Økologisk handbok - Jordkultur og næringstilgang (PDF) - Agropub

ØKOLOGISK HANDBOK
Jordkultur og næringstilgang
NORSØK og GAN Forlag AS

© GAN Forlag AS, Oslo 2003
1. utgave, 1. opplag
Boka er utgitt med støtte fra Norsk senter for økologisk landbruk
(NORSØK).
Omslagsfoto: Herwig Pommeresche
Fagredaktør: Grete Lene Serikstad
Forlagsredaktør: Thor W. Kristensen
Omslaget og innmaten er printet hos GAN Grafisk, Oslo.
ISBN 82-492-0460-3
Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven eller i strid
med avtaler om kopiering inngått med KOPINOR, interesseorgan for
rettighetshavere til åndsverk. Kopiering i strid med lov eller avtale kan
medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller
fengsel.
Alle henvendelser om forlagets utgivelser kan rettes til:
NORSØK og GAN Forlag AS
Peter Møllers vei 8-10
0585 Oslo
E-post: forlag@gan.no
www.gan.no

1 Arealvalg og skjøtsel 7
1.1 Debio-regler 8
1.2 Relevante støtteordninger 8
1.3 Biologisk mangfold 10
1.4 Kulturlandskap 12
1.5 Planlegging av arealbruk 13
1.6 Forurensning 15
1.7 Flerfunksjonelt landbruk 16
2 Vekstskifte 18
2.1 Effekter av vekstskifte 19
Forbedra næringsforsyning og
jordfruktbarhet 19
Bedre ugrasregulering 19
Mindre problem med sjukdom og
skadedyr 19
2.2 Hvordan planlegge et vekstskifte 20
Individuelle tilpasninger til garden 21
Vekstskifte på husdyrgarder 21
Vekstskifte på garder med få eller
ingen husdyr 22
Vekstskifte i grønnsaker 22
3 Jordprøver og jordanalyser 23
3.1 Utstyr for jordprøver og analyser 23
3.2 Uttak av prøver 25
3.3 Kart 25
Prøvepunkt 26
3.4 Fysiske analyser 26
3.5 Kjemiske analyser 30
pH-analyser 30
AL-løselige stoff og K-HNO3 31
Mineralsk nitrogen 31
Mikronæringsstoff 31
3.6 Organisk materiale 32
3.7 Tolking av data 32
3.8 Spadediagnose 33
4 Næringstilgang 35
5 Jordas eget lager av
plantenæringsstoff 36
5.1 Innhold og tilgjengelighet 36
5.2 Mineralisering og forvitring 37
6 Biologisk nitrogenfiksering 42
6.1 Hvor mye nitrogen blir tilgjengelig
ved biologisk nitrogenfiksering? 43
6.2 Inokulering av belgvekstfrø 46
6.3 Beregning av belgvekstenes
nitrogensamling 46
7 Grønngjødsel 51
7.1 Næringsinnhold i noen
grønngjødslingsvekster 51
I N N H O L D
7.2 Frigjøring av næringsstoff fra
grønngjødsel 52
7.3 Bruksområder for grønngjødsel 54
7.4 Dyrkingsteknikk spesielt for
grønngjødselvekster 61
7.5 Regler og tilskudd 64
8 Husdyrgjødsel og pressaft 66
8.1 Næringsinnhold i husdyrgjødsla 67
8.2 Husdyrgjødselhandtering 71
8.3 Smittefare ved husdyrgjødsel 76
8.4 Regelverk 77
8.5 Pressaft fra surfôrsilo 79
9 Husholdningsavfall 81
9.1 Regelverk 81
9.2 Innhold av næringsstoff 82
9.3 Behandlingsmetoder 85
9.4 Smittefare ved bruk av
husholdningskompost 85
10 Tang og tare 87
10.1 Regelverk 87
10.2 Næringsinnhold i tang og tare 88
10.3 Handtering 90
11 Steinmjøl 91
11.1 Steinmjøl i jord 92
11.2 Steinmjøl tilsatt organisk materiale 95
11.3 Råfosfater 95
12 Gjødslingsplanlegging 99
12.1 Hvor mye gjødsel er tilgjengelig? 100
12.2 Næringsstoffregnskap 101
13 Transport og spredning av
husdyrgjødsel og kompost 106
13.1 Spredere for fast gjødsel 106
Universalvogn 106
Kastehjulspreder (Gafnerspreder) 106
13.2 Spredere for halvblaut gjødsel 107
13.3 Blautgjødselspredere 108
Gjødseltankvogn 108
Høytrykkspumper 108
Jetvogn 108
Vogn med stripespreder 109
Nedfelling 109
Vakuumvogn 110
13.4 Transport gjennom slanger og rør 110
Gjødslingsmaskin 110
Slangespreder 111
14 Jordarbeiding og jordpakking 113
14.1 Pløying 114
Pløyedybde 115

I N N H O L D
14.2 Alternativer til vanlig pløying 115
14.3 Jordløsning med andre redskaper 116
14.4 Ugrasharving og jordarbeiding
i mørke 117
14.5 Jordpakking 117
Tiltak mot jordpakking 119
14.6 Tiltak mot erosjon 120
15 Drenering 122
15.1 Økonomi 123
Tilskudd 123
15.2 Jordundersøkelser og valg av
dreneringsløsninger 124
15.3 Grøfting med lukka grøfter 124
Grøfteavstand 125
Dybde 125
Fall 125
Grøftelengde 126
Filter 126
Grøftemateriell 127
Sekundærgrøfting 128
Punktdrenering 128
15.4 Profilering 128
15.5 Omgraving/jordblanding 130
Omgraving i hellende terreng 131
Omgraving i flatt terreng 132
16 Vanning 134
16.1 Jordas vannhusholdning 134
16.2 Fordampning 134
Hvordan redusere fordampningen
av vann 135
16.3 Valg av vanningsutstyr 135
16.4 Tidspunkt for vanning 136
Vannregnskap 137
Mengde 139
16.5 Ulike kulturers behov for vann 139
16.6 Vannkvalitet 141
16.7 Gjødsling gjennom
vanningsutstyret 141
16.8 Vanning og soppsjukdommer 141
16.9 Vanning og rotutvikling 142
17 Kalk og kalking 143
17.1 pH og plantetrivsel 143
pH og plantesjukdommer 145
17.2 Kalking i økologisk landbruk 145
17.3 Kalkverdi og kalkmengder 145
17.4 Kalkingsmidler 147
Kalkstein og dolomitt 147
Skjellsand 147
Brent kalk 148
Avfallskalk og kalkholdig slagg 148
Biokalk/mikrokalk 148
17.5 Regler for økologisk
landbruksproduksjon 148
18 Mikronæringsstoffer 150
18.1 Regelverk 150
18.2 Kjemiske mineralanalyser 150
Tolking av jordanalyser 151
Tolking av planteanalyser 151
Valg av analyse 152
18.3 Plantenes evne til å ta opp
mikromineraler 152
18.4 Kilder for mikromineraler 153
Stikkordregister 155

Forord
F O R O R D
Norsk senter for økologisk landbruk (NORSØK) si Handbok økologisk
landbruk framstår nå i ny drakt. Økologisk handbok – jordkultur og næringstilgang
er en del av denne handboka. Ellers finnes det egne utgivelser om
matvekster, fôrvekster og husdyr. Handboka foreligger også på Internett
(www.agropub.no) og blir der oppdatert kontinuerlig. Leseren har tilgang til
mer informasjon gjennom at beslektede artikler, rapporter og annen
kunnskap er tilgjengelig her.
Økologisk handbok – jordkultur og næringstilgang er skrevet av fagfolk med stor
kunnskap om økologisk landbruk generelt og med særlig innsikt i jordlære og
plantenæring. Fra NORSØK har Anne-Kristin Løes, Reidun Pommeresche,
Svein Øivind Solberg, Sissel Hansen, Kirsty McKinnon, Grete Lene
Serikstad, Ketil Valde og Liv Solemdal bidratt. Kapitlet om transport og
spredning av husdyrgjødsel og kompost er skrevet av Knut Lindberg, Kleiva
Landbruksskole. Kari Bysveen ved Forsøksring i biologisk jord- og hagebruk
for Telemark, Vestfold og Buskerud har skrevet kapitlet om vanning, mens
Anders Hovde hos Fylkesmannen i Møre og Romsdal har skrevet om drenering.
Arbeidet med handboka har vært leda av Turid Strøm og Grete Lene
Serikstad ved NORSØK. Personer fra ulike fagmiljø har bidratt med nyttige
innspill underveis. Guro K. Barstad og Liv Birkeland (NORSØK) har
bearbeidet stoffet for denne utgivelsen, som kombinerer publisering på papir
og Internett. Dette vil erstatte den opprinnelige handboka, som bestod av to
ringpermer og et løsarksystem.
Økologisk handbok – jordkultur og næringstilgang tar utgangspunkt i jordas egne
ressurser, tiltak for god jordstruktur og stimulering av livet i jorda.
Resirkulering av næringsstoffer er ei forutsetning for den økologiske
driftsforma, og boka tar også for seg hvordan tilgjengeligheten av
plantenæringsstoffer kan bedres gjennom biologisk nitrogenfiksering, bruk
av ulike gjødselslag og kulturmetoder. Handboka er som tidligere retta mot
veiledere innenfor landbruket, men også gardbrukere, lærere og andre som
søker inngående kunnskap om økologisk produksjon, vil ha nytte av
handboka. Den egner seg godt som et oppslagsverk der en lett finner fram til
konkret informasjon om stell av jorda og sikring av god næringstilgang i det
økologiske landbruket.
Vi vil takke alle som på forskjellig vis har deltatt i arbeidet med Økologisk
handbok – jordkultur og næringstilgang. En særlig takk til medarbeidere i GAN
Forlag.
Tingvoll, september 2003
Einar Lund

1 Arealvalg og skjøtsel
Grete Lene Serikstad og Reidun Pommeresche, Norsk senter for økologisk
landbruk
Arealbruken på garden må planlegges godt, både for å få en vellykket og
effektiv produksjon og av hensyn til natur, miljø og friluftsliv. Alle former
for landbruk medfører inngrep i naturen ved at naturlige økosystemer
erstattes av agroøkosystemer. Når man planlegger bruk av arealene på
garden, er man derfor både agronom og bonde som skal benytte arealene til
matproduksjon, men også landskapsforvalter. Arealvalg kan tilrettelegge
for ei produktiv gardsdrift, men samtidig bør arealbruken resultere i et
kulturlandskap som tar vare på og fremmer mangfoldet av planter og dyr
og deres levesteder.
Landbrukets kulturlandskap er et stadig viktigere produkt fra landbruket.
Estetikk og biologisk mangfold i kulturlandskapet er synlige resultater av
både driftsform og arealvalg. Ei utvikling mot et stadig mer effektivisert og
industrialisert landbruk har blant annet bidratt til en ensretting av landskapet,
forurensning, erosjon, gjengroing og lite biologisk mangfold.
I økologisk landbruk er det et mål at landbruket drives slik at
kulturlandskapet utgjør en positiv del av naturen. Det er dessuten et mål å
sikre genetisk mangfold og artsrikdom. For å oppnå «et sjølbærende og
vedvarende agro-økosystem i god balanse» er det nødvendig å samarbeide
med naturen, ikke motarbeide den.
Figur 1.1 Kulturlandskap på Vestlandet.
Foto: Lise Grøva.
Naturtyper som inngår i kulturlandskapet, kan fostre spesielle og til dels
unike plante-, sopp- og dyresamfunn. Også i den mer intensive delen av
produksjonen bør en ta hensyn til og spille på lag med den fauna og flora
som trives i dyrkingspåvirkede systemer. De viktigste økologiske
gratisytelsene som bonden kan få fra jordbrukets planter, dyr og
AREALVALG OG SKJØTSEL

NORSØK · Økologisk handbok
mikroorganismer, er næringsstoffsirkulering og bedret jordstruktur, mindre
angrep av plantesjukdommer, naturlig kontroll av skadedyr og økt biologisk
mangfold. Ei langsiktig planlegging og tålmodighet legger til rette for disse
økologiske «servicefunksjonene».
1.1 Debio-regler
Debio-reglene har få minstekrav i form av konkrete regler for arealbruk.
Under generelle avsnitt og anbefalinger blir imidlertid arealbruk nevnt flere
ganger. Allsidig plantedyrking anbefales, og vekstskifte har en sentral
betydning i økologisk landbruk.
Randsoner mot konvensjonelt areal anbefales, slik som en naturlig åkerkant
med busker og små trær, plantet hekk eller annen fysisk avgrensning. I punkt
3.1.8 angis et minstekrav på 3 m med randsone mellom økologiske vekster
og konvensjonelt dyrket areal. Her kan det dyrkes fôrvekster, grønngjødsel
eller liknende. Matvekster bør ikke dyrkes nærmere enn 20 m fra sterkt
trafikkerte veier. Punkt 3.1.9 pålegger minst 3 m avstand mellom
infiltrasjonsanlegg og areal med matvekster. I punkt 3.1.15 står det om krav
til aktiv kultivering.
Under anbefalinger i punkt 3.9 Fôr fra utmarksområder pekes det på den store
betydningen utmarksområder kan ha i gardsdrifta, både som ressursgrunnlag
og for et allsidig plante- og dyreliv.
I punkt 3.11 blir det anbefalt at produktiv matjord i størst mulig grad blir
benyttet til mat- og fôrvekster. Alternative produksjoner, for eksempel
blomster eller juletrær, kan være aktuelt for å styrke næringsgrunnlag og
allsidighet.
Om det generelle driftsopplegget i husdyrhold (punkt 4.1) nevnes de store
beiteressursene i høyfjell og utmark. Husdyr i utmark bidrar til å vedlikeholde
et kulturlandskap som fremmer biologisk mangfold.
Uteareal for husdyra utenom beitesesong omtales i punkt 4.4. Gjødsla på
utearealet skal ikke være en forurensningsfare. Arealet skal være tilrettelagt
slik at det er uproblematisk for dyra å gå ut og inn. Dyra skal ha mulighet til å
søke ly ute.
I punkt 4.9 Bihold anbefales det å tilrettelegge for vekster rundt bigarden slik
at behovet for kunstig vårfôring blir redusert. I punkt 4.9.9 settes minstekrav
for bienes trekkområde.
1.2 Relevante støtteordninger
De generelle areal- og kulturlandskapstilleggene blir gitt med betingelser om
at spesielle tiltak som blant annet bakkeplanering, fjerning av åkerholmer,
oppdyrking av skogbryn, sprøyting av kantvegetasjon, kanalisering av elver
og bekker og lukking av grøfter skal unngås.
Fra 2003 er det obligatorisk med miljøplan for arealer det søkes om
produksjonstilskudd for. Målet med miljøplanene er blant annet å forbedre

AREALVALG OG SKJØTSEL · KAPITTEL 1
miljøet og å synliggjøre bondens jobb som matprodusent og arealforvalter.
Tanken er å samordne tiltak som har en miljøeffekt, i et statlig miljøprogram.
Kulturlandskapstiltak vil også inngå i dette programmet.
Tilskudd til spesielle tiltak i kulturlandskapet
Tilskuddet til spesielle tiltak i kulturlandskapet skal bidra til å ivareta
miljøverdiene i kulturlandskap tilknyttet landbruksområder. Målet er å
fremme tiltak i landskapet og på freda og verneverdige bygninger gjennom
vedlikehold, skjøtsel og istandsetting. Tilskuddene kan blant annet innvilges
for tiltak som tjener til å:
1 bevare og fremme biologisk mangfold i eller i tilknytning til
jordbrukslandskapet
2 holde gammel kulturmark i inn- eller utmark i hevd
3 fremme tilgjengelighet, opplevelseskvalitet og landskapsbilde i eller
i tilknytning til jordbrukslandskapet
4 bevare kulturminner og kulturmiljøer ved skjøtsel og vedlikehold
Tilskudd til miljøretta omlegging i kornområder
Tilskuddet til miljøretta omlegging i kornområder gis for å redusere erosjon
på utsatte arealer. Målet med tilskuddet er å stimulere til utvikling av
miljøvennlig og ekstensiv planteproduksjon. Ordningen gjelder for arealer
som er utsatt for erosjon eller arealavrenning, og som har lav
avkastningsevne i kornproduksjon. Den omfatter etablering og drift av beiter
og arealer for produksjon av høy, frø, vekster for bioenergi eller andre
vekster som gir god beskyttelse mot erosjon.
Tilskudd til endra jordarbeiding med mer
Tilskuddet til endra jordarbeiding med mer gis for å unngå eller redusere
jordarbeiding om høsten og stimulere til etablering av vegetasjon for å
redusere erosjon og arealavrenning fra jordbruksareal.
Følgende driftsopplegg og jordarbeidingsmetoder kan godkjennes for
tilskudd:
1 Korn- og oljevekstareal som ikke jordarbeides om høsten. Omfatter også
erter, frøeng siste høstingsår og grønnfôrvekster sådd med liten
radavstand og der en bare høster overjordiske deler
2 Lett høstharving på arealer med vekster som nevnt under foregående
punkt
3 Direktesådd høstkorn og høstkorn sådd etter lett høstharving
4 Fangvekster i åpen åker
5 Grasdekte vannveier eller grasdekte striper i åkerarealer og i ompløyd eng
Tilskudd til erosjonsforebyggende tiltak
Tilskuddet til erosjonsforebyggende tiltak gis for å hindre eller redusere
erosjon og arealavrenning fra jordbruksareal.
Investeringsstøtte til miljøtiltak
Investeringsstøtte til miljøtiltak omfatter tiltak som fangdammer, leplanting
og vegetasjonssoner.

NORSØK · Økologisk handbok
1.3 Biologisk mangfold
Økologisk forsvarlig bruk av jorda har betydning for alle jordorganismene
som lever nede i selve jordsmonnet. De minste organismene kan ses på som
jordas «plankton», som andre lever og styres av. Den rolla som organismene
i jorda har, er det spesielt viktig å ta hensyn til ved økologisk drift, hvor flora
og fauna i jorda er viktig for sirkulering av næringsstoff, omdanning av
organisk materiale og oppbygging av humus og jordstruktur. Tilførsel av
organisk materiale (husdyrgjødsel, planterester, grønngjødsel) fremmer
omtrent alle jordlevende grupper betydelig. Godt drenert jord er viktig for at
livet i jorda skal få «puste».
Figur 1.2 Figuren viser gjennomsnittlig antall organismer per kvadratmeter
åkerjord. Merk at aksen er brutt.
Illustrasjon: Anne de Boer.
Meitemark, løpebiller og edderkopper blir mest utsatt ved tradisjonell
jordarbeiding, mens midd, spretthaler og mikroorganismer blir påvirka
i mindre grad. At de største rammes hardest, skyldes at de har lengst
livssyklus og trenger lengre tid for å oppnå samme populasjonsstørrelse som
før jordarbeidingen. Hvilke planter man har på arealet, virker også inn på
livet i jorda. Hvis det for eksempel bare dyrkes planter med grunt rotsystem,
vil heller ikke organismene i jorda trenge særlig langt ned i jordprofilet.
Jordpakking virker også negativt på livet i jorda.

AREALVALG OG SKJØTSEL · KAPITTEL 1
Figur 1.3 Figuren viser de viktigste gruppene jordorganismer og hvordan gjennomsnittlig individstørrelse
plassererer dem i mikro-, meso-, makro- og megafauna.
Kantsoner som åkerkanter, leplantinger og skogkratt er viktige
overvintringssteder og bosted for en rekke insekter og edderkopper. Slike
kantsoner har ofte en rik botanisk sammensetning, og vil kunne fostre flere
insekter: både nyttedyr og føde til fugler og amfibier. Et konkret tiltak for å
stimulere det biologiske mangfoldet og samtidig oppnå nytteeffekt er å legge
til rette for insektetende organismer, for eksempel ved å sette opp
fuglekasser og lage skjulested for pinnsvin og spissmus.
Mange pionerplanter opptrer gjerne som ugras, og kan ha viktige økologiske
funksjoner ved at de er vertsplanter for ulike biller og andre insekter. For
eksempel er flere biller og noen sommerfugler avhengig av brennesle.
Likeledes har høymole, ryllik, tistler og erteblomster en artsrik billefauna.
Bruk av husdyrgjødsel, kompost, grønngjødsel og vekstskifte virker inn på
jordfaunaen, men også på faunaen i åkeren, åkerkanten og enga.
Biologisk mangfold må sikres, og de økologiske «servicefunksjonene» bør
fremmes gjennom planleggingen også på de mer intensivt drevne arealene.
Ved å ha flere ulike plantearter i engblandinger, ulike kornsorter, kornslag,
underkulturer og noen arealer som ikke blir gjødslet, kan man øke den
botaniske sammensetningen på garden, bevare genetisk mangfold
i produksjonen og få et mer allsidig fôr til dyra. Ved å ha striper med
blomsterblanding sammen med grønnsakene, korn eller frukt kan man legge
forholdene til rette for nytteinsekter og pollinerere av ulike slag, få en
grønngjødseleffekt og redusere mengden ugras. Noe ugras (opp mot 15 %)
er vist å ha en positiv betydning for insektfaunaen i åkeren.

NORSØK · Økologisk handbok
Huskeliste for jordas mikroorganismer og fauna
• Tilstrebe et allsidig vekstskifte med:
− vekster som fikserer nitrogen
− vekster som fremmer danning av mykorrhiza
− vekster med velutviklet og dyptgående rotsystem
− samdyrking
− flerårige vekster
• Bearbeide jorda etter behov, og redusere den der det er mulig
• Unngå jordpakking
• Ha plantedekke året rundt
• Tilføre organisk materiale i passende mengde
1.4 Kulturlandskap
En rekke elementer i jordbrukslandskapet bør vernes og vedlikeholdes. Det
gjelder for eksempel kantsoner, brønner, dammer og andre vannelementer,
åkerholmer, restbiotoper, enkelttrær, leplanting, åpne grøfter og steingjerder.
Effektiviseringa i landbruket de siste 50 åra har ført til at disse elementene
mange steder er fjernet.
Figur 1.4 Hveteåker.
Foto: Svein Skøien.
I en økologisk driftsform vil slike elementer bidra til å styrke grunnlaget for
ei bærekraftig drift. Det kan derfor være aktuelt å tilbakeføre slike elementer

AREALVALG OG SKJØTSEL · KAPITTEL 1
ved å gjenskape dammer, åpne lukka grøfter eller plante til erosjonsutsatte
arealer i bakkeplanerte områder.
Likeledes er bevaring og skjøtsel av eldre og nyere kulturminner viktig og
krever aktsomhet av grunneier. Kunnskap om kulturminner blir fort glemt
fra en generasjon til den neste. Notater om slike minner på garden, både
eldre og nyere, er derfor viktig historisk materiale.
Aktivt beitebruk er en viktig del av arealbruken på garder med husdyr.
Beiting åpner landskapet og gir større variasjon både estetisk og biologisk. På
garder som legger om til økologisk drift, kan det være aktuelt å ta i bruk
gjengrodde beiteområder. Les mer om beiting i kapitlet Inn- og utmarksbeite
i handboka Fôrvekster i samme serie.
1.5 Planlegging av arealbruk
Omlegging til økologisk drift vil i varierende grad endre arealbruken på
garden, avhengig av utgangspunktet og målene med den økologiske drifta.
Behov for aktive skjøtseltiltak, forbedringer og eventuelle tiltak kan
innarbeides i en egen driftsplan for skjøtsel på garden. En slik plan kan gi
bedre oversikt over mål for tiltakene, arbeidsomfang, framdrift, tidsforbruk
og praktiske resultater.
I planen er det viktig å ikke bare fokusere på areal- og
naturressurs-situasjonen. De menneskelige ressursene er minst like
avgjørende for utviklingen på garden.
Det er viktig å beskrive de kulturminnene som finnes, hvilken tilstand de er i,
og om de trenger skjøtsel. Kulturminnene bør gjøres synlige og tilgjengelige
gjennom for eksempel rydding og tynning av vegetasjon, vedlikehold av hus
og gjerder, merking og enkel informasjon.
Miljøplan i landbruket
Miljøplanen er en påbygning av Kvalitetssystemet i landbruket (KSL), og
erstatter miljø- og ressursplan. Planen er ei «egenmelding» der en kan følge
med miljøstatus på eget bruk, planlegge og dokumentere ulike tiltak en
treffer for å forbedre miljøet ytterligere, og skjøtte kulturlandskapet på garden.
I miljøplanen inngår det flere elementer som allerede finnes i gjødselplanen,
slike som kart over innmarka og sprøytejournal. Nytt er blant annet et
miljøplankart med inntegning av en del miljøverdier. Ei årlig sjekkliste må
også fylles ut. Planen er delt i to deler, der den første delen er obligatorisk for
alle som søker produksjonstilskudd. Trinn to er for dem som ønsker å gjøre
en ekstra miljøinnsats.
NIJOS (Norsk institutt for jord- og skogbrukskartlegging) har utarbeidet et
kartleggingsverktøy som med utgangspunkt i vegetasjonskart vurderer
utmarkas verdi som beite. Slike beitebruksplaner gjør det mulig å innarbeide
beiting i arealplanlegging på ulike nivå.
Permakulturplan for gardsbruk
Utarbeiding av en permakulturplan kan være praktisk ved økologisk
planlegging. Det innebærer en bevisst utforming av miljøet ved at en tar

NORSØK · Økologisk handbok
i bruk en helhetlig planleggingsmetode og praktiske arbeidsprosesser. Målet
er å skape stabile, sjølberga systemer. Som planleggingsredskap er planen
godt tilpasset økologisk landbruk.
Den som utarbeider en permakulturplan, arbeider på tvers av sektorer og ser
blant annet på jord- og skogbruk, arkitektur, energi, klima og vannrensing
i sammenheng. Det er et mål at hver del (for eksempel husdyr, hekker, hus)
i systemet skal ha minst tre funksjoner, og hver funksjon skal ivaretas av flere
deler. Ved valg av trær og busker til leplanting kan man for eksempel velge
lokale treslag, med bær til fugl eller folk, som gir ly mot vinden og holder
jorda på plass. Videre kan et lite skogholt ha funksjon som leplanting, være
overvintringssted for insekter og edderkopper, gi ly for småvilt, gi materialer
til gjerdepåler og øke det botaniske mangfoldet på garden.
Kunnskap om klimaet er nødvendig for å utarbeide en permakulturplan.
Store randsoner som gir positive kanteffekter, er viktige elementer
i landskapet. Soneinndeling av landskapet, avhengig av avstand fra bygninger
og bruksmåte, gir en nyttig organisering av arealene.
Norsk Permakulturforening formidler kontakt til personer som utarbeider
permakulturplaner for gardsbruk.
Kantsoner
Kantsoner er generelt sagt overgangssoner mellom ulike miljø. Disse er
varierte og produktive og har stor verdi for dyrelivet i jordbrukslandskapet.
De bør være minst 2–3 m brede og ha flere års varighet.
Figur 1.5 Landskap med rug.
Foto: Svein Skøien.
I økologisk drift er grenser til konvensjonelle areal særlig viktige kantsoner.
Disse må planlegges nøye, bruk gjerne flerårige vekster. Minsteavstand
mellom økologisk og konvensjonell arealgrense er 3 m.

AREALVALG OG SKJØTSEL · KAPITTEL 1
Arealer nær trafikkerte veger bør ikke brukes til matproduksjon. Her kan det
dyrkes fôr eller grønngjødsel.
Miljøplanting
Miljøplantinger er varige plantetiltak for å bedre miljø, klima og
grønnstruktur i kulturlandskapet, og omfatter fangplanting, leplanting og
landskapsplantinger. Busker, trær, gras og urter kan brukes i slike plantinger,
og artene må velges etter plassering og hensikt. Velg ikke arter som bidrar til
å oppformere skadedyr til plantekulturen på stedet. Noen arter virker gunstig
på bestanden av nyttedyr, for eksempel trær som fungerer som tilholdssted
for fugler som beiter på skadeinsekter. Lokale planteskoler kan gi nyttige tips
om plantevalg. Bestill gjerne plantene to til tre år på forhånd for å være
sikker på at de er leveringsklare før planting.
Fangplanting brukes for å armere markoverflata og redusere erosjon og
avrenning. Plantene bør være rasktvoksende og ha stort vann- og
næringsopptak.
Leplanting brukes i værharde strøk for å bedre avdrått og trivsel for beitedyr,
planteproduksjon i jordbruket og landskapsvern. Busker og trær som brukes,
bør ha rask vekst, tett løvverk og dypt rotnett, være vindsterke, og
salttolerante i kyststrøk. Plantingen kan bestå av én til ti rekker med busker
og trær. Dette gir bedre levevilkår for både nytte- og skadeorganismer, blant
annet ved at det forbedrer overvintringsmulighetene. Leplanting etableres på
tvers av framherskende vindretning.
Landskapsplantinger brukes for å forbedre landskapet og dyre- og
plantelivet. Slik planting kan for eksempel brukes til å dele opp store skifter.
Vellykket etablering vil gi klimaforbedringer og mindre fare for avrenning og
erosjon.
1.6 Forurensning
Forurensning er svært ofte næringsressurser på avveie. På en økologisk gard
er næringsmengden som tilføres utenfra, mindre enn på en konvensjonell
gard. Næringsmengden i omløp er derfor begrenset, og den økologiske
bonden har ikke råd til å forurense. For å unngå forurensning eller erosjon
må en ha et godt gjennomtenkt driftsopplegg og vedlikeholde silo og
gjødselkjeller.
Deponering eller brenning av fôrrester, treavfall, metallskrap eller liknende
i egne fyllinger er ulovlig. Bare masser som jord, stein og grus hører hjemme
slike steder.
Punktutslipp er store eller små forurensende utslipp fra bygninger og anlegg.
Slike utslipp inneholder ofte lett nedbrytbart organisk materiale, som
silopressaft og avrenning fra gjødsellager. Når dette materialet kommer
i vann under gunstige temperaturforhold, blir det en voldsom bakterie- og
algevekst. Rutinemessig egenkontroll av bygg og anlegg kan avsløre slike
problemer i en tidlig fase, før de blir uhandterlige.

NORSØK · Økologisk handbok
1.7 Flerfunksjonelt landbruk
Uansett tidsperspektiv for planlegging av arealbruk er det nødvendig å ta
hensyn til eventuelle nye funksjoner som gardens arealer kan få. Bruken av
arealene i forhold til andre verdier enn bare produksjonen blir tillagt økende
vekt fra storsamfunnet. Dette får konsekvenser for bruken av arealene på
garden.
Å tenke flerfunksjonelt landbruk er derfor stadig viktigere, og i mange
økologiske driftsopplegg vil det være en naturlig del av drifta. Gardsbutikk,
videreforedling, gardsturisme, besøksgard, «grønn omsorg» og friluftsliv er
aktuelle aktiviteter på noen garder. I slike sammenhenger må en kanskje ta
hensyn til ulike typer bruk av arealet, slik som for eksempel behov for
atkomst til jordbrukslandskapet i form av stier for allmennheten.
Eksisterende ferdselsårer skal holdes åpne. Tilrettelegging for ferdsel er også
aktuelt der eksisterende stier og turveier kan knyttes sammen i et
sammenhengende nett. Dette kan bidra til å løse konflikter og bedre
allmennhetens atkomstmuligheter.
Utforming av tun og hus med naturlig avskjerming av privat bolig mot
fellesareal er viktig for trivselen hos alle parter.
Figur 1.6 Foredling av melka på egen gard er krevende,
men resultatene kan bli svært vellykka. For mange
gardbrukere er også den direkte kontakten med kunden
verdifull. Bildet viser salg av ost på en markedsdag på
Tingvoll.
Foto: Anita Land.

AREALVALG OG SKJØTSEL · KAPITTEL 1
Huskeliste for kulturlandskap og biologisk mangfold
• Lag skjøtselplan.
• Bruk beiting aktivt i landskapsskjøtselen.
• Unngå for store åkerteiger.
• Oppretthold kantvegetasjon.
• Unngå isolering av restbiotoper.
• Lag kantsoner, miljøplantinger og våtmarkselementer.
• Ta vare på verdifulle enkeltelementer.
• Legg til rette for dyrelivet, for eksempel med fuglekasser, skjulesteder
eller viltåkrer.
• Tenk miljø ved bygging av nye tekniske anlegg.
• Unngå punktutslipp, erosjon og avrenning.
Anbefalt litteratur
Framstad, E. og I.B. Lid (red.). 1998: Jordbrukets kulturlandskap. Forvaltning av
miljøverdier. Universitetsforlaget
Grue, U.D. 1997: Økologiske rensetiltak og miljøplantinger. Planter skaper bedre
miljø. 1. Veileder. Forskningsparken i Ås
Grue, U.D. 1997: Økologiske rensetiltak og miljøplantinger. Planter skaper bedre
miljø. 2. Rådgiver. Forskningsparken i Ås
Jacobsen, R. 2001: Tun, bygninger og økologi. Landbruksforlaget
Landbrukets Forsøksringer 1999: Kulturlandskap og miljøtiltak. Studiehefte
LFR og KSL. Landbruksforlaget
Landbrukets Forsøksringer. 1999: Skjøtsel av kulturlandskap. Studieperm
Landbruksdepartementet. 2000: Landbruksdepartementets miljøhandlingsplan
2001–2004
Leisner, M. 1992: Permakultur – 5 gardsbruk. Rapport nr. 12, 30bruksprosjektet.
Norsk senter for økologisk landbruk
Mansvelt, J.D. van der og M.J. van der Lubbe. 1999: Checklist for sustainable
Landscape Management. Elsevier Verlag
Pommeresche, R. 2000: Fauna i landbruksjord – mangfold av virvelløse dyr og deres
funksjoner. Norsk senter for økologisk landbruk, Tingvoll

NORSØK · Økologisk handbok
2 Vekstskifte
Ketil Valde, Norsk senter for økologisk landbruk
Vekstskifte innebærer at ulike plantekulturer avløser hverandre på det
samme skiftet. Dette har mange gunstige virkninger som gjør at
vekstskifte har en sentral plass i økologisk landbruk. I vekstskiftet legges
mye av grunnlaget for hvor vellykket planteproduksjonen blir, og for hvor
stor arbeidsinnsats som blir nødvendig. Et vanlig vekstskifte er tre–fire år
med eng, etterfulgt av ett år med korn, potet eller grønnfôr. Deretter følger
ett til tre år med grønnsaker og/eller korn før arealet igjen legges i eng,
gjerne med korn eller grønnfôr som dekkvekst.
I Norge er jord som er egnet til åkerkulturer, en begrenset ressurs. Et viktig
utgangspunkt for en vekstskifteplan er derfor å utnytte dyrket jord mest
mulig til direkte menneskemat, i stedet for å bruke den til produksjon av
dyrefôr. På mange bruk er likevel de naturgitte forholdene slik at en bør
begrense eller unngå åkerkulturer og heller satse på flerårige vekster som
krever minimalt med jordarbeiding.
Kulturveksten som sist var på et skifte, kalles forkulturen til den påfølgende
veksten, og påvirker i stor grad vekstvilkårene til denne. Det er derfor viktig
å ha en egnet forkultur.
Eksempel på et vekstskifte fra en husdyrgard
1. år: grønnfôr med attlegg
2. år: 1. års eng
3. år: 2. års eng
4. år: 3. års eng
5. år: grønnfôr med raigras
6. år: radkulturer
I det følgende beskrives kort de viktigste effektene av vekstskifte, og det gis
tips om praktisk framgangsmåte ved planlegging og hva en bør ta hensyn til
i planen. For å klarlegge plasseringa av de enkelte vekstene i vekstskiftet
henvises det til dyrkingsbeskrivelser for den enkelte kultur i handbøkene
Fôrvekster og Matvekster i samme serie.

2.1 Effekter av vekstskifte
VEKSTSKIFTE · KAPITTEL 2
Vekstskifte virker inn på en lang rekke forhold, men de viktigste er
næringsforsyning og jordfruktbarhet, ugrassituasjonen og forekomstene av
sjukdommer og skadedyr.
Forbedra næringsforsyning og jordfruktbarhet
Vekstskiftet har stor innvirkning på næringsforsyningen og fruktbarheten
i jorda. Et godt vekstskifte bygger opp en god og fruktbar jord som gir gode
avlinger. Ved å veksle mellom nærende og tærende vekster kan en utnytte
jordas produksjonskapasitet. Det er viktig at de nærende og jordforbedrende
vekstene har en så stor plass i vekstskiftet at jordfruktbarheten ikke reduseres
med tida. En forutsetning er å velge vekster som passer til naturgitte forhold
som jordsmonn og klima, ellers vil en vanligvis få små og dårlige avlinger,
samtidig som at arbeidsinnsatsen ofte blir unødvendig høy.
Bruk av belgvekster gir økt nitrogentilgang i jorda. Belgvekstene kan inngå
i eng og grønnfôr eller dyrkes alene – eventuelt som grønngjødsel.
Etter vekster som bidrar til å øke næringstilgangen i jorda, kan det dyrkes
næringskrevende vekster. Kulturer som trenger mindre næring, plasseres
seinere i vekstskiftet.
Vekstskiftet bør inneholde både planter med grunne og dype røtter slik at
næringen hentes fra de ulike sjikta i jorda. På grunn av at ulike plantearter har
varierende evne til å ta opp ulike stoff i jorda, blir det i et godt vekstskifte
ikke så lett mangel på enkelte mineraler og næringsstoff. For eksempel har
rug, høsthvete, lupin og mange engvekster relativt dype røtter, mens erter og
løk har grunne rotsystemer.
Bedre ugrasregulering
Samme vekst år etter år fører til økt innslag av enkelte ugrasarter. Motsatt vil
jordarbeiding og ulike vekster med forskjellig dyrkingsteknikk virke
hemmende på forskjellige ugrasarter. All erfaring og forskning viser at
vekstskifte er ei nødvendig forutsetning for å få god kontroll med ugraset.
Kulturer som konkurrerer godt med ugraset, og som gjør det mulig å drive
effektiv ugrasregulering, bør komme før kulturer som konkurrerer dårlig
med ugras, og der en ikke kan regulere ugraset effektivt. Gjentatte kulturer
som har en undertrykkende virkning på ugraset, er en effektiv måte å få
kontroll med et ugrasproblem på. I åkerkulturer kan eng ha en gunstig effekt
i vekstskiftet, mens åkerkulturer som for eksempel potet kan ha en god
virkning mot en del ugras i eng.
Mindre problem med sjukdom og skadedyr
Mange plantesjukdommer følger en bestemt planteart eller -slekt.
Smittekilder kan overvintre på åkeren, og gi omfattende skade dersom
samme kultur plasseres på det samme skiftet påfølgende år.

NORSØK · Økologisk handbok
Sjukdommer og skadedyr forebygges ved å holde tilstrekkelig avstand i tid og
rom mellom hver gang en kultur opptrer i vekstskiftet. Unngå også nær
beslektede arter.
2.2 Hvordan planlegge et vekstskifte
Når en gard legger om til økologisk drift, må det lages en godt fundamentert
plan for vekstskiftet.
Faktorer du må ta hensyn til når du planlegger vekstskiftet:
1 Hvilke produksjoner skal det være på garden?
Her må det blant annet tas hensyn til naturgitte forhold, bondens
interesser, marked, maskiner, redskap og økonomi.
2 Hvor stor produksjon må det være av de enkelte produktene (for
eksempel fôr til husdyra), og hvor mye areal går da med til de enkelte
produksjonene?
De arealene på garden som ikke skal med i et vekstskifte, plukkes ut.
Garden deles så inn i praktiske, funksjonelle skifter som skal inngå
i vekstskifteplanen.
3 Skal ulike deler av garden ha forskjellige vekstskifter?
Skiftene som skal inngå i samme vekstskifteplan, grupperes. Eksempler
på slike grupper er skifter der det bør være ekstensivt vekstskifte (på
grunn av mye stein, erosjonsfare eller liknende), eller skifter der det er
ønskelig å ha mye åpen åker og et mer intensivt vekstskifte.
Dersom antall år i omløpet er likt med antall skifter, vil det forenkle
planleggingen.
Samme framgangsmåte kan være formålstjenlig ved forandring av
vekstskiftet på en allerede omlagt gard. Da er det viktig å ha klart for seg hva
som er årsaken til at det er behov for endring, og hva en ønsker å oppnå. Er
det for eksempel problemer knyttet til ugras, sjukdom eller næringssvikt?
Det er viktig å observere om det etablerte vekstskiftet fungerer bra.
Avlingsnivå, jordprøvetaking og spadediagnose gir informasjon om
tilstanden og utviklingen i jorda (se kapitlet Jordprøver og jordanalyser). Det kan
også være smart å sette seg inn i hvordan vekstskiftet var på gardene i bygda
før kunstgjødsel og sprøytemidler ble vanlige. Det lå mye erfaring bak
vekstskiftet som ble drevet da.
Unngå erosjon
Åpen jord uten plantedekke gjennom vinteren, mye regn og bratte jorder er
faktorer som hver for seg øker faren for erosjon. En god regel er å alltid
forsøke å ha et mest mulig kontinuerlig plantedekke på jorda hele året rundt.
I korn kan dette oppnås ved for eksempel å så en underkultur av hvitkløver
som vokser fram etter at kornet er høstet, og som dekker jorda gjennom
vinteren. Hvitkløver kan imidlertid bli et vanskelig ugras året etter, så igjen
må opplegget passe inn i en total sammenheng. Et annet eksempel er å så inn
fangvekster etter tidligkulturer. Der erosjonsfaren er stor, bør det uansett

VEKSTSKIFTE · KAPITTEL 2
ikke være åpen åker gjennom hele vinteren. Brakking bør unngås ved
erosjonsfare.
I bratt og ulendt terreng bør det tilstrebes å skape en mest mulig varig eng
som inneholder et mangfold av plantearter, og som kan være stabil over
mange år. Vekstskifte skal brukes miljømessig forsvarlig samtidig som det
skal være hensiktsmessig for brukeren.
Kortvarig eng
Gras med belgvekster i vekstskiftet betyr mye for næringstilgangen og for å
få kontroll med sjukdommer, skadedyr og ugras.
På intensive åkerareal oppfattes eng ofte som tapt areal, men i vekstskiftet
har eng så mange positive effekter at den forsvarer sin plass også på slike
areal. Enga trenger ikke ligge lenge, kortvarig eng ( ett–to år) i kombinasjon
med potet, grønnsaker eller korn har vist seg å være svært verdifullt. Etter
ett–to år med eng blir nemlig ikke grastorva så sterk. Jo lenger enga får ligge,
jo sterkere blir torva, noe som kan skape problemer i enkelte åkerkulturer.
Individuelle tilpasninger til garden
På garder med allsidig produksjon ligger forholdene godt til rette for å få til
gode vekstskifter. Men mange garder har en variert topografi med ulike
jordtyper og ulike forutsetninger. Dette gjør at en i mange tilfeller får ulike
vekstskifter på ulike deler av garden.
Vekstskiftet må tilpasses den enkelte gard og det enkelte skifte. Rett vekst på
rett sted er et ufravikelig krav. Bondens interesser og kunnskap samt
omsetningsmuligheter for produktene avgrenser også valgmulighetene. Sist,
men ikke minst, dreier det seg også om å planlegge slik at bonden har tid til å
stelle de ulike kulturene til rett tid.
Å ha et fast vekstskifte der kulturene hele tida kommer i samme rekkefølge,
kan være et fint utgangspunkt. Men det bør vurderes hvert år om forholdene
ligger til rette for den planlagte kulturen. En vekstskifteplan bør være
veiledende, og gi rom for visse improvisasjoner.
Vekstskifte på husdyrgarder
På garder med allsidig produksjon ligger forholdene godt til rette for å få
vekstskifter som fungerer. Husdyr på garden gjør det enklere å utnytte og
forsvare bruk av eng i vekstskiftet.
Enga kan gjerne ligge i mange år dersom den får godt stell. Er erosjonsfaren
stor, bør vekstskiftet være så ekstensivt som mulig, det vil si så lite åpen åker
som mulig. Når enga blir eldre, vil produksjonen gå ned, men innsåing av
kløver med direktesåmaskin kan da øke produktiviteten igjen.
Vekstskifte kan være en god måte å regulere rotugras som for eksempel
høymole i enga. Ved pløying, og særlig pløying flere år på rad, settes rotugras
vesentlig tilbake. Der forholdene ligger til rette for det, kan det gjerne veksles
med potet, eventuelt grønnfôr først og så potet. Korn kan også komme inn
både før og etter potet, eller erstatte potet, avhengig av blant annet
ugrassituasjonen. Kornet kan eventuelt krosses og gis som dyrefôr. Så sant
det er mulig, bør det sås en underkultur eller ettervekst (fangvekst) som

NORSØK · Økologisk handbok
dekker jorda gjennom vinteren i åkerårene. Ved gjenlegg bør dekkvekst
benyttes for å dempe ugrasmengden det første året.
Erfaringene med grønnfôr er varierende, og grønnfôr gir ikke alltid like god
avdrått i mjølkeproduksjon som gras. En bør derfor prøve seg fram før en
setter i gang med omfattende bruk av grønnfôr (les mer om grønnfôr
i kapitlet Grønfôr i handboka Fôrvekster i samme serie).
Vekstskifte på garder med få eller ingen husdyr
Det er utfordrende å få til et godt fungerende vekstskifte uten husdyr. Særlig
er næringsforsyninga vanskelig. Det pågår en del forskning og
utviklingsarbeid på dette området. Det vil forhåpentlig komme bedre
informasjon etter hvert om hvordan vekstskifter på garder uten husdyr bør
være.
De fleste vil anbefale å ha med ett eller to år med gras eller kløver
i vekstskifte, selv om det ikke er husdyr på garden. Kløver kan dyrkes til
frøproduksjon etter avtale med frøfirma, eller eventuelt brukes som
grønngjødsel.
Der korn er hovedproduksjonen, vil det være aktuelt å veksle mellom år med
kløver eller andre belgvekster og år med korn. I Sverige og Danmark er erter
en del brukt i vekstskifte med korn.
På garder med grønnsaker bør de næringskrevende vekstene prioriteres etter
belgvekstår. Ompløyd eng inneholder mye næring til veksten etterpå – særlig
gjelder dette ung, kløverrik eng. Erter og bønner gir også en god
ettervirkning. Som en tommelfingerregel kan en si at minst ⅓ av arealet bør
bestå av belgvekster.
For å få mest mulig areal til grønnsaker og samtidig ha eng og lange
intervaller mellom grønnsakårene i vekstskiftet kan et samarbeid mellom en
husdyrgard og en grønnsakgard være en løsning.
Vekstskifte i grønnsaker
For mange garder er arealet som er egnet til grønnsakproduksjon, begrenset,
og til dels lite. Det kan da være bra å ha et eget vekstskifte for grønnsakene.
Eng bør også her være en del av vekstskiftet. Det er best å samle grønnsaker
som har like krav til næring, i samme skiftet.
For informasjon om egnede forkulturer, plassering av den enkelte kultur
i vekstskiftet og hvilke avveininger en bør gjøre, henvises det til handbøkene
Fôrvekster og Matvekster i samme serie, der hver kultur beskrives separat.
Anbefalt litteratur
Solberg, S.Ø. 1995: Vekstskifte og økologisk dyrking av grønnsaker. Biologiske og
økologiske effekter av vekstskifte – med eksempler fra grønnsakproduksjonen.
Faginfo nr. 11 1995, Planteforsk, NLH

