BARNDOM - MedBio

BARNDOM
Aud Kristin Gulbransen, Østerås 2003.

Förlusten
Alla dessa dagar, som kom och gick.
Inte visste jag att de var livet.
Stig Johansson
Beautiful Boy
…Life is just what happens to you
While you’re busy making other plans…
John Lennon
2

INNHOLD
Forord………………………………………………………………… 4
Barndom……………………………………………………………… 5
Kastanjetreet og Blichfeldt-bakken……………………………. 6
Fotoalbum……………………………………………………………. 9
Familien……………………………………………………………… 11
Poesibøker…………………………………………………………… 17
Brevskriving…………………………………………………………. 19
Bestevenninder
Kari…………………………………………………………… 21
Liv……………………………………………………………. 26
Sykdom og feteturer………………………………………………… 30
Fyresdal – et eget kapittel i barndommen. Sommerferier og evakuering
Reisen til sommeren………………………………………… 35
Lofthus……………………………………………………… 38
Moghus……………………………………………………… 40
Ferieliv……………………………………………………… 43
Feriegjester…………………………………………………. 49
Evakuering…………………………………………………. 51
Den annen verdenskrig 1940-45………………………………….. 54
Vinter og vår, sommer og høst på Falkum. Jul…………………… 65
Vinter………………………………………………………. 67
Vår…………………………………………………………. 74
Sommer……………………………………………………. 83
Høst………………………………………………………... 89
Jul………………………………………………………….. 101
Etterord…………………………………………………………….. 104
Slektstavler…………………………………………...………….... 105
3

FORORD
Da Kristine spurte om jeg ikke kunne skrive ned litt fra min barndom, så
Emil kunne få vite noe om hvordan det var å være barn før i tiden, svarte
jeg øyeblikkelig ja. Mente at det skulle være fort gjort, og glad i å skrive
har jeg alltid vært. Problemet var bare at jeg husket så lite… trodde jeg.
Så har det tatt meg 3 år å bli ferdig, og jo mer jeg har skrevet, jo mer har
jeg husket, godt hjulpet av Tor og gamle fotografier. Selv om jeg liker å
skrive, har det ofte vært tungt å utsette seg for de tomme arks eller PCskjermens
terror. Alt annet av kjedelig husarbeide eller morsommere
oppgaver er blitt prioritert, før jeg endelig har satt meg ned for å begynne.
Og nesten ikke har kunnet rive meg løs igjen, og lovet meg selv å huske
hvor morsom denne skrivingen er. Og har glemt det igjen.
Følelsesmessig er det også blitt litt av hvert å tenke på ved denne
oppdagelsesreisen i barndommen. Vi er jo så mye mer enn den personen
vi fremstår som i dag. Lagret i hukommelse og underbevissthet er
erfaringer og opplevelser som har påvirket oss, og fremdeles gjør det den
dag i dag uten at vi er klar over det. Det blir et spørsmål om hvordan
disse minnene lever videre i oss – om hva som gjør oss til den vi er i dag?
Men takk skal du ha, Kristine, for at du fikk meg i gang. Selv om det er
blitt noe helt annet enn vi så for oss i begynnelsen. Kanskje får jeg heller
skrive en utgave ”light” for Emil - og Liv og Siri?
Dette er nok slett ikke den hele og fulle sannhet om barndommen min.
Men hvem kan klare å komme med den når det gjelder å skrive om seg
selv? Jeg har forsøkt å fortelle sannheten slik jeg husker den! Og håper at
Anne og Hans Petter vil lese fortellingen en gang, for å få vite litt mer om
sine røtter. Det er viktig for å forstå seg selv. Og så alt for ofte angrer
man på at man ikke fikk spurt foreldrene sine om mer før de ble borte.
Det har jeg selv gjort.
Stor takk til Bob som har lest og vært interessert i min barndom og
skriverier! Og ikke minst – hele tiden hjulpet meg med all verdens PC- og
printertriks og problemer.
4

BARNDOM
Barndommens hage er for de fleste også paradisets - på godt og ondt.
Sjelden treffer vi siden i livet så duftende blomster, så høye trær - og
så skremmende dype skygger.
Det var en gang i Gamlebyen / Jo Tenfjord, 1976.
En stemningsfull forårsmorgen i mars - jeg går en tidlig morgentur etter å
ha fulgt en hinkende make med gips og krykker over en islagt
parkeringsplass til bilen. Det er svak sol, den kommer og går bak skyene,
mens fuglene lokker og synger og gjør seg til for hverandre. Der kommer
en skjære flyende med en stor kvist i munnen, redebyggingen er i gang.
En meise sitter i toppen av et stort bjerketre, sender sine innbydende låter
ut i vær og vind - og får svar fra en annen. Det lukter godt og minner om
så mange andre vårer - er det i dag jeg skal våge å sette meg ned og
begynne å skrive om dem?
5

Kastanjetreet og Blichfeldt-bakken.
Det aller første jeg husker er at jeg sitter i toppen av det store
kastanjetreet utenfor Ingrid Sørensens hus. Jeg har fått mine drømmer
oppfylt om å kunne klatre helt til topps i det enorme treet, sitter der midt i
det grønne og skuer utover med en stolt og trygg følelse - jeg har greid
det! - og bekymrer meg ikke for hvordan jeg skal komme meg ned igjen.
Men det gjør mor. Hun står under treet og roper fortvilet opp til meg.
Ja, dette er det første minne jeg har fra min barndom. Om det virkelig
hendte er jeg usikker på, men at det var min drøm å komme opp i toppen,
det er det ingen tvil om. Jeg kan ikke huske noe om hvordan jeg kom ned
igjen - bare den stolte følelsen av å ha nådd toppen av treet som jeg hadde
klatret i så mange ganger.
Og jeg ser for meg bildet i mors og fars album, der Ingrid og jeg sitter på
benken under treet. Hun er stor og kraftig med et selvsikkert drag om
munnen, mens jeg sitter liten og puslete ved siden av og smiler forsiktig.
Ingrid klatret opp og ned i treet som en apekatt - broder Tor også - og
gjorde narr av meg som ikke torde. Ikke rart at jeg følte meg seierrik!
enten det nå var i drømme eller i virkeligheten.
Ingrid bodde rett over veien i det lille hvite huset - en slags
vaktmesterbolig - på frøknene Blichfeldts store eiendom. Frøknene som i
uhøytidelig omtale bare ble kalt Lippen og Lalla, bodde selv i et stort og
imponerende hvitt hus.
Det var også et rødt uthus på den andre siden av gårdsplassen med vogn-
og vedskjul, hønsehus og en innhegning for gjess. De var sinte og likte
6

ikke å bli ertet, merkelig nok! Når de gikk ute om sommeren, kom de
vraltende etter oss, plapret høyt og kløp oss bak.
Utenfor gårdsplassen, på den andre siden av en flott rad med bjerketrær
og et steingjerde, lå låven. Av og til fikk vi komme inn på det
blankskurte, fine kjøkkenet hvor den stramme hushjelpen i uniform
residerte, men jeg kan ikke huske at vi noen gang kom inn i stuene til
Lippen og Lalla.
Ingrid var min lekekamerat i mange år, og jeg var også godvenner med
moren og faren hennes. Begge var store og kraftige, arbeidsomme og
hyggelige. Ingrid var enebarn. Faren hennes hadde ikke noe i mot å ha
meg med når han raket gårdplassen eller stelte i den store hagen til
Lippen og Lalla. Han skøyet og lo med Ingrid og meg.
En gang da jeg kom for å spørre etter Ingrid, var hun ikke hjemme.
Moren hennes spurte om jeg ville ha et glass bringebærsaft mens jeg
ventet.
"Nå var du heldig, fru Sørensen, for bringebærsaft er det beste jeg vet",
svarte jeg, etter hva jeg er blitt fortalt på et studentjubileum mange år
senere, som Ingrids hilsen til meg fra sin mor. Da hadde jeg ikke sett
Ingrid på ca 20 år, hun var blitt så liten og tynn! ikke så mye større og
sterkere enn meg lenger.
Lippen og Lallas eiendom var som en eventyrskog. I bakken bak uthuset
var det et tett løvkratt, der laget vi ganger og huler og til og med en slags
hytte nedi jorden med tak over.
Vi, det var broren min Tor, og hans kamerater. Tor er 2 1/2 år eldre enn
meg, og jeg er redd for at han og vennene hans ikke alltid var like glade
for å ha meg med på leken. Men for meg var Tor den gjeveste av alle
lekekamerater i årene frem til skoletiden, da jeg fikk mange
skolevenninder.
Tor var full av påfunn og moro, og tok meg med. Hvis ikke skrek jeg meg
til det.
Jeg var tynn og dårlig og sen til å spise, og husker spesielt en gang jeg
somlet og spiste frokost på kjøkkenet. Solen skinte, Tor var ferdig for
lenge siden, kameratene Ragnar og Dag hadde vært og ringt på og ventet
utenfor.
”Vent på meg! Vent på meg!”
Jeg ville være med og laget oppstyr da Tor ville gå, og resultatet ble at de
ventet.
Kanskje gikk vi nettopp ned i hytta i Blichfeldt-bakken, hvor vi satt og
spiste hasselnøtter som vi fant på trærne rundt hytta. Eller vi spiste
7

gulerøtter og sukkererter som vi rappet på gartner Amundsens jorder rett
nedenfor. Det var ikke bare godsakene som fristet, men også spenningen
ved å ta oss frem blant grønnsakene uten å bli oppdaget.
Med bankende hjerte gjemte jeg meg bak de lange rekkene med
sukkererter når jeg hørte gartneren brumme i den andre enden av jordet.
Det hendte også at han fòr hujende etter oss, men vi kom oss i skjul i
krattet eller hytta i Blichfeldt-bakken.
Der hadde også Dødsbanden skjulested og protokoll, banden var Tor og
vennene hans på et litt senere stadium. Da hadde jeg og mine venninder
tilholdsted på Dukkeberget. Det var åsen og svabergene på den andre
siden av Falkumelven, ned mot Skottfossveien og vannet. Vi børstet
fjellhyllene, hadde "hus" og lekte med dukker der, mens guttene spionerte
på oss. Og vi lå i buskene i Blichfeldt-bakken og forsøkte å stjele
protokollen deres når Dødsbanden hadde hatt møte.
Blichfeldt-låven, ja, der har jeg mitt barndomsminne nr 2.
På full fart ned låvebroen på trehjulssykkel - plutselig kjenner jeg noe
som kravler nedover ryggen min på venstre side under blusen - jeg slipper
styret i farten for å kjenne etter, det er en hveps, tror jeg - i hvert fall
stikker den, og dermed skjener jeg utfor broen og havner i et hav av
brennesler! En eller annen vennlig person reddet meg, men redselen for
hveps og kravlende, stikkende insekter satt lenge i, og fremdeles kan jeg
"kjenne" stikket på venstre side når jeg ser eller hører hveps i nærheten.
8

FOTOALBUM
Mor og far hadde 2 fotoalbum. Det ene var gråsort og hadde et tre med
store kongler på forsiden, det andre var større og hadde en lys og rutete
forside.
Jeg elsket å sitte og se i de albumene. Spesielt når jeg var syk og måtte
være inne, var det min foretrukne underholdning. Albumene er mye av
grunnlaget for det jeg husker om min barndom i dag, og jeg kommer
stadig vekk tilbake til dem.
Fotoalbumene, sammen med mors og fars kunstbøker som jeg også var
veldig glad i, lå på hyllen under det firkantete bordet foran den lille
sofaen (som niese Kristin har nå).
Fotografiene kunne jeg til slutt nesten utenat, men det var noe jeg ikke
likte. Hvorfor var det nesten bare bilder av storesøster Randi og Tor? Jeg
bladde og bladde, og endelig - helt på slutten noen bilder av meg også, i
barnevogn og sammen med Randi og Tor som holder meg mellom seg.
Den barnevognen kan jeg se for meg - stor og tung og sort - og "huske" at
jeg lå i, eller er det bare bildene og Randis malende beskrivelser som har
gjort inntrykk? Da jeg spurte henne en gang om hvordan jeg var som
barn, svarte hun:
"Du var en ordentlig skrikerunge! og jeg var så lei av å trille og vugge
deg i den store vognen. Når den stod på verandaen, la jeg meg ned på
gulvet og rugget den frem og tilbake for å få deg stille" -
stakkars Randi, hun var storesøster og 5 år eldre enn meg, måtte være stor
og flink i forhold til 2 yngre søsken.
9

Jeg husker godt at jeg fikk mitt eget fotoalbum, det var et stolt øyeblikk.
Onkel John, en av mors brødre, var bokbinder. Han laget et flott album til
meg i grønn shirting, med rød skinnrygg. Og med navnet mitt i
gullbokstaver på forsiden!
Der limte jeg inn alle mine kjæreste bilder, fra Trytetjern, Falkum og
Fyresdal, av familie og venner. Og av hushjelpen Nelly, som jeg var så
glad i. Hun ble ikke kvitt meg når hun hadde fri engang, da ble jeg med
henne hjem. Hun bodde hos foreldrene sine på Hyniveien.
Da min svigersønn Bill ble introdusert til familien og fotoalbumene,
bemerket han at tante Lull gikk igjen i alle album og måtte være en viktig
person i familien! Det var riktig, som mors yngste søster (og attpåklatt i
familien) var hun med på de fleste ferier i min barndom, og en hyppig
benyttet og populær barnepike.
10

FAMILIEN
Jeg er født i Skien (1930) og oppvokst på Falkum. Det var hjemmefødsel,
men da bodde mor og far, Randi og Tor på den andre siden av byen, i
Sneltvedtvn. 4 (nå Hovinveien) rett overfor Frogner landbruksskole, som
den gamle storgården ble benyttet som da.
Mor fortalte en gang at etter fødselen satt far og jordmoren på kjøkkenet
og skålte og lo, vel fornøyd med en lett og grei fødsel. Men hun som
hadde født, var ikke helt enig med dem i hvor lett og greit det hadde vært,
der hun lå inne på soverommet.
Randi var født i 1925, Tor i 1928, så jeg var altså yngst - "minstebarn og
bortskjemt, gullungen til mor og far", som jeg ble ertet med av mine
eldre søsken. "Tulla" ble jeg kalt av alle, både familie og venner. Det
likte jeg godt, helt til jeg plutselig i 8-10 års alderen fant ut at Aud lød
mer "voksent" . Men Tulla ble jeg likevel kalt i årevis.
Jeg var ikke så smart som Tor, som ble kalt "Lillegutt". Han fant fort ut at
for å bli kvitt det kallenavnet, var det nødvendig å gi folk bøter. Derfor
innkasserte han 10 øre hver gang vi glemte oss og kalte ham for Lillegutt!
Det tok ikke lang tid før alle kalte ham Tor.
Familien flyttet til Falkum da jeg var noen uker gammel, til Magnusgate
18. Det var en 2 manns bolig, vi hadde 1. etasje, mens familien Teiste
bodde i 2. De var gamle foreldre med sønnen Lars, som også var gammel,
syntes jeg, og vi måtte være stille så vi ikke forstyrret dem. Men Lars var
nok ikke så gammel likevel, for da foreldrene var borte, giftet han seg
med Inga med melkebutikken i Valkyriegaten like ved Betanien hospital.
11

Huset "vårt" var satt opp og eiet av byggmester Hansen. Han kom på
besøk av og til, for å se om det var noe som måtte gjøres. Jeg husker ham
som brummende og blid, med stor bart, og så lurte han på om ikke huset
skulle males "sjokoladebrunt". Han sa det på en rar måte, uttalte det så
merkelig at jeg kan "høre" det enda. Heldigvis ble huset værende
lysegult. Det måtte være ganske nytt da vi flyttet inn, for på bilder i
albumet er hagen ned mot dr. Svaars hus ganske naken, og treet med de
gode blå plommene bittelite.
Far, Thor Ballestad, var fra Gjerpen og vokste opp på Gulset, der
Gulsetbyen ligger nå. Området har fått navnet Gulset etter familiens gård.
Morens mange barnefødsler og lange sykehusopphold gjorde at far fra
konfirmasjonsalderen måtte bo på gården Nyhus lenger vest på Gulset
hos sine besteforeldre Andrea og Thor Thorgrimsen Ballestad. Derfor
kalte han seg for Ballestad i motsetning til sine søsken - de ble hetende
Gulseth etter gården - kanskje også fordi han hadde fått navnet Thor etter
bestefaren.
Det var vanlig å ta gårdsnavnet eller fars fornavn med -sen (-sønn) etter
den gangen, og ikke noen bestemte regler for hva familienavnet skulle
være. Så far kunne like godt blitt hetende Thorvaldsen etter sin far
Thorvald, som Gulset(h) eller altså Ballestad. Bestefar Thorvald
Nicolay Thorsen tok navnet Gulset etter at han overtok gården i 1901.
På sine gamle dager snakket far mye om sin barndom. Han var rystet over
faren som hadde gjort moren gravid med så mange barn, enda så mye
syk hun var! Og han var trist over ikke å ha vokst opp hjemme på gården
sammen med alle de andre. Likevel hadde han hatt det godt på Nyhus
(gården er revet for mange år siden nå). Han beundret sin bestemor, og
fortalte at hun hadde vært stolt av ham da han gikk i gang med sin
utdannelse.
”Det var dristig,”
sa far mange ganger. Økonomien var dårlig på Gulset, så det var ikke til å
tenke på å få noen støtte hjemmefra.
Det var min bestemor Hansine som hadde arvet gården Gulset. Hun
døde året før jeg ble født etter at hun hadde satt 10 barn til verden. 2 av
dem døde tidlig. Den førstefødte, Anna, som 5-åring, og Astrid som 17åring.
Den første datteren som ble født etter Annas død ble oppkalt etter
henne.
Av bestemors slekt husker jeg bare så vidt hennes bror, fars onkel Hans
Gulset, bankmann og gift med tante Marthine. De hadde hus i
12

Hesselbergs gate, hvor mor og far bodde da Randi ble født, er jeg fortalt.
De hadde ingen barn, men en bulldogg og den husker jeg godt!
Av bestefars slekt kjente jeg veldig godt og var glad i tante Maja, som vi
ofte besøkte i Øvregate oppe ved Brekkeparken. Hun pleide å hjelpe mor
med julestria. Bestefar Thorvald levde helt til romhelgen 1946, så han
kan jeg minnes. Bestefar og jeg på tur til Trytetjern - bildet husker jeg fra
mors og fars fotoalbum. Han ble dessverre åreforkalket som vi sa før, og
levde sine siste år hos tante Ruth.
Hun var fars yngste søster og hele familiens gode hjelper. Hadde ikke
barn selv, men tok seg i tidens løp av både barn, gamle og syke i familien.
Et eksempel på hvordan en god, gammeldags tante skulle være.
Hun var gift med onkel Mathias, kaptein til sjøs under hele krigen. Tykk
og blid og godslig husker jeg ham. Han reiste ikke til sjøs mer etter
krigen, den hadde nok gitt ham skader som vi aldri hørte noe om det. Han
begynte i hvert fall å arbeide på Hydro.
Onkel Hans var den eldste av søsknene; han overtok gården i 1940.
Mor, Hjørdis Marie Ruud, var fra Oslo. Men som alle andre
bymennesker på den tiden, hadde hun også sine røtter på landet.
Mormor kom fra gården Presterud i Sørum. Hun var liten og rund og
blid, snakket så rart og morsomt, syntes jeg - sa "itte" og "da ma". Hun
het Aagot Kristine Ruud, født Olavson. Jeg var oppkalt etter henne
(Aud Kristin) og var hennes guddatter, så hun kunne skjemme meg bort
med god samvittighet, som hun sa. Mormor levet helt til 1961, og jeg har
mange gode minner fra hjemmet i Fossveien 5c på Grünerløkka.
Hennes far igjen (min oldefar) var til familiens stolthet biografert i
Aschehougs konversations leksikon, Kristiania 1923.
Han het Asbjørn Olavson, kom fra Vestlandet, men slo seg ned i Sørum
hvor han kjøpte gården Presterud. Han hadde landbruksutdannelse, var en
flittig bidragsyter til aviser og tidsskrifter innen sitt fag, og opprettet
egen landbruks- og folkehøyskole i Sørum.
Mormors eldste bror Olav overtok Presterud, men døde tidlig. Enken med
4 småbarn greide ikke å drive gården, så den gikk dessverre ut av slekten.
Mormors yngste bror var onkel Einar, som jeg likte veldig godt. Han var
gift med tante Eva; de bodde på hjørnet av Eventyrveien og Sognsveien,
der vi ofte var på besøk. Egentlig var han jo mors onkel, men jeg så på
ham som min egen. Hagen deres var litt av et eventyr syntes jeg, med
stenbed, vakre blomster, lysthus og frukttrær. Og tante Eva passet inn i
eventyret, vakker og mystisk som hun var, med en voksen sønn, Hasse,
fra et tidligere ekteskap som det ikke ble snakket om. Onkel Einar var
13

tykk og blid med en rungende latter. Dessuten var han helt skallet, den
eneste jeg kjente som var det.
En sommer vi var på besøk og glasseplene modne, fikk jeg riste treet for
å få ned de beste - og et av eplene landet med et pang! på onkel Einars
bare skalle! Til min lettelse storlo han.
Tante Astrid, mors eldste søster, var glad i å fotografere. Hun fikk
premie for et bilde hun tok av Tor og meg midt i stenbedet i
Eventyrveien, det skulle vært fargelagt så dere kunne sett all
blomsterprakten! Men fargelagte fotografier eksisterte ikke den gangen.
Jeg husker forresten det bildet ekstra godt. Både Tor og jeg var pyntet og
fine, jeg hadde lysegul silkekjole med blå blomster på, rysjer og kapper.
Men Tor og jeg kranglet, han dyttet meg så jeg falt og slo meg og var
skikkelig lei. Men på bildet smiler vi begge to, og han ser ut som den
reneste engel!
Jeg følte meg tiltrukket av tante Eva og onkel Einar som var så fargerike
og anderledes enn resten av familien. Onkel Einar var advokat og hadde
eget advokatkontor på Stortorvet. Da jeg ble litt større, oppmuntret han
meg til å besøke ham på kontoret hvis jeg var i byen – jeg behøvde ikke
mange oppfordringer. Men jeg sto lenge genert og usikker utenfor før jeg
torde gå opp på kontoret. Det ble ingen suksess og var kanskje ikke så
rart, en travel advokat midt i en opptatt arbeidssituasjon. Det var så
anderledes å treffe ham der enn i Eventyrveien. Jeg oppdaget hvor flyktig
og ofte overfladisk de voksnes oppmerksomhet kan være, og sa til meg
selv med stor patos:
” - de holder ikke ord!”,
men var nok like skuffet over meg selv som hadde vært så genert og
snublende. Men etterpå korresponderte vi sammen. Det var kontordamen
hans som skrev brevene på maskin, mente jeg, men han underskrev dem
da selv, og det var gildt med disse brevene.
Onkel Einar var også en stor kunstnervenn og begersvinger, i hvert fall
var han ridder av Purpurnæseordenen, og hans skjold henger på
kunstnerrestauranten Blom med devisen Blomrol(l)ingen. Skjoldet viser
en matglad herre som snuser inn duften av en stor blomst.
Mormors søstre var Sigrid og Dagny. Tante Sigrid var årsaken til at mor
og far møtte hverandre, det skal jeg fortelle mer om.
Tante Dagny traff vi ofte i Fossveien. Hun var lærer og fryktelig skarp,
så henne var vi litt redd, mormor også tror jeg. Men hun var veldig god til
å skrive dikt og holde taler, både til åremålsdager og begravelser.
14

Morfar het Johan, og først Jensen til etternavn etter sin far. Om hans
slekt er lite kjent. Han kom fra gården Øvren ved Minnesund, og som
yngste sønn uten arverett til gården, begynte han som så mange andre
ungdommer fra landet på underoffiserskolen. Han avanserte etter hvert
til høyeste grad, fanejunker og kvartermester i ingeniørvåpenet. Var også
litt av en oppfinner, fant opp ingeniørvåpenets første felttelefon, har Tor
fortalt. Han tok etternavnet Ruud etter å ha kjøpt plassen
Dytterudbekken på Minnesund.
Minnesund ble et yndet feriested. Mor fortalte mye derfra, hvor de
tilbrakte hver sommer i hennes barndom. Og på Minnesund er det tatt, det
som jeg kaller mor og fars "forlovelsesbilde", de ser så glade og forelsket
ut. De giftet seg 4. juledag 1923 på mormor og morfars sølvbryllupsdag i
Slottskapellet på Akershus, akkurat som dem.
Men det ble ikke tatt noe brudebilde av mor og far, tante Lull har fortalt
at far syntes det var unødvendig,
"dere kan jo bare se på oss", skal han ha sagt.
Dytterudbekken ble solgt i 1926 til landhandleren på stedet, som morfar
skyldte penger for kolonialvarer. Salgsummen var kr.14 330, det tilsvarte
gjelden. Mor hadde 3 søstre og 3 brødre, og det var dyrt med stor
familie - fantes ikke barnetrygd i de dager!
Morfar døde i 1932, så han har jeg ingen minner om.
Møtet mellom mor og far hørtes så romantisk ut.
Mors tante Sigrid hadde giftet seg med rikingen Thor Hustvedt på
nabogården til Gulset. Han hadde 2 av byens første biler, var spekulant og
levet høyt på jobbetidens topp og eide altså en prektig gård på Gulset. At
jobbetiden også hadde nedgang og fall og onkel Thor gikk konkurs, er en
annen historie.
Mor kom i hvert fall på besøk i tante Sigrid og onkel Thors glanstid, og
traff en av nabogårdens kjekke sønner. Ikke rart at hun falt for far, flott
som han var i uniform og til hest. Han studerte riktignok filologi og var
omsider ferdig lektor 32 år gammel. Underveis ble han sekondløytnant,
var billettør på båten på Tinnsjøen og arbeidet med så mangt for å
finansiere studiene - lånekasse og gunstige studielån eksisterte ikke!
Selv om onkel Hans var den eldste i fars søskenflokk og den som overtok
familiegården, virket det som om det var far som var ”overhodet” i
familien. Det var i hvert fall ham man henvendte seg til når
tvillingsøstrene Ester og Rakel skulle ha penger til pianotimer eller en
annen søster skulle på husmorskole, kunne mor fortelle. Onkel Hans var
”ungkar og spellemann”, glad i jakt og fiske, og far følte veldig ansvar for
15

gården, at potetene kom i jorden til rett tid og høyet i hus osv. Han deltok
mye i gårdsarbeidet, og ble den som måtte ordne opp når onkel Hans kom
i pengeknipe fordi han hadde ”skrevet på”, garantert med gården som
sikkerhet, for en venn som gikk konkurs.
Alt dette ved siden av skolearbeidet, turistforeningen og årbøkene som far
var redaktør for i en årrekke, gjorde sitt til at han ikke alltid styrte sin
tålmodighet med oss barn like godt. Særlig gikk det ut over Tor, som
stadig vekk fikk høre ”klossmajor!”.
Det likte jeg dårlig. Men mot meg var han svært tålmodig og kjærlig, tok
meg ofte på fanget. Likevel var jeg ofte usikker, og forsiktig for å unngå
fars kritikk, mer enn mors - sikkert for å slippe den foraktelige
karakteristikken ”klossmajor”. Jeg husker bare 1 gang han var sint på
meg: det var bridgeaften hjemme, jeg skrek og ville til mor. Det ble det
ikke noe av.
Randi løste en gang et problem med å besvime ved middagsbordet: far
var sint og forlangte at hun spiste fiskesuppe som hun ikke likte. Det ble
det heller ikke noe av.
Forholdet til foreldre var i det hele tatt svært anderledes enn i dag. Våre
gode foreldre ga oss som en selvfølge trygghet, kjærlighet og
oppmerksomhet, men det var avstand i forholdet mellom oss. Vi skulle
som barn ha stor respekt for de voksne, adlyde og gjøre vårt beste for at
de skulle være tilfredse med oss. Det var ingen oppfordring til
diskusjoner og forhandlinger som det er mellom barn og foreldre i dag
(kanskje for mye av det gode!), derfor ble det heller ikke den samme
fortrolighet mellom oss. Det var mye vi ikke torde fortelle våre foreldre,
mye de ikke skulle vite, fordi vi var redde for at de skulle bli sinte:
Jeg var på sykkeltur med skolen. Oppe ved Fossum syklet
skolevenninden Tertit og jeg arm og arm for moro skyld. I en bratt,
grusete bakke datt vi begge av sykkelen, jeg fikk vann i kneet og ble
sittende med benet på en stol i lange tider. Det var ikke tale om at jeg
kunne fortelle mor og far om hvordan det var skjedd. Gadd vite hvilket
barn i dag som ikke øyeblikkelig ville fortelle hele historien!
16

