Søkelyset nr. 20 - Landsforeningen We Shall Overcome
Søkelyset nr. 20 - Landsforeningen We Shall Overcome
Søkelyset nr. 20 - Landsforeningen We Shall Overcome
You also want an ePaper? Increase the reach of your titles
YUMPU automatically turns print PDFs into web optimized ePapers that Google loves.
<strong>Søkelyset</strong> svarer Ellen Finnøy:<br />
Vanligvis skal man ikke åpne for en debatt i et tidsskrift med<br />
dem som får anmeldt bøkene sine for å diskutere plasseringa<br />
av komma, men i dette tilfellet synes jeg likevel det er riktig å<br />
la forfatteren komme med et svar fordi Dødelig Terapi er et<br />
viktig og prinsipielt bidrag til debatten om psykiatriske<br />
«behandlings»-metoder og dette derfor ikke er en diskusjon om<br />
plassering av komma. Jeg vil for øvrig i størst mulig grad prøve<br />
å la være å kommentere det bokanmelder Geir Anton Bakken<br />
skrev, han må som alle andre få tale for seg sjøl. La det før jeg<br />
begynner med å svare Ellen være sagt at Ellen har gjort en<br />
kjempeinnsats med å skrive denne boka. Hun tar et nødvendig<br />
prinsipielt oppgjør med somatiske torturmetoder i psykiatrien<br />
og avslører den allmenne myten blant psykologer og psykiatere<br />
om at psykiatriske «medisiner» gjør «pasientene» mer<br />
mottakelige for samtaleterapi. I intervjuet med Dagbladet 3.<br />
desember <strong>20</strong>00 s.31 - Lykkepiller er<br />
lobotomi sier hun om psykiatriske<br />
«medisiner»: «- Jeg mener ingen trenger<br />
dem.», og det har hun fullstendig rett i.<br />
1. Når både jeg som redaktør<br />
og Geir Anton framstilte Dødelig Terapi<br />
som ei bok om lykkepiller er de fordi<br />
hun bruker «lykkepiller» som<br />
hovedeksempel på somatiske<br />
torturmetoder i psykiatrien i boka si.<br />
Det er ingen motsetning mellom å<br />
framstille boka hennes som ei bok om<br />
«lykkepiller» og skjønne at hun er<br />
prinsipielt mot enhver somatisk torturmetode i psykiatrien og<br />
at et generaloppgjør med somatiske torturmetoder i psykiatrien<br />
var hensikten med å skrive den første halvdelen av boka hennes.<br />
Men det er bra at hun presiserer det overfor <strong>Søkelyset</strong>s lesere.<br />
2. Jeg kan forsikre Ellen om at jeg har et minst like<br />
radikalt perspektiv som henne. Men det var kanskje ikke meg<br />
Ellen tenkte spesielt på med «frontfigurene i <strong>Søkelyset</strong>»? Ellen<br />
mangler en kritikk av psykiatriske diagnoser og en kritikk av<br />
psykiatrisk/psykologisk samtaleterapi. Når det gjelder<br />
psykiatriske diagnoser vil jeg vise <strong>Søkelyset</strong>s lesere til to<br />
amerikanske bøker som kan kjøpes gjennom Support Coalition<br />
International (SCI) www.Mindfreedom.org: Herb Kitchens og<br />
Stuart A. Kirk: Making Us Crazy. DSM, The Psychiatric Bible<br />
and the Creation of Mental Disorders, 1997, og psykolog Paula<br />
J. Chaplan: They Say You’re Crazy. How The World’s Most<br />
Powerful Psychiatrists Decide Who’s Normal, 1995.<br />
Se omtalen av Amaliedagene for litteraturtips til kritikk<br />
av psykiatrisk/psykologisk samtaleterapi. Psykiater Tom<br />
Andersen (1995) sier klart fra om at han står for en annen<br />
samtaleterapi enn freudiansk og psykodynamisk. Ellen skriver<br />
ingenting i Dødelig Terapi for å avgrense seg fra freudiansk og<br />
psykodynamisk samtaleterapi. Kan Ellen være bekjent av at<br />
den moderate psykiateren Tom Andersen uttrykker seg mer<br />
antipsykiatrisk enn den antipsykiatriske psykologen Ellen? Og<br />
hvorfor skulle psykologer være bedre i stand til å drive<br />
samtaleterapi enn andre yrkesgrupper? Samtaleterapi kan<br />
sikkert være vel og bra, bare den ikke er pykiatrisk/psykologisk<br />
og ikke går på bekostning av praktiske tiltak.<br />
La meg føye noen titler av Szasz til litteraturtips til<br />
