Veiledning til ny lov og forskrift med tiltak mot ... - Finanstilsynet

Veiledning til ny lov og forskrift med tiltak mot 

hvitvasking av utbytte fra straffbare handlinger mv. 

Innledning 

Den 1. januar 2004 trådte ny hvitvaskingslov og tilhørende forskrift i kraft. Det nye 

hvitvaskingsregelverket innebærer en utvidelse av kretsen av virksomheter og juridiske 

personer (”rapporteringspliktige”), som omfattes av regelverket til også å omfatte bl.a. 

statsautoriserte og registrerte revisorer, autoriserte regnskapsførere, eiendomsmeglere og 

boligbyggelag som driver eiendomsmegling og verdipapirregistre (Verdipapirsentralen). 

Det nye hvitvaskingsregelverket innebærer at samtlige rapporteringspliktige skal kreve 

gyldig legitimasjon ved etablering av kundeforhold, foreta nærmere undersøkelser 

dersom en transaksjon fremtrer som mistenkelig og rapportere transaksjonen til 

ØKOKRIM, dersom mistanken ikke er avkreftet etter slike undersøkelser. 

Identitetskontrollen skal skje ved personlig fremmøte i foretaket som inngår avtalen med 

kunden, eller hos annen rapporteringspliktig (utkontraktering). 

I tillegg inneholder det nye regelverket en plikt for bankene og finansieringsselskapene til 

å etablere elektroniske overvåkningssystemer innen utløpet av 2004. Regelverket 

representerer en videreføring, oppdatering og videreutvikling av gjeldende tiltak mot 

hvitvasking, og gjennomfører EUs annet hvitvaskingsdirektiv fra 2001, jf. nedenfor. 

Formålet med rundskrivet er å informere de rapporteringspliktige virksomheter og juridiske 

personer som er omfattet av Kredittilsynets tilsyns- og forvaltningsområde om 

hvitvaskingsregelverket. Regelverkets virkeområde mht. virksomheter og juridiske personer er 

nærmere angitt under omtalen av forskriftens § 2 i det følgende. Det nye 

hvitvaskingsregelverket omfatter også advokater og forhandlere av verdifulle gjenstander. 

Disse gruppene vil kunne henvende seg til ØKOKRIM, bransjeforeninger (eksempelvis Den 

Norske Advokatforening) og relevante tilsynsorganer for nærmere veiledning. 

Justisdepartementet har ansvaret for advokatlovgivningen. 

Kredittilsynet vil i kapittel 1 foreta en generell gjennomgang av diverse bakgrunnsmateriale 

knyttet til regelverket om tiltak mot hvitvasking av utbytte, og mot terrorfinansiering. 

Etter den generelle gjennomgangen vil enkeltbestemmelsene i den nye hvitvaskingsforskriften 

bli gjennomgått i kapittel 2. Rundskrivet legger særlig vekt på å beskrive og forklare 

sammenhengen mellom den nye hvitvaskingsloven og forskriften. 

Det nye hvitvaskingsregelverket omfatter lov 20. juni 2003 nr. 41 om tiltak mot hvitvasking av 

utbytte fra straffbare handlinger mv. (”hvitvaskingsloven”), se vedlegg 1, og forskrift 10. 

desember 2003 nr. 1487 om tiltak mot hvitvasking av utbytte fra straffbare handlinger mv. 

(”hvitvaskingsforskriften”), se vedlegg 2. Det nye regelverket avløser §§ 2-1, 2-17 og 2-17a i 

lov 10. juni 1988 nr. 40 om finansieringsvirksomhet og finansinstitusjoner, og forskrift 7. 

februar 1994 nr. 118 om legitimasjonskontroll og tiltak mot hvitvasking av penger. 

Rundskriv 9/2004 

KREDITTILSYNET side 1 av 31

Dette rundskrivet erstatter Kredittilsynets rundskriv nr. 13/1999. Tidligere sanerte rundskriv 

knyttet til hvitvasking er: 28/1994, 29/1995, 31/1995, 8/1996, 31/1996, 4/1997, 5/1997 og 

28/1998. 

Hensikten med rundskrivet er å øke tilgjengeligheten til hvitvaskingsregelverket, samt avklare 

en del praktiske spørsmål. Rundskrivet er ikke uttømmende, og behandler således ikke alle 

sider av hvitvaskingsregelverket. 



Innholdsfortegnelse 

Kapittel 1: Generell gjennomgang av ny hvitvaskingslov og tilhørende forskrift 

1.1. Generelt om hovedinnholdet i hvitvaskingsregelverket 4 

1.2. Hvorfor har vi regler om tiltak mot hvitvasking av utbytte og terrorfinansiering? 4 

1.3. Internasjonalt regelverk, standarder og anbefalinger på hvitvaskingsområdet 4 

1.4. Tiltak for å motvirke terrorhandlinger og terrorfinansiering 5 

1.5. Hvem bør lese rundskrivet? 5 

1.6. Straffe- og administrative sanksjoner 6 

Kapittel 2: Gjennomgang av enkeltbestemmelser i den nye 

hvitvaskingsforskriften 

2.1. § 1 Virkeområde 7 

2.2. § 2 Etablering av kundeforhold 9 

2.3. § 4 Krav til legitimasjonsdokumenter mv. (fysiske personer) 11 

2.4. § 5 Tilfeller hvor kunden ikke kan fremlegge legitimasjonsdokument 13 

2.5. § 6 Krav til legitimasjonsdokumenter mv. (juridiske personer) 14 

2.6. § 7 Unntak fra plikten til å kreve legitimasjon 15 

2.6.1. Unntak fra kravet til legitimasjonskontroll for enkelte forsikringsavtaler 16 

2.7 § 8 Kontroll av legitimasjonsdokumentene mv. 16 

2.7.1. Hvilke situasjoner som utløser krav til identitetskontroll 16 

2.7.2. Gjennomføring av identitetskontroll 18 

2.7.2.1. Unntak hvor personlig fremmøte vil være til vesentlig ulempe for kunden 19 

2.7.2.2. Unntak hvor personlig fremmøte ikke vil være praktisk gjennomførbart i 

primærforetaket 19 

2.7.2.3. Nærmere om utkontraktering av identitetskontrollen 20 

2.7.2.4. Utkontraktering på verdipapirområdet 21 

2.7.2.5. Utkontraktering av identitetskontrollen til ekspedisjonsnettet til Posten 

Norge AS 21 

2.7.2.6. Praktiske eksempler på gjennomføring av legitimasjonskontroll 22 

2.8. Oppsummering 23 

2.9. § 9 Manglende eller mangelfull legitimasjon – avvisning av kunden 23 

2.10. § 10 Undersøkelse av mistenkelige transaksjoner 24 

2.11. § 11 Oversendelse av opplysninger til ØKOKRIM 26 

2.12. § 12 Elektroniske overvåkningssystemer 27 

2.13. § 13 Særskilt rapportering av transaksjoner med tilknytning til land eller 

områder som ikke har gjennomført tilfredsstillende hvitvaskingstiltak mv. 28 

2.14. § 14 Forbud eller restriksjoner for rapporteringspliktiges adgang til å etablere 

kundeforhold med eller foreta transaksjoner til eller fra land som ikke har 

gjennomført tilfredsstillende hvitvaskingstiltak mv. 28 

2.15. § 15 Krav til oppbevaring og sletting av opplysninger 29 

2.16. § 16 Opplæring av rapporteringspliktige ansatte mv. 30 

Oversikt over vedlegg 31 



Kapittel 1: Generell gjennomgang av ny hvitvaskingslov 

og tilhørende forskrift 

1.1. Generelt om hovedinnholdet i hvitvaskingsregelverket 

Innholdet i hvitvaskingsregelverket kan deles i tre hovedtemaer: 

• Plikt for rapporteringspliktige til å kreve legitimasjon av kunder ved etablering av 

kundeforhold og ved enkelte transaksjoner, samt plikt for institusjonene til å oppbevare 

kopi av legitimasjonsdokumentene samt transaksjonsopplysninger. 

• Plikt til å undersøke mistenkelige transaksjoner, og plikt til å rapportere til ØKOKRIM, 

dersom mistanken ikke avkreftes ved nærmere undersøkelser. 

• Plikt for rapporteringspliktige til å opprette rutiner, iverksette opplæringsprogrammer 

og utpeke særskilt person på ledelsesnivå med ansvar for håndteringen av 

hvitvaskingssaker og saker vedrørende terrorfinansiering. 