POESIBØKER
"Er du min venn, må du til pers, og skrive her et fint lite vers!"
står det å lese på førstesiden i poesiboken min, skrevet med sirlig
pikeskrift den 26. november 1942.
Poesibøker hadde vi alle den gang, min var en gammel ringperm som jeg
hadde fått av far. Mor sydde trekk til den av restene etter en av Randis
sommerkjoler, blå- og rødblomstret og veldig fint, syntes jeg at det var.
Vet ikke om vi var så poetiske akkurat, men vi brukte vår beste
skjønnskrift, klistret inn bilde og visittkort og diktet så godt vi kunne.
Og fine visittkort skal jeg si vi hadde! ikke bare i hvitt, men også i gult,
rosa, grønt og blått.
Randi var veldig god til å lage rim og vers, og hjalp meg mange ganger.
Ellers skrev vi ofte av dikt eller vers vi fant i andre poesibøker. Som for
eksempel disse:
Elsk din mann og stopp hans hoser
Så vil du vandre på røde roser.
Eller
Tulla nå, men ikke alltid
Ballestad nå, men ikke alltid.
Eller
Ingen vet hvor haren hopper
Ingen vet hvor Tulla stopper.
Hvem var det så som skrev i disse poesibøkene, var det bare venner som
måtte til pers? Nei, det var det slett ikke - også skolelærerne våre og
17

populære familiemedlemmer, som Lull for eksempel, ble bedt om og
produserte både dikt og morsomme innlegg.
Men min bestevenninde Karis bror, Dag, laget diktet jeg husker best. Han
tok utgangspunkt i en "gammel" historie, og typisk nok fikk han ertet
meg litt med det samme: mellom Blichfeldt-låven og huset vårt lå det en
brønn. Den var godt sikret, med stort skrått brønnlokk, og oppå der satt vi
ofte sammen en liten flokk, lo og tøyset. Historien ville ha det til at det
også foregikk andre ting oppå brønnlokket; jeg ble grundig ertet for at
Dag skulle ha kysset meg, selv om jeg ikke kunne huske begivenheten. Så
det måtte være "lenge" siden, nå var jeg jo 12 år gammel! Dag skrev:
Jeg husker deg siden vi var små
og gjorde hva falt oss inn.
Jeg husker en brønn som ved hjemmet ditt lå,
hvor du fikk en klem på ditt kinn.
No er vi større, og av sånt vi ler
som vi gjorde da vi var små. -
Jeg ønsker ellers at lykken deg ser
så du en bra mann vil få.
Gid lykken holder lag.
Hilsen Dag.
22/12-42
18

BREVSKRIVING
I mange år har jeg samlet på brev (og mye annet, som kinobilletter,
dagbøker, teater- og konsertprogrammer) som jeg nå har avlevert til
Norsk etnologisk gransking. Jeg var en ivrig brevskriver, og
korresponderte med mormor og tanter, onkel Einar som jeg har fortalt
om, med venninder og andre jeg traff på ferier og reiser.
Ett av de aller første brevene er fra bestevenninden Kari.
Hun skriver på rosa, nydelig papir med bilde og sitt eget navn på, det var
helt spesielt. Og så skriver hun med blekk, sier
"Jeg skriver så pent jeg kan, men blekket er så vondt".
Det var vel heller pennesplitten som var vond, tenker jeg, vi skrev jo med
penn som vi dyppet i blekkhus den gangen, og det var ikke alltid like
greit hvis pennesplitten var slitt og sprikete.
Ellers skrev vi ofte med blyant, og brevpapiret var det så som så med.
Men hadde vi noen bilder å pynte opp med, limte vi dem på arket; jeg
husker godt både Bonso og bilder av tinnsoldater.
Og så tegnet vi, hjerter og damer og mye mer. Det rare er bare at når jeg
ser på "damene" nå, så er de merkelig like, uansett om det er Kari,
Gunnlaug eller jeg som tegner dem!
Hva skriver vi så om? Det er heller ikke så veldig variert; alle brevene
begynner med takksigelser for mottatt brev og unnskyldninger for sent
svar, og for skriften. Dessuten mange formaninger om ikke å vise brevet
til noen, og
"SKRIV SNART".
Så sender vi hverandre glansbilder og gåter, forteller om ski og skøyter
og været. Det siste er et hovedtema, og fordi det meste av brevskrivingen
19

foregår om vinteren, er det ofte kaldt og surt og mye forkjølelse det dreier
seg om. Og julegaver:
"Jeg fikk mange gaver til jul. Jeg og Tor fikk barnebibel av mor og far,
votter av mor, pyjamas av mor, lommetørklær av Tor, Knoll og Tott-bok
av Tor, klæshengre til dukken av Tor, dette brevpapiret av Randi, Sjirli
Tempel i Heidi av onkel Haakon, undertøi av de i Fossveien og de i
Gamlebyen, sjokolade av tante Maja, parfyme og krem i et etui og mange
andre små ting."
(Det spørs om dagens barn hadde blitt like fornøyd med slike gaver!)
Det er jeg som skriver dette i et brev til min venninde Gunnlaug i
Fyresdal. Jeg har fått igjen mange av mine brev til henne, og mine brev til
mor og far har far samlet i en av mine gamle skolepermer. Det første
brevet mitt i permen er fra Oslo, hvor den store "Vi kan"-utstillingen
(1938) vekker vår begeistring, særlig fordi vi alle, unntatt Tor, vinner
mye sjokolade!
Ellers var tremenning Ellen i Oslo en stor brevvenninde, vi laget til og
med "Brev-avis" med egne spalter for gåter og spørsmål/svar - bare for
oss to.
Senere ble Rosenvilde-vennindene like ivrig tilskrevet som de første
barndommens brevvenninder, og blant brevene fra dem finner jeg en liten
konvolutt med 2 visittkort, Edith og Odds. Det var datidens skikk for å
bekjentgjøre forlovelse.
20

BESTEVENNINDER
Kari
Jeg hadde 2 "bestevenninder", Kari og Liv.
Kari Kise bodde først i det røde huset ved siden av vårt, men flyttet til
Rikard Nordraaksgt. 12 noen kvartaler lenger bort, i nybygget funkisvilla.
Pappaen hennes var apoteker og fars gode venn, vi kalte ham bare for
pappa Kise. Broren hennes var Dag, han var Tors venn. Jeg husker ikke
moren til Kari, men vet bare at hun fødte tvillinger, og at både hun og
tvillingene døde. Tror at det var like etterpå Kari flyttet til det nye huset.
Kari har jeg kjent så lenge jeg kan huske, og vi var mye sammen, også
med pappaene vår på tur, og med brødrene våre rundt om på Falkum og
senere på danseskole og dansemoroer.
Pappa Kise elsket å synge viser, og kunne en masse, og alle vers sang han
bestandig. En eneste liten hake var det bare - han sang skjærende falskt!
Men Kari og jeg sang gjerne med, og hadde det veldig moro sammen med
pappaene våre på tur. Spesielt husker jeg en gang vi var på Jønnbu på
Lifjell. Været var ikke så bra, men plutselig kom månen frem ut på
kvelden, og far som hadde en god sangstemme og også var glad i å synge,
satte i med
"Månen skinner over havet ....."
og vi stemte alle i med "kom Carina...".
Pappa Kise hadde bil, og kjørte mer enn gjerne.
En gang vi var på biltur med pappaene våre, begynte bilen å brenne. Kari
og jeg satt bak, og hadde Faun mellom oss på setet. Faun var den flotte
engelske setteren til Kise. Kari og jeg pratet og klappet og koste med
Faun, men reagerte etter hvert på at den var så varm at det dampet av den.
Og plutselig steg røken opp av setet!
21

Vi hylte, og pappa Kise bråstoppet. Like ved en skråning som gikk ned til
en bekk. Far satt foran; han rev av seg skyggelua og fòr ned til bekken,
hvor han fylte lua med vann. Hvor mye vann det var i lua da han kom opp
til bilen igjen, lurer jeg på. Men vi fikk da stoppet brannen, uten at jeg
kan huske hvordan. Og vi kjørte fornøyd videre, lot ikke en slik hendelse
ødelegge turen.
Da vi ble litt større, varte det ikke lenge før vi dro på hyttetur alene eller
sammen med andre venninder til Kises hytte, Tønnestulen ved Stavsjø.
Børte-Marja bodde sammen med sønnene sine på selve gården rett opp
for hytta, og nedenfor hytta lå Stavsjø.
Med tunge sekker kunne det være ganske strevsomt å komme dit. Vi tok
Ulefossbussen til Klovholt, derfra var det en time eller to å gå, alt etter
som sekken var tung eller lett. Når vi kom til Gudmundsbekk, eller
Gullmunnsbekk som vi sa, ved Stavsjø og fikk av oss sekkene, var det
som å lette fra bakken og fly bortover!
Stavsjø er stort, her ved enden av vannet lå båten, og så var det å ro
oppover til vi kom til Tønnestulen. Hytta lå så fint i bakkeskråningen og
ventet på oss - med upussete vinduer og litt muselort her og der, så det
var bare å sette i gang.
Tante Ruth og onkel Ole, pappa Kises svigerinne og bror, var medeiere i
hytta, og tante Ruth hadde gitt oss skikkelige instrukser om hva som
måtte gjøres. Vi ble kjent med kjøkkenskap, kjeller og hver krinkelkkrok
av hytta, gjorde rent og ordnet opp med lyst og moro, tente opp i
vedkomfyren og laget oss mat. Jeg husker ennå den gode lukten i hytta,
og gleden ved å ta i bruk en koselig hytte etter endt arbeid.
I det hele tatt fikk Tønnestulen stor betydning for oss på flere måter.
Foreldrene våre ga oss frihet og ansvar, vi fikk reise dit alene, ble
selvstendige og lærte å klare oss selv i skog og mark, på hytte og i båt.
Vi elsket å bade, og gikk gjerne til Øytjenn gjennom myra, med
sjøstøvler, innhyllet i badehåndklær, mens vi slo om oss med
bjerkekvister pga. mygg og klegg. Øytjenn er en vik av Stavsjø, med fine
svaberg på den ene siden og høye fjellskorter på den andre siden av
bukta. Vi svømte over, stupte og hoppet fra fjellkanten - så tilbake til
svaberget, hvor vi lå og solte oss, spiste og lo og gjerne tilbrakte hele
dagen i godvær.
Om kvelden fyrte vi på peisen, spilte kort, sang, leste eller skrev dagbok.
Ofte tok vi en rotur, forsøkte å fiske, men jeg kan ikke huske at vi fikk
noe.
22

Men en kveld ble vi ganske forskrekket. Kari og jeg var alene på hytta, og
tok oss en sen rotur. Det var en vidunderlig sommernatt, vi kom langt av
sted, helt opp til øvre Stavsjø og måtte dra båten et lite stykke over land
for å komme dit og til den hytta som lå på en øy ute i vannet. Det var
bestefarshytta, vi ble der en stund før vi tenkte på hjemveien.
Det var lyst og deilig, selv på nattestid. Vi rodde og sang oss nedover
Stavsjø, helt til vi ble vàr et "uhyre", stort og mørkt, som svømte og
bråkte fælt i vannet. Vi fikk kjempekrefter av redsel, fossrodde nedover
og kom oss unna! Siden mente vi at det måtte være en bever på nattarbeid
vi hadde møtt.
Kari har fødselsdag 19.oktober, og feiret ofte dagen på Tønnestulen med
en gjeng venninder. Dette var under krigen, og alle hadde med seg mat av
varierende kvalitet.
Aldri glemmer jeg Lillemors kjøttkaker som vi gledet oss enormt til, men
aldri fikk smake! De var hermetisert på et stort Norgesglass, som vi åpnet
med andakt, men den ble det raskt slutt på da vi oppdaget at kjøttkakene
var blitt sure. Jeg redd for at Lillemor, som hadde skrytt av kjøttkakene,
ble skikkelig mobbet selv om det ordet ikke var "oppfunnet" da, i hvert
fall ertet vi henne lenge og godt etterpå.
Tønnestulen er en riktig tømmerhytte, akkurat som en hytte skulle være,
syntes vi. Med peisestue og veranda utenfor den, kjøkken med stor
vedkomfyr og soveværelse med 4 køyer, uthus med do og vedskjul. Vann
hentet vi i en god og kald olle like ved.
"Min" køye på Tønnestulen var overkøya til venstre. For enden av de
køyene sto det et høyt skap, som gikk nesten til taket. Men bare nesten.
En natt våknet jeg av stor trafikk over dynen min og tømmerstokkene
langs køya. Det viste seg at det holdt til en musefamilie på toppen av
skapet - den var ute og luftet seg, noe jeg ikke var særlig begeistret for.
Kari og jeg dro også til Tønnestulen alene om vinteren.
En gang hadde vi bestemt oss for å ha "ordentlig" ferie, og tok ikke med
oss klokker. Vi skulle bare slappe av, legge oss akkurat når vi ville og stå
opp når vi våknet. Så vi leste og koste oss, gikk på ski og laget mat, ga
hverandre manikyr og hudpleie og gjorde det som falt oss inn. Det var
kuldegrader og ganske kaldt, og vi gadd ikke gå på utedoen, men brukte
potte. Neste morgen var innholdet bunnfrosset.
Da vi kom opp på gården til Børte-Marja for å hente morgenmelken,
skjønte vi etter hvert at vi hadde snudd opp ned på døgnet. Der på gården
var det snart kveldsmat å få.
23

Noe av det hyggeligste Kari og jeg gjorde sammen, var å lese. Ja, vi satt i
timevis og leste, i hver vår bok. Uten å snakke, helt oppslukt av bøkene.
Hva var det vi leste? Jeg vet at det var i Kises rikholdige bokhyller -
husker sogar hyllene der de sto til høyre for terassedøren - jeg gjorde mitt
første bekjentskap med David Copperfeld, Tom Sawyer og Huckleberry
Finn, og etter hvert mange andre spennende personer.
Og det var nok Kari og jeg som moret oss over historiene om hr. Padda,
hr. Vann Rotte og hr. Mold Varp i Kenneth Grahame’s bok ”Det suser i
sivet eller hr. Padda fra Paddeborg og vennene hans”.
Da jeg som voksen kom for første gang til Disneyland, California, fikk
jeg en merkelig følelse av ”déjà vu” da vi gikk og så oss om i et område
av parken.
Det var laget et frodig landskap der med en elv, kratt og skog som jeg
syntes å kjenne igjen. I skogen ”bodde” mange forskjellige dyr, og alt
virket så kjent, uten at jeg kunne forstå hvorfor. Først da jeg mange år
senere leste ”Det suser i sivet” for barna mine og så kartet over hr. Paddas
rike i boken, fikk jeg gjenkjennelsens store glede. Det var jo nettopp
denne elvebredden, landeveien og Ville skogen jeg hadde opplevet i
”virkeligheten” der borte i California!
Og det var der i Kises koselige peisestue at litteratur og lesing fikk stor
betydning for meg. Jeg forsto at godt vennskap ikke bare innebærer
opplevelser og moro og prat, men også fred og ro - og lesing! og gode
venner i diktningens verden.
Men mat måtte vi også ha, delikatessen og vår spesialitet var speilegg og
tomatpuré på brødskiven - jeg får vann i munn når jeg tenker på det den
dag i dag.
Men vi leste ikke bare spennende bøker, spiste og koste oss, vi leste også
annen litteratur. Og vi hadde ingen mistanke om at de synspunkter
forfatterne hevdet kunne diskuteres; ganske kritikkløst godtok og trodde
vi at det som sto i en bok, det var sant! Vi hørte ikke andre toner i våre
borgerlige hjem heller. Der var det bred enighet (og ingen kritikk så vidt
vi forsto) om det som kom frem i radio og skolebøkenes
verdiformuleringer. Vi hadde ingen mistanke om at det som sto i
Aftenposten og Varden kunne gi rom for diskusjon, og jeg husker enda
sjokket da det etter hvert gikk opp for meg at det er personlige, mer eller
mindre (u)saklige synsvinkler som kan komme til orde både i bøker og
aviser og andre nyhetskilder.
24

Kari vokste opp uten mor, og med varierende hushjelper - Store-Kari fra
Nissedal husker jeg godt, ferm og flink, og kusine Solveig fra Ulefoss,
lyskrøllet og lattermild.
Jeg tror ikke det var noen av dem som under en fiskemiddag kom inn fra
kjøkkenet og spurte:
"Kanskje det kunne smake med sennep til fisken?"
"Ja, takk - kanskje det", svarte Kise.
"Men vi har dessverre ikke sennep", var svaret han fikk.
Jeg hadde ellers inntrykk av at det gikk greit i huset, pappa Kise var flink
til å ordne opp - i hvert fall var det alltid hyggelig å komme dit.
Om Kari savnet en mor som hun knapt nok husket, snakket hun ikke om
det, vi var alle vant til at hos henne, der var det pappaen som tok seg av
alt, og slik skulle det være i Nordraaks gate.
25

Liv
Hjemme hos Liv i Øisteinsgt. 1 var det anderledes. Skjønt der var også
hushjelpen, Ragnhild het hun, en viktig person.
Livs foreldre, grossererer Thor Gundersen og frue Solveig, reiste mye, og
når de var hjemme, var der ofte stor selskapelighet.
Liv hadde også en lillesøster, Inger Lise, som Ragnhild tok seg av - ja,
hun tok seg av oss alle, hun var en snill og god person som var hos
Gundersens så lenge jeg kan huske.
Liv og jeg er jevngamle, og ble kjent da vi begynte på skolen i samme
klasse på Marensro. Men det var først litt høyere opp i klassene vi ble
virkelig gode venner. Kari er 1 år yngre enn oss, og begynte dermed 1 år
senere på skolen.
Før Liv flyttet til Øisteinsgate, 3 hus bortenfor oss, bodde familien
ovenpå hos tante Julla og onkel Karl. Jeg kan ikke huske at jeg traff
henne der, så det var nok først på skolen at vi møttes. Eller ute i "gata"
som vi sa.
Det var ikke mange -a endelser i det pene språket som vi måtte snakke
hjemme, men i gatespråket vårt var det litt av hvert som vi ikke kunne
komme med hverken hjemme eller på skolen. Et helt annet trykk på
stavelsene, rådhuset, en nasal a og mye annet rart i Skiensdialekten, ”fus”
= jeg er først, "snedig" betyr rar osv. Liv bruker snedig i samme
betydning fremdeles, hun!
Og senere ble det mere rart, slang, som vi tok med oss fra filmer og andre
miljøer. Plutselig het det var ”Tjänare” eller ”Jasså, gitt” når vi møttes, og
”Det får’n si” som kommentar til alt. Ellers var det lakris, kjei, rype,
skreppe, show og kåk som var mye i bruk.
26

Utenfor hos Liv, ja, det var gata som vi sa, hvor vi slo ball, hoppet tau, lo
og bråkte. Bilene tok vi ikke hensyn til - det kunne ikke vært mange av
dem - men heller ikke til andre, så faren til Liv ble ofte lei av oss og alt
bråket, og nektet oss å leke utenfor. Han var sint, så vi måtte jo forsvinne
og drev vekk, men like etterpå var "gata" full av barn igjen. Som hinket
paradis, kastet på stikka, lekte sangleker, gi et lite vink, slo ball og mye
annet. Det var nok mest guttene som kastet på stikka, med kniv mot
streken som det gjaldt å komme nærmest - da var det noen kobberslanter
å vinne.
Så det var utenfor hos Liv det foregikk, og når mor spurte hvor jeg skulle
når jeg gikk ut, så var svaret som oftest:
"Bort i gata hos Liv".
Men jeg var også mye inne hos Liv, hun hadde eget værelse, og det hadde
ikke jeg. Vi gjorde lekser sammen, pratet, fniste og lo.
Det var også hos Liv jeg var på min første dansemoro. Det var i
kjellerstuen med sveivegrammofon og mange gutter og piker, men først
var vi oppe og hilste på fru Gundersen, og fikk servert deilig mat i
spisestuen. Menyen er detaljert beskrevet i dagboken min fra den tiden! I
det hele tatt spilte maten en stor rolle, og jeg husker godt at jeg spiste
aftens hos Liv og gjorde store øyne da jeg så at de brukte både gjetost og
syltetøy på samme brødstykke. Det var luksus.
Fru Gundersen var svært nærsynt, men en vakker og velkledd dame som
henne brukte ikke briller likevel den gangen. Det tenkte Liv og jeg at vi
skulle benytte oss av en gang vi traff henne i Hesselbergs gate, der vi
gikk og pratet og lo som vanlig. Hun gikk på den ene siden, vi på den
andre.
"Mor ser oss ikke, vi går bare forbi", sa Liv.
"Tulla og Liv", ropte fru Gundersen over til oss,
"hvorfor hilser dere ikke?"
"Vi trodde ikke at du så oss!"
"Nei, det gjorde jeg heller ikke, men jeg hørte på fnisingen at det var
dere", svarte fru Gundersen.
Gundersen hadde seilbåt, og Liv og jeg var med ham for å hente den på
Croftholmen ved Langesund før sommeren. Noen seilturer ellers var vi
også med på, men dyktig mannskap ble vi nok ikke, for jeg husker vagt
fru Gundersens forsøk på å roe gemyttene (Gundersens!) når vi gjorde de
verste tabbene. Eller er det bare slik alle seilere blir ombord på sine
blankpussete båter?
27

Nei, Liv og jeg holdt oss helst til Panser'n, vi, det var den lille motorbåten
som vi fikk lov til å bruke alene.
Ofte var vi alene på hytta ute i Bamble om sommeren, bare avbrutt av
korte besøk av foreldrene til Liv med gjester. Da sto vi og vasket opp hele
tiden, syntes vi, og var glad til når vi ble alene igjen. Og kunne sove så
lenge vi ville - jeg ville nok lenger enn Liv, som ofte var gått for å hente
melk når jeg våknet. Men som oftest "ramlet" vi i halvsøvne ut i vannet
begge to om morgenen, pysjen lå igjen på brygga mens vi svømte
omkring.
Hvilke herlige turer med Panser'n! Til Toner for å plukke markjordbær -
der var det masser av dem, varme og søte vokste de i gresset mellom
svabergene. Eller langt utover til småøyene, hvor vi både solte oss og
badet nakne.
Ingen hadde hørt noe om at det skulle være farlig å sole seg den gangen,
det fantes ikke solkrem med UVA filter og faktor 1 til 12. Nei, vi stekte
oss i solbadolje og syntes det var herlig.
Om kvelden var fisket godt, og om natten kunne vi dorje makrell - eller
kanskje var det bare så tidlig om morgenen at for meg var det fremdeles
natt.
Før Gundersens bygde hytta i Bamble, hadde de hytte inne ved Heistad,
der var jeg også med. Men snart leiet de seg inn hos fiskeren Konrad i
Brevikstrand mens den nye hytta ble bygd. Konrad tok oss ut til hytta i
båten sin, en god gammel snekke med dunk-dunk motor. Vi kunne også
gå ut dit, men det var langt, og siden var det bare Liv som gjorde det -
dvs. når hun gikk fra hytta og inn til bondegården for å hente melk.
Mens Gundersens bodde i det lave, hvite huset inne i bukta og ventet på
at hytta skulle bli ferdig, var Liv og jeg også der alene av og til. En gang
fikk vi besøk, det var guttene som kom og slo opp telt rett utenfor.
Guttene, det var Bernt og Petter det, de som vi var litt kjærester med.
Hvordan de hadde fått greie på at vi var alene? Det skjønte vi ikke. Men
det var både spennende og ulovlig, og vi var veldig redde for å bli avslørt
og å gjøre noe galt, enda så uskyldig det hele var.
Og selvfølgelig skjedde det noe galt, dvs. det gikk jo bra, men likevel...
Vi ga ikke guttene lov til å komme inn i huset, og i all vår ukyndighet
skulle vi varme noe boksemat over bålet ved teltet. Men vi hadde jo
"glemt" å åpne boksen først! Den eksploderte, innholdet føk glohett
utover - og det var den middagen!
Om vinteren gikk vi mye på ski og skøyter, og da var også andre
venninder med; Kari, og Lillemor Rydin, som Liv var mye sammen med.
28

Til min store sorg var jeg dårlig både på ski og skøyter, mens Liv og
Lillemor var gode i alt som hadde med sport gjøre.
Men ake på kjelke var jeg ikke redd for. Liv hadde Telebob, en stor
kombinert spark og kjelke; vi gikk helt opp til Kikut og akte nedover
bilveien så det gnistret. Hvis vi ikke var en hel gjeng og hang etter bussen
oppover - merkelig at det gikk godt.
29

