Tor Selstad, Reidun Grefsrud og Svein Erik Hagen - Høgskolen i ...

Lokalsykehusenes opprinnelse var stort sett fylkeseide sykehus i distrikter med svakt
utviklede byer. I slike områder fantes det ikke et nærliggende bytilbud som herredene kunne
søke tjenester i og derfor påtok fylkeskommunene seg en desto større oppgave. Mange av
disse lokale sykehusene ligger i småbyer eller det vi kan kalle bygdebyer. Etter seksti- og
syttitallet skulle tjenestetilbudet desentraliseres, det skulle ligge på det laveste effektive
omsorgsnivå – det såkalte LEON-prinsippet. Det var en tid for ensidig desentralisering.
Etter sykehusreformen har det skjedd en oppmyking i dette hierarkiet, og til dels har
det også kommet nye ledd i hierarkiet med nye begreper. For det første har vi de
institusjonelle endringene som kom med sykehusreformen. Her opereres det med en todeling:
Helseregionene er fra 2003 dekningsområdene for regionsykehusene, det høyeste
nivået i de nyopprettede statsforetakene. Disse regionene følger ikke den eldre
landsdelskonvensjonen. Regionsykehusene er nå Ullevål Sykehus for Helseregion Øst,
Rikshospitalet for helseregion Sør, Haukeland for Helseregion Vest, St. Olavs hospital for
Helseregion Midt-Norge, og regionsykehuset i Tromsø for Helseregion Nord-Norge. Alle
disse sykehusene er også universitetssykehus, men fungerer samtidig som
sentral/lokalsykehus for de nære omlandene.
Helseforetakene (HF) omfatter gjerne et stort og/eller flere mindre sykehus på et
lavere nivå, dvs. sentralsykehus og lokalsykehus. Mens regionsykehusene ser ut til å overleve
alle reformer, er det i helseforetakenes portefølje vi finner de svake ledd i dagens
sykehustilbud. Både de mange lokalsykehusene er utsatte, likeledes avdelinger i
sentralsykehusene. De risikerer også å falle ned til klassen av lokalsykehus.
Dynamikken vil bestemmes av helseforetakenes strategier . Siden sykehusreformen
også styrker konkurranseelementet mellom sykehusene, de som produserer mest får best
betalt, vil helseforetakene strebe oppover: De vil prøve å utvikle flere spesialiteter med
dyktige fagmiljø som ikke bare fanger opp innbyggerne i eget område, men også trekker til
seg klienter fra omverdenen. Sykehusene er ikke lenger garantert inntekter i forhold til sitt
befolkningsunderlag. De vil konstant frykte konkurransen fra regionsykehusene og andre
spesialtilbud med høy kvalitet, og strategien må møte konkurrentene med et høyverdig tilbud.
Det er i dette lys vi må forstå Sykehuset Innlandets forslag om et hovedsenter – en
terminologisk nyskaping i forhold til gårsdagens sykehusterminolgi. Det er å forstå som et
sentralsykehus av første klasse.
Men også regionsykehusene konkurrerer mot hverandre og streber høyere. Sykehussektoren
er inne i en rask kvantitativ og kvalitativ utvikling, og for regionsykehusene handler
11