1.2. Hvorfor har vi regler om tiltak mot hvitvasking av utbytte og 

terrorfinansiering? 

For kriminelle er det svært viktig å kunne gjøre seg nytte av utbytte fra straffbare handlinger. 

Det er et viktig kriminalpolitisk mål at kriminalitet ikke skal lønne seg. Hindring av 

hvitvasking av utbytte og inndragning av utbytte fra kriminell virksomhet, er derfor viet stor 

oppmerksomhet fra myndighetene. 

Reglene om tiltak mot hvitvasking av utbytte er også ment å beskytte institusjonene mot å bli 

utnyttet av kriminelle, med fare for at institusjonene kan tape renommé, tillit og penger. 

”Når kreditt- og finansinstitusjoner brukes til hvitvasking av utbytte av kriminell 

virksomhet, er det fare for at såvel vedkommende institusjons eller foretaks soliditet og 

stabilitet som troverdigheten til det finansielle system i sin alminnelighet skades, og at 

dette derved mister publikums tillit.” 

Forord til rådsdirektiv 91/308/EØF 

1.3. Internasjonalt regelverk, standarder og anbefalinger på 

hvitvaskingsområdet 

Som et ledd i EØS-avtalen er Norge forpliktet til å gjennomføre EUs direktiv med tiltak for å 

hindre at det finansielle systemet misbrukes til hvitvasking av utbytte i nasjonal rett. Det nye 

hvitvaskingsregelverket gjennomfører EUs annet hvitvaskingsdirektiv vedtatt 4. desember 

2001 (2001/97/EF) om endring av første hvitvaskingsdirektiv (91/308/EØF) om forebyggende 

tiltak mot bruk av det finansielle systemet til hvitvasking av utbytte. 

En viktig side ved tiltak mot hvitvasking av utbytte, samt tiltak mot terrorfinansiering, er den 

internasjonale samordningen som Norge bidrar til, bl.a. gjennom deltakelse i FATF (Financial 

Action Task Force on Money Laundering). FATF vedtok i juni 2003 40 reviderte anbefalinger 

med tiltak for å motvirke hvitvasking (”The FATF Forty Recommendations”). Videre vedtok 



FATF i 2001 åtte spesialanbefalinger med tiltak mot terrorfinansiering (”FATF Special 

Recommendations on Terrorist Financing”). Det vises her til FATFs nettsted, 

www.fatf-gafi.org, hvor begge sett med anbefalinger er publisert. I tillegg er det også publisert 

mye annen nyttig informasjon vedrørende disse temaene på denne hjemmesiden. Selv om 

norske myndigheter ikke har tatt stilling til om de reviderte FATF-anbefalingene fra juni 2003 

utløser behov for ytterligere endringer i det norske hvitvaskingsregelverket, representerer 

FATFs alminnelige og spesielle anbefalinger meget viktige internasjonale standarder og 

anbefalinger på området. 

Basel-komitéen for banktilsyn har identifisert svakheter i mange lands ”kjenn-din-kunde”rutiner 

i banker. Komitéen publiserte i oktober 2001 rapporten ”Customer due diligence for 

banks”, se nettstedet www.bis.org. Rapporten fastsetter nye tilsynsmessige standarder og er et 

grunnlag for bankers rutiner og praksis vedrørende ”kjenn-din-kunde”-prinsippet. Rapporten 

har et videre tilsynsmessig formål og er ikke begrenset til å bekjempe hvitvasking av utbytte 

gjennom det finansielle systemet. Manglende eller utilstrekkelige ”kjenn-din-kunde”-rutiner i 

bankene vil kunne utsette bankene for alvorlig kunde- og motpartsrisiko, særlig 

renommérisiko, juridisk og operasjonell risiko. 

Som det fremgår ovenfor er det internasjonalt gjennomført en skjerping av regelverk, 

standarder og anbefalinger på hvitvaskingsområdet. Denne skjerpingen vil også ha betydning 

for så vel utforming som praktisering av det norske hvitvaskingsregelverket. 

1.4. Tiltak for å motvirke terrorhandlinger og terrorfinansiering 

Tiltak for å motvirke terrorhandlinger og terrorfinansiering omfattes også av dette regelverket. 

Slike handlinger omfattes derfor av undersøkelses- og rapporteringsplikten i det nye 

hvitvaskingsregelverket ved at det flere steder i regelverket vises til forhold som omfattes av 

straffeloven § 147a eller § 147b. 

De to bestemmelsene i straffeloven er nærmere omtalt i Ot.prp. nr. 72 (2002-2003), s. 10: 

”FN-konvensjonen 9. desember 1999 om bekjempelse av finansiering av terrorisme 

(terrorfinansieringskonvensjonen) og FNs sikkerhetsråds resolusjon 1373 er 

gjennomført i norsk rett ved endringslov 28. juni 2002 nr. 54. Det er bl.a. innført et nytt 

straffebud i straffeloven § 147 a, som uttrykkelig retter seg mot terrorhandlinger. 

Enkelte nærmere angitte straffbare handlinger skal nå anses som terrorhandlinger 

dersom de utføres med det forsett loven nevner. Videre er det gjort straffbart å inngå 

forbund (avtale) om å begå slike handlinger. Det er dessuten vedtatt et nytt straffebud i 

straffeloven § 147 b, som rammer finansiering av terrorisme. Bestemmelsen rammer det 

å skaffe til veie økonomiske midler eller stille finansielle tjenester til rådighet for 

terrorister eller terrornettverk. Videre er det vedtatt nye regler om båndlegging av 

verdier som har tilknytning til terrorvirksomhet. Reglene innebærer at 

påtalemyndigheten på nærmere vilkår kan frata siktede rådigheten over formuesgoder, 

først og fremst for å forhindre fremtidige straffbare handlinger.” 

1.5. Hvem bør lese rundskrivet? 

Hvitvaskingslovens § 4 regulerer hvilke rapporteringspliktige regelverket gjelder for. Denne 

opplistingen er gjengitt nedenfor under § 1 ”Virkeområde”. Innad hos de rapporteringspliktige 



ør både ledere, medarbeidere som særlig arbeider med transaksjoner, oppgjørsfunksjoner, og 

internkontrollen ha inngående kunnskap til hvitvaskingsregelverket. Den rapporteringspliktiges 

hvitvaskingsansvarlige, jf. hvitvaskingslovens § 13 tredje punktum og forskriftens § 11 første 

ledd, har en særskilt plikt til å sette seg inn i regelverket. (Se nærmere omtale under § 11 

nedenfor.) Styret må som ledd i gjennomføring av internkontrollen forsikre seg om at 

regelverket blir fulgt, og bør således kjenne hovedtrekkene i regelverket. 

1.6. Straffe- og administrative sanksjoner 

Det gjøres oppmerksom på at rapporteringspliktige som forsettlig (mot bedre vitende) overtrer 

eller medvirker til overtredelse av bestemmelsene i hvitvaskingsloven med tilhørende forskrift 

kan straffes med bøter, eller under særlig skjerpende omstendigheter med fengsel inntil 1 år, 

dersom forholdet ikke går inn under noen strengere straffebestemmelse. Det vises her til 

hvitvaskingslovens § 16. 

I tillegg kan Kredittilsynet, som forvaltnings- og tilsynsorgan, iverksette administrative tiltak. 

Det vises her til hvitvaskingslovens § 17 ”Pålegg og tvangstiltak”. 



Kapittel 2: Gjennomgang av enkeltbestemmelser i den 

nye hvitvaskingsforskriften 

Kredittilsynets kommentarer i det følgende har samme systematikk som forskriften. 

2.1. § 1 Virkeområde 

Forskriftsbestemmelsens § 1 angir virkeområdet for regelverket med tiltak mot hvitvasking av 

utbytte, og terrorfinansiering ved å vise til § 4 i hvitvaskingsloven. Lovens § 4 første og annet 

ledd lyder som følger: 

1 finansinstitusjoner, 

2 Norges Bank, 

3 e-pengeforetak, 

4 foretak og personer som driver virksomhet som består i overføring av penger eller 

pengefordringer, 

5 verdipapirforetak, 

6 forvaltningsselskaper for verdipapirfond, 

7 forsikringsselskap, 

8 pensjonskasser, 

9 postoperatører ved formidling av postsendinger, 

10 verdipapirregistre, 

11 andre foretak hvis hovedvirksomhet er omfattet av punktene 2 til 12 og 14 i vedlegg 

I til direktiv 2000/12/EF om adgang til å starte og utøve virksomhet som 

kredittinstitusjon, herunder utlånsvirksomhet, fondsmegling, betalingsformidling, 

finansiell leasing, rådgivnings- eller andre tjenester knyttet til finansielle 

transaksjoner samt utleie av bankbokser. 