SYKDOM OG FETETURER
Da Randi ble gammel og dårlig sa hun en gang til meg: "Du var mye syk
da du var liten, og jeg var så misunnelig på deg". Var det noe å være
misunnelig for? og jeg som ikke en gang husket at jeg hadde vært spesielt
mye dårlig, unntatt lungebetennelsen da. Og blindtarmen. Men det skal
jeg komme tilbake til.
Ved nærmere ettertanke husket jeg jo at Tor og jeg hadde mye bronkitt og
måtte være inne om vinteren. Vi sto ved vinduet og så på de andre barna
som gikk på ski, lekte og boltret seg i sneen. Men vi var 2 som måtte
være inne, og hadde mye moro sammen.
Jeg kan i hvert fall ikke huske at jeg kjedet meg eller syntes det var leit å
være syk, men så hadde jeg jo også fotoalbumene og kunstbøkene til mor
og far å se i.
Det var særlig 2 av bøkene jeg likte godt, lektor Einar Østvedts
”Telemark i norsk malerkunst” og billedverket ”Norske malerier gjennom
100 år”. Jeg ble godt kjent med norske malere og malerier og veldig glad
når jeg kunne kjenne igjen mine yndlingsmalerier i Nasjonalgalleriet, som
Thorvald Eriksens ”Skogsinteriør” og ”Drømmeren” av Halfdan Egedius
med maleren Torleiv Stadskleiv som modell.
Stadskleiv var jeg svært opptatt av, for ham kjente far. Han hadde til og
med vært hjemme hos oss, og far kjøpte Lifjellbildet som henger hos oss
på Eikskollen nå. I Østvedts bok er det en sort/hvitt kopi av Stadskleivs
maleri ”Blomstrende nypetornbusk” over en helside. Det var jeg særlig
begeistret for, utmalte meg de skjære rosa blomstene, den grønne engen
med prestekrager, trærne og åsryggen i bakgrunnen under en truende
30

himmel. Men så skuffet jeg ble da jeg endelig fant maleriet i
Nasjonalgalleriet! Bittelite, hengende dårlig, høyt oppe over en dør. Jeg
som hadde trodd at det minst var like stort som mine 2 andre favoritter!
Når vi hadde feber, måtte vi ligge med en terpentinklut på brystet, den
skulle virke varmende og helbredende. Det luktet fælt! men da var vi
ordentlig syke, og far kom tidlig hjem fra skolen. Han spurte allerede i
døren
"Hvordan er det med barna?"
- og barna, det var nesten alltid Tor og meg det. Randi var pen og frisk
med røde eplekinn, og fikk nok ikke den samme oppmerksomheten som
oss.
Far leste alltid eventyr for oss når vi var syke. Var vi veldig syke, kunne
vi forlange at han tok frem den spennende tyske Grimms eventyr, og leste
på norsk fra den tyske boken. Det ble enda mer eventyrlig og utrolig når
far kunne lese om Hans og Grete fra en bok med rare (gotiske) bokstaver
og merkelig språk, på norsk!, og kanskje gikk heller feberen opp enn ned
under spenningen. Ali Baba og de 40 røvere fra "1001 natt", er da også et
eventyr jeg husker med skrekkblandet fryd.
Når solen varmet godt på "sydsiden" - det var sydsiden av huset det, med
sandkasse i solveggen og det gode blåplommetreet like ved - da maste vi
fælt på å komme ut. De første timene der ute etter et lengre "inneliv" var
nesten som et eventyr, det også.
Dr. Svaar var en av naboene våre, han kom innom og så til oss nesten
hver eneste dag når vi var syke, og var veldig streng på at vi måtte være
inne 2 feberfrie dager før vi fikk lov til å gå ut.
Eva og Mikke var døtrene til dr. Svaar, de hadde fin dukkestue i hagen,
og det var gjevt å få lov til å klatre over gjerdet og leke der.
Dr. Svaar var høy og flott, i motsetning til dr. Aasland som vi også
brukte, han var liten og tykk, snill og tålmodig. Jeg husker en gang han
kom hjem til oss for å se på en liten "ert" jeg hadde midt på magen rett
under huden - jeg var redd og gjemte meg under bordet. Han fikk da
lokket meg frem til slutt, og erten ble fjernet. Jeg fikk den som minne,
den så mest ut som en liten råtten tann; jeg hørte aldri noe mer om hva det
kunne ha vært. Ellers var vi mest hos dr. Aasland på kontoret hans nede i
byen.
Det ble nok mange legebesøk og mye engstelse da vi var barn. Ikke rart at
mor og far var redde for oss: penicillin og antibiotika var ikke oppfunnet,
ikke forurensning heller forresten! Kanskje var all bronkitten rett og slett
31

luftveisinfeksjoner forårsaket av all røyk og forurensning fra Hydro like
utenfor Skien. Men lite visste man om det, og snakket heller ikke om
slike ting på den tiden. Alle barnesykdommene fikk vi selvfølgelig også,
det fantes ikke vaksine mot annet enn tuberkulose og kopper da vi var
små.
Da jeg fikk lungebetennelse var gode råd dyre. Jeg husker godt at jeg
måtte gå hjem fra skolen en dag fordi jeg var syk, det kunne vel ha vært i
1. klasse. Det var ingen som ringte og ga beskjed om at barn måtte
hentes den gangen, selv om mor var hjemmeværende, og ikke hadde vi
bil heller - offentlig kommunikasjon innen byen fantes ikke, drosje var
utenkelig.
Da jeg kom så langt som til Betanien hospital, hadde jeg så vondt at jeg
nesten ikke greidde å gå lenger, det stakk som kniver i ryggen. Stort mer
husker jeg ikke, men Randi har mange ganger fortalt hvor redde de var
for meg. Hun sa at jeg ble så tynn at de måtte pakke meg inn i bomull der
jeg lå i sengen i lange tider - og så var det bare å vente på krisen.
Jeg kom ikke på sykehus. Krisen var vendepunktet - enten døde man eller
overlevde. Men det tok lang tid før jeg ble bra, og jeg husker at mor og
jeg reiste til et pensjonat på Minnesund etterpå for å komme til hektene
igjen, begge to.
Senere ble jeg også under krigen sendt rundt til familie og venner på
landet for å fete meg. I Fyresdal var jeg flere ganger, både på Moghus og
Nesland, det sier all brevskrivingen mye om. Selv husker jeg ikke noe av
akkurat de besøkene, men Fyresdal betydde - og betyr - mye for meg. Det
skal jeg fortelle mer om i neste kapittel.
Men "feteturene" til tante Anna, fars eldste søster i Sigdal, husker jeg
godt, kanskje pga. en dramatisk ulykke.
Jeg fikk en god venninde der, Reidunn Solumsmoen, vi skrev til
hverandre i flere år. Reidunn hadde en lillesøster som het Wiil. De bodde
rett over veien, huset deres lå på en liten bakketopp.
En dag Wiil var ute og lekte, trillet ballen hennes nedover bakken og ut i
veien, hun sprang etter, og i det samme kom en av de få bilene i Sigdal
kjørende…
Det var forferdelig, Wiil var helt maltraktert og ble sendt til sykehuset.
Dette hendte sommeren 1942, i november samme år skriver Reidunn til
meg at Wiil er kommet hjem fra sykehuset og:
"Hun kan gå!",
så ulykken var nok like alvorlig som jeg husker den. Reidunn skriver mye
om Wiil og sykehusbesøkene, ellers om sjokoladen de fikk på merkene,
om kaninene sine og om tyttebærplukking:
32

"vi har funnet nesten 100 liter".
Tante Anna var gift med onkel Olaf.
Han var skredder, liten og halt, veldig snill og hyggelig. Jeg mener å
huske at han satt med bena over kors på bordet og sydde, som en riktig
skredder skal gjøre.
Tante Anna var høy og tynn og nokså streng, jeg hadde respekt for henne.
De hadde ikke barn. Men gris og stor kjøkkenhage med masse grønnsaker
og poteter hadde de.
Som alle andre under krigen, brukte de sommeren til å drive matauk og
plukke bær. Bier hadde de også, 4 kuber, skriver tante Anna. Jeg har et
par brever fra henne, nokså ubehjelpelig skrevet - det var nok ikke rare
skolen på Gulset før i tiden, annenhver dag, går jeg ut fra.
Onkel Karl ble bankmann, men ellers var far den eneste av søsknene som
fikk noe særlig mer skolegang og utdannelse.
Jeg var 12 år ved det første Sigdalsbesøket, og reiste alene dit, så tante
Annas brev hadde reiseinstrukser og spørsmål om reisetillatelse. Det var
nødvendig når man forlot hjemkommunen under krigen.
Som alle i både mors og fars familie tok hun hjertelig i mot meg, og
foreslo også at Tor skulle komme en tur. Om han ikke fikk reisetillatelse,
kunne han jo ta toget så langt som mulig og sykle resten av veien, mente
hun.
Tante Anna og onkel Olaf bodde like ved Sigdalselven.
De hadde båt, og var mye ute og fisket. Jeg var også med, men likte best
å bruke elven til bading. Selv om vannet var kaldt, benyttet jeg enhver
anledning til å ta meg en dukkert.
Og kaldt kunne det være - tante Anna skriver i juni at det er hvitrimet og
potetgress, tomater og bønner frosset.
Som sagt kom jeg ikke på sykehuset da jeg hadde lungebetennelse, men
det gjorde jeg heldigvis da jeg fikk blindtarmbetennelse.
Det var på nyåret 1945, jeg var over 14 år, på besøk hos tante Lisbeth og
Lull og onkel Håkon i Gamlebyen, St. Halvards Plass 1, hvor de 3
søsknene til mor bodde. Onkel Håkon hadde også tannlegekontoret sitt
der. Om natten fikk jeg veldig vondt i magen, det ble ikke bedre utover
dagen, og dr. Wennevold som hadde kontor ved siden av, mente det var
blindtarmen som måtte opereres hvis jeg ikke ble bedre. Det ble jeg ikke,
og så bar det av gårde neste natt i hui og hast til Ullevål sykehus. Men det
var krig og bare drosjer som gikk på knott, vedfyring altså, det knitret og
durte der bak i "vedovnen", men akkurat fort gikk det ikke. Og så kom
flyalarmen! vi måtte i tilfluktsrom, og der ble vi lenge. Heldigvis var
33

Randi med. Da vi endelig kom frem til Ullevål, følte jeg meg bra, men
ble operert "for sikkerhets skyld".
På sykehuset var det dårlig plass, og til tross for mine 14 år ble jeg
plassert på barneavdelingen. I nabosengene lå Fritz og Thor, vi lo og
hadde det så moro at såret mitt gikk opp igjen. Etter det ble jeg plassert på
"dameavdelingen".
Ellers kan jeg huske at en skolevenninde, Vesla, kom på Lasarettet. Det
var skummelt, syntes vi, for på det sykehuset fikk man hverken gå ut eller
få besøk. Pasienter med smittsomme sykdommer ble isolert der, Vesla
hadde skarlagensfeber og var veldig dårlig.
Vesla var en foretaksom pike og kom på vanlig sykehus også, hun. Det
var da hun svelget en synål og måtte få den fjernet i en fart.
Tor kom også på sykehuset under krigen, og det var dramatisk. Han var
oppe på Folkestad-gården hos vennen Lars. Det går en svalgang på
forsiden av huset, og der sto kjellerlemmen åpen. Det var blending av alle
vinduer og stupmørkt.
Da Tor skulle gå ut etter ved, glemte han at kjellerlemmen var åpen,
snublet og falt på hodet ned på sementgulvet 2 meter under. Det ble flere
alvorlige brudd på hjerneskallen, og varte lenge før jeg fikk komme på
besøk til ham på sykehuset i Porsgrunn. Og da måtte jeg pakke opp det
jeg hadde med til ham ute på gangen, for han orket ikke å høre knitringen
av papiret! Det var fælt, syntes jeg.
Og et merkelig sammentreff med det uhellsvangre brevet jeg fikk fra "En
venn":
"Jeg skriver dette for å advare deg mot å gå ut etter kl. 7 søndag den 3.
januar 1943".
Det var akkurat den kvelden Tor falt ned og slo seg.
Jeg fant aldri ut av hvem som hadde sendt meg brevet fra Eggedal 29.
desember 1942.
34

FYRESDAL – ET EGET KAPITTEL I BARNDOMMEN
SOMMERFERIER OG EVAKUERING
Reisen til sommeren.
Tulla, du må våkne - vi skal dra til Fyresdal".
Mor vekker meg, jeg gnir meg i øynene. Det er mørkt enda, skal vi
virkelig reise nå?
Dette minnet om avreise må være fra 9. april 1940, vi evakuerte til
Fyresdal da tyskerne okkuperte Norge, og den 2. verdenskrig var begynt.
Men før den tiden hadde vi mange glade somre i Fyresdal, og jeg vil
heller begynne med dem.
Riktignok måtte vi reise hjemmefra tidlig om morgenen når vi dro den
lange turen fra Skien til Fyresdal, men jeg tror ikke at det var mørkt om
morgenene når vi la ut på våre sommerferier.
For meg var Fyresdal SOMMERFERIESTEDET hvor vi alltid var i min
barndom. Men mors og fars album viser også noen andre bilder, fra
Helgeroa (hvor jeg lærte å svømme, men det er en annen
sommerferiehistorie), Stavern og Rognstranda, så kanskje vi ikke var der
hver eneste sommer i min barndom, eller hele sommeren slik det
forekommer meg?
Far var formann i Turistforeningen (Skien-Telemark) og reiste en del i
embeds medfør. Jeg går ut fra at det var slik han en gang havnet i
Fyresdal og leiet Gamlestog på gården Lofthus for sommeren. Skolefolk
har som kjent lange ferier - far var lektor på Latinskolen - og vi ble godt
kjent i bygda mens vi bodde der.
Far hadde aldri bil, så vi tok båten. Den går fremdeles fra Skien, opp
Telemarksvassdraget med alle slusene og til Dalen.
35

Klokken 7 om morgenen gikk dampbåtene "Victoria", "Inland" eller
"Telemarken" fra Skien, og var fremme på Dalen kl. 7 om kvelden. Vi
gikk av båten på Bandaksli 1 times tid tidligere etter en lang og
spennende tur.
Først var det Løveid-slusene ved Skotfoss, så passerte båten Mikalshulen
ved Norsjø - den gikk 20 meter innover i fjellet, fortalte far, og var brukt
som kirke i middelalderen, oppkalt etter erkeengelen Mikael.
Siden kom vi til alle de 14 slusene mellom Ulefoss, Lunde og Strengen.
Der er høydeforskjellen mer enn 50 meter - ikke rart at en liten jente
synes det er skummelt når båten blir lukket inne i et lite rom hvor du
knapt kan se annet enn slusevegger og himmel, høyt oppe. Vannet
kommer susende inn i slusen, stiger voldsomt - båten likeså, og vips er vi
på høyde med landskapet omkring. Utrolig!
Noen ganger gikk vi av båten ved Eidsfoss sluser og spaserte gjennom
skogen til Vrangfoss, mens båten arbeidet seg gjennom slusene.
På stien er det fin utsikt til båten som glir sent gjennom smale kanaler,
viker og sund, noen steder ser det ut som om båten går i engen. Både
kapteinen og styrmann står på brua, for det er grunt og vanskelig farvann
her.
Vrangfoss er den største fossen langs ruten, fossen er mektig, og fristende
farlig var det å henge over rekkverket ved fossen og få vannspruten over
seg.
Og så fører vannveien videre innover mellom høye fjell som speiler seg i
vannet rundt båten. Tømmer som skal fløtes nedover, ligger i store hauger
i vannkanten.
Båten legger til mange brygger underveis. Bryggene er ofte
samlingsstedet i bygda; båten tuter før den legger til, og folk kommer
ruslende.
Dessuten er det ikke bare passasjerer som skal i land eller videre med
båten, det er også post og varer. Båten losses, det er tomme melkedunker,
kasser og sekker, og der er det sandelig også en ku som skal med båten.
Båtsmannen forsøker å drive den opp landgangen, men kua er redd og vil
ikke røre seg. Kapteinen tar vinsjen og hiver en sele i land. Kua blir heist
ombord, og jeg glemmer aldri øynene på den kua som dingler i løse luften
mellom himmel og jord.
Mannskapet har det travelt med alt som skal gjøres, det går fort for seg,
og så bærer det videre til neste brygge. Der skal det kanskje lastes inn
36

kull, dampbåtene er kullfyrte, og fyrbøteren er en svart, sotet og varm
nøkkelperson ombord.
Det hendte også at det kom ivrige gutteselgere ombord. Det var under
frukt- og bærtiden om sommeren, de solgte epler og moreller. Morellene
var surret sammen med sytråd om stilken, og kostet 10 øre bunten.
Det gjaldt å være førstemann ombord, guttene hoppet ned i båten når den
kom inn i slusen og ventet ikke på at vannet skulle stige. Det ble ofte et
veldig langt hopp!
Underveis var det flott middagsservering i restauranten, med flere
bordsetninger. Og 2 klasser, 1. og 2.plass.
På 1. plass var det plysj, mahogni, pike med sort kjole og hvitt forkle,
sølvbrett og sølv kaffekanner, og 3 retters middag.
På 2. plass var det enklere, med suppe, kaffe og smørbrød. Kokka ble kalt
trise, det syntes jeg var et snodig ord.
Vi skulle av i Bandaksli, bryggen før Lårdal og Dalen. I Bandaksli tok vi
buss med all vår bagasje de ca 3 milene til Fyresdal, hvor Gunnar møtte
opp med hest og vogn og kjørte oss til Lofthus.
Båtene gikk om vinteren også, men det kunne være en kald fornøyelse.
Ofte var det nødvendig med isbryter på vannene. Jeg husker jeg tok båten
en gang under krigen, da jeg skulle på påskeferie i Rauland. Det var
vanskelig med kommunikasjoner den gangen, og båten var stuvende full
av påsketurister.
En gang - kanskje den første? - tok vi drosje helt hjemmefra Skien og til
Fyresdal. Jeg kan ikke huske det, men et bilde i fotoalbumet viser drosje,
familie og bagasje ombord på ferjen ved Spjotsodd. Den store broen over
Bandak/Kviteseidvatn var ikke bygget da.
Tor forteller at turen, som kostet 50 kr., ikke forløp uten dramatikk. Ved
Vrådal mistet drosjen venstre bakhjul, men vi kom da frem på dagen
likevel. Til hjemturen fikk vi en kalesjevogn som drosje fra Fyresdal; da
glemte sjåføren å ta av håndbrekket og måtte pøse vann på glovarme
bremser etter å ha kommet seg ned Kviteseidkleivene. Men det gikk bra,
det også!
37

Lofthus
Første gang jeg kom til Fyresdal var i 1935, da var jeg 4½ år.
Vi var noen av de første "turistene" på Lofthus, etter at nystoga var satt
opp. Der bodde Gunnar Veum, sammen med de 2 døtrene sine, Sigrid og
Signe. Begge ugifte, i slutten av 20-årene. Moren deres døde da de var
små, av tuberkulose, som tok livet av så mange på den tiden.
Lofthus var en stor og veldrevet gård, med både gardsgutt og utejente.
Hun var ansvarlig for fjøsstell og alle husdyrene. Og de var mange: hest,
røde Telemarkskyr med store, flotte horn, griser, høns, sauer og katt.
Grisene gikk ganske fritt i en innhegning på baksiden av låven, de gryntet
fornøyd og rullet seg i søla, og var veldig morsomme å se på med de
krøllete halene som sto rett til værs.
Hver morgen ble vi vekket av hanekyllingene som øvde seg på å gale.
Om dagen gikk de fritt omkring i tunet sammen med hønene, men om
kvelden måtte de inn i hønsegården for ikke å bli tatt av reven. På tunet
sto også det store buret med høna og kyllingene som akkurat hadde
kommet ut av egget. Jeg var ellevill av begeistring over de små gule
nøstene som vrimlet omkring, og hang over buret støtt og stadig.
Ellers var jeg mest glad i kattepusen som kom på besøk til meg i
Gamlestog hver dag. Helt til den tisset i min store Kong Haakon
konfekteske full av 1000 glansbilder, min store stolthet - da gråt jeg mine
modige tårer.
Glansbilder var populært, og ikke bare som samleobjekt. Vi byttet glans,
spennende ble det når vi hadde dem i ”puttebok” – en notisbok hvor vi
brettet sidene og puttet glansbilder inni – og tok sjansen på å få et bedre
38

glansbilde enn det vi ga fra oss, når vi valgte en side i vennindens
puttebok. Eller vi førte lange forhandlinger om byttehandlene,
engleglansene hadde spesiell verdi.
Jeg ville ikke leke med kattepusen på mange dager etter det uhellet, men
vi ble jo godvenner igjen, den var så søt! Særlig når den hadde vært i
fjøset og fått seg en skål av den nyseparerte melken som laget hvitt skum
i barter og øyebryn. I sin fortelling om sommergjestene sier Sigrid om
meg:
”Tulla katte-elskar sat kvar morgo i kjellarglasi å svævde småkattane.”
I Gamlestog var det kjøkken og stue med en stor hvit, kalket peis, fine
gamle skap, bord og benk - rutete vinduer med hjemmevevde gardiner,
lave dekorerte dører og høy dørstokk. Det var alltid rart å komme hjem til
Falkum etter de lange sommerferiene - merkelig med så lange, smale
vinduer og høye dører i huset vårt der, syntes jeg.
Like innenfor døren til Gamlestog gikk en bratt trapp rett opp til den
store, åpne verandaen. I den trappen skulle det ikke mye til for å skli
utfor, i hvert fall ikke for den som gikk i søvne. Det gjorde både Randi og
Tor, og mor og far var bekymret for hva de kunne finne på - dørene til de
2 soveværelsene var ut til verandaen. Merkelig nok gikk det imidlertid
bra på nattetid, selv om Randi fant veien ned og ut flere ganger. Men Tor
greidde å falle ned trappen en gang midt på dagen, heldigvis gikk det bra
det også, for han ramlet rett ovenfra og ned i en barnevogn som sto
under!
Vi 3 barna sov på det store, lyse soveværelset med 2 vinduer ut mot tunet
og vannet nedenfor gården, og 1 vindu ut mot hagen og smia.
Under det vinduet vokste noen høye, flotte busker som nesten nådde helt
opp til vinduskarmen. Om kvelden når vi skulle legge oss og pusse
tenner, hang Tor og jeg ut av vinduet og kaptes om å spytte lengst og lage
hvite tannpussmerker på de grønne bladene. Vinduene var lave med dype
vinduskarmer, det var så fint å sitte der og se utover.
Et av vinduene sto alltid oppe, de hvite gardinene blafret i vinden.
Det var en vaskeservant på soverommet vårt, med vaskevannsfat og
mugge med vann, og i skapet på servanten en stor potte. På låven var det
utedo, men veien dit kunne av og til være for lang!
39

Moghus
På nabogården Moghus bodde Jørund og Signe med de 3 jentene sine
Gro, Gerd og Gunnlaug og odelsgutten Sigurd. Gro var eldst, men jenter
hadde ikke samme odelsrett som guttene den gangen. Gerd og Randi var
jevnaldrende og ble venninder. Gunnlaug og jeg ble hjertevenninder, vi
skar oss i fingertuppene og blandet blod.
Som vi også skrev brev til hverandre med den første gangen - ja, vi var
iherdige brevskrivere i årevis, og måtte selvsagt også korrespondere om
vi begge befant oss i Fyresdal.
Brevene sprang vi opp på Klokkerhammaren med. Der hadde vi laget en
liten barhytte med hemmelig postkasse, og andpusten kom jeg mang en
gang for å se etter brev fra Gunnlaug der. Men guttene oppdaget snart
trafikken, snappet brevene og gjorde slutt på hemmelighetsskremmeriet
vårt.
Gunnlaug og jeg var stadig ute på blomster- og bærturer. Bortenfor
Moghus var det noen steinmurer etter gammelveien som gikk bak
gårdene. Der vokste det masse bringebær, vi satt på steinene og slikket
sol og søte villbringebær - men alltid med gummistøvler på! Mor var
streng med det, huggormen likte sol og stein og varme like godt som oss,
men jeg kan ikke huske at vi traff på noen. ”Lakrisrot” likte vi også godt,
det var en plante som vi gravde opp, vasket roten og spiste – den smakte
nesten som lakris, syntes vi.
I bakkene opp for gården plukket vi de fineste buketter med prestekrager,
sukkertopp, duftende gulmaure, smørblomst, hundekjeks, blåklokker,
engsmelle og mange andre. Nede ved stranden vokste det mjødurt og
40

kvann, markjordbær fant vi også i gresset der og i veikanten, men de
største og beste, de fantes i Moghusdalen ved Oppstad.
I det hvite huset der oppe hadde en mann hengt seg, ingen ville bo der
etter det - vi lusket rundt hjørnene og lurte på om han gikk igjen. Om ikke
annet enn for å beundre den flotte utsikten!
I bakkene opp for gården stelte også Signe til kaffeslabberas, dekket med
hvit duk i gresset og mange godsaker for store og små. (Tror nok at det er
dette minnet som gjorde at jeg visste at oppover her skulle hytta vår
ligge!)
Utrolig hva Signe rakk av alt arbeid inne og ute, men så ser jeg henne
også for meg stadig springende gjennom tunet til og fra ett eller annet
arbeid. Snill og blid og tålmodig hadde hun også meg på slep. Noe av det
gildeste jeg visste var å være med henne når kuene skulle drives frem og
tilbake fra beitet ute på Ækrune nedenfor Bakka. Og hun lærte meg å
melke! Stundene i fjøset sammen med Signe glemmer jeg aldri. Hun i
fjøsforkleet sitt, skaut på hodet. Den gode lukten og lydene fra kuene der
de sto fornøyd på båsen sin og tygget i seg høyet jeg hadde gitt dem.
Signe melket så det sang i bøtta, spruten sto. Jeg lente hodet mot den
varme, store og gode kumagen, strevde og dro i spenene og fikk da litt
melk i bøtta etter hvert, jeg også.
Låven på Moghus var ekstra koselig, syntes jeg. Tømret, liten og lav, ikke
på langt nær så stor som den rødmalte, staselige låven på Lofthus. Men
den hadde både høyloft, fjøs, stall og skåle, og i skålen befant seg den
hyggeligste utedo i verden! Mørkt var det der, men den var ren og pen og
ordentlig, og tro meg – det luktet så godt der! Og det var 3 hull i
forskjellige størrelser, barnehullet var bittelite, og alle hullene hadde lokk
med tomme trådsneller til håndtak. Jeg brukte doen i alle år hver gang jeg
gikk gjennom tunet, og var ordentlig lei meg da den gamle låven ble revet
fordi det nye sauefjøset skulle opp.
Når det var ekstra hett, ga Signe meg lov til å gå inn i den lille, kjølige
finstoga på nordsiden av huset. Der satt jeg alene og beundret den djerve
tegningen hennes av bjørnen på Våmur (hun hadde bodd hos og lært av
Otto og Tilla Hvalstad). Den flotte syrinbusken vokste helt opp til
nordvinduet; jeg følte høytiden og den svale stillheten i rommet. Alt mens
jeg drakk det hjemmebryggete ølet hennes, som hun visste at jeg likte så
godt.
Eldhuset på Moghus, i stort gammelt tømmer, var lite og mørkt og
spennende, med vedskjul til høyre for den åpne midtgangen og stue med
41

peis til venstre. Dit opp flyttet de vedkomfyren fra kjøkkenet om
sommeren når huset skulle rengjøres og stelles på. Oppunder taket sto det
melkeringer og andre godsaker på hyllene, og matlagingen og måltidene
foregikk her. Fluene surret og satte seg fast i limet på de gule
fluefangerne. De var i bruk på alle kjøkkener i den tiden, med kuer og
hester på gårdene fulgte det masse fluer.
Det var nok ikke bare koselig, men også veldig tungvint, så etter hvert ble
det slutt på den tradisjonen. Dessverre er eldhuset brent ned, og det lille
uthuset satt opp i stedet.
Sukkererter var noe jeg likte veldig godt. Signe hadde mange av dem
nedenfor buret. Der sto de som enorme fristelser i velstelte rekker og
rader så høye at det gikk an å gjemme seg mellom dem. Heldigvis ga
Signe meg lov til å forsyne meg der av og til, som den eneste tror jeg -
ikke rart at jeg var glad i Signe, og gjerne tråkket i helene hennes!
Gårdsveien fra Lofthus gikk gjennom Moghustunet den gangen. Det var
også en vei ned den bratte bakken mot vannet, men mesteparten av
trafikken gikk over Moghus. Det var ikke vanlig med biler på gårdene,
det var hest og vogn eller sykkel som var fremkomstmiddelet.
Gunnar brukte en hendig, liten kjerre når han skulle levere melken. Der
var det akkurat plass til 4 store melkedunker - og meg, på tilbakeveien,
når dunkene var tomme!
42

Ferieliv
Det var alltid sol og varmt vær, jeg kan i hvert fall ikke huske noe annet.
Og sommeren varte en deilig evighet.
Det var lett å springe bakken ned til vannet, men utrolig, for ikke å si
umulig, bratt og varmt å komme seg opp igjen etter en lang dag på
stranden. Jeg er redd for at jeg maste meg til å bli båret på fars rygg
oppover så ofte som mulig, og jeg tror det var der og da jeg første gang
hørte mors karakteristikk "trassen":
”Du er søt og grei når du får det som du vil, men ellers er du trassen!”
Det var noe jeg ofte fikk høre dessverre. Men far skriver om meg i et brev
til Gunnar etter krigen:
"Heldigvis har hun holdt seg nokså barnslig og morsom..."
- det var godt å høre!
Det hendte også at jeg fikk sitte på hesteryggen opp bakken hvis Gunnar
var i nærheten. Det var tungt for hesten også med stort lass, men jeg var
så liten og lett som en mygg, sa Gunnar.
For å komme til stranden, måtte vi gå forbi Seljestad, det lille, hvite huset
til Ingebjørg og Ola Berge, det koselige, gamle søskenparet. De satt ofte
på verandaen foran huset, og slo gjerne av en prat - Ola ble Tors beste
venn her oppe. Praktisk og hendig som han var, også som guttunge,
kunne Tor både hjelpe og lære av Ola når han arbeidet på Lofthus.
Ingebjørg gikk rundt på gårdene og bakte verdens beste flatbrød. Det var
en begivenhet når hun kom til Lofthus, og vi fikk se på at hun kjevlet ut
de store, løvtynne leivene og stekte dem på takke i bryggerhuset.
43