3 Jordprøver og jordanalyser
Anne-Kristin Løes, Norsk senter for økologisk landbruk
Jorda er en viktig ressurs på økologiske garder. Bonden forsøker å
behandle jorda slik at den gir fra seg næring nok til rimelig gode avlinger
år etter år. Gjødsla en har til rådighet, er ikke alltid nok til å kompensere
for den næringen som føres bort i avlinger, og da er man avhengig av
næringsreservene i jorda. Mineralinnholdet i jorda (feltspat, kvarts, biotitt
med mer) og den mekaniske sammensetningen (innholdet av leire, silt,
sand og grus) har mye å si for næringsinnholdet. Mekanisk
sammensetning og innhold av organisk materiale (mold) er avgjørende for
jordstrukturen og for hvor utsatt jorda er for erosjon og pakkingsskader.
Forskrift for gjødslingsplanlegging, fastsatt av Landbruksdepartementet 18.
august 1995, beskriver plikten til å ta jordprøver under paragraf 3,
Gjødslingsplan, punkt c):
Representative jordprøver skal i hovedsak tas hvert 4.–8. år, og det skal minimum
rekvireres analyser for pH, fosfor, kalium, glødetap eller gis skjønnsmessig vurdering av
moldinnhold. Jordprøvene skal analyseres ved et laboratorium som har deltatt i og har
bestått ringtest for jordanalyser.
Fra 1. januar 1998 ble alle norske bønder pålagt å utarbeide en gjødslingsplan
hvert år, blant annet med dokumentasjon av jordart og jordanalyser for pH,
fosfor (P), kalium (K) og moldinnhold. Bønder med «ekstensiv» drift, og/
eller liten variasjon i arealbruken, kan få dispensasjon til å la gjødslingsplanen
gjelde for fem år. Mange økobønder omfattes av denne ordningen.
Behovet for analyser varierer med jordforholdene på stedet, hvor godt
bonden kjenner jorda si, og hvor mye analysedata som allerede foreligger. Er
det for eksempel en gard bonden nylig har overtatt, eller er det i forbindelse
med omlegging til økologisk drift, er det behov for flere analyser enn der
hver type jordanalyse over tid er tatt ut på en og samme måte og med jevne
mellomrom.
3.1 Utstyr for jordprøver og analyser
Noen steder tar ringlederen prøver, andre steder låner forsøksringen ut utstyr
slik at bonden tar prøvene selv. Ringen ordner gjerne felles innsending av
prøver for flere garder og er behjelpelig med å fylle ut rekvisisjonsskjema.
Enkelte landbrukskontor tar også ut jordprøver.
Det finnes mange typer jordprøvetakere. Om du skal kjøpe nytt utstyr, må
du vurdere steininnholdet i jorda. På morenejord og jord med høyt
leirinnhold kan det være nyttig å ha en tynn jordprøvetaker som tåler å bli
slått ned i jorda, i alle fall når det skal tas prøver under ploglaget. På jord med
lite stein og mindre leire går det betydelig raskere å ta prøver.
Jordprøvetakeren kan da tråkkes ned i jorda, og kan ha en mye større indre
diameter.
JORDPRØVER OG JORDANALYSER

NORSØK · Økologisk handbok
Noen firma som fører utstyr for jordprøvetaking:
• Bjørnrud & Arnestad AS
Pb. 125 Kalbakken
0902 OSLO
Tlf.: 22 25 92 95, faks: 22 25 92 96
• Ingeniør Bjørn Sønju
3330 SKOTSELV
Tlf.: 32 75 63 36, mobil: 959 42 141, faks: 32 75 76 96
Det nederlandske firmaet Eijkelkamp fører svært mye forskjellig utstyr til
prøvetaking innenfor landbruket. Du kan orientere deg om produktene og
bestille brosjyrer fra den norske forhandleren av utstyret via nettstedet
www.geonor.no.
Esker og samleesker til jordprøver får du fra laboratoriene som analyserer
jord. Det kan være lurt å træ en plastpose utenpå eskene i fuktig vær. Du må
ha med deg ei bøtte eller to til å blande jorda i, før du heller den opp
i eskene. En ryggsekk er kjekk å samle prøvene i etter hvert.
Til nøyaktig kartfesting av prøvepunkt kan du trenge utstyr som
vinkelprisme, målebånd, åkerpasser og kompass. Det kan også være lurt å ha
med seg notisbok og blyant, og skrive ned observasjoner man gjør underveis.
Valg av laboratorium avhenger av forhold som mulighet for enkel levering,
hvor lang tid det tar før analyseresultatene kommer, prisen og selvsagt
kvaliteten på analysearbeidet.
På basis av ringtest i 2000 ble følgende laboratorier godkjent:
• Felleskjøpet Rogaland Agder, Pb. 208, 4001 STAVANGER
Tlf.: 51 88 71 68, e-post: olaug.n.olsen@fkra.no
• Jordlaboratoriet i Bø, Høgskolen i Telemark, Halvard Eikas plass 38,
3800 BØ
Tlf.: 35 95 27 71, faks: 35 95 27 03, e-post: jordlab@hit.no
• Planteforsk Holt, Kjemisk Analyselaboratorium, 9005 TROMSØ
Tlf.: 77 66 32 00, faks: 77 66 32 44, e-post: holtlab@planteforsk.no
• Jordforsk Lab, 1432 Ås-NLH
Tlf.: 64 94 81 08, faks: 64 94 81 20, e-post: monica.hansen@jordforsk.no
• Næringsmiddeltilsynet i Gauldalsregionen, pb. 53, 7229 KVÅL
Tlf.: 72 85 29 70, faks: 72 85 29 80, e-post: firmapost@kvaal.knt.no
• Næringsmiddeltilsynet i Sør- Innherred/Miljø-Service Trøndelag A/S,
Røstad, 7600 LEVANGER
Tlf.: 74 01 95 50, faks: 74 01 19 51, e-post: levanger@knt.no

JORDPRØVER OG JORDANALYSER · KAPITTEL 3
• Skolmar Jordlaboratorium, pb. 1277, 3205 SANDEFJORD
Tlf.: 33 47 96 40, faks: 33 47 97 77, e-post: skolmarjord@skolmarjord.no
• Planteforsk Ullensvang forskningssenter, 5774 LOFTHUS
Tlf.: 53 67 12 37, faks: 53 67 12 01, e-post:
sigrid.flatland@planteforsk.no
• Åsnes videregående skole, Jord- og Vannlaboratorium, Sundmoen 25,
2270 FLISA
Tlf.: 62 95 20 44, e-post: wideroe@online.no
3.2 Uttak av prøver
For å få korrekt informasjon ut av analysene er det viktig at jordprøver tatt
ved ulike tidspunkter kan sammenliknes. Det betyr at man bør ta ut prøvene
på samme årstid, og på samme måte fra gang til gang.
Hvor mange prøver som bør tas ut per arealenhet, er først og fremst
avhengig av jordvariasjonen og hvor intensiv drifta er. I noen kulturer, for
eksempel grønnsaker, har en større behov for mer detaljert kunnskap om
jordas næringsinnhold. I praksis er prøvetettheten også avhengig av bondens
interesse og betalingsvilje. Vanligvis bør prøvetettheten være 5 til 10 dekar
per prøve. Dersom det er svært ensartet jord, kan man øke dette til cirka 20
dekar per prøve.
For hver 20.–30. dekar, avhengig av hvor ensartet jorda er, bør man på
fulldyrket jord ta sammenhengende stikk fra 0 til 40 cm som fordeles på
matjordlag og undergrunnsjord, gjerne cirka 0–20 og 20–40 cm jordprøver.
Pass på at det ikke kommer med undergrunnsjord i matjordprøven (eller
omvendt) der dybden av matjordlaget varierer.
På varige beiter kan man ta ut jordprøver i 0–5 og 5–20 cm dyp. Hver
jordprøve bør være en samleprøve av (minst) ni stikk med en jordprøvetaker.
3.3 Kart
På garder der det er tatt ut jordprøver etter kart fra før, er det naturlig å følge
tidligere opplegg. Eventuelt kan man legge til noen flere prøvepunkter, og
supplere med enkelte prøver fra under pløyelaget (20–40 cm dyp) hvis
bonden ikke har pleid å ta ut jordprøver fra dette laget.
På garder der det ikke er gjort så grundig arbeid med jordprøver tidligere, må
en først skaffe et kart i egnet målestokk. En enkel måte er å forstørre
økonomisk kartverk (ØK). Det har som regel målestokk 1 : 5000 og finnes
hos teknisk etat i kommunen der garden ligger. Kartet forstørres gjerne til
cirka 1 : 2000 – 1 : 1000, avhengig av størrelsen på garden. Det kan være
greit å streke opp skiftegrenser, veier og liknende på nytt og lage et kart som
kan brukes til planlegging og dokumentasjon av blant annet vekstskiftet. Ute
i felt er det praktisk at kartet er laminert i plast.

NORSØK · Økologisk handbok
Dersom prøvene sendes til Landbrukets analysesenter (LAS) på Ås, blir
resultatene lagt inn i en landsdekkende database. Dette forutsetter at hvert
prøvepunkt på garden er tegnet inn på en kopi av ØK, og at punktet på
kartet gis samme nummer som jordprøven. Kartkopien sendes inn sammen
med rekvisisjonsskjemaet. Husk at koordinatene for minst ett skjæringspunkt
i rutenettet på kartet må være med på hver kartkopi! Kopiene må heller ikke
være forstørret eller forminsket. Fullstendig nummer på det eller de kartblad
som prøvestedene er tegnet inn på, noteres på rekvisisjonsskjemaet. Arbeidet
med å gi prøvepunktene koordinater gjøres av LAS.
Prøvepunkt
Jordprøvene kan tas ut i området rundt et prøvepunkt eller langs ei egnet linje.
Dersom en bruker faste prøvepunkter, blir stikkene til en samleprøve tatt ut
på et område på cirka 50 m 2 rundt hvert prøvepunkt. Prøvepunktene må
være representative for området de skal representere. Punktene kartfestes
ved å måle eller skritte opp avstander til fastpunkter, merke av punkter og
avstander på kartet og notere opplysninger om fastpunkter, eventuelt
kompasskurser. (Obs! Noter om det er 400 eller 360 grader på kompasset
som brukes.) Metoden med prøvepunkter egner seg til å undersøke endringer
i jorda over tid eller der jordvariasjonen er stor.
Hvis jorda er relativt ensartet, er det greit å ta ut prøvene langs en diagonal
eller en annen egnet linje. Linja må tegnes inn på kartet, med et fastmerke
ved start og et fastmerke å sikte mot ved slutten. Dersom det ikke er noe
egnet å sikte mot, kan en gå på kompasskursen. Sett opp merkepinner langs
kursen. Fastmerker ved start kan for eksempel være trær, stolper eller andre
tydelige detaljer i åkerkanten. Det er lurt å merke disse med billakk, hugge
merke i barken på treet eller liknende. Mål gjerne avstander til andre faste
merker hvis det er fare for at fastmerket kan forsvinne. Fastmerker til å sikte
mot kan være en fjerntliggende detalj som neppe endres over tid, slik som et
husmøne eller kirketårn. Noter antall skritt, for eksempel 25, eller meter
mellom hvert stikk på linja.
Når arbeidet med å kartfeste jordprøvepunktene er gjort, er det lurt å tegne
alle opplysninger om fastmerker, linjer, kurser med mer inn på et reint kart
og laminere en kopi av dette kartet. Kartet brukes ved neste jordprøvetaking.
3.4 Fysiske analyser
De tre aktuelle fysiske analysene i jordbrukssammenheng er analyser av
tørrstoffinnhold, volumvekt og mekanisk sammensetning (andel leire, silt og
sand).
Tørrstoffinnholdet er hvor mye tørrstoff jorda inneholder ved lagring
i romtemperatur med normal fuktighet i lufta. Dette er interessant når
moldinnholdet i jorda er stort (tørrstoffinnhold < 95 %), siden organisk
materiale suger til seg vann ved lagring. Analyseverdiene fra laboratoriet er
oppgitt i mg næringsstoff per 100 gram tørr jord, og analyseverdien må
korrigeres for dette. I mineraljord er tørrstoffinnholdet som regel 95–98 %,
og man trenger ikke å korrigere analyseverdiene for tørrstoff.

JORDPRØVER OG JORDANALYSER · KAPITTEL 3
Volumvekt trengs for å kunne regne ut næringsinnholdet i kg per dekar
i stedet for gram per kg jord. En kan selvsagt også bruke standardverdier for
volumvekt ut fra den jordtypen man har.
100
10
20
Sand
30
40
50
Prosent leire < 0,002 mm
90
Sandig
mellomleire
Sandig
lettleire
80
60
70
Siltig sand
70
80
90
60
100
Svært stiv
leire
Stiv leire
Lettleire
Mellomleire
50
10
20
40
Prosent sand 0,06 - 2 mm
30
40
Siltig
mellomleire
Sandig silt
Siltig
lettleire
30
Prosent silt 0,002 - 0,06 mm
Fordeling av masse eller %-fordeling i de enkelte fraksjoner
Sted
Prøve nr.
< 0,002 mm
0,002 – 0,006 mm
0,006 – 0,02 mm
0,02 – 0,06 mm
0,06 – 0,2 mm
50
0,2 – 0,6 mm
60
20
0,6 – 2 mm
70
Silt
80
10
Merknad
ID 1 3 5 60 20 8 3 1 100
ID 2 30 10 10 10 10 10 20 100
ID 3 10 10 50 5 5 5 15 100
ID 4 63 22 2 5 1 2 5 100
Figur 3.1 Diagram med fire eksempler på jordarter med tilhørende tabell over andel leire,
silt og sand.
Mekanisk sammensetning kan undersøkes nøyaktig med
kornfordelingsanalyser, men disse er ganske dyre og tilbys nok ikke av alle
laboratorier. Det er ikke nødvendig å rekvirere kornfordelingsanalyse for mer
enn et representativt antall av jordprøvene. Eventuelt kan man slå sammen
deler av flere jordprøver til egnede samleprøver for kornfordelingsanalyse.
Resultater av kornfordelingsanalyser oppgis i prosent leire, silt og sand og må
plottes inn i et kornfordelingsdiagram for at man skal komme fram til
jordartsbetegnelsen, for eksempel siltig lettleire. Et slikt diagram er vist på
figur 3.1.
Noen laboratorier, blant annet LAS ved NLH, tilbyr skjønnsmessig
jordartsbestemmelse der for eksempel leirinnholdet klassifiseres ved hjelp av
90

NORSØK · Økologisk handbok
en rulleprøve (jo tynnere tråd som kan rulles av jordprøven, jo mer leire).
Dette er en billig undersøkelse som i de fleste tilfeller gir tilstrekkelig
kunnskap om jorda.
Det er ikke like stort behov for å gjenta de mekaniske analysene som de
kjemiske. Verken mekanisk sammensetning, tørrstoffinnhold eller
volumvekt, slik den bestemmes i laboratoriet, endrer seg nevneverdig over
tid. Det bør være et mål å komme fram til en karakteristikk av jordarten eller,
i de fleste tilfeller, jordartene på garden. Karakteristikken bør inneholde
opplysninger om jordart, gjennomsnittlig volumvekt og tørrstoff der
moldinnholdet er betydelig (slik at tørrstoffinnholdet blir lavere enn cirka
95 %). For å utarbeide en slik karakteristikk vil de fleste bønder ha nytte av
i alle fall én gangs grundig undersøkelse av jorda. Da kan en utføre en
skjønnsmessig jordartsbestemmelse og eventuelt en kornfordelingsanalyse av
cirka ⅓–¼ av prøvene, og finne volumvekt og innhold av tørrstoff i alle
prøvene. Ut fra dette blir det laga standardverdier til seinere bruk.

JORDPRØVER OG JORDANALYSER · KAPITTEL 3
Plasser omlag 25 g i håndflata. Tilsett
vanndråper og kna jorda så aggregater
knuses. Jorda er passe fuktig når den
føles plastisk og kan formes som kitt.
Form en ball.
Beholder den
form når den
klemmes på?
JA
Rist ballen.
Blir den blank?
Jorda er
for tørr?
Fukt opp litt
av jorda i
håndflata
og gni med
pekefingeren.
Plasser ballen av jord mellom
tommel og pekefinger. Lag et
bånd med tommelen ved å skyve
jorda oppover mot pekefingeren.
Båndet skal peke oppover slik at
det brekker på grunn av egen tyngde
Bredde og tykkelse skal være jevn.
Er det mulig å
klemme ut bånd?
Sandig
lettleire
Siltig
lettleire
START
NEI
JA
Er det kun
mulig å lage
bånd som
brekker før
det blir 2,5 cm?
Fukt opp litt
av jorda i hånda
og gni med fingeren.
JA
JA
Figur 3.2 Skjønnsmessig vurdering av jordart
JA
NEI NEI
JA
NEI
Kjennes jorda
svært sandig?
Kjennes jorda
svært glatt?
Lettleire
Siltig
sand
Er det mulig å
lage et bånd
som blir 2,5-
5 cm langt før
det brekker?
tilsett tørr
jord så vann
suges opp
JA
Jorda er
for våt?
Kjennes
jorda
sandig?
JA
Sandig
silt
NEI NEI
JA JA
Nei
Nei
Fukt opp litt
av jorda i hånda
og gni med fingeren.
Sandig
mellomleire
Siltig
mellomleire
JA
JA
NEI
NEI
Båndet blir
> 5 cm før
det ryker.
Kjennes jorda
svært sandig?
Nei
Kjennes jorda
svært glatt?
Nei
Mellomleire
Sand
Silt
JA
> stiv
leire

NORSØK · Økologisk handbok
3.5 Kjemiske analyser
AL-metoden er den vanligste analysemetoden i Norge. Den tar sikte på å
måle mengden plantetilgjengelig næring ved å ekstrahere jorda med svake
organiske syrer og måle mengden av næringsstoff som kommer ut
i ekstraktet. Analyseverdiene blir et øyeblikksbilde av det som i virkeligheten
er dynamiske prosesser i jorda.
Næringsstoffene er bundet på mange ulike måter i jorda. De frigjøres over
tid, og prosesser som plantevekst, fuktighet og temperaturvariasjoner
påvirker frigjøringshastigheten. For kalium er det viktig å huske på likevekten
mellom lettilgjengelig kalium, kalium som er hardere bundet til
jordpartiklene, og ikke-ombyttbart kalium. Lettilgjengelig kalium er løst
bundet til jordpartiklene eller oppløst i jordvæsken og bestemmes med
AL-metoden. Kalium som er hardere bundet til jordpartiklene, måles som
syreløselig kalium, og det ikke-ombyttbare kaliumet inngår
i krystallstrukturen i mineralene i jorda. Når det tappes ut lettilgjengelig
kalium, for eksempel fordi plantene tar det opp, vil det stimulere til økt
frigivelse av kalium fra kilder som er tyngre tilgjengelige. Det er altså ikke slik
at den mengden plantetilgjengelig næring som ekstraheres med AL-metoden,
er en øvre grense for hva plantene kan ta opp av aktuelle næringsstoff.
Planteveksten er i mange tilfeller vel så avhengig av en god jordstruktur og
optimal vanntilgang som av næringsinnholdet i jorda, så lenge dette ikke blir
ekstremt lavt.
Vanligvis rekvireres «standardpakker», der laboratoriet analyserer for pH,
volumvekt og ammonium-acetat- laktat-løselig fosfor (P), kalium (K),
magnesium (Mg), kalsium (Ca) og eventuelt natrium (Na) ( AL-metoden).
Ifølge forskriftene skal glødetap også analyseres hver gang det tas jordprøver.
Enkelte ber i tillegg om syreløselig kalium ( K-HNO3). Husk at K-ALverdien
inngår i den syreløselige K-verdien, så ikke kaliuminnholdet i jorda
overvurderes. På jord som er utsatt for mangelsjukdommer på grunn av lite
innhold av mikronæringsstoff, er det aktuelt med spesialanalyser, for
eksempel for kobber (Cu).
For økologisk landbruk sin del bør standardpakka suppleres med syreløselig
kalium, i alle fall på et representativt utvalg av prøver. Et unntak er rein
organisk jord (myrjord), der K-AL-verdien i praksis vil være identisk med
K-HNO3-verdien, slik at det ikke har noen hensikt å rekvirere syreløselig
kalium. Men på mineraljord gir denne analysen svært verdifull informasjon.
Prisnivået kan variere betydelig mellom de ulike laboratoriene.
Ifølge forskrift for gjødselplanlegging skal jordprøver tas hvert 4.–8. år. For
pH er det behov for jevnlige analyser, men for de øvrige parametrene kan
det være nok å analysere for hvert 8. år, hvis driftsopplegget er stabilt og
avlingsnivået tilfredsstillende.
pH-analyser
Det er like stort behov for pH-analyser på en økologisk som på en
konvensjonell gard, og det er ingen restriksjoner på kalking. Det anbefales å
kalke ofte med små mengder framfor sjelden med store mengder. Videre er
det bedre å bruke tungtløselige kalkingsmidler som skjellsand framfor
kalksteinsmjøl. Belgvekstene er avhengig av pH-verdier på over 5,5–6 for å

JORDPRØVER OG JORDANALYSER · KAPITTEL 3
trives, og resultater fra Gardsstudieprosjektet ved Norsk senter for økologisk
landbruk viste at pH sank på halvparten av gardene fra 1989 til 1995, til tross
for at det ble brukt lite eller ikke noe kunstgjødsel på disse gardene. Sur
nedbør og biologisk nitrogenfiksering er årsaker til at pH i jorda synker.
AL-løselige stoff og K-HNO 3
For fosfor gir AL-metoden relativt stabile verdier. Magnesium-, kalsium- og
spesielt kalium-AL-verdiene vil variere ganske mye over korte tidsrom. For
eksempel kan K-AL-verdiene endres betydelig fra høst til vår på samme
skifte, og det er helt naturlig at K-AL-verdiene er lave om høsten etter at det
er dyrket eng på et skifte. Forkulturen bør alltid noteres ved jordprøvetaking,
og når resultatene skal ordnes, kan det være en god idé å lage en oversikt der
analysetallene presenteres skiftevis, og en annen der de presenteres ifølge
vekstskiftet på garden.
For magnesium er det enkelt å regulere et eventuelt lavt innhold ved å kalke
med dolomitt (CaMg(CO3)2). Kalsiuminnholdet i mineraljord er sjelden for
lavt, men kan eventuelt også heves med kalking. På myrjord er det Ca-ALverdiene
mer enn pH-nivået som forteller om det er behov for kalking, så
her er det viktig å analysere for Ca-AL.
I norsk jord er det ofte et problem at fosforet bindes som aluminium- og
jernfosfater med liten tilgjengelighet for plantene. Dette kan resultere i at selv
jord med høye P-AL-verdier gir positiv respons på superfosfatgjødsling
i konvensjonelle gjødslingsforsøk. Vi vet lite om hvilken evne plantene har til
å nyttiggjøre seg aluminium- og jernfosfater i det økologiske landbruket. På
bakkeplanert leirjord og jord med en del skjellsand i kan P-AL gi et falskt
bilde av fosfortilstanden. Slik jord inneholder nemlig kalsiumfosfater, som
slår ut på P-AL-verdiene, men er svært tungt tilgjengelige for plantene. En
mulighet er å rekvirere NaHCO3 som ekstraksjonsmiddel for fosfor
( Olsen-P), men dette tilbys foreløpig ikke som rutineanalyse.
Mineralsk nitrogen
Mange forsøksringer tar ut prøver ned til 60 cm dyp seint på høsten for å
kartlegge innholdet av mineralsk nitrogen (NO3 - og NH4 + ). Disse
opplysningene danner grunnlag for råd om gjødselmengder til ulike vekster
i ulike områder neste vår. Også på økogarder er slike undersøkelser
interessante. Sider ved den økologiske dyrkingsmåten, for eksempel pløying
av belgvekstrik eng, kan føre til at lettilgjengelig nitrogen tapes til
omgivelsene. Det er også interessant å følge med på nivået på økologisk
kontra konvensjonell drift.
For den enkelte økobonde kan det være aktuelt å analysere mineralsk
nitrogen i jorda der grønngjødsel eller noe liknende er brukt som forkultur.
Mikronæringsstoff
Visse jordtyper, for eksempel silt og sandjord med næringsfattig sparagmitt
som opphavsmateriale, næringsfattig myrjord og nydyrket jord, kan ha
mangel på ett eller flere mikronæringsstoff. Spesielt kan jord som er kalka
mye, gi mangelsymptomer på plantene. Det er ikke nødvendig å analysere
rutinemessig for mikronæringsstoff med mindre garden ligger i et område
som erfaringsmessig har mangelproblemer.

NORSØK · Økologisk handbok
Den beste måten å kartlegge eventuell mangel på mikronæringsstoff på er å
sende inn plantemateriale til kjemisk analyse i vekstsesongen. Ta en
planteprøve fra et område med henholdsvis dårlig og god vekst. Veiledere
bør kjenne de ulike symptomene på næringsmangler, og et godt hjelpemiddel
er litteratur som finnes om emnet, for eksempel Aasen 1986.
Debio kan gi dispensasjon for gjødsling med mikronæringssalter.
3.6 Organisk materiale
For økobonden kan det ha en spesiell interesse å undersøke jordas innhold
av organisk materiale. Det kan skje enkelt gjennom glødetapsmåling, der man
veier en jordprøve før og etter gløding ved 550 °C. Vekttapet er et uttrykk
for innholdet av organisk materiale. I leirholdig jord må glødetapet korrigeres
for leirinnhold, så da er det en fordel å ha utført skjønnsmessig
jordartsbestemmelse eller kornfordelingsanalyse i forkant for å kunne
komme fram til et riktig moldinnhold i jorda. Hvis man bare vil sammenlikne
utviklingen fra gang til gang, behøver selvsagt ikke glødetapene korrigeres,
siden leirinnholdet endres lite over tid.
En mer kostbar metode er bestemmelse av total-N og total-C i prøven. Jord
som skal analyseres for total-C, må være fri for karbonater, eventuelt må
verdien korrigeres for karbonatinnhold der dette er kjent. Det kan være
aktuelt der det er brukt en god del skjellsand, og i kystområder der skjellsand
forekommer naturlig i jorda. Stort sett er det lavt innhold av karbonater
i norsk jord. Innholdet av total-N og total-C er gjerne så godt korrelert at det
kan være nok å be om innholdet av enten total-N eller total-C, men det kan
være av interesse å følge med på C/N-forholdet i det organiske materialet
over tid for å vurdere om det på lengre sikt skjer en netto binding eller
frigjøring av nitrogen i jorda. Hvis man analyserer for total-C, kan man
multiplisere denne verdien med 2,0 for å finne moldinnholdet i jorda.
3.7 Tolking av data
For de fleste parametrene det er aktuelt å rekvirere analyser for, er det
utarbeidet klasser og fargekoder som kan tegnes inn på kartet der
prøvepunktene er avmerka. Oversikt over klasser av fosfor, kalium,
moldinnhold og annet er ikke vist her, siden det som regel følger med
veiledningen som gis fra laboratoriet. Slike opplysninger finnes også lett
tilgjengelig i lærebøker i jordfag.
Hvis jordanalysene ligger i klasse 2 eller høyere, er det ingen grunn til å sette
i verk spesielle tiltak. Med analysetall i klasse 1, eller hvis analysetallene viser
en tydelig reduksjon over tid, kan det være grunn til å gjødsle sterkere.
Tilleggsgjødsel fra naboer med overskudd på gjødsel, godkjent
avfallskompost, råfosfat og mineralsk kaliumgjødsel er aktuelle gjødselslag.
Det kan også være aktuelt å endre gjødslingspraksis og/eller vekstskifte. Men
viktigere enn analysetallene er bondens inntrykk av avlingsnivået og
eventuelle tegn til misvekst.

JORDPRØVER OG JORDANALYSER · KAPITTEL 3
3.8 Spadediagnose
I motsetning til de analysene som hittil er beskrevet, er spadediagnosen en
undersøkelse som bonden eller ringlederen kan utføre på garden. Analysen
koster ikke annet enn arbeidsinnsatsen og investering i enkelt utstyr.
Prinsippet er at man graver ut en mest mulig urørt jordblokk som er cirka 20
cm bred, 30 cm lang og 40 cm dyp.
Figur 3.3 En spadeprøve kan gi nyttig informasjon om forholdene i jorda. I det
oppgravde utsnittet av jorda kan en blant annet observere planterøtter, meitemark og
andre jorddyr, fordeling av ulike materialer i jordprofilet, grad av grynstruktur, og tilfeller
av jordpakking.
Foto: NORSØK.
Først graver man ut en grop som er cirka 40 cm dyp, og legger en treplate
med mål cirka 30 x 40 cm inn mot en passende vegg i gropa. Så trengs det en
spade med mest mulig flatt blad til å stikke ned i jorda i bakkant av blokka
som skal brekkes ut. Sidene løsnes forsiktig med en hagespade, blokka
brekkes løs og legges på bakken eller eventuelt på en mer behagelig
arbeidshøyde for nærmere studier. I blokka kan man iaktta jordstrukturen,
rotutviklingen, eventuelle soner røttene unngår, spor etter meitemark og
andre dyr, farge og størrelse på Rhizobium-knoller, rester av nedpløyd
plantemateriale, plogsåler med mer. Det er fint å gjenta undersøkelsen på de
samme skiftene fra år til år for å kunne oppfange endringer, ikke minst når
tiltak gjennomføres for å redusere jordpakkinga.
Anbefalt litteratur
Hansen, S. og K. McKinnon. 1999: Økologisk jordkultur. Landbruksforlaget
Krogstad, T. 1992: Metoder for jordanalyser. Rapport nr. 6/92 fra Institutt for
jordfag, Norges landbrukshøgskole, Ås. 32 s.
Løes, A.K. og A.F. Øgaard. 1997: Changes in the nutrient content of agricultural soil
by conversion to ecological farming, compared to clay content and farm level nutrient
budgets. Acta Agricultura Scandinavicirka section B, Soil and Plant science.
Vol. 47, s. 201–214
Preuschen, G. 1990: Die Kontrolle der Bodenfruchtbarkeit. SöL-Sonderausgabe
Nr. 2, Stiftung ökologischer Landbau, Bad Dürkheim. 48 s.
Skøien, S. 2003: Jordlære. 2. opplag. GAN Forlag

NORSØK · Økologisk handbok
Aasen, I. 1986: Mangelsjukdomar og andre ernæringsforstyrringar hos kulturplanter.
Årsaker – symptom – rådgjerder. Landbruksforlaget

4 Næringstilgang
Svein Øivind Solberg, Sissel Hansen, Kirsty McKinnon og Liv Solemdal,
Norsk senter for økologisk landbruk
Det du trenger, når du trenger det! Dette er målet for plantevekst og
næringstilgang i økologisk landbruk.
Utgangspunktet for god næringstilgang er jordas sammensetning og
tilstand. Hvordan jorda behandles, og hvordan næringsstoff tilføres og
sirkulerer innenfor driftsenheten, har avgjørende betydning for kvaliteten.
Gjødsel er som regel en minimumsfaktor ved økologisk drift. Derfor er det
ekstra utfordrende å planlegge og gjennomføre ei god utnytting av
næringsstoffene. Når vi legger til rette for biologisk nitrogenfiksering, vil
mengden nitrogen i næringskretsløpet på garden øke. Bruk av
husholdningsavfall, tang og tare er andre måter å skaffe næring til plantevekst
på, i tillegg til de ressursene som finnes i gjødsla på garden. For
næringsstoffene kalium, magnesium og silisium kan tilsetning av steinmjøl ha
en positiv effekt, i tillegg til å bedre jordas fysiske egenskaper.
De følgende sju kapitlene omhandler de viktigste næringskildene i økologisk
landbruk, som listet opp nedenfor. Kapitlene er skrevet av ansatte ved Norsk
senter for økologisk landbruk:
• Jordas eget lager av plantenæringsstoff: Svein Øivind Solberg
• Biologisk nitrogenfiksering: Sissel Hansen og Svein Øivind Solberg
• Grønngjødsel: Sissel Hansen, Kirsty McKinnon og Svein Øivind Solberg
• Husdyrgjødsel og pressaft: Sissel Hansen, Liv Solemdal og Kirsty McKinnon
• Husholdningsavfall: Kirsty McKinnon
• Tang og tare: Kirsty McKinnon
• Steinmjøl: Sissel Hansen
NÆRINGSTILGANG

NORSØK · Økologisk handbok
5 Jordas eget lager av
plantenæringsstoff
Jord er en nettoleverandør av plantenæringsstoff. Dette betyr at det skjer en
nettoproduksjon av plantemasse, selv uten gjødsling. Avlingsnivået går
ikke ned, men stabiliserer seg på et visst nivå over tid på areal som ikke
har fått gjødsel. Jorda gir for eksempel i størrelsesorden 100–300 kg korn
per dekar årlig uten tilførsel av noen form for gjødsel.
Svak eller manglende gjødsling vil likevel redusere innholdet av
plantenæringsstoff i jorda over tid, noe som i sin tur gir lavere avlingsnivå.
Næringsinnholdet i jorda og avlingsnivået økes raskt ved at en gjenopptar
gjødslinga.
Langvarige gjødslingsforsøk kan være til hjelp for å finne ut hvor mye
plantenæringsstoff jorda gir ved forvitring eller andre naturlige prosesser.
Dette gjelder særlig de arealene som ikke får gjødsel i det hele tatt (0-ruter).
Resultatene fra slike forsøk må ses i lys av lokale jord- og klimaforhold og
den agronomi som praktiseres på feltet.
5.1 Innhold og tilgjengelighet
Jordas totale innhold av plantenæringsstoff varierer mye. For eksempel kan
ei moldrik kulturjord inneholde opp mot 1000 kg nitrogen per dekar
i matjordlaget. Tilsvarende kan ei moldfattig nybrottsjord inneholde bare en
brøkdel av dette.
Ei jord kan være fattig på nitrogen, men rik på andre plantenæringsstoff for
eksempel kalium. Dette er tilfellet på mye av den planerte leirjorda i Norge,
som kan inneholde så mye som 15 000 kg kalium per dekar. Belgvekster som
rødkløver har en sentral oppgave på slik jord. Myrjorda er et eksempel på det
motsatte av dette, den har store nitrogenreserver bundet opp i det organiske
materialet, men et svært begrenset kaliuminnhold.
Tabell 5.1 Oversikt over normalt innhold (kg per dekar) av ulike
former av nitrogen, fosfor og kalium i matjord (0–20 cm dybde) og de
viktigste årsakene til store variasjoner
N P K
Totalt innhold: 300–1000 50–300 500–15 000
Plantetilgjengelig innhold:
Syreløselig innhold (kan bli
2–15 5–60 10–120
tilgjengelig på sikt):
50–600
Viktigste årsak til variasjon · Moldprosent · Gjødslinghistorie · Opphavsmateriale
i totalinnhold (og syreløselig · Driftsmåte · Opphavsmateriale · Leireprosent
innhold):
· Moldprosent

JORDAS EGET LAGER AV PLANTENÆRINGSSTOFF · KAPITTEL 5
Innhold av plantenæringsstoff i matjorda (0–20 cm jorddyp) kan i vanlig
mineraljord regnes om fra mg per 100 g tørr jord til kg per dekar ved å
multiplisere med faktoren 5 (1 dekar jord = 200 kubikkmeter jord med
egenvekt 2500 kg per kubikkmeter). For myrjord ganger man med faktoren 2.
Jordas innhold av nitrogen avgjøres i første rekke av innholdet av organisk
materiale. Et høyt innhold organisk materiale betyr et høyt totalinnhold av
nitrogen. Kvaliteten på det organiske materialet er også av betydning, men vil
i større grad påvirke mineraliseringshastigheten. For fosfor er
gjødslingshistorie (gjødsling over tid) og opphavsmateriale av stor betydning,
i tillegg til innholdet av organisk materiale. Innholdet av kalium i jorda
bestemmes først og fremst av opphavsmateriale, leirinnhold og jorddybde.
Betydningen av jorddybde er ofte undervurdert i forbindelse med
plantenæring. Dette gjelder både planterøttenes evne til å søke nedover
i jorda og prosesser ellers som fører plantenæringsstoff oppover i profilet.
Et høyt totalinnhold plantenæringsstoff er ikke alltid ensbetydende med at
plantene har rikelig tilgang på disse. Plantenæringsstoffene må omdannes til
en form som gjør at de kan tas opp av plantene. Dette kan være som ioner
eller som enkle organiske forbindelser.
Det er fullt mulig å analysere seg fram til jordas innhold av plantetilgjengelige
mineraler til gitte tidspunkter. Slike analyser kan være nyttige, men sier lite
om jordas leveringsevne av de samme mineralene. De sier bare noe om
innholdet i jorda da prøven ble tatt, og gir altså bare et øyeblikksbilde. Ei
jord kan ha lave K-AL-tall, men likevel gi brukbare avlinger uten gjødsel. Ei
annen jord kan ha de samme lave K-AL-tall, men gi svært lave avlinger.
Syreløselig kalium gir et bedre uttrykk for potensialet som kan frigjøres over
litt tid. Likevel utgjør syreløselig kalium også bare en viss andel av det totale
kaliuminnholdet.
5.2 Mineralisering og forvitring
Med mineralisering tenker man oftest på omdanning av nitrogen fra organisk
materiale. Begrepet omfatter også svovel, fosfor og andre plantenæringsstoff
som frigjøres under omdanning av organisk materiale ved hjelp av
organismer som bakterier, sopp, spretthaler, midd, nematoder, meitemark
med flere. Utbyttet er plantenæringsstoff over en gitt periode, for eksempel
en vekstsesong eller et år.

NORSØK · Økologisk handbok
Figur 5.1 Forvitring.
Foto: Svein Skøien.
Med forvitring tenker man på prosesser der større partikler deles opp
i mindre partikler, fjell som går over til stein, leirmineraler som endrer
karakter, og kjemiske strukturer som endrer form. Under forvitring vil
næringsstoff også kunne frigjøres, men betydningen av forvitring er vanskelig
å kvantifisere. Forvitring er særlig viktig i forbindelse med tilgangen på
kalium, magnesium og flere mikronæringsstoff. Forvitring er til en viss grad
styrt av plantene selv og organismer i jorda, men andre forhold er også
viktige. Klima og opphavsmateriale er ofte avgjørende for hvor mye
plantenæringsstoff som frigjøres under forvitring. Nedbørsoverskudd fører
til en stadig utvasking av viktige mineraler, mens nedbørsunderskudd fører til
transport av viktige mineraler oppover i jordprofilet. Mørke bergarter er
generelt rikere på de mineralene som plantene trenger mye av, enn lyse
bergarter, men det finnes mange unntak etter lokal geologi og kvartærgeologi.
Frigjøring av nitrogen fra jorda
Bidraget av nitrogen fra jorda kan i praksis deles i to: det man ikke kan
påvirke i særlig grad, og det man kan gjøre noe med. Det man ikke kan
påvirke i særlig grad, har sin opprinnelse i det organiske materialet i den gitte
jordarten under gitte klimaforhold.
For å få en forståelse av størrelsen på frigjøringen kan man se på resultater
av gjødslingsforsøk der det ikke er gitt gjødsel (såkalt 0–avling) (tabell 5.2).
Disse viser at all jord gir noe, men mengden varierer. De høyeste verdiene
har en i varme områder med regelmessig nedbør. De laveste verdiene finner
man i kjølige og kalde områder.

JORDAS EGET LAGER AV PLANTENÆRINGSSTOFF · KAPITTEL 5
Tabell 5.2 Frigjøring av nitrogen i jord med ulikt moldinnhold (kg per
dekar og år)
Frigjøring av N
Lavt innhold av organisk materiale (< 3 %) 2 (1–3)
Middels innhold av organisk materiale (3–4,5 %) 3 (2–4)
Høyt innhold av organisk materiale (4,5–12 %) 4 (3–5)
Svært høyt innhold av organisk materiale (> 12 %) 5 (4–10)
Tallene må betraktes som grove anslag og krever mer dokumentasjon
Tallene uttrykker gjennomsnitt. Variasjonen er angitt i parentes
I tillegg til jordas egen frigjøring av nitrogen kommer det vi aktivt kan gjøre
noe med, det vil si frigjøring av nitrogen fra planterestene fra forkulturen,
tidligere husdyrgjødsling og eventuell intensivering av jordarbeiding.
Verdiene i tabell 5.3 er anslått ut fra studier på økologiske garder på
Østlandet i 1990-åra.
Tabell 5.3 Frigjøring av nitrogen (ettervirkning) etter ulike kulturer og
tiltak (kg per dekar og år)
Frigjøring av N
Forkultur: Ompløyd, kløverrik eng 9 (6–12)
Kålvekster, purre, selleri 5 (3–9)
Ompløyd, gammel eng 3 (0–6)
Grønnfôr med belgvekster 3 (2–5)
Korn med underkultur, hvitkløver 3 (1–5)
Potet, gulrot, kepaløk, salat 0 (+/–)
Korn 0 (+/–)
Tiltak: Intensivering av jordarbeiding 3 (1–6)
Husdyrgjødsel gitt året i forveien (normale mengder) 1 (0–2)
Nedmoldet kløvereng eller grønngjødsel året i forveien 2 (0–4)
Tallene må betraktes som grove anslag og krever mer dokumentasjon
Frigjøring av kalium og andre mineraler fra jorda
Å finne eksakte tall på jordas bidrag av kalium og andre plantenæringsstoff er
svært vanskelig. Vi kan følge samme mal som for nitrogen, med å dele jordas
bidrag i to grupper. I tabell 5.4 anslås verdier for den første gruppa
(frigjøring man ikke kan påvirke i særlig grad).

NORSØK · Økologisk handbok
Tabell 5.4 Frigjøring av kalium og andre mineraler på ulik jord og etter
ulike kulturer og tiltak (ettervirkning) (kg per dekar og år)
Jordtype/forkultur/tiltak Bidrag av mineral
Fosfor Fosforfattig jord (korngard på jord med små P-reserver) 0,5 kg P
Vanlig kulturjord 1 kg P
Fosforrik jord (husdyrgard på jord med høye P-reserver) > 1,5 kg P
Kalium Kaliumfattig jord (sandjord med små K-reserver) 1 kg K
Vanlig kulturjord 3 kg K
Kaliumrik jord (leirjord eller sandjord med høye
K-reserver)
> 5 kg K
Nedmolding Nedmoldet halm eller ompløyd eng 2 kg K
Nedmoldet grønngjødsel – liten plantemasse 3–5 kg K
Nedmoldet grønngjødsel – stor plantemasse 5–10 kg K
Tallene må betraktes som grove anslag og krever mer dokumentasjon
Når det gjelder grønngjødsel, er typen grønngjødsel utslagsgivende for hvor
stort bidraget av næringsstoff er, men nedmoldingstidspunkt og tap gjennom
vinteren er også viktig.
Erfaringer viser at sandjord med glimmermineraler eller dyp leirjord i praksis
kan gi plantene tilstrekkelig kalium uten særlig tilførsel av kalium utenfra. Det
samme gjelder ved intensivering av jordarbeiding, også på annen jord. Det vil
si at jordas bidrag av for eksempel kalium kan være ganske stort, og klart
overskride 5 kg per dekar og år.
Frigjøring av mineraler kan til en viss grad reguleres av bonden, blant annet
ved bruk av grønngjødsel, nedmolding av halm, husdyrtall og gjødslingsnivå.
I underkapitlet Grønngjødsel ser en i tabell 7.2 at det blant annet er bundet opp
10–20 kg kalium, 1,5–3,5 kg fosfor og 1,4–2,7 kg magnesium per dekar i en
frodig grønnmasse. En viss andel av dette kan komme etterfølgende kultur til
gode ved riktig nedmoldingstidspunkt av grønnmassen (forhåpentlig over
halvparten, men kanskje mindre i mildt vinterklima med mye utvasking). Ved
nedmolding av halm regner man et ekstra bidrag på 2 kg K per dekar og år.
Hvor stort bidrag av kalium og øvrige mineraler man får etter ulike kulturer
og jordarbeidingsmåter, er for øvrig lite undersøkt. Det som synes klart, er at
bidraget øker dersom man tilfører gjødsel til jorda jevnlig, enten i form av
husdyrgjødsel eller andre gjødselslag. Dette kan spores i jordanalyser av
plantetilgjengelig fosfor, kalium og andre mineraler. Men det inngår også
i jordas organiske materiale, jordas biomasse og andre forbindelser som ikke
lar seg spore av analysene, men som like fullt gir et bidrag.
Det finnes ingen tette skott mellom jord- og plantesystemet og verden rundt.
Et ikke ubetydelig bidrag kommer med luft og nedbør, både av nitrogen,
kalium og andre mineraler. I tillegg tilføres noe med sigevann og
i grunnvannsstrømmer. Noe kommer også nedenfra, steinene som fryser
opp og må plukkes hver vår, selv om man har plukket stein fra samme jorde
i uminnelige tider, illustrer dette.
Plantenæringsstoff kan også tapes, enten de er tilført som gjødsel eller
frigjort fra jordas egne lager.

JORDAS EGET LAGER AV PLANTENÆRINGSSTOFF · KAPITTEL 5
Tæring på næringsstoffene i jorda
Det er viktig å belyse langtidseffektene ved å gjødsle lite, men likevel ta ut
forholdsvis mye av jorda. Etter nesten 100 års dyrking på prærien i USA
(Morrow-forsøkene) ble det framsatt en påstand om at mangel på gjødsling
hadde ført til tæring på selve jorda, og på den måten ødelagt jordas
produksjonsevne for framtida. Gjødsling ble introdusert på noen av rutene
som ikke hadde fått gjødsel siden 1867. Resultatet var en umiddelbar økning
i avlinga. Svak gjødsling over år hadde redusert mengden lett tilgjengelige
næringsstoff i jorda, men dette lot seg reparere umiddelbart ved gjødsling.
Den virkelige tæringen på jorda hadde en annen årsak, nemlig tap av
organisk materiale og jordpartikler (erosjon). Dyrking av jordbruksvekster
generelt førte til en reduksjon i jordas innhold av organisk materiale og
erosjon. Etter 50 år var innholdet av organisk materiale redusert med 35 %,
og erosjonen var betydelig. Problemet kunne tilskrives årlig jordarbeiding og
mangel på tilbakeføring av organisk materiale til jorda, ikke til mangel på
næringsstoff eller svak gjødsling. For at et jordbrukssystem skal være
drivverdig på lang sikt, er det altså viktig at slik tæring unngås.
Studier av gamle jordbrukskulturer viser svært ulike resultater med tanke på
bærekraft. Årtusener med kultivering i høylandet i Peru (inkakulturen) har
ikke medført tæring på jorda, verken av innhold av organisk materiale, fosfor
eller nitrogen. Dette forklares med at dyrkinga foregikk på hyller i fjellsida
som hindret erosjon, men også fordi en tok i bruk vekstskifte, belgvekster,
tilbakeføring av organisk materiale og andre gunstige tiltak. Andre
jordbrukskulturer har opplevd en katastrofal utvikling med tap av organisk
materiale, erosjon og utvasking.
Så får vi håpe at økologisk landbruk er et skritt i riktig retning, ved at jorda
utnyttes og brukes på en måte som er til beste for oss selv og framtidige
generasjoner.

NORSØK · Økologisk handbok
6 Biologisk nitrogenfiksering
Lufta inneholder store mengder nitrogen i form av N2. Plantene kan ikke
nyttiggjøre seg N2 direkte, men er avhengig av at luftas nitrogen omformes
+ - til plantetilgjengelig nitrogen i form av ammonium (NH4 ), nitrat (NO3 )
eller enkle organiske forbindelser. Dette kalles nitrogenfiksering, og er en
prosess som krever mye energi. Nitrogenfiksering foregår i industrien med
forbruk av store mengder energi, blant annet i form av fossilt brensel.
I naturen foregår nitrogenfiksering hovedsakelig ved lynnedslag og ved
biologisk nitrogenfiksering. Ved biologisk nitrogenfiksering utnytter
bestemte mikroorganismer energi fra planter til å fiksere nitrogen fra lufta.
Det fikserte nitrogenet kan så benyttes av plantene.
Biologisk nitrogenfiksering utføres av enkelte mikroorganismer. De mest
kjente er bakterier i slekten Rhizobium. Disse lever på røttene til planter
i erteblomstfamilien (belgvekster) og henter sin energi fra plantene. Til
gjengjeld forsyner bakteriene plantene med nitrogen.
En rekke andre organismer har også evnen til nitrogenfiksering, om enn
i mindre grad. Under våre klimatiske forhold gjelder dette både frittlevende
alger, som samler sin egen energi gjennom fotosyntesen, bakterier i rotsonen,
som får sin energi fra roteksudater fra planterøtter hos for eksempel korn og
gras, og organismer i symbiose med trær og busker, for eksempel or og pors.
Nitrogenfiksering fra frittlevende organismer har relativt liten betydning for
landbruksvekstene som dyrkes i Norge.
Ved biologisk nitrogenfiksering tilføres jorda nitrogen som bør regnes med
ved gjødslingsplanlegging. En viktig fordel ved denne formen for gjødsel er
at den verken trenger lagring, transport eller innblanding i jorda. På den
andre sida krever de nitrogenfikserende organismene sitt, blant annet i form
av energi fra planten. Belgvekstene må inn i et dyrkingssystem som sikrer
optimal vekst og utvikling av både belgvekstene og de nitrogenfikserende
bakteriene. Mengden nitrogen som kommer garden til gode gjennom
biologisk nitrogenfiksering, kan altså påvirkes gjennom ulike agronomiske
tiltak.

