BARNDOM - MedBio

dr. Svaar når han skulle på sykebesøk på sanatoriet oppe ved Skrehellet,
og der fant vi massevis av Maria nøklebånd mens vi ventet på ham. Det
var stort!
I ”gata” utenfor Liv skal jeg si det ble livlig så snart våren var kommet.
Balltrærne og hoppetauene ble funnet frem, og alle sanglekene samlet
mange ivrige barn. Vi hadde så mye moro at vi kunne skrive bok om det,
var det en som sa. Og som sagt, så gjort - trodde vi. Liv og jeg satte oss til
å skrive, men ble forundret over hvor vanskelig det var å sette ord på all
den glede og iver vi følte - det ble så tomt og dumt, liksom. Vi ga opp.
Ikke noe mer å snakke om, dermed basta! Men innerst inne var jeg
skuffet og oppgitt.
Rim og regler var veldig populære. Vi kunne en masse av dem som vi
brukte når vi lekte eller når vi skulle imponere de andre med alt vi kunne
utenat og fremsi i hurtigtogfart:
”Bro, bro brille” var morsom å leke både ute og inne, ”Kjerringa med
staven”, ”Bjørnen sover”, ”Slå på ring”, ”Tornerose”, ”Ta den ring”, ”Ut
å plukke blomster, ut å plukke bær”, ”Det suser og bruser i alle verdens
land”, ”Skjære, skjære havre” og mange andre. Og så kom reglene:
Du og jeg og vi to, seilte i en tresko
treskoen hvelva, du og jeg i elva.
Ride, ride ranke, si hvor skal vel veien gå?
Bestefar besøk skal få, ride ride ranke.
Så rider presten, så rider klokkeren, så rider bonden!
(Dette var fars versjon når han satte oss barn på kneet og gynget oss
fortere og fortere.)
Ola Dilt, Ola Dalt, Ola spekesild og salt.
Hvem banker, sa Per Anker.
Det er min kone, sa Per Lone.
Hva vil hun, sa Per Lund.
Kjøpe løk, sa Per Høk.
Og hvor mange, sa Per Lange.
En, to, tre, fire, sa Per Lire.
Ikke fler, sa Per Ler.
Det er nok, sa Per Kokk.
75