte hovedsammenslutninger er det for øvrig tilstrekkelig at
de tilfredsstiller tidligere krav om 10000 medlemmer og representerer fem etater,
tjtvl. § 3 fjerde ledd.
Det eksisterer nå fire hovedsammenslutninger, nemlig:
– LO Stat
– Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund Stat
– Akademikerne
– Unio
Ad 2 Tjenestemannsorganisasjoner
Annet ledd omhandler vilkårene for tjenestemannsorganisasjonenes forhandlingsrett.
Loven setter tre vilkår som alle må fylles.
1. En tjenestemannsorganisasjon må omfatte tjenestemenn i en virksomhet eller i
en tjenestegren. Når uttrykket «tjenestegren» er tatt med, skyldes det at enkelte
etater (virksomheter) lar seg naturlig dele opp i mindre enheter, tjenestegrener
med helt særpregede arbeidsoppgaver og arbeidsforhold innenfor etaten
(Ot.prp. nr. 20 1958 side 21 og innstillingen fra Tjenestetvistkomiteen av 1955
side 37).
Begrepet/betegnelsen «etat» er ved lovendringene av 15. mai 2002 nr. 15
erstattet med betegnelsen «virksomhet». Dette er ifølge lovforarbeidene ikke
ment å innebære noen materiell lovendring, idet det der også uttales at begrepet
«etat» stort sett vil korrespondere med begrepet «virksomhet» i hovedavtalen (§
40 nr. 2), og at begrepet virksomhet er innarbeidet i de tilpasningsavtaler som er
opprettet. (Ot.prp. nr. 38 2001-2002 side 21-22 og Innst.O. nr. 42 2001-2002 side
4).
Hvorvidt en står overfor en egen «tjenestegren» eller ikke må bestemmes i
hvert enkelt tilfelle. Begrepet tjenestegren fortolkes liberalt («Norsk Lovkommentar»
tjtvl. note 9). I Ot.prp. nr. 20 1958 på side 33 heter det at når det gjelder
bl.a. begrepet «tjenestegren» bygger departementet på den forståelse som flertallet
i tjenestetvistkomiteen av 1955 (komiteens inst. side 38) har lagt til grunn,
hvor det bl.a. heter:
«Det avgjørende for om tjenestemennene kan sies å høre til en tjenestegren
i forhold til tjenestetvistloven, må være om deres arbeidsområde (arten av arbeidet)
skiller seg så sterkt ut fra andre tjenestemenns at det vil være naturlig å
åpne adgang for vedkommende tjenestemenn til å forhandle særskilt om sine
lønns- og arbeidsvilkår. En kan i denne sammenheng ikke legge avgjørende vekt
på at det for eksempel stilles visse krav om spesiell utdannelse til vedkommende
tjenestemenn. Det må kreves at hele «faget» skiller seg ut slik at deres interesser
ikke kan ventes å bli ivaretatt på en fyldestgjørende måte av allerede forhandlingsberettigede
organisasjoner.»
Dette syn har også senere vært fulgt opp i praksis.
Tjenestetvistkomiteens vurdering av dette spørsmål som ble gjort i 1956,
anses fortsatt å være gjeldende rett, jf. Ot.prp. nr. 20 1958, Ot.prp. nr. 38 2001-
2002 side 22 og Inst.O. nr. 42 2001-2002 side 4.
I «Norsk Lovkommentar» tjtvl. note 9 nevnes som eksempel at i det daværende
Televerket ble de store organisasjonene ansett for å fylle vilkårene for for-