Tor Selstad, Reidun Grefsrud og Svein Erik Hagen - Høgskolen i ...

distriktsorienteringen at fylkene hver for seg har tilstrebet mer vekst i sine utkanter; i
Gudbrandsdalen og Valdres, I Østerdalen, Solør og Kongsvinger-regionen.
Det siste tiåret har vi sett klare tendenser til at denne politikken har fått et bredere
perspektiv, den omhandler distrikt så vel som sentrum. Skal Innlandet være én region som
utgjør et motstykke til det sentrale Østlandet, må det ta i bruk sine urbane ressurser. De tre
mjøsbyene må mobiliseres, slik at de samlet kan utgjøre et alternativ til hovedstadsområdet.
Denne integrerte ”Mjøsbyen” kan altså forstås som en avlastningsby i forhold til en sterk
konsentrasjon rundt Oslo. Denne tenkningen ble lansert av ”Østlandskomiteen” alt på
sekstitallet (1969), men fikk en slags relansering i Østlandssamarbeidet i 1999. I tillegg til
Mjøsbyen, Skulle ”Grenlandsbyen”, ”Vestfoldbyen” og ”Fredrikstad-Sarpsborg” fungere som
avlastningsbyer på det sørlige Østlandet. Dette er altså norske eksempler på sammenvokste
byer eller byklynger.
Denne dreiningen lar seg også forklare med at disse fylkene hadde drevet utstrakt
transnasjonalt regionsamarbeide (Interreg III) og gjennom dette hadde de stiftet kjennskap til
”det europeiske romlige planleggingsperspektiv” (EU-kommisjonen 1999).Her argumenteres
det sterkt for polysentrisk byutvikling, med begrunnelser som minner mye om
avlastningstanken – riktignok med en mer konkurranseorientert begrunnelse. På sekstitallet
ville man planlegge fram avlastningsbyer, i dag vil man styrke de nest største storbyenes plass
i byenes kamp seg imellom. I tillegg legger ESDP vekt på at det skal bygges moderne
infrastrukturer som knytter byregionene tettere sammen, men på bærekraftige premisser.
Kulturlandskapene skal heller ikke forringes. Det finnes også spor av den europeiske
tenkningen i den relativt ferske storbypolitiske Stortingsmeldingen (St.meld.nr.31.(2002-
2003)).
Hvordan har så disse tendensene nedfelt seg i Innlandets planlegging og
utviklingspolitikk? Begge fylkesplanene omtaler et ”Innlandsperspektiv”, at regionen samlet
skal bli konkurransedyktig, og Mjøsbyene framheves som en forutsetning: Attraktiv som boog
arbeidsregion, for næring og nyskaping, for kompetanseutvikling. Derfor trenger den også
en opprustning av infrastrukturen for å sikre gode forbindelser, særlig gjennom kollektiv
transport.
Noen eksplisitt henvisning til ideen om ”Mjøsbyen” fins ikke i planene.. Det nærmeste
vi her kommer er Hedmark Fylkeskommune som vil gjøre Hedmark attraktivt som alternativ
til Oslo-regionen, og her henvises det til Østlandsamarbeidets flerkjernestrategi. Begge
planene gjør senterstruktur og senterutvikling til et innsatsområde, med utgangspunkt i
eksisterende sentra. I Oppland er Lillehammer og Gjøvik utpekt som regionsentra for de to
32