Loven gjelder også for følgende juridiske og fysiske personer i utøvelsen av deres yrke: 

1 statsautoriserte og registrerte revisorer, 

2 autoriserte regnskapsførere, 

3 eiendomsmeglere og boligbyggelag når det drives eiendomsmegling, 

4 forsikringsmeglere, 

5 prosjektmeglere, 

6 valutameglere, 

7 advokater og andre som ervervsmessig eller stadig yter selvstendig juridisk bistand, 

når de bistår eller opptrer på vegne av klienter ved planlegging eller utførelse av 

finansielle transaksjoner eller transaksjoner som gjelder fast eiendom eller 

løsøregjenstander som nevnt i nr. 8; 

8 forhandlere av gjenstander, herunder auksjonsforretninger, kommisjonærer og 

lignende, ved transaksjoner i kontanter på 40 000 norske kroner eller mer eller et 

tilsvarende beløp i utenlandsk valuta. Transaksjoner med betalingskort omfattes 

kun når det er bestemt i forskrift fastsatt av departementet; 

9 personer og foretak som mot vederlag tilbyr tilsvarende tjenester som nevnt i nr. 1 

til 8. 



Nærmere om verdipapirregistre (Verdipapirsentralen) – Hvitvaskingslovens § 4 første 

ledd nr. 10 

Det fremgår av hvitvaskingslovens § 4 første ledd nr. 10 at regelverket også gjelder i de 

tilfeller verdipapirregistre selv velger å være kontofører. Videre gjelder regelverket når 

verdipapirregisteret benytter annen kontofører som ikke er underlagt hvitvaskingsregelverket. I 

slike tilfeller må registeret selv eller annen kontofører utføre legitimasjonskontrollen mv. som 

følger av lov og forskrift. I lov om verdipapirregistre heter det at verdipapirregisteret selv 

fastsetter regler om bruk av eksterne kontoførere, og at slike regler skal godkjennes av 

Kredittilsynet, jf. verdipapirregisterloven § 1-2. Det stilles derfor krav om utarbeidelse av 

regler for kontroll av legitimasjonsplikten mv. etter hvitvaskingsforskriften eller tilsvarende 

regler etter sitt hjemlands rett og Kredittilsynets godkjenning av disse, før kontoførere som 

ikke er underlagt hvitvaskingsregelverket kan benyttes. Det vises her til lov om hvitvasking § 4 

tredje ledd, hvor det heter at ”loven gjelder også for foretak og personer som utfører tjenester 

på vegne av eller for rapporteringspliktige”. 

Nærmere om virksomheter som fremgår av vedlegget til det konsoliderte bankdirektivet - 

hvitvaskingslovens § 4 første ledd nr. 11 

Det fremgår av hvitvaskingslovens § 4 første ledd punkt 11 at foretak hvis hovedvirksomhet er 

omfattet av punktene 2-12 og 14 i vedlegg til det konsoliderte bankdirektivet (Rådsdirektiv 

2000/12/EF av 20. mars 2000) også omfattes av hvitvaskingsregelverket. Kopi av dette 

vedlegget følger rundskrivet. Et eksempel på slik virksomhet er foretak som bare driver 

valutavirksomhet iht. kapittel 4a ”Valutavirksomhet” i lov 10. juni 1988 nr. 40 om 

finansieringsvirksomhet og finansinstitusjoner. 

Hvitvaskingsregelverkets anvendelse på filialer 

Det fremgår videre av hvitvaskingslovens § 3 første ledd at loven også gjelder for filialer av 

utenlandske foretak, som er etablert i Norge. Eksempel på dette er filial av banker og andre 

kredittinstitusjoner med hovedsete i annen stat innen Det europeiske økonomiske 

samarbeidsområdet (EØS), jf. § 7 i forskrift 2. mai 1994 nr. 326 om filial av banker og andre 

kredittinstitusjoner med hovedsete i annen stat innen Det europeiske økonomiske 

samarbeidsområde, m.m. 

Utkontraktering mv. 

Det fremgår videre av hvitvaskingslovens § 4 tredje ledd at hvitvaskingsregelverket også 

gjelder for ”foretak og personer som utfører tjenester på vegne av eller for 

rapporteringspliktige”. Hvitvaskingsregelverket kommer således til anvendelse for 

rapporteringspliktige ved alle former for utkontraktering av konsesjonspliktig virksomhet, samt 

for enhver bruk av agenter og uavhengige distributører. Se nærmere omtale av dette under 

punkt 2.7.2.3 nedenfor. Videre kommer hvitvaskingsregelverket til anvendelse på enhver bruk 

av vikarer og alle former for temporær arbeidskraft. 

Inkassoforetak og regulerte markeder 

Hvitvaskingslovens § 4 siste ledd hjemler adgang til ved forskrift å gi hvitvaskingsregelverket 

anvendelse for inkassoforetak og regulerte markeder. Det er ikke på tidspunktet for utsendelse 

av rundskrivet vedtatt slike forskrifter. 



2.2. § 2 Etablering av kundeforhold 

Bestemmelsen fastsetter når kundeforholdet anses etablert iht. hvitvaskingsregelverket. 

Det vises i forskriftsbestemmelsen til hvitvaskingslovens § 5 (identitetskontroll) hvor det 

fremgår av lovbestemmelsens første ledd første punktum at ”Rapporteringspliktige skal ved 

etablering av kundeforhold kreve gyldig legitimasjon av kunden”. Det forhold at det er etablert 

et kundeforhold med en rapporteringspliktig utløser også flere andre plikter for den 

rapporteringspliktige, som er nærmere regulert i hvitvaskingsregelverket. Hovedinnholdet i 

disse pliktene er gjengitt i punkt 1.1. av dette rundskrivet. 

Det fremgår av forskriftsbestemmelsens første ledd at kundeforholdet anses etablert ”når 

kunden kan bruke den rapporteringspliktiges tjenester (…)”. Kredittilsynet tolker 

bestemmelsen dit hen at kundeforholdet anses etablert på det tidligste tidspunktet kunden kan 

gjøre bruk av den rapporteringspliktiges tjenester. Det er således ikke adgang til å utsette 

gjennomføring av identitetskontrollen til eksempelvis første innbetaling til kontoen, eller første 

gang kunden bruker kortet osv. 

Det er i forskriftsbestemmelsens § 2 første ledd gitt to eksempler på tidspunktet for etablering 

av kundeforhold: ”(…) ved opprettelse av konto eller utstedelse av betalingskort.” 

Tidspunktet for etablering av kundeforhold må konkret vurderes for de respektive tjenestene 

som rapporteringspliktige tilbyr. Kredittilsynet vil for enkelte eksempler i det følgende gi 

veiledning for når kundeforholdet anses etablert, og kravet til legitimasjonskontroll utløses: 

• For innskuddskonti vil det være ”ved opprettelse av konto” – det vil si ved inngåelsen 

av kontoavtalen. Rapporteringspliktige kan ikke her vente med å utføre 

identitetskontrollen til første transaksjon (inn-, utbetaling, bruk av kort osv.) med 

kontoen er gjennomført. 

• Ved salgsfinansiering, eksempelvis av biler, skal legitimasjonskontrollen 

gjennomføres senest når kunden har en mulighet til å overta formuesgjenstanden. Her 

vil forhandler eller leverandør kunne foreta legitimasjonskontrollen på vegne av 

finansinstitusjonen, jf. forskriftens § 8 annet ledd og hvitvaskingslovens § 4 annet ledd 

nr. 8 (utkontraktering). 

• Når det gjelder betalings- og kredittkort, er det to typetilfeller som gjennomgås her: 

- Der kunden søker om kontokreditt, som disponeres med kort, skal 

legitimasjonskontrollen gjennomføres ved personlig fremmøte hos forhandler 

eller leverandør samtidig med at kontokredittavtalen inngås. Alternativt kan 

kontrollen gjennomføres ved at kunden personlig mottar kortet i rekommandert 

sending i posten (se nærmere om dette under punkt 2.7.2.5. nedenfor). 