BIOLOGISK NITROGENFIKSERING · KAPITTEL 6
I et frodig kløverbestand kan det bindes betydelige mengder nitrogen gjennom biologisk nitrogenfiksering.
Foto: Svein Skøien
6.1 Hvor mye nitrogen blir tilgjengelig
ved biologisk nitrogenfiksering?
For å kunne lage en god gjødslingsplan for økologisk drevne garder er det
viktig å kjenne til omtrentlig mengde nitrogen som samles fra lufta på den
aktuelle gard. Mengden nitrogen som blir tilgjengelig ved biologisk
nitrogenfiksering, varierer mye fra gard til gard og mellom ulike år. Vi
kjenner godt til hva som påvirker belgvekstenes nitrogensamling, mens
kunnskapen om andre former for biologisk nitrogenfiksering er langt
dårligere.

NORSØK · Økologisk handbok
Figur 6.1 Eksempler på nitrogenbinding i kilo per dekar for noen kulturer. Resultat fra
forskjellige forsøk.
Illustrasjon: Anne de Boer.
Den biologiske nitrogenfikseringen er avhengig av mengden tilgjengelig
nitrogen i jorda, jord- og vekstforhold, temperatur, lysintensitet og
daglengde, lengde på vekstsesongen, belgvekstart og -sort, belgvekstandel,
hvor hyppig belgveksten slås, og om den rette bakteriestammen er til stede.
Generelt er forhold som er positive for planteveksten, også positivt for den
biologiske nitrogenfikseringen, fordi bakteriene får sin energi fra planten. Et
unntak er sterk nitrogengjødsling. Siden nitrogenfiksering er en
energikrevende prosess, vil plantene forsyne seg av nitrogen som er lett
tilgjengelig i jorda, før de begynner å fiksere nitrogen fra lufta.
Sur, vassjuk, tørr eller tett jord er uheldig. Biologisk nitrogenfiksering kan lett
begrenses ved mangel på kalsium, kalium, magnesium, fosfor, svovel, kobolt,
molybden eller andre mikronæringsstoff.
Ved lav temperatur blir bakterienes aktivitet sterkt redusert. Dersom
forholdene ellers er gode og det er nok fuktighet i jorda, øker
nitrogenfikseringen ved stigende temperatur og lengde på vekstsesongen.
Ved å undersøke Rhizobium-knollene på belgvekstrøttene kan vi se om
symbiosen fungerer. Planter med få, men store knoller har en mer effektiv
fiksering enn planter med mange små knoller. Rød farge på knollene viser at
de er i en aktiv fase. Er knollene grønne, brune eller hvitaktige, har
fikseringen stoppet opp. Nitrogenfikseringen er størst mens belgvekstene
vokser, og den avtar ved blomstring.

BIOLOGISK NITROGENFIKSERING · KAPITTEL 6
Figur 6.2 Kløver med ulike stammer av Rhizobium-bakterier.
Foto: Mette Marianne Svenning.
Siden forholdene varierer så mye fra sted til sted og fra år til år, er det umulig
å gi nøyaktige tall på mengden nitrogen som blir samlet fra lufta. En oversikt
over beregnet nitrogenfiksering på et utvalg av økologisk drevne garder
i Norge er gitt i tabell 6.1.
Tabell 6.1 Estimert gjennomsnittlig og maksimal mengde biologisk
fiksert nitrogen på 13 ulike garder (kilde: Ebbesvik 1998)
Sted Nitrogenfiksering (kg/daa)
Snitt for garden Maksimalt for et skifte
Enebakk, Akershus 5,5 14
Odal, Hedmark 6,0 16
Stokke, Vestfold 4,5 14
Arendal, Agder 4,5 15
Nærbø, Rogaland 4,0 19
Sveio, Hordaland 1,0 4
Vik, Sogn 9,5 26
Hemsedal, Buskerud 6,0 18
Lom, Oppland 6,5 16
Tingvoll, Nordmøre 7,0 22
Agdenes, S-Trøndelag 6,5 21
Namdalseid, N-Trøndelag 5,0 17
Dividalen, Troms 1,0 2
I en undersøkelse som FØKO gjennomførte på 41 engskifter og 32
grønnfôrskifter på Østlandet, fant de store variasjoner i belgvekstenes
fiksering av nitrogen mellom de ulike stedene. For eksempel varierte
fikseringen i første års eng fra 3 til 25 kg nitrogen per dekar.

NORSØK · Økologisk handbok
I grønnfôrblandinger med belgvekster ble det jevnt over anslått en samling
på 4–8 kg nitrogen per dekar.
Ved gode tilslag av hvitkløver som underkultur i korn ble mengden 4–5 kg
nitrogen per dekar.
Det ble funnet høyere biologisk nitrogenfiksering på leirjord i Akershus og
Mjøsbygdene enn på garder med sandjord i Østerdalen, og mindre mengder
der jorda hadde gode reserver av nitrogen.
6.2 Inokulering av belgvekstfrø
Belgvekstene deles inn i grupper som hver har sin spesielle stamme av
Rhizobium-bakterier:
Luserne og steinkløver: Rhizobium meliloti
Kløver: R. trifolii
Erter, vikke, åkerbønne: R. leguminosarium
Lupiner: R. lupini
Soyabønner: R. japonicum
Bønner: R. phaseoli
Rhizobium-stammene som går på kløver, erter, vikker og åkerbønner, finnes
i nesten all norsk dyrkingsjord. Det betyr at det sjelden er nødvendig å smitte
jord med bakteriekultur ved dyrking av disse vekstene. Ved nydyrking kan
det likevel være nødvendig å smitte, særlig gjelder dette myrjord. Ved dyrking
av luserne, steinkløver, lupiner eller ekte bønner er smitting å anbefale
dersom disse ikke har vært dyrket på arealet tidligere, eller dersom det er
lenge siden sist slike vekster ble dyrket. Det pågår forskning for å avklare om
det finnes varianter innenfor hver stamme av Rhizobium som kan være mer
effektive enn dem som finnes naturlig på stedet.
Den vanligste måten å smitte jorda på er å tilføre frøene en oppløsning av
bakterier. En slik oppløsning lages ved å tynne ut bakteriekulturen (fås kjøpt
av frøfirma) med vann. Dette tilføres frøene i små mengder før de sås ut.
Bakteriene tar skade av UV-strålene, og bør derfor ikke utsettes for direkte
sollys. For å smitte små arealer kan det være aktuelt å rake utover jord som er
hentet fra et område som man antar har den ønskede stammen av Rhizobium.
6.3 Beregning av belgvekstenes
nitrogensamling
Det finnes ulike formler (modeller) for å anslå hvor mye nitrogen som
fikseres på en gard eller et skifte gjennom belgvekstenes symbiose med
Rhizobium. Formlene bygger på resultater fra forsøk. Formlene er i større
eller mindre grad forenklinger av virkeligheten, og resultatet må derfor
betraktes som anslag og ikke som eksakte verdier.

BIOLOGISK NITROGENFIKSERING · KAPITTEL 6
Formel A er grei å bruke hvis det ønskes et grovt anslag for fiksert nitrogen
i kløvereng og det ikke finnes registrering av avlingsmengde. Den er mest
nøyaktig ved store avlinger og relativt lav kløverprosent i enga. Formlene B
og C er også greie å bruke, men krever noe mer forundersøkelser. Formel C
er riktigst å bruke ved tidlig høsting når det ønskes et mer fullstendig estimat
av mengden fiksert nitrogen.
Formel A for kløvereng – enklest, men minst nøyaktig
Formel A:
Nfix = kløver (%) × 0,1 × 3 kg N per dekar og år
der
Nfix = kg biologisk fiksert N per dekar og år
kløver (%) = andel kløver i enga oppgitt som prosent av totaltørrstoff
(dette blir ofte et anslag)
Formelen tilsier at for hver gang innholdet av kløver i ei eng øker med 10 %,
økes anslaget for mengden fiksert nitrogen med 3 kg N.
Eksempel
Ei eng med cirka 40 % kløver gir Nfix = 40 × 0,1 × 3 = 12 kg N per dekar og
år. Formelen tar ikke hensyn til hvor stor avling man har, og fungerer ikke
ved svært lave eller svært høye avlinger. Opphavet til formelen kjenner vi
ikke, men den antas å komme fra Danmark.
Formel B for kløvereng og grønnfôr – fortsatt enkel, men mer nøyaktig
Formel B:
Nfix =TSavling × (belgvekst (%) / 100) × F × Pfix
der
TSavling = total, høstet tørrstoffavling i kg per dekar
belgvekst (%) = andel belgvekst oppgitt som prosent av totaltørrstoff
(dette blir ofte et anslag)
F = faktor for korrigering av anslått nitrogeninnhold
i veksten, inkludert et tillegg for nitrogen i stubb og røtter
= andel av N (%) som er biologisk fiksert
Pfix
Formel B bruker avlingsmengde, belgvektsandel, estimert faktor F (ut fra
nitrogenprosent og et tillegg for rot og stubb (i eng er F satt til 0,037 og for

NORSØK · Økologisk handbok
grønnfôr til 0,035)) og estimert Pfix (ut fra belgvekstart, belgvekstandel,
tilførsel av lett tilgjengelig nitrogen (kg minN) (se tabell 6.2)) for å finne
estimert mengde fiksert nitrogen. Formelen ble utviklet av FØKO tidlig
i 1990-åra, med bakgrunn i arbeid gjort av Lars Nesheim.
Eksempel 1
Ei eng med cirka 800 kg tørrstoff og 40 % kløver gir estimert Nfix = 800 ×
40 / 100 × 0,037 × 0,9 = 10,7 kg N per dekar og år både uten
nitrogengjødsling og ved gjødsling med 2 tonn blautgjødsel fra storfe per
dekar.
Eksempel 2
Grønnfôr med cirka 800 kg tørrstoff, 40 % erter og ingen nitrogengjødsling
gir estimert Nfix = 800 × 40 / 100 × 0,035 × 0,7 = 7,8 kg N per dekar og år,
ved gjødsling med 2 tonn blautgjødsel fra storfe per dekar (5 kg minN) blir
estimert Nfix = 800 × 40 × 0,035 × 0,6 = 6,7 kg N per dekar og år.
Tabell 6.2 Anslått Pfix ved varierende nitrogengjødsling (kg minN per
dekar) og andel kløver i enga for bruk til Formel B (kilde: Buvarp
Nyborg 1995)
Pfix-verdi Nitrogengjødsling
(kg minN / daa)
Andel kløver i enga
Kløvereng: 0,90 0–6 < 50 %
0,85 6–12 50–70 %
0,80 12–18 > 70 %
Grønnfôr 1) : 0,70 0–2
0,65 2–4
0,60 4–6
0,55 6–8
0,50 > 8
1) med cirka 50 % belgvekster (erter og vikker)
Formel C – mer omfattende utregning
Formel C:
Nfix= TSbelgvekst × N (%) / 100 × Pfix / 100 × (1 + uhøstet Nfix)
der

BIOLOGISK NITROGENFIKSERING · KAPITTEL 6
TSbelgvekst = total høstet belgvekstavling i kg tørrstoff per dekar
N (%) = totalt innhold av nitrogen oppgitt i prosent av
belgveksttørrstoffet
Pfix = andel av N (%) som er biologisk fiksert
uhøstet Nfix = Prot + stubb ( andel av den totale Nfix som finnes i røtter og
stubb)
+ Ptrans-jord ( andel av den totale Nfix som er overført til gras
via jord i ei kløver-/graseng )
+ Ptrans-dyr ( andel av den totale Nfix som er overført til gras
via gjødsel fra beitende husdyr i et
kløver-/grasbeite )
+ Pimmobil ( andel av den totale Nfix som er immobilisert
i jorda )
Formel C er utviklet i Danmark og bruker belgvekstavling, estimert
nitrogenprosent i belgvekstene, estimert Pfix ut fra belgvekstart og estimert
uhøstet Nfix for å finne den totale mengden biologisk nitrogenfiksering. Den
tar ikke hensyn til tilførsel av husdyrgjødsel, utover det som tilføres fra
beitende dyr. Ved å sammenlikne tabell 6.3 (danske verdier) med tabell 6.4
(norske og svenske verdier) ser vi at prosentandelen nitrogen er langt høyere
i danske enn i norske og svenske undersøkelser. Dette skyldes blant annet at
danskene høster enga langt tidligere enn det vi gjør. Det vil derfor være riktig
å bruke nitrogenprosenttallene fra tabell 6.4 i utregninger i stedet for tallene
i tabell 6.3.
Eksempel 1
Ei eng med cirka 800 kg tørrstoff og 40 % kløver gir estimert Nfix = 320 ×
3,3 / 100 × 90 / 100 × 1(1 + 0,25 + 0,05 + 0,25) = 14,7 kg N per dekar og
år.
Eksempel 2
Grønnfôr med cirka 800 kg tørrstoff og 40 % erter gir estimert Nfix = 320 ×
3,7 / 100 × 82 / 100 × 1,12 = 10,9 kg N per dekar og år.
Tabell 6.3 Danske estimater for innhold av N (%), Pfix og uhøstet Nfix
(Prot + stubb, Ptrans-jord, Ptrans-dyr, Pimmobil) for en rekke ulike vekster og blandinger
for bruk i formel C (etter Høgh-Jensen et al. 1998)
N (%) Pfix Prot + stubb Ptrans-jord Ptrans-dyr Pimmobil
Erter til modning 3,9 70 0,40 – – –
Åkerbønne til modning 5,0 70 0,40 – – –
Luserne eller rødkløver alene 3,3 75 0,25 – – 0,25
1–2 år hvitkløver/grasbeite 4,3 75 0,25 0,10 0,20 0,25
1–2 år slått hvitkløver/graseng 4,3 90 0,25 0,10 – 0,25
> 2 år slått hvitkløver/graseng 4,3 90 0,25 0,20 – 0
> 2 år hvitkløver/grasbeite 4,3 75 0,25 0,20 0,20 0
Hvitkløver som grønngjødsel 4,3 75 0,25 0,15 – 0,30

NORSØK · Økologisk handbok
Tabell 6.4 Gjennomsnittlig innhold av N (%) i noen belgvekster
i norske og svenske undersøkelser. Tallene kan erstatte eller utfylle
kolonnen N (%) i tabell 6.3 ved bruk av formel C til utregning av
belgvekstenes nitrogensamling
Vekst N (%)
Lupin 2,2
Åkerbønne 2,2
Matert 2,5–2,6
Fôrert 2,8
Fôrvikke 3,0–3,1
Ert/fôrvikke i blanding 2,9
Perserkløver 2,2–2,8
Aleksandrinekløver 2,5
Jordkløver 3,0
Sneglebelg 3,1
Legesteinkløver 2,1–3,0
Rødkløver 2,5–3,1
Hvitkløver 3,1–3,9

7 Grønngjødsel
Å bruke grønngjødsel betyr å bruke plantemasse som gjødsel. Plantene
kan dyrkes på stedet eller hentes inn fra et annet sted for så å bli gjødsel til
nye planter som skal dyrkes. Grønngjødsel kan dyrkes samtidig eller
i forkant av kulturvekstene den er ment å forbedre næringstilgangen for.
Grønngjødsel har vært kjent i flere tusen år fra jordbrukskulturene i Kina
og middelhavslandene. I Norge er kunnskapen om grønngjødsel liten,
kanskje fordi landbruket i stor grad har vært bygd opp omkring
husdyrproduksjon. I slike systemer er grønngjødsel mindre aktuelt. Engog
beitevekster gir grunnlag for gardens produksjon av nitrogen og
organisk materiale, som i sin tur kommer tilbake til jorda i form av
husdyrgjødsel. Ved grønngjødsling gis næringsstoff tilbake til jorda uten at
de går gjennom husdyra. Grønngjødsel er mest aktuelt på garder med lite
husdyrgjødsel, men det er også aktuelt i hagebruk og på nydyrket jord.
Grønngjødsel blir i første rekke brukt for å tilføre jorda næring eller gjøre
næringsstoff lettere tilgjengelig for andre kulturvekster ved at:
• belgvekstene fikserer nitrogen biologisk i symbiose med Rhizobiumbakterier
• planter med velutviklet rotsystem henter opp næringsstoff fra dypere lag
og gjør dem lettere tilgjengelige
• voksende planter eller dødt plantemateriale brukes til å fordele
næringsstoffene slik at de kommer kulturvekstene mest mulig til gode og
det blir minst mulig forurensning
Grønngjødsel har flere andre positive virkninger. Den bedrer jordstrukturen
og dermed evnen til å holde på vann og næring, reduserer erosjon, stimulerer
livet i og på jorda og regulerer ugras, skadedyr og sjukdommer.
7.1 Næringsinnhold i noen
grønngjødslingsvekster
Hvor mye næring som finnes i plantemassen, vil i stor grad variere med
planteart, utviklingstrinn og vekstforhold. Generelt er det slik at jo yngre og
mer bladrik plantemassen er, jo større er konsentrasjonen av næringsstoff
i plantemassen. Belgvekster er jevnt over også mer næringsrike enn andre
vekster. Tabellene 7.1 og 7.2 viser at konsentrasjonen av plantenæringsstoff
kan variere mye mellom ulike belgvekster.
GRØNNGJØDSEL

NORSØK · Økologisk handbok
Tabell 7.1 Konsentrasjon av makronæringsstoff i belgvekster i skudd
og røtter 101 dager etter spiring (kilde: Kirchmann 1988)
Art Sort Plantedel Konsentrasjon i % TS
K Ca Mg P S C N C/N
Rødkløver Molly Skudd 2,0 1,6 0,42 0,27 0,16 36 2,6 14
Rot 0,4 0,3 0,28 0,31 n.d. 39 2,5 15
Hvitkløver Sonja Skudd 2,4 2,3 0,38 0,39 0,21 33 3,1 11
Rot 0,9 0,7 0,41 0,37 n.d. 40 2,3 17
Sneglebelg Virgo Pajb. Skudd 2,3 1,6 0,39 0,41 0,25 31 3,1 10
Rot 0,3 0,7 0,29 0,19 n.d. 42 1,9 23
Perserkløver Maral Skudd 1,7 1,6 0,17 0,24 0,11 35 2,2 16
Rot 0,4 0,5 0,13 0,18 n.d. 41 1,7 25
Aleksandrine- Italian Skudd 1,8 2,0 0,24 0,32 0,17 42 2,5 17
kløver Rot 0,7 0,7 0,26 0,24 n.d. 41 2,1 20
Jordkløver Mount Barker Skudd 2,8 1,9 0,30 0,47 0,20 34 3,0 11
Rot 0,3 0,9 0,22 0,32 n.d. 39 1,6 24
Tabell 7.2 Beregnet mengde tørrstoff og plantenæringsstoff
i grønnmasse (kg per dekar) 101 dager etter spiring i belgvekster
aktuelle for grønngjødsling (kilde: Kirchmann 1988)
Art Mengde i overjordisk plantedel
TS K Ca Mg P S C N
Rødkløver 650 13 10 2,7 1,7 1,0 230 17
Hvitkløver 400 10 9 1,5 1,5 0,8 130 12
Sneglebelg 510 12 8 2,0 2,1 1,3 160 16
Perserkløver 820 14 13 1,4 2,0 0,9 290 18
Aleksandrinekløver 570 10 11 1,4 1,8 1,0 240 14
Jordkløver 740 21 14 2,2 3,5 1,5 260 22
Det er ikke total mengde tilført næring som er viktigst ved bruk av
grønngjødsel. Mer interessant er hvor mye av dette som kan komme
etterfølgende kulturer til gode. Hvordan stoffene er bundet opp, frigjøres og
eventuelt tapes fra grønngjødsel, er derfor av stor interesse. Ikke minst er
dette viktig for å optimalisere ressursutnyttelsen på garden og begrense
miljøbelastningen.
7.2 Frigjøring av næringsstoff fra
grønngjødsel
Gjødselvirkning og hastigheten av frigjøringen av næringsstoff fra
grønngjødsel påvirkes av så vel plantemassen som nedbrytningsforhold i eller
på jorda. Derfor vil effekten av grønngjødsel variere fra plass til plass
avhengig av en rekke forhold. Hovedregelen er at jo yngre og mer bladrik
veksten er, jo raskere frigjøres næringsstoffene fra plantemassen etter
nedmolding eller slått. Omvendt går nedbrytningen av det organiske

GRØNNGJØDSEL · KAPITTEL 7
materialet langsommere jo større andel stengel vekstene har, og jo eldre de
er. Nedbrytningen går raskere når det er varmt, enn når det er kaldt, raskere
når det er passe fuktig, enn når det er for tørt eller helt vått, raskere når jorda
har en nøytral eller lett basisk pH, enn når det er surt, og raskere når jorda
har en god struktur, enn når den er pakket. Som regel går nedbrytningen
raskere i sandjord enn i leirjord.
Frigjøringshastigheten er også påvirka av om plantemassen moldes ned eller
ikke, og hvordan denne nedmoldinga eventuelt gjøres. Poenget er at
nedbrytningen sikres optimale forhold. God kontakt mellom jord og
plantemasse er viktig, men for dyp nedmolding kan redusere lufttilgangen og
dermed nedbrytningsprosessene. Det samme kan være tilfellet dersom
plantemassen blir liggende i for tjukke lag.
Figur 7.1 Fra forsøk med grønngjødsling. Plantemassen har ligget på jorda noen uker (venstre bilde) og har
deretter blitt harvet lett ned i det øverste jordlaget ved bruk av rotorharv (høyre bilde).
Foto: Hugh Riley.
Det er ikke uvanlig at vekst og spiring hemmes de første ukene etter
innblanding av fersk, næringsrik plantemasse. Dette skyldes ikke mangel på
næring, men derimot giftige (fytotoksiske) nedbrytningsprodukter. I forsøk
er det påvist at den hemmende effekten kan holde seg i tre–fire uker ved 15 °
C i jorda. Under kjøligere forhold vil effekten sannsynligvis vare noe lenger.
Under gode forhold kan 35–50 % av nitrogenet i en ung, bladrik grønnmasse
frigjøres i de første månedene etter nedmolding. Forholdet mellom stengel
og blad har særlig mye å si for frigjøring av nitrogen. Etter hvert som en
plante eldes, vil den få en større andel stengel i forhold til blad. Forholdet
mellom stengel og blad varierer også mellom ulike arter. C/N-forholdet
i plantematerialet brukes ofte som kriterium for om det skjer en netto
frigjøring (mineralisering) eller en netto binding (immobilisering) av
nitrogenet i jorda. Kritisk C/N-forhold varierer mellom 15 og 33 i ulike
undersøkelser, men er ofte satt til 20–30. Om C/N-forholdet ligger høyere
enn dette, kan en regne med en netto binding av nitrogen.
C/N-forholdet alene er ikke alltid et tilstrekkelig mål for å si noe om
forventet nitrogenfrigjøring. Selv i planter med et forholdsvis lavt
C/N-forhold kan frigjøringen av nitrogen være forholdsvis liten. I slike
tilfeller kan en stor andel av nitrogenet være kapslet inn i ligninforbindelser
som gjør en god del av nitrogenet utilgjengelig på kort sikt.

NORSØK · Økologisk handbok
Kalium i plantemateriale er lett tilgjengelig fordi mesteparten av kaliumet
finnes i cellesafta. Kalium i jorda bindes i leirmineral, men vil i lette jordarter
(sand, grus) være utsatt for utvasking. På den måten vil kalium fra
grønngjødsel lett gå tapt på lette jordarter. Dette gjelder spesielt ved
nedmolding om høsten i områder med ustabile vintrer. Å la være å molde
ned grønngjødsla om høsten kan føre til at cellene fryser og kalium tapes fra
plantemassen. I slike tilfeller er bruk av flerårige kulturer som trekker
næringsstoffene ned i røttene om høsten, langt bedre enn ettårige
grønngjødselvekster. Dette gjelder ikke bare for kalium, men også for
nitrogen, fosfor og en rekke andre stoff.
Ved høy temperatur og tilstrekkelig fuktighet kan grønngjødsel være en like
rask fosforkilde som fosfor tilført i lettløselig form i kunstgjødsel.
Tilgjengeligheten av fosfor for plantene styres av fosforinnholdet i den
tilførte plantemassen. Det er liten fare for immobilisering av fosfor ved
nedbrytning av grønnmasse.
Grønngjødsel kan også være en svovelkilde. Plantemasse som inneholder
mer svovel enn 0,15 % i tørrstoffet (eller som har et C/S-forhold under 200),
vil sannsynligvis gi en netto frigjøring av svovel. Frigjøringen av svovel er
spesielt følsom for lave temperaturer (mer enn andre næringsstoff). Det er
påvist at frigjøringen er svært langsom ved temperaturer under 10 °C.
Det er foreløpig lite kunnskap om mikronæringsstoff og grønngjødsel, men
det ser ut til at en rekke slike mikronæringsstoff blir lettere tilgjengelig etter
bruk av grønngjødsel. Et doktorarbeid i Sverige viser blant annet at
jorddekke med grashakk har gitt betydelige avlingsøkninger i grønnsaker
(Magnusson 2000). Det ble påvist økt opptak av en rekke
mikronæringsemner i grønnsakene (B, Ba, Cl, Cu, Mn, Se, Zn) ved bruk av
grashakk som gjødsel. Samtidig ble opptaket av enkelte uheldige stoff
redusert (Al, Cs og Tl).
7.3 Bruksområder for grønngjødsel
En oversikt over meravling ved bruk av grønngjødsel før korndyrking er gitt
i tabell 7.3. Her ser vi at helårskultur med grønngjødsel før høstkorn
kommer bedre ut avlingsmessig enn helårskultur før vårkorn. Grønngjødsel
brukt som underkultur i korn er svært aktuelt, og forsøksresultatene tyder på
en meravling på 40–60 kg korn per dekar dersom hvitkløver blir brukt som
underkultur i korn året før (se eget punkt om underkultur).

GRØNNGJØDSEL · KAPITTEL 7
Tabell 7.3 Avlingsøkning i korn året etter grønngjødsel sammenliknet
med ensidig korndyrking (kilde: Solberg (1995)
Grønngjødselforsøk Meravling ved bruk av grønngjødsel
(kg korn per dekar)
Helårskultur før høstkorn:
Sør- og Midt-Sverige (Wivstad 1989) 1) + 70–110
Sør- og Midt-Sverige (Wivstad 1989) 2) + 197–210
Sør- og Midt-Sverige (Wallgren og Lindén 1988) + 50–80
Midt-Sverige (Gustavsson et al. 1990)
Helårskultur før vårkorn:
+ 120–220
Sør- og Midt-Sverige (Wallgren og Lindén 1988) + 0–20
Hedmark, Norge (Cottis 1990) + 0–60
Akershus og Hedmark (Solberg 1993)
Underkultur:
+ 20–120
Sør-Sverige (Jönsson 1992) + 70–80
Midt-Sverige (Gustavsson et al. 1990) + 70–80
Ås og Sørlandet (Breland 1989) + 40–110
Akershus og Hedmark (Solberg 1993) + 30–50
Østlandet (Henriksen 2000) + 30–80
1) meravling målt i graseng
2) meravling målt i raigras
Grønngjødsel kan dyrkes en hel vekstsesong eller bare deler av en sesong,
før eller etter en annen kultur. Vekstene kan slås av og blandes inn i jorda, de
kan visne ned på stedet, eller de kan fjernes fra stedet og brukes som
jorddekke, kompost, gjødselvann eller annet. Samplanting av grønngjødsel
med en annen kultur er også aktuelt, som underkultur i korn eller som rader
mellom grønnsaker. Nedenfor følger en nærmere beskrivelse av ulike
bruksområder for grønngjødsel.
Hovedkultur – en hel vekstsesong med grønngjødsel
Grønngjødsel kan dyrkes som hovedkultur, det vil si at grønngjødsel opptar
mesteparten av arealet en vekstsesong og moldes ned om høsten (før
høstkorn eller liknende) eller neste vår (før vårkorn, grønnsaker eller
liknende). En slik bruk av grønngjødsel er relativt arealkrevende, men er
aktuelt på økologisk drevne garder uten husdyr eller i forbindelse med å øke
jordas fruktbarhet på særlig skrinn jord. Det er viktig å velge arter og
blandinger som utnytter hele vekstsesongen eller eventuelt kommer igjen
etter slått om sommeren. En ettårig blanding som inkluderer bygg eller
havre, fôrvikker og italiensk raigras, er et alternativ. Et annet alternativ er en
flerårig blanding som inkluderer rødkløver og gras. Sistnevnte har i forsøk på
Østlandet gitt større grønnmasseproduksjon og bedre ettervirkning enn
ettårige blandinger. Åkerbønner (eventuelt blandet med hvitkløver,
jordkløver eller raigras) er også et alternativ, men disse tåler dårlig
forsommertørken som ofte inntreffer i indre østlandsbygder.
Forkultur – grønngjødsel om våren
Grønngjødsel kan også dyrkes en kortere del av vekstsesongen. Enten
i forkant av en kultur som etableres om sommeren, for eksempel grønnsaker
eller jordbær som plantes ut i juni/juli, eller før etablering av kulturer om
høsten, slik som høstkorn eller hvitløk. Ettårige arter med rask etablering er

NORSØK · Økologisk handbok
da aktuelle, for eksempel honningurt eller korn i blanding med ettårige
belgvekster som erter og vikker, eventuelt en rasktvoksende korsblomstra
kultur.
Et annet alternativ er å så grønngjødsel om høsten, la den overvintre, og slå
den tidlig om sommeren (juni). Vintervikke kan brukes slik, men den
overvintrer kun i de varmeste delene av landet. Erfaringer fra Vestfold viser
god overvintring og en betydelig produksjon av grønnmasse av vintervikke
om våren. I forsøk utført av Planteforsk har sorten ’Hungvillosa’ greid
vinteren best i Akershus, mens ’Welta’ har vært best på Sørlandet. Jordkløver
eller blodkløver kan også brukes til samme formål som vintervikke, men
overvintringen til disse artene er mer usikker.
Fersk plantemasse bør moldes ned i god tid (minst to–tre uker) før planting
eller såing av hovedkultur. Dette for å redusere problemet med
veksthemmende stoff under nedbrytningen av plantemassen. Det er
sannsynligvis store forskjeller mellom plantearter både når det gjelder
produksjon og toleranse, for slike veksthemmende stoff, men vi mangler
kunnskap om dette. God nedmolding av grønnmassen er viktig slik at
vekstene ikke kommer opp igjen som ugras i etterfølgende kulturer. Dette er
spesielt viktig dersom man bruker flerårige arter før dyrking av
hagebrukskulturer.
Etterkultur – grønngjødsel om høsten
Det kan være aktuelt å så grønngjødsel etter kulturer med tidlig høsting, slik
som poteter eller grønnsaker som høstes i juli eller august. Hovedhensikten
med grønngjødsel er da å fange opp næringsstoff som ellers står i fare for å
gå tapt senhøstes eller gjennom vinteren. Det er viktig å velge en effektiv
fangvekst med rask etablering, slik at den rekker å gjøre jobben før vinteren
kommer. Jo lenger nordover man kommer, jo mindre aktuelt er det å bruke
grønngjødsel på denne måten. Aktuelle arter til etterkultur er rug, ettårig
raigras eller en rasktvoksende korsblomstra vekst, for eksempel hvitsennep
eller fôrreddik. Sjekk veksttid når du kjøper frø. Belgvekster er lite egnet til
dette formålet siden de er mindre flinke til å fange opp nitrogen om høsten
enn andre vekster.
Underkultur – grønngjødsel i korn og grønnsaker
Hvitkløver som underkultur i korn har fått relativt stor utbredelse. Kløveren
sørger for et tilskudd av nitrogen som kommer etterfølgende kultur til gode.
Hvor mye nitrogen det er snakk om, varierer fra noen få til 7–8 kg nitrogen
per dekar, avhengig av etableringen av underkulturen. Underkulturen gjør
mest av seg i nedbørsrike år og i områder med lang vekstsesong. Underkultur
er ikke bare en kilde for nitrogen, men konkurrerer mot ugras slik at
ugrasproblemene blir mindre. Dette er ikke minst viktig i grønnsakkulturer,
der underkulturen også har vist seg å redusere forekomsten av en rekke
skadedyr (blant annet kålfluer og trips).
Utfordringen ved bruk av underkultur er todelt. For det første må
underkulturen gi tilstrekkelig grønnmasse uten samtidig å redusere avlinga av
hovedkulturen. For det andre må næringsstoffene som er samlet opp
i underkulturen, overføres til neste års kultur uten for store næringstap. Det
første problemet kan man løse ved å velge lavtvoksende kløverarter i korn,
i første rekke bladrike sorter av hvitkløver. Forsøk på Østlandet har vist at
sortene ’Milkanova’ og ’Aran’ er å anbefale som underkultur i økologisk
korndyrking. ’Norstar’ produserer mindre bladmasse og er mindre egnet som

GRØNNGJØDSEL · KAPITTEL 7
grønngjødsel. Rødkløver eller jordkløver kan også være aktuelle, men
erfaringer fra flere forsøk har vist at hvitkløver er best. Rødkløver kan
konkurrere for mye med kornet, særlig dersom vekstforholdene for kornet er
dårlige. Jordkløver går bra, særlig i de varmeste strøk av landet, men
frøkostnadene gjør den mindre aktuell enn hvitkløver. Perserkløver eller
andre mer høytvokste arter er uaktuelt å bruke som underkultur.
Underkulturen anbefales sådd samtidig med kornet eller seinest ved første
ugrasharving. Unntaket er der en frykter for sterk konkurranse av
underkulturen. Å så underkulturen ved andre ugrasharving (når kornet har
tre–fire blad) er ei løsning, men på grunn av større risiko for tørke i øverste
jordlag kan det også bety dårligere spiring av underkulturen. Erfaringer fra
Østlandet har vist en betydelig reduksjon i grønnmassen ved slik praksis.
Underkultur egner seg i alle kornarter, men gjør mest av seg i bygg og
vårhvete. Havre og høstkorn dekker bedre og gir dermed mindre plass for
underkulturen. Underkultur i høstkorn kan sås inn tidlig om våren mens det
ennå er god jordfuktighet for spiring i åkeren.
Erfaringer fra Østlandet har vist at hvitkløver som underkultur ett år kan gi
en meravling av korn på 40–60 kg per dekar året etter, men potensialet for
meravling er større enn dette. Selv om man greier å få fram mer grønnmasse,
har dette ikke ført til avlingsøkning. Dette tyder på at næringsstoff går tapt
gjennom vinteren, og man må finne fram til bedre måter å behandle
underkulturen på. Fresing av underkulturen er uheldig.
Mye tyder på at vårpløying er å foretrekke. Dette er ikke minst ei god løsning
på erosjonsutsatt jord, som tilskuddssystemet jo stimulerer til at skal pløyes
om våren framfor høsten.
Grønngjødsel dyrket som underkultur sammen med grønnsaker har også
blitt brukt, men ikke alltid med like godt resultat. Grønngjødselvekstene kan
konkurrere for mye med hovedkulturen om plass og næring om de sås
samtidig som man planter grønnsakene. For å begrense dette problemet må
man så underkulturen seinere i sesongen. I Sveits har de gode erfaringer
(ingen avlingsreduksjon) i kål og purre med å så inn hvitkløver og raigras
midt i vekstsesongen, etter avsluttet mekanisk ugraskamp. Et alternativ er å
velge en art som sås ved utplanting av grønnsakene, men som visner ned
etter hvert som hovedkulturen trenger plass. I Sverige er det gode erfaringer
med ettårig luserne til dette.
Radkultur – grønngjødsel
Grønngjødsel kan sås i rader mellom kulturplantene, enten mellom
grønnsakrader eller rader av frukt og bær. I grønnsaker er det mest
hensiktsmessig å dyrke rader av grønngjødsel mellom sengene. Grønnmassen
etter slått kan enten legges mellom grønnsakene eller bli liggende i raden.
Bredden på grønngjødselradene må tilpasses utstyret som skal slå av og flytte
massen inn i grønnsakengene. Det sikreste er å benytte ettårige
grønngjødselvekster til dette formålet, for eksempel en blanding av
perserkløver, jordkløver og ettårig raigras. Artene som brukes, må heller ikke
vokse for mye inn i grønnsakengene for på den måten å bli et ugras. Flerårige
arter og blandinger kan være en mulighet, men først og fremst i et system
med flerårige, høyvokste planter, for eksempel i eple, bringebær eller
liknende. Da utnyttes den positive effekten som flerårige vekster har på
jordstruktur og humusoppbygging, uten at grønngjødselplantene konkurrerer

NORSØK · Økologisk handbok
for mye med hovedkulturen. Hvitkløver i blanding med ulike grasarter er her
en aktuell grønngjødselblanding.
Overflatedekke med grønnmasse
Avslått grønngjødsel, eng eller plengras kan legges som dekke rundt
kulturvekstene. Kulturvekstene får da ganske raskt tilgang på mange viktige
næringsstoff. Forsøk har vist at innholdet av forskjellige sporstoff er høyere
i planter gjødslet med grønnmasse i forhold til planter gjødslet med annen
gjødsel. Samtidig virker jorddekke positivt inn på andre forhold, det
stimulerer mikroorganismene, beskytter jorda mot slagregn, reduserer
fordampningen, hemmer ugraset og bidrar til en mer stabil jordtemperatur.
Jorddekking kan også ha uheldige virkninger. I spesielt fuktige år vil det bidra
til at miljøet rundt plantene blir enda våtere, noe som øker faren for
soppsjukdommer. Legges jorddekket på for tidlig om våren, kan det hindre
jordoppvarmingen, spesielt på tyngre jordarter. Jorddekket må ikke legges på
for tjukt fordi det kan føre til at plantemassen råtner (anaerob nedbrytning).
Figur 7.2 Fra forsøk med grønngjødsel. På bildet til venstre blir grønnmasse tilført som jorddekke etter
planting av hodekål. Som bildet til høyre viser dekker plantematerialet godt, det er bare så vidt kålplanten
vises.
Foto: Hugh Riley.
Da overflatedekking med grønnmasse også brukes som en måte å regulere
ettårige ugras på, anbefales ofte så store mengder som minst 5–10 cm dekke.
Dette er svært store mengder grønnmasse. I et svensk forsøk trengtes det for
eksempel 1,2 tonn ferskt hakket gras og kløver per dekar per cm dekke,
mens det i et norsk forsøk trengtes 3,1 tonn hakket kløver per dekar per cm
dekke. Dette er store mengder plantenæringsstoff, og det er vanlig at det blir
tilført mer næring med dekkmaterialet enn det kulturplantene tar opp når
næringsrikt plantemateriale blir brukt som jorddekke. I det svenske forsøket
ble det for eksempel tilført 61 kg nitrogen, 5 kg fosfor og 59 kg kalium per
dekar i et 10 cm tjukt dekke, mens det bare ble fjernet 6 kg nitrogen og 7 kg
kalium med brokkoliavling. En del av overskuddet vil finnes i de uhøstede
restene av kulturvekstene, og frigjøres først når disse brytes ned. Hva som
skjer med et næringsoverskudd ved bruk av grønnmasse som jorddekke, er
svært avgjørende for andelen av tilført næringsstoff som gjenfinnes
i kulturplantene. Mengde og sammensetning av jorddekke,
dyrkingsforholdene og hvilket næringsstoff det er snakk om, påvirker dette.
Nitrogen er svært utsatt for tap, både som gass (ammoniakk (NH3) og
- lystgass (N2O)) og ved utvasking (nitrat (NO3 )). Farene for tap øker jo mer
nitrogenrikt materialet er, jo tjukkere lag med dekke det er, og jo våtere
dekket er. Nedmolding av plantematerialet nedsetter

GRØNNGJØDSEL · KAPITTEL 7
ammoniakkfordampning svært mye. De andre næringsstoffene er ikke så
flyktige, men også her er det fare for tap dersom konsentrasjonen blir for stor.
For å unngå næringstap ved bruk av plantedekke bør mengden med
dekkmateriale reduseres til det som er forsvarlig ut fra tilførsel av
næringsstoff. Ugrasregulering må om nødvendig kombineres med
radrensing, børsting, luking eller andre tiltak. En reduksjon av mengden
plantedekke per arealenhet er også gunstig fordi det kreves areal og energi
for å produsere dekkmateriale. En reduksjon av mengden tilført per
arealenhet vil derfor gjøre det lettere å bruke metoden på et større areal.
Planterester – grønngjødsel uten at du tenker på det
Planterester fra fôrproduksjon (stubb og røtter etter ompløyd eng eller
grønnfôr) eller matproduksjon (kornstubb, halm eller rester etter
grønnsakproduksjon) kan tilbakeføre betydelige mengder næringsstoff. Dette
gjelder spesielt for rester etter kålvekster, der nitrogeninnholdet kan være
10–20 kg per dekar i plantemassen som ligger igjen på jordet etter at selve
blomkålen, rosenkålen eller brokkolien er fjernet. For andre grønnsaker kan
vi regne med 3–9 kg nitrogen per dekar avhengig av planteart (mest etter
kålvekster, purre og selleri og minst etter salat og reddik). Ompløyd eng med
mye kløver kan bidra med betydelige mengder nitrogen (cirka 10 kg nitrogen
per dekar), mens planterester etter dyrking av erter kan gi om lag halvparten.
Halm er fattig på nitrogen, men desto rikere på kalium.
Planterester brytes ofte lett ned, og det er stor fare for at næring kan gå tapt
– spesielt dersom planterestene blir blandet inn i jorda tidlig om høsten. Det
trengs mer forskning på hvordan næringstapet fra planterester kan
minimaliseres. Det kan være aktuelt å så inn en fangvekst eller blande inn
hakket halm ved nedmolding av nitrogenrikt materiale.
Gjødselvann laga av planter
Gjødselvann kan lages av næringsrike planter som løser seg lett opp i vann.
Brennesle og valurt egner seg godt. Disse plantene er flerårige og kan vokse
på samme sted i mange år. Valurt har dype, kraftige røtter som kan hente
opp næring – spesielt kalium, som planten er rik på – fra dypere lag.
Gjødselvannet lages ved at en lar plantene gjære i vann i minst 14 dager. Det
bør røres i oppløsningen en gang hver dag for å tilføre oksygen.
Gjødselvannet bør tynnes ut før bruk. Uttynningsforholdet varierer etter
plantevekst og utviklingsstadium. Til småplanter har en uttynning på 1 : 10
vist seg å ha den beste effekten på rotutvikling. Gjødselvann laga av planter
har vist seg å ha positive effekter i tillegg til effekten av næringsstoffene
i selve gjødselvannet. Et økt nitrogenopptak i planten kan like mye skyldes at
gjødselvannet stimulerer omdanning av nitrogen i jord og gjør dette
tilgjengelig for planten. Brenneslevann inneholder blant annet store mengder
bakterier som medvirker til nedbrytning av organisk materiale i jorda. Det
inneholder også veksthormonet auxin, som kan medvirke til bedre
plantevekst.
Aktuelle grønngjødslingsvekster
Det finnes en lang rekke aktuelle arter og blandinger til grønngjødsel. Hvilke
arter og blandinger en bruker, må velges i sammenheng med dyrkingsmåte
og bruksområde. I tillegg må plantene trives under de aktuelle jord- og
klimaforhold. Innenfor de enkelte vekstene kan det være store
sortsforskjeller, og mye er uavklart på dette feltet, i alle fall hva angår de mer
«eksotiske» artene. Noen av de ettårige vekstene overvintrer i mildt klima.

NORSØK · Økologisk handbok
I praksis er det ofte mer hensiktsmessig å bruke blandinger framfor
enkeltarter til grønngjødsel. Dette har sammenheng med at ulike arter utfyller
hverandre både når det gjelder vekstrytme, vekstmåte, rotdyp,
nitrogensamling og så videre. En oversikt over aktuelle arter er gitt i tabell 7.4.
Tabell 7.4 Beskrivelse av aktuelle grønngjødslingsvekster
Vekst Beskrivelse
Ettårige –
belgvekster:
Åker - og bondebønne
(åker- og bønnevikke)
Rask etablering også på jord med lav temperatur, kraftig og dyp rot.
50–150 cm høy, følsom for forsommertørke, effektiv nitrogensamler, tåler
jord med høy vannstand, tåler ikke slått. Kan med fordel dyrkes alene.
Fôrert Etablerer seg raskt, konkurrerer mot ugras i begynnelsen, lite og grunt
rotsystem, svak stengel og uegnet i reinbestand, nitrogenet frigjøres lett
med fare for tap, tåler slått før blomstring. Fôrerter må brukes i stedet for
mindre bladrike sorter.
Lupin Både ett- og flerårige varianter. Av ettårige finnes hovedtypene gul, blå og
hvit lupin. Bør ikke sås for tidlig, svak vekst den første tida etter såing,
konkurrerer dårlig mot ugras, kraftig pålerot, 100–150 cm høy. Gul lupin er
lite kravstor, tørkesterk, trives best på lette, svakt sure jordarter. Blå lupin
etablerer seg raskere enn gul og har kortere vekstsesong, trives best på
lett, veldrenert, ikke for sur jord, tåler høy pH. Hvit lupin er varmekrevende,
etablerer seg raskere enn de to andre, konkurrerer bedre mot ugras,
vokser på jord med både lav og høy pH, tåler bedre frost enn de andre.
Lupin dyrkes oftest alene, tåler dårlig å bli slått i sesongen. Flerårige
varianter brukes mye i veikanter eller liknende.
Aleksandrinekløver Utvikler seg langsomt i begynnelsen, dekker godt mot ugras etter hvert.
30–60 cm høy, varmekjær, trives med varm leirjord med god fuktighet,
kraftig rotsystem, tåler slått. Fin i blanding med raigras og andre arter i en
blanding, lite aktuell alene.
Perserkløver Etablerer seg seint, men raskest av kløverartene, kommer kraftig seinere
i sesongen, 30–100 cm høy. Kan sås tidlig, tåler lett frost, grunt rotsystem,
trives best på fuktig jord med pH rundt 7, svært god vekst ved gode
forhold, rask omsetning etter nedmolding.
Ettårige – andre:
Fôrreddik Svært rask etablering og kort veksttid, godt egnet som fangvekst
i korsblomstfamilien
Havre Aktuell i en blanding med fôrvikke, italiensk raigras og eventuelt andre
arter i en ettårig grønngjødselblanding, etablerer seg raskt.
Honningurt Etablerer seg tett og raskt, god konkurranseevne mot ugras, 70 cm høy.
Lite kravstor til jord, biplante, god fangvekst, tåler noe frost, tåler ikke slått,
blomstrer i blått over en lang periode. Kan dyrkes alene eller i blanding
med for eksempel blodkløver (gir en fin fargekombinasjon).
Westerwoldsk raigras Etablerer seg raskt, men har et svakt rotsystem, er næringskrevende og
krever god tilgang på vann, er mest brukt som grønnfôr, mindre brukt som
grønngjødsel.
Vinterettårige
belgvekster
Blodkløver Sein etablering, dekker godt etter hvert. 50–70 cm høy, varmekjær, mindre
kravstor til jord, overvintrer under gunstige forhold. Bør brukes sammen
med noe som dekker godt i starten, for eksempel honningurt.
Jordkløver (subkløver) Sein etablering, god busking, dekker godt mot ugras etter hvert, svakt
rotsystem, lavtvoksende, egner seg som underkultur, trives best på lette
jordarter. Overvintrer sjelden i Norge.
Lodnevikke
(vintervikke)
Sås om høsten, etablerer seg ganske seint, middels dyp pålerot med evne
til å trenge gjennom tett jord, aktuell som fangvekst gjerne sammen med
rug, gir god ettervirkning dersom plantene etablerer seg godt, trives på alle
jordarter og overvintrer under gunstige forhold og gi en betydelig
grønnmasse neste vår.