kritikk av psykiatrisk/psykologisk samtaleterapi: Curing the<br />
Therapeutic State. Thomas Szasz on the Medicalization of<br />
American Life www.reason.com/0007/fe.js.curing.html,<br />
De som allerede er<br />
rammet av psykiatriske<br />
«medisiner» må få<br />
bestemme sjøl om de<br />
skal slutte<br />
«LYKKEPILLER»<br />
intervju med Szasz i Reason Magazine July <strong>20</strong>00, Anti-Freud.<br />
Karl Kraus’s Criticism of Psychoanalysis and Psychiatry,<br />
Syracuse University Press 1990, og The Myth of Psychotherapy.<br />
Mental Healing as Religion, Rhetoric, and Repression, Syracuse<br />
University Press 1990. Disse få titlene av Szasz er bare toppen<br />
av et isfjell av kritikk.<br />
Ellen mener at psykologene er korrumpert av<br />
psykiatrien (fritt gjengitt etter Ellen), dvs. at psykologene er ei<br />
i utgangspunktet fornuftig yrkesgruppe som er blitt utsatt for<br />
et psykiatrisk syndefall. Kan det ikke tvert imot hende at<br />
psykologene er ei yrkesgruppe som er i utgangspunktet like<br />
udugelig som psykiaterne?<br />
Jeg har inntrykk av at Ellen har vanskelig for å skjønne<br />
hvorfor det fins psykiatriske «pasienter» som taler mot<br />
psykiatriske «medisiner» samtidig som de bruker det sjøl. Men<br />
det fins ingen motsetning mellom å<br />
kjempe for at andre skal slippe å bli<br />
utsatt for det en er blitt utsatt for sjøl<br />
samtidig som man ikke har frigjort seg<br />
fra «medisin»-bruken, det er tvert imot<br />
logisk. Rusmiddelavhengige kan ha<br />
spesielle forutsetninger for å advare<br />
andre mot å bli rusmiddelavhengige, det<br />
gjelder også dem som er utsatt for<br />
psykiatriske «medisiner».<br />
De som allerede er rammet av<br />
psykiatriske «medisiner» må få bestemme<br />
sjøl om de skal slutte. At Ellen<br />
i privatpraksisen sin nekter «pasientene» sine å bruke psykiatriske<br />
«medisiner» er greitt nok. Men det kommer an på mange<br />
ting om de kan gjøre det, og som Ellen vet mangler viktige<br />
foutsetninger i Norge i dag for å gjøre det lett nok for mange å<br />
slutte. Dette spørsmålet har blant oss antipsykiatere ingenting<br />
med hvor mye for eller mot psykiatriske «medisiner» man er,<br />
men synet på tvang kontra frivillighet og forholdet mellom<br />
enkeltperson og fellessskap (jeg har ikke plass til å skrive mer<br />
om det her).<br />
3. Ingen kommentar.<br />
4. Ingen kommentar.<br />
5. Her vil jeg forsvare retten til å mene at del 2 av<br />
Dødelig Terapi er kjedelig uten å bli tillagt andre motiv for det<br />
enn at man mener at del 2 er kjedelig. Jeg er uenig i at del 2<br />
er kjedelig, men det er forskjell på hva vi liker å lese - så<br />
enkelt er dét. Jeg vil som et vennskapelig råd til Ellen be henne<br />
om å passe på å ikke overvurdere hvor provoserende del 2 er.<br />
Det som ifølge henne er provoserende kan for andre være<br />
kjedelig.<br />
For øvrig er det i samsvar med det den organiserte<br />
psykiatriske «pasient»-bevegelsen står for at man bør gå ut av<br />
sjukdoms-/offerrolla, og fokuseringa på det er positivt med<br />
del 2. Judi Chamberlin, forfatter av klassikeren On Our Own<br />
(New York 1978, utgitt på nytt av organisasjonen Mind i England<br />
i 1988) er Co-Chair (styreleder) i World Network of Users and<br />
Survivors of Psychiatry (WNUSP) www.wnusp.org. Men man<br />
kan ikke få massevis av tvangsinnlagte til over natta å reise<br />
seg fra et liv i ruiner. Noen må gå i spissen og være et positivt<br />
eksempel for andre, som Arnhild Lauveng, og så lenge det ikke<br />
blir store endringer i psykiatrien stikker psykiatrien kjepper i<br />
hjula for folk. Bare for å nevne ett eksempel: tvungent etter-<br />
«vern» med depotsprøyter med nevroleptika. Det er for å bøte<br />
SØKELYSET <strong>20</strong> - <strong>20</strong>01 9