Der sto det også store tønner med mel. Den med det grove melet forsynte
jeg meg ofte av, og gikk rundt med melete munn - kunne ikke forstå at
alle lo av meg og så at jeg hadde vært en tur i bryggerhuset.
På den lange, finkornede sandstranden slo vi oss til hele dagen i
godværet. Far hadde rigget til en stor klessnor mellom trærne
(hotellstranden i dag) hvor badedrakter og håndklær flagret og tørket i
vinden mellom badene.
Tor hadde bygd seg en flåte, og seilte og staket seg frem med fars hatt på
hodet i varmen.
Randi var god til å svømme, og forlangte en dag ledsagerbåt i sitt forsøk
på å svømme over vannet til den andre siden under Vik-fjell. Hun greidde
det!
Jeg kunne ikke svømme før jeg var 7 år, men likte meg veldig godt i
vannkanten. Og så bygget jeg store, runde sandslott som jeg pyntet med
blomster, ja, runde skulle de være, sandslottene - kanskje fordi bøtten jeg
brukte som verktøy var rund? Runde hus har alltid fascinert meg siden.
Klegg og de svære hestebremsene likte jeg dårlig, men de likte meg godt.
Jeg husker tydelig at jeg fløy frem og tilbake i strandkanten med klegg og
brems etter meg, rød og varm, sint og redd - for et oppstyr jeg laget!
Oppstyr laget jeg også den første sommeren da den store turen til
Geitnetten fant sted - uten meg! Mor og far hadde besøk av venner fra
Oslo, "alle" skulle være med, men jeg var for liten. Jeg kan enda se for
meg den lange "slangen" av folk som gikk bortover stien mot smia, mor
sist - hun snur seg og vinker, jeg hyler som en stukken gris!
En eller annen vennlig person tar meg opp på armen og trøster meg, er
ikke sint for spetakkelet mitt - det er lov å gråte, være skuffet og sint over
verdens urettferdighet, lærte jeg da. Og har tatt med meg resten av livet.
I høyonna var vi med på jordene, og hjalp til så godt vi kunne. Far var jo
oppvokst på gård,
"en dugeleg arbeidskar", skrev Sigrid siden.
Jeg syntes det var moro å være med og se på at de rullet ut ståltråd, fikk
opp stauer og hesjer i en fart - og så den deilige duften når gresset tørket
på hesjene!
I varmen kom Sigrid eller Signe med øl og kaldt drikke til onnefolka, som
av og til måtte ta en hvil i skyggen.
Og når sommeren led på hell - til Olsok, 29. juli - skulle slåttonna være
unnagjort og låven full av høy - da fikk vi hoppe i høyet! Blakken hadde
dradd inn lass på lass med soltørket høy, vi fikk av og til tråkke lasset -
44

det var nesten like morsomt som å hoppe i høyet. Når lasset var ferdig
tråkket og vognen mer enn full, fikk vi sitte på toppen. Men på låvebrua
måtte vi av, brua var bratt og lasset tungt, det nådde nesten helt opp til
dørkarmen.
Inne på låven ble høyet lesset av på forskjellige plan, og modig var den
som torde hoppe fra det høyeste! Så laget vi tunneler i høyet og krabbet
rundt, det var ikke helt tillatt, men veldig spennende. Sove i høyet om
natten skulle vi også, men det var varmt og klødde så fælt - og mørket på
låven var fullt av fremmede lyder, så vi tuslet inn etter hvert.
Tor ville også forsøke å ligge i telt en natt, og Gunnar fant en gammel fell
som han skulle ha over seg. Fellen hadde hengt i stallen en tid, og hadde
nok en sterk eim av hest. Tor ble fryktelig dårlig om natten, tungen
hovnet opp og han fikk nesten ikke puste. Han måtte av sted til lege i en
fart, og ble kjørt av sted med hest og vogn. Noe som ikke gjorde ham
bedre, det viste seg at han var allergisk mot hest. Jeg husker det som en
svært dramatisk hendelse.
En stor opplevelse var det å få lov til å ta båttur på vannet. D/S
Fyresdølen gikk hver dag fra Kyrkjebygda til Kilegrend og opp igjen med
post, varer og passasjerer. Veien på østsiden av vannet sluttet ved
Momrak på den tiden, og det var stor trafikk. Vi tok med oss mat og
drikke, var borte en hel dag, og hadde en storartet tid på båten.
På butikken var det spennende å handle. Olav Landstad hadde god,
gammeldags landhandel borte ved Meinstad. Der fantes det alt mulig fra
melkespann og verktøy til sukker og sirup; mye rart hang oppunder taket.
Mel og annet som skulle veies opp hadde han i store skuffer under disken.
Vi var mest interessert i sukkertøyet vi handlet til oss i kremmerhus for
småørene vi greide å samle sammen. Huset hans Olav Landstad er revet
nå.
Handelslaget lå ved Øyskogen (nå reisebyrå) med Tarjei Wik som
bestyrer. Han var som skåret ut av en roman etter min mening: mørk, med
svart sleik og slesk smil! Og alltid med blyanten klar bak øret. På disken
lå kladdebøker som betjentene brukte til å regne sammen i når folk
handlet. Varene var ikke innpakket slik de er nå. Mel, sukker, kaffe osv.
ble veid opp i papirposer, og mange varer - brød, for eksempel - ble lagt
rett ned i rykksekkene uten papir rundt. Butikkene var møtestedene for
mange som kom langveis fra for å handle og fylle ryggsekkene sine med
varer; de kunne stå og røyke og prate i timevis for å høre nytt.
45

Rett ved siden av handelslaget ligger Øystad (nå turistinformasjon) hvor
Andreas Momrak bodde. På veggen sto det et skilt: ”Hårklyp, 50 øre”. Så
kom dagen da mor ville ha med seg Tor inn til Andreas for å klippe håret.
Tor gråt og slo seg helt vrang, men endelig fikk mor ut av ham:
”Jeg vil ikke inn til ham for at han skal klype meg! Og enda skal han få
50 øre for det!”,
nei, det var for galt, syntes Tor.
Hans Landvik var gardsgutt på Lofthus. Han var høy og mørk og flott,
arbeidsom og flink, men tok seg likevel tid til å spøke og le med oss barn.
Så han likte vi veldig godt.
Hans hadde en yngre brorsønn som ofte kom opp i tunet på Lofthus. Han
var åndsvak, som vi sa på den tiden. Vi kalte ham bare for "Lam sjå". Det
var vel fordi han var så nysgjerrig, og alltid kom springende når vi lekte
og sa "lat meg sjå", som vi oppfattet som ”la m’ sjå”.
Noen andre spesielle barn som jeg heller ikke hadde sett maken til før,
fantes også i Fyresdal. De var helt hvite! Og med det mener jeg hvite
overalt : hud, hår og øyne - nei, øynene var visst nesten rødlige. Jeg er
redd for at jeg stirret når vi møttes, men med stor respekt. De bodde på
Åsberg, hvor 2 av 3 søstre var albinos.
Innunder Klokkerhammaren ligger selvsagt Klokkergarden. Men før du
kommer til den, er det et pent, hvitt hus i 2 etasjer. Verandaen har glass i
fine farger, og i hagen er det grusete ganger, alltid nyklippet plen og
store, flotte blomsterbed som vi beundrer og blir imponert over.
Om sommeren bor der de 2 bydamene som eier huset, de sitter ofte på
verandaen og inviterer oss inn på saftogvann og kaker når vi går forbi, på
vei til Hammaren. De har selvfølgelig en mann fra bygda til å stelle
hagen, selv er de veldig fine og fornemme, synes vi!
På den andre Moghusgården bodde Hersleb Røhnegård. Eller rettere sagt,
Agnes lensmannsdatter. Så kom kunstmaler Røhnegård fra Hamar dit på
sommerferie, ble inntatt i den vakre Agnes, og giftet seg med henne. Og
fikk lensmannsgården attpå. Men også hennes 2 døvstumme søstre.
Jeg kan såvidt huske den ene som fremdeles levde da vi kom til Fyresdal.
Det het seg at Røhnegårds ikke fikk barn pga. de døvstumme søstrene
som skremte dem med muligheten for å få så handikappede
etterkommere. Også albinoene på Åsberg var i slekt med Agnes.
Agnes og Hersleb var glade og gjestfrie mennesker, og mor og far var
ofte på besøk i de hyggelige stuene hos dem.
46

Heradskogmeistar Einar Stoltenberg var også maler og en venn av
Røhnegårds. Jeg husker ham godt, høy og mørk, feiende flott med stor
sort hatt. Tor har et dystert skogsbilde som mor og far kjøpte av
Stoltenberg.
Mor og far fikk flere andre venner i Fyresdal, som dr. Limseth og frue,
som de spilte bridge med.
Og på Sigtun, nærmeste nabo til Seljestad den gangen, bodde lærer
Rønjom fra Ulefoss, i sitt sommerhus. Det var stort og fint, syntes jeg,
med hage som gikk helt ned til vannet, og brygge og båthus med stor
stenmur.
På Sigtun var jeg ofte på besøk sammen med mor og far. Rønjoms hadde
3 voksne døtre: Gro, Liv og Anlaug. Jeg syntes Anlaug var så vakker og
svermet litt for henne - i et hvert fall var jeg lykkelig da vi ble fotografert
sammen, selv om jeg ser litt betuttet ut på bildet, som jeg ofte studerte i
mors og fars album.
I 1939 fikk far stipendium, og planla en større utenlandsreise sammen
med mor. De skulle til Tyskland - far var jo tyskfilolog - men
urolighetene der og andre steder i Europa, gjorde at de la reisen til
Gotland og Skagen i stedet.
Etter hjemkomsten fortalte de begeistret fra turen. Jeg så for meg Gotland
som en vidunderlig, frodig øy midt i havet, full av overgrodde, gamle
kirker og ruiner. Fra Skagen hadde de med et hjerte av rav til meg. De
hadde også en kopi av en merkelig, trekantet sten med runer og
dekorasjoner (Jellingstenen). En eventyrlig reise syntes jeg det måtte ha
vært.
Vi barn ble plassert på Parkheimen sammen med Lull den sommeren
mens far og mor var ute på sin store reise. Parkheimen var Joronn
Midtgardens hyggelige pensjonat nede i "byen", der hvor
sportsforretningen er i dag. Før var det fin hage i bakgården, med utedo i
uthuset, hvor vi stengte Åge Friis inne.
Åge var på Parkheimen sammen med faren sin, en kjent avismann og
politiker. Enda mere kjent for oss var bestefaren, Jens Friis, som hadde
skrevet boken om samepiken Lajla, den hadde vi alle lest. Vi syntes Åge
var kjekk, men jålete, og moret oss storlig der vi hang over halvveggen til
do, hvor vi hadde stengt ham inne.
En annen gjest på Parkheimen var Joronn Sitje, malerinnen fra en av
Sitjegardene. Hun var akkurat kommet hjem fra Afrika, mørk og mystisk
og spennende. Hun snakket ikke med oss - men det gjorde de andre
47

gjestene, de spilte på pianoet i salongen, og var muntre og glade og
hyggelige.
Det var en stor veranda foran salongen ut mot "gaten", der satt vi ofte -
der, eller på trappen, som et bilde av Lull og meg viser. Vi myser mot
solen, smiler og ler - jo, sommeren var varm og god og glad på
Parkheimen.
Jeg måtte opp på Moghus og melke kuene selv om jeg bodde på
Parkheimen den sommeren. Resultatet ble ikke luktfritt, og Joronn
forlangte at jeg spiste på kjøkkenet, fordi det luktet så ku av meg. Det
hadde jeg ikke noe i mot, for på kjøkkenet var det koselig med alle de
greie jentene som hjalp til med mat og servering. En av dem het Klara,
hun ble senere gift med Sigurd og gardskone på Moghus.
Joronn ble jeg godvenner med, hun var både lattermild, tykk og trivelig.
Vi skrev brev sammen i mange år. Men hun greidde ikke å få lurt i meg
smør og fløte - jeg hadde overhørt at mor hadde bedt henne om det:
"Tulla liker ikke annet enn margarin på maten, men hun er så tynn, forsøk
å få i henne smør og fløte".
Jeg syntes det var moro at de snakket om meg, og følte meg interessant,
der jeg utbasunerte at jeg kjente det var smør, og ikke margarin hun
hadde hatt på maten.
På Klokkerhammaren stelte Joronn til kaffeslabberas for oss og
Moghusene, vi bar med oss kurver, duk og mye godt for store og små.
Det viser også et bilde i albumet.
Og så lekte vi, fòr Hammaren rundt etter blomster og bær, mens de
voksne beundret den flotte utsikten sydover vannet.
48

Feriegjester
Mors familie kom på flittige besøk fra Oslo til Fyresdal, og ble alle godt
kjent med Sigrid etter hvert. Det var hun som overtok gården, mens Signe
og Gunnar flyttet til Nesland, lenger sør i bygda.
Tante Astrid og tante Lisbeth bodde en sommer på Turistheimen (nå
Vertshuset), det var et fint hvitt hus og pensjonat med velstelt hage, hvor
vi fikk servert kaker og brus, kan jeg huske.
Sigrid kjente godt til tante Astrids leselyst, og omtalte henne som ”ho
som støtt sat i sørveggen og las”.
Mormor, onkel John og onkel Håkon var også på besøk, og Lull var
stadig med oss på ferie, en nyttig barnepike, bare 14 år eldre enn meg.
Vanligvis bodde gjestene på Lofthus, enten i Gamlestog hos oss, eller
nede hos Sigrid. Der var fars og mors venner fra Oslo, familien Hjelle, en
sommer, og Fossums, "onkel Possum" som jeg kalte ham, mørk, morsom
og skøyeraktig som han var. Konen hans husker jeg ikke, men sønnen
Erik, i stadig aktivitet på 3- hjuls sykkel, og barnepiken Else. Både
Hjelles og Fossums blir behørig omtalt i Sigrids fortelling om
sommergjestene. Fossum anla stenbed sør om huset, forteller hun, og
”der vaks sida ikkje anna hell stein!”
Og pappa Kise kom på besøk fra Skien med Dag og Kari. Han kom
forresten også den sommeren vi bodde på Parkheimen, uten Dag og Kari.
Så det var nok for å hilse på Lull som han var begeistret for, men det ble
ikke noe mere mellom dem.
49

Randi kom syklende en sommer sammen med sine venninder Inger Ma
Sørensen og Liv Solberg. De skulle bo nede hos Sigrid og stelle seg selv
der, mens vi bodde i Gamlestog. Sigrid har tegnet og fortalt om dem:
”Kom so Randi med tvo venindur, tri unge piger på sykkeltur, leigde rom
og ha egen husholdning og gjorde innkjøp hjå Ola Landsta.”
50

Evakuering
Det var en sverm av fly på himmelen, jeg løp gråtende hjem fra skolen,
rett opp på loftet og fant kofferten min.
"Mor, jeg vil reise, jeg vil ikke være her lenger!"
Jeg var redd, men mor fikk roet meg ned. Far var også kommet hjem fra
skolen, han og mor snakket lenge og alvorlig sammen, og mor sa til meg:
"Ja, vi skal kanskje reise - i natt."
Så kom hun altså og vekket meg, om ikke akkurat midt på natten, så i
hvert fall i mørket tidlig på morgenen. Vi skulle ikke lenger enn til
Ulefoss i første omgang, hvor vi fikk lov til å ta inn hos en god bekjent av
far, kjøpmann Nils Kise (faren til Elna Hørsve), onkelen til Kari og Dag.
Jeg husker ikke så mye av den turen, heller ikke hvordan vi kom oss
videre til Fyresdal, men oppholdet hos Sigrid på Lofthus husker jeg godt,
for det varte i flere måneder, jeg begynte til og med på skolen i Fyresdal.
I sine skriverier forteller Sigrid:
"1940 kom krigen. Og evakuering. Ha tinga burt raustoga til Ballestad um
vetren i det tilfelde, men trudde aldri på det. 10de apr. kom dei. Ikkje han
sjølv."
Nå skulle vi ikke bo i Gamlestog, men nede i huset hos Sigrid. Hun hadde
sitt soverom i 1. etasje, og vi fikk storstoga, eller raustoga, som Sigrid
også kalte den etter fargen på veggene. Der hadde hun plassert 2 senger
og divan. Middag skulle mor og Sigrid stelle annenhver dag, og vi spiste i
det koselige store kjøkkenet sammen med henne. Mor og Sigrid gikk godt
sammen, og Sigrid ga mor attest for å være en dyktig husmor! Far var
ikke med. Han var offiser, og måtte melde seg på moen på Kongsberg.
Det var krig.
51

I Fyresdal merket vi ikke så mye til det, men plutselig en dag var det en
lastebil full av tyskere på veien nedenfor Lofthus. En av dem kom
springende opp til gården, og siden Randi var den eneste som kunne tysk,
var det hun som måtte ta seg av ham. Han spurte etter veien til Vinje, og
Randi pekte sørover, motsatt vei. Tyskeren sprang ned til lastebilen igjen,
og den raste av gårde.
Vi var mektig stolte av Randi som hadde vært så snarrådig og kunne
narre tyskerne! Ingen av oss tenkte på faren forbundet med det, her gjaldt
det først og fremst å sabotere enhver hjelp til fienden.
Sigrid bakte brød til gutta på skauen - det lå i luften at det foregikk litt av
hvert, men vi barna merket ikke stort, og følte oss trygge.
Og hadde mye moro. Igjen var det Tor som var primus motor, og fant ut
at vi skulle gjøre Sigrid et spikk. Vi mente at hun, forståelig nok, hadde et
godt øye til gardsgutten Hans.
En kveld fant Tor en tomsekk på låven. Den fylte vi med halm, og fikk
tredd noen mannsklær på. Heldigvis hadde Hans lagt igjen den store,
svarte hatten han pleide å bruke (han bodde ikke på Lofthus).
"Hans" ble lagt i sengen til Sigrid med hatten over "hodet" som om han lå
der og sov - og så var det å liste seg ut i gangen for å holde utkikk. Vi
hørte noen høye utrop fra Sigrid etter at hun gikk inn for å legge seg, og
neste dag var vi selvfølgelig avslørt. Det morsomste var selve
iscenesettelsen!
Sigrid skriver om oss:
"Fru Ballestad sydde klæir, og var roleg. Randi las og sola seg … Gjekk
med kjempebogen til Tor og var krigersk. … Tor bygde hus for seg og
ungane nedi uri med bekken. Tulla sprang mykje i Hamaren på ville
leiker. Sida når det blei mange bonn her, var det stadig ei ungeskrei her.
Og stadig handelsbu ved fjos-sol-veggen. Då måtte dei vaksne og handle
og gløyme krig."
Det varte og rakk, men vi hørte lite fra far og omverdenen. Bare at det var
umulig å komme hjem til Skien med det første. Broer var sprengt, det var
krigshandlinger i Liosvingen i Vinje og utrygt på veiene.
Så det var bare å slå seg til ro, og begynne på skolen som var på
Meinstad, et lite hvitt hus der Kommunehuset ligger i dag. Jeg husker
ikke mye fra den skoletiden, bare at det var en stor klasse med elever i
mange aldre - Tor og jeg gikk i samme klasse - og så var det ikke skole
hver dag. Jeg var akkurat begynt å lære katekismus på nynorsk, da vi fikk
beskjed fra far om at nå kunne vi komme hjem igjen.
Glade var vi, for det var jo ikke til å skjule at det var morsommere i
Fyresdal om sommeren! Og bra var det at far var hjemme i god behold.
52

Vi reiste oppover igjen på sommerferie i 1941, og bodde i Gamlestog.
Men til vår forferdelse var Sigrid og mange andre i bygda blitt nazister. I
hvert fall sympatiserte de med Quisling som hadde vært på besøk i
hjembygda. Da var det ikke naturlig for oss å komme igjen. Så det ble
slutten på min barndoms mange og lange og herlige somre i Fyresdal.
Det skulle gå mange år før vi kom tilbake til Gamlestog. Først i 1967 leiet
mor og far den igjen, og tok med seg Anne og Hans Petter på båten fra
Skien. Og så var igjen den gamle, gode forbindelsen knyttet.
Men Gamlestog var ikke så pen som før. Den store, åpne verandaen med
trappeoppgangen til 2. etasje var bygget inn; det ødela det fine
inngangspartiet jeg husket så godt. Under krigen bodde det en enkemann
med mange barn i huset - han skulle senere bli Sigrids ektemann - og det
hadde blitt for kaldt for ham og barna med den åpne trappegangen
dessverre.
Jeg var den eneste som besøkte Fyresdal under krigen. Som Randi sa:
"Det er bare å gi Tulla en koffert, så drar hun gladelig av gårde hvor som
helst".
Og det gjorde jeg. Jeg ble sendt både til Moghus og Nesland for å fete
meg, og begge steder ble jeg varmt og hjertelig mottatt. På Nesland fikk
jeg til og med ligge i sengen sammen med Signe, fordi
”du var så tynn og bleik og fraus så fælt”,
som hun siden har fortalt meg.
53

DEN ANNEN VERDENSKRIG 1940-45
Det er krig i Europa, og i nattens mørke, mellom den 8. og 9. april, glir
tyske krigskip opp langs kysten, inn Oslofjorden, Trondheimsfjorden og
Ofotfjorden. Dermed er krigen også kommet til Norge. Etter kamper til
vanns, til lands og i luften må nordmennene kapitulere 10. juni.
Kongefamilien og regjeringen flykter til England, og i samarbeid med
Vidkun Quisling, Nasjonal Samlings (NS) fører, overtar tyskerne makten
i Norge.
Fra før var vår befatning med krig den store deltakelsen som hele landet
var med på, da finnene ble angrepet av russerne i november 1939.
Den harde vinterkrigen da store Russland gikk inn for å knuse det lille
Finland gjorde et voldsomt inntrykk, og jeg husker at jeg ba i
aftenbønnen om at russerne ikke måtte gå til krig mot Norge også.
Russerne hadde jeg hørt mye fælt om og var livredd dem, da måtte det vel
heller være et mindre onde å bli okkupert av tyskerne, spekulerte jeg på.
Ja, krigsryktene svirret, jeg forsto at far var bekymret. Og mor strikket
votter til soldatene, alle samlet inn ulltepper, ryggsekker og varme klær
som ble sendt til Finland, som vi gjerne ville støtte. Det var
innsamlingslister for penger og mat og medisiner til Finland i avisene.
Frivillige meldte seg for å delta i krigen på Finlands side. Jeg var redd for
at far skulle reise. Han var så engasjert, men jeg tror nok ikke nå at han
tenkte på å delta selv den gangen. Vinterkrigen endte med at Finland ble
tvunget til å be om fred i mars måned 1940 for å unngå militær katastrofe.
Og så fikk vi vår egen krig å tenke på.
I Skien var det forholdsvis fredelig under krigen, familien i Oslo merket
nok mer til krigen med bombing, eksplosjoner og matmangel.
54

De allierte forsøkte også å bombe Gestapos hovedkvarter på Victoria
terrasse, der Utenriksdepartementet holder til nå. Det ble et ganske
mislykket angrep, bombene traff en trikk og mange nordmenn døde.
Dette og mer til, ble traumatiske opplevelser for familien vår i Oslo. Selv
om ingen av dem forulykket, kunne det vært like på flere ganger.
Etter en ildpåsettelse i Universitetets aula i 1943 ble det satt i gang en stor
tyskerrazzia etter studenter og lærere. Mange gikk i dekning, men over
1000 av dem ble arrestert, og over halvparten ble sendt til
konsentrasjonsleirer i Tyskland. Og Universitetet i Oslo ble stengt resten
av krigen.
I Skien var det roligere, selv om vi hørte om sprengninger av broer og
trefninger mellom tyskere og hjemmefronten.
Mange unggutter rømte til skogs for å unnslippe arbeidstjeneste og
utskrivninger til annet tvangsarbeid. Alle forsøkte å hjelpe dem og
krigsfangene som etter hvert ble internert i leirer i nærheten, med mat og
klær.
Selv gikk vi aldri sultne til sengs under krigen, men så var far også utrolig
flink til å skaffe mat. Han trosset forbud og syklet til Bø for å kjøpe
sauekjøtt og annet han kunne få hos Ola Raukleiv. Det var spennende
turer, for var han blitt tatt av tyskerne, ville han mistet både kjøtt og
frihet. Det var jo forbudt å bevege seg fritt omkring utenfor sitt hjemsted.
Far plukket bær og sopp i massevis, som vi barn ble satt til å rense - og
stønnet over! Særlig var nypene brysomme, for de måtte renses for
stikkende frø, før mor laget det deiligste nypesyltetøy. Hvis hun hadde
sukker da. Dessuten var far en kløpper til å finne karvekål. Den er veldig
lett å forveksle med den giftige hundekjeksen, men far var sikker i sin sak
og greide å finne masse karvekål som mor laget nydelig suppe av.
Onkel Hans på Gulsetgården hjalp oss også, dessuten kunne vi få hente
melk og fløte en gang i mellom på en gård ved Fossum. Jeg husker godt
lange sparketurer om vinteren i måneskinn og gnistrende kulde for å
hente slike goder utenfor byen. Noen av krigsvintrene var særdeles kalde,
men jeg likte disse sparketurene i stjerneklare kvelder, da jeg drømte om
kjærester og spennende begivenheter. Ja, så kaldt kunne det bli, at en
vinter måtte skolene stenge i flere uker på grunn av kulden, men så ble
det også målt helt ned til 30 kuldegrader.
Ellers fantes det jo litt mat å få kjøpt i butikkene også, men da var det
lange køer. All mat var rasjonert og måtte kjøpes med rasjoneringskort.
55