Vekst Beskrivelse
GRØNNGJØDSEL · KAPITTEL 7
Vinterettårige eller
toårige – andre
Rug Etablerer seg raskt også ved lav temperatur, kan brukes som fangvekst,
overvintrer, tåler slått.
Italiensk raigras Toårig variant av raigras, men i Norge er den som regel ettårig, spirer villig
med rask utvikling, trives best med kjølig og fuktig klima, overvintrer
dersom vinteren ikke er for lang, trives godt på leirjord, ikke på sur eller våt
jord, nitrogenkrevende, god i grønngjødselblandinger, tåler slått og har
rask gjenvekst, vokser seinere enn westerwoldsk raigras, men kommer
raskere når det først er etablert, har bedre gjenvekst og vokser lenger
utover høsten.
Flerårige –
belgvekster:
Rødkløver Kraftig rotsystem, effektiv nitrogenbinding, svært aktuell som helårig
grønngjødslingsvekst (alene eller i blanding med en grasart), sein
etablering og bør sås som gjenlegg i korn eller liknende året før den
brukes som grønngjødsel. Liker ikke sur jord, tåler slått (ikke for sein slått,
stor bladmasse kan hemme gjenvekst).
Alsikekløver Bedre alternativ enn rødkløver på dårlig drenert eller sur jord, tørkesvak,
etablerer seg langsomt, tåler lav temperatur, tåler slått.
Hvitkløver Lavtvoksende, etablerer seg langsomt, dekker godt mot ugras litt ut
i vekstsesongen, tåler lav temperatur, trives på de fleste jordarter, tåler
slått, sprer seg med utløpere. Meget god som underkultur i korn.
Hvitkløver er flerårig og kan skape ugrasproblem om den brukes på steder
som ikke pløyes.
Luserne 50–150 cm høy, dyp og kraftig pålerot, trives best i varmt og tørt klima,
stor bladmasse som er størst andre vekstsesong, trives best på
moldholdig, kalkrik jord, tåler ikke sure, tette eller vedvarende fuktige
jorder, er tørketolerant og tåler slått.
Flerårige – andre:
Engelsk raigras Langsom etablering, røttene har god evne til å gjennomveve jorda, trives
best på leirjord, men også annen jord som ikke er for sur, våt eller tørr,
ikke spesielt vinterherdig, vokser langt ut på høsten, god fangvekst.
Engsvingel Mye brukt grasart som egner seg i blanding med rødkløver, sein etablering
og bør sås som gjenlegg i korn eller liknende året før den brukes som
grønngjødsel.
Stornesle 30–130 cm høy, lang og greinet pålerot, formerer seg med frø og krypende
jordstengler, vid utbredelse, kan lett bli et ugrasproblem, bør stå på
samme plass i flere år, trives på varm, løs humus- og næringsrik jord,
merkeplante på jord med høyt nitrogeninnhold, brytes lett ned, egner seg
til gjødselvann.
Valurt Samlingsnavn for flere arter og krysninger i slekten Symphytum . Russisk
valurt er best egnet som grønngjødslingsvekst, setter sjelden frø, 60–100
cm høy, dyp og kraftig rot, formeres lett med rotskudd, 40–60 cm
planteavstand, bør stå på samme plass i mange år, trives på de fleste
jordarter, stor plantemasse som kan slås tre–fire ganger i sesongen,
kaliumrik, egner seg til jorddekking eller gjødselvann.
7.4 Dyrkingsteknikk spesielt for
grønngjødselvekster
Mye usikkerhet er knyttet til hvordan grønngjødsel best dyrkes i praksis.
Dette gjelder både teknisk og agronomisk. De største tekniske problemene er
knyttet til slått og nedmolding, særlig i samplantingssystemer. Det er viktig å

NORSØK · Økologisk handbok
få slått plantemassen slik at den ikke kveler gjenveksten eller skaper
problemer med nedmolding (henger seg på plogen eller liknende).
Grønngjødselvekstene må ikke vokse inn i hovedkulturen eller overleve og
skape ugrasproblem i etterfølgende kulturer. Det er også vanskelig å vite hva
som er best tidspunkt for slått og nedmolding. Nedenfor følger noen
generelle anbefalinger.
Såing og valg av arter/sorter
Radsåing gir som regel bedre resultat enn breisåing, særlig ved arter med
store frø. Sådybden bør være omtrent ti ganger så stor som diameteren av
frøet. Når grønngjødselkulturen består av arter med ulik frøstørrelse, kan det
være aktuelt å så store frø med radsåmaskin og de små i en grasfrøkasse og
deretter harve og tromle hele arealet. Små frø kan også sås for hand ved å
benytte ei sveivekasse. Det kreves lang erfaring før man får til bra handsåing.
Når det gjelder såmengder, henviser vi til frøkatalogene. Dersom det passer
best å breiså, bør de foreslåtte frømengdene økes med 20–30 %. Sortsvalget
kan være avgjørende når det gjelder grønngjødselvekster. Feil sort kan gjøre
effekten av grønngjødsel dårlig. Dette gjelder for eksempel for hvitkløver
brukt som underkultur i korn (Milkanova anbefales), jordkløver og
vintervikke (noen sorter er ikke tilpasset norsk klima), erter og vikker (sorter
av fôrerter og fôrvikker anbefales da disse gir større bladmasse) og andre
arter. Generelt anbefaler vi blandinger framfor enkeltarter til grønngjødsel.
Dette gjelder særlig dersom kulturen skal slås i løpet av vekstperioden, eller
dersom kulturen skal vokse gjennom en hel vekstsesong. Ulike arter har ulike
egenskaper i forhold til å tåle slått, tåle tørkeperioder og binde og frigjøre
næringsstoff (se tabell 7.4).
Slått
For grønngjødselblandinger som tåler flere gangers slått, bør vekstene
etablere seg tilstrekkelig før første slått (som regel fire–åtte uker etter såing).
Deretter kan en slå hver 3.–6. uke, avhengig av ugraspresset og vekst. Det er
en fordel å slå med et redskap som gir et reint snitt, for å sikre rask og god
gjenvekst. Et klippende eller skjærende redskap vil derfor være bedre egnet
enn en slaghøster. En slaghøster vil derimot være godt egnet til siste slått om
høsten. Grønnmassen kan ligge igjen på feltet hvis massen ikke hemmer
gjenveksten.
Tap av nitrogen fra grønnmasse som blir liggende oppå bakken, kan være
betydelig (tapes som ammoniakk), og det kan diskuteres om det er riktig å la
grønnmasse brytes ned på denne måten. Det vil lette gjenveksten dersom
grønnmassen blir fordelt jevnt utover. En blanding av ulike arter bør ikke
stubbes lavere enn 5–6 cm (for ikke å ødelegge vekstpunktet til de mest
følsomme artene). Åkerbønner, erter, lupiner og enkelte andre arter har
vanskelig for å vokse opp igjen dersom de blir slått, og bør derfor få stå urørt
fram til nedmolding.
Tidspunkt for nedmolding
For å kunne nytte grønngjødsel som en effektiv næringskilde er det viktig å
unngå tap av næringsstoff ved enten utvasking, overflateavrenning eller
fordampning. Viktig tiltak for å unngå dette er å tilpasse tidspunktet
plantemassen slås, moldes ned eller legges på som jorddekke slik at tidspunkt
for forventet frigjøring av næringsstoff samsvarer med når plantene har bruk
for næring. Dette er utfordrende, og det er nødvendig å kjenne både jord,
klima og oppførselen til det aktuelle plantematerialet for å finne gunstigst
mulig tidspunkt for jorddekke eller innarbeiding i jorda.

GRØNNGJØDSEL · KAPITTEL 7
Nedmolding av grønngjødsel før høstkorn kan være aktuelt på tung jord
i områder med stabile vintrer, mens det på lettere jord er fare for utvasking.
I flerårige vekster som gras og kløver bindes næringsstoffene godt, og det er
liten fare for utvasking fra jord og planter. Ved pløying eller annen
nedmolding vil imidlertid disse næringsstoffene frigjøres, og sommer- eller
høstpløying kan derfor føre til stor utvasking. Dersom pløyinga etterfølges
av ei brakking, øker faren for utvasking.
I områder med tørt og kaldt klima eller i områder med tung jord kan
høstpløying forsvares, spesielt dersom enga domineres av gras.
Gammel eng består som regel mest av grasarter, og røttene er mer forveda
enn i ny eng. Slik eng kan det være nødvendig å pløye om høsten for å få
frigjort næring til kulturplantene neste vår.
Fordi næringsstoff frigjøres raskt i ung, belgvekstrik eng, må ei slik eng
pløyes så seint som mulig dersom det skal være forsvarlig å pløye den om
høsten.
Overvintrende grønngjødslingsvekster
I Norge er det viktig å tenke på frostherdighet ved valg av overvintrende
grønngjødslingsvekster. I våte vintrer vil det kunne vaskes ut betydelige
mengder næringsstoff fra dødt overjordisk plantemateriale. Jo mer hellende
terrenget er, og jo fuktigere klima, jo større er faren for dette. Planteforsk har
undersøkt vinterherdighet i potteforsøk hos en rekke arter som egner seg for
underkultur. De fant at lodnevikke (Vicia villosa), spesielt sorten Hungvillosa,
var den som overvintret best, etterfulgt av legesteinkløver (Mellilotus
officinalis), blodkløver (Trifolium incarnatum), sneglebelg (Medicago lupulina),
hvitkløver (T. repens), jordkløver (Medicago trunculata) og snegleluserne (M.
scuttelata). Det ser ikke alltid ut til at dette stemmer i felt. På Kise overvintret
for eksempel lodnevikke dårlig.
Plass i vekstskiftet
Hvilken plass grønngjødsel bør ha i vekstskiftet, må tilpasses i hvert enkelt
tilfelle. Når grønngjødsel dyrkes som hovedkultur, gjøres dette som regel før
korn eller grønnsaker. Et eksempel fra Danmark er:
1 Bygg med gjenlegg
2 Kløvereng som helårsgrønngjødsling
3 Næringskrevende grønnsaker som hvitkål og purre
4 Bygg med underkultur
5 Mindre næringskrevende grønnsaker som gulrøtter og løk
6 Erter med etterkultur av oljereddik
Varianter av dette vekstskiftet kan være å dyrke frø av rødkløver. Hvete kan
komme etter kløver i stedet for grønnsaker. Som et alternativ til de to siste
åra med grønnsaker etterfulgt av erter kan en legge inn et år med havre/erter
til modning og få et femårig omløp.
Når grønngjødsel brukes som underkultur, kan dette gjøres i alle kornartene.
Men en må være klar over faren for oppformering av skadegjørere
(kløverråte, visnesjuke og snutebiller) ved ensidig drift (hvis kløver kommer
for ofte i vekstskifte).

NORSØK · Økologisk handbok
Dyrking av grønngjødsel som dekkmateriale kan gjøres i felt med en flerårig
grønngjødselblanding som slås og legges utover kulturplantene.
Grønngjødselfeltet kan på denne måten ligge i flere år, mens en driver
vekstskifte blant kulturplantene for øvrig, som alle godt kan få tilført
jorddekke. Et slikt opplegg egner seg best for småhager. Flerårige vekster
som brennesle og valurt kan utnytte arealer som ellers ikke er egnet for
landbruksdrift, og vil på den måten ikke inngå i vekstskiftet.
7.5 Regler og tilskudd
I Debio-reglene (februar 2003) står det:
[...] belgvekster skal brukes i forsvarlig utstrekning i et økologisk driftsopplegg. Øvrige
næringsressurser skal håndteres på en hensiktsmessig måte, dvs. gjennom kompostering,
grønngjødsling, vekstskifte o.l. (punkt 3.3.3).
Punkt 3.3.2 tillater bruk av planteuttrekk, materiale til kompost med mer fra
Debio-merkede naturprodukter som økologisk gjødselandel.
I tillegg kan det importeres organisk gjødsel (jf. liste 1B) fra konvensjonell
drift på inntil 8 kg nitrogen per dekar og år. Nitrogen i grønngjødsel kommer
i tillegg til dette (punkt 3.3.1).
Import av planterester (halm, grønnmasse eller liknende) har visse
restriksjoner utover disse mengdenormene.
Punkt 3.3.5 forbyr bruk av ferskt, grønt plantemateriale og kvist eller oppkutt
fra konvensjonell drift til jorddekke. Halm fra konvensjonell drift kan
benyttes som jorddekke, men bare dersom det ikke er mulig å få fatt
i økologisk halm. Dette gjelder bare under forutsetning av at det ikke er
brukt stråforkortningsmidler, og at det i tillegg ikke er brukt sprøytemidler
etter aksskyting.
På økologiske arealer gis det per i dag tilskudd til grønngjødselvekster med
550 kr per dekar, på inntil 50 % av areal til korn, potet, grønnsaker, frukt og
bær på garder med ensidig planteproduksjon.
I konvensjonelt landbruk gis tilskudd for bruk av underkultur eller
fangvekster dersom man lar være å høstpløye arealet. Reglene og størrelsen
på slike tilskudd varierer fra sted til sted, og opplysninger fås best hos lokale
landbruksmyndigheter.
Råd ved bruk av grønngjødsel
• Grønngjødsel kan brukes på mange ulike måter: alene, som
underkultur, til kompost eller som jorddekke.
• Velg plantearter og -blandinger etter bruksmåte. Hvitkløver er ypperlig
som underkultur i korn, men kan bli et ugrasproblem for eksempel
i jordbær.
• Velg plantearter og -blandinger etter jord- og klimaforhold. Det er lett
å bli fristet til å velge eksotiske arter, men det er ikke sikkert de trives
hos deg.

GRØNNGJØDSEL · KAPITTEL 7
• Ved stort ugrastrykk, bruk en blanding av arter som tåler å bli slått flere
ganger, for eksempel raigras i blanding med ulike kløverarter og noe
som dekker godt i starten.
• Sørg for at grønngjødsel og kulturplantene ellers ikke ødelegger for
hverandre – for eksempel at grønngjødsel som underkultur ikke vokser
opp i hovedkultur.
• Jorddekke med grønnmasse må ikke legges på for tjukt – det kan føre
til store næringstap og råtning av plantemassen.
• Nedmolding av grønnmasse om høsten bør foregå så seint som mulig
for å unngå næringstap. På erosjonsutsatt jord bør grønnmassen stå
over vinteren.

NORSØK · Økologisk handbok
8 Husdyrgjødsel og pressaft
Husdyrgjødsel er viktig både som kilde for plantenæringsstoff, som
jordforbedrer og som stimulans for organismene i jorda. På de fleste
økologiske gardsbruk er det derfor ei stor utfordring å finne ut hvordan
husdyrgjødsla kan utnyttes best mulig. Oppbevaring, behandling,
spredemetode og forhold rundt spredningen har betydning for hvor godt
gjødselressursen blir utnyttet.
Pressaft (silosaft) består i hovedsak av cellesafta i plantene. Den er svært
næringsrik, og særlig rik på løste aminosyrer, sukker og
plantenæringsstoff. Fra direktehøstet gras kan en regne 20–30 m 3 pressaft
fra 100 tonn gras. Mengden reduseres mye ved fortørking, og ved 30 %
tørrstoff i materialet blir det omtrent ikke pressaft. Silosafta utnyttes best
når den gis som fôr til dyra. Der det ikke er aktuelt å fôre med silosaft, er
det viktig å utnytte den som gjødsel.
I økologisk drift er det vanlig med fra 8–12 dekar grovfôr per
gjødseldyrenhet. En gjødseldyrenhet tilsvarer gjødsel fra ei mjølkeku per år,
om lag 18 tonn. En økologisk gard vil dermed sjelden ha en
husdyrgjødselmengde som tilsvarer mer enn 1–1,5 tonn blandet storfegjødsel
per dekar fra egen besetning.
Kjøp av fôr medfører at antall dyr i besetningen kan økes, og dermed øker
også gjødselmengden. Dersom mesteparten av kraftfôret dyrkes på egen
gard, blir gjødselmengden per dekar mindre. Der det i tillegg til fôrvekster
dyrkes åkervekster direkte til menneskemat, blir det mindre husdyrgjødsel
tilgjengelig per dekar.
Lang beiteperiode gjør også at mengden gjødsel som samles opp
i gjødsellager, reduseres. En gard med ensidig sauehold vil sjelden samle opp
mer enn 0,5–0,8 tonn gjødsel per dekar årlig.

HUSDYRGJØDSEL OG PRESSAFT · KAPITTEL 8
Tabell 8.1 Mengde produsert gjødsel i liter urin og kg fast gjødsel per
dyr og måned. Verken strø eller vann er tilsatt hvis ikke annet er oppgitt
Dyreslag Urin Fast gjødsel Blanding (l) Blanding (kg)
Hest 200 600 800 750
Mjølkekyr, voksne storfe 600 900 1500 1500
Ungdyr over 12 md. 350 500 850 830
Ungdyr 6–12 md. 200 300 500 420
Kalver under 6 md. 100 150 250
Purker 240 160 400 375
Slaktesvin, 22–100 kg 120 80 200 170
Sau, geit 40 110 150
Lam, killing 15 35 50
Verpehøner 4 3
Slaktekyllinger, strøblandet 2
Kalkun, avlsdyr, strøblandet 12
Kalkun, slaktedyr, strøblandet 3
Gås, avlsdyr, strøblandet 12
Gås, slaktedyr, strøblandet 4
And, avlsdyr, strøblandet 8
And, slaktedyr, strøblandet 3
Kanin, avlsdyr, strøblandet 15
Kanin, slaktedyr, strøblandet 7
Kilde: Tveitnes (1993) og Landbruksdepartementets Retningslinjer om lagring og spredning av husdyrgjødsel
Gjødselproduksjonen varierer svært mellom dyr med ulik kroppsvekt og
ytelse. På et år kan gjødselmengden fra ei mjølkeku variere fra 12 til 25 tonn.
Ved en kombinasjon av små kuraser og en mindre intensiv fôring (med en
ytelse på 4000–5000 kg) kan en gå ut fra at gjødselmengden per ku blir
mellom 12 og 15 tonn per år. Ei gjennomsnittlig NRF-ku som mjølker 6300
kg, vil årlig avgi en gjødselmengde på 15–20 tonn.
8.1 Næringsinnhold i husdyrgjødsla
Innholdet av plantenæringsstoff varierer svært mye, mest mellom dyreslag og
gjødselfraksjon, men også som et resultat av ulik fôring og behandling.
I grove trekk kan dyreslagene sorteres etter minkende innhold av
plantenæringsstoff i gjødsla:
høns > sau og geit > gris > hest > storfe
I tabell 8.2 er det oppgitt gjennomsnittstall fra norske undersøkelser av ulike
husdyrgjødseltyper i konvensjonell drift. Dessuten presenteres tall fra
Tingvoll gard, der fordelingen av en del næringsstoff i fast og flytende
storfegjødsel fra samme besetning og innholdet i fersk og kompostert
sauetalle ble undersøkt først i 1990-åra (merket 2) ).

NORSØK · Økologisk handbok
Tabell 8.2 Tørrstoffprosent og innhold av noen plantenæringsstoff (kg
per tonn husdyrgjødsel) (kilde: Tveitnes 1993; Fjeld 1994 om ikke
annet er oppgitt)
Gjødselslag Antall
prøver
TS Total-N NH4-N P K Ca Mg S
Fast gjødsel, storfe 115 20 4,6 1,3 1,2 4,3
Fast gjødsel, storfe1) 10 16 4,0 1,3 0,9 3,5 1,7 0,6
Kompostert fastgjødsel, storfe1) 18 24 6,4 0,2 1,5 7,1 4,1 0,8
Fast gjødsel, hest 28 5,5 1,0 5,0
Fast gjødsel, sau 11 24 8,1 2,0 1,7 8,7
Sauetalle2) 25–30 6–10 1–3 1,5–3 6–12
Kompostert sauetalle2) 6,5–11 2,5–3,2 15–17
Fast gjødsel geit 4 24 7,8 3,0 3,2 15,5 2,2
Fast gjødsel, høns 12 33 14,8 5,5 6,4 8,1 40,0 3,6 1,5
Fast gjødsel, broiler 6 51 17,8 4,4 7,2 9,5
Blautgjødsel, storfe 223 8 4,2 2,5 0,7 3,4 1,0 0,5 0,5
Blautgjødsel, storfe1) 12 10 3,6 1,9 0,5 3,2 1,1 0,4
Land, storfe 16 2 4,9 4,6 0,0 5,8
1) upubliserte data
2) kilder: Haga 1990 og Bjørdal og Haga 1992
I tillegg til plantenæringsstoffene som er nevnt i tabell 8.2, inneholder
husdyrgjødsel også andre stoff som bor (B), kobolt (Co), jern (Fe), kobber
(Cu), mangan (Mn), sink (Zn), molybden (Mo), klor (Cl), selen (Se), krom
(Cr), nikkel (Ni), bly (Pb) og kadmium (Cd). Steineck (1999) gjengir innhold
av mikronæringsstoff i husdyrgjødsel fra både økologiske og konvensjonelle
garder i Sverige registrert i slutten av 1990-åra. Det er ikke gjort tilsvarende
registreringer i Norge.
I begynnelsen av 1990-åra ble sammenhengen mellom tørrstoffinnholdet og
innholdet av nitrogen (N), fosfor (P) og kalium (K) i blautgjødsel fra storfe
undersøkt av flere forsøksringer i Norge. Resultatene viser et generelt lavere
innhold nitrogen og fosfor i storfegjødsel og et lavere tørrstoffinnhold enn
tabell 8.2 viser.
I tabell 8.3 er det gjengitt resultater fra 42 prøver av blautgjødsel fra garder
i Møre og Romsdal.
Tabell 8.3 Innhold av totalnitrogen, fosfor og kalium (kg per tonn)
i storfeblautgjødsel med ulikt tørrstoffinnhold
TS % Total-N P K
3 1,5 0,27 1,2
5 2,2 0,42 1,8
7 2,9 0,58 2,4
9 3,6 0,73 3
11 4,4 0,89 3,5
13 4,8 1,05 3,8

HUSDYRGJØDSEL OG PRESSAFT · KAPITTEL 8
Fordeling av næringsstoff i fast og flytende gjødsel
Næringsstoffene finnes i ulike mengder i den faste og den flytende delen av
gjødsla. I den faste delen av gjødsla finner vi det meste av næringsstoffene
i organisk bunden form, men også noe mer lettløselig næringsstoff. Ved
urinavskilling i skantilet, som er den vanligste måten å separere urin (land)
på, vil det også komme med en del lettløselige elementer fra den faste delen
av gjødsla. Jo blautere den faste gjødsla er, jo mer vil dreneres inn
i landkummen. Kalium, ammonium og sulfat er det mye av i urinen, mens
det meste av fosfor, kalsium, magnesium og organisk bundet nitrogen og
svovel er i den faste delen av gjødsla.
Næringsinnhold i gjødsel fra økologiske besetninger
I regi av Gardsstudieprosjektet i NORSØK ble det tatt ut prøver av
husdyrgjødsel på garder spredd over hele landet, som enten drev økologisk
eller var i ferd med å legge om til økologisk drift. Prøvene viste
i gjennomsnitt et lavere innhold av ammoniumnitrogen i blautgjødsel og land
fra storfe sammenliknet med tallene fra konvensjonell drift. Lavere
konsentrasjon av ammoniumnitrogen i urin kan skyldes lavere
proteininnhold i fôret.
Også en svensk undersøkelse viste lavere innhold av ammoniumnitrogen og
totalnitrogen i urin ved økologisk enn ved vanlig drift. Svenskene fant også
lavere innhold av natrium, svovel, mangan og sink, regnet som prosent av
tørrstoffet i storfegjødsel fra økologisk drift enn i tilsvarende gjødsel fra
konvensjonell drift. Fordi fôringsopplegget er ganske forskjellig i Sverige og
Norge, kan ikke disse tallene overføres direkte. I en undersøkelse av
mineralforsyningen på 28 økologiske garder i Norge 2001–2002 fant vi lavt
innhold av svovel og protein i fôrrasjonen på mange av gardene.
Fordi innholdet av plantenæringsstoff innenfor samme gjødseltype varierer
mye, er det foreløpig ikke grunnlag for å anbefale andre planleggingstall for
innhold av plantenæringsstoff i husdyrgjødsel ved økologisk drift enn ved
konvensjonell drift, men å ligge litt i underkant for nitrogen og svovel er nok
realistisk.
Utstyr for bestemmelse av næringsinnhold i husdyrgjødsel og pressaft
Det finnes enkle måleinstrumenter som kan brukes til en bedømmelse av
innholdet av næringsstoff i pressaft og blautgjødsel fra storfe og gris.
Med ei flytevekt måles innholdet av tørrstoff i gjødsla. Det er en nær
sammenheng mellom tørrstoffinnholdet og innholdet av totalnitrogen,
ammoniumnitrogen, fosfor, kalium, kalsium og magnesium i gjødsla. Derfor
kan en med utgangspunkt i tørrstoffinnholdet anslår innholdet av
plantenæringsstoff i gjødsla. Dette leses av i tabeller som kg per tonn gjødsel
(se tabell 8.3). Instrumentet kan brukes direkte i lettflytende gjødsel, der
tørrstoffinnholdet er under 5 %. Blautgjødsel med høyere tørrstoffinnhold
tynnes ut med vann i forholdet 1 : 1 eller 1 : 2. Deretter foretas måling med
flytevekt.
Gjennom et utviklingsarbeid i Nordre Sunnmøre Forsøksring er det laga ei
flytevekt i plas (kontakt Bodil eller Oddhild Otterlei i Fjørtoft for detaljer).
Den har egen skala for tørrstoffmåling i silopressaft. Det finnes andre
flytevekter i handelen som også er kalibrert for blautgjødsel fra gris. Disse er
av glass, og ikke kalibrert for silosaft.

NORSØK · Økologisk handbok
En nitrogenmåler ( Agros-måleren) kan brukes til å anslå innholdet av
ammoniumnitrogen i gjødsla. Ved tilsetting av klorkalk dannes
ammoniakkgass som registreres av et manometer. Nitrogenmåleren kan også
brukes til å anslå innholdet av tørrstoff og fosfor.
Tilgjengelighet av plantenæringsstoff fra husdyrgjødsel
Både fosfor, kalium, magnesium, kalsium, bor, kobber, mangan, sink og klor
ser ut til å være lett tilgjengelig i ulike typer husdyrgjødsel.
I fast gjødsel fra både hest, storfe og gris er det ofte mye karbon. Karbon
danner lett forbindelser med andre stoff, så et høyt innhold av karbon vil
føre med seg at næringsstoff som nitrogen, fosfor og svovel blir immobilisert
(midlertidig lagret i bunden form). Dersom forholdet karbon – nitrogen
( C/N-forholdet) er over 30, er det sannsynlig å få en immobilisering av både
nitrogen og andre næringsstoff. Ved bruk av store mengder strø, spesielt
sagflis, vil karboninnholdet øke ytterligere. Plantenæringsstoffene blir ikke
borte, men de blir først frigitt ettersom overskuddet av karbon (energi) blir
brukt opp. Ved bruk av store mengder sagflis kan dette ta flere år.
Omtrentlig C/N-forhold i forskjellig organisk materiale:
Sagflis 200–500
Bark 100–200
Halm 50–120
Urin 1
Fastgjødsel, storfe 15–20
Blautgjødsel 10
Nitrogen og svovel skiller seg ut fra de andre makronæringsstoffene ved at
tilgjengeligheten er svært avhengig av hva slags form stoffene foreligger i. Jo
større andel som er organisk bundet, jo langsommere er gjødseleffekten. En
stor andel ammoniumnitrogen og sulfatsvovel vil gi en rask gjødseleffekt.
I urin fra storfe utgjør ammoniumnitrogen som regel mer enn 90 % av
totalnitrogenet, mens i fersk, fast storfegjødsel utgjør ammoniumnitrogen
20–30 % av totalnitrogenet. Nitrogen i land virker like raskt som nitrogen
i kunstgjødsel, mens fastgjødsel er en langsom nitrogenkilde.
I fast gjødsel finnes det meste av svovelet og nitrogenet innebygd i proteiner
og kan også være kapslet inn i andre tungt nedbrytbare forbindelser. Det
betyr at det organiske materialet må brytes ned før plantene kan få tak i det.
Når det gjelder fast husdyrgjødsel, er det derfor ikke nok å se på C/N- og
C/S-forhold for å finne ut når nitrogen og svovel blir frigjort.
I tillegg til at nitrogen og svovel kan være tungt tilgjengelig, kan flyktige
fettsyrer som skilles ut med gjødsla, føre til immobilisering av nitrogen og
svovel. Dette skjer fordi flyktige fettsyrer inneholder lett tilgjengelig karbon.
Det er svært mange faktorer som påvirker omsetningen av organisk materiale
i jorda. I ei tett og hardt pakket jord går frigjøringen av næringsstoff

HUSDYRGJØDSEL OG PRESSAFT · KAPITTEL 8
langsommere. Dårlig drenering og lav temperatur vil forsterke dette
ytterligere. Hvor fort næringsstoffene fra husdyrgjødsel blir frigjort, kan
derfor variere mye fra år til år og fra skifte til skifte.
Organiske forbindelser i husdyrgjødsel
I den faste delen av husdyrgjødsla finnes det ulike organiske forbindelser.
I tillegg til å fungere som et lager for plantenæringsstoff er de energikilde for
jordorganismene og viktige bidrag til humusen i jorda. Lettløselige
forbindelser som fett (eterekstrakt) og sukker betyr mest som energikilde,
mens lignin og protein betyr mest for humusdanningen. Cellulose og
hemicellulose er også viktig som energikilde, men er vanskeligere tilgjengelig.
En del av dette går også inn i humusen. Fordelingen av de ulike organiske
forbindelsene varierer med husdyrslag, fôring, gjødselfraksjon, handtering og
ulike innblandinger.
8.2 Husdyrgjødselhandtering
Det finnes ikke noe entydig svar på hva som er rett handtering av
husdyrgjødsla i økologisk landbruk. På økologiske garder i Norge velges det
ulik praksis, men det er ønskelig at handteringsmåten skal:
• gi tilfredsstillende avlinger og produktkvalitet
• opprettholde god jordfruktbarhet
• minimalisere tap av næringsstoff
• gi lite jordpakking ved transport og spredning
• gi lave kostnader til oppsamling, lagring, behandling og spredning
• spre gjødsla jevnt og ha stor kapasitet ved gjødselspredning
• sanere ugrasfrø og sjukdomsorganismer
Generelt vil mye åpen åker, dyrking av grønnsaker og poteter, tørt klima,
rikelig med strø, mye høyfôring og sparsomt med kraftfôr dra i retning av
fastgjødselhandtering. Et vekstskifte dominert av eng, mye regn, bratte
bakker, lite strø og sterk fôring drar i retning av flytende gjødselhandtering,
helst som gylle.
Flytende husdyrgjødsel
I Norge har det meste av både storfe- og grisegjødsel de siste 20–30 åra blitt
handtert som blautgjødsel, og mange har både fjøs og spredeutstyr som er
tilpasset bruk av blautgjødsel.
På en del økologiske garder er bruk av blautgjødsel spesielt gunstig fordi
gjødsla i et slikt driftsopplegg blir så våt at den er vanskelig å handtere som
fastgjødsel. Det kan også være vanskelig å få tak i godt strømateriale. I klima
med mye regn kan også blautgjødsel anbefales fordi en unngår mye
jordpakking og får en god gjødselutnytting ved å spre gjødsla gjennom
gylleanlegg. Gjødsla kan i slike anlegg tynnes ut med mye vann, og det er
dermed lett å spre små mengder per areal.

NORSØK · Økologisk handbok
Ammoniakktap, %
90.0
80.0
70.0
60.0
50.0
40.0
30.0
20.0
10.0
0.0
0 1 2 3 4 5 6 7 8 9 10 11 12
Tørrstoffinnhold, %
Figur 8.1 Prosentvis tap av totalt tilført ammoniakk sett i forhold til tørrstoffinnhold
i blautgjødsel (Morken et al. 2003)
Det finnes godt teknisk utstyr med stor effektivitet for spredning av flytende
gjødsel på eng.
Blautgjødsel
I blautgjødsel kan tørrstoffinnholdet variere fra 6–7 % til nærmere 14 %.
Gjødsel fra både ku, gris og sau kan lagres som blautgjødsel. Under lagring
skjer det en anaerob omsetning i gjødsla. Avhengig av forholdene dannes det
varierende mengder metan (CH4) og hydrogensulfid (H2S). Mineralnitrogenet
foreligger som ammonium (NH4). Så lenge gjødsla ligger i lageret, er det lite
tap av næringsstoff, men faren for tap er stor under og etter spredning.
Det markedsføres og har vært prøvd ut svært mange ulike tilsetninger til
blautgjødsel. Formålet med de fleste av dem er å nedsette nitrogentapet på
grunn av ammoniakkfordampning, minske lukt og få en mer homogen
gjødsel som er lett å spre.
Det er mange muligheter her, men det ser ut til at det ofte markedsføres en
bedre effekt av slike middel enn det som kan verifiseres i forsøk. For å kunne
gi bedre og entydige svar på om og hvordan midlene virker, trengs det
grundige studier som kartlegger mekanismene. Av de midlene som
markedsføres i Norge i dag, ser det ut til at tilsetting av finmalt kalk er det
mest interessante.
• Kalk
Tilsetting av kalk i husdyrgjødsel har tidligere blitt frarådd på grunn av
fare for ammoniakktap ved pH-økning. I undersøkelser gjennomført
i regi av Ytre Romsdal og Nordmøre Forsøksring har tilsetting av finmalt
CaCO3 til blautgjødsel ikke ført til økt tap av nitrogen, men til en binding
av NH4-nitrogen. En ser også en tendens til nedsatt lukt og mer
homogen gjødsel ved spredning. Nitrogenet ser imidlertid ut til å være så
hardt bundet at det ikke fører til mer plantetilgjengelig nitrogen
i blautgjødsla på kort sikt.
• Kalkslurry
Kalkslurry er svært finmalt kalk. Det inneholder et dispergeringsmiddel
for å unngå bunnfall i husdyrgjødseltanken. På grunn av dette
dispergeringsmiddelet gis det ingen generell godkjenning fra Debio for
bruk av produktet, men ved søknad fra gardbruker kan det gis
dispensasjon.

HUSDYRGJØDSEL OG PRESSAFT · KAPITTEL 8
• Siolitt
Siolitt er et finmalt kvartsmjøl som er godkjent av Debio og
markedsføres i Norge. Forsøk viser imidlertid ingen tydelig effekt av
siolitt-tilsetting på verken ammoniakktap eller lukt.
• Steinmjøl
Steinmjøl har ofte vært anbefalt for å binde ammoniakk. En slik effekt er
imidlertid ikke tydelig i forsøk. Se også underkapitlet Steinmjøl.
• Kalksalpeter
Tilsetting av kalksalpeter til husdyrgjødsel kan føre til økt produksjon av
lystgass (N2O) og er ikke tillatt i økologisk landbruk.
Våtkompostert blautgjødsel
Våtkompostert blautgjødsel er lett å bruke siden den er homogen og svært
tyntflytende. Gjødsla er godt egnet til eng. Lukta fra gjødsla blir redusert,
ugrasfrø drept og mengden veksthemmende stoff redusert. Ut fra
dyrkingsforsøk som er gjort både i økologisk og konvensjonelt landbruk, kan
en likevel ikke konkludere med at avlingene blir høyere enn ved bruk av
ubehandla blautgjødsel.
Ved våtkompostering skjer det også en nedbrytning av organisk materiale.
Denne nedbrytningen er først og fremst bakteriell, og vi får ikke en
tilsvarende oppbygging av humuskompleks som ved
fastgjødselkompostering. Innholdet av oksygen er ofte begrensende, og det
kan vekselvis skje aerobe og anaerobe reaksjoner i massen. Dette kan føre til
at nitrogen tapes både som ammoniakk, lystgass (N2O) og andre
nitrogengasser.
Våtkompostert blautgjødsel har vanligvis et lavere tørrstoffinnhold, et lavere
innhold av total nitrogen og nitratnitrogen og lettløselige karbohydrat enn
ubehandla blautgjødsel. Det er omtrent det samme innholdet av lignin og
næringsstoff, som blant annet fosfor, kalium, magnesium, kalsium,
i våtkompostert som i ubehandla blautgjødsel.
Gylle
Gylle er blautgjødsel som er tynnet ut med minst like mye vann, slik at
tørrstoffinnholdet er redusert til 4–5 %. Den største fordelen med gylle er at
den kan spres gjennom gylleanlegg, slangespredere, gjødslingsmaskin og
liknende. Det er dermed mulig å spre gjødsla i regnvær uten fare for
jordpakking. Det blir dessuten raskere infiltrasjon i enga på grunn av mer
lettflytende gjødsel. Dette gjør at det er mulig å redusere nitrogentapene
svært mye, og at gjødselvirkningen blir god. For å oppnå fordelene med gylle
er det viktig å spre små mengder om gangen.
Land
Land har en svært direkte gjødseleffekt siden næringsstoffene foreligger
i mineralsk form, og det er svært lite organisk materiale i den. Uttynning med
vann reduserer ammoniakktrykket i landkummen og ved spredning.
Tilsetting av vann er derfor et effektivt tiltak mot nitrogentap. Uttynning
med vann før spredning er også viktig for å unngå sviskade på plantene.
Anbefalt uttynning er 1 : 1. Landkummen må være tildekket for å redusere
ammoniakktap og lukt.

NORSØK · Økologisk handbok
Fast husdyrgjødsel
I økologisk landbruk er det vanligere med skilt lagring av husdyrgjødsel enn
i konvensjonelt landbruk. Dette kan ha flere årsaker:
• Det kan være den billigste måten å utnytte gamle, utette gjødselkjellere på.
• Gjødsla som jordforbedringsmiddel og som næring til organismene
i jorda blir vektlagt mer enn det direkte plantetilgjengelige
næringsinnholdet i gjødsla.
• Kompostering av fast husdyrgjødsel er en viktig del av den
biologisk-dynamiske dyrkingsmetoden.
• Kompostert fast gjødsel er vanlig som gjødsel til poteter og grønnsaker
i økologisk landbruk.
• Mange økologiske bruk har allsidig produksjon, med en kombinasjon av
dyrehold og planteproduksjon for salg. Det vil da passe å spre fastgjødsla
i åpen åker og landet på enga.
Det vi kaller tørr gjødsel, har fra 18–20 % tørrstoff og oppover. I praksis har
den såkalte faste gjødsla ofte et langt lavere tørrstoffinnhold. I de fleste
storfefjøs med skilt lagring vil fastgjødsla være så blaut at det ikke kommer
i gang spontan kompostering. En har da valget mellom å tilsette så mye strø
at det kommer i gang aerob omsetning (kompostering), eller lagre gjødsla
tilnærmet anaerobt.
Når fastgjødsla er så blaut at det ikke skjer aerob omsetning, er det ikke
nødvendig å tilsette strø for å ta vare på nitrogenet i lagerperioden. Årsaken
til det er at det utvikles syrer ved anaerob lagring som senker pH slik at det
blir mindre risiko for ammoniakktap. I områder med dårlig tilgang på halm
som strø er det derfor fornuftig å bare tilsette så mye strø i båsen som trengs
for å lage en god liggeplass for dyra.
Skilt lagring
Det er viktig å lede urinen vekk fra den faste gjødsla så raskt som mulig for
lettest å kunne skille møkk og urin. Dette er viktig også for å unngå
ammoniakktap. Hvor godt fraskillinga av urin fungerer, varierer sterkt fra
fjøs til fjøs, først og fremst på grunn av ulik fôring. Inntil 75 % av urinen
skilles fra der gjødsla er tørr, men er gjødsla blaut, vil om lag 25 % bli ledet
over i urinkummen. Fôrmengde, fôrslag og kvalitet virker inn på
gjødselkonsistensen. Følgende faktorer virker i retning blaut gjødsel: mye fôr,
tidlig slått eng, eng med høyt kløverinnhold, høy kraftfôrprosent, dårlig silo,
pressaft og myse. Videre vil storfe ofte ha løs avføring i beiteperioden,
spesielt hvis de går på næringsrikt beite. Verken båslengde, skantildybde eller
fall i skantilet ser ut til å påvirke urindreneringa.
Det er ikke enkelt å finne gode løsninger på hvordan man kan kombinere
løsdriftfjøs med skilt lagret gjødsel. I løsdriftfjøs blir det et stort golvareal
som må skrapes. En mulig løsning er et hydraulisk utgjødslingsanlegg med
samlerør for urinen.
Fastgjødsel lagres ofte i et kjellerrom under eller ved sida av husdyrrommet.
Fastgjødsellageret fylles enten fra toppen eller fra bunnen. Ved hydraulisk
uttransport gjennom rør til en platting er det vanlig med bunnmating. Måten

HUSDYRGJØDSEL OG PRESSAFT · KAPITTEL 8
lageret fylles på, påvirker tap av næringsstoff fra lageret. Ved bunnmating vil
det bli ei skorpe ytterst som verner mot tap. Ved toppmating blir den
ferskeste gjødsla stadig eksponert for luft, og ammoniakktapet kan bli stort.
Ved bunnmating lagres gjødsla anaerobt mens det ved toppmating kan bli en
aerob omsetning dersom det tilføres nok strø. Fra fastgjødselhauger skjer det
også en næringstransport nedover av næringsstoff som er vannløselige, slik
som kalium og ammoniumnitrogen. Det er derfor viktig å ha oppsamling av
sigevann fra utvendige lager eller fra fastgjødsellager hvor det er brukt lite
strø.
Sams lagret småfegjødsel
Sams lagret småfegjødsel blir ofte dårlig utnyttet, fordi den ikke er så lett å
handtere. Den består av gjødselhauger og urin, og har dermed både fast og
flytende konsistens. Mange løser problemet ved å lage blautgjødsel. Da
tilsettes vann i kjelleren slik at det blir mulig å røre sammen gjødsla og spre
den som blautgjødsel. Slik gjødsel vil gi god utnytting både i åker og på eng.
Kompostering av fast gjødsel
Kompostering av småfegjødsel kan gi en lettere handterbar gjødsel. Ved
kompostering skjer det et massetap av næringsstoff som resultat av at
organismene i komposten bryter ned organisk materiale, varme frigis og
vann fordamper. Ved vellykket kompostering kan en blant annet bryte ned
veksthemmende stoff, sanere sjukdomssmitte i gjødsla, bygge opp gunstige
humuskompleks, fremme sopper som hemmer plantepatogen, og lage et
produkt som er lettere å spre. For å oppnå god kompostering er det, i tillegg
til luft, viktig med vann og riktig sammensatt næring.
Tilgang på strø, komposteringsplass og arbeidskraft, konsistensen på den
faste gjødsla og bruken av gjødsla er ofte avgjørende for om gardbrukeren
velger å kompostere den faste gjødsla eller ei.
Talle
I landbruket generelt er det en økende interesse for å holde husdyr på talle.
Dette kan ha sammenheng med en større fokusering på rimelige
fjøsløsninger. Talle kan fungere godt i uisolerte fjøs. I tillegg spares
kostnaden med gjødselkjeller. I kornområdene, hvor det er oppsving
i ammekyrproduksjonen, er metoden svært aktuell. Her vil en ha rikelig
tilgang på halm som strømiddel i tallefjøs.
I økologisk landbruk vil det fra 2005 være forbudt med strekkmetall og/eller
spaltegolv som eneste liggeareal for småfe ved økologisk drift. Det faste
liggearealet skal være så stort at alle dyr kan ligge samtidig. Det betyr at talle
kan bli en aktuell handteringsmåte for sauegjødsel, men en stilles overfor en
del praktiske utfordringer. Lite omsatt talle er vanskelig å handtere og spre.
Kompostering kan da være en aktuell metode.
Strø
En er avhengig av egnet og rikelig strø for å få god varmgang i tallen og god
kompostering. Dessuten er strø nødvendig for at tallen ikke skal være våt og
kald å ligge på, og for å få en omsetning i talle og kompost slik at den blir
lettere å handtere.
I tallefjøs kan en regne at det ut fra ulik ytelse og størrelse på eventuelt
skrapeareal trengs 10–15 kg halm per mjølkeku per dag. For okser og kviger
opp til 24 måneder kan mengden halveres. For å få i gang den aerobe

NORSØK · Økologisk handbok
omsetningen er det best å bruke store strømengder fra starten. Det anbefales
å legge inn 40 kg halm per m 2 ved innsett. Når omsetningen kommer i gang,
temperaturen stiger og fordampningen av vann øker, blir det etter hvert
behov for mindre strø.
NORSØK har sammenliknet halm, torv, bark og kutterflis som strø til
sauetalle. Mengden strø som gikk med, varierte mye. Mengden var økende
i rekkefølgen hel halm, hakka halm, torv, kutterflis og bark. Alle strøslaga
hadde imidlertid god evne til å suge opp fuktighet i tallen.
Fôringspraksis påvirker strøforbruket. Ved bruk av surfôr kan en regne opp
til 0,5 kg halm per dag per voksen søye. Ved fôring med høy blir
strøforbruket om lag halvert. Produsert tallemengde er 0,07–0,10 m 3 per sau
per måned.
Minst nitrogentap i tallen og raskest temperaturstigning ved kompostering av
tallen ble det med halm som strø. Det er imidlertid lite halm å få tak i i de
fleste småfedistrikt, spesielt av økologisk opprinnelse. Strø laga av bartre er
det mest vanlige strømiddelet, men på grunn av lang nedbrytningstid er den
lite egnet til å binde nitrogenet i tallen.
Hvordan bruke talle som gjødsel?
Talle vil inneholde store mengder uomdannet strø, og vil fungere bedre som
gjødsel om den komposteres. Talle er ofte lett å kompostere, men det er
viktig å få inn nok luft når den legges opp i kompostranke. Dersom det ikke
har lyktes å få varmgang i tallen og den er våt og kald, kan det være
nødvendig å tilsette ekstra strø ved kompostering. Talle med god varmgang
i fjøset har allerede blitt noe kompostert. For å få en jevn masse som er lett å
spre, kan det likevel være en fordel å kompostere den. For å få nok fuktighet
i en slik kompost kan det være nødvendig å vanne den ved oppsetting.
Næringsinnholdet i talle varierer mye med strøtype og mengde, men
kaliuminnholdet er generelt høyt.
8.3 Smittefare ved husdyrgjødsel
På grunn av smittefaren blir det vanligvis ikke tilrådd å slippe dyr på areal
den første måneden etter gjødsling med husdyrgjødsel.
Det vil alltid være en viss fare for at husdyr kan få i seg sjukdomsorganismer,
hvis de beiter på gras som er tilskitna med husdyrgjødsel, eller hvis de får fôr
som har vært gjødslet med husdyrgjødsel. Sjukdomsframkallende organismer
kan være egg eller larver av innvollsorm, encellede parasitter eller bakterier
og virus. Nesten alle beitedyr er infisert med løpeorm, og et stort antall dyr
angripes av lungeorm og leverikter.
Sikrest hygienisering av gjødsla er kompostering med minimum 55 °C i hele
massen.
Parasittsmitte kan utvikle seg raskt når gjødsel blir spredd om våren i varmt
og fuktig vær, mens uttørking vil drepe mange parasittorganismer. Dersom
graset skal tørkes til høy, er det ikke fare for smitteoverføring. I silofôr vil
egg fra innvollsorm hos storfe og sau være døde etter cirka tre uker. Slik
smitte er derfor heller ikke særlig farlig i silofôr. Det er fra fôring med ferskt

HUSDYRGJØDSEL OG PRESSAFT · KAPITTEL 8
gras fra husdyrgjødslede arealer, der gjødsla er lagret anaerobt, at faren for
parasittsmitte er størst. Dyra vil også kunne få i seg smitte gjennom beiting,
men på beite vil de stort sett unngå å ete på gras som er tilskitna med gjødsel.
Parasitter på beite er oftest mest problematisk for ungdyr som ennå ikke har
opparbeidet immunitet mot parasittene.
I småfehold er listeriabakterien, som framkaller hjernehinnebetennelse,
vanlig i gjødsla. Bakterien kan overleve lenge ute og kan også formere seg
i dårlig silo. Småfe kan derfor smittes gjennom silo fra grasarealer som er
gjødslet med ukompostert småfegjødsel.
Det stilles også spørsmål om hvorvidt fersk husdyrgjødsel brukt til
matvekster er en helsefare for mennesker som spiser produktene. Når
kompost eller fersk gjødsel moldes ned i jorda, medfører dette liten risiko.
Dersom det gjødsles på overjordiske plantedeler som spises, kan en ikke
utelukke at slik forurensning kan føre til sjukdomsutbrudd. Siden
husdyrgjødsel kan inneholde ekstremt sjukdomsframkallende organismer,
kan det av «føre var»-hensyn bli et krav om å behandle eller langtidslagre
husdyrgjødsel som skal brukes til matvekster som går direkte til konsum.
Over hele verden øker tilfellene av matbårne sjukdommer knyttet til frukt og
grønnsaker, noe som ofte viser seg å skyldes vanning med forurenset vann.
I tillegg har nye og aggressive sjukdomsframkallende mikrober knyttet til
intensivt husdyrhold blitt vidt utbredt. Blant disse er Escherichia coli O157:H7,
den såkalte hamburgerbakterien. Bakterien har sitt hovedtilholdssted
i tarmen hos varmblodige dyr. Den er også påvist i norske storfebesetninger
og har en god overlevelse i miljøet utenfor dyret. E. coli O157:H7 kan gi
alvorlig sjukdom hos mennesker, selv i meget små konsentrasjoner. Dette
illustrerer hvor viktig det er å ikke forurense overjordiske plantedeler som
skal gå til konsum.
8.4 Regelverk
På grunn av faren for forurensning er det utarbeidet forskrifter og
retningslinjer for lagring og spredning av husdyrgjødsel. Reglene er de
samme for økologiske og konvensjonelle garder. Forskrift om husdyrgjødsel er
fastsatt av Miljøverndepartementet og Landbruksdepartementet, sist endra
11.2.2002. I denne spesifiseres det krav til oppsamling, lagring og spredning
av husdyrgjødsel.
Kommunen er pålagt å føre tilsyn med at bestemmelsene i forskriften
overholdes. Forskriften krever blant annet:
• Gjødsellager skal ha kapasitet til minimum åtte måneders lagring. Det må
ikke plasseres i flomutsatte områder eller så nær vassdrag, brønn eller
annet vannforsyningsanlegg at det er fare for forurensning.
• Lager for flytende gjødsel skal ha tette konstruksjoner i golv, vegger,
porter, luker, uttappingsrør, spjeld og liknende slik at gjødsel og urin ikke
renner ut. Landkummer skal ha tak eller flytende dekke. Gjødseldammer
skal ha tett bunn. I gjødselgrop for sau skal bunn, sider og port være
tette. Gjødselkum med vegg som når mindre enn 1,5 m over terreng, og
gjødseldam, skal ha gjerde slik at samlet høyde fra terreng til toppen på

NORSØK · Økologisk handbok
gjerdet er minst 1,5 m. Kumvegg som når mer enn 1,5 m over terreng,
skal ha klatreavviser på toppen. Gjødselkum og landkum skal utstyres
med innvendige stigetrinn eller andre redningsinnretninger.
• Fast strøblandet gjødsel som har flytende overskudd, det vil si mindre
enn 25 % tørrstoff, skal lagres på tett bunnplate og skjermes med tette
kanter. Bunnplaten skal ha fall til sluk og tett oppsamlingskum for urinsig
fra gjødsla.
• Gjødsel med mer enn 25 % tørrstoff, og som omdannes under
lagringsperioden, kan lagres direkte på bakken. Slike hauger skal skjermes
mot overflatevann. Kommunen kan stille krav om skjerming mot nedbør.
• Utendørs drift på talle eller utegarder må innrettes slik at gjødsel kan
fjernes på en effektiv måte fra fôringsplasser, hvileplasser og eventuelle
trafikkarealer mellom disse. Gjødsel skal fjernes regelmessig, og minst en
gang i året. Væskeoverskudd skal samles opp og lagres dersom det kan
medføre fare for forurensning.
• All husdyrgjødsel spres så langt det er mulig i perioden fra våronnstart til
1. september, og fortrinnsvis om våren når planteveksten tar til.
• Etter 1. september er det ikke tillatt å spre husdyrgjørdsel uten
nedmolding eller nedfelling. Med nedmolding eller nedfelling er det tillatt
å spre husdyrgjødsel fram til og med 31. oktober.
• I perioden 1. november til 15. februar er det ikke tillatt å spre
husdyrgjødsel. Det er ikke tillatt å spre på snødekt eller frossen mark,
uansett dato.
• Kommunen kan bestemme at det ikke skal være tillatt å spre
husdyrgjødsel i hele eller deler av perioden 1. september til 1. november
i områder med alvorlig forurensning eller fare for alvorlig forurensning.
• Husdyrgjødsel spredd på åpen åker skal moldes ned straks og seinest
innen 18 timer etter spredning.
• Det skal tas rimelig hensyn til luktulemper og ulemper med
partikkelspredning ved spredning av husdyrgjødsel i nærheten av boliger.
Fra 1998 ble det innført krav om gjødslingsplan på hvert enkelt bruk, basert
på jordanalyser som skal tas minst hvert 8. år. Kravene til slik plan er
spesifisert i Forskrift for gjødslingsplanlegging, sist endra 5.7.2000. I forskriften er
det krav om at driftsenheter som disponerer husdyrgjødsel fra mer enn fem
gjødseldyrenheter, skal ha en årlig gjødslingsplan. Denne skal utarbeides før
hver vekstsesong. Den enkelte kommune kan i noen tilfeller godkjenne at
gjødslingsplan utarbeides bare hvert 5. år. Dette gjelder for driftsenheter som
har en enkel driftsform, liten variasjon i arealbruken eller ekstensiv
driftsform, slik at gjødslingsbehovet varierer svært lite for de enkelte skiftene
fra år til år. Vurderingen av dette kan være noe ulik, og en må derfor
undersøke kravene hos den lokale landbruksforvaltninga.

