Tydal museum - beskrivelse - Tydal kommune

Tydal museum
08.04.2010
Tydal museum ligger rett ved riksvei 705, mellom
Aune og Ås, ca. 5 km fra Tydal sentrum. Museet
ligger i kulturområdet Brekka Kistafoss, i
gangavstand til museumsanleggene Brekka bygdetun
og Kistafoss kraftverk. Området har en opparbeidet
kultursti. Mellom Tydal museum og Brekka
bygdetun er det bevart tydelige spor av eldre
gårdsvei fra 1800-tallet. Tydal museum har
permanente temautstillinger og museumsbutikk.
Tydal muesum har fortiden 2 utsillinger:
Karolinernes dødsmarsj i Trøndelag 1718-1719
Singerloftet
Ny utstilling er under oppbygging.

Karolinernes dødsmarsj i Trøndelag 1718-1719
11.10.2007
Utstillingen gir et bilde av Karolinernes tilbaketog over
Tydalsfjellene rundt årsskiftet 1718-1719. Med kurs for
Handøl i Sverige, kledd i sommeruniformer og uforberedt på
den norske vinteren, ble soldatene overrasket av snøstorm og
et forrykende uvær. Over 3000 soldater fra general Armfeldts
hær ble offer for kulde og hungersnød og frøs i hjel i disse
grensetraktene. Hendelsen er en av de største nordiske
tragedier som har funnet sted, og utstillingen gir et oversiktlig
bilde av Karolinernes herjinger, deres nød, dødsmarsj og
skjebne i dalføret.
Litteratur:
Hansson, Anders: "Karolinernes dödsmars". Uddevalla 1990.
Korstad, Reidar: Armfeldt og Karolinernes innfall i Trøndelag 1718. Stjørdal 1984.
Østby, Johanna Marie: Armfeldt og karolinerne i Trøndelag 1718/19.
Tydal museum har status som Karolinersenter og i den forbindelse er utstillingen utvidet med
et filmtilbud som omhandler felttogets skjebne.
Les mer på www.naboer.se.
Beretningen om Karolinerne spilles som friluftsteater
midtvinters annenhvert år i Tydal på Brekka
bygdetun. Forestillingen er gripende og dramatisk og
det er et utmerket samspill mellom amatører og
profesjonelle skuespillere. Spelet er en formidabel
dugnadsinnsats, og de aller fleste tydalinger er
involvert i spelet på en eller annen måte.
Les mer
Artikkel i Selbyggen 2005
Artikkel i Selbyggen 2003

Åklevevinga i Tydal
26.05.2005
Åkleutstillingen omfatter 31 åkler og gir et nyansert bilde av ulike lokale veveteknikker.
Dobbeltveven er typisk for Tydal og flere utstilte åklær viser nyanser av denne teknikken.
Noen av åklærne i dobbeltvevteknikk er vevd av Berit Hilmo (1766-1859). "Åkle-Berit", som
hun også ble kalt, er framholdt som en av Norges store bygdekunstnere. Diverse faglitteratur
og fotografisk materiale er tilrettelagt for publikum. Som eneste kommune i Sør-Trøndelag
har utstillingen også tilrettelagt en samlet oversikt over registrerte åklær i Tydal. Her kan
publikum få innsikt i bygdas rike og allsidige vevetradisjoner.
Litteratur:
Bygdebok for Tydal, bind 1, 1987, s. 135.
Sandstad, Anne Grete: "Åklær. Åkletradisjonen i Sør-Trøndelag". Trondheim 2002.
Syltevik, Nanna: "Mønstret dobbeltvev i Trøndelag". Kunsthistorisk oppgave.
Hilmoåkle - dobbelvev/flensvev. Vevd av Berit Hilmo ("Åkle-
Berit"), 1767-1859. Innskrift: PNS MND ÅR 1827 NO 234.
Utlånt av Nordenfjeldske Kunstindundustrimuseum.
Les mer:
Berggård, Ingeborg: "Åkle-Berit" og hennes vevkunst...
Åkle i dobbeltvev/flensvev. Vevd i Stugudal. Innkjøpt av
Trondheimsmannen I. N. Bruun for 40 kr. Utlånt av
Nordenfjeldske Kunstindundustrimuseum.

Tydals historie
26.05.2005
Utstillingen gir et kulturhistorisk bilde av Tydals
framvekst som bygdesamfunn. Med vektleggelse på
ferdselsveger og kommunikasjon viser utstillingen en
bygd i rask utvikling. Her er skildret ulike
næringsveier, bondesamfunnets plikter og gleder samt
diverse ulike gjøremål i arbeid og slit. Utstillingen gir
også et nyansert bilde av bygdefolkets ulike
fritidssysler, skikker og tradisjoner til hverdag og fest.
Utstillingen har et rikt og variert billledmateriale.
Litteratur:
Bygdebøker for Tydal, bind 1, 2, 3.
Kløften, Johanna: ”Historier og kultur” (lokalhistorisk hefte, til salgs).