Kjøpebok på fisk fikk alle over 2 år. Andre varer, som klær og sko, var
også rasjonert. Både fiskeskinn og papir ble tatt i bruk for å produsere
klær, sko og annet. Skoene hadde ofte tresåler med "overlær" av
papirhyssing eller fiskeskinn. De var ikke gode å gå med!
Vanlig toalettsåpe var ikke å få kjøpt. I stedet fikk vi noe som het B-såpe.
Den var tung som en stein, skummet lite og luktet ikke særlig godt.
Papir ble brukt til så mangt, også til laken og annet sengetøy som ellers
ikke var å få. Venninde Anna Helene kunne fortelle om en ferietur med
Telemarksbåten hvor familien overnattet på Bandak hotell på Dalen. Der
var det sengetøy av papir, det knitret og knaste hver gang hun snudde seg
i sengen, og da morgenen kom lå hun i en haug skrukkete og fillete papir.
Helt frem til begynnelsen av 50-årene var klær, kjøtt, kaffe og sukker
rasjonert, og biler ble ikke frigjort for salg før 1960.
Ved var også mangelvare, men far og Tor hugget ved i skogen til onkel
Hans.
Vi var heldige som både kunne drive vedauk og matauk: i hagen vår
hadde vi poteter, frukt og grønnsaker. Og kaniner og en geit, Petrine. Det
kom en helt båtlast geiter med Telemarksbåten fra Dalen en sommer, og
jeg fikk være med far ned på brygga og velge en av dem.
Jeg tok selvfølgelig den jeg syntes var penest, og ga den navnet Petrine.
Hvit, brun og sortstripete var den, skinnmager og strihåret. Jeg har alltid
vært glad i dyr, og svak for en myk pels eller fjærdrakt. Nå var ikke
pelsen til Petrine spesielt myk, men vi ble veldig gode venner, kanskje
fordi jeg slapp å melke den. Da var den ganske uregjerlig, men far
mestret den godt.
Verre ble det da far ble arrestert, og Tor måtte overta melkingen. Hvis
den ikke fikk sparket vekk melkebøtten, satte den benet oppi, helt til Tor
fant på å binde fast bena.
Men Petrine fant seg villig i å gå tur med meg, jeg hadde den i bånd,
akkurat som en hund. Av og til tjoret vi den på gresset utenfor hagen. Da
kunne den se bortover veien, og når far kom hjem fra skolen, mekret den
veldig glad og fornøyd straks den fikk far i syne. Så den kjente far godt
og var glad i ham!
Ellers holdt Petrine til i kjelleren, og helt renslig var den. Aldri gjorde den
fra seg der nede, men hadde det veldig travelt med å komme opp trappene
når vi slapp den ut om morgenen.
Det hendte at den fikk gå fritt rundt i hagen hvis den ikke gjorde alt for
mye ugagn, som å spise opp blomster og andre planter. Men så den sitt
56

snitt til å komme opp på verandaen, inn i stuen og nappe til seg mors
stueblomster, ble hun sint!
Jeg kan ikke huske at vi drakk geitemelken, den ble vel brukt i maten. Og
da tiden kom da den måtte slaktes, nektet vi barn plent å spise kjøttet. Det
ble sendt til familien i Oslo - i hvert fall var det hva mor og far sa til oss.
Det likte jeg også å tro om kaninene når de ble slaktet, selv om jeg ikke
hadde noe særlig nært forhold til dem. Men de var så bløte og gode å
klappe! søte var de, og luktet så godt, syntes jeg. Det var mest Tor som
stelte dem, det vrimlet av dem og snille var de, alle, unntatt hannkaninen
Ola, den hveste og bet.
På et annet og personlig plan fikk kaninene en skjellsettende betydning
for meg. En dag kom det en ny pike i klassen vår. Hun fortalte stolt om
alle kaninene sine:
"Vi har over 20!", sa hun,
"men vi har over 30!" slapp det ut av meg.
Ved middagsbordet den dagen fortalte jeg om den nye piken og kaninene,
ganske kry over at vi hadde flere.
Da så far på meg over brillene, ganske trist i sine mørkebrune øyne:
"måtte du si det?".
Mer ble ikke sagt om saken; jeg satt ganske stille og skamfull under
resten av måltidet. Jeg skjønte at far oppfattet det som skryt, og at det var
lumpent av meg å ta fra den nye piken gleden over å tro at hun hadde et
rekordstort antall dyr. Far, som hadde lært oss at de som var slemme,
egentlig var ulykkelige, dem var det synd på. En farlig livsfilosofi skjønte
jeg senere da jeg som voksen ga den videre til mine barn, som heldigvis
ikke gikk på den!
Historien om kaninene var noe jeg aldri glemte; følelsen av fars sorg over
mitt skryt har alltid vært der i mitt minne. Siden i livet resulterte det
kanskje i følelsen av hvor galt det var å komme frem med noe positivt om
meg og mitt, tro at det jeg gjorde var noe verdifullt som skulle fremheves
- nei, det var skryt.
Nå skjønner jeg at far ikke mente det slik, men det tok meg mange år som
voksen før jeg forsto historien med kaninene anderledes. Historien kom
stadig frem i mine meditasjoner, helt til jeg greide å tolke den anderledes
enn jeg gjorde som barn.
For mor og far spilte hensynet til andre en viktig og stor rolle, og jeg
synes nok at vi hørte lite om å hevde og ta hensyn til oss selv også. Og
mor og far kunne nok vært rausere med ros og oppmuntring, det hadde
styrket selvtilliten hos oss alle 3.
57

På slutten av Ibsens "Dukkehjem", i oppgjøret mellom Helmer og Nora,
spør han henne hvilke andre plikter hun har enn de i mot sin mann og sine
barn. Da svarer Nora:
"Pliktene i mot meg selv".
Svaret gjorde et stort inntrykk på meg da jeg leste skuespillet første gang.
Det var fremmede toner i mitt barndomshjem.
Men tilbake til krigen. Og krigsmaten.
Randi var en kløpper på kjøkkenet, og svingte opp med krisekake og
krisekrem. Kaken var laget mest av poteter, men smakte kjempegodt.
Lumper stekte hun også, i det hele tatt var det utrolig hva hun og mor
kunne få til av godsaker. Som kålrabibiff og fiskepølser!
Ingenting gikk til spille. Mor var fantastisk til å utnytte alt, både av mat
og klær.
Tran fikk vi av pappa Kise, som eide Skiens Apotek. Far spiste tran i
stedet for smør, det skulle barna ha. Jeg glemmer aldri fars trantallerken.
Det var opprinnelig en pen gul, hvit og rød frokosttallerken. Etter hvert
ble den helt brun og stinkende! Og den fikk han lov til å vaske opp selv.
Steke mat i tran ble også gjort, det luktet forferdelig.
De 2 flinke kokkene, mor og Randi, likte best å regjere alene på
kjøkkenet. Kan ikke huske at jeg noen gang forsøkte meg der. Men far
laget og spiste brødskivene sine med tran og likte det, han, og ble sundere
enn noensinne.
Før krigen hadde jeg hørt om truende mavesår og annet, stresset og
overarbeidet som han var både som lektor og skolens kasserer (elevene
betalte skolepenger), bibliotekar og sekretær. Rektor Zernin ble avsatt
under krigen, og etter et vanskelig år med en nazirektor, ble far anmodet
om å overta, for å unngå at Latinskolen skulle få enda en nazirektor. Far
var betenkt, men fungerte som rektor til krigens slutt - og helsa holdt!
Selv likte jeg veldig godt det mørke, tunge brødet med masse svart sirup
på! Men det var ikke alle som tålte det, rumling og luft i magen kunne
være et stort problem.
Kjøleskap hadde vi ikke, men en stor og kald kjeller, der oppbevarte vi
maten som skulle holde seg i lengre tid. Egg var det selvsagt dårlig med,
men mor la dem ned på vannglass når hun fikk noen. Vannglass var en
tyktflytende, seig, ekkel veske som mor fylte på store krukker før hun la
eggene oppi. Krukkene sto i matkjelleren, sammen med poteter, syltetøy
og store Norgesglass med hermetiserte kjøttkaker, pærer og annet godt.
58

Det verste jeg visste, var når mor ba meg gå ned i kjelleren for å hente
noe. Jeg var jo mørkredd! men torde ikke fortelle mor det og be om å få
slippe, det var for flaut.
Jeg kom meg ned og fikk tent på lyset i trappen og innover i kjelleren.
Men når jeg skulle opp igjen og det ble mørkt bak meg etter som jeg
slukket lysene, sprang jeg av gårde som om jeg hadde den onde selv i
hælene. Syntes noen nappet meg i ryggen, fikk akkurat så vidt reddet meg
opp trappen og smelt kjellerdøren igjen bak meg, helt skrekkslagen.
Godteri fantes ikke, og lite av tobakk og kaffe for de voksne. Verken mor
eller far røkte og savnet ikke tobakken, men mange andre forsøkte å
dyrke tobakkplanter, og tørket både den og andre som det gikk an å røke.
Krisesigaretten "PT" var mektig populær! Jeg husker at mor brente erter
for å lage kaffeerstatning, kaffe var hun glad i. Og vi barn var lykkelige
når vi fikk tak i litt sukker og melk og kunne lage oss karameller som
smakte himmelsk!
Tyskerne rekvirerte det de trengte av hus og mat; biler og hester ble også
tatt fra private til bruk i det militæret. Skoler ble tatt for å huse tyske
soldater.
På Latinskolen ble 12 elever i Randis klasse utvist i 1941. I høstferien ble
elevene sendt på potetopptaking og lauving, og disse 12 var så uheldige at
de havnet på gården hos en nazibonde. De nektet å ta opp en eneste potet,
og ble selvsagt rapportert til politiet. Men noen visste råd for videre
undervisning likevel; "Jøssingskolen" kom i gang, og 8 av de 12 fullførte
sin artium som privatister samtidig som Randi og de andre i 1944.
Ellers gikk jo "alle" med binders i knapphullet som symbol på samhold.
Og 3. august som var kong Haakons fødselsdag, da hadde vi blomst i
knapphullet. Noen gikk også med små norske flagg på jakkeslagene.
Andre hadde sort armbind eller sort bånd på jakkeslaget, som var et
uttrykk for sorg og vanlig å bruke ved dødsfall i familien.
Alle disse demonstrasjonene kunne ende med både arrestasjoner og
opphold på Grini, fangeleiren som tyskerne hadde opprettet i det tidligere
kvinnefengselet på Ila. I den første tiden satt det omtrent bare politiske
fanger og kjente personligheter der, som Francis Bull, Arnulf Øverland
og mange andre forfattere og kunstnere som hadde vakt nazistenes
mistanke. Det førte til en livlig litterær virksomhet om kveldene på
brakkene, og etter hvert lærte vi oss refrenget på en populær vise hvor
fangene poengterte alt de hadde av goder der på Grini:
59

Det har vi, det har vi
Det har de neigu ’kke ute
Nei, det må være utrivelig
Der ute i det fri!
Riktig urolig på skolene ble det da elevene begynte å gå med nisseluer.
Unghirden reagerte, og det ble trakassering og sammenstøt mellom
ungdommene.
Vi som var mindre, nøyde oss med å tegne H 7-merker (Kong Haakon
den 7.) med kritt eller maling på husveggene.
Jøssinger kalte vi oss, alle vi gode nordmenn som ikke ville ha noe med
nazister og tyskere å gjøre.
Like før krigen begynte i Norge, hadde et tysk marinefartøy med engelske
krigsfanger om bord, søkt tilflukt i Jøssingfjorden på hjemvei til
Tyskland. Skipet ble oppdaget av den britiske marine, bordet og
krigsfangene befridd. Dette ble opphavet til jøssingene.
Noen ble kalt stripete. Det var ikke gode nordmenn, selv om de ikke var
nazister. De samarbeidet både med dem og tyskerne på ulike måter, bl.a.
entreprenører som slo seg voldsomt opp på all byggevirksomheten for
okkupantene.
Onkel Hans ble dessverre nazist under krigen. Bestevennen hans, John G.
Helland, ble stornazist og idrettsleder, og var nok en pådriver til at onkel
Hans meldte seg inn i NS. Heldigvis var han bare en ”sovende” partifelle.
I krigsoppgjøret fikk han 10 000 kr i bot – som onkel Mathias betalte,
etter 5 krigsår i utenriksfart!
Mor og far var også venner av Helland og frue, og Tor venn av sønnen
Magne. I 1939 bygget vi en koselig tømmerhytte på Lifjell sammen med
Hellandfamilien, Lyngstua, men den oppga vi da de ble nazister.
Hyggelige minner fra Lyngstua og bilder i fotoalbumet. Men jeg husker
også at jeg gråt og ikke likte at far og onkel Helland satt og drakk
”kaffedoktor” sammen. Det visste jeg ikke hva var, men far ble så
anderledes og ukjent liksom av den kaffedoktor’n, syntes jeg!
Hele krigstiden ble mat beslaglagt ved husundersøkelser, hus og
leiligheter tatt av tyskerne, så folk måtte flytte sammen som best de
kunne. Og hamstre mat ute på landet hos bøndene som ble svært
populære blant byfolk! Ellers florerte byttehandelen - sølvbestikk,
smykker og unyttige pyntegjenstander ble byttet mot melk, mel, kjøtt og
andre varer som ikke var å få i butikkene.
60

"Smør fra Rauland ønskes byttet i pen blådress",
"1/2 kg ferdig tørkete Havanna tobakksblader ønskes byttet i et par
forskinnshansker"
kunne det stå i avisannonsene. Men på svartebørsen var det litt av hvert å
få kjøpt, hvis du hadde penger eller verdifulle ting å bytte med.
Svenskesuppe og danskepakker holdt også liv i oss. Det var vel helst på
slutten av krigen denne maten kom, såvidt jeg husker. På skolen ble vi
fòret med deilig varm ertesuppe, og pakker fra Danmark med flesk og
mye annet godt utdelt.
Blendingsforbudet ble strengt håndhevet. Det måtte ikke slippe ut den
minste lysstripe verken fra dører eller vinduer etter mørkets frembrudd.
Da kunne det bli bøter eller også det som langt verre var. Ute var det
belgmørkt uten en eneste gatelykt. Det eneste som var tillatt å bruke var
en liten lommelykt som bare slapp ut litt blålig lys, og det var strengt
forbudt å blinke med lykten – det kunne jo være hemmelige signaler til
fienden som man blendet for.
I 1942 ble det forbudt for barn under 16 år å ferdes ute i vintermørket
mellom kl. 21 og kl. 5 om morgenen. Det gjorde ikke oss noe, for vi holdt
oss inne som de fleste andre, både voksne og barn. Særlig var vi piker
redde for å ferdes ute de mørke kveldene etter mange fæle historier om
tyskeroverfall og skuddtrefninger. Tyskertøsene som de ble kalt, pikene
som var sammen med tyskerne, de var omtrent de eneste som var ute i
mørket, og de historiene var både skremmende og uforståelige for oss
barn, beskyttede og uskyldige som vi var.
*
Mor var veldig flink til å sy, og tryllet frem den fineste vinterkåpe til meg
(med kaninskinn på kraven) av fars gamle, grå uniformsfrakk. Til Randi
sydde hun lekker kjeledress av hvite melsekker!
Ellers var det Tor som kunne sy hos oss. Han snudde skjortesnipper som
var slitte, klippet av støvfrakken som skulle være kort det året, og la den
opp.
En gang vi 3 barna var alene, kom noen jugoslaviske krigsfanger som ba
om mat og klær. Vi slapp dem inn, og Tor satte i gang med å reparere og
legge inn noen av fars klær som var for store til dem. Vi hadde ikke mye
61

kontakt med jugoslavene som var internert i arbeidsleir utenfor byen, men
vi visste hvor vanskelig de hadde det, og ville gjerne hjelpe dem.
Det jeg husker videre av den episoden, var at mor og far ble ganske
forskrekket da de kom hjem og fikk høre hva vi hadde gjort - sluppet inn
krigsfanger og gitt bort fars klær. Men jugoslavene var blide og
takknemlige, de, det skjønte vi godt, selv om vi ikke kunne kommunisere
med dem på noe språk, så for oss ble det tross alt en positiv opplevelse.
Radioen måtte vi levere fra oss høsten 1941, men da vokste de illegale
avisene frem. Mange fortsatte å lytte i smug til den norske stemmen fra
London, og samlet seg om hemmelige radioer som var stukket vekk på
kjellere og loft og kunne bringe andre nyheter enn dem som ble lansert i
de nazikontrollerte, offisielle avisene. Avisen som NS utga, het "Fritt
Folk"; der var det bare propaganda.
På skolen ble det slutt på engelskundervisningen. I 6. klasse på
folkeskolen skulle vi begynne med et fremmedspråk, og nå ble det tysk
jeg fikk lære.
Det var ikke ufarlig verken å skrive, kopiere eller distribuere de illegale
avisene, og rett som det var, forsvant folk som drev med dette arbeidet.
Enten ble de tatt på fersk gjerning ved husundersøkelser eller stoppet og
visitert på gaten og arrestert hvis de hadde mistenkelig materiale. Eller de
bare forsvant når de følte jorden begynte å brenne under dem. Det var
Sverige og England som var målet for de fleste av de norske
flyktningene.
Både Tor og jeg hadde jødiske klassekammerater - Sonja og Ivar Becker.
Faren ble arrestert, og plutselig var resten av familien forsvunnet, og
tyskere flyttet inn i huset deres. Vi var lettet da vi fikk vite at de var
kommet seg helskinnet over til Sverige sammen med mor og en eldre
bror. Men alle var ikke så heldige - i 1942 ble over 500 jøder sendt med
fangeskipet Donau til Tyskland, og det var ikke mange av dem som
overlevde krigen. Det gjorde ikke pappa Becker heller.
I 1943 ble norske offiserer arrestert. Det var i august, og den illegale
jungeltelegrafen hadde flere dager i forveien varslet at noe var i emning,
slik at mange kom seg unna. Som sekondløytnant var far i faresonen.
Han gikk i dekning hos venner på Ulefoss.
Da tyskerne kom for å arrestere ham, sa mor at han var på høstferie på
Lifjell. Etter en kort rådslagning posterte tyskerne soldater hjemme hos
mor, Randi og meg, mens de tok Tor, som da var 15 år, med seg for å
62

vise veien til Lifjell og hvor far befant seg. Det ble en dramatisk og
slitsom tur for Tor, Lifjell rundt, og far fant de selvfølgelig ikke.
For oss 3 hjemme var det heller ikke noe videre morsomt med tyskere
som passet på oss, til og med når vi gikk på do! Det var skremmende,
men jeg tror ikke jeg egentlig forstod den farlige situasjonen – og mor og
Randi var jo der i god behold. Vi var mest bekymret for Tor, og for hva
tyskerne kunne finne på å gjøre med ham.
Far hadde i mellomtiden fått vite om det som foregikk, kom hjem og
meldte seg for tyskerne. Dermed gikk det rett til "Jobbekjærka" som vi
kalte det store huset like ved oss på Falkum, bygget av en eller annen
riking under jobbetiden. Det hadde tyskerne rekvirert, og der ble de
arresterte offiserene samlet inntil de ble sendt til Hvalsmoen.
Men før fangetransporten gikk videre til konsentrasjonsleirer i Tyskland,
ble mange frigitt, noen pga. høy alder, andre fordi de ikke var
yrkesoffiserer. Det var jo ikke far, og heldigvis kom han hjem igjen etter
noen vonde, uvisse dager.
Gutter er gutter, selv i krigstid. For Tor og vennene hans gikk det sport i
å komme seg inn i både Jobbekjærka og andre rekvirerte hus når tyskerne
ikke var til stede. Der boltret de seg med tyskernes uniformer og våpen.
Sporten var langt fra ufarlig.
Byggmester Kikuts fine hus på Falkum var selvsagt bebodd av tyskerne,
og var gjenstand for guttenes ransaking. En dag kom Tor og de andre ut i
”gata” og viste seg frem for oss i tysk uniform. Like før tyskerne var
tilbake kom de seg inn igjen i full fart, fikk av seg utstyret og lagt det på
plass. Men den gangen var det like før det gikk galt! Vi ute i ”gata” var
spente og redde tilskuere der vi visste at guttene var inne i huset mens
tyskerne sto foran døren. Guttene kom seg ut igjen på baksiden av huset
uten at tyskerne merket noe.
7. mai 1945 er det venninde Tertits 14 års dag, og hun har for lengst
invitert til spennende stort selskap, både gutter og piker. Vi er jo voksne i
den alderen, må vite, og Tertit bestemmer at vi skal kle oss ut som barn.
Vi piker ankommer med sløyfer i håret, små kappekjoler og andre
barneklær, guttene med matroskraver og hva de ellers kunne finne på av
barnslig bekledning.
Dagen er strålende, med frukttrær i full blomst – sol og varme, og FRED!
Det blir en helt annen fest enn vi har tenkt oss, folk er elleville av glede
og fyller gatene med sang, musikk og hurrarop, flaggene går til topps, og
vi drar ut i byen og feirer sammen med dem.
63

Nyhetene fra radioer som plutselig dukker opp, blir ”kringkastet”
gjennom åpne vinduer. Barn og ungdommer får norske flagg på syklene
og tråkker begeistret rundt hele kvelden og natten. Lastebiler kjører rundt
fulle av syngende og hoiende folk på lasteplanet.
Guttene fra skauen dukker opp, med armbind og våpen og overtar
vakthold og militære funksjoner i vindjakker og nikkers. Tor, som viste
seg å være med i Røde Kors hjelpekorps, har uniform med en slags
alpelue, armbind med norsk flagg og rødt kors – og våpen, men den
historien kommer jeg til senere.
Alt dette hendte 7. og 8. mai da freden kom til Norge igjen, og jeg greier
ikke helt å holde dagene fra hverandre, de gikk i ett og var sprengfulle av
begeistring og glede.
64

VINTER OG VÅR, SOMMER OG HØST PÅ FALKUM. JUL
De skiftende årstidene har alltid hatt mye å si for meg - lyset som
kommer tidligere og tidligere mot en dyp blå vinterhimmel, glitrende sol
over sne og skiføre, den spesielle grønnfargen om våren, sommeren med
bading og turer i skog og fjell og båtliv på sjøen, høstfarger og bursdag!
Og regnvær - "det finns ikke dårlig vær, bare dårlige klær"!
Gleden ved å være aktiv ute, fikk jeg med meg fra barndommen. Det var
nok viktig at vi bodde som vi gjorde, nokså landlig i liten småby, hvor
alle kjente alle - i hvert fall på Falkum. Og hvor foreldrene også var
venner, likevel som søsknene var det.
Det har lett for å bli klikkvesen i småbyer, i Skien var det også det.
Vi var slett ikke sammen med dem som bodde på andre kanter av byen.
Min gode, gamle venninde Anna Helene for eksempel ble jeg ikke kjent
med før vi begynte på Latinskolen – hun bodde jo oppe på Bratsberg, på
den andre siden av byen, og gikk på Kleivskolen – vi kjente ingen som
gikk der! Ned til rampestrøket Bakken var det absolutt forbudt å bevege
seg. Bakken-rampen sto det respekt av, når den tørnet sammen med
guttegjenger fra andre kanter av byen ble det slåsskamp som sa seks.
Falkum er et pent og koselig villastrøk på vestsiden av byen. Gatene er
smale, uten fortau, både krokete og uoversiktlige. Jeg var på gamle tomter
sammen med Anne en gang da hun var hjemme fra sine studier i Statene.
Hun kjørte bilen vår, men ble helt forskrekket:
”Mamma, det går ikke an å kjøre bil her, vel!”
Veinettet i Skien er nok fremdeles ikke så godt utbygget som i Statene.
65

Jeg fikk ferdes nokså fritt omkring ute helt fra jeg var liten, Tor passet jo
på meg, der jeg hang etter ham og vennene hans. Lite visste mor og far
om at de tok meg med på spennende byggeplasser, hvor vi klatret høyt til
værs - jeg husker godt at Betanien hospital ble bygget, der var vi
lommekjent under byggeperioden.
Byggeplasser og klatring var i det hele tatt en uimotståelig lek, sammen
med annet mindre utfordrende tidsfordriv. Som vann og søle. Gatene i
Skien var ikke asfalterte på den tiden, i hvert fall ikke på Falkum. Vår og
høst ble det gjerne dype søledammer utenfor der hvor vi bodde, det var en
vidunderlig lekeplass!
En gang som jeg tråkket meg nedover i søla -
”hvor langt ned gikk det an å komme, tro?”
- ble jeg sittende fast. Tor kom og reddet meg, dro meg opp, men den ene
sjøstøvelen forsvant! Husker heldigvis ikke fortsettelsen på historien.
Vi gikk ikke i barnehage eller park. Så vidt jeg vet, fantes det bare en
eneste barnehage i Skien da jeg var barn. Det var frk. Frøbergs, borte ved
Lunde skole, der Liv har fortalt at hun gikk. Skolefritidsordninger fantes
heller ikke. Men helt frem til krigen hadde vi hushjelp som hjalp mor med
hus og barn. Og en enestående far som tok både oss og andre barn med på
tur, lærte oss å gå på ski og skøyter, svømme og på alle måter å klare oss
ute i naturen.
66

Vinter
”Norge, mitt Norge – så sover du tyst, i vinterens skinnende sale, og
ingen kan drømme så lett og så lyst når elvene synker i dvale”…
Caspari/Paulsen
Dette verset av ”Norge, mitt Norge” av Theodor Caspari likte jeg godt å
synge. Det var mitt bilde av vinterens skinnende saler av sne og stille
skoger, der jeg ofte sto ved vinduet og så ut fordi Tor og jeg var mye inne
om vinteren, pga. bronkitt som vi fikk hver eneste vinter i årevis. Jeg kan
ikke si at jeg oppfattet det som noe traumatisk, vi hadde det jo så moro
sammen! Lekte og sloss, jeg var kilen, så Tor kilte meg - han var hårsår,
så jeg lugget. Til slutt ble mor og far lei av alt bråket, og far bestemte at
heretter skulle vi bare få slåss en gang om dagen - om kvelden på det
store gulvteppet i stuen. Det gjorde vi, med stor begeistring.
I stuen sto fars skrivebord med ”jinjalen” som jeg skal fortelle mer om,
den lille sofaen og bordet med albumene og kunstbøkene, og pianoet -
mors piano - som hun hadde fått av far. Det var sort og skinnende
vakkert, men mor spilte ikke mye på det. Kanskje hadde hun annet å
gjøre? Men både Randi, Tor og jeg ble sendt til spilletimer etter hvert,
som alle andre barn i de dager - da måtte man kunne spille piano, både
gutter og piker, enten man ville eller ikke. Jeg ville gjerne, og
spillelærerinnen, frøken Høyer, ble jeg riktig godvenner med.
Frk. Høyer hadde hatt bedre dager, der hun kom fra den store herregården
i Brekkeparken. Men skipsrederfamilien Høyer gikk som så mange andre
konkurs i jobbetiden etter den første verdenskrig, og det var ikke mange
muligheter for en ung, veloppdragen frøken å forsørge seg. Klaverspill
67

hadde hun selvsagt lært, og slik endte hun som Falkums mer eller (oftest)
mindre begavete elevers lærerinne. Jeg hørte nok til sistnevnte kategori.
På det kaldeste om vinteren fyrte vi ikke opp i stuen, det var bare en
kamin der som vi sjelden brukte, og jeg husker at jeg satt der inne og
øvde med vanter på.
Jeg kom så langt som til Beethovens "Til Elise" etter spilletimer i 3 år. Da
hadde jeg fått så mange andre interesser, og "ikke tid til å øve", så jeg
sluttet hos frk. Høyer, men jeg husker henne med glede.
Gulvteppet i stuen husker jeg godt at vi fikk, eller rettere sagt, at mor
kjøpte. Mor var med i Finnemisjonen, en krets av byens fruer, som møttes
hos hverandre 1 gang i måneden for å sy, strikke og samle inn leker,
penger og klær til de stakkars "finnene" i Nord-Norge, dvs. lapper og
samer.
Mor var alltid nervøs når det var hennes tur til å beverte byens "fine"
fruer, var redd for at det ikke var bra nok, slik vi hadde det i all enkelthet
til daglig; en lektorlønn var ikke noe å skryte av, den gangen.
Så skulle altså mor ha Finnemisjonen, og syntes at gulvteppet vårt var
fælt, og det var det sikkert også. Hun fikk lånt hjem et par gulvtepper fra
butikken, og vi to valgte i fellesskap det store, brune teppet med så fint
mønster i fargene rødt, sort og hvitt. Mor hadde sansen for vakre ting,
stoff og farger - men så var det betalingen da.
"Hva vil far si",
var mors omkved både til det ene og det andre, og jeg skjønte for første
gang at hun var redd og gruet seg til å fortelle far hva hun hadde kjøpt.
Det gjorde inntrykk. Ikke rart at jeg husker det teppet.
Det var - og er nok fremdeles – en hel familie av misjonsmenigheter i
Skien, og et bedehus på hvert hjørne, som vi sa. I noen av disse husene
talte de i tunger; vi snek oss nervøse og nysgjerrige inn – hadde hørt at de
kostet synden ut etter oss ukristelige mennesker som ikke tilhørte
menigheten, men det opplevde vi aldri. Ikke tungetale heller.
Leiligheten vår i Magnusgate bestod av stue og spisestue, 2 soverom (1
stort og 1 lite), kjøkken, bad, wc og entré. På kjøkkenet hadde vi ikke
kjøleskap, men et stort spiskammer med mange hyller og et lite vindu.
Det var til og med plass til en stol der, hvor du kunne sitte og kose deg
(når det ikke var for kaldt) hvis du hadde vært så heldig å finne noen
gjenglemte kaker i boksene som sto på øverste hylle.
*
68