- Der kunden søker om kort, som ikke har tilknytning til et konkret kjøp av vare 

eller tjeneste, skal identitetskontrollen gjennomføres i forbindelse med at 

kunden personlig mottar kortet i rekommandert sending i posten. Hvis kortet er 

et ”bedriftskort”, eller på annen måte er et kort som kunden får utstedt pga. sitt 

ansettelsesforhold eller lignende, kan kontrollen gjennomføres ved at bedriften, 

organisasjonen eller lignende garanterer for kundens identitet. En forutsetning 



for en slik ordning er at den aktuelle juridiske personen, som garanterer for 

kundens identitet, har legitimert seg iht. hvitvaskingsforskriftens § 6. 

• Ved tegning av finansielle instrumenter må legitimasjonskontrollen være foretatt før 

papirene overføres til kundens VPS-konto og før kunden kan foreta en innbetaling av 

penger. Legitimasjonskontrollen må derfor senest skje når det er besluttet å foreta 

tildeling til kunden. I de tilfellene foretaket også må opprette VPS-konto for kunden, 

skal legitimasjonskontrollen skje når denne opprettes, jf. § 1 ovenfor og omtalen av 

verdipapirregistre. Tegning av finansielle instrumenter kan skje via Internett, men 

legitimasjonskontrollen av kunden må foretas før det skjer en overføring av tildelingen 

til kundens VPS-konto. 

• I tilknytning til ”corporate-finance”-tjenester anses verdipapirforetaket å ha etablert 

et kundeforhold når det har inngått avtale om å påta seg et oppdrag, herunder 

rådgivning, tilrettelegging, garantistillelse og andre tjenester. Legitimasjonskontroll må 

derfor foretas innen eller ved signering av mandatavtale. Hvitvaskingsreglene, herunder 

kravet til identitetskontroll av kunder, vil gjelde alle oppgaver verdipapirforetaket påtar 

seg i tilknytning til corporate-finance-virksomheten. For eksempel vil 

hvitvaskingsreglene gjelde ved oppdrag om utarbeidelse av tilbudsdokument og 

prospekt som verdipapirforetaket påtar seg, jf. verdipapirhandelloven § 4-13 og § 5-5. 

Dersom det utføres oppdrag uten skriftlig oppdragsavtale, skal legitimasjonskontrollen 

foretas når det inngås muntlig avtale, dvs. når verdipapirforetaket påtar seg oppdraget. 

Forskriftsbestemmelsens § 2 annet ledd og følgende foretar en gjennomgang av når 

kundeforholdet anses etablert for de nye gruppene av rapporteringspliktige: 

• Statsautoriserte og registrerte revisorer anses for å ha etablert et kundeforhold når de 

har inngått avtale om å påta seg et oppdrag, herunder rådgivning og andre tjenester eller 

sendt revisorerklæring til Foretaksregisteret. Dette innebærer at hvitvaskingsreglene, 

herunder kravet til identitetskontroll av kunder, i hovedsak vil gjelde alle oppgaver 

revisor påtar seg. For eksempel vil hvitvaskingsreglene gjelde ved attestasjonsoppdrag 

revisor påtar seg i medhold av revisorloven § 1-1 tredje ledd annet punktum. 

• Autoriserte regnskapsførere anses for å ha etablert et kundeforhold når de har inngått 

skriftlig oppdragsavtale med oppdragsgiver, eller oppdrag som forutsetter skriftlig 

avtale, jf. regnskapsførerloven § 3. Det fremgår av regnskapsførerloven § 3 at det skal 

opprettes skriftlig oppdragsavtale med oppdragsgiverne. § 3 gjelder 

regnskapsføreroppdrag. Regnskapsføring er definert i regnskapsførerloven § 2 første 

ledd som ”… utføring av oppdragsgivers plikter etter regnskapslovgivningen og 

utarbeidelse av oppgaver og opplysninger for oppdragsgiver som denne skal gi i 

henhold til lov eller forskrift.” Kredittilsynet mener at hvitvaskingsregelverket i all 

hovedsak vil gjelde alle oppdrag som en regnskapsfører normalt påtar seg. Det vil også 

for eksempel gjelde i de tilfeller der regnskapsfører ikke utfører selve 

regnskapsføringen, men kun påtar seg rådgivning. En forutsetning er da at rådgivningen 

kan ha betydning for utarbeidelse av offentlige oppgaver, eksempelvis selvangivelse og 

regnskap. 

Kredittilsynet vurderer behovet for å gi veiledning til problemstillinger som har særlig 

betydning for revisorer og regnskapsførere i et eget rundskriv. Et slikt særlig rundskriv 

vil foreligge innen utløpet av første halvår 2004. 



• Eiendomsmeglere, boligbyggelag og advokater som driver eiendomsmegling plikter 

å foreta identitetskontroll iht. hvitvaskingsforskriften når det er etablert et kundeforhold 

i forbindelse med et eiendomsmeglingsoppdrag. Det følger av lov om eiendomsmegling 

§ 3-2 at avtaler om eiendomsmeglingsoppdrag skal inngås skriftlig på fastsatt blankett. 

Det innebærer at det etableres et kundeforhold når oppdragsskjema undertegnes, jf. 

hvitvaskingsforskriftens § 2 fjerde ledd. Dette omfatter både salgs- og kjøpsoppdrag. I 

tillegg til identitetskontroll av oppdragsgiver skal det foretas identitetskontroll av 

kjøper før oppdraget gjennomføres. Dette skjer naturlig i forbindelse med 

kontraktsinngåelse, og forutsetter vanligvis kjøpers personlige fremmøte. Dersom det 

ikke avholdes kontraktsmøte, og kjøperen ikke i nærvær av eiendomsmegler 

undertegner kontrakten, må identitetskontrollen skje ved utkontraktering iht. 

forskriftens § 8 annet ledd. Dersom eiendomsmegler innhenter kopi av legitimasjon til 

bruk ved tinglysning/registrering, er det tilstrekkelig. Det er nok at det oppbevares en 

kopi av legitimasjonsdokumentet på saksmappen. Kopien skal oppbevares i 10 år, jf. 

forskrift om eiendomsmegling § 4-5 og hvitvaskingsforskriften § 15 annet ledd. 

2.3. § 4 Krav til legitimasjonsdokumenter mv. (fysiske personer) 

Forskriftsbestemmelsen fastsetter hvilke krav som skal stilles til legitimasjonsdokumentene 

ved etablering av kundeforhold med fysiske personer. 

Det fremgår av hvitvaskingslovens § 5 første ledd første punktum at: 

”Rapporteringspliktige skal ved etablering av kundeforhold kreve gyldig legitimasjon 

av kunden. Plikten gjelder også for den rapporteringspliktiges ansatte. Som gyldig 

legitimasjon regnes alltid skriftlig legitimasjon.” 

Det fremgår videre av forskriftsbestemmelsens første ledd at det skal fremlegges ”skriftlig 

legitimasjon” ved etablering av kundeforhold. Regjeringen har 9. mars 2004 fremmet et 

lovforslag til sidestilling av skriftlig (visuell) legitimasjon og elektronisk legitimasjon (lov 15. 

juni 2001 nr. 81 om elektronisk signatur, som omfatter kvalifisert sertifikat). Før det er foretatt 

nødvendig endring av hvitvaskingsregelverket, vil ikke elektronisk legitimasjon kunne 

godkjennes som gyldig legitimasjon iht. hvitvaskingsregelverket. 

Det fremgår videre av § 4 første ledd at legitimasjonsdokumentene skal fremlegges i ”original 

eller bekreftet kopi”. Hovedregelen er at legitimasjonsdokumentet skal fremlegges i original. 

Det er bare unntaksvis at en kan godta ”bekreftet kopi”, eksempelvis i tilfelle hvor en person 

som søker om visum må sende de originale legitimasjonsdokumentene til ambassaden, eller 

konsulatet. Det var i den tidligere hvitvaskingsforskriften (forskrift 7. februar 1994 nr. 118) 

§ 3 første ledd inkludert en opplisting over personer som kunne foreta en slik bekreftelse: 

”postfunksjonær, herunder landpostbud, politiet, advokat, statsautorisert og registrert revisor”. 

Videre var det godtatt at annen institusjon som nevnt i § 1 i forskriften, dvs. samtlige foretak 

som var omfattet av forskriften, også kunne foreta slik bekreftelse. I praksis utfører normalt 

ikke disse forannevnte personene og foretakene en slik bekreftelsesfunksjon i noe stort omfang. 

