BARNDOM - MedBio

snorene der – det var stivt som papp, frosset og langt fra tørt. Så ikke var
det rart at mor var glad for å kunne henge tøyet ut, det tørket fort i sol og
vind, og luktet så godt når vi tok det inn. Etterpå skulle alt strykes eller
rulles. Vi hadde en manuell rulle som ble brukt til å rulle sengetøy og
duker. (Mors rulle sto siden på Randis kjøkken i Behrens gate.)
Ikke rart heller at mor trengte hushjelp, selv om hun var hjemmeværende
og far flink til å hjelpe til. I hvert fall med oss barna, mye mer enn de
andre pappaene. Men på kjøkkenet ville hun helst slippe å ha ham, selv
om han gjerne ville ta oppvasken.
Nei, middagsoppvasken skulle vi barna ta, og det nyttet ikke for Tor å
lure seg unna. Men han prøvde seg jo, og en gang helte Randi og jeg en
bøtte vann i hodet på ham, der han forsøkte å gjemme seg under
kjøkkentrappen. Jeg var ikke bedre enn ham, stadig måtte jeg på WC rett
etter middag.
I det hele tatt oppfattet jeg aldri at det var større forskjell på gutter og
piker enn det jeg hadde sett av Tor når vi badet sammen, jeg oppfattet oss
begge som barn, uten at kjønnet hadde avgjørende betydning. Jeg skjønte
absolutt ikke at det var noe som het manns- og kvinneroller.
Hos oss var det mor og Tor som var praktiske og nevenyttige, de kunne
sy og skifte sikringer, reparere strykejern og slå i spiker. Far, Randi og
jeg var for å si det mildt, bedre i mer teoretiske anliggender. Og jeg forsto
aldri hvorfor mor syntes det var flaut at far absolutt ville gå med
melkespannet som han leverte hos Bolvig på sin vei til skolen hver dag.
Og hentet på hjemveien. Vi barna gikk jo også samme veien, men
”det er tungt, jeg tar det,”
sa han. Men ingen av de andre pappaene bar melkespann...
Jeg beklaget aldri at jeg var pike, og så ingen som helst grunn til at jeg
skulle komme dårligere ut fordi om jeg ikke var gutt. I det hele tatt hadde
mødrene en fremtredende plass i hjemmene og våre liv. Fedrene telte ikke
på samme måte, selv om det nok på visse områder virket som om de var
mødrene overlegne, uten at vi la så mye vekt på det.
Så var det altså vår og deilig og varmt, syntes vi. Men det var noe som
var absolutt forbudt, og det var å sitte på kalde stener, og å tygge på strå.
Merkelig? Men i mine barnedager var det store epidemier av poliomyelitt
som var alle foreldres store skrekk. Ingen visste hva sykdommen kom av,
men noen mente altså at man kunne bli syk av kulde, som f.eks. når vi
unger slo oss ned på kalde stener og svaberg.
”Du kan i hvert fall få blærekatarr,”
sa mor, det var en plage.
80