Singerloftet
26.05.2005
Singerutstillingen åpnet 9.juli 2004. William Henry Singer og Anna
Spencer Singer var multimillionærer. Ekteparet bodde vekselvis i
Laren i Holland og i Olden i Nordfjord. Anna og Henry Singer satte
dype spor etter seg i lokalsamfunnet Tydal i årene 1909-1926.
Ekteparet var friluftsmennesker og de bygde seg et gedigent
hyttepalass ved Ånøya. Hit kom de hver sommer og høst, jaktet og
gikk turer i skog og mark. Husbyggingen og den store husholdningen
skapte mange arbeidsplasser i bygda. Singer var kunstmaler og han
fant flere fjellmotiv som ble festet på lerretet. Millionæren Singer var
også en stor velgjører og han kjøpte bl.a. fri hele Østbygrenda med 13
gårdsbruk. Til minne om dåden er det reist en minnestein i
Østbygrenda.
Utstillingen vektlegger Singers kunstnerkarriere og
det er lånt inn et originalt maleri fra Vestlandske
Kunstindustrimuseum. Utstillingen fokuserer på
bygdefolkets rolle under oppføringen av hyttepalasset
Fjeldheim og bygdefolkets involvering i driften og
husholdningen. Utstillingen inneholder flere originale
gjenstander. Singer var en meget habil fotograf og de
fleste fotografiene i utstillinga er tatt av ham. Diverse
dokumenter, arkivalia og litteratur er tilgjengelig.
”Stichting Singer Memorial Foundation i Laren og ”Washington
County Museum of Fine Arts” i Hagerstown, Maryland, er
finansiert av ekteparet.
Litteratur:
Møller, Arvid: ”Anna og William Singer – herrskap og tjenere i Tydal og Olden” (til salgs).
Østby, Johanna: ”Singertida i Tydal 1909-1926” (til salgs). Tydal 2004.
Les mer om Singer i Olden.

"Langs ferdselsveier der pilegrimer vandret"
09.05.2005
Temautstillingen fokuserer på bygdas kulturminner og
minnesmerker langs Romboleden. Leden var pilegrimenes
hovedrute fra Sverige og Skardøra i øst gjennom Tydal og
vestover mot Selbu til Nidaros. Pilegrimsvandringene fulgte
eldre og kjente ferdselsårer for handel og kommunikasjon og
diverse grav- og løsfunn langs leden tyder på at det gikk en
betydelig eldre kommunikasjonsrute her. Tydal lå avsides til i
forhold til de gamle maktsentra i Sør-Trøndelag, men med
Jämtland og Herjedalen som norske områder var bygda ingen
utkant.
I 1878 ble det gjort et stort myntfunn i en potetåker på Græsli
i Tydal. Græsliskatten er et av Norgeshistoriens største
myntfunn, og skatten bestod av flere tusen mynter, diverse betalingssølv og en fuglespenne i
forgylt sølv. Mynter fra Harald Hardråde (1045-1066) og Olav Kyrres tid (1067-1093), utlånt
fra Myntkabinettet i Oslo, kan ses i
utstillingen.
Mer om Græslifunnet
Gravhaugene som Gerhard Schøning
observerte eller fikk høre om i Tydal, tok
han som tegn på en gammel og tett
bosetting. Jens Kraft førte disse
forestillingene videre i sine topografiske
beskrivelser fra 1831, og de ble gjentatt av
Stuevold Hansen i hans Bygdefortellinger i 1873. I 1878 ble det så funnet et stort myntfunn i
Græsli som forsterka trua på at det bodde stormenn i Tydal i middelalderen.
Funnet var oppsiktsvekkende. Myntene ble gravd fram i potetåkeren til Arnt Kristoffersen på
Utstuggu eller "Jo-Nilsa-gården". Tidligere hadde det ligget ei steinrøys på funnstedet. De
fleste myntene ble heldigvis kjøpt opp av Myntkabinettet ved Oldsakssamlinga i Oslo. De
som havna på private hender, er også undersøkt av mynteksperter. Det viste seg å være i alt
2.253 sølvmynter, og på funnstedet ble det også gravd fram noen sølvbiter og en spesiell
fuglefigur i forgylt sølv.
Samlinga var det største enkeltfunn av mynter som er gjort i Norge fra middelalderen.
Myntene er vesentlig norske, alle fra tida til kong Harald Hardråde og sønnene hans. 38
stykker er tyske, to er danske og to er engelske. Seneste datering av myntene er 1070-åra, slik
at skatten var gjømt i steinrøysa i Græsli trulig i 1080-åra. Etter datidas priser var samlinga
verdt 30-40 kyr.
Skatten var åpenbart gjømt i en eller annen hensikt. Men så hadde det altså skjedd noe som
gjorde at den eller de som gjorde det, tok kunnskapene med seg i grava. Vi får nok aldri vite
hvorfor eller hva som hadde hendt, og kan bare lage mer eller mindre sannsynlige teorier.