Selv om forannevnte opplisting ikke er videreført i den nye hvitvaskingsforskriften, vil en 

kunne godta at de her nevnte personer/institusjoner foretar en slik bekreftelse. Videre vil en 

kunne godta at samtlige rapporteringspliktige iht. hvitvaskingslovens § 4 første og annet ledd 

med unntak av annet ledd nr. 8 (forhandlere), foretar en slik bekreftelse. Kredittilsynet anser 

denne opplistingen som uttømmende. 



§ 4 første ledd fastsetter videre hvilke opplysninger legitimasjonen skal inneholde. Det er ikke 

nødvendig at all informasjon finnes i ett særskilt dokument. Det må være tilstrekkelig at det 

fremlegges flere legitimasjonsdokumenter som samlet inneholder den legitimasjonen som 

kreves. 

Legitimasjonsdokumentet(ene) skal for fysiske personer inneholde: 

• fullt navn 

• navnetrekk 

• fotografi 

• fødselsnummer (11 siffer), evt. D-nummer, eller for diplomater og NATO-personell 

særskilt nummer 

D-nummer kan tildeles fysisk person, som ikke fyller vilkåret for å få tildelt fødselsnummer, 

og som bl.a. er i kundeforhold med norsk bank eller annen institusjon som er underlagt reglene 

i finansieringsvirksomhetsloven, se forskrift om D-nummer fastsatt av skattedirektoratet 14. 

februar 1995. Det er det aktuelle foretaket som rekvirerer D-nummeret. 

Det fremgår av hvitvaskingslovens § 5 første ledd at legitimasjonsdokumentet skal være 

”gyldig”. Det er nærmere regulert i forskriftens § 4 første ledd at legitimasjonsdokumenter som 

fremlegges skal være utstedt av offentlig myndighet, eller av annet organ hvis kontrollrutiner 

for dokumentutstedelse er betryggende, og der det er allment akseptert at dokumentet for øvrig 

har et tilfredsstillende sikkerhetsnivå. Kredittilsynet tolker forskriftsbestemmelsen dit hen at 

legitimasjonsdokumentene må være anerkjent enten som landsdekkende, eller tilsvarende 

internasjonalt (eksempelvis innenfor EØS-området). Det innebærer at kort utstedt lokalt, eller 

for begrenset bruk i en bedrift, skole eller universitet, forening, lag osv. ikke kan aksepteres 

som gyldig legitimasjon. Videre må legitimasjonsdokumentene være gyldige på dato. 

Av legitimasjonsdokumenter som må anses å tilfredsstille kravene til kontrollrutiner og 

sikkerhetsnivå nevnes: 

• gyldig pass eller annet godkjent reisedokument 

• bankkort (norsk) 

• førerkort – original og duplikat (dog ikke førerkort av eldre dato – ”grønt førerkort”) 

• Forsvarets ID-kort. Dette kortet vil bli erstattet med ”Forsvarsdepartementets 

ID-kort” i løpet av 2004. 

• Postens ID-kort utstedt etter 1. oktober 1994 

• EU-kort 

• Asylsøkerbevis. Det kan imidlertid være forhold omkring utstedelse og bruk av slike 

asylsøkerbevis som gjør at de etter en konkret vurdering anses uegnet til 

legitimasjonsformål. 

En del dokumenter, så som bankkort utstedt i en viss periode, inneholder ikke fullt 

fødselsnummer (11 siffer). Ved fremleggelse av dokument uten fullt fødselsnummer, må 

institusjonen i tillegg kreve fødselsnummeret dokumentert, for eksempel ved ligningsattest 

eller fødselsnummerkort fra Folkeregisteret. 

Av dokumenter som ikke kan antas å tilfredsstille hvitvaskingsregelverket nevnes: 



• kredittkort, faktureringskort o.l. 

• Postens identitetskort fra før 1. oktober 1994 

• månedskort for buss, trikk, tog o.l. 

• medlemskort i foreninger o.l. 

• identitetskort utstedt av skoler, universiteter 

For fysiske personer som ikke er tildelt norsk fødselsnummer, eller D-nummer skal det 

fremlegges tilfredsstillende legitimasjon som inneholder: 

• kundens fulle navn 

• opplysninger om fødselsdato 

• fødested 

• kjønn 

• statsborgerskap. Dersom den rapporteringspliktige er kjent med at kunden har to 

statsborgerskap, skal dette registreres som en tilleggsopplysning. 

I tillegg fremgår det av hvitvaskingslovens § 6 at følgende informasjon om kunden 

alltid skal registreres ved etablering av kundeforhold: 

• fast adresse 

Det fremgår av forskriftsbestemmelsens § 4 siste ledd at legitimasjonsplikten, som fremgår av 

første ledd, også gjelder for den eller de som er gitt disposisjonsrett over kontoen eller 

depotet, eller som er gitt rett til å gjennomføre transaksjonen. 

2.4. § 5 Tilfeller hvor kunden ikke kan fremlegge legitimasjonsdokument 

Bestemmelsen hjemler en mulighet for i særlige unntakstilfeller å etablere kundeforhold, eller 

gjennomføre en transaksjon selv om kunden ikke kan fremlegge et tilfredsstillende 

legitimasjonsdokument. Vilkåret er at institusjonen er sikker på kundens identitet, har grunn til 

å anta at kunden ikke har legitimasjon og at det på grunn av kundens alder og helse er urimelig 

å kreve at vedkommende skaffer seg legitimasjon. Som eksempler kan nevnes konti som 

etableres for mindreårige, for eksempel dåpsbarn. I slike tilfeller skal den rapporteringspliktige 

på annet vis innhente og registrere opplysninger om kunden iht. hvitvaskingslovens § 6: 

”1 fullt navn eller firma, 

2 personnummer, organisasjonsnummer, D-nummer eller, dersom kunden ikke har slikt 

nummer, annen entydig identitetskode, 

3 fast adresse, 

4 referanse til legitimasjon som har støttet identitetskontrollen” 

Bestemmelsen gjelder ”ikke i forhold til personer som foretar hyppige og store transaksjoner”. 

Selv om det i utgangspunktet kan være vanskelig å vite om en står overfor et slikt 

kundeforhold, må rapporteringspliktige her utøve et konkret og forsvarlig skjønn. En bør her 

legge til grunn at såkalte innsamlingskonti, eksempelvis for veldedige organisasjoner, ikke kan 

unntas fra kravet til å fremlegge legitimasjonsdokument. Kredittilsynet viser her også til at 

rapporteringspliktige ved etablering av kundeforhold med juridisk person skal følge de kravene 

som fremgår av forskriftens § 6 fjerde ledd, og som innebærer at ”en fysisk person på vegne av 



den juridiske personen” legitimerer seg. Se nærmere om dette nedenfor under omtalen av § 6 

fjerde ledd. 

2.5. § 6 Krav til legitimasjonsdokumenter mv. (juridiske personer) 

Forskriftsbestemmelsen fastsetter hvilke krav til legitimasjonsdokumenter som gjelder for 

juridiske personer. 

• For juridisk person som er registrert i Foretaksregisteret skal firmaattest, som ikke er 

eldre enn 3 måneder, fremlegges. Kredittilsynet legger til grunn at følgende kan godtas 

når det gjelder firmaattester: 

- Originalattest, eventuelt kopi bekreftet iht. retningslinjene gjengitt under § 4 

ovenfor 

- Utskrift fra ”Brønnøysundfaksen” 

- Utskrift av fullstendige og korrekte selskapsopplysninger, som ikke er eldre enn 

3 måneder, hentet fra Brønnøysundregistrene fra foretak som har konsesjon fra 

Datatilsynet til å drive kredittopplysningsvirksomhet, (eksempelvis Dun & 

Bradstreet, CreditInform, Lindorff m.fl.) 

• For juridisk person som er registrert i Enhetsregisteret, men ikke i Foretaksregisteret, 

skal det fremlegges utskrift fra Enhetsregisteret som ikke er eldre enn 3 måneder, og 

som inneholder alle registrerte opplysninger om enheten som nevnt i 

enhetsregisterloven § 5 og § 6 annet ledd. 

• Juridisk person som ikke er registrert i Enhetsregisteret, men som er registrert i annet 

offentlig register, skal dokumentere lignende, entydig identifiserende kjennetegn, 

opplysninger om navn (firma), adresse for forretningssted eller hovedkontor og 

eventuelt utenlandsk organisasjonsnummer, og opplyse om hvilket offentlig register, i 

eller utenfor riket, som kan verifisere opplysningene. 