HUSDYRGJØDSEL OG PRESSAFT · KAPITTEL 8
Debio-regelverket
Husdyrgjødsel fra økologisk drevne besetninger kan brukes i alle
plantekulturer, når mengdene avpasses i forhold til forurensningsfare og
produktkvalitet.
Størst mengde organisk gjødsel som kan tilføres, er 14 kg totalnitrogen per
dekar og år. Dette regnes ut i gjennomsnitt for hele driftsenhetens godkjente
spredeareal (§ 3.3.1).
Det kan tilføres ikke-økologisk husdyrgjødsel tilsvarende 8 kg totalnitrogen
per dekar og år. Dette regnes per dekar og ikke i gjennomsnitt for hele
gardens spredeareal (§ 3.3.3 og 3.3.6).
I økologisk drift er det ikke tillatt å bruke hønsegjødsel fra burhønsdrift eller
gjødsel fra pelsdyrproduksjon.
8.5 Pressaft fra surfôrsilo
Pressafta er sur, ofte med pH ned mot 4. Det er stor variasjon
i næringsinnholdet. Prøver av en del pressaft fra konvensjonelt landbruk
viser innhold av om lag 25 kg organisk materiale, 1,6 kg nitrogen, 0,4–0,5 kg
fosfor, 4–5 kg kalium og 0,3 kg svovel per tonn.
Tørrstoffet i pressaft inneholder omtrent halvparten så mye nitrogen og
fosfor og like mye kalium som tørrstoffet i blautgjødsel. På grunnlag av dette
kan ei flytevekt brukes til å anslå næringsinnhold i pressaft fra surfôrsilo
basert på tørrstoffinnholdet i silosafta.
Lagring og bruk av pressaft
Silosaft bør ikke oppbevares sammen med blautgjødsel eller land.
Aminosyrer og sukker fører til økt bakterievekst, og når det er mangel på
oksygen, bruker bakteriene oksygenet i sulfat (SO4). Sulfat omdannes dermed
til hydrogensulfid (H2S). Dette er uheldig, både på grunn av faren for
forgiftning av folk og dyr og på grunn av tap av verdifullt svovel. Pressaft
bør derfor helst oppbevares isolert i en lukka beholder.
Pressaft er god enggjødsel. Den er sur og konsentrert og bør halvblandes
med vann før spredning. På samme måte som ved spredning av flytende
husdyrgjødsel må en unngå spredning i solskinn og vind, ellers kan sviskader
og næringstap lett oppstå. Pressaft kan spres med samme spredeutstyr som
land. Det er svært viktig å skylle utstyret raskt etter bruk, ellers vil det lett bli
tært opp.
Råd ved handtering og bruk av husdyrgjødsel og pressaft
• Unngå lekkasje fra gjødsel og pressaftlager
• Gjødseleffekten er bedre ved tilførsel av små mengder husdyrgjødsel
en eller to ganger årlig enn ved tilførsel av større mengder om gangen.
Gjødseleffekten er også best om gjødsla spres i vekstsesongen (vår/
sommer). Et unntak kan være strørik, fast gjødsel fra drøvtygger og

NORSØK · Økologisk handbok
hest. I noen områder med lite nedbør kan gjødseleffekten være best
ved høstspredning.
• Spre jevnt. Ved spredning av små mengder årlig er det ikke avgjørende
at gjødsla er helt jevnt spredd hver gang, men at det over tid blir et
jevnt spredebilde.
• Unngå kjøring på våt jord.
• Tilsett vann ved blautgjødselspredning på eng.
• Unngå gjødsling på eng når det er forventet sol og vind. Spre helst
i overskya vær før eller ved begynnende regn. I perioder med lite
nedbør er det bedre å spre gjødsel om kvelden enn om morgenen.
Dersom det er mulig, vann etter gjødsling i perioder med godvær. Med
gylleanlegg er det en fordel å spre i regnvær, men unngå å spre gjødsel
på vassmetta jord.
• Mold ned gjødsla så raskt som mulig i åkeren, men unngå for dyp
nedmolding.
• Reduser mengden gjødsel på næringsrik jord.
• Ta hensyn til at næringsinnhold og andre egenskaper i gjødsla varierer
med husdyrslag, gjødselfraksjon og fôring.

9 Husholdningsavfall
Husholdningsavfall inneholder betydelige ressurser som kan og bør føres
tilbake i det organiske kretsløpet. Statistisk sentralbyrå beregnet i 1998 at
mengden matavfall fra privathusholdninger og storhusholdninger i Norge
var i underkant av 500 000 tonn årlig.
Kjøkkenavfall inneholder nitrogenrike matrester, mens hageavfall er rikt
på karbon og energi.
Bruk av organisk overskuddsmateriale fra storsamfunnet er i tråd med
idégrunnlaget til økologisk landbruk, der et av målene er å resirkulere
næringsstoff. Organisk husholdningsavfall som er kompostert på en
forsvarlig måte, både med hensyn til sanering av eventuelle
sjukdomsframkallende organismer og til bevaring av næringsstoff, er et
godt jordforbedringsmiddel og en fin gjødselkilde.
Gjødselvarer av husholdningsavfall er vanligvis basert på både overskudd fra
kjøkkenet (heretter kalt matavfall) og hageavfall.
9.1 Regelverk
Husholdningskompost omtales i Forskrift om gjødselvarer mv. av organisk
opphavgitt av Landbruks-, Miljøverns- og Helsedepartementet i 2003
(gjødselvareforskriften). Alle gjødselvarer basert på organisk avfall som
omsettes, må tilfredsstille gjødselvareforskriftens generelle bestemmelser
vedrørende produktklassifisering, krav til dokumentasjon, produktkvalitet,
merking og markedsføring. Dette gjelder også for gratis distribusjon.
Forskriftens § 10 omhandler kvalitetskrav til organiske gjødselvarer. Her
nevnes innhold av tungmetaller (se tabell 9.1), organiske miljøgifter,
plantevernmidler, hygienisk kvalitet, stabilisering, innhold av spiredyktige frø,
plast, metall og andre fremmedlegemer.
En skal ha dokumentasjon på opphavsmateriale og behandlingsmetode, samt
varedeklarasjon som skal angi verdier for næringsinnhold, pH, kalkverdi,
ledningstall, finfordelingsgrad, tørrstoffinnhold, organisk innhold og
C/N-forhold avhengig av om komposten tilhører varegruppene gjødsel,
jordforbedringsmiddel eller dyrkingsmedium.
HUSHOLDNINGSAVFALL

NORSØK · Økologisk handbok
Tabell 9.1 Grenseverdier for tungmetallinnhold i kvalitetsklasse 0, I, II
og III for organiske gjødselvarer (mg per kg tørrstoff) (kilde: Forskrift
om gjødselvarer mv. av organisk opphav, 2003)
Kvalitetsklasser 0 I II III
Kadmium (Cd) 0,4 0,8 2 5
Bly (Pb) 40 60 80 200
Kvikksølv (Hg) 0,2 0,6 3 5
Nikkel (Ni) 20 30 50 80
Sink (Zn) 150 400 800 1500
Kopper (Cu) 50 150 650 1000
Krom (Cr) 50 60 100 150
Kvalitetsklassene bestemmer hvor komposten kan brukes, og i hvilke
mengder.
Debio-regler
Debio-reglene setter strenge krav til maksimumsinnhold av tungmetaller
i gjødsel. Innholdet skal ikke overskride grenseverdiene for klasse 0
i gjødselvareforskriften (se tabell 9.1).
Bruk av kompostert vegetabilsk og animalsk materiale i åkerjord og veksthus
krever forhåndstillatelse fra Debio. Dersom komposten skal tilføres som
eneste ikke-økologiske materiale, kan slik kompost benyttes med inntil 8 kg
totalnitrogen per dekar og år (punkt 3.3.6). Det tilsvarer om lag 0,5 tonn
tørrstoff. Mye av nitrogenet er ganske hardt bundet.
Debio anbefaler kompost av kildesortert, organisk materiale fra et angitt og
begrenset geografisk område.
9.2 Innhold av næringsstoff
Næringsinnholdet i husholdningskompost varierer med
komposteringsmetode, omsetningsgrad og råvarer. Generelt inneholder
husholdningskompost næringsstoffene nitrogen, fosfor og kalium i forholdet
6 : 1 : 3, men variasjonen er stor. Matavfall har rikt innhold av viktige
mikronæringsemner.

HUSHOLDNINGSAVFALL · KAPITTEL 9
Tabell 9.2 Næringsstoff i organisk kjøkkenavfall, hageavfall og
i kompost av kjøkken- og hageavfall. Behandlingsmetode har vært
rankekompostering på friland
Næringsstoff og
egenskaper
Kjøkkenavfall1)
Kjøkkenavfall2)
Hageavfall1)
Kompostert
kjøkkenavfall1)
Kompostert
kjøkken- og
hageavfall1) 3)
pH 5,1 6,2 8,4 8,3
Tørrstoff (%) 40,6 18 90,0 49,7 49,6
Aske (% av TS) 36,6 5,2 24,0 61,3 61,6
Organisk karbon
(g / 100 g TS)
24,9 49 30,7 18,1 18,1
Kjeldahl-N
(g / 100 g TS)
2,11 3,95 0,62 1,72 1,95
C/N 11,8 12,4 49,5 10,5 9,3
Ammonium-N
(mg / 100 g TS)
120 – 90 20
Nitrat-N + nitritt-N
(mg / 100 g TS)
Spor – Spor 8 + 7
Fosfor
(g / 100 g TS)
0,46 0,46 0,08 0,59 0,45
Kalium
(g / 100 g TS)
1,13 1,02 0,42 1,81 1,48
Kalsium
(g / 100 g TS)
3,01 0,24 1,19 3,95 3,31
Magnesium
(g / 100 g TS)
0,40 0,078 0,23 0,50 0,46
Jern (g / 100 g TS) 1,06 0,62 1,21 1,69
Klorid
(mg / 100 g TS)
1,2
Natrium
(g / 100 g TS)
0,48 0,88 0,03 0,58 0,43
Svovel tot.
(g / 100 g TS)
0,24 0,06 0,33 0,26
1) kilde: Kirchmann og Widén 1994
2) kilde: Brink 1994
3) Sammensatt i forholdet 1/1 per volumprosent
Gjennom analyser av flere komposter bestående av husholdningsavfall og
gardsavfall registrerte Koldberg og Ellingsen (1997) variasjoner i innhold av
næringsstoff og kjemiske egenskaper. Tallene i tabell 9.3 kan brukes som
anslag for hva slags egenskaper kompost av slikt materiale kan ha.

NORSØK · Økologisk handbok
Tabell 9.3 Variasjon i næringsinnhold og andre produktverdier
i kompost basert på husholdningsavfall og gardsavfall på Haugstein
gard, Enebakk (Koldberg og Ellingsen 1997)
Næringsstoff og egenskaper Minimum Maksimum
Nitrogen (% av TS) 0,8 3,3
Ammonium (mg / 100 g TS) 1,4 370
Nitrat (mg / 100 g TS) 0,9 1800
Fosfor (% av TS) 0,2 0,5
Kalium (% av TS) 0,8 3,6
Kalsium (% av TS) 0,8 2,9
Magnesium (% av TS) 0,3 1,2
Natrium (% av TS) 0,1 0,3
Svovel (% av TS) 1,4 2,8
Organisk innhold (%) 20 70
pH 7 9
Volumvekt (kg/l) 0,2 0,9
Tørrstoff 20 70
Saltinnhold (mS/m) 300 1800
I tillegg til at kompostens egenskaper varierer med hva slags materiale den er
laga av, vil også forhold under komposteringsprosessen påvirke kvaliteten.
En del av variasjonen i tabell 9.3 kan også tilskrives at prøvene som ble
analysert, kan ha hatt ulik modningsgrad. Innholdet av ammonium vil for
eksempel være størst tidlig i komposteringsprosessen og vil reduseres etter
hvert som komposten blir mer moden.
Også innholdet av tungmetaller varierer, men i registreringene til Koldberg
og Ellingsen (tabell 9.4) ligger alle målinger innenfor kravet til kvalitetsklasse
0.
Tabell 9.4 Variasjon i tungmetallinnhold i husholdningskompost fra
Haugstein gard, Enebakk (Koldberg og Ellingsen 1997),
sammenliknet med maksimumsgrenser for tungmetallinnhold i klasse
0 i gjødselvareforskriften (mg per kg tørrstoff)
Tungmetall Minst Mest Kvalitetsklasse 0
Cd 0,2 0,3 0,4
Hg 0,03 0,06 0,2
Pb 9 13 40
Cr 13 24 50
Zn 83 127 150
Cu 13 31 50
Ni 11 16 20

9.3 Behandlingsmetoder
HUSHOLDNINGSAVFALL · KAPITTEL 9
Ulike metoder som for eksempel rankekompostering eller
reaktorkompostering kan være aktuelle ved behandling av
husholdningsavfall. Rankekompostering er utprøvd både i mindre skala på
gardsnivå og i større skala i regi av renovasjonsselskap. Kvaliteten på
kompost fra småskalanlegg har ofte vist seg å være bedre med hensyn til
innhold av tungmetaller og fremmedlegemer enn kompost fra større anlegg.
Våtkompostering i reaktor er utprøvd på gardsnivå i flere varianter, blant
annet i et system hvor matavfall oppbevares i dyp brønn i lengre tid (ett til to
år) før omsatt (naturlig syrnet) masse suges opp og våtkomposteres sammen
med husdyrgjødsel. Fordeler med dette systemet er lavere kjøre- og
behandlingskostnader og redusert miljøbelastning som følge av redusert
kjøring. Investeringskostnader og teknisk nivå vil være lavere på et
rankekomposteringsanlegg enn for anlegg med reaktorløsning, men
behandlingskostnadene kommer relativt likt ut.
Figur 9.1 Kompostvendere finnes i ulike modeller. Her en variant med belter og strømtilførsel.
Foto: Øystein Brekkum.
9.4 Smittefare ved bruk av
husholdningskompost
Bruk av husholdningsavfall kan føre til spredning av sjukdom dersom matog
hageavfallet ikke blir tilfredsstillende hygienisert. Organisk avfall kan også
være en potensiell kilde til nye veier for overføring av sjukdommer mellom
dyr og mennesker eller mellom planter og miljøet ellers. Folk som behandler
organisk avfall, kan være utsatt for skadelige mikrober (patogener).
Det vil bli svært dyrt og omfattende å analysere for alle aktuelle
skadeorganismer fra mat- og hageavfall. Tilsynsmyndighetene legger derfor

NORSØK · Økologisk handbok
stor vekt på kvalitetssikring av behandlingsmetodene for å unngå
smittespredning. Alle komposteringsanlegg er pålagt å ha et aktivt system for
internkontroll.
Råd ved behandling og bruk av husholdningsavfall
• Sjekk med Statens landbrukstilsyn om hvilke forskrifter som gjelder.
• Bland inn karbonrikt materiale (for eksempel hageavfall eller
landbruksavfall) i matavfallet for å redusere nitrogentap og eventuelt
redusere fuktigheten.
• Ved rankekompostering: Vend rankene for å sikre god hygienisering av
hele massen og for å tilføre oksygen.
• Bruk fersk kompost til næringskrevende vekster. Den inneholder mer
lettilgjengelig næring enn moden kompost, men må blandes med jord
for å unngå sviing eller kveling av plantene.
• Bruk moden kompost til oppalsjord og mindre næringskrevende vekster.

10 Tang og tare
Kystbefolkningen har lange tradisjoner med å bruke tang og tare som
gjødsel. Slik gjødsling er et viktig bidrag til resirkulering av næringsstoff.
Denne praksisen har dessverre nærmest opphørt etter at bruk av
kunstgjødsel ble vanlig.
Norge har 110 000 km 2 som er egnet som vokseplass for tang og tare
(brunalger). Her vokser anslagsvis 3 millioner tonn ferskvekt av tang med
en gjenveksttid på fire til seks år og 10 millioner tonn ferskvekt av stortare
med en gjenveksttid på fire år.
Tang og tare inneholder et vidt spekter av mineraler, sporstoff og vitaminer
i tillegg til ulike veksthormoner og enzymer.
Brunalger inneholder ikke lignin, og bare små mengder med cellulose. De
viktigste karbohydratene er laminaran, mannitol og alginat. Disse brytes
lettere ned enn landplantenes lignin- og celluloseforbindelser. Alginsyre har
en gunstig virkning på jordstrukturen ved at den angripes lett av bakterier,
noe som gjør tang og tare velegnet i kompost og til å stimulere mikrobiell
aktivitet i jorda.
Figur 10.1 Tang er rikt på næringsstoff. Gjennom høsting og kompostering av tang, kan
næringsstoff igjen gjøre nytte for seg til plantevekst i jordbruket.
Illustrasjon: Anne de Boer.
10.1 Regelverk
Strandsonen med tilhørende tangrettigheter er som regel knyttet til
nærliggende gardsbruk. Retten til høsting av tang og tare tilhører staten på
områder som ikke er undergitt privat eiendomsrett. Fiskeridirektoratet
fastsetter forskrifter for høsting av tang og tare. En sentral faggruppe og
lokale fylkesgrupper vurderer om områder kan være aktuelle for utnyttelse av
tang og tare, og legger fram langsiktige forvaltningsplaner for tang- og
tareressursene.
TANG OG TARE

NORSØK · Økologisk handbok
Debio-regler
Tang og tare er omtalt i liste 1 Gjødselslag og strømidler i Debio-reglene.
Ubehandla tang og tare regnes som økologisk gjødselandel (liste 1 A), mens
tang- og tareprodukter regnes som ikke-økologisk gjødselmiddel (liste 1 B).
Tangprodukter der formalin eller andre konserveringsmidler har vært brukt
i framstillingsprosessen, er ikke tillatt i økologisk jordbruk.
10.2 Næringsinnhold i tang og tare
Innholdet av næringsstoff i tang og tare varierer etter art, sted og høstetid, og
i forhold til handteringsmåte, for eksempel om den høstes fersk eller samles
fra tangvoll. I tangmjøl som er framstilt av grisetang (Ascophyllum nodosum)
(figur 10.2), finnes det 60 forskjellige mineraler og sporstoff og 13
forskjellige vitaminer (Indergaard og Jensen 1991).
Figur 10.2 Grisetang er vanlig langs kysten.
Foto: Kirsty McKinnon.
Tang A i tabell 10.1 er et et eksempel på tang som har ligget ei stund i fjæra.
Her er nitrogeninnholdet forholdsvis høyt, mens kaliuminnholdet antakelig
er kraftig redusert (utgangsverdien er ukjent) på grunn av utvasking.
Innholdet av fosfor er forholdsvis lavt, mens svovelinnholdet er høyt
sammenliknet med husdyrgjødsel.

TANG OG TARE · KAPITTEL 10
Tabell 10.1 Kjemiske egenskaper og næringsinnhold i grisetang og
blæretang
Egenskap A1) B2) C3)
pH 7,1 5,5 5,7
C/N-forhold 38 25
Tørrstoff (%) 61,8 29,6 29,4
Glødetap (% TS) 77,1 77,2 75,4
Karbon4) 30 25
Kjeldahl-N4) 2,3 0,8 1,0
Fosfor4) 0,1 0,1 0,1
Kalium4) 0,2 2,4 2,9
Kalsium4) 2,8 1,3 2,9
Magnesium4) 0,5 0,9 0,7
Svovel tot. 4) 3,0 1,9
Natrium4) 3,4 2,9
Klor4) 2,2 2,3
Sink5) 49,8 64,2 47,6
Mangan5) 46,1 21,9 61,2
Bor5) 234 132 133
Kobber5) 5,06 5,4
Aluminium5) 22,1 42,0
1) A: Drivtang som har ligget en tid i fjæra. Fosen Forsøksring 1998
2) B: Grisetang, fersk, fra Tingvoll høsten 1999
3) C: Blæretang, fersk, fra Tingvoll høsten 1999
4) g / 100 g TS
5) mg / kg TS
Frigjøring av plantenæringsstoff fra tang
Tang og tare kan ikke uten videre sammenliknes med husdyrgjødsel med
hensyn til hvor raskt nedbrytning og frigjøring av næringsstoff skjer, til det er
strukturforskjellene for store.
Nitrogenet er hardere bundet i brunalger enn i husdyrgjødsel, og det tar
derfor lengre tid før det frigjøres.
I et utenlandsk forsøk ble det målt mer tilgjengelig kalium i jord gjødslet med
tang og tare enn med husdyrgjødsel og kunstgjødsel. Dette til tross for at
mengdene med kalium som ble tilført med tang og tare, i utgangspunktet var
betydelig lavere. Tall for kaliumtap fra tang som har ligget i fjæra, peker også
i retning av at kalium i tang og tare er i en lett omsettelig form.
I forsøk har en også sett en tendens til lettere tilgjengelighet av fosfor på felt
gjødslet med brunalger.
Innholdet av natrium og klor er høyt i fersk tang og tare. I forsøk er det ikke
påvist noen negativ effekt av dette på poteter, selv ikke på arealer gjødslet
med åtte tonn tang og tare per dekar.
Kalsium- og svovelinnholdet er betydelig høyere i brunalger enn
i husdyrgjødsel.

NORSØK · Økologisk handbok
10.3 Handtering
Skal det være interessant å bruke tang og tare, må en ha lett atkomst til
stranda for samle- og transportredskap. En kan også trenge en egnet plass til
kompostering og tilgang på praktiske sprede- og nedmoldingsredskaper.
Tang og tare kan samles i fjæresonen med traktorsvans, og enten legges
i haug for seinere spredning eller spres direkte med en fastgjødselspreder og
deretter pløyes ned. Skjæres tangen fersk, må cirka 10 cm stå igjen for å sikre
gjenveksten. Av hensyn til organismene i strandsonen må en unngå å fjerne
all tangen.
Tangmjøl framstilt av grisetang kan brukes som gjødsel. Ut fra
næringsstoffkonsentrasjonen er tangmjølet dyrt sammenliknet med andre
gjødselkilder. Det produseres algeekstrakter her i landet som egner seg som
tilleggsgjødsel og vekststimulerende middel, men disse produktene omsettes
mest i utlandet. De er vanskelige å få tak i med mindre en kjøper større
kvanta direkte fra produsent.
Smitte- og forurensningsfare ved bruk av tang og tare
Tang og tare har stor evne til å oppkonsentrere stoff som finnes i havet.
Tang brukes blant annet som indikator på radioaktiv forurensning. Det er
derfor fare for at tang kan inneholde skadelige forurensningsmengder fra det
aktuelle farvannet. Analyse av tang i områder nær forurensende bedrifter og
industri anbefales.
Drivtang og -tare som ligger i fjæresonen, kan inneholde mye ugrasfrø.
Råd ved handtering av tang og tare
• Bruk ikke tang og tare fra forurensede områder.
• Avklar innsamling eller høsting med grunneier.
• Tang og tare fra tangvoll kan inneholde mye ugrasfrø. Det er derfor en
fordel å kompostere den før bruk.
• Spyling kan være aktuelt for å redusere saltmengden. Vær da
oppmerksom på faren for kaliumtap. Dette gjelder også når tang og
tare ligger i strandsonen.

11 Steinmjøl
Steinmjøl er finmalte bergarter og mineraler. Det som er definert som
steinmjøl av Debio, er finmalte silikatmineraler. Kalksteinsmjøl og
finmalt apatitt (råfosfat) er også finmalt stein. Disse har en del andre
egenskaper enn silikatmineralene. Apatitt blir omtalt i dette kapitlet, mens
kalksteinsmjøl omtales i kapitlet Kalk og kalking.
Steinmjøl av silikatbergarter brukes først og fremst fordi en ønsker å
forbedre jordas fruktbarhet, men blir i økologisk landbruk også brukt
i andre sammenhenger. Egenskapene til steinmjølet avhenger av hvilke
bergarter og mineraler det er sammensatt av, og hvor finmalt det er.
Steinmjøl kan være aktuelt som jordforbedringsmiddel på mager sandjord
og myrjord. På grunn av transportkostnader er det mest aktuelt å bruke
steinmjøl der det er tilgang på båttransport langs kysten, eller der egnet
steinmjøl er tilgjengelig fra lokale pukkverk. På grunn av
energikostnadene ved å knuse stein ned til steinmjøl er det mest aktuelt å
bruke avgang (steinstøv) fra eksisterende pukkverk.
Tanken om å bruke stein til å forbedre jordfruktbarheten er ikke ny. Allerede
i oldtida ble leirskifer nyttet til jordforbedring. Rundt 1850 forelå de første
beretninger om bruk av steinmjøl av feltspat og granitt. I 1880-åra ble det
reist spørsmål om kaliumgjødsel kunne utvinnes fra norske fjell. For å finne
ut av dette ble bergarter som gav frodig beite og skog, registrert. Leirskifer
og fyllitt fikk god omtale i disse undersøkelsene. Handelsblokaden under
første verdenskrig gjorde at man satte i gang en rekke forsøk med norske
mineraler som kaliumgjødsel. Glimmer, feltspat og leire var blant emnene
som ble prøvd ut. Glimmermineralet biotitt kom svært godt ut i forsøkene,
og «råtefjell» ble brukt for å holde avlingene oppe på torvjord. Da
kunstgjødsla kom for fullt, forsvant imidlertid interessen for steinmjøl.
I dag brukes steinmjøl først og fremst i økologisk landbruk, særlig lenger sør
i Europa, der det finnes flere forskjellige typer. Steinmjølet tilsettes
i husdyrgjødsel eller annet organisk materiale, eller spres direkte på jorda.
Det er ingen begrensing på bruk av steinmjøl av silikatmineraler i reglene for
økologisk landbruksproduksjon (Debio per januar 2003). Mjølet må
imidlertid ha en kjent sammensetning (liste 1C i Debio-regelverket), og
innholdet av tungmetaller må ikke overstige visse grenseverdier (tabell 11.1).
STEINMJØL

NORSØK · Økologisk handbok
Tabell 11.1 Debios grenseverdier for maksimalt innhold av
tungmetaller i steinmjøl (mg per kg tørrstoff)
Tungmetall Grenseverdi
Kadmium (Cd) 0,4
Bly (Pb) 40
Kvikksølv (Hg) 0,2
Nikkel (Ni) 20
Sink (Zn) 150
Kobber (Cu) 50
Krom (Cr) 50
11.1 Steinmjøl i jord
I motsetning til det naturlige mineralmaterialet i jordsmonnet har det tilførte
steinmjølet friske bruddflater. Det gir dermed lettere fra seg næringsstoff enn
det meste av mineralmaterialet vi finner fra før i jorda.
Steinmjøl frigir næringsstoff i varierende mengde, avhengig av
mineralsammensetningen og finmalingsgraden, samt surhetsgraden (pH)
i jorda.
Steinmjøl som jordforbedringsmiddel
Den unge leirjorda i Norge er svært næringsrik. Det samme er morene- og
skredjord i områder med næringsrike bergarter. I slik jord er det som regel
liten målbar effekt av å tilføre steinmjøl. I næringsfattig morenejord, sand og
myrjord kan det være aktuelt å tilføre steinmjøl.
I tillegg til bedre næringstilgang kan steinmjøl ha andre positive effekter:
• Sandjord er fattig på fine mineralpartikler. Tilført steinmjøl vil øke
andelen av finpartikler, noe som også vil kunne bedre sandjordas
bufferevne og bedre vannhusholdningen. Til dette trengs det imidlertid
svært store mengder steinmjøl: For å øke andelen partikler finere enn
0,02 mm (silt) i jorda ned til 20 cm dybde fra 1 til 2 volumprosent trengs
det 20 m 3 per dekar. Det vil si cirka 30 tonn av et steinmjøl med en
egenvekt på 1,5 g per cm 3 der 10 % av partiklene er finere enn 0,02 mm.
• I myrjord er det lite mineralmateriale. Steinmjøl vil kunne øke
temperaturen i myrjorda ved at absorpsjonen av solvarme øker og
varmelagringsevnen bedres. Økt temperatur vil gi raskere opptørking,
øke den biologiske aktiviteten i myrjorda og gi bedre plantevekst. Her
trengs det imidlertid også store mengder.
På omdannet mosemyr er det viktig at steinmjølet ikke er helt finmalt, da
steinmjølet ellers kan tette til hulrommene i torva og gjøre myra enda
tettere.
• Finpulverisert mineralmateriale vil kunne stimulere mikrobiell aktivitet
i jord som har liten konsentrasjon av fine mineralpartikler. Dette fordi de
nyknuste mineralpartiklene frigjør næring til mikroorganismene, og fordi
både positivt ladde stoff og levende celler tiltrekkes mineralpartiklenes

STEINMJØL · KAPITTEL 11
negativt ladde overflate. Dette vil kunne være med på å danne
organomineralske kompleks som er viktige for danningen av god
jordstruktur. På grunn av større spesifikk overflate antas det at
sjiktgittermineral som biotitt og muskovitt har større effekt enn mer
kompakte mineral som feltspat.
Steinmjøl som kaliumkilde
Bergart og mineralsammensetning er helt avgjørende for steinmjølets
kaliumvirkning. I forsøk har det blitt frigjort størst mengde kalium fra biotitt.
Muskovitt og nefelin har frigjort mindre kalium, men store nok mengder til
at det har gitt utslag på plantenes kaliumopptak. Fra feltspat har mengden
frigjort kalium vært små. Dette gjelder også det skotske steinmjølet Adularia,
som for en stor del består av feltspat. Årsaken til dette er å finne i strukturen,
og ikke i totalt innhold av kalium i mineralene. Feltspat inneholder mer
kalium enn det muskovitt gjør, mens muskovitt inneholder mer kalium enn
biotitt. Grunnen til at biotitt likevel har bedre kaliumvirkning, er at kalium er
sterkere bundet i feltspat og muskovitt.
De bergartene som er mest aktuelle å bruke som kaliumkilde, er de som har
mesteparten av kaliumet bundet i mineralene biotitt, muskovitt eller nefelin
(nefelin er ikke særlig vanlig). Best gjødselvirkning har de dersom de også
inneholder noe karbonat. Der en ønsker å bruke steinmjøl fra et lokalt
pukkverk som kaliumtilskudd, gir mineralsammensetning og analyse av
syreløselig kalium ( K-HNO3) en god pekepinn på effekten av steinmjølet.
HNO3-ekstrakt (1M) analyseres ved laboratorier hvor de tar vanlig
jordanalyse.
I en del av bergartsundersøkelsene det henvises til i Anbefalt litteratur,
Steinmjøl, er det brukt 7M. Dette er et mye sterkere ekstrakt hvor en forventer
å få med mer av kaliumreservene i steinmjølet. I mange bergarter er det
imidlertid liten forskjell på kaliuminnholdet ekstrahert med 1M og 7M
K-HNO3. Analysen gir et uttrykk for kaliumreservene i steinmjølet. Bare en
mindre del av dette er på kort sikt tilgjengelig for plantene.
Felt- og karforsøk med flere bergarter med tanke på steinmjøl som
kaliumgjødsel
I utprøvinger i regi av Planteforsk ble det funnet svært god effekt av en
karbonatitt fra Stjernøy i Finnmark. Denne forekomsten er imidlertid
vanskelig å utvinne. Også avgang fra nefelinproduksjonen på Stjernøy
(Lurgi, 1,2 % K-HNO3 (7M), biotitt og nefelin som viktigste
kaliummineral) og en epidotskifer fra Inderøya (0,7 % K-HNO3 (1M),
biotitt og muskovitt som viktigste kaliummineral) hadde en viss
kaliumeffekt, men kaliumfrigjøringen var forholdsvis liten.
Best effekt ble det i engforsøk, antakelig fordi flerårig gras har et godt
utviklet rotsystem og et langvarig næringsopptak, sammenliknet med andre
vekster.
En glimmerholdig gneis fra Røyneberg i Sola kommune (0,8 % K-HNO3
(1M), biotitt som viktigste kaliummineral) er prøvd ut i et kortvarig
karforsøk i Jæren Forsøksring. Den har gitt økt kaliuminnhold i raigras,
men ingen positiv avlingseffekt. Den er foreløpig ikke prøvd i feltforsøk.

NORSØK · Økologisk handbok
Følgende steinmjøl med høyt kaliuminnhold er godkjent som driftsmiddel
i økologisk landbruk av Debio: Altagro, Oxaal steinmjøl (epidotskifer) og
Røyneberg-sand (glimmerholdig gneis) (liste finnes på nettadressen http://
www.debio.no/bedr/debdrmid.htm#oegjodsel).
Steinmjøl som magnesiumkilde
Magnesiumtilførsel via steinmjøl har vært mindre undersøkt enn tilførsel av
kalium. Det skyldes nok lett tilgang på dolomittkalk. Silikatbergarter med
biotitt og/eller olivin og pyroksen, som gabbro og basalt, frigjør en god del
magnesium.
Olivin Landbruk og Olivin Landbruk Ekstra Fin er steinmjøl av olivin (med
30 % Mg) med Debios driftsmiddelgodkjennelse per 2003. Magnesium er
langsommere tilgjengelig i olivin enn i dolomitt. Olivinmjøl er svært finmalt,
noe som øker virkningsgraden, men som kan gjøre det vanskelig å spre.
Steinmjøl som silisiumkilde
Dersom det er lite plantetilgjengelig silisium i jorda, vil en bedret tilførsel av
silisium blant annet kunne føre til lettere opptak av fosfor, økt stråstivhet,
bedre avling av enfrøbladete vekster og bedre resistens mot soppangrep.
Tilførsel av steinmjøl av lett nedbrytbare silikatbergarter som gabbro og
basalt kan øke tilgjengeligheten av silisium betydelig i myrjord, men effekten
er usikker i norsk mineraljord.
Siolit Micro, Siolit Flora og Siolit Garden er silisiumprodukter med
driftsmiddelgodkjennelse.
Anbefalt finmalingsgrad, spredemengde og spredeteknikk
Hvor fint steinmjølet er malt, er viktig for virkningsgraden. Grovt steinmjøl
virker langsommere enn finmalt steinmjøl. Planteforsk konkluderer at alle
partikler bør være mindre enn 0,5 mm og halvparten mindre enn 0,1 mm.
For enkelte mineraler, som biotitt, kan frigjøring av kalium reduseres dersom
mjølet blir malt for fint. Dersom glimmer er dominerende mineral, bør
kornstørrelsen bestemmes som spesifikk overflate, som bør være minst 0,15
m 2 per gram. Denne egenskapen er kostbar å måle.
Det er ingen fare for overdosering ved bruk av steinmjøl. Som regel er det
økonomien som begrenser mengden som blir brukt. I norske forsøk med
steinmjøl som kaliumgjødsel har det vært brukt en mengde tilsvarende
150–400 kg steinmjøl per dekar og år. Dersom en ønsker en sterkere
kaliumeffekt, trengs det større mengder steinmjøl. For eksempel trengs det
cirka 1 tonn Altagro og cirka 1,5 tonn Røyneberg-sand for å tilføre 12 kg
HNO3-løselig kalium.
Det kan være vanskelig å spre svært finmalt steinmjøl med en vanlig
kunstgjødselspreder. Det kan også støve mye ved spredningen slik at det
legger seg et fint støvlag på kløver og andre bredbladete planter. Dette
hemmer planteveksten.
Enkle tiltak mot støvproblemer:
• Bland steinmjøl med kalk, husdyrgjødsel og liknende som skal spres.
• Dersom steinmjøl spres alene, vil det støve mindre om det fuktes litt.
Bruk da avlesser- eller kalkspredevogn.

