BARNDOM - MedBio

lærte mye som hele familien hadde nytte av i mange år: bl.a. å bruke
symaskin og å halvsåle og reparere sko. Det kom godt med i krigstiden.
Da satte han til og med skobesparelser – metallnudder - på skotøyet vårt
der det var mest slitt.
I Skien var det 2 kinoer i min barndom, ”Øvre” og ”Nedre” som vi kalte
dem. ”Øvre” lå oppe ved kirken og het Parkbiografen. ”Nedre” lå ved
Rådhusplassen og het Rådhusbiografen. Den var stedet for barne- og
cowboyfilmer; ble stengt av tyskerne under krigen da de tok
kinomaskinene. Parkbiografen var et vakkert kinolokale med trepaneler,
veggmalerier, balkong og scene med orkestergrav.
De filmstjernene jeg husker best fra førkrigstiden, er Shirley Temple og
Deanna Durbin. Shirley Temple var kjent og elsket av alle barn,
uimotståelig som hun var med sine brune krøller og strålende smil. Hun
spilte i en masse filmer og var den store barnestjernen før krigen.
Deanna Durbin var den store ungdomsstjernen, hun sang og danset seg
inn i våre hjerter. Så kom krigen, og det ble ikke så mange kinobesøkene
– nå ble det mest spilt tyske filmer, som undergrunnsbevegelsen ba oss
om å boikotte. Men på kino skulle vi, det gikk mest i norske, danske og
svenske filmer for oss - Sickan Carlsson, Alice Babs og Marguerite Viby
ble enormt populære, de store heltene var Hasse Ekman, Georg Fant og
de morsomme skuespillerne Nils Poppe og Åke Söderblom. De største
norske hitene ble ”Den forsvunne pølsemaker” og ”Det ække te å tru”
med Leif Juster og Ernst Diesen og ”Gjest Baardsen” med Alfred
Maurstad. Vi sang i ukevis ”Pølsemaker, pølsemaker, hvor har du gjort av
deg” og ”Kom vil I høre en vise om Gjest” og melodiene fra de andre
filmene som ble tidens store slagere.
Å gå på kino var noe langt mer enn å se en film, det sosiale spilte en stor
rolle. Møtestedet vårt var utenfor kinoen, der vi pratet og lo og sto i kø,
ofte i timevis, for å se de mest populære filmene. Var du på utkikk etter
venner eller en kjæreste, var det bare å stikke til byen, og foran kinoen
var det størst sjanse for å treffe noen kjente.
Dessuten samlet vi på filmstjerner, dvs. vi klippet ut bilder fra ukeblader
og aviser av våre favoritter. Av og til var vi også så fremmelige at vi
skrev til de mest beundrede og fikk bilder med autograf tilbake. Slike
samlinger var verdifulle!
Av og til var jeg med far på mørke høstettermiddager for å hente
mystiske pakker på jernbanestasjonen. Det var liksom noe
98