Tor Selstad, Reidun Grefsrud og Svein Erik Hagen - Høgskolen i ...

tider med vekst i sysselsettingen, men som likevel kan leve med lavere sysselsetting i dårlige
tider. Det gjør bosettingen litt mer robust.
En del av innlandets livsform er dessuten pendling (som vi skal komme tilbake til). De
fleste regionene og vertskommunene for Sykehuset Innlandet bedret nettoutpendlingen de
siste årene. En slik bedring vil normalt være et resultat av bedring på det hjemlige
arbeidsmarkedet, og det er nettopp det vi har registrert. Når flere får jobber hjemme bremses
utpendlingen og innpendlingen tiltar. På den andre siden har presset fra arbeidsmarkedet i
hovedstadsregionen blitt større, for der er jobbveksten mye sterkere enn i Innlandet.
En syk region?
Innlandssyndromet er altså en metafor som antyder at regionen lider av en kompleks sykdom.
Men ”syke regioner” kan jo naturligvis også være regioner med høy sykelighet. Dette er et
svakere utforsket felt. Den svake dynamikken i næringslivet og den akutte tilbakegangen i
befolkningen kan gi forsterking av somatiske eller psykiske sykdomstilstander. Men vi kan
også tenke at lokale kulturer og levemåter, og nærheten til natur- og friluftsområder, til tross
for den manglende regionale dynamikken bidrar til helse og velvære.
I diskusjonen om kommuners og regioners kostnader til tjenester og ytelser av ulike
slag har Statistisk Sentralbyrå utviklet et sett sosiale indikatorer som gir en grov beskrivelse
av situasjonen. Det er utviklet i alt åtte indikatorer, og hver kommune gis rangpoeng fra 1 til
10. I Figur 2.4 har vi vist to av disse indikatorene, nemlig dødelighet og uføretrygd. Disse
tallene gir det ikke mulig å karakterisere Innlandet som helhet, bare kommunene.
Når det gjelder dødeligheten ser vi også at situasjonen karakteriseres som et
lappeteppe med høye og lave verdier spredt over hele landsdelen. Dødelighetsindeksen er en
alderskorrigert indeks, og viser variasjonen over og under det gjennomsnittlige. Høye verdier
(røde felt) karakteriserer høy dødelighet, og et flertall av kommunene tilhører denne
kategorien. Lave verdier fins i to bypregede samfunn – Lillehammer og Elverum – og i Nord-
Østerdal og Nord-Gudbrandsdal.
Uføretrygding viser et klart nord-sør-mønster, altså en sentrum-periferi fordeling.
Gjennomgående er det mindre uføretrygding i de mest perifere dalstrøkene, mens de sentrale
byområdene ligger høyere. Denne indikatoren viser imidlertid også problemene med å måle
regional sykelighet, siden en her måler med en bestemt offentlig ytelse. Det kan jo tenkes at
man måler variasjon i ytelsene og ikke den grunnleggende uførheten.
24