STEINMJØL · KAPITTEL 11
• Spre steinmjøl i åpen åker, rett etter slått, svært tidlig om våren før enga
starter veksten, eller seint om høsten for å unngå at plantene hemmes av
steinstøv på bladene.
For adresser for leverandører av godkjente steinmjøl, se Debios
driftsmiddelliste.
11.2 Steinmjøl tilsatt organisk materiale
Når en tilsetter steinmjøl til husdyrgjødsel og annet organisk materiale, vil
omsetningshastigheten av det organiske materialet og forvitringa av
steinmjølet øke i forbindelse med kompostering, problemer med lukt blir
dempa, og ammoniakktapet reduseres.
Anbefalte mengder varierer svært i litteraturen, fra 10 til 50 kg steinmjøl per
kubikkmeter kompost, og fra et par never steinmjøl strødd utover fjøsgolvet
morgen og kveld til 1,5 kg steinmjøl per ku og dag.
Ved tilsetning av steinmjøl til husdyrgjødsel og annet organisk materiale
kommer steinmjølet i kontakt med en rekke organiske forbindelser som øker
forvitringa. Betingelsene for biologisk forvitring er spesielt gode i forbindelse
med kompostering.
Det svellende leirmineralet bentonitt er brukt for å redusere ammoniakktapet
fra husdyrgjødsel. Bentonitt har større absorpsjonsevne enn andre
leirmineraler. Etter hvert er det også brukt andre steinmjøltyper. Imidlertid er
det vanskelig å måle redusert ammoniakktap fra husdyrgjødsel i forsøk.
Mange opplever likevel at det blir mindre lukt både i fjøset og under
spredning med bruk av steinmjøl.
På grunn av praktiske problemer med bunnfelling av steinmjøl ved flytende
husdyrgjødselhandtering og mekanisk slitasje på spredeutstyr er det ikke
vanlig å tilsette steinmjøl direkte i fjøs og gjødselkjeller eller -kum. Problemet
er antakelig mindre når mjølet er svært finmalt. Biokalk, som er et finmalt
kalksteinsmjøl, omtales i underkapitlet Husdyrgjødsel og pressaft og i kapitlet
Kalk og kalking.
11.3 Råfosfater
Råfosfater er bergarter som er svært rike på fosfor. De kan grupperes
i apatitt og fosforitt. De største forekomstene finnes i Nord-Afrika. Det
utvinnes også mye råfosfat i USA og på Kola i Russland. Også i Andebu
i Vestfold er det apatittforekomster, men de utvinnes ikke.
Et problem med mye av råfosfaten er at den i tillegg til fosfor kan inneholde
uønskede stoff som kadmium, bly og arsenikk. Disse stoffene følger også
med ved produksjon av superfosfat. Norge får råfosfat fra Kola. Den er
blant verdens reneste råfosfat, men også her er det noe kadmium.
I råfosfat er fosfor tungt tilgjengelig, og det må en aktiv forvitring til før
fosforet blir tilgjengelig for plantene. I en del forsøk, hvor råfosfat tilsettes

NORSØK · Økologisk handbok
ved kompostering av organisk materiale, finner en at fosfor blir lettere
tilgjengelig gjennom komposteringsprosessen.
I økologisk landbruk kan det være aktuelt å bruke råfosfat der det er
begrensede fosforreserver i jorda, for eksempel ved nydyrking.
Fordi fosfor er en begrenset ressurs og råfosfat inneholder tungmetall, er
råfosfat restriksjonsbelagt i Debio-reglene. Det må derfor søkes om
forhåndsstillatelse fra Debio før råfosfat kan brukes i økologisk landbruk.
Søknaden må dokumenteres med jordanalyser som viser at innholdet av
fosfor er i klasse 1 (0–2 mg P-AL per 100 g lufttørr jord). I tillegg krever
Debio en uttalelse fra forsøksringlederen. Forsøksringens uttalelse og forslag
legges til grunn for mengden råfosfat som kan brukes, og varigheten av
forhåndstillatelsen.
Anbefalt litteratur
Jordas eget lager av plantenæringsstoff
Hansen, S. & K. McKinnon. 1999: Økologisk jordkultur. Landbruksforlaget
Kerner, K. og S. Solberg. 1993: Næringshusholdning i økologisk landbruk. Faginfo
nr. 20. Statens fagtjeneste i landbruket, Ås
Leigh, R.A. og A.E. Johnston. 1994: Long-term Experiments in Agricultural and
Ecological Sciences. CAB International, Wallingford, UK
Biologisk nitrogenfiksering
Buvarp Nyborg, S. 1995: Biologisk nitrogenfiksering. Småskrift nr. 6/1995.
Forskningsparken, Ås
Ebbesvik, M. 1998: Økologisk eng – viktige faktorer for avlingsnivå, Norsk senter
for økologisk landbruk, Tingvoll
Høgh-Jensen et al. 1998: Empirisk modell til kvantifisering af symbiotisk
kvælstoffiksering i bælgplanter. Kvælstofudvasking og -balanscer i konvensjonelle og
økologiske produktionsystemer. Føjo-rapport nr. 2, s. 69–86
Kerner, K. og S. Ø. Solberg. 1993: Næringshusholdningen i økologisk landbruk.
Faginfo nr. 20, Ås
Grønngjødsel
Båth, B. 1997: Gröngödsling och hushållsavfall i frilandsodlade grönsaker.
Jordbruksinformation 10, Jordbruksverket
Hansen, S. og K. McKinnon. 1999: Økologisk jordkultur. Landbruksforlaget
Holmegaard, J. 1987: Grøngødning og efterafgrøder. Skarv Forlag
Magnusson, M. 2000: Soil pH and nutrient uptake in cauliflower (Brassica
oleraceavar.botrytis) and broccoli (Brassica oleraceavar.italica) in northern Sweden.
Multielement studies by means of plant and soil analyses. PhD, Swedish Univeristy
of Agricultural Sciences, Dep. Agricultural Research for Northern
Sweden, Umeå
Riley, H. og L.O. Brandsæter. 1999: Dekkemateriale som næringskilde og
ugraskontroll ved økologisk dyrking av hodekål og rødbete, Grønn forskning nr.
4/99
Solberg, S.Ø. 1995: Nitrogenfrigjøring og ettervirkning ved bruk av grønngjødsel på
utvalgte jordtyper på Østlandet. N-frigjøring og ettervirkning av grønngjødsel. Norsk
Landbruksforsking, vol. 9, nr. 3–4, s. 117–132
Thorup-Kristensen, K. 1999: Efterafgrøder på grønsagsbedrifter, Grønne Fag, vol.
4/99, nr. 4

STEINMJØL · KAPITTEL 11
Husdyrgjødsel og pressaft
Bjørdal, J. og K. Haga. 1992: Sauetalle – utprøving av ulike strøslag. NORSØK,
Tingvoll
Fjeld, J. 1994: Storfegjødseltyper til poteter og grønnfôr i økologisk landbruk. Rapport
fra Norsk senter for økologisk landbruk, s. 1–18
Fjeld, J. og K. Myhr. 1994: Storfegjødseltyper og kjørebelastning sin virkning på
engavling og næringsinnhold i jord og sigevann. Norsk Landbruksforsking, vol. 8,
s. 15–29
Hansen, S. og K. McKinnon. 1999: Økologisk jordkultur. Landbruksforlaget
Haga, K. 1990: Økologisk landbruk. Handtering av husdyrgjødsel. Småskrift 16/90.
Statens fagtjeneste for landbruket, Ås
Morken et al. 2003: Landbruksmaskinar. GAN Forlag
Solemdal, L. 1997: Fast små- og storfegjødsel i økologisk landbruk. En
kunnskapsinventering. NORSØK, Tingvoll
Steineck, S. et al. 1999: Stallgödslens innehåll av växtnäring och spåreelement.
Naturvårdsverket förlag, Stockholm
Tveitnes, S. et al. 1993: Husdyrgjødsel. NLH, SFL og SFFL, Ås
Tveitnes, S. 1997: Husdyrgjødsel i planteproduksjonen. Småskrift nr. 2/97,
Forskningsparken i Ås AS, Ås
Husholdningsavfall
Alm, G. et al. 1992: Kompostboka. Landbruksforlaget
Brink, N. 1994: Composting of Food Waste, Waste Paper and Milk Carton and
Cultivation in ready Compost. Acta Agric. Scand., Sect. B 44, s. 184–192
Debio. 2003: Regler for økologisk landbruksproduksjon
Haga, K. 1994: Kompostpermen. Ressurssenteret i miljølære, Tingvoll
videregående skole
Kirchmann, H. og P. Widén. 1994: Separately collected organic household Wastes,
Chemical composition and composting Characteristics. Swedish Journ. of Agr. Res.,
vol. 24, s. 3–12
Koldberg, J. og J. Ellingsen. 1997: Gårdskompostering etter Enebakkmodellen.
ØKOSØN
Landbruksdepartementet. 1998: Forskrift om handel med gjødsel og
jordforbedringsmidler mv.
Landbruksdepartementet. 2000: Samordning av forskrifter på gjødselvarer mv. av
organisk opphav. Rapport
Sandbakken, M. 1996: Muld til bondens åker. Arbeidsgruppa «Landbruk og
organisk avfall i Hedmark og Oppland»
Skjelhaugen, O.J. 1998: Management of a farmer-operated system for recycling
municipal organic waste to agriculture – a case study from four Norwegian
municipalities. NJF seminar nr. 292: Use of municipal organic waste,
Finland 23.–25. november 1998
Tang og tare
Chapman, V.J. og D.J. Chapman. 1980: Seaweds and their uses. Chapman and
Hall Ltd, USA
Indergaard M. og A. Jensen. 1991: Utnyttelse av marin biomasse. Institutt for
bioteknologi, NTH
Senn, T.L. 1987: Seaweed and plantgrowth. Clemson University, USA
Verkleij, F.N. 1992: Seaweed Extracts in agriculture and horticulture: a review.
Biological Agriculture and Horticulture 1992, vol. 8, s. 309–324

NORSØK · Økologisk handbok
Steinmjøl
Bakken, A.K., H. Gautneb og K. Myhr. 1997: The potential of crushed rocks and
mine tailings as slowly releasing K-fertilizers assessed by intensive cropping with Italian
ryegrass in different soil types. Nutrient Cycling in Agroecosystems 47, s. 41–48
Bakken, A.K., H. Gautneb og K. Myhr. 1997: Plant available potassium in rocks
and mine tailings with biotite, Nepheline and K-feldspar as K-bearing minerals. Acta
Agriculturae Scandinavica, Section B, vol. 47, s. 129–134
Bakken, A.K., H. Gautneb, T. Sveistrup og K. Myhr. 2000: Crushed rocks and
mine tailings applied as K fertilizers on grassland. Nutrient cycling in
agroecosystems 56, s. 53–57
Erstad, K.J. 2002: Røynebergsand som kaliumgjødsel. Økologisk Landbruk 2/2002
Forbord, J.O., K. Myhr, A.K. Bakken og H. Gautneb. 1998: Steinmjøl og
avgang fra bergverksindustrien som kaliumgjødsel til chipspoteter. Rapport fra
Planteforsk, vol. 1998, nr. 12
Hansen, S. 1981: Steinmel i landbruket. Hovedoppgave, Institutt for Jord- og
vannfag, NLH
Hensel, J. 1991: Bread from stones. Acres USA
Gautneb, H., A.K. Bakken og K. Myhr. 1997: Plantetilgjengelig kalium i norske
bergarter. Rapport, Planteforsk Kvithamar forskingssenter. Kopi kan fås fra
Planteforsk Kvithamar forskingssenter
Lisle, H. 1994: The enlivened Rock Powders. Acres USA
Meyer, B. 1979: Gesteinsmehle zur Düngung und zum Bodenaufbau. Inst. für
Bodenkunde der Georg August Universität Göttingen
Myhr, K. Og A.K. Bakken. 1997: Kalium som plantenæringsstoff – og steinmjøl som
K-gjødsel til eng. I: Informasjonsmøte i økologisk landbruk. Red. R. Eltun og
G.L. Serikstad, Forskningsutvalget for økologisk landbruk, Tingvoll
Snoek, H. 1995: Das Buch von Steinmehl. Deukalion
Aasen, I. 1998: Fosforverknad av apatittkonsentrat. Rapport 4/98, Institutt for
jord- og vannfag, NLH

12 Gjødslingsplanlegging
Kirsty McKinnon og Grete Lene Serikstad
Gjødslingsplanlegging på garden er viktig for å utnytte gardens
næringsressurser optimalt, men også for å vurdere om det er nødvendig å
tilføre næring utenfra. Samtidig er gjødslingsplanlegging viktig for å få
vekstskiftet til å fungere best mulig.
Ifølge Forskrift om gjødslingsplanlegging skal det utarbeides en
gjødslingsplan før hver vekstsesong. Denne omfatter alt jordbruksareal og
settes opp skiftevis. I gjødslingsplanen skal det tas hensyn til
jordprøveresultater, vekst- og gjødslingsnormer for distriktet, forgrøde og
antatt avlingsnivå for hvert skifte.
For konvensjonell drift finnes det innarbeidet metodikk og dataprogrammer
for gjødslingsplanlegging. Gjødselbehovet blir her beregnet ut fra hva
plantene trenger ved normavling. Det finnes veksttabeller, hvor man med
utgangspunkt i type vekst og område i landet kan finne normavling og behov
for nitrogen (N), fosfor (P) og kalium (K). I veksttabellene knyttes
avlingsnivå til næringsbehov slik at næringsbehovet korrigeres lineært med
endringer i avlingsnivået. Avlingsmengde uten gjødsling i det hele tatt regnes
som uakseptabelt lav i konvensjonelt landbruk, men det kan samtidig bli
kostbart å beregne og fordele eksakte mengder gjødsel. Gjødslingsrådet kan
da være å gjødsle, men ikke fullt så mye som veksttabellen tilsier er optimalt.
De gjødselmengdene en har til rådighet i økologisk drift, vil sjelden
tilfredsstille gjødselbehovet som kommer fram i en ordinær gjødslingsplan.
I økologisk drift benyttes dessuten bare organisk nitrogengjødsel, og det er et
mål at mye av næringen skal omdannes av jordorganismer før plantene
nyttiggjør seg den. Hvis en vil lage en gjødslingsplan for økologisk drift, kan
man ta utgangspunkt i gjødslingsråd for konvensjonell drift, og korrigere
plantenes næringsbehov etter flere faktorer. En viktig faktor er å akseptere et
lavere avlingsnivå, slik at en økologisk kultur ikke har behov for så mye
næring per areal som en konvensjonell kultur. Belgplantenes
nitrogenfiksering, effekten av forgrøden og innholdet av plantenæringsstoff
i jorda er andre viktige faktorer. Effekten av tidligere tilført tungtløselig
gjødsel og nedbørsmengde kan også ha betydning. Til tross for slike
korrigeringer, sammen med tilførsel av en viss mengde husdyrgjødsel, kan en
risikere at plantenes næringsbehov – ifølge konvensjonelle gjødselplaner –
ikke dekkes.
Ved gjødslingsplanlegging i økologisk landbruk bør en derfor ta
utgangspunkt i noe annet enn den konvensjonelle gjødslingsplanen.
Følgende punkter kan være til hjelp:
1 Beregn tilgjengelig mengde husdyrgjødsel og annen gjødsel på garden.
Dersom det er ulike gjødselfraksjoner, beregnes mengde av hver fraksjon
og tilgjengelig mengde næringsstoff i disse.
GJØDSLINGSPLANLEGGING

NORSØK · Økologisk handbok
2 Gjødsel med mye lett tilgjengelig plantenæring prioriteres til vekster som
har stort næringskrav, generelt eller sesongavhengig.
3 Generelt anbefales det å gjødsle med små mengder fordelt på all innmark
i stedet for å gjødsle med store mengder på en liten del av arealet. Dette
gjelder også fast husdyrgjødsel på eng.
4 Dersom det er stor forskjell på de ulike skiftene med hensyn til
fruktbarhet og næringsinnhold, bør gjødsel prioriteres til de mest
næringssvake jordene.
5 Ta hensyn til belgvekstinnslag: Kløverrik eng, belgvekstrikt grønnfôr og
grønngjødsel er selvforsynt med nitrogen.
6 Ta hensyn til vekstskiftet: Ved pløying av eng frigjøres det mye næring
som kan komme etterfølgende vekster til gode. Etter ompløyd eng vil det
være mindre behov for gjødsel enn der det har vært åker foregående år.
7 Næringsstoffene frigjøres raskere fra ei yngre eng som pløyes, enn fra ei
eldre eng.
8 Vurder om det er nødvendig å tilleggsgjødsle med andre gjødselkilder.
Dette avhenger blant annet av jordart, mangelsymptomer på plantene,
hva jordprøvene viser, og hvilket avlingsnivå gardbrukeren tar sikte på.
Ved NORSØK er det utarbeidet et planleggingsprogram som blant annet
kan brukes til å beregne tilgjengelig mengde husdyrgjødsel på økologiske
gardsbruk. Dette kan brukes som grunnlag for gjødslingsplanlegging.
12.1 Hvor mye gjødsel er tilgjengelig?
En vesentlig del av det økologiske gjødselgrunnlaget utgjøres av organisk
materiale i form av husdyrgjødsel, planterester og grønngjødsel som
produseres på garden. Annen husdyrgjødsel, resirkulert, organisk materiale
fra storsamfunnet og mineralsk gjødsel kan brukes som et supplement. Ved
økologisk landbruk forutsetter man at belgvekster og resirkulert organisk
materiale blir brukt i så stor grad som mulig ut fra lokale forutsetninger, og at
ikke-økologisk gjødsel kun brukes som et mest mulig begrenset tillegg.
Ifølge Debio-reglene kan man tilføre maksimalt 14 kg totalnitrogen per dekar
og år via organisk gjødsel. Mengden beregnes i snitt for hele driftsenhetens
godkjente spredeareal. Av dette kan inntil 8 kg totalnitrogen komme fra
ikke-økologiske kilder, regnet per dekar og år. Mengden konvensjonell
gjødsel skal ikke beregnes ut fra totalt spredeareal, men per dekar. Med andre
ord kan en favorisere den økologiske gjødsla til særlige skifter, mens tilført
mengde konvensjonell gjødsel aldri må overstige 8 kg totalnitrogen per dekar.
Debio gir ut ei liste over gjennomsnittlig nitrogeninnhold i ulik gjødsel. Deler
av denne gjengis i tabell 12.1. Dette utgjør grunnlaget for beregningen av
hvor mye konvensjonell gjødsel som kan tilføres. Tallene er veiledende
verdier. Mener brukeren at gjødsla har andre verdier, skal dette
dokumenteres ved en gjødselanalyse.

GJØDSLINGSPLANLEGGING · KAPITTEL 12
Tabell 12.1 Gjennomsnittlig nitrogeninnhold i noen gjødselslag (kg
total-N) (kilde: Debio, tabell A)
Gjødselkilde Gjødseltype Nitrogen
(kg per tonn)
Storfe Gylle (1 : 1 ) 1,7
Blautgjødsel 3,4
Våtkompostert blautgjødsel 3,0
Fast gjødsel med strø 4,6
Talle 3,5
Tørrkompostert 5,02) Tørket 16,4
Land (ublandet) 4,8
Småfe Blandet gjødsel 8,0
Talle 6,5
Tørrkompostert 6,02) Gris Blautgjødsel 5,8
Våtkompostert 5,0
Fast med strø 5,5
Hest Uten strø 5,5
Med strø 4,5
Høns Fast 14,8
Fast med strø 12,0
Tørket 50,0
Broiler, fast 17,8
Kompost Organisk gardsavfall + storfegjødsel 5,02) Organisk gardsavfall + sauegjødsel 6,02) Rankekompostert matavfall 5,02) Andre Hornmjøl 120
Blodmjøl 130
Beinmjøl 40
Kjøttbeinmjøl 90
Silopressaft 1,6
Tang og tare (fersk) 1) 3,0
1) NORSØK-registrering i prosjektet Alternative næringskilder i økologisk drift med lite eller ingen
husdyrgjødsel
2) kg per m 3 kompost
12.2 Næringsstoffregnskap
For å finne ut om det er over- eller underskudd på næringsstoff på garden, er
det viktig å føre næringsstoffregnskap. Dette gir et godt utgangspunkt for å
finne ut hva en eventuell ubalanse skyldes.
I et næringsstoffregnskap lages det ei beregning av mengden næringsstoff
som går inn i og ut av et system. Systemet kan for eksempel være et skifte, en
gard, en kommune eller et land. Differansen for inn- og utgående mengder
viser næringsbalansen. Hvor detaljert en slik oversikt bør gjøres, varierer
etter behov. Et enkelt næringsstoffregnskap, ofte kalt et handelsregnskap,

NORSØK · Økologisk handbok
settes opp dersom det først og fremst er viktig å få en grov oversikt. Dersom
målet er å få en oversikt over all tilførsel og tap av næring – medregnet ulike
biologiske og kjemiske prosesser – må det settes opp et mer detaljert
næringsstoffregnskap.
Et enkelt næringsstoffregnskap (handelsregnskap) på gardsnivå
Garden kan betraktes som et system der all tilførsel av viktige næringsstoff
ved kjøp (kraftfôr, settepotet, frø, gjødsel med mer) og tap av viktige
næringsstoff ved salg (mjølk, kjøtt, gulrøtter med mer) registreres. I tabell
12.2 er det satt opp standardverdier for nitrogen, fosfor og kalium i noen
vanlige innsatsmidler og produkter. Innholdet i ulike kraftfôrblandinger
endres stadig og er derfor ikke tatt med i tabellen. Verdier for noen
kraftfôrblandinger finnes imidlertid i bøkene Omlegging til økologisk landbruk
(Fritsvold et al. 1996) og Nøkkeltall fra 13 gårder med økologisk drift (Ebbesvik
1997), og står dessuten gjerne på blandingenes varedeklarasjon.
Tabell 12.2 Innhold av nitrogen (N), fosfor (P), kalium (K),
magnesium (Mg) og kalsium (Ca) i ulike innsatsmidler. Tallene er
oppgitt i prosent
Vare N P K Mg Ca
Fôrmidler:
Bygg 1,6 0,33 0,4
Havre 1,7 0,32 0,4
Hvete 1,8 0,35 0,4
Hvetekli 2,46 0,86 0,96
Erter 3,5 0,36 1
Rapsfrø 3,5 0,6 0,8
Grasfrø 1,6 0,8 3,2
Rug 1,6 0,33 0,4
Valsa havre 1,68 0,33 0,41
Havrekli 1,21 0,27
Tangmjøl 1,12 0,17 4
Ølgjær 7,76 1,56
Sildemjøl 12,00 2,10 1,49
Melasse 0,43 0,05 4,00
Bjørkelav u. kvist 2,18 0,15
Mask 0,86 0,14
Tørrmjølk 5,63 0,99 1,59
Solsikkemjøl 6,44 1,00
Soyamjøl 7,08 0,63 2,18
Grovfôr:
Grashøy (84 % tørrstoff) 1,20 0,25 2,30
1/1 gras/kløverhøy (84 % tørrstoff) 2,20 0,25 2,30
Gras/kløversilo (25 % tørrstoff) 0,40 0,07 0,60
Ert/rapssilo (25 % tørrstoff) 0,75 0,10 0,40
Fôrraps (16 % tørrstoff) 0,36 0,05 0,40
Fôrmargkål (13 % tørrstoff) 0,22 0,04
Grasmjøl (93 % tørrstoff) 2,69 0,32 2,33
Dyppluta halm 0,17
NH3-halm 0,96
Grønnsaker og fôrvekster 1):

GJØDSLINGSPLANLEGGING · KAPITTEL 12
Vare N P K Mg Ca
Kålrot (11 % tørrstoff) 0,18 0,03 0,25
Kålrotblad (18 % tørrstoff) 0,40 0,05
Nepe (9,5 % tørrstoff) 0,20 0,03
Nepeblad (18 % tørrstoff) 0,43 0,04
Sukkerbeter 0,20 0,04 0,20
Poteter (21 % tørrstoff) 0,28 0,05 0,46
Gulrot (11 % tørrstoff) 0,16 0,03 0,31
Hvitkål 0,22 0,03 0,27
Blomkål 0,40 0,06 0,30
Selleri (11 % tørrstoff) 0,29 0,07 0,47
Løk (9 % tørrstoff) 0,19 0,04 0,19
Purre (10 % tørrstoff) 0,46 0,05 0,34
Rødbeter (12 % tørrstoff) 0,25 0,04 0,34
Reddiker 0,30 0,05 0,30
Brokkoli (10 % tørrstoff) 0,48 0,07 0,39
Grønnkål (15 % tørrstoff) 0,53 0,06 0,53
Kinakål (6 % tørrstoff) 0,19 0,04 0,15
Hodesalat (5 % tørrstoff) 0,22 0,03 0,36
Issalat (4 % tørrstoff) 0,16 0,02 0,22
Pastinakk (19 % tørrstoff) 0,37 0,09 0,49
Grønne erter (21 % tørrstoff) 0,87 0,13 0,37
Agurk (3 % tørrstoff) 0,08 0,04 0,16
Mais (24 % tørrstoff) 0,51 0,09 0,30
Tomat (7 % tørrstoff) 0,16 0,03 0,28
Squash 0,19 0,25
Solbær 0,24 0,32
Mjølk:
Mjølk 4 % fett 0,53 0,10 0,16
Skumma mjølk 0,52 0,10 0,16
Myse 0,11 0,02 0,16
Geitemjølk 0,45 0,10 0,16
Kjøtt/livdyr:
Storfe 3,05 0,80 0,34
Hest 3,00 0,80 0,30
Sau 2,79 0,80 0,33
Gris 2,63 0,70 0,34
Fjørfe 3,30 1,00 0,29
Geit 3,05 0,82 0,34
Andre produkter:
Egg 1,97 0,20 0,13
Ull 16,00
Smør 0,08 0,045
Halm og flis
Halm 0,08 0,08 0,80
Flis gran 0,20 0,035 0,01
Husdyrgjødsel:
Blautgjødsel storfe 0,50 0,08 0,38 0,05
Fast storfegjødsel 0,46 0,12 0,43 0,08
Urin storfe (land) 0,50 0,68

NORSØK · Økologisk handbok
Vare N P K Mg Ca
Kompostert storfegjødsel 0,50 0,30 0,40
Blautgjødsel gris 0,56 0,17 0,27 0,06
Sauegjødsel 0,60 0,20 0,70
Hønsegjødsel 1,48 0,64 0,81 0,36 4,07
Hestegjødsel 0,50 0,15 0,45
Gylle (1 : 1) 0,24 0,04 0,23 0,02 0,06
Tilleggsgjødsel:
Råfosfat 17,00 1,00
Kalimagnesia 22,00
Aske bartre 1,10 6,00
Beinmjøl 4,0 9,00 0,20
Blodmjøl 13,0 0,60 0,60
Steinmjøl (97,4 % tørrstoff)
Adularia 0,25 0,13 8,30
1) Verdiene er hentet fra ulike undersøkelser der tørrstoffinnhold i noen tilfeller ikke var oppgitt. Derfor er
ikke alle verdier spesifisert med tørrstoffinnhold.
Handelsbalansen viser differansen mellom kjøpt og solgt mengde
næringsstoff og forteller om det er et over- eller underskudd av kjøpte og
solgte næringsstoff i systemet. Dette blir som regel uttrykt som kg
næringsstoff per dekar innmark for det enkelte næringsstoff.
Fordeler med denne typen næringsstoffregnskap:
• Det er enkelt å lage.
• Det gir et brukbart bilde av næringsstoffsituasjonen på garden.
• Det kan avdekke spesielle tilfeller av over- eller underskudd av
næringsstoff.
Et detaljert næringsregnskap
Et detaljert næringsregnskap tar også med de kjente biologiske og fysiske
prosessene som tilfører og fjerner næringsstoff fra en gard (eller en annen
enhet) i en gitt periode. Dette regnskapet gir et mer fullstendig bilde av
situasjonen enn et handelsregnskap.
Næringsstoff tilføres garden gjennom biologisk nitrogenfiksering,
atmosfærisk nedfall, nedbør, forvitring av mineraler i jorda og mineralisering
av organisk materiale. Tapsposter for næring er avling, denitrifikasjon,
erosjon, avrenning og utvasking. Siden valg av kultur og jordarbeidingstiltak
påvirker resultatet sterkt, bør denne typen regnskap utføres på skiftenivå.
Ulempen med detaljerte næringsregnskap er at de er tidkrevende og kostbare
å utføre. I tillegg kreves det spesialkunnskap for å utføre kvalifiserte
beregninger.
Anbefalt litteratur
Ebbesvik, M. 1997: Nøkkeltall fra 13 garder med økologisk drift. Resultater og
kommentarer. Norsk senter for økologisk landbruk

GJØDSLINGSPLANLEGGING · KAPITTEL 12
Eriksen, E. 1990: Gjødselplanlegging. Landbruksforlaget
Fritsvold, B., A.-K. Løes og K. Schmidt. 1996: Omlegging til økologisk landbruk.
Landbruksforlaget
Hansen, S. og K. McKinnon. 1999: Økologisk jordkultur. Landbruksforlaget
Kolstad, S. 2000: Gjødselplanlegging. Økologisk landbruk 1/00
Skøien, S. 1995: Gjødsling med plan. Landbruksforlaget

NORSØK · Økologisk handbok
13 Transport og spredning av
husdyrgjødsel og kompost
Knut Lindberg, Kleiva Landbruksskole
Det er dårlig bondevett å behandle gjødsla slik at det blir store tap av
næringsemner under spredning i form av avdrift, avrenning og
fordampning. Norge har, i henhold til internasjonale avtaler, forpliktet seg
til å redusere utslipp av luftforurensninger som kan påvirke klimaet.
Utslipp under spredning av husdyrgjødsel utgjør en del av dette. Vi kan
regne med at det vil komme restriksjoner på spredemetoder som medfører
fare for avdrift og fordampning av ammoniakk i åra som kommer.
Konsistensen på gjødsla eller komposten avgjør hva slags spredeutstyr som
egner seg best. Sams lagring av gjødsla har gjort utstyr for
blautgjødselhandtering mer vanlig enn tidligere. Fastgjødsel er likevel stadig
aktuelt, kanskje særlig på økologiske garder, hvor det er større fokusering på
kompostering og den organiske sida av gjødsla.
13.1 Spredere for fast gjødsel
Transportskuffe er det enkleste og minste som kan brukes til
gjødselspredning. Det finnes også gjødselskuffer med spredeorgan, for
eksempel «Permaskuffe». Spredningen skjer ved at skuffa har ei dobbel rist
i bunnen som er bevegelig sideveis. Denne bevegelsen drives av kraftuttaket.
Arbeidsbredden til denne sprederen er lik bredden av skuffa.
Universalvogn
Universalvogna eller avlesservogna som brukes til grashøsting, kan også
brukes som fastgjødselspreder. Selve sprederen består av valser med
påsveiste vinger, som mater ut gjødsla etter hvert som bunnkjeden fører
gjødsla bakover i vogna. Spredebredden fra slike vogner er 2,5 til 3,5 m.
Vogner med stående spredevalser kan spre inntil 5 m bredt. Siden valsene
står på høykant, blir gjødsla også kastet ut til sida. Derfor er denne
spredertypen i stand til å spre bredere enn vogna.
Ei universalvogn brukt som gjødselspreder sprer vanligvis for grovt til å
brukes på grasmark. Det vil si at spredningen er for ujevn, og at gjødsla spres
i store klumper. Dette kan en rette på ved å kjøre med ei moseharv («sloge»)
for å knuse klumper og fordele gjødsla bedre. Spredemengden reguleres med
hastigheten på bunnbeltet i vogna, turtallet og girvalget på traktoren.
Kastehjulspreder (Gafnerspreder)
Tørr husdyrgjødsel og kompost må findeles ganske mye dersom spredningen
skal foregå på grasmark. Ellers er det vanskelig å unngå at det kommer
gjødsel i fôret under høstinga, noe som ødelegger surfôrkvaliteten. God
findeling er imidlertid ingen garanti for jevn spredning.

TRANSPORT OG SPREDNING AV HUSDYRGJØDSEL OG KOMPOST · KAPITTEL 13
Kastehjulsprederen har vist seg som en relativt nøyaktig fastgjødselspreder.
Sprederen er ganske kostbar i innkjøp. Den leveres både som vogn og som
en enhet til å montere på en lavbygd traktor av transportertypen. En
sprederotor kaster gjødsla ut til sida. Spredebredden kan reguleres fra 6 til
10–15 m. Den minste bredden gir mest nøyaktig spredning.
På grunn av den kraftige behandlinga av gjødsla må en regne med et større
energiforbruk per tonn spredd gjødsel enn om en bruker universalvogn.
Vedlikeholdet av en slik spreder er også mer omfattende enn på enklere typer.
Figur 13.1 Fersk tang kan spres med Gafnerspreder.
Foto: Kirsty McKinnon.
13.2 Spredere for halvblaut gjødsel
Ofte er det behov for å kjøre ut gjødsel med varierende tørrstoffinnhold.
Gjødsel med 15–18 % tørrstoff er for blaut til å spres med
fastgjødselspredere, og den er for tørr til å handteres som blautgjødsel.
Vogner med V-forma beholder og bunnskrue med propellspreder er godt
egnet til å handtere halvblaut gjødsel. Dette er relativt små gjødselspredere,
som er kjent under navn som Guffen og Doff-X. Vogna har en
spredepropell eller ei spredevifte i bakkant. Spredepropellen kaster gjødsla
sideveis. Denne spredertypen er relativt unøyaktig fordi spredejevnheten er
sterkt avhengig av konsistensen på gjødsla og turtallet på kastevifta.
Fasongen på gjødselbeholderen gjør at det er enkelt å montere hjul med stor
diameter på denne typen spredere. Når vogna som helhet er forholdsvis
liten, gjør det at vi får en lett gjødselspreder som har god flyteevne. Dermed
kan vi spre gjødsel på bæresvak jord uten å lage omfattende kjøreskader. På
grunn av liten lastekapasitet blir det imidlertid mange lass.
Det er mulig å bygge om spredere av denne typen til blautgjødselspredere.
Da fjernes spredepropellen og erstattes med ei sentrifugalpumpe som sprer
gjødsla i vifteform bak vogna.

NORSØK · Økologisk handbok
13.3 Blautgjødselspredere
Handtering av blautgjødsel har mange fordeler, både når det gjelder
løsninger for lagring og spredning. Det store vanninnholdet i blautgjødsla
øker imidlertid faren for jordpakking under transport og spredning med
tankvogn. Dette er spesielt uheldig i det økologiske landbruket, hvor en er
helt avhengig av god jordstruktur og gunstige forhold for livet i jorda.
Gjødseltankvogn
Gjødseltankvogner har ei pumpe som brukes for å få gjødsla ut av tanken.
De enkleste pumpetankvognene er utstyrt med ei lavtrykks sentrifugalpumpe
som sitter i fram- eller bakkant på vogna. Dette er for øvrig samme
pumpetype som brukes til omrøring og opplasting i gjødsellageret.
Sentrifugalpumpa har stor leveringsmengde, men leveringsmengden går fort
ned når mottrykket øker. Ved en løftehøyde på 10 m gir slike pumper 2500
til 5000 l/min. Maksimal løftehøyde er mellom 15 og 30 m. Løftehøyde betyr
her høydeforskjell mellom pumpa og utløpet fra pumperøret. Det må også
nevnes at effektbehovet for denne pumpetypen er relativt stort; fra 15 til 70
kW. Fra pumpa går gjødsla i et rør til selve sprederen, som er en bladspreder,
fanespreder eller pendelspreder.
Høytrykkspumper
Der en ønsker stor spredebredde og/eller skal pumpe gjødsla gjennom lange
rørledninger, må det brukes pumper som både gir tilstrekkelig trykk til
spredning og til å overvinne motstanden i tilførselsledningen.
Det er hovedsakelig tre typer høytrykkspumper:
• sentrifugalpumpe
• dreiestempelpumpe
• eksentersnekkepumpe
Disse pumpene kan være montert på ei vogn eller være stasjonert ved
gjødsellageret for å levere gjødsel til et gylleanlegg. Det er vanligvis
tørroppstilte pumper, det vil si at de får tilført gjødsel gjennom en sugeslange.
Tilførselen av gjødsel sikrest best dersom pumpa står lavere enn
gjødselnivået i lageret. Noen pumper tar skade av å gå tørre, og en må være
oppmerksom på at sugeledningen kan blokkeres av fremmedlegemer og
harde gjødselklumper.
Jetvogn
Noen gjødselvogner har ei pumpe som gir høyt trykk, og en gjødselkanon
som spredeorgan. Dermed kan en oppnå svært stor spredebredde; fra 25 til
vel 60 m. Dette er en fordel med hensyn til jordpakking og kjøreskader.
Dessverre blir det samtidig mye avdrift og tap fra gjødsla, og det blir gjerne
så som så med spredejevnheten.

TRANSPORT OG SPREDNING AV HUSDYRGJØDSEL OG KOMPOST · KAPITTEL 13
Figur 13.2 Jetvogn.
Foto: John Morken.
Vogn med stripespreder
Dersom gjødsla er i lite kontakt med lufta under spredningen, unngås en del
av nitrogentapet. Stripespredere plasserer gjødsla på bakken, uten at den
først må passere gjennom lufta. Dette gir både mindre tap og jevnere
spredning fordi vind ikke vil gi noe avdrift.
Stripesprederen får tilført gjødsel under trykk fra pumpa. Gjødsla passerer
gjennom en fordeler som tilfører gjødsel til to og to utløpsrør om gangen.
Fra fordeleren går det rør eller slanger ned på bakken som legger gjødsla
i striper med 20–40 cm avstand.
Denne spredeteknikken er godt egnet på grasmark fordi plantene blir mindre
tilgrisa enn ved vanlig overflatespredning. For å få gjødsla enda bedre ned
mellom plantene er det utviklet stripespredere med gjødsellabber. Generelt
regner en at stripespredning reduserer ammoniakktapet med 25 %
sammenliknet med vanlig overflatespredning på eng.
Ulemper med stripespredning er at utstyret er tungt og dyrt og krever godt
vedlikehold.
Nedfelling
For å begrense ammoniakktapet finnes det ulike spredere som feller gjødsel
ned i bakken selv der det er grasmark. Slike spredere har det til felles at de er
tunge, kostbare og kompliserte.
De fleste sprederne har et fjærbelasta rulleskjær som lager et spor i bakken.
Umiddelbart bak rulleskjæret kommer det et rør eller en labb som tilfører
gjødsla. Ofte kommer det en trykkrull bakerst som klemmer sammen sporet.
De fleste sprederne for nedfelling av husdyrgjødsel er dårlig egnet for typiske
norske forhold med små areal, kupert og ulendt terreng, kjøresvak jord, mye

NORSØK · Økologisk handbok
nedbør, små driftsenheter som har vanskelig for å forsvare investering
i utstyr med mer.
Den norske DGI-sprederen «skyter» gjødsla ned i bakken. Sprederen er ennå
lite utprøvd, så det er lite kjent hvordan dette utstyret fungerer i det lange
løp. Det kreves ikke ekstra energi og tyngde for å skjære spor i grasmatta.
Ingen deler av utstyret går ned i jorda, noe som reduserer slitasje og
vedlikeholdsbehov i forhold til annet nedfellingsutstyr. Men det kreves
selvfølgelig en del energi for å sette gjødsla under tilstrekkelig høyt trykk.
Et generelt problem med nedfellingsutstyr er at det er forholdsvis tungt
utstyr med liten spredebredde. Dette kan føre til jordpakking ved fuktig jord.
Dermed øker faren for denitrifikasjon generelt og spesielt for husdyrgjødsla
som er nedfelt i bakken.
Vakuumvogn
I ei vakuumtankvogn blir blautgjødsel «pumpa» inn og ut av tankvogna ved
at en kompressor lager vakuum eller trykk inni tanken. Kraftuttaket driver
kompressoren.
Det som setter vakuumtankvogna i ei særstilling blant gjødseltankvognene, er
at gjødsla ikke er i kontakt med noen pumpe under fylling og tømming av
vogna. Dette gjør at kompressoren ikke tar skade av fremmedlegemer
i gjødsla. Vogna har et vidt bruksområde ved at den for eksempel kan brukes
til å tømme septiktanker.
Spredeegenskapene til vakuumtankvogna er ikke spesielt gode.
Spredemengde og -bredde er sterkt avhengig av konsistensen på gjødsla. Den
egner seg best for tyntflytende gjødsel.
13.4 Transport gjennom slanger og rør
Gyllemetoden er en vel utprøvd metode der vannblandet gjødsel pumpes
gjennom rør og slanger til spredere som kaster gjødsla gjennom lufta på
samme måte som i et vanningsanlegg. Som regel brukes aluminiumsrør som
kobles sammen etter behov, og høytrykkspumper tilsvarende de typene som
brukes på gjødselvogner. Sprederne er av samme type som brukes
i vanningsanlegg, og de kan spre i en sektor eller hel sirkel rundt sprederen.
Tradisjonelt har dette vært faste spredere som blir flyttet manuelt når de har
spredd lenge nok på ett sted.
Gjødslingsmaskin
For å bruke modifiserte vanningsmaskiner til gjødselspredning trengs ei
høytrykkspumpe som forsyner gjødslingsmaskinen med gjødsel under høyt
trykk fra gjødsellageret. Maskinen fungerer ved at en lang slange trekkes ut
fra en trommel. På enden av slangen er det en gjødselspreder. Sprederen kan
være en kanonspreder av samme type som brukes til vanning, eller en
stripespreder. Mens spredningen pågår, nøstes samtidig slangen opp på
trommelen.

TRANSPORT OG SPREDNING AV HUSDYRGJØDSEL OG KOMPOST · KAPITTEL 13
Vatninnblanding i
Vatningsmaskin
Spreievogn
Figur 13.3 Prinsippskisse av transport av gjødsel fra lager til gjødslingsmaskin.
Figur: John Morken.
Bensinmotor til
inntrekk kan vere
nødvendig
På vanningsmaskiner er det vanntrykket som står for inntrekket av slangen
ved hjelp av en turbin. Ved gjødselspredning må en trekke inn slangen ved
hjelp av en hydraulmotor drevet av en traktor eller en liten plenklippermotor
på selve gjødslingsmaskinen.
Gjødselspredning på denne måten krever god planlegging og en del jobb
med tilrigging og flytting av utstyret. Selve spredningen har svært stor
kapasitet og krever lite arbeid. Begrensninger ligger i at jorda bør være samlet
rundt gjødsellageret, og arealene bør ha en regelmessig form slik at en får
lange strekk ut fra trommelen.
Kanonsprederen har den fordelen at den har stor spredebredde (40–60 m)
og enkel funksjon. Det blir derfor færre uttrekk av slangen for å gjødsle et
visst areal. Dessuten er det lett å se om sprederen fungerer slik den skal.
Ulemper er lukt, fare for avdrift og tap av lettflyktige næringsstoff. Det er
også vanskelig å få nøyaktig spredning når en har så stor spredebredde.
Stripesprederen gir ikke avdrift i vind fordi gjødsla legges ned på bakken, og
den har jevnere gjødselfordeling enn kanonsprederen. Spredebredden er
10–16 m, og det blir derfor flere uttrekk av slangen enn med kanonspreder
for å få gjødslet samme areal. Driftsforstyrrelser som kan oppstå, er
tilstopping av nedføringsslanger og stopp i gjødselfordeleren.
Slangespreder
Bruk av gjødslingsmaskin har mange fordeler, men det er kostbart utstyr og
kan ikke brukes overalt. Ved bruk av slangespreder sløyfes
gjødslingsmaskinen, men en må fortsatt ha høytrykkspumpa. En lang
tilførselsslange legges ut i kanten på jordet før spredningen begynner.
Slangen kobles til pumpa i den ene enden og til en traktormontert spreder
i den andre. Sprederen kan være en stripespreder eller en bladspreder.
Under spredning kjører traktoren fram og tilbake på jordet med en avstand
mellom kjøredragene tilsvarende arbeidsbredden på sprederen.
Tilførselsslangen slepes etter traktoren. Denne spredemetoden har stor
kapasitet, og det er mindre arbeid med tilrigging enn for de andre metodene
med rør- og slangetransport som er beskrevet.

NORSØK · Økologisk handbok
Ved denne metoden må en kjøre med traktor på marka under spredningen,
men traktoren trenger bare å bære vekta av selve sprederen. For å lette
arbeidet med å handtere tilførselsslangen er det en enkel trommel som
monteres på traktoren, og som brukes til å kveile opp slangen.
Figur 13.4 Slangespreder.
Foto: John Morken.
Anbefalt litteratur
Bjerga, B. 1998: Maskiner og driftsbygninger i landbruket. Landbruksforlaget, Oslo
Hansen, S. og K. McKinnon. 1999: Økologisk jordkultur. Landbruksforlaget,
Oslo
Hvam, S.Aa. 1989: Markens maskiner. Landbrugets informationskontor 1989,
Århus
Morken et al. 2003: Landbruksmaskinar. GAN Forlag
Ryeng, V. (red.) 1996: Maskinbruk på jord i nord. Landbruksforlaget, Oslo

14 Jordarbeiding og jordpakking
Grete Lene Serikstad – redigert fra boka Økologisk jordkultur (Hansen og
McKinnon 1999)
God jordstruktur er viktig for å lykkes i økologisk landbruk. Grunnlaget
for jordstrukturen er størrelsen på og stabiliteten av aggregatene i jorda.
Målet er å ha en lett smuldrende, passende blanding av aggregater som lar
vann og luft bevege seg fritt i jorda. God jordstruktur oppnås gjennom et
samspill mellom livet i jorda og kjemiske og fysiske forhold.
Veksling mellom tørking – fukting og frysing – tining bidrar også til
naturlig jordarbeiding. Mekanisk jordarbeiding og kjøring på jorda
ødelegger mer eller mindre jordstrukturen. Derfor er det viktig at slikt
arbeid begrenses til det absolutt nødvendige og utføres under gunstige
forhold.
Den jordarbeidingen som menneskene utfører, kan imidlertid i noen grad
bøte på de skadene vi har påført jorda, og legge forholdene til rette for
kulturvekstene.
Selv de beste redskaper kan ikke skape en god jordstruktur alene. Det må
også være god biologisk aktivitet i jorda. Naturlig jordarbeiding foregår hele
tida, uten menneskenes hjelp, ved at planterøtter vokser og meitemark og
andre jordkryp er aktive. Legges forholdene til rette for denne virksomheten,
vil det bidra til en god jordstruktur.
Målet med jordarbeidingen er å skape optimale forhold for plantedyrking ved
å:
• vende og løse opp jord
• planere
• blande inn organisk materiale
• lage høvelig såbed
• regulere ugrasmengden
Vellykket jordarbeiding forutsetter at jorda er lagelig, det vil si at den er passe
tørr. Arbeid i våt jord gjør mer skade enn gagn, mens det krever mye energi
for å bearbeide svært tørr jord. Jordarbeiding til rett tid er spesielt viktig
i økologisk landbruk, hvor vi har få direkte tiltak som kan bøte på skader
som oppstår.
Jordarbeiding og annen maskinbruk på dyrket jord kan gi jordpakking, særlig
ved bruk av tunge redskaper på fuktig jord. Jordpakking ødelegger
jordstrukturen og øker faren for erosjon (se figur 14.3), og kan gi store
problemer i økologisk drift. En spadeprøve av jorda vil blant annet gi
informasjon om jordstruktur, plogsåle og rotutvikling (se kapitlet Jordprøver og
jordanalyser).
JORDARBEIDING OG JORDPAKKING

NORSØK · Økologisk handbok
14.1 Pløying
Pløying er vanlig i økologisk landbruk. Pløying er spesielt viktig for å
redusere bestanden av rotugras i jorda. I tillegg til dette lager plogen en
overflate med naken og løs jord hvor det er enkelt å lage et såbed som passer
til såmaskiner.
Fordeler med å pløye:
• Effektiv nedmolding av planterester og gjødsel
• Rotugras moldes ned, og mengden reduseres
• Ensartet, løs jordoverflate etter pløying gjør det enkelt å lage såbed
• Positiv virkning på jordstrukturen
• Raskere temperaturstigning og opptørking
Ulemper med å pløye:
• Større erosjonsfare
• Ensartet plogdybde kan gi plogsåle
• Mikrolivet i jorda forstyrres; organismer tilpasset overflatejorda plasseres
nede i jorda, mens organismer tilpasset dypere jordlag kommer opp til
overflata
• Meitemark og annet dyreliv i jorda skades
• Risiko for anaerob nedbrytning av organisk overflatemateriale
• Stort forbruk av energi og arbeidstid
• Stein i jorda kommer til overflata
Høstpløying er vanlig i Norge. Tidligere våronn, bedre såbed på grunn av
telens virkning på pløgsla gjennom vinteren og bedre arbeidsfordeling
gjennom året er viktige argumenter for å pløye om høsten. Fare for erosjon
og utvasking av næringsstoff, i tillegg til nedsatt mulighet til overvintring for
jordorganismene ved pløying om høsten, tilsier likevel at en i økologisk
landbruk bør vårpløye. Unntak kan være ved bryting av gammel eng og
vending av stiv leirjord.
Figur 14.1 Skumutstyr (a) og forplog (b) gjør at planterester og gjødsel legges ned fôra før veltefjøla legger
seg over selve pløgsla.
Foto: Kverneland Group.

JORDARBEIDING OG JORDPAKKING · KAPITTEL 14
Bruk av skiveristel og forplog eller skumskjær øker effekten av pløyinga på
ugraset. En skiveristel som arbeider ned til 10–12 cm, skjærer av horisontale
røtter av flerårig ugras. Forplogen skjærer av den øvre trekanten på plogvelta
og plasserer den i bunnen av plogfåra. Dette setter ugraset mye tilbake. For å
oppnå full effekt er det viktig at plogdelene er godt vedlikeholdt og skarpe.
Pløyedybde
For å unngå langsom og anaerob omdanning av det organiske materialet er
det en fordel med grunn pløying. Jo luftigere jorda er, jo dypere pløying er
forsvarlig. Grunn pløying setter store krav til nøyaktig innstilling av utstyret.
I de fleste tilfeller vil en pløyedybde på 15–18 cm være passende. Ønsker en
å motvirke danning av plogsåle, bør en variere dybden fra år til år, eller
montere en jordløsner på plogen. Imidlertid kan ei plogsåle virke som en
trykkfordeler, og jordløsning kan i enkelte tilfeller virke negativt.
14.2 Alternativer til vanlig pløying
Som nevnt ovenfor har pløying flere negative sider, og mange er på jakt etter
alternativer.
Få metoder virker like godt mot rotugras som pløying.
I Tyskland og Danmark benytter enkelte økologiske garder Kemink
jordarbeidingssystem. Pløying brukes ikke, i stedet brukes faste kjørespor og
grubbing i 40–50 cm dybde. Festestanga på grubberen er smal og mest mulig
loddrett for å forstyrre jorda minst mulig. Selve gåsefoten løfter jorda og
bryter i stykker større jordklumper. Systemet er ellers spesielt ved at det ikke
tilføres næring utenfra, og ved at belgvekster brukes i liten grad.
Organisk-biologisk jordbruk er en av driftsformene i økologisk landbruk.
Metoden er særlig utbredt i Tyskland og Sveits. I organisk-biologisk drift skal
en helst ikke bruke plog. De negative virkningene på mikroorganismene
i jorda ved å vende jorda vurderes som så store at slik jordarbeiding frarådes.
Jordorganismene er tilpasset levevilkårene i helt spesielle sjikt, og trives ikke
hvis de blir flyttet til andre nivå. I stedet blandes mindre mengder organisk
materiale skånsomt inn i den øverste delen av jorda og rotugraset reguleres
på andre måter enn ved pløying.
Faste kjørespor kan være aktuelt i radkulturer, korn og andre kulturer. Jorda
bearbeides da med ulike redskaper mellom kjøresporene. Faste kjørespor gir
mulighet til god jordstruktur, men forutsetter liten kjørebredde, noe som
betyr mye kjøring.
En stubbkultivator kan utføre all grovere jordarbeiding på lett jord ned til
cirka 15 cm. Planterester og husdyrgjødsel må være findelt før det blandes
inn i jorda, slik at det blir moldet skikkelig ned. Et aktivt jordliv med mye
meitemark gjør det lettere å klare seg med bare en kultivator.
I vanlig landbruk er det utviklet driftsmetoder med redusert jordarbeiding,
blant annet innenfor korndyrking. En kan spare drivstoff og arbeidstid, men
i de fleste tilfeller forutsetter slik drift bruk av kjemiske ugrasmidler. Dermed
er dette så langt lite aktuelt i økologisk drift.

NORSØK · Økologisk handbok
14.3 Jordløsning med andre redskaper
Slodden brukes etter pløying for å jevne jordoverflata. Slodden er dårlig
egnet til å molde ned gjødsel, så husdyrgjødsel og kompost bør spres etter
slodding.
Harver brukes til å smuldre jorda, for å lage såbed og for at mest mulig av
næringen i jorda skal bli tilgjengelig for planterøttene. Harving brukes også til
nedmolding av husdyrgjødsel, innblanding av planterester og oppriving av
frøugras.
Det finnes mange ulike harver, både med og uten kraftuttaksdrift. Skålharva
er et sleperedskap som kan være aktuelt i økologisk drift ved sin gode evne til
å molde ned organisk materiale, men en må være oppmerksom på at jorda
kan bli pakket under jordlaget som bearbeides. Langtindharver brukes til
ugrasharving, men løsner også tett jordskorpe.
I enkelte tilfeller kan det være nødvendig med dypløsning, som foregår
dypere enn vanlig pløyedybde. Dypløsning kan brukes for å øke
mineraliseringen i jorda, eller for å løsne pakket jord. Det er svært viktig at
det går lang nok tid etterpå til at løsningen får satt seg, før det foretas ny
kjøring og ny bearbeiding. Hvis ikke har en brukt mye energi til å ødelegge
jord og ikke oppnådd noe positivt.
Kraftige grubbetinder med brede gåsefotskjær kan brukes til dypløsning.
Faste kjørespor vil være en stor fordel ved flere gangers kjøring.
Kraftuttaksdrevne redskaper har mange fordeler:
• bedre virkningsgrad
• mindre kjøring
• mindre trekkraft nødvendig
• større mulighet til å tilpasse bearbeidingen i forhold til kjørehastighet
• raskere arbeid
Kraftuttaksdrevne redskaper er imidlertid mer kompliserte, dyrere og tyngre
enn sleperedskaper. Ved gal bruk av slik redskap kan jordaggregatene bli
knust og jorda pulverisert, noe som kan gi langvarig skade på jordstrukturen.
Fuktig jord og høyt turtall på arbeidsorganet øker mulighetene for uheldige
virkninger av slik jordarbeiding. Mange meitemark skades ved bruk av
jordfres, og rotugras kan bli oppformert ved oppkutting av røtter og
utløpere. Dette er uheldig når en lager såbed, men positivt når en vår- eller
høstbrakker.