• Forskriftsbestemmelsens siste ledd fastsetter en ny plikt til å foreta identitetskontroll 

iht. hvitvaskingslovens § 5, og registrere opplysninger iht. samme lovs § 6 ”for en 

fysisk person på vegne av den juridiske personen ”. Bestemmelsen lyder: 

”Dersom det er på det rene eller sannsynlig at den juridiske personen ikke er 

registrert i et offentlig register, skal det kreves legitimasjon etter 

hvitvaskingsloven § 5 og registreres opplysninger etter hvitvaskingslovens § 6, 

for en fysisk person på vegne av den juridiske personen.” 

Denne plikten er begrenset til å gjelde for etablering av kundeforhold med juridisk person som 

ikke er registrert i Brønnøysundregistrene. Det typiske eksemplet her er slike foreninger, lag, 

sameier, aksjespareklubber, veldedige organisasjoner, herunder innsamlingskonti osv., som 

ikke omfattes av registreringsplikten etter foretaksregisterlovgivningen. 

Forskriftsbestemmelsen fastsetter en registreringsplikt for en fysisk person ”på vegne av den 

juridiske personen” i rapporteringspliktiges kundedatabaser. Det innebærer at kundeforholdet 

blir registrert på den aktuelle fysiske personen. Hvilken fysisk person dette skal være, vil bero 

på den juridiske personens art, herunder angjeldende virksomhets vedtak om 

signaturberettigede og/eller disposisjonsinnehaver. Den fysiske personen kan være daglig 



leder, formann eller styreleder. Det kan også være medlem, deltaker, sameier, initiativtaker, 

disponent eller fullmektig, dersom den juridiske personen ikke har daglig leder, formann eller 

lignende. Opplistingen er ikke uttømmende. Dersom registreringsplikten ikke oppfylles, kan 

ikke kundeforholdet etableres. Dersom den aktuelle fysiske personen ikke er disponent og/eller 

fullmektig for kundeforholdet, skal denne også legitimere seg, og registrere opplysninger iht. 

hvitvaskingslovens §§ 5 og 6. Rapporteringspliktige må kontrollere at det hos kunden er fattet 

vedtak om at den angjeldende fysiske personen har rett til å forplikte den juridiske personen. 

Formålet med den nye bestemmelsen om identitetskontroll og registreringsplikt for en fysisk 

person på vegne av den juridiske personen, er å begrense tildeling av konstruerte 

kundenummer ved slik etablering av kundeforhold. Finansinstitusjonene har i varierende 

utstrekning tildelt ikke-registreringspliktige juridiske personer slike konstruerte kundenummer. 

Mange rapporteringspliktige foretak har imidlertid oppfordret slike kunder til å la seg frivillig 

registrere i Enhetsregisteret, og dermed bli tildelt et organisasjonsnummer. Alternativt har 

rapporteringspliktige oppfordret en fysisk person med tilknytning til den juridiske personen å 

”låne ut” sine personalia i forbindelse med registreringen av kundeforholdet. 

Bakgrunnen for denne nye legitimasjonsplikten er også FATFs spesialanbefaling nr. 8 ”Nonprofit 

organisations”, som omhandler misbruk av slike organisasjoner i forbindelse med 

terrorfinansiering. Når det gjelder tiltak for å motvirke misbruk av slike organisasjoner, vises 

det for øvrig til FATF-dokumentet av 11. oktober 2002 ”Combating the Abuse of Non-Profit 

Organisations: International Best Practises”, se www.fatf-gafi.org. 

Selv om det ikke fremgår uttrykkelig av forskriftsbestemmelsens § 6, skal det i ethvert tilfelle 

hvor juridisk person etablerer et kundeforhold med rapporteringspliktig, også foretas 

identitetskontroll av den eller de personer som skal disponere kontoen eller depotet, jf. 

tilsvarende som fremgår i forskriftens § 4 siste ledd for fysisk person. Det vises her til 

hvitvaskingslovens § 4 tredje ledd som fastsetter at ”Loven gjelder også for foretak og 

personer som utfører tjenester på vegne av eller for rapporteringspliktige”. Identitetskontrollen 

omfatter alle som er gitt disposisjonsrett over kontoen eller depotet, eksempelvis prokurist (lov 

21. juni 1985 nr. 21 om prokura), innehaver av stillingsfullmakt eller oppdragsfullmakt. 

Tilsvarende gjelder også for den eller de som er gitt rett til å gjennomføre en enkeltstående 

transaksjon. 

Når det gjelder aksjeselskap under stiftelse, som ikke ved etableringstidspunktet eller 

transaksjonstidspunktet er blitt registrert i Foretaksregisteret eller Enhetsregisteret, forutsetter 

Kredittilsynet at institusjonen vil kreve fremlagt stiftelsesdokumentet i original. Kopi av dette 

dokumentet må oppbevares av institusjonen i samsvar med bestemmelsen i forskriftens § 15. I 

tillegg må det kreves samme form for legitimasjon som for fysiske personer som nevnt i 

forskriftens § 4, eller den eller de som er gitt disposisjonsrett over kontoen eller depotet. 

2.6. § 7 Unntak fra plikten til å kreve legitimasjon 

I § 7 første ledd bokstav a gjøres det unntak fra legitimasjonsplikten, og plikten til å registrere 

opplysninger hvis kunden er en finansinstitusjon, jf. finansieringsvirksomhetslovens 

§ 1-4 (forretnings- og sparebanker, forsikringsselskaper, og finansieringsforetak), og for 

verdipapirforetak og forvaltningsselskaper for verdipapirfond. Unntaket gjelder også for slike 

utenlandske foretak underlagt tilsvarende regelverk som oppfyller de legitimasjonskravene som 

stilles i Rådsdirektiv av 4. desember 2001 om tiltak for å hindre at det finansielle system 

brukes til hvitvasking (2001/97/EF), og i tillegg er underlagt tilsynsordning av EØS- 



standard. Land med tilsynsordning av EØS-standard antas, foruten EU/EØS-land, i hvert fall å 

omfatte Australia, Canada, Hong Kong, Japan, New Zealand, Singapore, Sveits, Tyrkia og 

USA (som alle er medlemmer av FATF – Financial Action Task Force on Money Laundering). 

De nye landene som blir medlem av EU i løpet av første halvår 2004, vil etter hvert oppfylle 

kravene til tilsynsordning av EØS-standard når de får nødvendig regelverk på plass. Det er 

ennå ikke tatt stilling til hvorvidt de nye FATF-landene Brasil, Mexico, Argentina, og de siste 

medlemslandene Russland og Sør-Afrika, har tilsynsordning av EØS-standard. 

2.6.1. Unntak fra kravet til legitimasjonskontroll for enkelte forsikringsavtaler 

I henhold til § 7 bokstav b) til e) plikter ikke forsikringsselskaper å foreta 

legitimasjonskontroll, eller registrere opplysninger ved etablering av kundeforhold for de 

tilfeller som er opplistet i forskriftens § 7 b) til e). De aktuelle unntakene omfatter tilfeller hvor 

hvitvaskingsfaren anses begrenset, herunder for forsikringsavtaler som omfatter mindre beløp. 

Kredittilsynet legger her til grunn at fripoliser under 1G (Folketrygdens grunnbeløp), som 

overføres til IPA (Individuelle Pensjonsavtaler), også omfattes av unntaket fra kravet til 

identitetskontroll i bokstav d). Kredittilsynet legger videre til grunn at unntaket fra kravet til 

identitetskontroll også omfatter pensjonsordninger iht. lov 24. mars 2000 nr. 16 om 

foretakspensjon. 

Hvitvaskingsregelverkets øvrige bestemmelser vil imidlertid gjelde for forsikringsselskaper, 

herunder opprettelse av forsvarlige kontroll- og kommunikasjonsrutiner, opplæring av 

personell og undersøkelse og rapportering av mistenkelige transaksjoner til ØKOKRIM. Det 

skal også utpekes en hvitvaskingsansvarlig på ledelsesnivå. 

2.7. § 8 Kontroll av legitimasjonsdokumentene mv. 

Forskriftsbestemmelsen regulerer gjennomføringen av identitetskontrollen, herunder kontroll 

av legitimasjonsdokumentene. 

