Tor Selstad, Reidun Grefsrud og Svein Erik Hagen - Høgskolen i ...

Selv om byprivilegiene falt bort fra midten av 1800-tallet, hadde denne symbolske
betydningen av avanserte servicefunksjoner en tendens til å bli hengende ved byene, ja, nå ble
det enda viktigere å smykke seg med bestemte institusjoner for å forsvare bystatusen. En
ordentlig by måtte ha et sykehus. Her kan det trekkes et skille mellom småbyen (town) og
storbyen (city). Mens småbyene utviklet et standard allround publikumsrettede sykehushus,
med mange spesialiteter, ble storbyene sete for spissykehus med landsdekkende funksjoner.
Dette ble også de første forskende sykehus, som dessuten utdannet medisinere. 4
I etterkrigstiden ble den hierarkiske inndelingen av sykehusene uttrykt gjennom
klarere terminologi. I Sverige ble en konsekvent hierarkisk inndeling med distrikter, len og
helseregioner innført, der de største sykehusene skulle ha rundt 1000 senger og dekke et
område med om lag 300 000 personer. Distriktene skulle ha sykehus med om lag 300 senger
og et omland på ca 75000 innbyggere. Denne inndelingen var åpenbart influert av
sentralstedsteorien etter tyskeren Walter Christaller (Christaller 1966). Etter teorien skulle
sentra med stigende størrelse ble utstyrt med flere og mer krevende funksjoner. Sykehusene
var et klart eksempel på en tjenesteprodusent som kunne utvikles på flere nivåer. 5
Norge tilhørte, som UK og Sverige, en gruppe land med sterke enhetstater. Men i
motsetning til Sverige, og særlig UK, hadde vi en sterk kommunesektor med to nivåer. Vårt
system ble derfor mer uryddig, og det tok tid før den hierarkiske organiseringene kunne skje.
Fylkeskommuner, herreder og bykommuner var ikke pålagt å drive sykehusene, og dermed
vokste det fram et lappeteppe med ulike former for spleiselag. Med dagens begreper vil vi
kalle dette ”partnerskap”: Mellom by og land, og mellom by og region (fylke). Mellom 1946
og 1963 steg antallet felleseide sykehus fra 7 til 27 %.
På sekstitallet var det imidlertid en klar idé at det skulle utvikles et direktevalgt
folkestyrt mellomnivå, det som senere ble kalt ”den nye fylkeskommunen” (Selstad 2003).
Reformene i flere velferdssektorer antesiperte denne forvaltningsreformen. Da den nye
fylkeskommunen så dagens lys i 1976 var den allerede gitt ansvaret for somatiske og
psykiatriske sykehus, altså det lappeteppet av tidligere bykommunale, amtskommunale,
private og i noen tilfeller statlige sykehus som vår da 200 år lange sykehushistorie hadde
skapt. Fylkeskommunene startet ikke med blanke ark de heller når det gjaldt sykehusstruktur.
Det skulle også vise seg at de 26 årene fylkeskommunene hadde ansvaret for sykehusene ble
en sterk veksttid, og det var lettere å gi oppgaver til alle enhetene.
4
Som de første norske eksemplene nevnes vanligvis Rikshospitalet (1826) og Gaustad sykehus (1855), som var
et asyl.
9