BARNDOM - MedBio

snitt til å komme opp på verandaen, inn i stuen og nappe til seg mors
stueblomster, ble hun sint!
Jeg kan ikke huske at vi drakk geitemelken, den ble vel brukt i maten. Og
da tiden kom da den måtte slaktes, nektet vi barn plent å spise kjøttet. Det
ble sendt til familien i Oslo - i hvert fall var det hva mor og far sa til oss.
Det likte jeg også å tro om kaninene når de ble slaktet, selv om jeg ikke
hadde noe særlig nært forhold til dem. Men de var så bløte og gode å
klappe! søte var de, og luktet så godt, syntes jeg. Det var mest Tor som
stelte dem, det vrimlet av dem og snille var de, alle, unntatt hannkaninen
Ola, den hveste og bet.
På et annet og personlig plan fikk kaninene en skjellsettende betydning
for meg. En dag kom det en ny pike i klassen vår. Hun fortalte stolt om
alle kaninene sine:
"Vi har over 20!", sa hun,
"men vi har over 30!" slapp det ut av meg.
Ved middagsbordet den dagen fortalte jeg om den nye piken og kaninene,
ganske kry over at vi hadde flere.
Da så far på meg over brillene, ganske trist i sine mørkebrune øyne:
"måtte du si det?".
Mer ble ikke sagt om saken; jeg satt ganske stille og skamfull under
resten av måltidet. Jeg skjønte at far oppfattet det som skryt, og at det var
lumpent av meg å ta fra den nye piken gleden over å tro at hun hadde et
rekordstort antall dyr. Far, som hadde lært oss at de som var slemme,
egentlig var ulykkelige, dem var det synd på. En farlig livsfilosofi skjønte
jeg senere da jeg som voksen ga den videre til mine barn, som heldigvis
ikke gikk på den!
Historien om kaninene var noe jeg aldri glemte; følelsen av fars sorg over
mitt skryt har alltid vært der i mitt minne. Siden i livet resulterte det
kanskje i følelsen av hvor galt det var å komme frem med noe positivt om
meg og mitt, tro at det jeg gjorde var noe verdifullt som skulle fremheves
- nei, det var skryt.
Nå skjønner jeg at far ikke mente det slik, men det tok meg mange år som
voksen før jeg forsto historien med kaninene anderledes. Historien kom
stadig frem i mine meditasjoner, helt til jeg greide å tolke den anderledes
enn jeg gjorde som barn.
For mor og far spilte hensynet til andre en viktig og stor rolle, og jeg
synes nok at vi hørte lite om å hevde og ta hensyn til oss selv også. Og
mor og far kunne nok vært rausere med ros og oppmuntring, det hadde
styrket selvtilliten hos oss alle 3.
57