BARNDOM - MedBio

ETTERORD
Etter krigen ville byggmester Hansen selge huset ”vårt”, og far og mor
fikk tilbud om å kjøpe det. Det ville de gjerne, om de bare kunne klare det
økonomisk. Far dro i banken for å snakke med banksjefen om lån. Han
var bare hyggelig og hjelpsom og beroliget far som var redd for å pådra
seg gjeld. Det var da slett ikke nødvendig! Banksjefen var interessert i å
kjøpe huset, og far kunne være trygg på å bli boende der så lenge han
ville. Det var jo på Falkum vi ville bo, så far gikk glad og fornøyd hjem.
Det varte ikke lenge før det kom urovekkende nyheter fra banksjefen.
Hans kone ville gjerne flytte til Falkum, og kunne ikke mor og far i stedet
overta huset de bodde i på Lagmannshøgda? Det ble eiet av en Oslomann,
bror av tannlege Grimsrud som bodde rett over gaten for oss. Da far
hadde gjort det klart at han regnet med å få forkjøpsrett hvis huset på
Lagmannshøgda skulle selges, følte han seg nødsaget til å flytte. Men det
skulle han ikke ha gjort. Oslo-Grimsrud hadde på en eller annen måte følt
seg fornærmet av fars utsagn om forkjøpsrett. Han solgte det til en annen
uten å spørre far, rett nok ikke før ca ett tiår senere.
På Lagmannshøgda likte vi oss godt alle sammen, og der ble bryllupet til
Randi og Lasse feiret. Så måtte altså far og mor ut med flyttelasset igjen,
og havnet i Boye Ordings gate hvor både Anne og Lillebror var på besøk.
Men nå var mor skikkelig lei av å måtte flytte, og satte igjennom å kjøpe
rekkehuset i Århusveien, hvor de bodde til de flyttet til Sarbuvollveien i
Bærum i 1968.
Barndommen min på Falkum var slutt med flyttingen til Lagmannshøgda.
Jeg var begynt på Latinskolen 2 år før, da hadde det vel vært på tide å
begynne på nytt kapittel om ungdom og andre opplevelser? Kort sagt, en
annen historie. Men barnslig som jeg var, syntes jeg at den gode
barndommen varte helt til barndommens hage i Magnusgate var forlatt i
1946.
104