I spisestuen sto den store etasjeovnen som vi fyrte med koks. Koksen var
i kjelleren, og det store koksspannet var nok tungt å få opp. Ovnen rumlet
fælt, når mor eller far ristet ned asken med hendelen; ellers husker jeg
ovnen full av rødglødende kull som ga mye deilig varme. Jeg likte å stå
foran den for å kle på meg om vintermorgenene, og danderte klærne mine
i tur og orden på stolen foran ovnen for at de skulle bli varme.
Undertøyet var ganske anderledes komplisert enn i dag, strømpebuksen
ikke oppfunnet! Nei, vi hadde ”liv”, en trøye uten ermer, forsterket med
bendelbånd som endte i stropper (bred gummistrikk med hull) som vi
knappet eller spente på tykke ullstrømper. De var som regel
hjemmestrikkete, og klødde fælt. Utenpå var det flere lag med
underbukser og ullbukser og tykke kjoler eller skjørt, hvis vi ikke skulle
på tur og trakk på oss vindbukser og strekkbukser eller nikkers. Jommen
er det lettvint i dag!
Når vi skulle bade, ble det tent på ovnen under den store
varmtvannstanken der inne, det gikk mange år før den ble koblet til det
elektriske anlegget. Det gjaldt å spare på det varme vannet, det store karet
tok mye vann, så Tor og jeg badet sammen til vi ble ganske store - til jeg
begynte å erte ham med hans maskuline kjennetegn!
Det fantes ingen oppvarming på badet, men mor fant råd. Hun satte inn
en elektrisk ovn med ledning i stikkontakt utenfor døren. Ovnen var ikke
jordet, så det var på det strengeste forbudt å gå inn på badet mens den sto
der. Bare etter rommet var blitt varmt og ovnen tatt ut. Og da gjaldt det å
være rask, for det ble fort kaldt igjen. Ingen varmekabler i gulvet den
gang, nei!
Det store soveværelset ved siden av badet delte vi tre barna i mange år.
Ettersom vi ble større, flyttet Randi og jeg inn på det mindre soveværelset
på sydsiden, ved siden av kjøkkenet, og Tor innredet seg eget rom på
loftet. Med telefon! Biapparat til telefonen i stuen, så han kunne lytte når
Randi snakket med sine mange kavalerer eller ringe og late som om han
var den kjente teatersjefen i Trondheim som kom med tilbud om
ansettelse. Det var populært! Ellers tror jeg at vi alle 3 skravlet mye i
telefon, i et hvert fall kan jeg enda, i tillegg til vårt eget telefonnummer
2555, huske både Karis og Livs numre: 2696 og 2720.
Jeg tror forresten at vi alle tre lå på det lille soverommet først, synes jeg
kan huske at det var der sengen min sto da jeg hadde lungebetennelse.
Jeg likte det rommet best, der var det mest sol og varme, og kjøkkenet dør
i dør. Vi hadde brune sprinkelsenger som kunne forlenges ettersom vi
vokste, og jeg husker jeg strakk hendene mine ut mellom sprinklene så
69

Randi kunne holde i dem og trøste meg når jeg var redd om kvelden og
ikke fikk sove. Randi fant ut at det var en hushjelp som hadde skremt
meg med å fortelle spøkelseshistorier.
Det var ofte kaldt i sengene våre om vinteren, da var varmedunken god å
ty til. Helt til vi forsto at den ikke bare varmet oss godt og fort, men også
kunne være til skade. Mor pleide å fylle den store, ovale sinkdunken med
varmt vann, skru korken med hendelen godt igjen, og legge den i sengene
våre etter tur. Så varmet hun den opp underveis ved å sette den en liten
stund på magasinet på komfyren. Magasinkomfyrer er ikke å se lenger,
men det var en kjekk innretning: den største platen hadde et lokk med
håndtak som vi satte over platen når den ikke var i bruk. Slik magasinerte
den varmen.
Men denne gangen gikk det ikke bra, sannsynligvis hadde varmedunken
med korken på, stått for lenge på platen. Da mor tok den i hendelen,
eksploderte dunken, og mor fikk både damp og kokende vann over den
ene armen sin. Hun hadde langermet vinterkjole på, og da far forsøkte å
ta den av, fulgte huden med. Det var grusomt.
Tor er mer enn 2 år eldre enn meg, men det var ikke tale om at jeg ville
legge meg før ham om kvelden likevel. Så kom det i stand en avtale om at
vi skulle legge oss først annenhver kveld. På et ark rett innenfor
soveværelsedøren satte vi et kryss ut for navnet vårt når vi la oss først.
Det fungerte lenge bra, helt til jeg en kveld gjorde en forferdelig
oppdagelse!
Mens jeg børstet tennene mine, sto jeg foran det praktiske arket, nesten
klar til stolt å avmerke mitt kryss for kveldens "først til sengs". Men så
kom jeg plutselig på noe - la ikke jeg meg først i går også? Jo, så sandelig
gjorde jeg det, ganske sikkert var det, når jeg fikk tenkt meg om. Og der
hadde Tor, den frekkassen, satt et kryss på sin plass! Jeg ble så sint at jeg
spyttet alt jeg hadde i munnen av tannpuss og vann i fjeset på den
intetanende Tor, som trodde han hadde lurt meg godt.
Når tannpussen var unnagjort, bar det rett til sengs. Før vi la oss til å
sove, ba vi aftenbønn i småbarnstiden, ofte sammen med både far og mor
ved sengekanten:
Nå lukker seg mitt øye,
o Fader i det høye,
i varetekt meg tag.
Fra synd, fra sorg, fra fare,
din engel meg bevare,
som ledet har min fot i dag.
70

Tror ikke jeg skjønte så mye av bønnen, men det kjentes trygt og godt å
ha mor og far der ved sengekanten. Og det var den
religionsundervisningen vi fikk hjemme.
Som jeg har fortalt før, var Tor den gjeveste av alle mine lekekamerater
helt til jeg begynte på skolen. Han var alltid full av spillopper, men han
var også snill og tålmodig og passet på meg som elsket å traske i helene
på ham og kameratene hans.
Mor og far verdsatte nok ikke alle påfunnene hans like høyt som meg. En
gang ble far skikkelig sint, jeg kan ikke huske hvorfor. Men jeg husker
godt at han ga Tor, min snille lekekamerat, juling på blanke baken med
linjalen som lå på skrivebordet. Det var helt uforståelig for meg, og noe
jeg aldri glemte og sent tilga far. Siden gikk jeg i lang bue utenom
skrivebordet hvor den fæle "jinjalen" til far lå, den han hadde slått Tor
med.
Søndagsturen om vinteren gikk som regel til Åletjern på ski. Turområdet
vårt var helst på Gulsetsiden, både vinter og sommer. Det var far som
lærte meg å gå på ski, først på gartner Amundsens jorder. Siden gikk vi
opp til båthuset til Folkestad og over elven der, jeg husker godt den ekle
svingen ned til elven. Så bar det opp Pettersen-bakken, over Hyniveien og
opp Schiøttbakken til Schiøtts store, flotte hus. Bak det lå Gulsetgården
som far var fra. Innover kunne vi gå forbi Maihaugen, et koselig hus hvor
vi også ferierte en sommer, eller forbi frøken friserdame Ørmens hytte på
tomten hun hadde fått av onkel Hans. Så kom vi gjennom skogen og fint
terreng til Åletjern, hvor "alle" fra Falkum møttes, spiste appelsiner og
medbrakt niste.
Når vi skulle hjemover, gruet jeg meg til utforbakkene, hverken Schiøtt
eller Pettersen var lette å hamle opp med, men du verden så stolt jeg var
de gangene jeg kom meg ned uten å ramle! Da jeg var mindre, fikk jeg stå
mellom bena på far. Han var en racer på ski, og da var bakkene bare
susende fart og moro.
Mor var sjelden med på ski, hun var som regel hjemme og laget deilig
søndagsmiddag. Hun var klønete på ski, sa far. Det var jo ikke mye
oppmuntrende, så kanskje var det ikke rart at hun foretrakk å være
hjemme. I huset var hun ikke klønete, nei, der var hun en kløpper til å
lage mat, sylte, bake, sy og for ikke å snakke om, reparere ting som
strykejern, kontakter og mye annet - der var det far som var klønete!
De som var gode på ski, gikk også til Vealøs og Skrehellet på den andre
siden av byen. Der var ikke jeg ofte. Vi sto ikke slalåm, fantes ikke slike
71

akker på vår kanter av landet i hvert fall. Hoppe i Oddebakken på Kikut
gjorde bare de dristigste blant guttene. Ellers var det nok av småbakker
med hopp som vi laget selv; vi hadde sneballkrig og laget snehuler og
hytter.
Jeg husker best den i hagen til Lillemor Rydin, den snehytta var stor og
fin med stearinlys i "vinduene". Der prøvde jeg for første gang å røke, en
"hjemmeavla" en i krigens dager - den smakte dårlig, jeg hostet og harket,
og hadde heldigvis ikke lyst til å prøve slikt igjen.
En annen populær ”sport” i vinterkveldene var å gnisse på rutene til sinte
pappaer som vi gjerne ville erte litt. Vi brukte en kork: når vi gned den på
ruten, gnisset og skrek det fælt. Og pappaene reagerte som ønsket, de fòr
opp, åpnet vinduet eller kom løpende etter oss nedover i hagen. Der
hadde vi av og til spent opp en tråd på et strategisk sted, og jublet når han
falt på nesen i sneen! Det var fryktelig spennende - og ondskapsfullt? - og
det verste fanteriet vi bedrev med ganske dårlig samvittighet, selv om det
ikke gikk galt hverken for pappaene eller oss.
Som familie kan jeg aldri huske at vi dro på påskeferie. Det var først da
jeg ble større og kunne dra alene med venninder at påsken ble skiferie og
avslutning på vinter og skisesong. Hopp-rennet i Holmenkollen var
skifesten over alle, og den begivenheten som ”nesten” avsluttet vinteren.
Vi hørte på overføringen i radio, men det ble også arrangert bussturer fra
Skien til Kollen. Holmenkollsøndag var den gang som nå første søndag i
mars. Og den gang som nå, en stor begivenhet. Du verden så mye tåke
akkurat da, ofte var det mer å høre enn å se, også som nå,
Holmenkollbrølet var allerede legendarisk. Kongefamilien var den gang
som nå alltid på plass på tribunen. Og etter fanfare og kongesangen, så
begynte hopprennet. Dommerne trakk sine nummerskilt opp av en boks,
det tok tid – i motsetning til bedømmelsen nå - og spenningen var stor
inntil karakterene var avgitt.
En annen begivenhet som også varslet vinterens slutt, var morsdagen i
mars. Den ble alltid behørig feiret, med selvproduserte gaver og
tegninger, kaffe og kaker på sengen til mor. Jeg tviler på at morgenfuglen
mor gledet seg like mye som oss til denne dagen! Hun var alltid først
oppe, men hadde fått streng beskjed om ikke å stå opp denne dagen før
kaffen var servert, hun skulle oppvartes! Vi syntes at vi sto opp grytidlig,
tisket og hvisket, og assistert av far, som en gang snublet med
kaffebrettet, listet vi oss inn til mor – som alltid var våken! Etter
serveringen hendte det at vi barna fikk ”ligge på sprekken” som vi kalte
det, og kose oss i sengen sammen med mor og far. De hadde senger som
72

sto inntil hverandre, og der var slett ingen sprekk, men en hard kant ble
det jo, og der sloss vi om å få lov til å ligge.
73

Vår
”Den kommer så brått. Lukter jord og barndom. Minner om
gjemsel, asfalt og kritt. Vilter lek og sommerferie snart,”
sier journalisten Kathrine Aspaas om våren i sin artikkel ”Skarp sol og
sorte hull” i Aftenposten 6. april 2003. Jeg kan ikke si det bedre selv!
For oss var det sikreste tegnet på vår når syklene og hoppetauene kom
frem, og vi hinket - hoppet paradis og tegnet flyver’n og andre paradiser -
i ”gata”. Ellers begynte våren med en forsmak på alle sommerens bad
med en dukkert i Trytetjern 1. mai. Det hendte nok at det fremdeles fløt
noen isflak omkring, men bade skulle vi likevel. Etter at vi et år hadde
fått lov, ble 1. mai-badet, selv om det var aldri så kaldt, en tradisjon.
Huggormene holdt til i steinrøysa på den ene siden av tjernet. De likte
også å svømme, men det likte mor dårlig!
”La ungene bade,”
sa far, uansett isflak og huggorm. Han var forresten en kløpper til å ta
dem når de kom opp på vår side av tjernet. Vi syntes de var flotte der de
svømte med hodet høyt over vannet og en lang, smal kjølstripe etter seg.
Ellers var det gjeveste vårtegnet å få lov å gå med halvstrømper og
småsko etter en lang vinter med kløende ullstrømper og støvler. Eller var
det den første hestehoven? Så lenge jeg kan huske, har jeg vært glad i å
plukke blomster, og når blåveis og hvitveis kom frem, var jeg lykkelig –
da var det vår! Liljekonvallstedet mitt var på veien til Trytetjern, like ved
hytta til onkel Hans. De sto tett i tett inntil stien, det var spennende å
følge med dem og gjette på når blomstene ville komme. Maria nøklebånd
var det vanskeligere å finne. Men av og til fikk Mikke og jeg være med
74

dr. Svaar når han skulle på sykebesøk på sanatoriet oppe ved Skrehellet,
og der fant vi massevis av Maria nøklebånd mens vi ventet på ham. Det
var stort!
I ”gata” utenfor Liv skal jeg si det ble livlig så snart våren var kommet.
Balltrærne og hoppetauene ble funnet frem, og alle sanglekene samlet
mange ivrige barn. Vi hadde så mye moro at vi kunne skrive bok om det,
var det en som sa. Og som sagt, så gjort - trodde vi. Liv og jeg satte oss til
å skrive, men ble forundret over hvor vanskelig det var å sette ord på all
den glede og iver vi følte - det ble så tomt og dumt, liksom. Vi ga opp.
Ikke noe mer å snakke om, dermed basta! Men innerst inne var jeg
skuffet og oppgitt.
Rim og regler var veldig populære. Vi kunne en masse av dem som vi
brukte når vi lekte eller når vi skulle imponere de andre med alt vi kunne
utenat og fremsi i hurtigtogfart:
”Bro, bro brille” var morsom å leke både ute og inne, ”Kjerringa med
staven”, ”Bjørnen sover”, ”Slå på ring”, ”Tornerose”, ”Ta den ring”, ”Ut
å plukke blomster, ut å plukke bær”, ”Det suser og bruser i alle verdens
land”, ”Skjære, skjære havre” og mange andre. Og så kom reglene:
Du og jeg og vi to, seilte i en tresko
treskoen hvelva, du og jeg i elva.
Ride, ride ranke, si hvor skal vel veien gå?
Bestefar besøk skal få, ride ride ranke.
Så rider presten, så rider klokkeren, så rider bonden!
(Dette var fars versjon når han satte oss barn på kneet og gynget oss
fortere og fortere.)
Ola Dilt, Ola Dalt, Ola spekesild og salt.
Hvem banker, sa Per Anker.
Det er min kone, sa Per Lone.
Hva vil hun, sa Per Lund.
Kjøpe løk, sa Per Høk.
Og hvor mange, sa Per Lange.
En, to, tre, fire, sa Per Lire.
Ikke fler, sa Per Ler.
Det er nok, sa Per Kokk.
75

Juksemaker, pipelort, ta igjen og gi bort.
Så mye hadde jeg, så mye ga jeg bort, så mye hadde jeg igjen.
(Det var noe vi sa når vi hadde hendene fulle av sand, kastet sanden i
været og fanget opp noe før den falt på bakken. Hvorfor? – kanskje for å
vise hvor generøse vi kunne være?)
Ole dole doff
kinkliane koff
koffliane birkebane
Ole dole doff
Tetil, totil, telarot, meglefru og store gubben hesten, var navnene på tærne
våre.
De 2 siste reglene brukte vi når vi skulle velge ut noen:
Akka bakka, bonka rakka
etla metla, sjång dång,
filli fjong, issa bissa tåpp,
ut med deg din somlekopp!
eller
Elle melle deg fortelle
skipet går, ut i hår
rygg i rand, to i spann
snipp snapp snute
du er ute!
Våren forbinder jeg også med å sitte på verandatrappen og lese ukeblader.
På onsdager satt vi spente der på trappen og ventet på at Bergesenguttene
skulle komme med Hjemmet og Allers som vi abonnerte på. Guttene
bodde litt lenger nord på Falkum og var driftige og forretningsmessige
allerede i ungdomsårene. De syklet rundt og leverte ukeblader på døren. I
bladene var det mest tegneseriene som gjorde inntrykk på meg, særlig
godt husker jeg en serie som vi kalte for Bob og Frank i Afrikank – for
rimets skyld.
Jeg likte veldig godt mors vår- og sommerhatter, der var det både
blomster og bær. På vinterhattene var det bare fjær. Ja, det var den gang,
da damer brukte hatt. Og kledde seg om, når de skulle til byen. Av og til
fikk jeg lov til å bli med mor når hun skulle til byen for å handle, da var
hun fin, syntes jeg. Som regel gikk turen til Aron Haraldsen i Torvgaten,
hvor mor kjøpte alle kolonialvarene. Jeg husker godt Haraldsen selv, stor
76

og røslig, og en liten pen og søt dame, som jeg syntes lignet litt på mor,
og som jeg trodde var søsteren hans. Av og til ble jeg helt flau over mor
fordi hun spurte og grov om priser og ikke alltid var like fornøyd med
allting, men når det vanket en liten godbit ble jeg glad. Hos slakter
Lassen kjøpte vi kjøtt, og i fiskebasarene nede ved brygga var utvalget
stort.
Det var et godt stykke fra Falkum til byen, så varene ble sendt hjem med
Aron Haraldsens bil om ettermiddagen. Det hendte ofte at mor ringte og
bestilte varer på telefon, da presenterte hun seg som ”fru lektor
Ballestad”. Moren til Liv husker jeg sa ”fru grosserer Thor Gundersen”,
titler måtte til, fruenes navn var ikke gode nok den gangen!
Mor hadde blomster andre steder enn på hatten. Det store blomsterbedet
på begge sider av verandatrappen var hennes, i hvert fall så jeg aldri far
eller noen andre plante, luke eller stelle i bedet. Så jeg syntes at
blomstene der, de var mors. Husker at hun strevet fælt og var egentlig
ikke så veldig fornøyd, men jeg likte blomstene hennes godt, spesielt
syntes jeg floksene, i mange farger, var flotte. Og når jeg dro ut en enkelt
liten blomsterstand, så var bunnen så søt og god å suge på!
Jeg hadde ikke noen hageplanter selv, men jeg plantet et lite bjerketre på
plenen nedenfor verandaen, det treet fikk mye vann og stell, og til min
store glede trivdes det og vokste.
Stueblomster hadde mor også, i vinduskarmene. De var det flere enn
geiten Petrine som likte. Jeg gikk også løs på dem når jeg skulle dekke
middagsbordet i spisestuen, og det ikke fantes andre blomster i huset. Vi
hadde hvite duker og fiolserviset fra Porsgrund Porselen (som jeg har
arvet), men det ble blasst og kjedelig, så blomster måtte til. I et av fars
små sølvbegre gjorde en liten kvast av mors potteblomster seg veldig
godt, syntes jeg, men mor var ikke alltid like begeistret.
Å dekke middagsbordet satte meg også på en annen prøve. Vi hadde faste
plasser ved bordet, og vi barna egne sølvbestikk som vi hadde fått til
dåpen (skjeen har jeg enda!). Jeg dekket min egen plass først, helt til jeg
en dag fant ut at det var urettferdig. Den skulle nok heller dekkes sist! Så
dekket jeg bordet da og skulte på den tomme plassen min, helt til turen
kom til den, og jeg kunne plassere kniv, skje og gaffel på min plass også.
Da var jeg fornøyd med meg selv!
Enkelte ganger syntes jeg at det var ekstra viktig med blomster på bordet.
Det var når stemningen mellom mor og far var spent, og det var en
isnende taushet ved middagsbordet. Jeg kan bare huske at mor og far
77

trettet en eneste gang, men mors taushet og fars morske uttrykk fortalte
sitt. Da syntes jeg det hjalp litt med fargeglade blomster på bordet.
Far skulle sette opp en gardinstang på det store soveværelset og sto høyt
oppe under taket på en trapp eller stige, med hammer og spiker – han
strevet fælt. Mor og jeg sto nede på gulvet og så på. Mor kommenterte og
kom med noen forslag, praktisk som hun var, men det skulle hun helst
ikke ha gjort. Far hveste noen rasende ord og hyttet med hammeren. Det
gjorde et uutslettelig inntrykk på meg, og var den gangen mor og far
trettet.
I Trytetjern var det ikke bare huggorm. Der fanget vi rumpetroll i
massevis, det var tykt av sorte egg som snart fikk en liten hale på seg og
svømte omkring. Vi hadde dem på flasker og måtte tømme ut innholdet
før vi gikk hjem, selv om det nok hendte at noen endte på Falkum en
gang i blant.
Senere på sommeren hoppet froskene lystelig omkring rundt tjernet. Det
er ikke mange å se av dem nå til dags, for ikke å snakke om de lysende
St. Hansormene og alle de morsomme pinnsvinene, som vi pleide å gi
melk på en skål i hagen.
På stien til Trytetjern kom vi forbi hytta til onkel Hans, Koselighytta.
Gården lå ikke langt unna, men hytte hadde han i skogen sin, og dit gikk
søndagsturene våre ofte på vårparten. Stien var bakkete og bratt rett før
Koselighytta, men det hjalp godt med ”hvilestenen” Tor og jeg hadde
midt i bakken. Der var det plass til oss begge.
Tor og jeg hadde det særlig travelt på hytta. Vi børstet et stort område på
en fjellrabb like ved, og der hadde vi gården vår. Vi bygget låve og stall
av pinner og annet materiale vi kunne finne, og hadde masse dyr, både
hester og kuer av store og små kongler med ”ben”. Det var moro! Og det
var det første vi gjorde når vi kom dit, å se etter at ”gården” var i god
behold.
*
Et sikkert vårtegn var sydamen, frk. Lindheimsmoen. Hun kom hjem til
oss og satt i spisestuen og sydde fra morgen til kveld. Hun hadde med seg
motejournaler som det var spennende å bla i, og så begynte diskusjonene
om hvem som skulle få hva.
Da jeg ble større likte jeg godt å tegne kjolene mine selv, og mor sydde.
Jeg arvet mye etter Randi, som mor sydde om. Ferdig sydde kjoler fra
butikk kan jeg ikke huske noen av oss hadde. Mor var flink til å sy, og
78

laget ofte samme kjoler til Randi og meg, husker spesielt godt noen
lysegule silkekjoler med blå blomster og rysjekrager.
På bildene i fotoalbumene gjenkjenner jeg alle kjolene våre med glede,
bukser gikk vi ikke med den gang annet enn på tur. Tror ikke jeg var
spesielt nøye med det jeg hadde på meg, men jeg likte veldig godt å gå
med mor til byen og velge stoff til klærne våre. Så mange deilige stoffer
det fantes! Husker godt gleden både ved å se og føle på dem, alle fargene,
de myke ullstoffene, den flotte speilfløyelen, Lille Martine stoffene...
Mors lange kjole i sterkt blå speilfløyel glemmer jeg aldri!
Alle rødfarger var mine yndlingsfarger, og jeg husker godt den fine
burgunderrøde taftkjolen mor sydde til meg. Den har jeg på meg på
mange bilder. På ett av dem er det lett å se hvilken mester mor var, ikke
bare med symaskinen, men også med krølltangen! Jeg har langt, lyst
pasjehår – jeg som verken hadde fall eller krøll i håret – permanent var
det ikke tale om før langt ute i gymnastiden. Men mor svingte
krølltangen, den var ikke elektrisk, men ble varmet opp på
magasinkomfyren. To lange jernstenger, mye tykkere enn strikkepinner,
med et håndtak - slik så krølltangen ut, hvis jeg skulle forsøke å forklare
det.
Vårrengjøringen var et like sikkert tegn på lysere tider. Nå skulle alle
vinduer pusses, gardiner skiftes, tepper bankes – alt skulle luftes og
vaskes og ut i lyset. Møllene gikk den sikre undergang i møte. Og skulle
noen av dem ha lurt seg unna i våre ullplagg, ble de bekjempet med
illeluktende møllkuler.
Jeg ble også avslørt ved hver eneste storrengjøring – mine hemmelige
lagre av uspist mat på platen under spisebordet kom for en dag, og fikk
sinte kommentarer.
Og endelig kunne mor henge klesvasken ut til tørk. Storvasken foregikk
nede i kjelleren, hvor tøyet ble vasket og skurt på vaskebrett, deretter kokt
i den store kjelen. Det var fuktig og varmt og fullt av damp der nede,
skummelt syntes jeg. Storvasken i kjelleren ble ikke tatt så ofte, kanskje 1
gang i måneden. Det var ingen vaskemaskiner, men heller ikke syntetiske
stoffer som trekker til seg mye skitt. Klærne ble heller luftet og børstet
enn vasket når det var mulig. Vi brukte også mye forklær, skoleforklær
for eksempel, og jeg husker at til og med far hadde ”skolefrakk” utenpå
dressen, den lignet på nåtidens lagerfrakk. Vi skiftet langt ifra tøy hver
dag; rent undertøy fikk vi etter det ukentlige badet.
Om vinteren måtte tøyet bæres opp alle trappene til loftet for å tørkes,
men det tok tid! Av og til var vi opp for kjenne på alt som hang på
79

snorene der – det var stivt som papp, frosset og langt fra tørt. Så ikke var
det rart at mor var glad for å kunne henge tøyet ut, det tørket fort i sol og
vind, og luktet så godt når vi tok det inn. Etterpå skulle alt strykes eller
rulles. Vi hadde en manuell rulle som ble brukt til å rulle sengetøy og
duker. (Mors rulle sto siden på Randis kjøkken i Behrens gate.)
Ikke rart heller at mor trengte hushjelp, selv om hun var hjemmeværende
og far flink til å hjelpe til. I hvert fall med oss barna, mye mer enn de
andre pappaene. Men på kjøkkenet ville hun helst slippe å ha ham, selv
om han gjerne ville ta oppvasken.
Nei, middagsoppvasken skulle vi barna ta, og det nyttet ikke for Tor å
lure seg unna. Men han prøvde seg jo, og en gang helte Randi og jeg en
bøtte vann i hodet på ham, der han forsøkte å gjemme seg under
kjøkkentrappen. Jeg var ikke bedre enn ham, stadig måtte jeg på WC rett
etter middag.
I det hele tatt oppfattet jeg aldri at det var større forskjell på gutter og
piker enn det jeg hadde sett av Tor når vi badet sammen, jeg oppfattet oss
begge som barn, uten at kjønnet hadde avgjørende betydning. Jeg skjønte
absolutt ikke at det var noe som het manns- og kvinneroller.
Hos oss var det mor og Tor som var praktiske og nevenyttige, de kunne
sy og skifte sikringer, reparere strykejern og slå i spiker. Far, Randi og
jeg var for å si det mildt, bedre i mer teoretiske anliggender. Og jeg forsto
aldri hvorfor mor syntes det var flaut at far absolutt ville gå med
melkespannet som han leverte hos Bolvig på sin vei til skolen hver dag.
Og hentet på hjemveien. Vi barna gikk jo også samme veien, men
”det er tungt, jeg tar det,”
sa han. Men ingen av de andre pappaene bar melkespann...
Jeg beklaget aldri at jeg var pike, og så ingen som helst grunn til at jeg
skulle komme dårligere ut fordi om jeg ikke var gutt. I det hele tatt hadde
mødrene en fremtredende plass i hjemmene og våre liv. Fedrene telte ikke
på samme måte, selv om det nok på visse områder virket som om de var
mødrene overlegne, uten at vi la så mye vekt på det.
Så var det altså vår og deilig og varmt, syntes vi. Men det var noe som
var absolutt forbudt, og det var å sitte på kalde stener, og å tygge på strå.
Merkelig? Men i mine barnedager var det store epidemier av poliomyelitt
som var alle foreldres store skrekk. Ingen visste hva sykdommen kom av,
men noen mente altså at man kunne bli syk av kulde, som f.eks. når vi
unger slo oss ned på kalde stener og svaberg.
”Du kan i hvert fall få blærekatarr,”
sa mor, det var en plage.
80

