BARNDOM - MedBio

kvann, markjordbær fant vi også i gresset der og i veikanten, men de
største og beste, de fantes i Moghusdalen ved Oppstad.
I det hvite huset der oppe hadde en mann hengt seg, ingen ville bo der
etter det - vi lusket rundt hjørnene og lurte på om han gikk igjen. Om ikke
annet enn for å beundre den flotte utsikten!
I bakkene opp for gården stelte også Signe til kaffeslabberas, dekket med
hvit duk i gresset og mange godsaker for store og små. (Tror nok at det er
dette minnet som gjorde at jeg visste at oppover her skulle hytta vår
ligge!)
Utrolig hva Signe rakk av alt arbeid inne og ute, men så ser jeg henne
også for meg stadig springende gjennom tunet til og fra ett eller annet
arbeid. Snill og blid og tålmodig hadde hun også meg på slep. Noe av det
gildeste jeg visste var å være med henne når kuene skulle drives frem og
tilbake fra beitet ute på Ækrune nedenfor Bakka. Og hun lærte meg å
melke! Stundene i fjøset sammen med Signe glemmer jeg aldri. Hun i
fjøsforkleet sitt, skaut på hodet. Den gode lukten og lydene fra kuene der
de sto fornøyd på båsen sin og tygget i seg høyet jeg hadde gitt dem.
Signe melket så det sang i bøtta, spruten sto. Jeg lente hodet mot den
varme, store og gode kumagen, strevde og dro i spenene og fikk da litt
melk i bøtta etter hvert, jeg også.
Låven på Moghus var ekstra koselig, syntes jeg. Tømret, liten og lav, ikke
på langt nær så stor som den rødmalte, staselige låven på Lofthus. Men
den hadde både høyloft, fjøs, stall og skåle, og i skålen befant seg den
hyggeligste utedo i verden! Mørkt var det der, men den var ren og pen og
ordentlig, og tro meg – det luktet så godt der! Og det var 3 hull i
forskjellige størrelser, barnehullet var bittelite, og alle hullene hadde lokk
med tomme trådsneller til håndtak. Jeg brukte doen i alle år hver gang jeg
gikk gjennom tunet, og var ordentlig lei meg da den gamle låven ble revet
fordi det nye sauefjøset skulle opp.
Når det var ekstra hett, ga Signe meg lov til å gå inn i den lille, kjølige
finstoga på nordsiden av huset. Der satt jeg alene og beundret den djerve
tegningen hennes av bjørnen på Våmur (hun hadde bodd hos og lært av
Otto og Tilla Hvalstad). Den flotte syrinbusken vokste helt opp til
nordvinduet; jeg følte høytiden og den svale stillheten i rommet. Alt mens
jeg drakk det hjemmebryggete ølet hennes, som hun visste at jeg likte så
godt.
Eldhuset på Moghus, i stort gammelt tømmer, var lite og mørkt og
spennende, med vedskjul til høyre for den åpne midtgangen og stue med
41