Det vil her innledningsvis bli redegjort for hvilke situasjoner som utløser krav til 

identitetskontroll (2.7.1.). Deretter vil det bli foretatt en gjennomgang av selve 

gjennomføringen av legitimasjonskontrollen (2.7.2.). 

2.7.1. Hvilke situasjoner som utløser krav til identitetskontroll 

Det fremgår av hvitvaskingslovens § 5 at det er tre situasjoner som utløser plikt for 

rapporteringspliktige til å foreta identitetskontroll. Disse tre situasjonene er regulert i 

lovbestemmelsens § 5 første, annet og tredje ledd, som lyder som følger: 

1. ”Rapporteringspliktige skal ved etablering av kundeforhold kreve gyldig legitimasjon 

av kunden.” 

Det er beskrevet nærmere under punkt 2.2 (§2) ovenfor når kundeforhold anses etablert. 

2. ”Ved transaksjoner som gjelder 100.000 norske kroner eller mer, for kunder som den 

rapporteringspliktige ikke på forhånd har et etablert kundeforhold til, skal det kreves 

legitimasjon som nevnt i første ledd. Beløpsgrensen beregnes samlet for transaksjoner 

som gjennomføres i flere operasjoner som ser ut til å kunne ha sammenheng med 



hverandre. Dersom beløpet ikke er kjent når transaksjonen gjennomføres, skal 

identitetskontrollen utføres så snart den rapporteringspliktige blir kjent med beløpet og 

at det overstiger beløpsgrensen." 

Begrepet ’transaksjon’ er definert i hvitvaskingslovens § 2 nr. 2 og omfatter ”enhver 

overføring, formidling, ombytting eller plassering av formuesgoder". 

3. ”Den rapporteringspliktige skal i alle tilfeller kreve legitimasjon som nevnt i første 

ledd, dersom den har mistanke om at transaksjonen har tilknytning til utbytte av en 

straffbar handling eller til forhold som rammes av straffeloven § 147 a eller § 147 b.” 

Legitimasjonsplikten kommer til anvendelse ved førstegangs etablering av kundeforhold, jf. 

lovens alternativ nr. 1. Kundeforhold omfatter ikke enkeltstående transaksjoner, jf. lovens 

alternativ nr. 2. Slike transaksjoner kan etter omstendighetene omfattes av legitimasjonsplikten 

iht. alternativ 2 og 3 ovenfor. Det stilles ikke krav om legitimasjonsplikt ved enhver senere 

utvidelse av kundeforhold innen samme institusjon (f.eks. etablering av ny konto, tegning av 

ny forsikringspolise o.l.). Institusjonen skal imidlertid være sikker på identiteten til kunden ved 

enhver pleie og utvidelse av kundeforholdet. 

Legitimasjonsplikten gjelder ved alle typer nyetableringer av kundeforhold, hvilket også 

innbefatter tjenester som ytes ved bl.a. telefonbank, nettbaserte tjenester mv. 

Legitimasjonsplikten ved etablering av kundeforhold gjelder uten hensyn til beløp. 

Rapporteringspliktige organisert i konsern har selvstendige plikter og kan ikke uten videre 

basere seg på legitimasjonskontroll utført av annen institusjon i konsernet. Men det kan 

imidlertid inngås avtaler med andre rapporteringspliktige i konsernet om at disse skal kunne 

utføre legitimasjonskontroll som hjemlet i forskriftens § 8 annet ledd, se nedenfor. 

I konsernforhold kan det gjennomføres en felles identitetskontroll forutsatt at kundeforholdene 

etableres samtidig. En forutsetning for å godta en slik kontroll er at hver enkelt juridisk enhet i 

konsernet oppbevarer kopi av legitimasjonsdokumentene iht. forskriftens § 15, se nedenfor. 

Identitetskontroll som er foretatt tidligere av en annen rapporteringspliktig (i eller utenfor 

konsernforhold) kan imidlertid ikke legges til grunn ved etablering av kundeforhold. 

Den automatiske legitimasjonsplikten ved transaksjoner som gjelder kr. 100.000 eller mer iht. 

hvitvaskingslovens § 5 annet ledd, gjelder ikke ved kontohavers innskudd og uttak fra egen 

konto. 

Legitimasjonsplikten ved transaksjoner over kr. 100.000 for kunder som ikke allerede har 

etablert et kundeforhold, gjelder uansett om transaksjonen gjennomføres i én operasjon eller 

flere som antas å ha tilknytning til hverandre. I denne sammenheng må en institusjon med flere 

kontorer anses som én institusjon. Et kontor som mottar et oppdrag, plikter således å se denne i 

sammenheng med andre gjennomførte transaksjoner, hvis man kjenner til de øvrige 

transaksjonene. 



2.7.2. Gjennomføring av identitetskontrollen 

Forskriftens § 8 første ledd regulerer selve gjennomføringen av legitimasjonskontrollen, hvor 

”kjenn din kunde”-prinsippet er helt sentralt. Ved etablering av et kundeforhold med en 

rapporteringspliktig kan kunden få adgang til det finansielle systemet. Identitetskontrollen er 

derfor et helt sentralt element i tiltakene mot hvitvasking av utbytte, og mot terrorfinansiering. 

En forsvarlig legitimasjonskontroll vil nødvendigvis innebære ressursbruk og kostnader for den 

enkelte institusjonen. I tillegg til å motvirke hvitvasking av penger og terrorfinansiering, vil en 

velfungerende legitimasjonskontroll også kunne bidra til å redusere institusjonenes 

motpartsrisiko og således en fare for økonomiske tap og tap av renommé. 

Hovedregelen ved identitetskontrollen, er at kunden skal møte personlig hos 

primærforetaket, dvs. foretaket som inngår avtalen med kunden, slik at institusjonen kan 

kontrollere at kundens utseende og navnetrekk stemmer overens med fotografi og navnetrekk 

på legitimasjonsdokumentene. Det vises her til hvitvaskingslovens § 5 fjerde ledd første 

punktum. Dersom primærforetaket ikke har filialnett, eksempelvis hvor finansielle tjenester 

tilbys elektronisk, kan primærforetaket iht. forskriftens § 8 annet ledd utkontraktere 

identitetskontrollen til de virksomheter og juridiske personer som fremgår av 

hvitvaskingslovens § 4 første og annet ledd. Identitetskontrollen skal også her skje ved 

personlig fremmøte i foretaket kontrollen utkontrakteres til. 

Det fremgår av hvitvaskingslovens § 5 fjerde ledd annet punktum at det er to typetilfeller hvor 

rapporteringspliktige kan gjøre unntak fra kravet til personlig fremmøte hos 

primærforetaket ved gjennomføring av legitimasjonskontrollen. Lovbestemmelsen lyder som 

følger: 

”Dersom personlig fremmøte er til vesentlig ulempe for kunden eller ikke er praktisk 

gjennomførbart, kan det gjøres unntak fra dette kravet, såfremt betryggende 

identitetskontroll likevel kan finne sted.” 

1 Første unntak relaterer seg til kundens forhold. Dette unntaket omfatter situasjoner 

hvor det vil være meget problematisk, eller byrdefullt for kunden å møte personlig ved 

legitimasjonskontrollen, eksempelvis ved sykdom eller alder. Dette unntaket er 

nærmere beskrevet under punkt 2.7.2.1. nedenfor. 

2 Andre unntak, foretakets forhold, omfatter tilfeller hvor det ikke vil være praktisk 

gjennomførbart med personlig fremmøte hos primære rapporteringspliktige. Dette 

unntaket er nærmere omtalt nedenfor under punkt 2.7.2.2. For at kravet om 

”betryggende identitetskontroll” iht. hvitvaskingslovens § 5 fjerde ledd annet punktum 

(se ovenfor) skal kunne oppfylles, vil rapporteringspliktige her måtte følge 

fremgangsmåten i hvitvaskingsforskriftens § 8 annet ledd, som innebærer at 

primærforetaket kan inngå skriftlig avtale (generell eller i enkeltstående tilfeller) med 

de virksomheter og juridiske personer som fremgår av hvitvaskingslovens § 4 første og 

annet ledd. En slik avtale innebærer en utkontraktering av identitetskontrollen, og er 

beskrevet nærmere nedenfor. Primærforetaket har fortsatt ansvaret for at 

identitetskontrollen gjennomføres iht. lov og forskrift. Denne metoden for 

legitimasjonskontroll kan eksempelvis anvendes av rapporteringspliktig som ikke har 

filialnett, herunder hvor rapporteringspliktige tilbyr sine tjenester elektronisk. 



