BARNDOM - MedBio

akker på vår kanter av landet i hvert fall. Hoppe i Oddebakken på Kikut
gjorde bare de dristigste blant guttene. Ellers var det nok av småbakker
med hopp som vi laget selv; vi hadde sneballkrig og laget snehuler og
hytter.
Jeg husker best den i hagen til Lillemor Rydin, den snehytta var stor og
fin med stearinlys i "vinduene". Der prøvde jeg for første gang å røke, en
"hjemmeavla" en i krigens dager - den smakte dårlig, jeg hostet og harket,
og hadde heldigvis ikke lyst til å prøve slikt igjen.
En annen populær ”sport” i vinterkveldene var å gnisse på rutene til sinte
pappaer som vi gjerne ville erte litt. Vi brukte en kork: når vi gned den på
ruten, gnisset og skrek det fælt. Og pappaene reagerte som ønsket, de fòr
opp, åpnet vinduet eller kom løpende etter oss nedover i hagen. Der
hadde vi av og til spent opp en tråd på et strategisk sted, og jublet når han
falt på nesen i sneen! Det var fryktelig spennende - og ondskapsfullt? - og
det verste fanteriet vi bedrev med ganske dårlig samvittighet, selv om det
ikke gikk galt hverken for pappaene eller oss.
Som familie kan jeg aldri huske at vi dro på påskeferie. Det var først da
jeg ble større og kunne dra alene med venninder at påsken ble skiferie og
avslutning på vinter og skisesong. Hopp-rennet i Holmenkollen var
skifesten over alle, og den begivenheten som ”nesten” avsluttet vinteren.
Vi hørte på overføringen i radio, men det ble også arrangert bussturer fra
Skien til Kollen. Holmenkollsøndag var den gang som nå første søndag i
mars. Og den gang som nå, en stor begivenhet. Du verden så mye tåke
akkurat da, ofte var det mer å høre enn å se, også som nå,
Holmenkollbrølet var allerede legendarisk. Kongefamilien var den gang
som nå alltid på plass på tribunen. Og etter fanfare og kongesangen, så
begynte hopprennet. Dommerne trakk sine nummerskilt opp av en boks,
det tok tid – i motsetning til bedømmelsen nå - og spenningen var stor
inntil karakterene var avgitt.
En annen begivenhet som også varslet vinterens slutt, var morsdagen i
mars. Den ble alltid behørig feiret, med selvproduserte gaver og
tegninger, kaffe og kaker på sengen til mor. Jeg tviler på at morgenfuglen
mor gledet seg like mye som oss til denne dagen! Hun var alltid først
oppe, men hadde fått streng beskjed om ikke å stå opp denne dagen før
kaffen var servert, hun skulle oppvartes! Vi syntes at vi sto opp grytidlig,
tisket og hvisket, og assistert av far, som en gang snublet med
kaffebrettet, listet vi oss inn til mor – som alltid var våken! Etter
serveringen hendte det at vi barna fikk ”ligge på sprekken” som vi kalte
det, og kose oss i sengen sammen med mor og far. De hadde senger som
72