JORDARBEIDING OG JORDPAKKING · KAPITTEL 14
Figur 14.2 Jordfres (over) og rotorharv (under).
Foto: Kverneland Group.
14.4 Ugrasharving og jordarbeiding
i mørke
Ugrasharving i for eksempel korn kan ha viktige jordarbeidingseffekter. Slik
harving løsner skorpa etter nedbør og ved tilslemming, noe som forbedrer
lufttilgangen og mineraliseringen i jorda.
Foregår jordarbeidingen i mørke, bidrar det til å redusere mengden ugras
som spirer. For å oppnå en slik effekt kan arbeidet utføres om natta eller om
dagen med tildekket redskap. Særlig harving og såing utført i mørke har vist
seg å gi god effekt. Uten lystilgang får ikke nye ugrasfrø det lille lysglimtet de
trenger for å spire, slik de ellers får ved ordinær jordarbeiding. Det er derfor
operasjonene som utføres sist, som det er viktigst å utføre i mørke. Dette er
særlig effektfullt for ugrasarter med små frø, for eksempel meldestokk,
balderbrå, tunrapp og vassarve. Ulempen med jordarbeiding i mørke er at en
ikke ser selve redskapen.
14.5 Jordpakking
Jordpakking kan oppstå ved bruk av tung redskap, særlig når jorda er fuktig.
Fuktig jord er mye mer utsatt for kjøreskade enn tørr jord.

NORSØK · Økologisk handbok
Kornfordeling og humusinnhold har mye å si for hvor godt jorda tåler
pakking. Leire, silt og finsand kan være svært utsatt for jordpakking, mens
grovere sandjord tåler en del mer kjøring enn disse. Steinrik jord som
morene tåler også en del kjøring på grunn av en heldig kornsammensetning.
Med økende innhold av organisk materiale øker evnen til å tåle
kjørebelastning. Myrjord, uten mineralpartikler, er imidlertid utsatt for
kjøreskader.
Jordpakking ødelegger jordstrukturen og tetter de store porene som er
viktige for vann- og lufttransport. Jordarbeidingen blir dermed mer krevende
på pakket jord. Rotutviklingen hemmes, omdanning og mineralisering går
langsommere, nitrogen går lett tapt til luft, og belgvekstenes
nitrogenfiksering hemmes når jorda er pakket. Noen ugrasarter klarer seg
bedre enn kulturplantene i pakket jord. Et eksempel er tunrapp, som trives
på et hardtrampa tun.
Figur 14.3 Skade etter kjøring på for våt jord. Strukturen er kjørt i stykker og jorda er blitt pakka.
Resultatet er elendige forhold for plantevekst.
Foto: NORSØK.
Jord som er pakket, tørker seinere opp om våren og etter nedbør, og er
vanskelig å drenere. Overflateavrenning og fare for erosjon øker også når
jorda er pakket.
Følger av jordpakking:
• nedsatt avling
• mindre belgvekster og grasplanter, mer ugras i enga
• dårligere avlingskvalitet
• økt forurensningsfare
• økt erosjonsfare
• seinere våronn
• flere overvintringsskader på eng
• mer energi og tid må brukes til jordarbeiding og ugraskamp

JORDARBEIDING OG JORDPAKKING · KAPITTEL 14
Tiltak mot jordpakking
Tett plantedekke beskytter mot jordpakking, ved at røtter og plantedeler
armerer jorda.
Anlegg av kjøreveier i kanten av jordet og rasjonell kjøring ved de ulike
operasjonene reduserer kjøringa på dyrket mark. Med faste kjørespor
reduseres kjørearealet, og jordpakkinga konsentreres til bestemte steder på
den dyrkede marka.
Maskinvekt
Naturlig nok har tung redskap større mulighet til å pakke jorda enn lett
redskap. Tyngden av redskapen forplanter seg nedover i jorda. I øvre del av
jorda er både marktrykk og pakketrykk viktig.
Marktrykket kan reduseres med bredere dekk, tvillinghjul og lavere lufttrykk
i dekkene. Fra 30 cm dybde og videre nedover er det den totale tyngden av
redskapet som har størst betydning. Trykket nedover i jorda påvirker større
dybder ved økende vekt på redskapet.
Det er imidlertid viktig at pakketrykket under normal pløyedjubde ikke når et
nivå som gir reduksjon i porestørrelsen. Et lufttrykk i dekkene på mindre enn
60 kPa tåler en aksellast på opptil 3000 kg i de fleste tilfeller.
Kjørehastighet
Jordpakkinga kan øke på grunn av økte vibrasjoner og slag fra kjøretøyet ved
større hastighet. Sluring er uheldig ved at jorda i sporet blir pakket og eltet.
Sluring kan reduseres på mange måter: tvillinghjul, redusert dekktrykk, ekstra
belastning på drivhjulene og bruk av firehjulsdrift. Firehjulsdrift kan for
øvrig misbrukes, framkomstevnen blir så god at det er mulig å kjøre på jordet
uten at jorda er lagelig.
Hjulutstyr
Flyteevnen øker når tyngden fordeles på ei større flate. Bredere dekk,
tvillinghjul eller boggi kan brukes.
Lavt lufttrykk i dekkene gir større anleggsflate og dermed mindre marktrykk.
Det gir hjulene bedre grep, men lasteevnen reduseres. Økes dekkbredden til
det dobbelte, kan en med samme lufttrykk doble akseltrykket. Lufttrykket
ved kjøring på jordet kan reduseres til 0,5–0,6 bar for tvillinghjul og 0,8–1,0
bar for enkelthjul. Nyere radialdekk kan kjøres med lavere lufttrykk enn
diagonaldekk, med et dekktrykk ned til 0,6 bar. Kontakt dekkleverandør eller
sjekk trykk- og belastningstabellen for eksakte verdier. Det finnes dekk med
spesiell gummiblanding for grasmark.
Viktig å huske på om jordarbeiding og jordpakking
• God biologisk aktivitet i jorda danner grunnlaget for god jordstruktur.
• Med tunge redskaper på fuktig jord øker faren for jordpakking.
• God pløying er et viktig ledd i ugrasreguleringa.
• Mest mulig skånsom jordarbeiding er best for struktur og organismer
i jorda.
• Jordarbeiding i mørke reduserer mengden ugras som spirer.

NORSØK · Økologisk handbok
• Godt plantedekke størst mulig del av året reduserer faren for erosjon
og næringstap.
14.6 Tiltak mot erosjon
Faren for erosjon varierer, avhengig av både naturlige og driftsmessige
forhold. Naturlige forhold som klima og vær, jordegenskaper og terreng kan
en i liten grad gjøre noe med. Blir jorda liggende lenge uten plantedekke,
øker faren for erosjon, særlig i tider med mye nedbør eller snøsmelting.
Driftsmessige tiltak for å redusere erosjon deles inn i agronomiske og
tekniske tiltak.
Agronomiske tiltak
Eng i vekstskiftet reduserer muligheten for erosjon. Bruk av belgvekster eller
raigras som underkultur, mellomkultur eller fangvekst øker tida med
plantedekke i et vekstskifte med åkerkulturer.
I et allsidig vekstskifte kan det være nødvendig å utelate åkervekster fra
erosjonsutsatte arealer.
Ved dyrking av høstkorn har jorda plantedekke gjennom vinteren, og gir på
den måten mindre risiko for erosjon enn høstpløyd vårkorn. Av samme
grunn gir vårpløying mindre fare for erosjon.
Tilsetning av organisk materiale kan forbedre jordstrukturen og slik minske
erosjonsrisikoen. Bruk av lett utstyr gir mindre kjøreskader og dermed
mindre erosjonsrisiko.
Redusert jordarbeiding og konturdyrking reduserer også faren for erosjon.
Tekniske tiltak
Tekniske tiltak kan ikke erstatte agronomiske tiltak, men de kan brukes
i tillegg, særlig der det er stor fare for erosjon. Det er særlig viktig å ha
kontroll med overflatevannet, noe som krever god drenering.
Aktuelle tekniske tiltak mot erosjon kan være:
• kummer for overflatevann i forsenkninger som går på tvers av fallet
• avskjæringsgrøfter og grasdekte vannveier
• anlegg av terrasser og voller
• vegetasjonssoner langs bekker og vassdrag
• god drenering
Anbefalt litteratur
Bjerkholt, J.T. 2002: Hydroteknikk – Vanning, drenering og avløp fra
landbruksarealer. GAN Forlag
Hansen, S. og K. McKinnon. 1999: Økologisk jordkultur. Landbruksforlaget
Morken et al. 2003: Landbruksmaskinar. GAN Forlag
Preuschen, G. 1990: Die Kontrolle der Bodenfruchtbarkeit. Eine Anleitung zur
Spatendiagnose. SÖL-Sonderausgabe nr. 2, Stiftung Ökologischer Landbau,
Bad Dürkheim, Tyskland

JORDARBEIDING OG JORDPAKKING · KAPITTEL 14
Ryeng, V. (red.) 1996: Maskinbruk i nord. Driftsteknikk tilpasset naturgrunnlaget.
Landbruksforlaget
Skøien, S. 1995: Jordkultur. Landbruksforlaget
Skøien, S. 2003: Jordlære. 2. opplag. GAN Forlag
Søgaard, C. 1995: Kemink exact jordbehandlingssystemet – et økologisk alternativ?
Kemisk Institut, Den Kgl. Veterinær- og Landbohøjskole, København

NORSØK · Økologisk handbok
15 Drenering
Anders Hovde, Fylkesmannen i Møre og Romsdal, landbruksavdelinga
Ved dårlig drenering tørker jorda langsomt opp etter regnvær og særlig om
våren. På flate steder kan dessuten overflatevann bli stående.
Kulturplantene trives ikke på dårlig drenert jord. De er mer utsatt for
sjukdomsangrep, og vi får inn ugras som vassarve, linbendel, krypsoleie,
sølvbunke, knebøyd revehale, siv og starrarter. Avlingene blir små og av
dårlig kvalitet. Dårlig lufttilgang i rotsonen kan føre til denitrifikasjon og
dårlig utnyttelse av tilført gjødsel.
Ved drenering kan en unngå disse negative effektene av for mye vann.
Avlingene vil øke i mengde og kvalitet, driftsforholdene blir bedre, og en
kan få større frihet med hensyn til valg av vekster. I økologisk landbruk er
god drenering spesielt viktig. Jordlivet er avhengig av oksygen for å
omdanne næringen i organisk gjødsel slik at den blir tilgjengelig for
plantene.
Begrepet drenering omfatter all bortledning av vann, både på overflata ved
profilering, gjennom åpne grøfter og kanaler, ved ulike typer av lukka grøfter
eller ved gjennomgraving av tette lag. Den første dyrkinga av jord her
i landet var på selvdrenerende grunn. Behovet for drenering oppstod etter
hvert som dyrkinga økte og flere typer arealer ble tatt i bruk. Av det totale
dyrkede arealet i landet på cirka 10 millioner dekar regner en med at 60 %
har behov for drenering. Behovet er størst på myrjord, leirjord og morenejord.
Porevolum
Jordas kornstørrelse og lagdeling er blant de ting som avgjør hvor raskt
vannet siger nedover i jorda etter nedbør. Etter hvert som jordas porer
tømmes for vann, fylles de med luft. I motsetning til enkelte vannplanter
som kan vokse helt neddykket i vann, må kulturplantene ha minst 10 %
luftfylte porer i omkringliggende jord for at de skal trives. Denne
prosentandelen påvirkes av temperatur og vekstforhold, blant annet ved at
høye temperaturer gir økt aktivitet og dermed større behov for luftveksling.
Ved drenering sørger vi for at det naturlige poresystemet i jorda tømmes
raskere for vann, og at luftfylte porer finnes dypere nede i jorda.
I det moderne, mekaniserte jordbruket er det ofte de tunge maskinene som
forårsaker strenge krav til drenering. Særlig moldrik jord og leirjord tåler
dårlig å bli eltet og pakket i våt tilstand fordi det reduserer andelen av store,
luftfylte porer sterkt. En våt flekk vil alltid spre seg utover når den eltes og
pakkes av traktor og redskaper. Tråkk av tunge beitedyr gir den samme
negative effekten.

15.1 Økonomi
DRENERING · KAPITTEL 15
Om det lønner seg å drenere, er en økonomisk vurdering, som avhenger av
verdien av forventet avlingsøkning, sammenholdt med grøftekostnader,
rentenivå og avskrivningstid. Årlig kostnad er anleggskostnader fratrukket
eventuelt tilskudd, delt på antallet år som grøftene vil vare. Inntekta omfatter
større og mer årssikre avlinger, bedre kvalitet og lettere drift.
Avlingsøkninga etter drenering vil selvsagt variere sterkt med jordas tilstand.
Det er ikke uvanlig at avlinga er redusert til under 200 FEm per dekar før en
foretar omgrøfting, og da vil en kunne oppnå inntil 100 % avlingsøkning.
I tillegg kommer fordelene med bedre driftsforhold, bedre utnyttelse av
gjødsla og mindre overvintringsskader. Selv en avlingsøkning på 100 FEm vil
gi et positivt økonomisk utbytte ved en fôrenhetspris på kr 3, en
grøftekostnad på kr 3000 per dekar, et rentekrav på 7 % og en
avskrivningstid på 20 år (tabell 15.1). En regner med kr 100 per dekar og år
i bedrede driftsforhold og mindre overvintringsskade. Tabell 15.1 må
betraktes som en skisse som viser hvordan overskuddet kan regnes ut, men
er ingen fasit. Ved større avlingsøkning enn 100 FEm blir selvsagt
overskuddet større.
Tabell 15.1 Nytte- og kostnadskalkyle ved drenering (uten tilskudd)
kr per dekar per år
Nytte:
Avlingsøkning: 100 FEm à kr 3 300
Bedre driftsforhold med mer 100
Sum nytte
Kostnad:
400
Årlige anleggskostnader, avskrivninger + renter: kr (3000 / 20) + kr 105 255
Vedlikehold 25
Emballasje og ensileringsmidler 30
Sum kostnad 310
Nytte – kostnad 90
Tilskudd
Etter at statstilskuddet til grøfting forsvant i 1989, ble det i 1999 og 2000 gitt
tillatelse til bruk av BU-midler til grøfting av tidligere dyrket jord for hele
landet. Tilskuddet ble fjernet igjen fra og med 2001, så det gis ikke lenger
statstilskudd til grøfting, men i enkelte kommuner finnes det særlige
ordninger, slik som kommunale landbruksfond, som kan gi støtte til grøfting.

NORSØK · Økologisk handbok
15.2 Jordundersøkelser og valg av
dreneringsløsninger
For at en skal kunne gjøre de riktige valgene når det gjelder
dreneringsmetoder og arbeidsteknikker, må en først gjøre seg kjent med
forhold ved det aktuelle området, slik som:
• terrengformene
• jordartene
• lagdelingen
• vannstrømmene i grunnen og på overflata
• grunnvannsnivået
• plassering av og tilstand til eventuelle eldre dreneringssystemer
På myrjord er det i tillegg viktig med systematiske registreringer, gjerne
i regelmessig rutenett, av forhold som:
• myrdybden
• torvkvaliteten
• fallforholdene
• undergrunnsjordas beskaffenhet
Ikke bare valg av løsning, men også omfanget av tiltaket er avgjørende for
det økonomiske resultatet. Både forundersøkelsene og selve
dreneringsarbeidet må legges opp slik at en hele tida har oversikt over det
problemet som skal løses, slik at en ikke gjør mer enn det som er nødvendig.
Ved omgrøfting av tidligere dyrket jord har det de seinere år blitt mer vanlig
å velge en kombinasjon av flere ulike teknikker. Dette kan for eksempel være
at en tar noen svært dype, lukka grøfter i overkant av stykket for å senke
grunnvannet, mens en inne på stykket foretar profilering for å få
overflatevannet vekk raskt, eller gjennomgraving av tette lag med skråstilte
sandlag for få vannet til å synke ned i grunnen. Vanlige lukka grøfter kan
også være aktuelle under visse forhold.
Drenering av myr i flatt terreng krever oftest helt andre løsninger enn
drenering av grunnvannsig i hellende terreng. Langs kysten har vi også
myrdanning i hellende terreng, noe som krever spesielle dreneringstiltak.
De vanligste dreneringsløsningene er grøfting med lukka grøfter, forming av
overflata ved hjelp av profilering, omgraving eller omblanding av tette
jordlag, og bruk av åpne kanaler. En bruker ofte en kombinasjon av flere av
disse løsningene.
15.3 Grøfting med lukka grøfter
Grøfting med lukka grøfter kan brukes både som eneste drenering og som
supplement til profilering, omgraving og åpne kanaler. Størst anvendelse har
lukka grøfter i de tilfellene en vil drenere bort strømmende grunnvann som
kommer for nær overflata i hellende terreng, og for å holde en stabil og lav
nok grunnvannstand der det er flatt. Der jorda ikke er for tett, vil en også
kunne oppnå en raskere opptørking av overflata ved at vannet strømmer
raskere gjennom profilet og ut av feltet etter nedbør og ved snøsmelting.

DRENERING · KAPITTEL 15
For å ta oppstikk ved bakkefoten på overgangen mellom mineraljorda
i bakken og myra på flata nedenfor kan en eller flere dype grøfter satte med
rør og fylte med grus og/eller singel være nødvendig. Alternativet kan være
én dyp, åpen kanal.
Et dreneringsfelt i hellende terreng må alltid ha flomgrøfter øverst og mot
udyrket jord. Drensgrøftene legges mest mulig på tvers av fallretningen, og
rørene bør legges direkte ut i åpen kanal uten samlegrøfter. Dette gjør det
enklere med kontroll og spyling.
På flat, dyp myr er det viktig at grøftene blir lagt med fall fra grunn til dypere
myr. Dersom det blir gjort motsatt, kan myrsynkingen føre til motfall
i rørene etter en tid. Fra vannet i kanalen og opp til rørmunningen bør det
være en drypphøyde på minst 30 cm.
I de fleste tilfeller blir det anbefalt å legge rør og filter straks grøfta er gravd.
I svært våt og dyp myr kan dette være vanskelig fordi det er så mye vann
i grøftene. En må da foreta en foreløpig grøfting, gjerne med grøftefres, for å
få jorda til å tørke og fastne noe før en kommer tilbake og grøfter med rør.
I tett myr bør grøftene stå åpne et års tid før de fylles igjen, for at strukturen
i grøftekantene og fyllmassen skal forbedres ved lufting, tørking og frysing.
Grøfteavstand
Avstanden mellom grøftene blir oftest fastsatt på grunnlag av skjønn og
erfaring. På Vestlandet og i Nord-Norge er 4–8 m vanlig ved systematisk
grøfting, på Østlandet opptil 12 m. Det er mye å tjene på å ikke grøfte tettere
enn nødvendig. En bør derfor gjøre grundige vurderinger og heller
kombinere de lukka grøftene med åpne kanaler, profilering og omgraving.
Tettest grøfting kreves på tett jord som leire og brenntorvmyr.
Dybde
Det vanlige er å tilrå 1,0–1,3 m dype grøfter, men en skal ikke være redd for
å grøfte dypere enn dette der forholdene ligger til rette for det. Eksempler på
behov for dypere grøfting er områder der torva er lite omdannet og
inneholder mye vann, eller for å senke grunnvannet i svakt hellende terreng.
Når grunnvann skal tas inn i røret, bør grøfta fylles med stein, singel eller
grus. All fyllmasse bør i tillegg være så gjennomtrengelig som mulig. På flat
mineraljord der det må graves fall, har en av og til gått helt ned i 0,8 m
grøftedybde i øvre enden av grøfta.
Fall
Vanlige 50 mm grøfterør må aldri legges med mindre fall enn 1 : 200. Helst
bør fallet ligge mellom 1 : 50 og 1 : 100. Dersom rørene legges i et torvprofil
og ikke på fast bunn, bør fallet aldri være mindre enn 1 : 100, fordi ujevn
synking lett kan føre til bakfall og vannlås. Dersom rør blir lagt med fall fra
dyp mot grunnere myr, bør fallet være ekstra godt, fordi myra synker mest
der det er dypt.
Ved nydyrking av myr blir ofte de åpne kanalene gravd et år eller to før feltet
grøftes. Langs kanalen har det da alt vært en betydelig synking når grøftinga
tar til. Dette må en ta hensyn til, slik at grøftene får ekstra godt fall fra
kanalen og 10–20 m inn i myra.

NORSØK · Økologisk handbok
For å hindre at rørene gror fulle av røtter fra plantene (særlig løvkratt) som
etablerer seg i kanalen, kan det være lurt å legge en rørlengde eller to uten
perforering fra kanalen og inn i myra. Det samme gjelder ved leplanting
i ytterkant av feltet.
Dersom fallet skal varieres i et åpent eller lukka vannløp, bør fallet, på grunn
av faren for slamavsetninger, først være lite for deretter å økes mot utløpet.
Grøftelengde
Lengden på lukka grøfter bør helst ikke være over 100 m. Særlig der fallet er
dårlig, eller der det kan bli aktuelt med spyling, er det viktig at ikke grøftene
er for lange.
Filter
Straks røret er lagt, må det dekkes av et filter, som er et porøst materiale.
Filteret skal:
• lette tilstrømningen til røret
• hindre at det trenger slam inn i røret
• beskytte røret mot mekaniske påkjenninger
Undersøkelser av eldre grøfter viser at manglende eller dårlig filter er en av
de vanligste årsakene til svekking av grøftenes effektivitet. Filteret er derfor
en svært viktig detalj som må fylle et visst volum rundt røret og ikke bli
presset sammen av trykket.
• Grovsand (0,6–2 mm)
er det filteret som beskytter røret best. Sanden må ikke inneholde for
mye finmateriale (silt). En bør nytte 3–5 cm overdekking eller 1–1,5 m 3
per 100 m grøft. Ulempen med sand er at den er tung og kostbar å frakte.
Derfor kan den være vanskelig å få ut på våt jord. Dersom det er mye
jern i jord og vann, bør en velge organisk filter (sagflis, mose) framfor
sand.
• Sagflis
er et godt filter. En bør helst nytte grov sagflis og en overdekning på 10
cm, eller cirka 2 m 3 per 100 m grøft. Der det er fare for rustutfelling, er
sagflis bedre enn sand. Dersom sagflisa blir stående konstant under vann,
kan det være fare for danning av slim som kan hindre
gjennomstrømningen.
• Mose og torvstrø
er gode filter, men bør helst tørkes noe på forhånd. En må passe på å
fylle godt til rundt hele røret.
• Grovere flis fra flishogger
har vært lite utprøvd. Der slik vare kan skaffes rimelig og er praktisk å
handtere, bør den kunne brukes. Flisa bør være så finhogd som mulig,
dessuten bør den ligge ute et års tid, slik at sukkeret blir vasket bort. En
kan prøve med en overdekking på 15 cm, eller cirka 3 m 3 per 100 m
grøft. På jord som ikke er spesielt slamfarlig, er det trolig at dette blir
gode grøfter. Det er en viss fare for slimdanning i rørene den første tida.

DRENERING · KAPITTEL 15
• Andre organiske materialer
Halm og kutterflis bør ikke brukes. Halm gir mye slim i rørene, og
kutterflis blir for tett.
• Mineralull eller liknende
har vært en del brukt, oftest med dårlig resultat. Filteret blir lett tett på
grunn av sammenpakking, utfellinger, finpartikler og gassbobler. Slikt
materiale må derfor ikke brukes.
Ved nydyrking bruker en gjerne det filtermaterialet som er tilgjengelig på
stedet (mosetorv), mens filter vanligvis må transporteres til feltet når en
grøfter om på tidligere dyrket jord. Oppå filteret må det straks legges et lag
med porøs jord, slik at en får en overdekking på 20–30 cm. Dette holder
filteret på plass og hindrer at det flyter bort dersom grøfta renner full av
vann. Grøfter med plastrør uten brukbart filter fungerer dårlig i de fleste
jordarter.
Ved grøfting av tett myrjord bør grøftene stå åpne et års tid etter at rør, filter
og litt jord er lagt på. Tørking og frysing av grøftefyllet gjør nemlig grøftene
mer effektive enn direkte attlegging. Sterk kalking av grøftefyllet gir en
liknende effekt.
Grøftemateriell
Materialer av plast, stein eller tre kan brukes som grøftemateriell, men ulike
typer plastrør er det vanligste.
Plastrør
Korrugerte plastrør leveres vanligvis i kveiler på 25, 50 og 100 m. Rørene er
lette og billige, og har god inntakskapasitet og veggstyrke. Ulemper ved
denne typen er at de lett føyer seg etter små ujevnheter i bunnen av grøfta,
og at en lett får avleiringer i slamfarlig jord. Det er tungvint å legge kveila rør
for hand, og dessuten er spyling vanskelig i korrugerte rør fordi spyleslangen
(dysa) lett henger seg opp i rillene.
Slette plastrør i rette lengder, med glatt innside og utside, har vært mye brukt
på myrjord. Røret er litt dyrere enn det korrugerte, har dårligere
inntakskapasitet men bedre vannføringsegenskaper og får ikke så lett
avleiringer som korrugerte rør. Røret er lettere å spyle og er stivere. Denne
rørtypen er nå for en stor del erstattet av det dobbeltvegga røret.
Det dobbeltvegga plastrøret kombinerer de beste egenskapene til de to
førstnevnte rørtypene og blir i dag anbefalt i de fleste tilfeller, særlig på myr
og slamfarlig jord.
Tunnelrør er svakere enn det dobbeltvegga røret, men har ellers bra
egenskaper. Denne rørtypen blir nå lite brukt.
Drensrør av plast blir levert i følgende dimensjoner (mm innvendig diameter):
• Korrugerte rør: 50, 65, 80, 113 og 145
• Dobbeltvegga rør: 48, 69, 100 og 147
Ved grøfting av myr eller annen slamfarlig jord der det kan bli aktuelt med
spyling, bør det brukes rør med slett innside.

NORSØK · Økologisk handbok
Steingrøfter
Grøfter satte med stein er gode og varige, forutsatt at arbeidet er skikkelig
utført. Handsatte steingrøfter er lite aktuelle i dag. Steingrøfter (steinkanaler)
satte med gravemaskin er derimot mye brukt, for eksempel i Møre og
Romsdal i forbindelse med nydyrking eller omgrøfting av jord med et
steinlag i overflata. Det er viktig å passe på at det blir et rommelig vannløp
langs bunnen av grøfta. Grøfta bør være 2–3 m dyp alt etter hvor mye stein
en vil bli kvitt. Det må være godt og jevnt fall.
Trelurer
Før plastrøret kom, ble trelurer mye brukt i myr, men en er avhengig av
tilgang på billige materialer og arbeidskraft for at det skal kunne forsvares
økonomisk å bruke disse i dag. Trelurer er uegnet i annen type jord enn myr
fordi treverket råtner fort.
Sekundærgrøfting
På grunn av tett overflatesjikt på lukka grøfter kan vannet bli stående på
overflata like over grøfterørene. En kan da ha god nytte av grubber eller
slissefres. Redskapen kjøres på tvers av de lukka grøftene med 40–60 cm
dybde. Singel eller grus nedfelt i slissesporet gjør virkningen bedre og mer
varig.
Punktdrenering
Noen steder kan en ha kraftig oppstikk av grunnvann/trykkvann i et punkt
eller i en avgrenset sone. Slike oppkommer/kilder kan føre så mye vann at de
vanskelig kan tas inn i et 50 mm drensrør gjennom vanlige mengder
filtermateriale. I slike tilfeller må en grave seg ned og føre kilden inn
i bunnen av en fylling av singel eller småstein på minst 1 m dybde. I fyllingen
legges ett eller flere 100 mm drensrør som fører vannet korteste vei ut av
feltet. Det er viktig at kilden tas inn i bunnen av fyllingen, ellers vil vannet få
tak til å grave slik at singelfyllingen fylles med slam.
15.4 Profilering
Ved profilering formes overflata for å lette avrenninga av vannet mot åpne
kanaler, gjennom sluk eller grusfilter til lukka løp eller gjennom «grønne
vannveier» og ut av feltet. Metoden er i første rekke aktuell på flat, tett
myrjord der vanlige lukka grøfter gir dårlig virkning, men den er også aktuell
på annen tett, flat jord.
Metoden har en viss utbredelse i Nord-Norge, i Trøndelag og på
Nord-Vestlandet. Den har gitt godt resultat både ved nydyrking og ved
omgrøfting av tidligere dyrket jord. Lenger sør er metoden foreløpig lite
utprøvd. Erfaringer fra forsøkene i Nord-Norge er publisert i en rekke
artikler og publikasjoner. De grunnleggende kunnskapene om
profileringsmetoden stammer fra disse. Det er også utgitt en faginfo fra
Fagtjenesten NLH (Lindberg et al. 1994). Heftet ledsages av en lysbildeserie
og lysark. Illustrasjonene, utført av Knut Lindberg og Arne Kristian Hansen,
er etter hvert blitt velkjente, og noen av dem gjengis i dette kapitlet.

DRENERING · KAPITTEL 15
Ved jevne undergrunnsforhold graves det cirka 1,5–1,7 m dype, parallelle
kanaler med 35–40 m mellomrom. Kanalmassen flyttes inn mot midten av
profilet. Med gravemaskinen tar en så fatt cirka 0,5 m nede i kanalsida og
skaver av topplaget skrått mot kanalen, slik at en skjærer terrengoverflata
cirka 10 m fra kanalen. Også denne massen flyttes inn mot midten av
profilet. Denne jorda blir brukt til å forme overflata slik at det blir et fall til
kanalene på minst 5 % (se figur 15.1).
Figur 15.1 Profil med kanaler.
Tegning: Knut Lindberg.
Dersom ikke undergrunnen er helt jevn, er det viktig at kanalene plasseres
der mineralundergrunnen ligger lavest, slik at myrsynkingen forsterker fallet
framfor å redusere det.
Eldre grøfter på tvers av profilteigene må enten vedlikeholdes slik at de
fortsatt kan fungere, eller fjernes helt ved omgraving av dyrket myrjord. En
bør grave gjennom den gamle grastorva midt på profilet for å hindre at en får
en fuktig horisont 10 m fra kanalen. Noen har løst dette problemet ved å
legge ett eller flere drensrør oppå den gamle grastorva før jorda legges på.
Ved profilering i svakt hellende terreng bør kanalene graves mest mulig på
tvers av fallet. Dette er blant annet for å avskjære grunnvannsig og
overflatevann. Teigryggen plasseres da nærmere den øverste kanalen for å få
så lite masseflytting som mulig og for å få likt fall mot begge sider (se figur
15.2).
Figur 15.2 Ved profilering i skrånende terreng bør teigryggen plasseres nærmere den øverste kanalen.
Tegning: Arne Kristian Hansen.
Ved pløying setter en plogen nær kanalkanten og pløyer skrått inn mot
midten (fiskebeinsmønster). På den måten vil en kunne vedlikeholde profilet.

NORSØK · Økologisk handbok
Det bør stå igjen en torvstripe langs kanalen på 40–50 cm, fordi en ellers vil
få en ujevn kant (som et vaskebrett) langs kanalen, noe som gjør høstinga
vanskelig. «Vaskebrettet» gjør at fôrhøsteren vil hoppe og daske mot
traktoren. Det er vanskelig å fylle «vaskebrettet» i forbindelse med harving og
slådding, fordi jorda bare vil gli ut i kanalen.
Det er viktig å høste graset helt ut på kanten. Dersom det viser seg at det
etter en tid bygger seg opp en kant som hindrer avrenninga til kanalen, kan
den fjernes i forbindelse med rensking av kanalen. Det kan ellers være et
problem at kanalene gror til med kratt, særlig selje. Dette bør renskes bort
med en brei graveskuffe. Krattet må ikke få bli så stort at det må hogges.
En smal teig trenger ikke å være noen stor ulempe driftsmessig, dersom den
er lang. Ved for eksempel 250 m lange teiger vil en kunne fylle grasvogna ved
å kjøre fram og tilbake én gang. Det kan likevel være nyttig å ordne seg slik at
en kan komme over til naboteigen på en lettvint måte. Slike overganger kan
ordnes ved å legge inn rør eller en løs trebru der kanalen munner ut
i hovedkanalen (se figur 15.3). Jorda kan gjerne forsterkes med et sandlag der
det er mye trafikk. Med en passende stor maskin og dyktig graver vil
profileringsarbeidet kunne gjøres på 6–8 timer per dekar.
Figur 15.3 Overganger for å bedre driftsforholdene.
Tegning: Arne Kristian Hansen.
15.5 Omgraving/jordblanding
Ett eller flere tette lag i profilet (aurhelle, slamlag, brenntorv) kan være en
medvirkende årsak til forsumping og myrdanning. Pakking av traktor og
beitedyr kan gi tett jord også der det i utgangspunktet var porøs og luftig
jord. Organisk jord takler beitetråkk og elting i våt tilstand dårlig. Selv om det
organiske laget i overflata er tynt, vil det ved elting kunne bli så tett at vann
ikke trenger gjennom og ned i mineraljorda i undergrunnen.
Dersom det er drenerende mineraljord under de tette lagene, kan en få
fullgod drenering ved omgraving med skråstilte lag. Teknikken varierer fra
maskinkjører til maskinkjører, og passer både ved nydyrking og ved
omgrøfting av tidligere dyrket jord. Det arbeides kontinuerlig langs en åpen
grøft som bør være 4 m bred. Torvlaget tas av først og settes lengst unna

DRENERING · KAPITTEL 15
i bakkant av den forrige grøfta. Deretter graves det gjennom alle tette lag, og
mineraljord legges oppå torva, minst ett ploglag dypt. Dermed får en
forbindelse gjennom mineraljorda fra overflata og ned i den drenerende
undergrunnsjorda. Der det er tett torvjord (brenntorv) i profilet, er det viktig
at en ikke blander slik jord sammen med mineraljorda som legges på toppen,
men gjemmer den tette torva i «stabber» nede i profilet og dyrker planter
i rein mineraljord. Ved slik gjennomgraving kan en i tillegg til bedre
drenering også forbedre tilgangen til vann og næring, siden plantene får et
dypere jordlag å arbeide med. Dette gir bedre rotutvikling, varmere jord
(flere vekster), mindre myrsynking, bedre næringstilgang og bedre bæreevne.
Metoden er prøvd flere steder i landet (Møre og Romsdal, Trøndelag, Solør)
med godt resultat.
Fra gammelt av har det vært vanlig å kjøre sand på myrene og så blande
denne inn i overflatelaget. I nyere tid har en tatt opp sand fra undergrunnen
ved hjelp av en stor plog, skrue, blandehjul eller gravemaskin. De siste åra
har nesten bare gravemaskin vært brukt til dette arbeidet. De andre
redskapene passer best på store flater og under jevne forhold med lite stein.
For å bryte opp tette lag kan også en grubber gi bra effekt, der det ikke er for
dypt ned til det tette laget.
Omgraving i hellende terreng
Mineraljord i hellende terreng vil ofte gi grunnvannsoppstikk som betinger
danning av myr. Dersom grunnvannet er rustholdig, har det gjerne dannet
seg en aurhelle som myra hviler på. Grunnvannet strømmer da gjerne like
over eller under denne aurhella.
Figur 15.4 Omgraving med skråstilte lag i hellende terreng.
Tegning: Bent Braskerud.
Arbeidet begynner med å lage en åpen avskjæringsgrøft øverst på feltet, med
avløp til kanal langs den ene eller begge sidene. Grøfta bør være minst 1,5 m
dyp. Deretter graves en grøft parallelt med avskjæringsgrøfta. Massen jevnes
ut nedenfor grøfta. Så begynner en i den ene enden og tar torvmasse
i forkant og plasserer i bakkant. Samtidig henter en mineraljord fra bunnen
og legger den fra seg på toppen av torva, slik at det blir forbindelse fra

NORSØK · Økologisk handbok
overflata og ned i det drenerende laget. Grøfta må ha fall til kanalen langs
sida av feltet. Maskinen kan enten stå i grøfta eller på nedsida av grøfta. Alle
tette lag må gjennomgraves. På denne måten arbeider en seg nedover feltet
ved å ta masse i framkant og plassere i bakkant (se figur 15.4). Stein som blir
gravd opp, kan en enten gjemme i bunnen av gravegrøfta etter hvert, eller
flytte med seg nedover til seinere bruk i steinkanaler.
Når en arbeider seg nedover feltet på denne måten, er det svært viktig at en
holder et øye med grunnvannet. Når en ser grunnvann i bunnen av
gravegrøfta, må en sørge for å fjerne det straks, enten ved å legge rør og
dekke med filter på vanlig måte, eller ved å nytte stein som er samlet sammen
til en steinkanal. Det er avgjørende at en begynner øverst. En vil da ha
kontroll med grunnvannet, og kan grøfte etter behov. Dersom en tar til
nederst, vil en ha grunnvann i arbeidsgrøfta hele tida slik at det må dreneres
på måfå.
Omgraving i flatt terreng
Der det er flatt, kan det i tillegg til omgravinga være nyttig å forme terrenget
slik at overflatevannet renner av. En kan da flytte masse langs arbeidsgrøfta
og inn mot midten av feltet fra begge sider samtidig som en graver om. Dette
kan gjøres ved at en hele tida legger fra seg massen lenger fra kanalen enn
der en tok den. En begynner da på midten og bygger opp den overhøyden en
trenger. Derfra arbeider en seg langs gravegrøfta og ut til sidekanalen,
samtidig som en stadig kommer dypere i terrenget for å skaffe masse nok til
profilet. Dersom myra er blaut og dyp, kan det være best at maskinen står
i arbeidsgrøfta og graver (se figur 15.5).
Tidsforbruket ved omgraving, slik det er skissert, bør ikke være mer enn
10–12 timer per dekar ved myrdybder opp til 1,5 m. Arbeidsmengden øker
med myrdybden, og vil ved 2 m dybde være cirka 15 timer per dekar.
Figur 15.5 Omgraving med skråstilte lag i flatt terreng.
Tegning: Joar Arne Heir.

Anbefalt litteratur
DRENERING · KAPITTEL 15
Bjerkholt, J.T. 2002: Hydroteknikk – vanning, drenering og avløp fra
landbruksarealer. GAN Forlag
Lindberg, K., A. Johansen og H. Renholen. 1994: Profilering av myrjord. Statens
fagtjeneste for landbruket. Faginfo nr. 22/1994
Aamodt, H. 1990: Drenering III. Statens fagtjeneste for landbruket. Småskrift
nr. 4/1990

NORSØK · Økologisk handbok
16 Vanning
Kari Bysveen, Forsøksring i biologisk jord- og hagebruk for Telemark,
Vestfold og nedre Buskerud
Vann er den mest begrensende faktor for plantevekst på jorda, sett under
ett. Plantene tar opp oppløste næringsstoff via vannet, og riktig vanning
bedrer frigjøringen og utnyttelsen av disse. Jordfaunaen, for eksempel
bakterier, protozoer og nematoder, er også avhengig av å leve i en
atmosfære med tilstrekkelig vann. Vann kan i noen tilfeller benyttes som
plantevernmiddel, blant annet for å redusere angrep av lus i enkelte
kulturer, samt redusere skaden av jordfly i grønnsaker.
Hvor mye vann som er nødvendig for å produsere 1 kg tørrstoff, varierer
mellom ulike planteslag og vekstvilkår. Det benyttes for eksempel 375 l vann
for å produsere 1 kg tørrstoff bygg. For en totalavling på 800 kg (inkludert
halm) per dekar, vil dette tilsvare et vannbehov på 300 mm nedbør, eller 250
mm nedbør + 50 mm rotsonevann.
16.1 Jordas vannhusholdning
Jordas evne til å lede og holde på vann avhenger av faktorer som jordart,
jordstruktur og moldinnhold. Siltjord kan transportere en viss mengde vann
opp til planterøttene etter hvert som det forbrukes, mens grovere jordarter
har minimal transport av vann oppover. I leirjord kan vannet suges opp i de
øvre lagene, men prosessen går langsomt, og forholdsvis mye vann bindes
slik at det ikke kan utnyttes av plantene. Ofte vil pløyesåle og andre
trykkskader redusere den kapillære ledningsevnen, og dermed hindre at
plantene får utnyttet vannet i jorda.
Plantenes rotsystem har avgjørende betydning for plantenes evne til å ta opp
vann. Hvor langt røttene går ned i jorda og fordeling i ulike dyp, er
avgjørende for hvor mye plantene kan ta opp av det vannet som er lagret
i jorda. Dette vil variere med kultur og jordstruktur. På sandjord er rotdypet
cirka 60 cm, mens røttene kan gå ned til 1 m på leirholdige og godt drenerte
jordarter.
16.2 Fordampning
Vannforbruket til plantene består hovedsakelig av fordampning
(transpirasjon) gjennom bladoverflata. Fordampningen påvirkes mest av
temperatur, men også andre værforhold som vind og luftfuktighet virker inn.
Vannforbruket per dag er om lag ⅓ mm for hver grad
døgnmiddeltemperaturen overstiger 5 ºC. Dette betyr at når
døgnmiddeltemperaturen for eksempel er 14 ºC, blir vannforbruket 3 mm
i døgnet. Døgnmiddeltemperaturen kan enkelt beregnes ved å ta
middelverdien av maksimums- og minimumstemperaturen i døgnet (en mer

VANNING · KAPITTEL 16
nøyaktig måling gjøres ved å beregne gjennomsnittet av temperaturen målt
tre ganger i døgnet).
Tabell 16.1 viser fordampning fra fri vannflate under forskjellige værforhold.
For Østlandet passer tabellen best for juni og juli, mens tallene kan reduseres
noe for mai og august.
Tabell 16.1 Antatt fordampning fra fri vannflate
Vann per døgn (mm)
Lav temperatur, høy luftfuktighet 1–2
Normal temperatur, tørt 3
Høy temperatur, vind 4–6
Fordampningen varierer relativt lite lokalt, så måling av fordampningen i en
region kan benyttes i flere mils omkrets. Enkelte forsøksringer har
opplysninger om fordampningen i sitt område.
Hvordan redusere fordampningen av vann
Erfaring viser at fordampningen av vann fra det øvre jordlaget reduseres
etter en vellykket ugrasharving. Dersom de øverste 1–2 cm smuldrer fint ved
harving, har en brutt den kapillære ledningsevnen oppover. Også annet utstyr
som danner et øvre jordlag som er godt smuldret i forhold til rotsjiktet, vil
redusere fordampningen av vann fra jordoverflata.
16.3 Valg av vanningsutstyr
Ved investering i vanningsanlegg må en ta hensyn til blant annet kultur,
tilgangen på vann og jordtype:
• Vanning med stort trykk og stor dyse på leirjord kan føre til at
jordpartiklene klistres så tett inntil hverandre at det dannes skorper
i overflata ved opptørking.
• Jordarter som silt og finsand har såpass god kapillær ledningsevne at
kulturer på slik jord bare unntaksvis trenger vanningsanlegg.
• Kostnadene ved å etablere nytt vanningsanlegg eller ruste opp gammelt
utstyr er såpass store at en bør gjøre grundige økonomiske beregninger
på forhånd.
• Tilgangen på vann har stor betydning for valg av anlegg.
• Arrondering har stor betydning for valg av anleggstype. Ligger jordene
spredd, vil etablering av vanningsanlegg bli svært kostbart, om det da
ikke er muligheter for fellesanlegg med andre gardbrukere.

NORSØK · Økologisk handbok
Figur 16.1 Vanningsmaskiner forenkler arbeidet og en slipper å handtere tidkrevende rørsystemer. For at
investering i slikt utstyr skal lønne seg best mulig, må en finne fram til rett dimensjon ut fra vannmengder,
løftehøyder, arealformer med mer.
Foto: Svein Skøien.
Dryppvanningssystemer er vannbesparende, men relativt kostbart. Ulike
typer dryppvanning har store fordeler i enkelte grønnsakkulturer, frukt- og
bærproduksjon samt i bladurter. Med dryppvanning vanner en bare der
kulturplantene er, og en reduserer derfor spiremulighetene for ugrasfrø
mellom planteradene og i planteraden. Videre er det svært viktig at
bladplanter, som urter og salat, ikke får jordsprut, da dette kan redusere
kvaliteten på produktene betraktelig. Utlegging av dryppslange under plast er
vanlig i for eksempel jordbær.
Teoretisk kan en gjødsle via dryppslangen, også i økologisk landbruk, men
det er da stor fare for at dyser og hull tettes av fraksjoner av organiske
gjødselmidler. Gjødselløsningen må være skikkelig fortynnet og godt filtrert
før en prøver dette.
16.4 Tidspunkt for vanning
Vanninga må ta til før planten får synlige symptomer på tørke. Begynner
plantene å visne, er det allerede for seint.
For å få en god utnyttelse av vanningsanlegget forutsettes det at en kjenner
jorda si. En må vite hvor faren for tørke er størst, hvilke kulturer som har
størst vanningsbehov, og på hvilket utviklingsstadium behovet er størst.
Dersom en har et stort areal, er det viktig å starte vanningsanlegget i tide, slik
at en rekker over hele arealet som skal vannes, før det er for seint.
Plantenes bladoverflate er fuktigere om natta enn om dagen. Dersom
tilgangen på vann er begrenset, er det bedre vannøkonomi å vanne om natta,
når fordampningen er minst. Dessuten vil en, ved å vanne om dagen,

VANNING · KAPITTEL 16
forlenge den perioden av døgnet da bladene er fuktige, noe som kan øke
faren for utvikling av enkelte soppsjukdommer.
Vanning om natta eller tidlig om morgenen bør også gjøres på planter
i oppal. Til oppalsplanter bør en dessuten sørge for undervanning framfor
vanning ovenfra.
Tidspunkt for vanning kan bestemmes etter to metoder:
• Bestemme tidspunktet ut fra tensiometermålinger
Et tensiometer måler jordas sugeevne (tension). Denne metoden passer
best på spesielle kulturer og på lettere jordarter. Vanning bør ta til når
undertrykket er på 0,4–0,5 bar. Tensiometeret må stå i bakken permanent
fra våren av.
• Bestemme tidspunktet gjennom et vannregnskap som beregner
underskuddet på vann
Her kreves det opplysninger om fordampning og nedbør.
Vannregnskap
Nedbørsmengder på mindre enn 3 mm per døgn har minimal betydning for
planteveksten. Videre bør nedbørsmengder over 30 mm per døgn normalt
ikke regnes for mer enn 30 mm per døgn. På de fleste jordtyper er større
mengder vanskelig for plantene å utnytte.
Nedenfor følger en oversikt med eksempler som kan benyttes til å lage et
vannregnskap.
Vannbehov = (fordampning fra fri vannflate × faktor × antall dager) –
nedbør
Fordampningsfaktoren for ulike kulturer i ulike måneder er veiledende og
varierer noe med blant annet kulturens utvikling. Innenfor samme måned
holder den seg derimot forholdsvis stabil (se tabell 16.2).
Tabell 16.2 Fordampningsfaktorer for ulike planteslag i ulike måneder
Kultur Mai Juni Juli August
Gras, raigras 0,6 1,2 1,2 1,1
Korn 0,6 1,2 1,2 1,1
Potet 0,5 1,0 1,1 1,0
Kål 0,5 1,0 1,2 1,1
Det skal vannes når 50 til 60 % av nyttbart vann i jorda er oppbrukt. Tabell
16.3 gir en oversikt over hvor stort nedbørsunderskuddet kan være i de ulike
jordtypene før det må vannes. Dersom vannunderskuddet for eksempel er på
30 mm i sandjord, må det vannes umiddelbart.

