1 · 2009 - Cultura Bank

koMMenTAr
De frosne drømmers fascinasjon
Finanskrisen gir oss anledning til å tenke over hva penger kan være
Av Peter Normann Waage
Ifølge antikke kilder ble de innført
for å muliggjøre arbeidsdelingen
– derved kunne menneskene bære
fruktene av sitt arbeid med seg,
frigjøre seg fra stedsbundethet og
flytte på seg. Men i motsetning
til de varene som byttes i naturalhusholdningen,
har ikke pengene
noen bestemt verdi. De kan bli til
hva som helst. De er frosne drømmer,
eller ‘inkarnert begjær’, som
James Buchan skriver i sin bok om
pengenes historie. Og det som lover
alt, går mange over lik for å få tak i.
Pengene var nok frigjørende, men
ble en svøpe. De manges blodslit ble
luksus for de få.
Pengene forespeiler alt. I det
øyeblikk de realiseres, forsvinner
de imidlertid – og blir identisk med
den verdien de ble byttet mot: et par
sko, en sydenreise. Eller de kan in- Foto: Tomas Moss
vesteres mer langsiktig, som lån. Da
øker de i beste fall sin realverdi: de blir opphav til foretak
som skaffer flere penger. Endelig kan de legge grunnlag
for velferd og velstand, ved så å si å ‘ofre seg’: benyttes til
tiltak som ikke skaper flere penger, i alle fall ikke i første
omgang: skoler, kunstverk, sykehus, veier, politi ... Til
gjengjeld økes de virkelige verdiene i samfunnet radikalt.
Men fordi pengene synes å bære alle muligheter i seg,
er det mer fristende å la dem forflere seg på egenhånd
gjennom spekulasjoner enn å bytte dem inn i konkrete
varer og tjenester. I en globalisert økonomi kan det da
oppstå veldige pengebobler – eller rettere sagt: forventninger
om pengemengder – som ikke samsvarer med
realverdier. Det forekommer meg at det er disse boblene
som nå tappes og saneres i det som kalles finanskrisen.
Island er et godt og tragisk eksempel på prosessen.
Økonomen Silvio Gesell (1862–1930) ville snu pengestrømmen
og gjøre det mer attraktivt å skape realverdier
SiDe 38 Pengevirke – 0109
enn å samle penger og låne dem ut
mot renter. Hans ideer lå til grunn
for et økonomisk eksperiment i den
østerrikske byen Wörgl i 1930-årene.
Der trykket man frischillingssedler
som krevde å bli brukt. Den
som satt med pengeseddelen ved
slutten av måneden, måtte gå til
innkjøp av et slags frimerke som ble
klistret på og som representerte en
slags leie av pengeseddelen. ‘Leien’
var på én prosent. Ingen ville sitte
med ‘svarteper’. Alle brukte pengene
så fort de kunne. De betalte til og
med skatt på forskudd. „I løpet av
ett år,“ skriver Margit Kennedy i
Det nye pengesystemet, „hadde de
5000 frischillingene sirkulert 463
ganger. På den måten hadde de
skapt varer og tjenester til en verdi
av omtrent 2.300.000 schilling.“
Mens arbeidsløsheten steg i det
øvrige Europa, sank den med 25
prosent i Wörgl. Eksperimentet ble avsluttet fordi det
truet nasjonalbankens monopol.
Den langt mer kjente økonomen John Maynard
Keynes søkte også etter et system der man kunne avgiftsbelegge
pengene slik at de forble betalingsmidler
og ikke hopet seg opp som spare- og spekulasjonskapital.
„Fremtiden har mer å lære av Gesell enn av Marx,“
bemerket han.
Finanskrisen gir oss den beste anledning til å forsøke
å tenke nytt og riste av oss den markedsliberalistiske fundamentalismen
som ikke ser penger som målestokk for
verdier, men verdier i seg selv. Det finnes flere grep enn
et påklistret frimerke for å gjøre det mindre attraktivt
å spekulere med penger enn å benytte dem til å skape
virkelige verdier.