Tygge strå skulle være like farlig. Men vi lurte oss jo likevel til å dra opp
noen fine strå, søte og bløte på bunnen når vi tygget på dem.
Randi og Tor både snakket og gikk i søvne. Det så veldig morsomt ut der
de vandret omkring og fant på mye rart, jeg ble helt misunnelig fordi jeg
ikke kunne gjøre det samme. Men en natt ble det stor oppstandelse. Mor
og far var i selskap, og Randi skulle passe på Tor og meg. Hun var veldig
forkjølet, satt i en lenestol med dynen godt tullet rundt seg og ble mer og
mer irritert der hun ventet på Tor som somlet fælt med å komme hjem fra
fotballkamp. Da det endelig tok i verandadøren, fòr hun opp og ropte sint
”din drittgutt!”,
men akk o ve, det var ikke Tor, men fru Øvrum, en venninde av mor.
Skal si Randi ble flau, og da Tor dukket opp, var hun ikke blid.
Endelig kom vi oss alle 3 i seng og sovnet. Men det varte ikke lenge før
jeg våknet av en fryktelig krangel. Det var Randi som skjellte ut Tor (i
søvne), og tross ville protester fra hans side, dro ham opp av sengen,
stengte ham inne på badet og satt selv vakt på gulvet utenfor døren med
dynen tullet rundt seg. Heldigvis varte det ikke lenge før mor og far kom
hjem og fikk dem begge i seng.
Tor tok fryktelig hevn neste natt. Da våknet jeg av at han satt på
sprinklene over Randis seng og prompet henne midt i fjeset!
Den første våren etter freden inntraff en dramatisk ulykke hjemme hos
oss. Tor hadde fått utlevert våpen da han var med i Hjemmefrontens
hjelpekorps, og av en eller annen grunn hadde han det fremdeles. Av og
til skjøt han og noen kamerater på blink nede i kjelleren. En gang han
hadde holdt på der nede kom han inn til meg på rommet mitt etterpå. Jeg
satt og gjorde lekser ved skrivebordet. Han skulle absolutt vise meg
geværet og hvordan det funket, forsikret meg at det ikke var ladd, redd
som jeg var for skytevåpen. Men jeg satte meg da ned på divanen ved
siden av ham for å se mens han forklarte.
Da gikk skuddet av! Så hadde det altså vært ladd likevel! Kulen gikk rett
inn i låret på Tor og blodet silte. Han la seg på divanen og kommanderte
meg til å ta av skjerfet jeg hadde rundt halsen på grunn av en av mine
vanlige forkjølelser. Det knyttet jeg så stramt jeg kunne ovenfor
skuddsåret etter Tors veiledning, og dreide knuten om med blyanten jeg
fremdeles hadde i hånden. Heldigvis hadde han ikke vært med i Røde
Kors uten nytte! Blodet stoppet, og jeg gikk ut i stuen for å ringe etter
ambulanse.
81

Mor var hjemme og hadde hørt skuddet, hun ble helt vettskremt. Og far
ble redd da han kom hjem fra skolen akkurat i det ambulansen svingte ut
fra Magnusgate! Tor ble operert, kulen kom ut og heldigvis endte det
godt. Men siden har jeg alltid hoppet høyt når det smeller.
17. mai var på en måte avslutningen på våren. Da var det eksamen og
sommerferien som sto for døren, det første gruet vi oss til, det andre
gledet vi oss til, og vips, så var våren slutt og sommeren slo til med St.
Hans feiring og ferie. I Grenland er St. Hans virkelig noe stort, med bål
overalt St. Hansaften, masse båter på vannet. Skolefri og lukkede
butikker St. Hansdagen.
Men 17. mai er den største festdagen, med barnetog og borgertog og stor
festivitas både privat og offentlig. Og fordi far var lektor og
klasseforstander, ble vi vekket grytidlig av russen som troppet opp med
biler og brøl, de ga seg ikke før far kom ut på verandaen og holdt en liten
tale.
Det jeg gledet meg aller mest til på 17. mai som liten, var det nye, fine
tøyet jeg skulle få, det var obligatorisk. Halvstrømper og lakksko fikk jeg
også, hvis jeg ikke arvet etter Randi. Mor sydde gjerne 17. mai stasen
selv både til Randi og meg, og det hendte at hun satt oppe halve natten før
for å bli ferdig! Tor var alltid fin i matrosdress, men den vet jeg ikke om
mor hadde sydd. Russen hadde selvfølgelig russeluer, men studenter og
andre akademikere hadde alltid den sorte studenterluen - duskeluen – på
seg 17. mai. Jeg var stolt av far der han gikk langt foran i toget sammen
med klassen sin i blådress og den flotte duskeluen!
82

Sommer
"For aldri er vel noen himmel så blå, med rene, hvite skyer, som
barndommens himmel".
Tirilil Tove / Ingrid Kittelsen Treider, 1951, s. 78
Akkurat slik var min barndoms sommerhimmel - og selve sommeren full
av sol, varme og godvær, lek, bading og moro.
Fyresdal-somrene var noe helt for seg selv i barndommen, senere ble det
somre ved sjøen, sammen med venner og venninder, fylt med gode
minner om sol og blå himmel. Som gir assosiasjoner til Munchs sol i
Aulaen og Gunnar Larsens malende beskrivelser av somre ved sjøen -
det er varme svaberg i Bamble og søte jordbær på Toner som kommer
frem i minnet når jeg i dag for eksempel leser:
"Her var markjordbærene størst og søtest av alle steder. Solbakte - varme,
søte essenser langt nede i et vilt og urørt ugress, hvor humlene bakset i
blomster som fuglereir. Skjærgårdsjungel… Solstrålene dirrer som olje,
og vi kan se blå himmel speile seg i de største maurkroppene."
(Sneen som falt i fjor, 1948, s. 220)
Skulle tro Gunnar Larsen visste om det samme jordbærstedet som Liv og
jeg hadde på Toner! Han hadde sommerhus på Rønnøs ved Kjønnøya,
like i nærheten av Gundersens hytte.
Kanskje derfor lyder det så kjent når han skriver:
”Vi gikk mot syd, mot havet, gjennem en sommer uten like. Vi gikk
gjennem krydderhete, solbrente kløfter, hvor det dirret av fly så det stod
83

som en sang av bakken. ... Vi gikk ned gjennem kratt med nyperoser som
heklet til sig tråder av badekåpene og ripet hvite streker i den såre huden
på armene. De ville roser var luftige som fliker av blekrød duft mot
luften, og falt fra hverandre og drysset av når vi vilde plukke dem. Og det
var sennepsgule ris på marken som fylte solvarmen med sin sterke lukt”.
(I sommer, 1932, s. 108-09)
Eller er det rett og slett den lyriske romanforfatter som beskriver den
perfekte, norske sommerkysten?
Men det var også andre somre enn de i Fyresdal og Bamble. Det var
sommeren i Helgeroa, da jeg lærte å svømme. Den mest populære
badestranden var Blokkebukta. Der satt den vakre Vibeke Nitter, eldste
datter av dr. Nitter i Skien, omgitt av beundrere, mens de spilte tidens
slagere på grammofon:
"Nå vil jeg opp, opp, opp,
opp på den høyeste kjærlighets topp, topp topp"
- den klinger i ørene mine enda.
Det var en fin, varm sommerdag. Mor og far satt ytterst på svabergene på
den ene siden av bukta sammen med noen venner, Tor og jeg lekte inne
på grunna. Vi hadde bare ett svømmebelte sammen, av de gamle hvite
korkbeltene som vi bandt rundt livet. Tor rappet beltet og la på svøm
utover. Men jeg ville også bade! Var veldig glad i å være i vannet, selv
om jeg fort ble kald, blå rundt munnen og hakket tenner, radmager som
jeg var.
Vel, det var ikke annet å gjøre enn å legge på svøm, redd var jeg ikke for
vannet, og bra gikk det utover. Det var deilig! husker enda følelsen av
friheten ved å kunne svømme akkurat som jeg ville uten det ekle beltet.
Og himmelen og sjøen var så blå, gikk nesten i ett der ute, langt fra
grunna.
Jeg var kommet et godt stykke ut i bukta før jeg begynte å bli trett og
tenke på hvordan jeg skulle komme meg tilbake. Da var det at far
oppdaget meg kavende i vannet. Han tok et svalestup fra svaberget, og
fikk meg velberget inn. Siden svømte jeg uten belte.
Mors søstre var ofte på besøk, og en varm sommerdag dro mor, Tor og
jeg sammen med tante Lisbeth og Lull til Rognstranda. Vi skulle besøke
mors tante Sigrid som ferierte på Løvøya rett utenfor. En robåt fikk vi tak
i, og la i vei. Det tok tid før vi fant frem til hytta som vi mente tante
Sigrid og onkel Thor hadde leid, men der var ingen hjemme.
84

Plutselig fikk vi se en båt et stykke unna med onkel Thor ved årene og
tante Sigrid sittende høyreist som vanlig i akterenden. Vi fòr ned til båten,
Tor la seg på årene og rodde det han var mann for i håpet om å ta dem
igjen. Men der forsvant de bak noen småøyer, og borte var de. Og så
blåste det opp, Tor var temmelig sliten, og det pinlige var dessuten at Tor
var den eneste som kunne ro! Damene var ikke svømmedyktige en gang,
og livvester fantes ikke. Men den snarrådige Lull heiste badekåpen sin
opp på den ene åren, og med badekåpen som seil kom vi oss velberget
tilbake til Rognstranda.
Det er bilder i albumene både fra Helgeroa, Nevlunghavn og Stavern,
hvor vi er sammen med Lull, Lisbeth eller Håkon. Randi og jeg er
avbildet foran Minnehallen i Stavern. Vi har hvite hatter og pjekkerter
som mor hadde sydd. De husker jeg godt, det antrekket likte jeg, følte
meg veldig fin.
En sommer var jeg også en uke eller to i Øyfjell på en gård, sammen med
Randi og kjæresten hennes, Arne Vetlesen, som ”anstand”. Det var ikke
særlig morsomt for meg å være sammen med det kjæresteparet, og fullt
av klegg, mygg og andre insekter var det. Men gårdsfolket var hyggelig,
og jeg fikk meg nye venner å korrespondere med i årevis.
I Falkumelven badet vi mye hele sommeren. I Falkumlia, ovenfor
Folkestad, lå Falkumlia bad, med to lange smale badehus, ett for piker og
ett for gutter. De var delt opp i små avlukker hvor vi kunne skifte, med et
langt rom på baksiden som vi brukte hvis alle avlukkene var opptatt.
Om vinteren ble det skåret is i Falkumelven. Isblokkene ble oppbevart i et
lite hus like ved badehusene (vi hadde ikke kjøleskap på den tiden, men
isskap). Om sommeren var jo ikke dette huset i bruk, men foran det ble
det satt opp en sklie, som gikk helt ned til elven. Men å skli der og havne
rett ut i vannet med et plask, det var skummelt, og det torde i hvert fall
ikke jeg!
Nå er det ingenting igjen av badehusene, stupetårnet og kaféen som
skapte yrende liv her om somrene før krigen. Badet ble aldri det samme
etter at tyskerne hadde tatt det, og ble nedlagt da boligbyggingen skjøt
fart og vannet ble mer og mer forurenset.
Lenger oppe i elven lå lensa. Det var mye tømmerfløting på elven før, og
lensa, laget av sammenbundne stokker, bruktes for å samle og lede
tømmeret. Vi brukte den til å bade fra, og balanserte på den for å komme
over til den andre siden av elven.
85

Før gikk det også an å bli rodd over elven, forteller Tor. Like nedenfor
badet hadde den gamle Falkumbroen vært, nå sto bare brokarene igjen.
Det var mye kortere vei over til Gulset herfra enn over den nye broen
lenger ned, så både far og andre gikk hit, ropte "Over!" til en mann på
den andre siden. Så kom han da roende, og satte folk over for 25 øre.
Kari og jeg gikk ofte ned til hennes tante Elise og onkel Halvor Fehn om
sommeren. De bodde like ved Falkumbroen, og hagen deres gikk helt ned
til elven. De hadde egen liten brygge som vi badet fra. Og så hadde vi
med oss dukkene våre, stelte og laget senger til dem på brygga og koset
oss veldig, husker jeg! Tante Elise og onkel Halvor var gamle og snille,
syntes vi, de kom og så til oss på brygga og hadde som regel med noe
godt - men ellers klarte vi oss alene.
Hvis vi ikke badet, så syklet vi og gikk tur om sommeren. Vi syklet ofte
så langt som til Eidanger for å bade fra Olavsberget, der var det populært
å møtes om søndagene. Liv og jeg syklet til og med helt til Bamble for å
komme på hytta i Brevikstrand. Og vi syklet på tur til Ulfsvann,
Trytetjern og mange andre steder.
En gang Liv, Kari og jeg var på hytta i Bamble, syklet vi langt innover på
bygda i sommervarmen for å komme på dans på Rørholt (tror jeg det het).
Det ble litt av en tur. Karis sykkel punkterte, ertesuppen vi hadde med
surnet i varmen, og Liv ble så forelsket i en fyr at hun ikke ville bli med
oss hjem om kvelden. Kari og jeg kom oss med syklene på en buss, og
Liv kom syklende tilbake til hytta på morgenkvisten en gang!
Hytteturer var populært, enten de gikk til fjell eller sjø. Da vi ble større,
ville vi vennindene helst reise alene, uten voksne, og det gjorde vi ofte.
Vi var jo glade i å bade og gå på tur, og morsomt var det å lese dikt og
synge viser sammen, særlig hvis noen tok med seg gitar og kunne
akkompagnere oss. Da sang vi av full hals, alt fra ”Norge, mitt Norge” til
”Ned’ på Youngstorgets basar, bodde der et ektepar…”, en ganske
uskikkelig vise etter datidens begreper. Vi skrev av, lærte oss utenat og
sang alt vi kom over fra film, russerevyer og lignende. Til slutt hadde jeg
2 fullskrevne bøker med slagere og andre sanger.
Fordi jeg likte så godt å synge, fikk jeg lov til å begynne med sangtimer
privat, hos frk. Johnsen i Hesselbergs gate, like ved skolen. Hos henne
lærte jeg sanger som jeg fremdeles husker med stor glede, som ”Ingerid
Sletten av Sillejord”, Bjørnsons ”Prinsessen” og Agathe Backer
Grøndahls ”Mot kveld” som var mitt glansnummer:
86

Alle de duggvåte blomster har sendt
Solen det siste godnatt.
Sanktehansormen sin lykte har tendt,
Sitter og lyser i kratt.
Sommerfugl tatt sine duggsokker på
Lagt seg til hvile i klokken den blå
Drømmer så deilig om solen
Drømmer om dugg fra fiolen.
Jeg husker den godt, men jeg husker ikke hvorfor jeg sluttet hos frk.
Johnsen, som var lys og snill og blid. Det var vel stemmen som likevel
ikke matchet mine ambisjoner!
Dikt skrev vi også av og lærte oss utenat. Anna Helene og jeg var en helg
på Geitebua, en liten gård ved Geitebuvarden, der leste hun mange av
Inger Hagerups dikt for meg. Jeg ble så begeistret at det endte med at hun
skrev av hele diktsamlingen for meg i en kladdebok hun hadde med!
Lenge var Inger Hagerups dikt ”Lykke” mitt yndlingsdikt, men
Wildenveys Selma og fisker Per Steng var jeg også veldig glad i. Men
også andre dikt, som Wessels småvers og Grundtvigs ”Sand Oplysning”:
Hva Solskin er for det sorte Muld,
er sand Oplysning for Muldets Frende;
langt mere værd end det røde Guld
det er sin Gud og sig selv at kende.
Det vakreste diktet syntes jeg likevel var Hamsuns ”Skjærgårdsø”:
Nu glider båten
mot skjærgårdsøen,
en ø i havet med grønne strande.
Her lever blomster
for ingens øyne,
de står så fremmed og ser meg lande.
Jeg kunne alle de 4 versene utenat. De fikk meg til å tenke på de fine
somrene med Liv på øyene i Bamble.
Forskjellige fyndord var det populært å slå om seg med, de samlet jeg
bakerst i boken med dikt jeg skrev av. Det ble en mote, og ”alle” siterte
ord som ”Hva er vel livet – et pust i sivet” osv. uten kanskje å vite hvor
de kom fra.
87

Så var det de kristelige sommerleirene på Knattholmen, KFUKs leirsted
utenfor Tønsberg. Der var vi 2 år på rad, Liv, Kari, Vesla, hennes kusine
Aud fra Tønsberg, jeg og mange andre. Vi var medlemmer av YAP,
Yngres Avdeling, Piker.
Jeg tror det var kusinene Vesla og Aud som fikk oss med, begge to spilte
gitar og sang og fant på mye moro. De tilhørte også kristne familier som
praktiserte sin religion, det gjorde ikke vi andre i våre familier. Vi hadde
ikke gått på søndagsskole engang, det som ellers var ganske vanlig. Men
vi ble likevel grepet av oppholdet på Knattholmen, vidnet ved
tilstelningene i kapellet og erklærte oss som kristne.
Jeg tok det veldig alvorlig og strevet fælt hele vinteren før neste
sommerleir. Det var ikke lett å skulle lese bibelen, salmevers og holde
alle budene. Det gikk mange brev frem og tilbake mellom Kari, en av
lederne, og meg den vinteren. Mor og far kunne jeg ikke diskutere dette
med, det var for ”privat”. Oss venninder i mellom ble det heller ikke mye
snakk om tvil og tro.
Det var ikke bare andakter og religiøse tilstelninger på Knattholmen, men
også mye moro. Vi badet, hadde leirbål og sangfester om kveldene,
gymnastikk, butikk, skuespill og opptredener. Men Liv ville likevel ikke
bli med på neste leir, selv om jeg forsøkte å overtale henne med at
”du behøver jo ikke vidne”.
Kari og jeg reiste sammen med Vesla igjen, men opplevelsen ble ikke den
samme som første gang. Og etterhvert mistet vi kontakten og interessen
for det kristne miljøet. Vi var tenåringer, eller backfischer som det het
den gangen, skulle begynne på realskolen, og guttene kom sterkere inn i
våre liv...
88

Les sanglots longs
Des violons
De l’automne
Blessent mon coeur
D’une langueur
Monotone.
Høst
Dette er 1. vers av ungdommens melankolske høstsang, Chanson
d’Automne, i motsetning til barndommens glade forventning til nytt
skoleår, og for meg: bursdag 15. september. Ville det bli godt vær på
bursdagen min, kunne vi leke ute i haven, fikk jeg ha på meg
halvstrømper og småsko, og ikke minst – ville jeg få livrettene mine:
ertesuppe, svinekoteletter og karamellpudding til dessert?
Stor spenning før skolen begynte igjen etter ferien – kom det noen nye
piker i klassen mon tro? Skulle vi ha noen nye lærere, eller fikk vi den
sinte og skarpe frk. Hansen i religion i år? Vi var en ren pikeklasse i alle
7 år, gutter i klassen kom det først da vi begynte på Latinskolen.
Slik var skoleordningen den gang, først folkeskolens obligatoriske 7 år, så
kom realskole og gymnas på Skien offentlige høgere almenskole som det
het, eller Latinskolen, som den ble kalt. Hvis vi ville ha videre skolegang
etter folkeskolen kunne vi velge mellom 3 års realskole og
realskoleeksamen eller 5 års gymnas med eksamen artium. Vi begynte
sammen i 1. real, men 3. år skiltes de ut som skulle ta artium og begynte i
3. gym.
89

Jeg begynte som 7-åring i 1. klasse på folkeskolen på Marensro skole,
klassebildet derfra er rørende med alle de kjente vennindene
forventningsfulle, skolekledde med hatt og ransler. Siden flyttet vi over til
Lunde skole. I alle år hadde vi frk. Bruun som klasseforstander. Hun var
bestemt og rettferdig. Lærerinnene ble bare kalt ”frøken” enten de var
frøken eller frue, men som regel var de frøkner fordi det var uvanlig at
gifte kvinner var ute i arbeidslivet den gangen. Vi sa De til ”frøken” som
til alle voksne.
Disiplinen på skolen var streng. Hver enkelt klasse måtte stille opp i lang
rekke på bestemt avmerket sted i skolegården når det ringte inn til ny
time. Vi sto to og to sammen med nøyaktig armlengdes avstand til den
foran og ved siden, og målte ved å holde hendene på skuldrene til
hverandre. Så var det å marsjere inn i klasserommet og sitte musestille til
frøken i 1. time hadde ropt oss opp og notert fremmøtet i protokollen sin.
Dagen begynte med andakt eller fadervår, ofte også en sang. Så fikk vi
lov til å ta frem fra ranselen den boken frøken bestemte, og timen
begynte.
Jeg husker ikke så mye fra den skoletiden, men en episode står klart i
minnet. Vi var 7 skolevenninder, som frk. Bruun definerte som klassens
onde ånder. Tror ikke det var så mye ondt vi bedrev, men vi begynte nok
å bli litt obstanasige, som far sa, og svarte litt igjen når vi ble skjent på.
Og tisket og hvisket i timene gjorde vi helt sikkert. Så ble da de 7 onde
ånder sendt til skoleinspektøren for å få en reprimande, og det var
alvorlig i de dager! Vi fikk anmerkning i karakterboken også, men så var
de onde ånders tid forbi.
I sangtimene lærte vi mange forskjellige sanger, og etterhvert også å
synge etter noter. En av sangene husker jeg spesielt godt: "Eg gjætte
Tulla". Jeg ble jo i mange år kalt for Tulla, og alle på skolen lærte sangen,
så den hørte jeg både titt og ofte, og det var ikke alltid bare godt ment.
Første verset er slik:
Eg gjætte Tulla i femtan år,
eg passa vel på Tulla.
Eg gjætte burt både lam og får,
men endå hadde eg Tulla.
Refr.
Å hei, å hå, det fær so gå.
eg tregar meste på Tulla,
for ho var krulla i ulla.
90

Særlig refrenget var "populært"; jeg bet på og lot meg erte selvfølgelig.
Vi lærte forbausende mange sanger på nynorsk til en byskole å være,
kanskje fordi de er spesielt gode? Som f.eks. At far min kunne gjera det
gilde han hev gjort, Og vesle lerka ho hev det so, Du gamle mor - du
sliter arm, No livnar det i lundar, Å eg veit meg et land, Eg heiter Anne
Knutsdotter, Millom bakkar og berg ut med havet, Dei vil alltid klage og
kyta. Tror ikke at vi alltid skjønte hvert ord av det vi sang, men en linje i
den siste sangen brukte vi ofte: "me skal koma um ikkje so brått".
Av de andre sangene vi lærte kan jeg nevne i fleng: Aftensolen smiler,
Tordenskjold - Jeg vil synge om en helt, Å var jeg en sangfugl, En villand
svømmer stille, Nisser og dverge - bygger i berge, Sølvet det er seg så
edelt et malm, Hr. Sinklar dro over salten hav, Blåmann, Den norske
sjømann, Alle fugler små de er, Og reven lå under birkerot, Pål sine
høner, Vi vandrer med freidig mot, Der ligger et land mot den evige sne,
og så den jeg likte aller best: Margretes vuggesang:
Nu løftes laft og lofte til stjernehvelven blå,
nu flyver lille Håkon med drømmevinger på.
Der er en stige stillet fra jord til himlen op,
nu stiger lille Håkon med englene til topp.
Guds engler små, de våker for vuggebarnets fred.
Gud sign deg, lille Håkon, din moder våker med.
Det var det med den himmelstigen som fascinerte meg... Ikke visste jeg at
det var Ibsen og Grieg som sto for sangen, og at det var dronningmoren
Margrete som sang for ham som var sønn av kong Håkon Håkonsson
(skuespillet Kongsemnene).
Vi hadde stor glede av sangtimene våre og sangene som vi lærte utenat.
Jeg håper at skolebarna i dag også kan glede seg over alle disse gamle
sangene så de ikke går i glemmeboken!
Det var et annet fag i hvert fall jeg ikke hadde den minste glede av,
snarere tvert i mot - gymnastikktimene. Mange av vennindene mine gikk
på turning i Odds turnhall, noe jeg ikke kunne tenke meg. På gymmen var
jeg stiv og dum og ubehjelpelig som i all slags sport og idrett. De andre
var så flinke, syntes jeg, klatret i tau og ribbevegg, hoppet bukk som
ingenting - nei, de timene gledet jeg meg ikke til. Og så den grufulle
91

spenningen når vi skulle slå ball og velge lag - ydmykelsen for den som
ikke var god og ble stående igjen til sist.
Jeg var bare flink i norsk og regning og sånne ubetydelige fag, jeg - for
meg hadde det den tiden betydd mye mer å være god i sport og praktiske
fag. Tegning og håndarbeide var det ikke så farlig med, selv om jeg ikke
var særlig talentfull der heller. Språk likte jeg godt, på folkeskolen fikk vi
tysk i stedet for engelsk på grunn av krigen, men på Latinskolen fikk vi
både engelsk og fransk senere.
Vi måtte ha 3 fremmedspråk for å få artium på engelsklinjen som det het
den gangen.
Strikke og sy kunne jeg ikke fordra, strikketøyet ble så hardt at jeg nesten
ikke fikk pinnene ut. Og sying gikk det ikke noe særlig bedre med, holdt
på med en gul duk til mor i årevis, så den husker jeg godt. Den hadde
broderte firkanter i alle hjørnene, de skulle fylles med blomster. Det ble
jeg aldri ferdig med, for til slutt ble den som regel vel avbalanserte frk.
Bruun rasende:
"Kommer du med den duken i år igjen!",
så den måtte mor gjøre ferdig selv. Hun gjorde nok ferdig både strikketøy
og annet, og fikk alltid "Meget" i håndarbeide! Lurer på om hun ikke
også hadde en finger med i mesterverket mitt som befinner seg på hytta
nå: den gule puten sydd med tykk ulltråd på stramei (tror jeg det heter) og
brodert med hvite blomster. De er så fine at de tror jeg nesten mor må ha
æren for.
Karakterer i alle fag fikk vi helt fra førsteklasse av, også i orden og
oppførsel, ofte med kommentarer av frøken. Fraværsdager ble talt opp og
anmerket.
Det var som regel far som underskrev karakterboken. Det hendte jo at jeg
gruet meg for å vise den frem når jeg hadde fått anmerkning som "ond
ånd" eller andre ting som dårlig karakter i svake fag, men jeg kan aldri
huske at han sa noe annet enn "hm" og så på meg over brillene. Men jeg
kan ikke huske at jeg fikk ros for gode karakterer heller.
Han var sporty og hjalp meg når det trengtes. Husker godt den gangen jeg
av en eller annen grunn ikke hadde fått skrevet stilen min i tide. Mor var
bekymret og gikk i forbønn for meg om morgenen før jeg skulle gå på
skolen. Mens han sto på badet og barberte seg, dikterte han meg stilen
som jeg fikk skrevet ned, til min og mors store lettelse.
Og barbering var ingen enkel sak den gang - det foregikk med barberkost,
mye skum og skarp barberhøvel som skulle tørkes av på dertil egnet
barberhåndkle. Det var et lite hvitt håndkle, som regel brodert med både
blomster og "Til far", en favoritt blant sømglade givere både til jul og
bursdager.
92