NORSØK · Økologisk handbok
Tabell 16.3 Maksimalt nedbørsunderskudd på forskjellige jordarter før
vanningsbehov (kilder: Forsøksringen i Hedmark og Oppland 1997,
Forsøksringen på Sør-Østlandet 1998)
Jordart og moldinnhold Nyttbart vann (mm) Maksimalt tolererbart
vannunderskudd (mm)
Meget tørkesvak jord (grovsand – sandig
lettleire)
50 20
Tørkesvak jord (siltig sand – moldfattig
lettleire)
70 30
Moldrik lettleire (matjordlaget > 30 cm) 90 40
Tørkesterk jord (moldrik lettleire,
matjordlaget > 30 cm)
110 50
Meget tørkesterk jord (siltjord, dyp myrjord) 130 60
Eksempel: Byggåker
Vi tar utgangspunkt i en uke med normal temperatur og noe vind i juli.
I løpet av ett døgn har det kommet 15 mm nedbør. Antatt fordampning er
satt til 3 mm per døgn (se tabell 16.1). Fordampningsfaktor for bygg (se
tabell 16.2) benyttes.
Tap fra plantene (3 mm per døgn × 1,2 × 7 dager): 25,2 mm
Nedbør: – 15,0 mm
Vannbehov (vannunderskudd): = 10,2 mm
Tabell 16.3 viser at ei svært tørkesvak jord kan tåle 20 mm vannunderskudd
før det må vannes.
Beregninger for å finne ut når vanninga må starte:
mm vannunderskudd før vanning - beregnet vannunderskudd
faktor for fordampning × antatt fordampning fra fri vannflate
20 mm - 10,2 mm
1,2 × 3 mm fordampning per døgn
= 3 døgn
Det kan altså gå tre døgn med samme værtype før vanning må starte.
For en mer middels tørkesterk jord som for eksempel moldrik lettleire blir
regnestykket slik:
40 mm - 10,2 mm
1,2 × 3 mm fordampning per døgn
= 8 døgn
På denne jordarten kan det gå åtte døgn med samme værtype før vanning må
starte.

Mengde
VANNING · KAPITTEL 16
Det kan vannes cirka 30–35 mm per gang. På stive, moldholdige jordarter og
på kulturer med dypt rotsystem kan det vannes mer. I kulturer med grunnere
rotsystem og på lettere jordarter er 20 mm per gang tilstrekkelig, men det må
da vannes oftere.
For små vannmengder (10–15 mm) øker som regel vannbehovet ved at
fordampningen fra jordoverflata totalt sett blir større. For store
vannmengder øker faren for utvasking av næringsstoff.
16.5 Ulike kulturers behov for vann
Korn
I kornets buskingsfase er det viktig at det er god fuktighet helt oppe
i jordoverflata. Faren for aborteringen av buskingsskudd er størst tre–seks
uker etter spiring, og vann er spesielt viktig i denne perioden. Det bør vannes
om ikke den naturlige jordfuktigheten er god nok, 10–15 mm kan være
tilstrekkelig. Tørke i buskingsfasen kan på noe sikt gi etterrenninger, selv om
vannforsyningen blir tilfredsstillende seinere. Etterrenning fører til ujevn
modning i åkeren. Vær forsiktig med vanning på tunge jordarter, fordi
jordpartiklene lett kan klistres så tett inntil hverandre at det dannes skorper
i overflata ved opptørking.
Tilstrekkelig vann i strekningsveksten og ved skyting er viktig for
avlingsnivået. Kornet bør, om nødvendig, vannes til etter begynnende
gulmodning. Dette gjelder spesielt hvete og havre, mens det hos bygg er
mindre lønnsomt å vanne etter at aksene er fullt synlige.
Potet
Potetknollene spirer selv om det er tørt. Når knollene dannes, er
jordfuktigheten viktigere, da tørke reduserer antallet knoller som dannes.
God og jevn fuktighet i knollenes vekstperiode bidrar til god knollvekst.
God jordfuktighet under knolldanningen reduserer faren for flatskurv. Dette
gjelder også for gulrot og rødbeter. På lett jord, for eksempel sandjord, bør
en være spesielt oppmerksom på dette.
Jevn tilførsel av vann er spesielt viktig hos sorter som lett danner
vekstsprekker og kolv, noe som blant annet gjelder for sortene 'Troll' og
'Peik'.
Vanning bør skje om natta, da plantene likevel har fuktig overflate. Dette kan
begrense tørråteangrepet noe. Mellom hver vanning bør bladverket tørkes
opp, og det må ikke stå vann i fåra. Forekomsten av virus, som gir
rustflekker i knollene, kan øke ved for mye vanning, men dette er mest vanlig
på jordarter som i utgangspunktet er tunge og dårlig drenert.
Følgende vannmengder per vanning kan anbefales i potet 10–14 dager etter
spiring:

NORSØK · Økologisk handbok
Sandjord: 15–30 mm
Leire: 24–40 mm
Myrjord: 40–80 mm
I tørre somrer bør det vannes med ti dagers mellomrom i juni og juli, og
deretter med 14 dagers mellomrom. Vanninga kan utsettes en dag for hver 3.
mm nedbør, forutsatt at nedbøren er over 10 mm.
Erter
Dersom det er for tørt ved begynnende blomstring hos erter, blir antallet
belger sterkt redusert. Tørke på et tidligere utviklingstrinn kan redusere antall
planter, men dette reduserer ikke nødvendigvis frøavlinga noe nevneverdig.
Frøeng
Behovet for vann i ei frøeng er størst på forsommeren. I blomstringstida bør
været helst være varmt og tørt for å få konsentrert blomstring. Plantene kan
med fordel tørke helt opp før en starter vanninga. Begynner en for tidlig, vil
bladmassen øke og gjøre treskinga vanskelig.
Gras
Eng, beite og fôrvekster trenger jevn vanntilgang hele sesongen for å gi gode
avlinger. Fordampningen fra graset etter slått vil halveres rett etter slåtten og
en–to uker framover. Timotei, raigras og hvitkløver er de minst tørkesterke
blant engvekstene. Hundegras er forholdsvis tørkesterk, men yter mer ved
god vanntilgang. Rødkløver, luserne og bladfaks er svært tørkesterke.
Vanning etter slått gir fart på gjenveksten. Vanning umiddelbart etter
spredning av husdyrgjødsel er fordelaktig for å vaske gjødsla ned i jorda og
dermed redusere faren for næringstap og tilgrising av bladverket.
Kål og kålrot
Mens kålplantene ennå er små, er ikke behovet for vann så stort.
Kålen utnytter gjødsla bedre ved rikelig vanntilgang, og jevn fuktighet er
viktig for å redusere faren for vekstsprekker i tidlig kål og kålrot.
Dersom det på et tidlig stadium er svært varmt, vil høy fuktighet øke faren
for klumprotangrep.
Gulrot
Til gulrot bør det benyttes vanningsanlegg med høyt trykk og små dyser, slik
at vannet forstøves og det ikke dannes jordskorper ved opptørking. Etter at
gulrota har etablert seg, kan tørke faktisk være fordelaktig. For tidlig vanning
i gulrot fører til mye bladverk og korte røtter.
Vanning når gulrota har utviklet fire blad (rota er da cirka 2 mm tjukk), og
10–14 dager framover, kan anbefales dersom det er fare for flatskurv.
I sørøstlige deler av landet kan angrep av jordfly være et problem i tørre og
varme år. Ved tørke i begynnelsen av juli kan vanning redusere faren for
angrep.

VANNING · KAPITTEL 16
Behovet for vann blir større når bladene begynner å dekke radene og rota er
i rask utvikling. Det hevdes at smaken på gulrota blir bedre ved jevn fuktighet.
Knollselleri
Selleri er en av de grønnsakene som gir størst avlingsøkning ved vanning.
Vanning rett etter planting er positivt for å sikre etableringen. Knollselleri
har stort vannbehov, også på ettersommeren og høsten.
Løkvekster
Vanning av løk og purre bidrar til store og årvisse avlinger. Løkvekstene
viser sjelden symptom på vannmangel, men avlingsnedgangen blir stor.
Fuktighet i forbindelse med setting er svært viktig for at nye røtter fra
løkkaka skal dannes og etablere seg. Løk bør vannes lite, men ofte (10–15
mm vanning i begynnelsen og 15–20 mm seinere). Tørre forhold på et tidlig
stadium fører til at løkdanningen avsluttes for tidlig.
16.6 Vannkvalitet
Mye partikler i vannet som benyttes til vanning, vil slite på vanningsutstyret.
For at en skal unngå spredning av bakterier og parasitter, må vannet være av
hygienisk god kvalitet. Stillestående vann får lett en oppformering av
bakterier som kan gi råteskader på kulturer som salat, blomkål og brokkoli.
Kravet til hygienisk kvalitet på vanningsvann blir trolig skjerpet i framtida,
gjennom offentlige lover og forskrifter.
Til de vanlige jordbruksvekstene våre er det av liten betydning om vannet
i vannkilden er kaldt. Vanntemperaturen vil stige litt på vei gjennom
rørsystemene, og dersom det benyttes kastespreder, stiger temperaturen
ytterligere.
16.7 Gjødsling gjennom
vanningsutstyret
Mange har god erfaring med å benytte vanningsanlegget til spredning av
fortynnet blautgjødsel. Sjekk først om dysene på anlegget er tilpasset dette.
Gjødsel- og vannforholdet kan da være 1 : 10.
Nitrogentapet blir sterkt redusert ved vanninnblanding i gjødsla. Vanning
rett etter spredning av gjødsel på eng er et godt tiltak for å få gjødsla ned
i jorda og for å redusere nitrogentapet til luft, samt tilgrising av bladverket.
På grunn av faren for overføring av bakterier og parasitter må gjødselvann
basert på fersk husdyrgjødsel ikke spres direkte på bladverket til bær,
grønnsaker og urter.
16.8 Vanning og soppsjukdommer
Mange soppsjukdommer er avhengig av at det er en tynn vannfilm på
plantene for at de skal kunne spire og vokse. Mange sjukdommer spres også
videre ved regn eller vanning når vanndråper lander i sporehopene og sporer

NORSØK · Økologisk handbok
spres videre eller sporehus sprekker. En må likevel ikke la seg forlede til å tro
at plantene blir mer robuste om en lar være å vanne dem!
16.9 Vanning og rotutvikling
Ved små vannmengder per vanning, cirka 10–15 mm, øker som regel
vanningsbehovet ved at fordampningen øker og grøden utvikler et grunnere
rotsystem. Små mengder er likevel aktuelt i forbindelse med etablering av
kulturer og dryppvanning.
Praktisk erfaring viser at ved å vanne oppalsplantene godt før utplanting
slipper en å vanne rett etter utplanting. Med dette vil atskillig mindre ugras
spire, og kulturplanten får et lite forsprang på ugraset.
Vanning tidlig om våren kan føre til dårligere rotutvikling. La plantene
utnytte den naturlige jordfuktigheten om våren, så legges grunnlaget for en
god rotutvikling.
Anbefalt litteratur
Balvoll, G. 1999: Grønnsakdyrking på friland. Landbruksforlaget
Coleman, D.C. 1996: Fundamentals of Soil Ecology, Cap. 1. University of Georgia
Forsøksringene i Hedmark og Oppland. 1997: Håndbok i Plantedyrking 1997,
s. 48–53
Forsøksringene på Sør-Østlandet. 1998: Håndbok i Plantedyrking 1998, s. 48–54
Heen, A. og J. Mjærum. 1992: Korn – Forelesningsnotat i Jordbruksvekster til
frømodning, Institutt for plantefag. Landbruksbokhandelen
Jordbruksverket. 1992: Ekologisk Trädgårdsodling – Från teori till praktik.
Informationsenheten, Jordbruksverket. 2. opplag
Myhr, E. 1989: Vatning. Småskrift 3/89. Statens fagtjeneste for landbruket
Roer, L. og T. Bjor. 1999: Forelesninger om potet. Institutt for plantefag, NLH.
Landbruksbokhandelen

17 Kalk og kalking
Kirsty McKinnon og Sissel Hansen, Norsk senter for økologisk landbruk
Jordas pH-verdi er et resultat av samspillet mellom jordtype, klima og
bruksmåte, og kan være utviklet over lang tid. Nedbørsmengden har stor
innvirkning på pH-verdien. Mye nedbør fører ofte til næringsfattig jord
med lav pH, mens jorda i områder med mindre nedbør ofte er mer
kalkholdig og næringsrik.
Mye av den oppdyrkede jorda i Norge er kalkfattig fra naturens side.
Spesielt er siltjord og jord som stammer fra grunnfjellsbergarter,
kalkfattige. Kvaliteten på leirjord varierer med forvitringsgraden. Lys og
sterkt forvitra leirjord har stort kalkbehov, mens lite forvitra leire, for
eksempel blåleire, har lite kalkbehov. Sandjord er ofte utvasket og
kalkfattig, mens morenejord kan variere mye etter opphavsmateriale og
klima. Myrjord med torv som er dannet av hvitmoser eller gråmose, er
utprega kalkfattig.
Både i naturlige økosystemer og i konvensjonelt og økologisk landbruk
opplever vi at jorda blir surere. Dette skyldes blant annet at:
• ammoniumnitrat i kunstgjødsel virker sterkt forsurende
• sur nedbør, spesielt over Sør-Vestlandet, har ført til en gradvis forsuring
av jorda over lang tid
• et norsk klima med mye nedbør gjør at utvaskingen generelt er stor.
Utvasking gjør at kalktilstanden forverres raskt, særlig gjelder dette langs
kysten
• kalsium, magnesium og andre kationer fjernes med avling. Kationene
virker basisk, og dersom de ikke erstattes ved gjødsling, forvitring eller på
annen måte, blir jorda surere
• ved biologisk nitrogenfiksering blir det et overskudd av hydrogenioner
som medfører at jorda forsures
• tilførsel av organisk materiale kan virke både sterkt forsurende, litt
forsurende og nøytralt, avhengig av en rekke faktorer
17.1 pH og plantetrivsel
De fleste kulturplanter trives dårlig ved lav pH i jorda fordi det fører til
redusert forsyning av plantenæringsstoff og hemma plantevekst. De viktigste
årsakene til at dette skjer, er at:
• tilgjengeligheten av plantenæringsstoff, spesielt fosfor, kalsium,
magnesium og molybden, blir dårligere
KALK OG KALKING

NORSØK · Økologisk handbok
• rotveksten reduseres på grunn av forgiftning. Spesielt aluminium og
mangan løses lettere ved lav pH
• omsetningen av det organiske materialet reduseres sterkt fordi bare sopp
og noen syretolerante bakteriearter er aktive
• jorda får dårlig struktur
• utvaskingen av blant annet kalsium og magnesium øker
• nitrogenfikseringen reduseres
Hvis jorda er for basisk, kan det også oppstå problemer. Mangan, sink, bor,
nikkel, kobber og jern er lite tilgjengelig ved høy pH, noe som kan føre til
mangel hos plantene. Ved sterk kalking kan også fosfor bli mindre
tilgjengelig fordi det bindes til kalsium.
Hva som er en ideell pH-verdi for sunn plantevekst, varierer med jordtype
og planteslag. I myrjord, som har et svært lavt innhold av mineralpartikler, er
for eksempel ikke aluminiumforgiftning noe problem, så her kan det være
god plantevekst under pH 5,5. Blir pH over 6,5 på myrjord, kan plantene
derimot lett få jernmangel.
Siden sandjord inneholder mye mindre lett tilgjengelige mineralpartikler enn
leirjord, tåler plantene noe lavere pH når de vokser i sandjord. Planter
i sandjord er derimot mer utsatt for mangel på mangan og sink når pH
nærmer seg 7, enn planter i leirjord.
Sterkt sur Nøytral Sterkt alkalisk
pH
4,0 4,5 5,0 5,5 6,0 6,5 7,0 7,5 8,0 8,5 9,0
Nitrogen
Fosfor
Kalium
Svovel
Kalsium
Magnesium
Jern
Mangan
Bor
Kopper
Sink
Molybden
pH
4,0 4,5 5,0 5,5 6,0 6,5 7,0 7,5 8,0 8,5 9,0
Figur 17.1 Virkning av pH på tilgjengeligheten av
plantenæring i organisk jord. Bredden på de mørke
diagrammene angir tilgjengelighet (kilde: Skøien 2003).
Planter har ulik toleranse for aluminiumsforgiftning. Bygg og løk er
eksempler på planter som er ømfintlige for sur jord og raskt får skade på
røttene når pH i mineraljord går under 5. Havre, rug og potet tåler derimot

KALK OG KALKING · KAPITTEL 17
bedre litt sur jord. Innenfor de ulike vekstene kan det også være store
sortsforskjeller.
pH og plantesjukdommer
Jordas pH-verdi virker inn på enkelte jordbundne patogener. Soppen
Plasmodiophora brassicae, som gir klumprot på kålvekster, og bakterien
Streptomyces scabies, som forårsaker skurv på potet og rødbete, er eksempler på
slike. Klumprotsmitten utvikles dårlig ved høy pH, det motsatte er tilfellet
for skurvbakterien. I et vekstskifte kan en ta hensyn til dette og kalke før
dyrking av kålvekster, men ikke før dyrking av potet.
17.2 Kalking i økologisk landbruk
Kalking fører til en kortvarig, men mer intens nedbrytning av det organiske
materialet i jorda, noe som medfører at organisk bundet næring frigis.
Kalkingspraksis må derfor vurderes med omhu for å unngå utarming av
jorda og eventuelt avrenning av næringsstoff.
Forskning gir grunnlag for å anbefale ei mer sparsom kalking i økologisk
drift sammenliknet med konvensjonell. Årsaken er at i jord som får organisk
gjødsel, skjer det ingen drastisk nedgang i pH slik tilfellet er ved bruk av
lettløselig handelsgjødsel. Tilførsel av organisk materiale reduserer også
risikoen for næringsstoffmangel eller –forgiftning, som ellers kan være et
problem ved for lav pH.
Langvarige forsøk bekrefter at tilførsel av organisk gjødsel, for eksempel
husdyrgjødsel, som regel fører til en pH-økning i jorda. Det er likevel
vanskelig å si noe generelt om pH-utviklingen i jord da det varierer mye
i forhold til klima, jordart og dyrkingspraksis. Det er derfor viktig at bonden
følger med på utviklingen av pH-verdien i jorda.
Måling av pH utføres vanligvis ved standard jordanalyser (se kapitlet
Jordprøver og jordanalyser). pH-målinger kan også utføres av gardbruker eller
ringleder ved hjelp av et pH-meter eller indikatorstrips som fås på apotek.
Store variasjoner i pH-verdien kan få uheldige konsekvenser for mikrolivet
i jorda. Av den grunn er det fordelaktig å bruke mer seintvirkende kalkslag.
Selv om det generelt er behov for mindre kalk i økologisk drift, er det
nødvendig med mer forskning på hva som er tilfredsstillende pH-verdier på
ulike jordtyper og ved ulik dyrkingspraksis, før en kan gi sikre tilrådninger for
kalking.
17.3 Kalkverdi og kalkmengder
Kalkmengden som skal til for å heve pH, varierer med jordarten. Sandjord
har liten bufferevne. Det trengs derfor lite kalk for å heve pH, men pH
synker også forholdsvis lett igjen. Jordas bufferevne stiger med innhold av
humus og leire. På leirjord og myrjord trengs det derfor mer kalk for å heve
pH like mye som i sandjord. Virkningen holder seg imidlertid lenger.
Mengden kalk som behøves, er nær knyttet til kalkmiddelets kalkverdi.

NORSØK · Økologisk handbok
Hvordan kalken virker, er avhengig av kalkslag og finmalingsgrad. Jo finere
et kalkprodukt er, jo raskere vil det løse seg opp. Innholdet av kalsium (Ca)
og magnesium (Mg) er avgjørende for evnen til å heve pH. Den
syrenøytraliserende evnen blir oppgitt som CaO-ekvivalenter.
Kalkverdi
For å kunne sammenlikne ulike kalkslag bruker en begrepet kalkverdi.
Veiledende kalkverdi over ett og fem år forteller om hvor mye kalk oppgitt
som CaO-ekvivalenter som løses opp i løpet av denne tida. Det skrives
som:
CaO-ekvivalenter oppløst 1. år / CaO-ekvivalenter oppløst i løpet av fem år
Dersom kalkverdien er 40/40, blir all kalken oppløst i løpet av ett år og har
en kalkvirkning tilsvarende 40 kg CaO når det tilføres 100 kg av kalkslaget.
Er kalkverdien 20/40, er det en kalkvirkning på 40 kg CaO i løpet av fem
år, men bare 20 kg første året. Den veiledende kalkverdien er svært nyttig
for sammenlikning av ulike kalkslag som er til salgs på markedet.
En landsoversikt over kalkingstyper med veiledende kalkingsverdi finnes på
nettstedet til Landbrukstilsynet, http://www.landbrukstilsynet.no, under
gjødselvarer. Der ligger det også et skjema for beregning av kalkverdi (et
Excel-skjema som kan lastes ned). Ikke alle kalkingsmidlene i oversikten kan
brukes i økologisk drift (se underkapitlet Regler for økologisk landbruksproduksjon).
Tabell 17.1 Anslag over hvor mange CaO-ekvivalenter som trengs for å
heve pH-verdien 0,1 enhet på ulike jordarter
Jordtype Mengde CaO i kg per dekar
Grovsand 30
Finsand 40
Silt 50
Mellomleire 50
Stiv leire 65
Mineralblandet moldjord 75
Myrjord 90
Mengden som skal brukes av aktuelle kalkingsmiddel, regnes ut ved å bruke
veiledende kalkverdi, vanligvis femårsverdien.
Kalkbehov i kg per dekar =
kg CaO-ekvivalenter × 100
kalkverdi

17.4 Kalkingsmidler
KALK OG KALKING · KAPITTEL 17
De viktigste kalkingsmidlene er kalkstein, dolomitt og skjellsand. Noen andre
typer er beskrevet, da de finnes på markedet, men ikke alle er tillatt å bruke
i økologisk drift.
Kalkstein og dolomitt
Kalksteinsmjøl er malt kalkstein. Kalkverdien ligger ofte rundt 45–50 %
CaO. Dolomittmjøl er malt dolomitt. Det inneholder magnesium (Mg)
i tillegg til kalsium. Det beregnede innholdet av CaO + MgO er gjerne knapt
55 %.
Kalkstein har raskere oppløsningstid enn dolomitt. Til spredning direkte på
jorda bør ikke kalken være finere enn 0,2 mm av hensyn til støvplagene
under spredning. Særlig grove partikler over 1–2 mm har langsom
oppløsningstid.
Man skiller mellom finmalt, grov og granulert kalk og dolomitt. Kravet til
finkalk er at 80 % av kornene skal være finere enn 0,4 mm. For grovkalk skal
bare 35 % av kornene være finere enn 0,4 mm. Grovkalk er billigere, slik at
en kan kompensere for eventuelt mindre kalkeffekt ved å bruke større
kalkmengder.
I granulert kalksteinsmjøl og granulert dolomitt er det brukt avfall fra
celluloseindustrien til bindemiddel i granulatene. Granulert vare er noe
dyrere, men er lettere å spre.
Skjellsand
Skjellsand er knuste og hele skjell i blanding med grus, sand og leire.
Kalkverdien kan variere noe, men skal tilsvare minst 30 % CaO.
Skjellsand deles inn i fire kategorier etter kvalitet og kornstørrelse:
1 godt forvitra, tynt og skjørt skjellsandmateriale (mergel, snegler og rur)
2 godt forvitra, tjukt skjellsandmateriale (blåskjell, oskjell, østers og liknende)
3 lite forvitra, tjukt skjellsandmateriale (blåskjell, oskjell, kuskjell og liknende)
4 korallskjellsand/rugl/kalkalger (Lithothamnion sp.)
Sterkt forvitra, tynne og skjøre muslinger, skjellsand av koraller og kalsifiserte
alger løser seg ganske raskt i jorda og har dermed en ganske hurtig
kalkvirkning. Slik skjellsand inneholder ofte også magnesium, og har en
kalkvirkning som er fullt på høyde med kalkstein og dolomitt.
Skjellsand av tjukke skjell med perlemorglans er svært tungt løselig, og har en
langsiktig kalkvirkning. Skjellsand inneholder ofte 20–25 % vann, og
kalkverdien må derfor justeres for vanninnholdet.
I tillegg til kalsium inneholder skjellsand større eller mindre mengder
magnesium og andre mineraler. De porøse skallene kan også være med og
bringe luft inn i ei tett jord, og grov skjellsand kan brukes som jordforbedrer
på myrjord.

NORSØK · Økologisk handbok
Brent kalk
Brent kalk lages ved sterk oppvarming av kalsiumkarbonat. Nybrent kalk
består vesentlig av CaO blandet med mindre mengder leiraktige og
sandaktige bestanddeler. En kan regne med et CaO-innhold på 80–90 %.
Kravet er at det skal minst være 65 % CaO.
Brent kalk er etsende og har en rask, men kortsiktig virkning. Dette middelet
kan ikke brukes i økologisk landbruk.
Avfallskalk og kalkholdig slagg
Noen industribedrifter leverer avfallskalk. Fra cellulosefabrikker får en
cellulosekalk som inneholder 20–30 % CaO. Fra sukkerbedrifter, garverier
og gassverk kan en også få avfallskalk. Ingen av disse midlene har per i dag
godkjenning for driftsmiddelmerket.
Biokalk/mikrokalk
Kalk kan tilføres sammen med husdyrgjødsel. Det er da snakk om svært
finmalt kalk som finnes både flytende som kalkslurry og som finmalt kalk
i fast form (se kapitlet Husdyrgjødsel og pressaft, Husdyrgjødselhandtering).
Det drives forskning for å finne fram til anbefalinger for bruk, både med
tanke på kalkvirkning på jord og eventuell nitrogenbinding i gjødsel.
17.5 Regler for økologisk
landbruksproduksjon
Ifølge liste 1 Gjødselslag og strømidler i Debio-regelverket kan skjellsand, malt og
granulert kalk og dolomittkalk (med unntak av brent kalk og hydratkalk)
brukes.
I Debios liste over godkjente driftsmidler finnes en oversikt over
kalkingsmidler som er godkjent for driftsmiddelmerket. Listen finnes på
Debios nettsted http://www.debio.no.
Viktige ting å huske på ved kalking:
• Intensiv kalking kan utarme jorda, vurder derfor behovet for kalking
nøye.
• Jord som tilføres organisk gjødsel, tåler sannsynligvis lavere pH enn det
som generelt anbefales ved konvensjonell drift.
• Kalkbehovet varierer med jordart og plantekultur.
• Sparsom kalking er i overensstemmelse med idégrunnlaget til økologisk
landbruk, der en tilstreber å bruke et minimum av tilførte ressurser.
• Rask og stor forandring i pH-verdi er uheldig for jordlivet.
• Ved lav pH kan innhold av plantetilgjengelig aluminium og mangan bli
så høyt at plantene skades og tilgjengeligheten av molybden blir dårlig.
• Ved høy pH reduseres tilgjengeligheten av fosfor, jern, bor, sink, nikkel
og kopper.

KALK OG KALKING · KAPITTEL 17
• Sjekk om kalkingsmiddelet er godkjent for bruk i økologisk drift.
Aktuell litteratur
Hansen, S. og K. McKinnon. 1999: Økologisk jordkultur. Landbruksforlaget
Magnusson, M. og M.L. Pettersson. 1998: pH och kalkning. Fakta Trädgård-
Fritid
Magnusson, M. 1999: Varför är kalk så populärt i ekologisk odling?
Forskningsnytt nr. 5/99
Skøien, S. 1995: Jordkultur. Landbruksforlaget
Skøien, S. 2003: Jordlære, 2. opplag. GAN Forlag

NORSØK · Økologisk handbok
18 Mikronæringsstoffer
Espen Govasmark, Bioforsk Økologisk
Mer enn 20 forskjellige mineraler er påvist som essensielle for planter og
dyr. Mengden av et næringsstoff som trengs daglig avgjør om det er et
makro- eller mikronæringsstoff. Mikronæringsstoffer eller sporelementer er
mineraler som trengs i svært liten mengde og oppgis i mg per kg tørrstoff.
Mikromineraler som klassifiseres som essensielle for planter er jern (Fe), bor
(B), kopper (Cu), mangan (Mn), molybden (Mo), og sink (Zn). Natrium (Na)
og klor (Cl) er essensielle for planter og dyr, men betegnes både som makroog
mikronæringsstoff i litteraturen. Dyr trenger i tillegg tilførsel av kobolt
(Co), krom (Cr), jod (I) og selen (Se), og det er viktig med tilførsel av nikkel
(Ni), vanadium (Va), silisium (Si) og fluor (F).
18.1 Regelverk
Reglene for økologisk landbruksproduksjon har klare begrensninger for
ekstra tilførsel av mikromineraler. Med mål om at økologisk landbruk skal
være mest mulig selvforsynt og bruke lokale ressurser kan ”Mineralske
gjødsel- og jordforbedringsmidler” i Liste 1 ”Ikke-økologisk gjødsel og
strømidler” bare brukes som tillegg til, og ikke i stedet for, husdyrgjødsel og
resirkulert materiale. Bruk av mineralsk gjødsel som kaliumsalter,
magnesiumsulfat og mikronæringsstoffkonsentrat krever forhåndstillatelse
fra Debio (Pkt. 3.4.3 i Veileder B – Utfyllende informasjon om økologisk
landbruksproduksjon fra Mattilsynet). Slik forhåndstillatelse kan gis ut fra
jord- og/eller planteanalyser som dokumenterer lave jord- og
plantekonsentrasjoner eller når det er mangelsymptomer på plantene.
18.2 Kjemiske mineralanalyser
Kjemiske analyser av jord utføres for å måle totalinnholdet eller estimere
plantetilgjengelig innhold av et mineral i jord. Analyser av mikronæringsstoff
er særlig aktuelt hvis det oppdages mangelsymptomer på plantene.
Totalinnhold av et mineral i jord forteller lite om hvilken mengde mineral
plantene er i stand til å utnytte og brukes i liten grad når gjødselbehovet skal
vurderes. Måling av plantetilgjengelige mineraler er en etterlikning av
røttenes evne til å ta opp mineraler fra jorda.
Analyseresultatene for innhold av plantetilgjengelige mikromineraler varierer
med metoden som brukes. Metoden må derfor være kjent når resultatene
skal tolkes, siden analyseresultat fra ulike metoder i liten grad kan
sammenliknes. Mengde ioner ekstrahert (den plantetilgjengelige fraksjonen)
er avhengig av konsentrasjonen og de kjemiske egenskapene til
ekstraksjonsmiddelet. Utbyttbare ioner er ioner i jordvæska og utbyttbare på
jordkolloidene. Plantene kan kun utnytte den utbyttbare fraksjonen av det
totale innholdet av mineralet i jorda (se også kapittel om kjemiske
jordanalyser).

Tolking av jordanalyser
MIKRONÆRINGSSTOFFER · KAPITTEL 18
Tolking av jordanalyser av mikronæringsstoff er vanskelig. pH, jordas
tekstur, innhold av organisk materiale og jordas kationbyttekapasitet har
effekt på hvor mye av et mineral som ekstraheres fra jorda, og på hva man
finner igjen i plantematerialet. Erfaringer har vist at det er vanskelig å
estimere innholdet av et mikromineral i planter kun ut fra den ekstraherbare
andelen i jorda. En av de mest avgjørende faktorene som påvirker
ekstraksjonen av et mineral i jord er pH.
Ekstraherbart sink øker med økende pH til omlag pH 7, og mengden avtar
deretter med økende pH. Mangan og kopper har liknende forløp som Zn,
men økningen avtar ved pH 5,5, mens manganinnholdet i planter avtar med
avtagende pH og øker for kopper. Jern har motsatt forløp, da økning i pH
reduserer ekstraherbart jern i jord. pH har derimot liten påvirkning på
jerninnholdet i planter. Bor er upåvirket av pH både i jord og planter. pH har
liten effekt på ekstraherbart molybden, men molybdeninnholdet i planter
øker med økende pH i jorda.
Tekstur er et mål på jordas kornethet. Fin struktur inneholder mye leire og
grov struktur mye sand. Ekstraherbart sink avtar med økende innhold av
leire. Sink i planter er lite påvirket av teksturen. Mangan, kopper, bor og jern
er det ofte mer av i leire enn sand, mens mengden plantetilgjengelig mangan
er størst i jord med grov struktur. Plantetilgjengelig kopper er det ofte mest
av i jord med fin struktur, mens tilgjengeligheten av jern og bor ofte er
upåvirket. Molybden er lettest ekstraherbart i jord med middels struktur, og
molybdeninnholdet i planter har en tendens til å øke med økende struktur.
Økende mengde organisk materiale i jord (opp til 5–10 %) påvirker mengde
ekstraherbart sink, mangan, molybden og jern. Ekstraherbart kopper og bor
øker med økende mengde organisk materiale (til 2 %), men avtar ved
ytterligere økning av det organiske materialet i jord.
Kationbyttekapasiteten (CEC) er et mål på jordas evne til å binde kationer
(positivt ladde ioner). Ved økende CEC øker den utbyttbare delen av sink,
kopper, bor, molybden og jern. Innholdet av sink og bor i planter er
upåvirket av jordas CEC, mens jern, molybden og kopper har en tendens til
å øke.
Alle disse faktorene gjør det vanskelig å bruke kjemiske analyser for å måle
mengden mikromineraler som er tilgjengelig for planter, men det er en
rettesnor. Derfor er erfaring og kontinuerlige mineralanalyser av jord viktig
når gjødselnivå skal bestemmes ut fra kjemiske jordanalyser.
Tolking av planteanalyser
Mineralene vi finner ved totalanalyse av plantematerialet viser hvor mye
mineraler som har vært tilgjengelig i jorda. Likevel er tolkingen av
mineralanalysene vanskelig pga. konsentrasjons- og fortynningsfaktorer
i plantematerialet. Mengden mikronæringsstoff i en plante er et resultat av
biokjemiske prosesser mellom rot og jord, og disse prosessene påvirker
hverandre i forskjellige retninger.
Mange faktorer bestemmer avlingen, slik at effekten av et enkelt
mikronæringsstoff på avlingen ofte er ubetydelig. Derfor kan man si at avling

NORSØK · Økologisk handbok
ikke er et resultat av mengden mikronæringsstoff tilgjengelig, men at
mengden mikronæringsstoff i plantene er et resultat av avling.
Konsentrasjonen av mikromineraler i jord og planter som en funksjon av
avling, er av interesse når man vil forstå resultatene av en planteanalyse.
Høye verdier av et mikronæringsstoff i plantematerialet kan skyldes høye
verdier i jord eller liten plantevekst. Høye verdier vil påvirke positivt pga. et
større mineralopptak. Ved redusert vekst er det ikke sikkert at opptaket av et
mikromineral reduseres tilsvarende og konsentrasjonen vil derfor øke. Ved
sterk vekst kan man få økt totalopptak av et mineral, men når opptaket settes
i sammenheng med totalavlingen kan konsentrasjonen i planten avta.
Effekten av tilførsel av et mikronæringsstoff kan derfor utebli, hvis
vekstforholdene ellers er optimale. Gjødslingseffekten er ikke analytisk
synlig, men det totale opptaket av mineralet fra jord kan ha økt.
Valg av analyse
Valg av jordprøve eller planteprøve avhenger til en viss grad av hvordan man
ønsker å bruke analyseresultatet. Best resultat vil man få ved å ta både planteog
jordanalyser, men dette er kostbart. De fleste velger å ta en jordanalyse av
mikromineralene når man likevel sender en jordprøve for å bestemme
makromineralene, jord-pH etc. Fordi det er vanskelig å finne en
sammenheng mellom innhold i jord og innhold i planter bør en investere
i planteanalyser, særlig hvis man utfører en analyse med hensyn til
mineralforsyning til dyr. Skal analysen derimot brukes for å bestemme
gjødsling, er jordanalyser enklere. Resultatet er at en får vite hva som er
potensielt tilgjengelig av et mineral i jord for plantene, jord-pH og tekstur,
samt at man unngår å måtte korrigere for plantenes utviklingstrinn, avling,
planteart og plantesammensetning. Det er likevel viktig å nevne at hvis det er
sammenheng mellom jord- og plantekonsentrasjonen av et mineral, kan
denne sammenhengen brukes til å estimere jordkonsentrasjonen ut fra
planteanalysen. Har man spesielle problemer, bør man utføre både plante- og
jordanalyse.
18.3 Plantenes evne til å ta opp
mikromineraler
Under like vekstforhold har planter forskjellig evne til å ta opp
mikromineraler fra jorda. Forskjellene bør utnyttes for en best mulig
utnyttelse og sammensetning av mineraler i plantematerialet. Ofte er det også
forskjell i mineralinnhold mellom forskjellige deler av planten. I kornplanter
er det påvist store forskjeller mellom strå og aks. Utnytter man hele
kornplanten, kan strået være en viktig mineralkilde for husdyrene og kornet
for mennesker. Slåttetidspunkt har også betydning for mineralinnholdet, slik
at innholdet i gras fra første og andre slått kan være forskjellig. Ofte er også
avlingsmengde og utviklingsstadium ved slåttene forskjellig.
Innhold av organisk materiale i norsk jord varierer fra omlag 0 til 10 %.
Innholdet av organisk materiale i mineraljord er vanligvis høyere ved kysten
enn i innlandet. Variasjonen er imidlertid stor mellom enkeltgårder og innen
hver enkelt gård. Organisk materiale har en enorm innvirkning på
tilgjengeligheten av mineraler fra den stedegne berggrunnen. Hydrogen som
frigjøres fra levende organismers metabolske aktivitet eller nedbryting av

MIKRONÆRINGSSTOFFER · KAPITTEL 18
organisk materiale bidrar til prosessen hydrolyse. Hydrolyse brukes som
betegnelse på ionebytte fra overflaten på forvitrede mineraler til jordvæska.
Fra jordvæska er mineralene igjen tilgjengelig for planteopptak. I tillegg
bidrar det organiske materialet til å holde på fuktigheten i jorda, og er næring
for makro- og mikroorganismer. Organisk materiale er også viktig for
jordstrukturen, og beskytter mot pakking. En god jordstruktur er viktig for
en god rotutvikling og dermed et potensielt større næringsopptak fra jorda.
18.4 Kilder for mikromineraler
Mikronæringsstoffer finnes i ulike konsentrasjoner i mange ulike kilder som
er godkjent som gjødsel i økologisk landbruk. De ulike gjødselslag er
husdyrgjødsel, pressaft, grønngjødsel, husholdningsavfall, tang og tare, aske
og steinmel. Alle disse gjødselkildene er omtalt i andre kapitler i handboka.
Variasjonen i innhold av mikronæringsstoff innen og mellom disse
gjødselslagene varierer svært mye. Tabell 18.1 viser gjennomsnittlig mengde
av enkelte mikromineraler i noen husdyrgjødselslag fra Norge og Sverige, og
i grisetang innsamlet fra Tingvoll kommune i Møre og Romsdal.
Normtallene i denne tabellen er ment som en pekepinn på variasjonen
i innhold og må ikke brukes som absolutte verdier. Ved spesielle behov kan
det være aktuelt å søke om tillatelse til å bruke et uorganisk gjødselslag, men
dette er ikke vanlig i praksis. I 2005 gav Debio 20 dispensasjoner for bruk av
mineralske gjødselsalg.
Ved valg av gjødselslag bør man vurdere innhold av makronæringsstoff,
særlig nitrogen, men også kalium. Nitrogen er ofte vekstbegrensende
i økologisk planteproduksjon, slik at en ekstra tilførsel av N vil medføre økt
fare for fortynning av mikronæringsstoffer i plantene og dermed lavere
konsentrasjon av mineralet i planten. Gjødselkilder som tang og tare,
husholdningsavfall og aske kan ha for høye verdier av tungmetaller, slik at
innholdet bør være kjent før man bruker produktet.

NORSØK · Økologisk handbok
Tabell 18.1 Gjennomsnittlig innhold av ulike mikromineraler
i husdyrgjødsel og grisetang.
Sink Mangan Kopper Molybden Kobolt Bor Selen
Gjennomsnittlig g pr tonn gjødsel i Norge
Storfe
blautgj
. 1
13 30 2,7 1,4
Gjennomsnittlig (minimum – maksimum) mg pr kg tørrstoff gjødsel
i Sverige
Storfe
blautgj
. 2
1,3 234
(1,6–2,2) (152–413
24
(23–25)
4,5
(2,4–8,2)
0,85
(0,6–1,1
52
(25–88)
0,6
(0,4–0,8)
)
)
Gris
blautgj
. 2
582 313 149 4,9 0,65 84 1,4
(394–680 (239–406 (136–161 (4,0–5,4) (0,47–0,90 (65–91) (1,4–1,5)
) ) )
Gris
fastgj. 2
680 250 113 6,8 1,1 28 0,9
(347–821 (139–362 (50–161) (2,5–17) (0,5–1,7 (16–38) (0,2–1,3)
) )
)
Minimum – maksimum mg pr kg tørrstoff
Tang 28–74 6,8–18,6 1,3–2,2 0,4–0,5 0,5–1,4 5,2–9,1
1 Tveitnes, S. 1993: Husdyrgjødsel . Statens fagtjeneste for landbruket
2 Eriksson, J. 2001: Concentration of 61 trace elements in sewage sludge,
farmyard manure, mineral fertiliser, precipitation and in oil and crops . Swedish
Environmental Protection Agency
Anbefalt litteratur
Aasen, I. 1997: Mangelsjukdomar og andre næringsforstyrringar hos kulturplanter.
Landbruksforlaget. ISBN 82-529-2258-9

Stikkordregister
A
aleksandrinekløver 60
AL-metoden 30
alsikekløver 61
ammoniakktap 109
aurhelle 131
avfallskalk 148
avlesservogn 106
B
belgvekster 19
bentonitt 95
biologisk nitrogenfiksering 42
biotitt 93
blautgjødsel 71, 108
blodkløver 60
bondebønne 60
brent kalk 148
brunalge 87
bunnmating 74
C
C/N-forhold 53
C/N-forholdet 32
CaO-ekvivalenter 146
D
Debio 32, 72, 92, 94, 100, 148
Debio-regelverket 8, 64, 79, 82, 88, 96,
100, 148
DGI-spreder 110
dobbeltvegga plastrør 127
Doff-X 107
dolomittmjøl 147
dosering 94
drenering 122
dryppvanningssystemer 136
dypløsning 116
døgnmiddeltemperatur 134
E
E. coli 77
engelsk raigras 61
engsvingel 61
epidotskifer 93
erosjon 9, 20, 41, 120
erter 140
etterkultur 56
F
fall 125
fangplanting 15
fast gjødsel 70, 74
fast husdyrgjødsel 74
faste kjørespor 115
fastgjødselhandtering 71
fastgjødselspreder 106
feltspat 93
ferdsel 16
filter 126
finkalk 147
flerfunksjonelt landbruk 16
flis 126
flytevekt 69
fordampning 134
fôrert 60
forkultur 18, 55
forplog 115
fôrreddik 60
forskrift for gjødslingsplanlegging 23
forurensning 15
forvitring 38
fosfor 37, 54, 89, 95
frigjøring av mineraler 40
frøeng 140
G
gjødselbehov 99
gjødseldyrenhet 66
gjødseltankvogn 108
gjødselvann 59
gjødslingsplan 23, 43, 78, 99
glødetapsmåling 32
gneis 93
gras 140
grovkalk 147
grovsand 126
grubber 128
grubbetinder 116
grøfteavstand 125
grøftedybde 125
grøftemateriell 127
grønngjødsel 40, 51
grønngjødslingsvekster 59
Guffen 107
gulrot 140
gylle 71, 73
gyllemetoden 110
H
handelsbalanse 104
handelsregnskap 101
harv 116
havre 60
honningurt 60
hovedkultur 55
husholdningsavfall 81 155

NORSØK · Økologisk handbok
husholdningskompost 82
hvitkløver 20, 56, 61
høstpløying 114
høytrykkspumpe 108
I
ikke-ombyttbar kalium 30
immobilisering 53
inokulering 3
italiensk raigras 61
J
jordarbeiding 9, 113
jordarbeiding i mørke 117
jordart 28
jorddybde 37
jordforbedring 92
jordkløver 57, 60
jordorganismer 10
jordpakking 113, 117
jordprøve 25
jordprøvetaker 23
K
kalium 30, 37, 39, 54, 89, 93
kalk 72
kalking 145
kalkingsmidler 147
kalkingstyper 146
kalksalpeter 73
kalkslurry 72
kalksteinsmjøl 147
kalkverdi 146
kalsium 89
kanonspreder 111
kantsone 11, 14
karbon 70
karbonatitt 93
kart 25
kastehjulspreder 107
Kemink jordarbeidingssystem 115
kjørehastighet 119
klor 89
klumprot 145
kløver 22
knollselleri 141
korn 139
kornfordeling 27
korrugerte plastrør 127
kortvarig eng 21
kraftuttaksdrevne redskaper 116
kulturlandskap 9
kulturminne 13
kvartsmjøl 73
kål 140
kålrot 140
L
land 73
landskapsplanting 15
leirjord 36
lengde 126
leplanting 15
lettilgjengelig kalium 30
listeriabakterie 77
lodnevikke 60
lufttrykk i dekk 119
lukka grøfter 124
lupin 60
luserne 61
løftehøyde 108
løkvekster 141
M
magnesium 94
malt 94
mangelsjukdom 30
marktrykk 119
mekanisk sammensetning 27
mikronæringsstoff 31, 54
miljøplan 8, 13
miljøplanting 15
miljøtiltak 9
mineralisering 37, 53
mineraljord 37
mineralull 127
moldinnhold 26
moldrik lettleire 138
Morrow-forsøkene 41
mose 126
muskovitt 93
myrjord 36, 37, 92, 144
måling av pH 145
N
natrium 89
nefelin 93
nitrogen 37, 38, 43, 70, 89
nitrogenmåler 70
næringsregnskap 104
næringsstoffregnskap 101
O
olivin 94
omgraving 4, 130
organisk-biologisk jordbruk 115
overflatedekke 58
P
pakketrykk 119
parasittsmitte 76
patogener 145
permakulturplan 13, 14
perserkløver 60

pH 143
pH-analyse 30
pionerplante 11
planleggingsprogram 100
plantenæringsstoff 36, 67, 68
planterester 59
plogsåle 115
pløying 114
potet 139
pressaft 66, 79
profilering 128
prøvepunkt 26
punktutslipp 15
R
radkultur 57
randsoner 8
rankekompostering 85
rhizobium 42, 44, 46
rug 61
rulleprøve 28
rulleskjær 109
rødkløver 57, 61
råfosfater 95
S
sagflis 126
sandjord 92, 144
silisium 94
silosaft 66
siolitt 73
sjukdom 19
sjukdomsorganismer 76
skadedyr 20
skiveristel 115
skjellsand 147
skurv 145
slangespreder 111
slette plastrør 127
slissefres 128
slodd 116
smittefare 76
soppsjukdommer 141
spadediagnose 33
spredeutstyr 106
steingrøfter 128
steinmjøl 73, 91, 98
stornesle 61
stripespreder 109, 111
stubbkultivator 115
svovel 54, 70, 89
så 62
T
talle 75
tangmjøl 90
tensiometer 137
tilsetninger til blautgjødsel 72
tilskudd 9, 64
toppmating 75
torvstrø 126
total-C 32
total-N 32
transportskuffe 106
trelurer 128
tunnelrør 127
tørkesvak jord 138
tørr gjødsel 74
tørrstoffinnhold 26, 68
U
ugras 19
ugrasharving 117
underkultur 56
universalvogn 106
V
vakuumtankvogn 110
valurt 61
vannforbruk 134
vanning 136
vanningsanlegg 135
vanningsmaskin 110
vannkvalitet 4
vannregnskap 137
vekstskifte 18, 19, 20, 63
vekstskifte i grønnsaker 22
vekstskifte uten husdyr 22
vekstskifteplan 20
veksttabell 99
volumvekt 27
våtkompostering 73, 85
våtkompostert blautgjødsel 73
W
westerwoldsk raigras 60
Ø
økologisk gjødsel 100
Å
åker 60
årlig kostnad 123
157

NORSØK · Økologisk handbok