Verneverdige edelløvskoger i Sogn og Fjordane – botanisk ...

ut i deler av lyngheiene, og området har således interesse for studier av gjengroingsdynamikk.
Det finnes enkelte store gamle trær (bl.a. eik, ask og lind) spredt i området. Det inngår sjeldnere
arter i de strandnære områdene, bl.a. bruskmelde og rikmyrarten breiull. Fjellplanten
svarttopp inngår også i myrsigene. Det knytter seg spesielt stor verneverdi til forekomsten av
kongsbregne på lokaliteten. Landskapsestetisk har området høy verdi sett fra sjøen, fordi denne
grønne, frodige skogen skiller seg ut fra det grå, monumentale devonlandskapet ("oasepreg").
Kulturpåvirkning og inngrep
Området er påvirket av tidligere sauebeite, og en del av hasselbestandene har hagemarkskarakter.
Det er også spor etter gamle slåtteteiger, men disse er i ferd med å gro igjen. Beitepresset fra sau
har minket betydelig de siste årene, og tegn til sterk gjengroing med bl.a. bjørk på de fattigere
partiene har aksellerert i perioden 1985-2004. Derimot har presset fra hjort økt. Småplanter av
hassel (Corylus avellana) og rognasal (Sorbus hybrida) er på massiv frammarsj i deler av den
rike lyngheia. Små hasselbusker sprer seg også østover langs de bratte bergene. Det ser derfor ut
til at det totale edelløvskogsarealet kan øke noe i årene framover. Det er lite granplanting i
området. En gammel telefonlinje finnes langs deler av stranda, men ellers er området uten
tekniske inngrep.
Samlet vernevurdering
Totalt sett er området svært verneverdig, og innehar et særpreg som ikke kan erstattes av andre
lokaliteter i Sogn og Fjordane. Isolert sett er ikke selve edelløvskogsbestandene særlig store eller
spesielt godt utviklet sammenlignet med andre lokaliteter i fylket, og lokaliteten er derfor vurdert
som regionalt verneverdig. Verneformen bør være naturreservat.
Behov for skjøtsel og forvaltningstiltak
Lokaliteten er sterkt preget av gjengroing etter opphør av slått og sauebeite. Beitet bør
gjenopptas, med unntak av de østligste delene rundt kongsbregneforekomstene (se nedenfor).
Det bør foretas tynning flere steder etter nærmere spesifikasjon, spesielt der bjørk er i ferd
med å overta skogsbildet. Det kunne også være ønskelig å restaurere en og annen av de gamle
slåtteteigene, men dette vil bli et krevende arbeid p.g.a. at gjengroingen har kommer langt.
Spørsmålet med løvskogsinvasjonene i lyngheiene ovenfor er et åpent spørsmål. Nå blir deler
av lyngheia skjøttet på tradisjonelt vis med bl.a. brenning, og dette bør fortsette i samarbeid
med grunneier. Derimot bør noen av grensefeltene med invasjon av hassel og rognasal
skjermes slik at man kan få et referanseområde for utvikling av edelløvskog på kalkrik
lynghei. Det bør raskt utarbeides en forvaltningsplan for området, og tynning etter nærmere
spesifikasjon fra forvaltningsmyndighetene bør komme i gang i nær framtid. Et gjerde eller
stengsel østover for å sikre kongsbregneforekomstene bør settes opp før det igangsettes et
eventuelt sauebeite i området.
Forvaltning av kongsbregne
Kongsbregne trenger spesielle forvaltningstiltak i Solund. Bjørndalen (1987) antydet i
forbindelse med publisering av dette oppsiktsvekkende funnet at arten i Skottland ofte var
fordrevet fra sine primærlokaliteter grunnet sterkt beitepress fra sau, og derfor fant en nisje på
utilgjengelige steder som f.eks. klippesprekker ved havet og i havgrotter. Dette kan også være
tilfelle i Solund, noe som ble bekreftet under feltarbeidet i 2004. Hele området er som
tidligere nevnt sterkt preget av gjengroing grunnet opphør av beite, og dette ser ut til å ha
favorisert kongsbregne. Den opprinnelig kolonien var nå vokst til 9-10 småpopulasjoner, og
det ble også funnet sporeblad. Videre ble det funnet flere nye forekomster østover mot
Skarveberget. Selv om man ønsker fortsatt beite i skogslia som helhet bør man vurdere å
hindre sauer i å ta seg fram videre østover. Dette er fysisk enkelt fordi kongsbregne
17