Verneverdige edelløvskoger i Sogn og Fjordane – botanisk ...

sesongfuktige, tildels overrislede berg forekommer også, bl.a. hjertegras (Briza media),
grønnstarr (Carex tumidicarpa) og flekkmure (Potentilla crantzii). Fjellplanter som stivstarr
(Carex bigelowii) og fjellsyre (Oxyria digyna) er registrert i området (jfr. Austad et al. 1985),
men det er usikkert om disse forekomstene er innenfor det foreslåtte verneområdet.
Kystgrisøre (Hypochoeris radicata) er en av de få oseaniske artene som forekommer, et trekk
som deles med Husum. Dauvnesle (Lamium album) utgjør et interessant ugraselement. Av
øvrige arter med plantegeografisk og økologisk interesse kan nevnes bl.a. skogmarihand
(Dactylorhiza fuchsii), tysbast (Daphne mezereum) og knerot (Goodyera repens).
Verneverdi knyttet til edelløvskog
De rike løvskogsliene med almeskog i Loi representerer en eksposisjon som er uvanlig for
edelløvskog i og med at de er vendt mot nordøst. Hovedinntrykket er mer fuktig enn i de
øvrige skogene, med mye høgstaudevegetasjon i gråor-almeskogen. Likevel inneholder
lokaliteten også mer regulær alm-lindeskog av mysketype, og det finnes også berg med
varmekjære, sørøstlige arter. Loi er spesielt interessant som kulturelement knyttet til
edelløvskog, spesielt feltet med styvet almeskog i forbindelse med prosjektet til Austad et al.
(1985). Lokaliteten har derfor stor verdi for dynamikkstudier og studier av kulturpåvirkning
og skjøtsel av edelløvskog.
Andre verneverdier
Området har rik soppflora, med bl.a. 13 rødlistearter. Forøvrig er det stor interesse i
undervisnings- og forskningssammenheng knyttet til forsøksfeltet med styving og
restaurering.
Kulturpåvirkning og inngrep
Området er tidligere brukt til beite, slått, lauving og vedhogst. I forbindelse med
restaureringen av lauvingsfeltet med alm har området nå stor verdi som eksempel på tidligere
bruk av edelløvskog. Det forekommer enkelte granplantefelt, tildels med store trær. En
kraftlinje går gjennom den nedre delen av området.
Samlet vernevurdering
Lokaliteten er totalt sett vurdert som regionalt verneverdig, og bør vernes som naturreservat.
Behov for skjøtsel og forvaltningstiltak
Det meste av skogen bør ikke skjøttes spesielt, bortsett fra uttak av gran. Noe vedhogst kan
tillates nær gården etter spesielle retningslinjer. Forsøksfeltet til Austad et al. (1985) står i en
særstilling, og må skjøttes spesielt (se nedenfor).
Utviklingstendenser i prøvefeltet
Det ble i 2004 observert en del endringer i undervegetasjonen i forhold til utbredelsen av de
enkelte artsbestandene som er tegnet inn på fig. 10 hos Austad et al. (1985). Den viktigste
tendensen var at flere av de typiske edelløvskogsartene var gått fram på bekostning av
nitrofile arter som bl.a. stornesle (Urtica dioica) og stankstorkenebb (Geranium robertianum).
Blant de artene som hadde økt forekomst i prøvefeltet kan nevnes bl.a. myske (Galium
odoratum), trollbær (Actaea spicata), ormetelg (Dryopteris filix-mas), skogsvinerot (Stachys
sylvatica), firblad (Paris quadrifolia) og mjødurt (Filipendula ulmaria). I et fuktigere søkk
hadde tyrihjelm (Aconitum septentrionale) gått fram på bekostning av sølvbunke
(Deschampsia cespitosa). På en tidligere vegetasjonsløs flekk var det nå kommet inn
skogsvinerot (Stachys sylvatica), myske (Galium odoratum), kratthumleblom (Geum
urbanum), skogstjerneblom (Stellaria nemorum), ormetelg ( Dryopteris filix-mas),
29