Funnet ble gjort øverst i den dyrka lia, og på 1000-tallet lå minst en gård der. Kan bonden ha
tjent pengene på ærlig handel? Det må i så fall ha vært gjennom slag av skinn og pelsverk.
Det er usannsynlig at en bonde kunne samle opp så mange mynter og smykkesølv. Handel
foregikk mye som varebytte, og det var mange ting en bonde og jeger ville og måtte ha bytta
skinnverk i.
Det er også usannsynlig at Græslibonden hadde skaffa seg skatten gjennom plyndring.
Vikingeferdene var slutt på denne tida, og myntene var dessuten norske. Og hvorfor skulle
han forresten grave ned skatten så godt at ingen fant den senere?
Mer trulig er at en reisende har gravd ned skatten i Græsli. I 1080-åra var bygginga av
Domkirka påbegynt, og kanskje sølvmyntene var tiltenkt kirka eller skulle smeltes om til
sølvkista som ble laga for Helgenkongen.
Litteratur:
Hårstad, Kjell: ”Myntfunnet i Gresli 1878”. Jul i Neadalen 1978, årsskrift til Selbu og Tydal historielag.
Skaare, Kolbjørn: “Coins and Coinage in Viking-Age Norway”. Oslo 1976.
Stenersen, L.B.: ” Myntfunnet fra Græslid i Thydalen”. Festprogram. Christiania 1881.
Tydal bygdebok, bind 1, s. 29

Tydal i dagligliv og fritid
09.05.2005
Temautstillingene i underetasjen skildrer ulike sider ved dagliglivet i Tydal. Utstillingene gir
et variert bilde av lokale håndverks- og husflidtradisjoner, seterliv, jakt og fiske, musikkliv og
krigsårene. Tydal museum har få gjenstander som viser barnekulturen i bygda, men fra
plassen Hilmohaugen er utstilt to mindre porselensdukker.
Gjenstandsutstilling i sokkel
Fem års kamp for å overleve
Monteren gir et innblikk i dagliglivet under
okkupasjonsårene. Tydal er en grensebygd som
bare ligger noen mil fra svenskegrensen og i løpet
av de fem krigsårene var det derfor mange
flyktninger som fant veien gjennom bygda til
Sverige og friheten. Mange tydalinger satte livet på
spill for å lose nordmenn og utenlandske rømlinger
over Sylene. Utenfor museet er det reist en
minnestein over tydalinger som deltok i denne
grensetrafikken. For å overvåke den ulovlige grensetrafikken etablerte tyskerne seg fast på
Væktarstua fra 1942.
Redskap og utstyr på garden og setra
Monteren viser noe av det utstyret som skulle til for å kjerne smør, yste ost og lage gum i
gamle dager.
Separatoren skilte melka fra fløten. Fløten ble deretter syrnet i en rømm-dall. Melkesila var
en rund trekopp med håndtak og hull i bunnen. Filteret var laget av krøllhårene fra kurompa.
Smørkjerninga foregikk i et høyt trekar med en forlenga stav til håndtak. Med en stav,
tvørillen, ble rømmen rørt til smør. Ostemassen ble kokt i kobberkjeler. Geitosten ble laget i
firkanta treformer, kjørel, hvitosten i runde. Formene var gjerne utskåret i fine, detaljrike
mønstre. Gummen ble kokt like før hjemreisa fra setra. Den ble gjerne spist sammen med
hyll-kaku.
Fra ull og lin til garn
Monteren viser noe av utstyret som var nødvendig
for å bearbeide ull og lin til garn. Garnet ble brukt
til både strikking og veving. Etter klippinga ble ulla
karda før den ble spunnet på rokken. Før rokken
kom på 1600-tallet var det vanlig med håndtein.
Denne var liten og derfor også praktisk å ta med på
setra.
På snellestolen ble garnet tvunnet sammen og
deretter ble det hespet på hespetreet. Farging var
neste trinn i prosessen.