Randi var like god i alt, hun - eller kanskje det skortet litt hos henne også
i den fysiske utfoldelsen? - men jeg beundret henne høylig fordi hun var
så god til å tegne og "dikte", og sandelig om hun ikke kunne både lese,
spise, strikke og høre på radio samtidig! Tror ikke jeg hverken var sjalu
eller misunnelig, nei hun var akkurat slik en storesøster skulle være, pen
og flink til alt, slik var det bare.
Det eneste jeg var ergerlig på henne for, var at hun rotet så fælt! Det var
lett å se når hun hadde vært nede i skuffene mine for å låne noe, da lå alt
hulter til bulter, mens jeg likte å ha orden i sakene mine. Og så syntes jeg
at hun kunne hjelpe mor litt med all stoppingen! Mor hadde alltid en
svulmende stoppekurv, full av hullete strømper og sokker. Det var ikke
snakk om å kaste noe som gikk i stykker eller ble hullet, nei da var det til
å reparere og stoppe så lenge det var mulig. Vi brukte mye ull-strømper
og -sokker, de var varme, men ble fort slitte. Jeg strevet med
stoppesoppen som vi brukte, men tror ikke det var store hjelpen i meg.
Randi var 5 år eldre enn meg og derfor litt fjern, det falt meg ikke inn å
konkurrere med henne. Hun var snill og hjelpsom både med stiler og vers
til poesibøkene, og så skrev hun noveller og historier "fra virkeligheten"
som hun sendte inn til ukeblader under pseudonymet Nan Balle. Jeg
hentet svar for henne på Posthuset til Poste restante - spennende og
hemmelighetsfullt!
Så var det skoletannlegen da, min store skrekk. Det var grufulle øyeblikk
når budet fra skoletannlegen kom for å gi beskjed til den som skulle til
pers. Det fantes ikke vannbor den gangen, og vondt skulle det visst gjøre
hos tannlegen. Det var ikke bare jeg som var redd, alle satt åndeløse og
pustet lettet ut når en annen ble ropt opp. Jeg var livredd for sprøyter og
gjorde meg helt umulig allerede i 1. klasse. Mor var med, men hun og
skoletannlegen, en stor og striks dame, måtte gi opp å få trukket en
melketann som skulle ut, det var ikke mulig å få gitt meg en
bedøvelsessprøyte. Dagen etter skulle jeg møte opp igjen, denne gang
med far som følge. Jeg skrek ikke mindre da, men far visste råd – han
holdt meg, mens tannlegen trakk tannen – uten bedøvelse. Denne gangen
ble jeg ikke sint på far, følte meg jo temmelig umulig, og når tannen var
ute var det slutt på historien - foreløpig. Men den ”tannen” har jeg hatt
vondt i helt siden den gang, og tannlegen min i dag har stønnet og strevet
med uforklarlige betennelser og problemer som det har vært vanskelig å
få bukt med på samme sted i kjeven.
Etter hvert måtte vi ha tannregulering, både Tor og jeg. En slik spesialist
fantes ikke i Skien, og det ble nødvendig med mange tannlegereiser til
93

Oslo. Stort sett reiste vi alene; mor og far satte oss på toget på Nylende og
familien i Oslo møtte oss på Vestbanen. Vi bodde hos mormor i
Fossveien, og det ble mest hyggelige opplevelser, i et hvert fall for meg
som ikke var togsyk. Men stakkars Tor ble kvalm og kastet opp omtrent
øyeblikkelig toget var i gang, og den togreisen tok mer enn 4 timer! Toget
var kullfyrt, luften full av sot, så svarte ble både vi og alt som var i
kupéen. En gang skrev jeg hjem til mor og far:
”Reisen gikk bra. Tor kastet bare opp 3 ganger.”
Dette var under krigen, og det var ikke alltid like lett å komme av gårde.
Vi måtte ha reisetillatelse, så å få lov å dra så ofte til Oslo var
misunnelsesverdig – selv om det var tannlegen vi skulle besøke. Det gikk
greit med tannreguleringen, og vi ble ganske fort hjemmevante gjester i
”Tanngarden” på Drammensveien.
Jeg likte meg godt hos mormor i Fossveien. Pene leiegårder i mur lå i en
rekke like ved Akerselven, og foran var det en stor grønn løkke som gikk
helt ned til vannet. Og så var det merkelige navn på områder omkring,
som Cuba og New York! Den delen av Fossveien hvor mormor bodde er
dessverre revet nå, og noen malplasserte moderne murstensblokker
oppført i stedet. Men mange av de gamle leiegårdene er pusset opp og
bevart, de er så fine! Og løkka har fått navnet Grünerhagen park, enda det
var mye mer parkaktig før med store blomsterbed.
Inngangen i Fossveien var gjennom et stort portrom; når vi trampet i
tregulvet der, hørtes vi ut som bukkene Bruse. Bakgården var pen og
ryddig med store trær og tørkestativer til klesvasken. I gangen var det
farget glass i dørene, det var så fint, syntes jeg! 2 leiligheter i hver etasje
og do i mellometasjen. Den var stor og luftig, jeg hadde ikke noe i mot å
bruke den.
Mormor bodde i 3. sammen med tante Astrid og onkel John. Leiligheten
var stor og lys, og det forekom meg at det alltid var sol og sommer når
jeg var der. Mormor hadde masse blomster i begge vinduene i stuen, og
jeg elsket å henge ut av de vinduene og se ned på løkka. I stuen sto det
store ”sølvskapet” til mormor, hvor hun oppbevarte sølvtøy, glass, duker
og mye annet. Hans Petter og Kristine har skapet nå. Spisebordet sto midt
i stuen, og rundt det samlet vi oss til mormors gode, gammeldagse
middager. Maken til hennes fiskesuppe med syltet portulakk har jeg aldri
fått. På Eikskollen har vi spisestuestolene etter mormor, bordet var nok
”utslitt”.
94

Ved siden av stuen var tante Astrids rom med et stort gulvspeil som jeg
kunne studere meg i, og en spennende sort klokke med en ørn på toppen.
På kjøkkensiden likte jeg også å henge ut av vinduet og skue ut over det
som foregikk på baksiden, i gården, kull/vedforretningen og andre hus.
Ved siden av kjøkkenet var ”kammerset”, mormors rom og så onkel
Johns. Der luktet det vond røyk, men han hadde grammofon hvor jeg
spilte ”På et persisk marked” - det var gildt. Bad hadde de ikke.
Mormor ga meg lov til å gå og handle for henne i melkebutikken i 1.
etasje fra jeg var ganske liten, det var noe jeg satte stor pris på! Ofte gikk
vi - og vi gikk, brukte ikke trikk - på besøk til de i Gamlebyen. Det var
Lull, Lisbeth og Håkon som bodde på St. Halvards plass, rett overfor
Ladegården. Ved siden av plassen ligger Ruinparken, eller Minneparken
med ruiner etter middelalderen: Sant Hallvardskatedralen, Korskirken og
Olavsklosteret, det satte fantasien i sving.
Underveis mellom Grünerløkka og Gamlebyen fant Lull og jeg et apotek
som solgte veldig gode kalktabletter! med sjokoladesmak! Det var riktig
en godbit for to slikkmunner under krigen, så vi la veien om det apoteket
så ofte vi kunne.
Av og til fikk jeg lov til å være med tante Astrid på kontoret hennes i
Landbruksdepartementet. Da gikk vi over broen like ved og opp
Damstredet eller en av de andre trange gatene med alle de små
morsomme husene. Hvis vi bare skulle ut og gå en tur, gikk veien ofte
opp Telthusbakken eller Kjærlighetsstien gjennom friområdet med
hageparseller og den flotte utsikten, eller til Gamle Aker kirke, den eldste
bygningen i hele Oslo. Den største begivenheten var likevel når mormor
tok meg med til byen, og jeg kunne gå i rulletrappene på Steen &
Strømmagasinet. Slikt hadde vi ikke i Skien, og jeg tror Steen & Strøm
var de eneste som hadde rulletrapper på den tiden. Vi endte i kaféen i
øverste etasje hvor vi spiste smørbrød med italiensk salat - det beste jeg
visste! Men det må ha vært før krigen, for slike delikatesser fantes ikke i
krigstiden.
Men jeg husker også hyggelige besøk sammen med Kari (som også skulle
ha regulering etter hvert) hos hennes onkel Ole og tante Ruth i Ole Vigs
gate, de tok oss med på hopprenn i Holmenkollen. Flere ganger var vi
også på besøk hos mors og fars venner Bruseth med deilig hage på Tåsen.
Forundret kjente jeg meg igjen der da Hans Petter og Kristine flyttet dit.
Det viste seg at Bruseths hadde bodd like ved, i Carl Grøndahls vei.
95

Høstens høydepunkt for meg var selvsagt bursdagen min 15. september.
Et bilde i fotoalbumet viser meg sittende på verandatrappen, med lua på
snei og en liten koffert jeg hadde fått under armen. Den var jeg mektig
stolt av, fikk god bruk for den og andre kofferter på mine mange reiser
rundt omkring! I kofferten hadde jeg skramlende mynter, og inviterte
like godt barna som satt rundt meg på trappen bort i Hesselbergs gate til
frk. Thomassens godtebutikk for å handle godteri for hele formuen. Stor
var skuffelsen da det viste seg at formuen var småører som rakk til
mindre enn lite! Men turen til Hesselbergs gate var en spennende
ekspedisjon – vi gikk gjennom ”smauet” som vi kalte det, en trang og
mørk sti mellom plankegjerdene inn til eiendommene omkring.
En annen butikk vi også likte å besøke var Amanda Syversens like
overfor Betanien hospital. Den lå lagelig til på hjemveien fra skolen.
Amanda var blid og koselig, vi var godvenner med henne. Og hun med
oss, selv om våre innkjøp for det meste besto av bruspulver eller gjær
som vi spiste rett fra innpakningen i butikken. Det var ikke stort å få
under krigen!
Epleslang var populært selv om vi alle bodde i hus med hager og mye
frukt. Men naboens epler smakte så mye bedre – særlig når de var røvet i
nattens mulm og mørke. En natt skulle jeg få være med Tor og vennene
hans på epleslang. Jeg bandt en lang tråd rundt stortåen min, og lot
trådenden henge ut av det åpne soveværelsesvinduet. Tror ikke jeg hadde
sovet mye før jeg endelig hørte plystresignalet vårt – 3 korte og 3 lange
toner – og noen dro så hardt i tråden at jeg holdt på å hyle høyt. Heldigvis
våknet ikke Randi, jeg klatret ut av vinduet, men huff! så kaldt det var!
Og hadde det ikke vært for all ventingen og spenningen hadde jeg mest
lyst til å gå tilbake til min egen gode varme seng. Men der ute ventet
guttene, og vi lusket rundt og ranet epletrærne i nabolaget i flere
spennende timer.
Far hadde et eget plystresignal når vi skulle hjem til middag eller han
skulle ha tak i oss - lang/kort/lang tone, umulig å ta feil av. Han gjentok
signalet helt til vi hørte det. Men da skal jeg si at vi reagerte raskt!
Når høstkveldene ble mørkere og kjøligere trakk vi inn, leste og hørte på
radio. Lørdagsbarnetimen var en favoritt, da satt vi klistret til radioen og
ventet utålmodig på at klokken skulle bli 6 og onkel Einar (Schibbye)
kunne si
”God dag og velkommen til barnetimen!”
96

med Oscar og den uskikkelige Truls med den rare stemmen. De var
allerede om bord i sin spesialkonstruerte flymaskin ”Spiskammeret”,
stappfullt av god mat og slikkerier.
Det var ikke grenser for deres oppfinnsomme og morsomme aktiviteter
sammen med onkel Einar, og de var alle 3 enormt populære hos oss barn.
Tjuaguttene Kallemann og Amandus fant også på mange rare streker i
radioens barnetime, så den lørdagstimen var det ikke mye som foregikk
utendørs.
Det var ikke bare skolen som begynte igjen om høsten, men også alle
aktivitetene på arbeidsstuene, KFUK, speidern og danseskolen.
Danseskolen ja, der kunne det være den samme grufulle spenningen som i
gymtimene, når vi jentene satt og ventet på å bli engasjert. Noen
danseløver var ikke guttene, men enkelte var selvfølgelig bedre enn
andre: både Dag og Påsan var det gildt å danse med, særlig når vi var
forelsket i en av dem, og det var vi stadig vekk.
Selv om vi stort sett syntes guttene var dumme i den alderen. Når vi
hadde dansemoroer eller ”hjemme alene fester” drakk de seg ofte fulle,
noe som var utenkelig for oss piker. Vi ville danse, le og moro oss vi,
men mange av guttene ville helst drikke og røyke så det ut til, og det ble
ikke morsomt syntes vi. Som gjerne var avstandsforelsket, og høytidelig
diskuterte om det var galt å kysse guttene vi var opptatte av. Noe mer var
ikke til å tenke på, enn si snakke om! Seksualopplysning fantes ikke, så
det vi visste om sex skrev seg mest fra doveggene – ikke rart at vi syntes
det måtte være både stygt og galt. Menstruasjonen kom helt overraskende
på meg, verken mor eller Randi hadde forklart meg noe, slikt var bare
flaut å snakke om. Men jeg hadde jo lagt merke til noen rare tøyremser
som ofte hang til tørk – bind og tamponger var ikke tatt i bruk – uten at
jeg hadde spurt noe mer om det. Slike uskyldige, uvitende fjortenåringer
finnes ikke i dag!
KFUK hadde Yngres avdeling for piker hvor jeg var med noen år, det jeg
husker best fra den tiden var Knattholmen-leirene. Speidern ble tidlig
forbudt under krigen; senere var jeg med på noen morsomme
speiderturer, selv om jeg nok ikke var spesielt ivrig speider eller
langvarig medlem.
På arbeidsstuene for barn etter skoletid var det mange aktiviteter både for
piker og gutter: snekring, kurvfletting, treskjæring, søm, brodering og
mye annet. Jeg kan egentlig ikke skjønne hvorfor jeg gikk der, så lite
interessert jeg var i slikt, men kanskje var det fordi Tor gikk der i mange
år, og jeg slo følge med ham som jeg pleide. Og han var gresselig flink og
97

lærte mye som hele familien hadde nytte av i mange år: bl.a. å bruke
symaskin og å halvsåle og reparere sko. Det kom godt med i krigstiden.
Da satte han til og med skobesparelser – metallnudder - på skotøyet vårt
der det var mest slitt.
I Skien var det 2 kinoer i min barndom, ”Øvre” og ”Nedre” som vi kalte
dem. ”Øvre” lå oppe ved kirken og het Parkbiografen. ”Nedre” lå ved
Rådhusplassen og het Rådhusbiografen. Den var stedet for barne- og
cowboyfilmer; ble stengt av tyskerne under krigen da de tok
kinomaskinene. Parkbiografen var et vakkert kinolokale med trepaneler,
veggmalerier, balkong og scene med orkestergrav.
De filmstjernene jeg husker best fra førkrigstiden, er Shirley Temple og
Deanna Durbin. Shirley Temple var kjent og elsket av alle barn,
uimotståelig som hun var med sine brune krøller og strålende smil. Hun
spilte i en masse filmer og var den store barnestjernen før krigen.
Deanna Durbin var den store ungdomsstjernen, hun sang og danset seg
inn i våre hjerter. Så kom krigen, og det ble ikke så mange kinobesøkene
– nå ble det mest spilt tyske filmer, som undergrunnsbevegelsen ba oss
om å boikotte. Men på kino skulle vi, det gikk mest i norske, danske og
svenske filmer for oss - Sickan Carlsson, Alice Babs og Marguerite Viby
ble enormt populære, de store heltene var Hasse Ekman, Georg Fant og
de morsomme skuespillerne Nils Poppe og Åke Söderblom. De største
norske hitene ble ”Den forsvunne pølsemaker” og ”Det ække te å tru”
med Leif Juster og Ernst Diesen og ”Gjest Baardsen” med Alfred
Maurstad. Vi sang i ukevis ”Pølsemaker, pølsemaker, hvor har du gjort av
deg” og ”Kom vil I høre en vise om Gjest” og melodiene fra de andre
filmene som ble tidens store slagere.
Å gå på kino var noe langt mer enn å se en film, det sosiale spilte en stor
rolle. Møtestedet vårt var utenfor kinoen, der vi pratet og lo og sto i kø,
ofte i timevis, for å se de mest populære filmene. Var du på utkikk etter
venner eller en kjæreste, var det bare å stikke til byen, og foran kinoen
var det størst sjanse for å treffe noen kjente.
Dessuten samlet vi på filmstjerner, dvs. vi klippet ut bilder fra ukeblader
og aviser av våre favoritter. Av og til var vi også så fremmelige at vi
skrev til de mest beundrede og fikk bilder med autograf tilbake. Slike
samlinger var verdifulle!
Av og til var jeg med far på mørke høstettermiddager for å hente
mystiske pakker på jernbanestasjonen. Det var liksom noe
98

hemmelighetsfullt med disse pakkene, som jeg ikke skjønte hva
inneholdt. Senere skjønte jeg det. Det var vinmonopolet i Skien som ikke
solgte annet enn vin, så skulle far ha seg en pjolter i Klubben eller
hjemme, måtte han nok få sendt sterkere saker fra polet i Kongsberg.
Helt stuerent var visstnok ikke denne trafikken i det borgerlige Skien.
Men en borgerlig dyd og en hellig stund var middagshvilen. ”Alle” hvilte
middag den gangen, i et hvert fall fedrene, og utallige ganger var det vi
hørte mors
”hysj, far sover middag!”,
da måtte stillheten hvile overalt, og nåde den som ringte i telefonen på
den tiden om ettermiddagen. Telefontider måtte i det hele tatt strengt
overholdes i alle hjem, og etter kl. 22 var det ikke tale om at noen løftet
av røret uten at det var noe alvorlig på ferde.
*
Rektor Zernin på Latinskolen hadde en helt spesiell frue. Jeg kan se dem
begge for meg der de går på sine vanlige ettermiddagsturer Falkum rundt,
hilser og snakker med venner og kjente. Han svinger med hatten, bukker
og hilser høflig, tilknappet elskverdig, er lys i håret og med en velbarbert
bart. Hun er mørk og fyldig, omtrent like høy som ham. De går alltid arm
i arm, hun støtter seg på en stokk. Hun har store hatter, ofte med slør som
hun trekker opp når hun snakker med oss. Og hun har store vide og lange
sorte kåper, noe som var helt uvanlig den gang. Jeg er fascinert av hennes
store føtter som hun liksom slenger foran seg og ut til siden når hun tar
sine langsomme skritt. Hun er livlig og pratsom og kommer lett i god
kontakt med oss barn.
Liv, Lillemor og jeg gikk på faste besøk til henne i mange år og kalte
henne for tante Pus. Det var utenkelig å kalle ham for onkel Walter! De
var i det hele tatt et svært forkjellig par, ham ble vi aldri særlig kjent med.
Tante Pus var varm og kreativ, en helt spesiell person. Hun savnet nok
den voksne datteren Eva, som hun snakket mye om. Vi tegnet, malte og
hørte ellers tante Pus lese fra sine egne fortellinger for barn. Selv om jeg
vanligvis ikke var noen ivrig ”håndverker” syntes jeg det var spennende
og morsomt å få komme til henne.
Huset til Zernins lå innerst i Valkyriegaten i en overgrodd hage. Vi kom
dit på en smal sti mellom blomster og trær. I en av stuene var det et lite
kinesisk kabinett, atskilt fra stuen med perleforheng. Der var det
99

kinesiske møbler og malerier, og vi fikk servert kinesisk te og kaker når
vi var på besøk der inne. Vanligvis satt vi i den lille dagligstuen og laget
forskjellige ting, som for eksempel klippdukker, sommerfugler og
blomster (noen av dem er på hytta), glassmalerier til å henge i vinduet og
mye annet. Av torskeben laget tante Pus de fineste bilder, akkurat slik jeg
nå har sett at Ninken på Børsholmen gjør, de eneste meg bekjent som har
funnet på noe slikt.
En av fortellingene til tante Pus handlet om søstrene Anna Helene og
Kari. De var utrolig flinke, søte og pene, og alt de foretok seg var
spennende, viktig og riktig forekom det oss, sammenlignet med dem falt
vi 3 helt igjennom. Så viste det seg at hovedpersonene var søstrene jeg
skulle bli godt kjent med siden, og at tante Pus snakket like rosende om
oss 3 som hun skrev om dem.
100

Jul
”O, jul med din glede og barnlige lyst..”
jo, julen var definitivt årets høydepunkt i barndommen. Forberedelsene
begynte tidlig i desember og ble markert med at fars tante Maja kom for å
hjelpe mor med alt som skulle til av baking og matlaging. Sylte, rull og
annen kjøttmat ble håndlaget, ikke noe ferdigmat, nei. Kjøttkvernen var
fremme og i flittig bruk, kjøttdeig og farse laget mor selv. Mye ble
hermetisert og lagret i kjelleren til jul. Det var en travel og spennende tid
med de herligste dufter.
Det var ikke bare mor som var glad for tante Majas hjelpende hånd. Jeg
elsket besøkene hennes! Hun var så gammel og trygg, mild og blid, ferm
og god å sitte på fanget hos. Og da fikk jeg, som eneste gang i året, drikke
kaffe med melk og sukker sammen med henne (det var nok mest melk),
og jeg fikk lov til å knytte det store, hvite forkleet hennes i sløyfe bak på
ryggen. Når kakeboksene var velfylte og kjøttkakene ferdige, kom tante
Maja med julepresangene. Det jeg husker best av dem var de flotte
innpakningene! Det var nok mest bøker eller sjokolade vi fikk av henne,
og det var jo populært, men papiret og gavebåndene med silkesløyfer og
stas var noe helt utenom det vanlige.
Når baksten, steking og brasing var overstått begynte julerengjøringen,
den var tradisjonell og måtte gjennomføres før julen kunne komme.
Gardiner ble vasket og sølvtøyet pusset – noen kniver hadde blader som
rustet og måttet pusses med sand. Hele huset sto på høykant – og far likte
det ikke!
101

Nå kom turen til julegavene. Det ble mye tisking og hvisking i krokene,
hemmelighetsfulle innpakninger og mystiske gjemmesteder for pakkene.
Det var ikke bare mor og far, Randi og Tor som skulle ha gaver, men
også mors familie i Oslo som hver jul sendte oss spennende gaver. Jeg
hadde ikke mye å rutte med, så det var litt av et studium å få pengene til å
rekke til alle jeg helst ville begave. Selv ble jeg like glad for de bløte
pakkene som var mest vanlige da, som for de andre småtingene vi ga
hverandre. Det var alle forventningene og julestemningen som var det
viktigste.
Når julen endelig kom, skulle vi i kirken etter at juletreet var pyntet.
Deretter en rolig stund hjemme med varm sjokolade med krem og
julekake. Så bar det av sted til Gulset hvor selve julekvelden skulle feires.
Fars store ryggsekk ble pakket full av gaver, og så gikk vi til fots, i all
slags føre, ned til Falkumbroen og oppover bakkene til Gulset. Det kunne
bli langt for korte ben i kulden, og rett som det var fikk jeg sitte på
ryggen til far opp de verste bakkene.
På Gulset kom de fleste av fars familie sammen julekvelden.
Forventingen var stor mens vi ble samlet inne på den lille stuen foran
storstuen. Så ble dobbeltdørene slått opp, og der inne sto juletreet ferdig
pyntet med levende lys. Bestefar leste juleevangeliet, vi var høytidsstemte
og glade. Helt til julenissen kom! Da ble jeg redd, selv om jeg etter hvert
skjønte at det var onkel Hans som hadde kledd seg ut.
Når vi skulle hjem sent på kvelden, ble vi kjørt av onkel Hans med hest
og slede. Som jeg husker det, var det alltid masse sne og stjerneklart,
dombjellene sang, og jeg var lykkelig.
Mellom jul og nyttår gikk vi julebukk. Vi kledde oss ut med skjegg og
julenisseliknende drakter og masker, eller tok på oss tok det vi fant og
sminket oss så godt vi kunne. Det var moro! Vi huiet og sang, ringte på
hos naboer og venner, fortalte historier og spurte om de hadde noe å gi en
fattig stakkar. Og det hadde de fleste, vi fikk godter, kaker og frukt.
Det var familieselskaper og andre juleselskaper, men senere, da vi ble litt
større, var det Klubb-ballet 3. juledag og russerevyens premiere 4.
juledag vi gledet oss mest til. Far var medlem av Skiens Klubbselskap,
kalt Klubben, som de fleste pappaene i venneflokken min. Der spilte han
kort og biljard sammen med de andre mannfolkene, adgang forbudt for
kvinner. Bare 1 gang i året fikk de være med, og det var på ballet 3.
juledag. Klubben eide Festiviteten hvor deres lokaler og festsal lå. Der
102

le det også spilt teater, og vi strømmet til på 4. juledag. Men det er en
annen historie!
103

ETTERORD
Etter krigen ville byggmester Hansen selge huset ”vårt”, og far og mor
fikk tilbud om å kjøpe det. Det ville de gjerne, om de bare kunne klare det
økonomisk. Far dro i banken for å snakke med banksjefen om lån. Han
var bare hyggelig og hjelpsom og beroliget far som var redd for å pådra
seg gjeld. Det var da slett ikke nødvendig! Banksjefen var interessert i å
kjøpe huset, og far kunne være trygg på å bli boende der så lenge han
ville. Det var jo på Falkum vi ville bo, så far gikk glad og fornøyd hjem.
Det varte ikke lenge før det kom urovekkende nyheter fra banksjefen.
Hans kone ville gjerne flytte til Falkum, og kunne ikke mor og far i stedet
overta huset de bodde i på Lagmannshøgda? Det ble eiet av en Oslomann,
bror av tannlege Grimsrud som bodde rett over gaten for oss. Da far
hadde gjort det klart at han regnet med å få forkjøpsrett hvis huset på
Lagmannshøgda skulle selges, følte han seg nødsaget til å flytte. Men det
skulle han ikke ha gjort. Oslo-Grimsrud hadde på en eller annen måte følt
seg fornærmet av fars utsagn om forkjøpsrett. Han solgte det til en annen
uten å spørre far, rett nok ikke før ca ett tiår senere.
På Lagmannshøgda likte vi oss godt alle sammen, og der ble bryllupet til
Randi og Lasse feiret. Så måtte altså far og mor ut med flyttelasset igjen,
og havnet i Boye Ordings gate hvor både Anne og Lillebror var på besøk.
Men nå var mor skikkelig lei av å måtte flytte, og satte igjennom å kjøpe
rekkehuset i Århusveien, hvor de bodde til de flyttet til Sarbuvollveien i
Bærum i 1968.
Barndommen min på Falkum var slutt med flyttingen til Lagmannshøgda.
Jeg var begynt på Latinskolen 2 år før, da hadde det vel vært på tide å
begynne på nytt kapittel om ungdom og andre opplevelser? Kort sagt, en
annen historie. Men barnslig som jeg var, syntes jeg at den gode
barndommen varte helt til barndommens hage i Magnusgate var forlatt i
1946.
104

105

SLEKTSTAVLER OVER DE AV FAMILIEN SOM ER OMTALT I TEKSTEN
MORS FAMILIE
Betsy Nilsen gift m/Asbjørn Olavson
Mormor Aagot Kristine gift m/Johan Ruud Olav/Klara Dagny/Einar Jahr Sigrid/Thor Hustvedt Einar/Eva
Astrid Hjørdis Marie gift m/Thor Ballestad Lisbeth Håkon John Trygve/Sara Lull
Randi Tor Andreas Aud Kristin
Morfar Johan Ruuds familie har vi dessverre ingen detaljerte opplysninger om.
Om mormors familie er kilden ”Optegnelser angaaende en bondeslegt paa Romerike samlet av Adolf H. Braanaas, Lillestrøm 1924.

FARS FAMILIE
Andrea Eriksdatter Skrubberud gift m/Thor Thorgrimsen Ballestad
Bestefar Thorvald Nicolay Thorsen gift m/Hansine Hansdatter Gulset Erik/Clara Lisa Thora Thomas Nyhus/Sigrid Maja/Syver Smukkestad
Anna Hans Thor/Hjørdis Ruud Karl /Julla Anna/Olav Ødegård Marie/Martin Smukkestad Astrid Ester/Aksel Limi Rakel/Sigfred Limi Ruth/Mathias Gunnerød
Randi Tor Andreas Aud Kristin Hans Fredrik Solveig Arne Thor Sigfred
Kirsten Sannerholt gift m/Hans Andersen Deilsbakke
Anders Marianne Hans Gulset/Marthine Bestemor Hansine Hansdatter Gulset gift m/Thorvald Nicolay Thorsen Karen
Alt om fars familie er basert på opplysninger Tor har samlet og stamtre som han har utarbeidet.