BARNDOM - MedBio

Randi var like god i alt, hun - eller kanskje det skortet litt hos henne også
i den fysiske utfoldelsen? - men jeg beundret henne høylig fordi hun var
så god til å tegne og "dikte", og sandelig om hun ikke kunne både lese,
spise, strikke og høre på radio samtidig! Tror ikke jeg hverken var sjalu
eller misunnelig, nei hun var akkurat slik en storesøster skulle være, pen
og flink til alt, slik var det bare.
Det eneste jeg var ergerlig på henne for, var at hun rotet så fælt! Det var
lett å se når hun hadde vært nede i skuffene mine for å låne noe, da lå alt
hulter til bulter, mens jeg likte å ha orden i sakene mine. Og så syntes jeg
at hun kunne hjelpe mor litt med all stoppingen! Mor hadde alltid en
svulmende stoppekurv, full av hullete strømper og sokker. Det var ikke
snakk om å kaste noe som gikk i stykker eller ble hullet, nei da var det til
å reparere og stoppe så lenge det var mulig. Vi brukte mye ull-strømper
og -sokker, de var varme, men ble fort slitte. Jeg strevet med
stoppesoppen som vi brukte, men tror ikke det var store hjelpen i meg.
Randi var 5 år eldre enn meg og derfor litt fjern, det falt meg ikke inn å
konkurrere med henne. Hun var snill og hjelpsom både med stiler og vers
til poesibøkene, og så skrev hun noveller og historier "fra virkeligheten"
som hun sendte inn til ukeblader under pseudonymet Nan Balle. Jeg
hentet svar for henne på Posthuset til Poste restante - spennende og
hemmelighetsfullt!
Så var det skoletannlegen da, min store skrekk. Det var grufulle øyeblikk
når budet fra skoletannlegen kom for å gi beskjed til den som skulle til
pers. Det fantes ikke vannbor den gangen, og vondt skulle det visst gjøre
hos tannlegen. Det var ikke bare jeg som var redd, alle satt åndeløse og
pustet lettet ut når en annen ble ropt opp. Jeg var livredd for sprøyter og
gjorde meg helt umulig allerede i 1. klasse. Mor var med, men hun og
skoletannlegen, en stor og striks dame, måtte gi opp å få trukket en
melketann som skulle ut, det var ikke mulig å få gitt meg en
bedøvelsessprøyte. Dagen etter skulle jeg møte opp igjen, denne gang
med far som følge. Jeg skrek ikke mindre da, men far visste råd – han
holdt meg, mens tannlegen trakk tannen – uten bedøvelse. Denne gangen
ble jeg ikke sint på far, følte meg jo temmelig umulig, og når tannen var
ute var det slutt på historien - foreløpig. Men den ”tannen” har jeg hatt
vondt i helt siden den gang, og tannlegen min i dag har stønnet og strevet
med uforklarlige betennelser og problemer som det har vært vanskelig å
få bukt med på samme sted i kjeven.
Etter hvert måtte vi ha tannregulering, både Tor og jeg. En slik spesialist
fantes ikke i Skien, og det ble nødvendig med mange tannlegereiser til
93