Veving foregikk på bandgrind eller flatvev. Den mest kjente veversken fra Tydal er Åkle-
Berit. Selbu er kjent for sine rike og lange strikketradisjoner, men strikkeplaggene i monteren
viser at tydalingen også behersket totrådsbindinga til fulle. På 17- og 1800-tallet var det
lindyrking i Tydal. Etter at lina var bearbeidet og spunnet på en spesiell linrokk ble garnet
brukt til veving. Linstoffet ble brukt til sengetøy og draktklær.
Øl og brennevin til festbruk
I monteren er utstilt diverse drikkeutstyr til øl og brennevin, bl.a.: Ølkanne, ølbolle, ølstamp,
tomling og brennevinskagge. Gjærkransen ble brukt til ølbrygging og samlet opp bunnfallet til
neste brygging. Ølbrygging var imidlertid tidkrevende og ikke så vanlig i Tydal. Til det var
somrene for korte. Hjemmebrenning var derimot meget utbredt i perioder på 1700 og 1800tallet.
Brennevinet ble brent av maltet korn og poteter. Øl og brennevin ble traktert i festlige
lag og sammenkomster. Bryllup og gravøl varte gjerne i to tre dager og gjestene satte pris på
sterk drikke. Til bryllupet ble det gjerne kokt pons av vann, rosiner og hel kanel, tilsatt sukker
og sprit. Monteren inneholder også to dukker fra begynnelsen av 1900-tallet, et ullbrodert
tøystykke, snushus, lykt og en fin utskåret tørkleeske.
Jakt og fangst
Monteren inneholder diverse fangstutstyr til fisk, småvilt og storvilt: snarer, børser, diverse
krutthorn, kulepung, revegrinder, lystergaffel og smurningskopp. Jakt og fangst har betydd
mye for næringsliv og bosetning i Tydal. Skinn var kostbare og lett omsettelige varer.
Skogsfugl ble gjerne fanga med snarer. Glefser og sakser ble brukt til å fange jerv, rev, mår,
oter, røyskatt og rovfugl. På 1800-tallet var det skuddpremie på ulv, bjørn og gaupe. Bjørn ble
også fanga med glefse. Fisken ble fanga med stang og garn. Vår og høst var det vanlig med
garnfiske. Om høstkveldene ble det lystret i elver og bekker. Fisken ble brukt fersk, salta eller
røkt.
Samer
Monteren inneholder diverse gjenstander som
vitner om sørsamisk bosetning i Tydal, bl.a. lue,
reinskinn og slaktekniv. Kjørepulken ble brukt til
frakt og ble trukket av rein. Helt siden 1600-tallet
har Tydal hatt en viss bosetning av samer. Det
sørsamiske området strakte seg fra Femunden til
Meråker, og familienavn som Kant, Junkås,
Nordfjell og Brandtfjell går igjen i folketellingene.
Sommeren 1855 ble det registrert 12 samiske
husholdninger i Tydal og av 59 personer var 14
hjemmehørende i Tydal.
Tamreindrift var samenes hovednæring. Reinkjøtt var en viktig del av kostholdet, og av
skinnet sydde de klær og sko. Samene var også dyktige skinnfellmakere. Reinen ble melka og
av melken ble det ysta ost og kjerna smør. Den runde osteformen av bjørk har typisk utskåret
sørsamisk dekor.
Håndverk
I monteren er utstilt diverse utstyr, verktøy og redskaper for bearbeiding av tre: Skavjern,
passer, vater, bandar, øks, høvel, borvinne, kramle og sag var vanlig utstyr på enhver gård.
Alle gårder hadde også sin egen slipestein. Bøndene var både tømrere, snekkere og murere.
Tydalingene, som alle andre bønder, bygde sine egne hus. De laget og reparerte også sine
møbler, redskaper, klær og sko. Mange gårder hadde også sin egen smie. På slutten av 1800-

tallet var det 22 smier i bygda. For ekstra kyndige tydalinger var imidlertid håndverk en viktig
attåtnæring. Utover 1700 og 1800-tallet fikk bygda messingsmed og skinnfellmaker, flere
skomakere og skreddere.
Veggen i rommet
På veggen henger et stort fotografi som viser en kvinne på toppen av en oppstakket hesje. En
høvelig gran ble brukt som stang og stappet ned i bakken på en tørr og trekkfull plass. Etter et
lag av staur i bunnen, ble høyet så tredd på stanga. Stakken, som kunne inneholde 1-2
vinterlass høy, ble trampet tett sammen av et kvinnfolk. Stakken ble pusset med riva for at
vannet skulle renne av. Ved siden av fotografiet er utstilt en kvinnfolkrive og en karrive.
Det rutete hesteteppet er fra 1896 og på dette er utstilt en ridesal for damer. Damene satt
sidelengs på hesten, ikke over skrevs slik som herrene. Langbord fantes i alle hjem. Folk satt
gjerne på benker, løse eller veggfaste. Stoler var det få av. På bordet er utstilt diverse boller
og kar til fast og flytende føde.
Litteratur:
Gullbrekken, ,Magda: ”Tradisjonsmat fra Tydal”. Tydal kulturkontor 1981.
Lokalhistorisk litteratur til salgs på museet.
Les mer:
Odén, Birgitta: ”Dukkene på Hilmohaugen”.
Tydalsdrakten