BARNDOM - MedBio

Utenfor hos Liv, ja, det var gata som vi sa, hvor vi slo ball, hoppet tau, lo
og bråkte. Bilene tok vi ikke hensyn til - det kunne ikke vært mange av
dem - men heller ikke til andre, så faren til Liv ble ofte lei av oss og alt
bråket, og nektet oss å leke utenfor. Han var sint, så vi måtte jo forsvinne
og drev vekk, men like etterpå var "gata" full av barn igjen. Som hinket
paradis, kastet på stikka, lekte sangleker, gi et lite vink, slo ball og mye
annet. Det var nok mest guttene som kastet på stikka, med kniv mot
streken som det gjaldt å komme nærmest - da var det noen kobberslanter
å vinne.
Så det var utenfor hos Liv det foregikk, og når mor spurte hvor jeg skulle
når jeg gikk ut, så var svaret som oftest:
"Bort i gata hos Liv".
Men jeg var også mye inne hos Liv, hun hadde eget værelse, og det hadde
ikke jeg. Vi gjorde lekser sammen, pratet, fniste og lo.
Det var også hos Liv jeg var på min første dansemoro. Det var i
kjellerstuen med sveivegrammofon og mange gutter og piker, men først
var vi oppe og hilste på fru Gundersen, og fikk servert deilig mat i
spisestuen. Menyen er detaljert beskrevet i dagboken min fra den tiden! I
det hele tatt spilte maten en stor rolle, og jeg husker godt at jeg spiste
aftens hos Liv og gjorde store øyne da jeg så at de brukte både gjetost og
syltetøy på samme brødstykke. Det var luksus.
Fru Gundersen var svært nærsynt, men en vakker og velkledd dame som
henne brukte ikke briller likevel den gangen. Det tenkte Liv og jeg at vi
skulle benytte oss av en gang vi traff henne i Hesselbergs gate, der vi
gikk og pratet og lo som vanlig. Hun gikk på den ene siden, vi på den
andre.
"Mor ser oss ikke, vi går bare forbi", sa Liv.
"Tulla og Liv", ropte fru Gundersen over til oss,
"hvorfor hilser dere ikke?"
"Vi trodde ikke at du så oss!"
"Nei, det gjorde jeg heller ikke, men jeg hørte på fnisingen at det var
dere", svarte fru Gundersen.
Gundersen hadde seilbåt, og Liv og jeg var med ham for å hente den på
Croftholmen ved Langesund før sommeren. Noen seilturer ellers var vi
også med på, men dyktig mannskap ble vi nok ikke, for jeg husker vagt
fru Gundersens forsøk på å roe gemyttene (Gundersens!) når vi gjorde de
verste tabbene. Eller er det bare slik alle seilere blir ombord på sine
blankpussete båter?
27