BARNDOM - MedBio

Særlig refrenget var "populært"; jeg bet på og lot meg erte selvfølgelig.
Vi lærte forbausende mange sanger på nynorsk til en byskole å være,
kanskje fordi de er spesielt gode? Som f.eks. At far min kunne gjera det
gilde han hev gjort, Og vesle lerka ho hev det so, Du gamle mor - du
sliter arm, No livnar det i lundar, Å eg veit meg et land, Eg heiter Anne
Knutsdotter, Millom bakkar og berg ut med havet, Dei vil alltid klage og
kyta. Tror ikke at vi alltid skjønte hvert ord av det vi sang, men en linje i
den siste sangen brukte vi ofte: "me skal koma um ikkje so brått".
Av de andre sangene vi lærte kan jeg nevne i fleng: Aftensolen smiler,
Tordenskjold - Jeg vil synge om en helt, Å var jeg en sangfugl, En villand
svømmer stille, Nisser og dverge - bygger i berge, Sølvet det er seg så
edelt et malm, Hr. Sinklar dro over salten hav, Blåmann, Den norske
sjømann, Alle fugler små de er, Og reven lå under birkerot, Pål sine
høner, Vi vandrer med freidig mot, Der ligger et land mot den evige sne,
og så den jeg likte aller best: Margretes vuggesang:
Nu løftes laft og lofte til stjernehvelven blå,
nu flyver lille Håkon med drømmevinger på.
Der er en stige stillet fra jord til himlen op,
nu stiger lille Håkon med englene til topp.
Guds engler små, de våker for vuggebarnets fred.
Gud sign deg, lille Håkon, din moder våker med.
Det var det med den himmelstigen som fascinerte meg... Ikke visste jeg at
det var Ibsen og Grieg som sto for sangen, og at det var dronningmoren
Margrete som sang for ham som var sønn av kong Håkon Håkonsson
(skuespillet Kongsemnene).
Vi hadde stor glede av sangtimene våre og sangene som vi lærte utenat.
Jeg håper at skolebarna i dag også kan glede seg over alle disse gamle
sangene så de ikke går i glemmeboken!
Det var et annet fag i hvert fall jeg ikke hadde den minste glede av,
snarere tvert i mot - gymnastikktimene. Mange av vennindene mine gikk
på turning i Odds turnhall, noe jeg ikke kunne tenke meg. På gymmen var
jeg stiv og dum og ubehjelpelig som i all slags sport og idrett. De andre
var så flinke, syntes jeg, klatret i tau og ribbevegg, hoppet bukk som
ingenting - nei, de timene gledet jeg meg ikke til. Og så den grufulle
91