2.7.2.1. Unntak hvor personlig fremmøte vil være til vesentlig ulempe for kunden 

Hvitvaskingslovens § 5 fjerde ledd annet punktum første alternativ gir en adgang til å unnlate 

personlig fremmøte i institusjonen hvis et slikt fremmøte vil være til ”vesentlig ulempe” for 

kunden og betryggende kontroll likevel kan gjennomføres. Bestemmelsens vesentlighetskrav 

medfører at det må være sterkt tyngende for kunden å møte personlig i institusjonen. 

Kravet til at legitimasjonskontrollen må være betryggende er et absolutt krav som også gjelder 

hvor personlig fremmøte vil være til vesentlig ulempe for kunden. 

Eksempler på slike mulige unntak: 

• Dersom en person er transportudyktig pga. sykdom, handikap eller en tilsvarende 

situasjon som utelukker fremmøte i institusjonen 

• Dersom en person er anbrakt i en fengselsinstitusjon 

• Dersom geografisk avstand kan medføre at unntaksbestemmelsen kommer til 

anvendelse 

Kravet om personlig fremmøte er grunnleggende og sterkt i legitimasjonsprosessen. Dersom 

det foreligger vesentlig ulempe, bør institusjonen vurdere om det er praktisk mulig å oppsøke 

kunden, dvs. at legitimasjonskontrollen også kan skje i møte hos kunden. Også i dette tilfellet 

er det krav om at betryggende kontroll likevel kan gjennomføres. 

2.7.2.2. Unntak hvor personlig fremmøte ikke vil være praktisk gjennomførbart i 

primærforetaket 

I dette tilfellet kan det gjøres unntak fra kravet til personlig fremmøte i primærforetaket, dvs. 

foretaket som inngår finansavtalen, eller tilsvarende avtale med andre rapporteringspliktige. En 

forutsetning for å gjøre unntak fra kravet om personlig fremmøte i primærforetaket, er at det 

gjennomføres en forsvarlig legitimasjonskontroll med personlig fremmøte hos annen 

rapporteringspliktig, ved utkontraktering iht. hvitvaskingsforskriftens § 8 annet ledd: 

”Rapporteringspliktige kan inngå skriftlig avtale med annen rapporteringspliktig etter 

hvitvaskingsloven § 4 første og annet ledd om å utføre legitimasjonskontroll som nevnt i 

første ledd for den rapporteringspliktige. Den primære rapporteringspliktige har i slike 

tilfeller ansvaret for at legitimasjonskontrollen utøves på forsvarlig måte i samsvar med 

lov og forskrift og for at det etableres forsvarlige rutiner i samsvar med § 10 fjerde ledd 

og § 16.” 

Denne metoden for identitetskontroll innebærer at primærforetaket utkontrakterer 

legitimasjonskontrollen til de virksomheter og foretak som er opplistet i hvitvaskingslovens 

§ 4 første og annet ledd. Den aktuelle opplistingen er gjengitt ovenfor under § 1. 

Hvitvaskingsregelverket hjemler også adgang til å overlate identitetskontrollen til andre 

virksomheter og foretak enn de som følger av § 4 første og annet ledd. I slike tilfelle kan 

eksempelvis agenter og uavhengige distributører av rapporteringspliktiges produkter utføre 

legitimasjonskontrollen på vegne av rapporteringspliktig (ikke utkontraktering). Slike agenters 

virksomhet er for øvrig nærmere regulert i Kredittilsynets rundskriv 37/94 av 30. august 1994 

”Om bruk av agenter, opplysningsplikt overfor låntakere og regnskapsføring av 

etableringsgebyr”. Det fremgår således av rundskriv 37/94, punkt 1.1 at finansinstitusjoner skal 

melde slike agentforhold til Kredittilsynet. Det fremgår av hvitvaskingslovens § 4 tredje ledd at 

”Loven gjelder også for foretak og personer som utfører tjenester på vegne av eller for 



apporteringspliktige.” Rapporteringspliktige har i slike tilfelle det hele og fulle ansvaret for 

at agenter og uavhengige distributører opptrer i samsvar med hvitvaskingsregelverket, herunder 

at det gjennomføres forsvarlig identitetskontroll og opplæring av samtlige personer som utfører 

slike tjenester. 

2.7.2.3. Nærmere om utkontraktering av identitetskontrollen 

Det følger av forskriftsbestemmelsen § 8 annet ledd at slik avtale skal inngås skriftlig. En slik 

avtale bør utformes iht. prinsippene som følger av kulepunktene under utkontraktering 

nedenfor. Videre bør det fremgå av avtalen at de personene som gjennomfører 

identitetskontrollen på vegne av primærforetaket, plikter å ta kopi av 

legitimasjonsdokumentene, stemple bekreftet kopi, påføre navnet på det personalet som har 

gjennomført legitimasjonskontrollen i blokkbokstaver, samt signere for gjennomføring av 

identitetskontrollen og sende dette materialet til primærforetaket som har etablert 

kundeforholdet. Kredittilsynet har observert at kvaliteten på slike kopier av 

legitimasjonsdokumenter er varierende. Kredittilsynet vil understreke at kopier skal være godt 

leselige både mht. bilde, stempel, navn og underskrift. Primærforetaket plikter å oppbevare 

slike opplysninger iht. forskriftens § 15. 

Alminnelige ulovfestede prinsipper og vilkår for utkontraktering, som fremgår av NOU 2001: 

23 ”Finansforetakenes virksomhet”, kapittel 5, s. 28-30: ”Bortsetting (outsourcing) av 

tjenester”, vil gjelde i slike tilfeller. Det vises til følgende punkter: 

• Rapporteringspliktiges styre skal fortsatt ha ansvaret for den virksomheten som 

utkontrakteres. 

• Rapporteringspliktiges styre må ha fastsatt retningslinjer for utkontrakteringen. 

• Avtalen med oppdragstaker må gi nødvendig grunnlag for informasjon, innsyn og tilsyn 

fra tilsynsmyndighetene, tilsvarende som når tilsynsenhetene selv forestår de aktuelle 

aktivitetene. 

• Det må fremgå av skriftlig avtale hvilken virksomhet som utkontrakteres. Avtalen må 

gi tilsynsenheten adgang til å instruere oppdragstaker og til revisjon av den 

utkontrakterte virksomheten. 

• Rapporteringspliktige må selv ha kompetanse til å vurdere om oppdragstaker utfører 

oppdraget tilfredsstillende. 

• Rapporteringspliktige skal fortløpende ha mulighet til å identifisere og kontrollere de 

risikoene som er knyttet til utkontraktering av oppgavene. 

• Rapporteringspliktige skal ha en plan for å løse de problemene som kan oppstå dersom 

oppdragstaker ikke makter å utføre oppdraget. 

• Rapporteringspliktige må sikre rimelig rett til oppsigelse av avtalen under betryggende 

forhold til alternativ løsning er etablert. 



2.7.2.4. Utkontraktering på verdipapirområdet 

Følgende forskrifter regulerer utkontraktering på verdipapirområdet: 

Forskrift 7. mars 2003 nr. 289 om verdipapirforetaks bruk av oppdragstakere (utkontraktering). 

Forskrift 8. juli 2002 nr. 798 om forvaltningsselskaper for verdipapirfonds bruk av 

oppdragstakere (utkontraktering). 

2.7.2.5 Utkontraktering av identitetskontrollen til ekspedisjonsnettet til Posten Norge AS 

Dersom identitetskontrollen utkontrakteres til Posten Norge (eller andre postoperatører), se 

hvitvaskingslovens § 4 første ledd nr. 9, vil følgende metode kunne oppfylle kravene til en 

forsvarlig identitetskontroll: 

Ekspedisjonsnettet til Posten Norge AS utfører legitimasjonskontrollen på vegne av 

rapporteringspliktige (utkontraktering). Denne metoden betegnes av Posten Norge som ”PUM 

– Personlig Utlevering Mottakskvittering”. For at denne ordningen skal være i samsvar med 

den nye hvitvaskingsforskriftens § 15 fjerde ledd (se kommentar nedenfor), som krever ”kopi 

av fremlagte legitimasjonsdokumenter ”, må rapporteringspliktige sørge for at ordningen 

endres, slik at Postens ekspedisjonsnett tar kopi av legitimasjonsdokumentet når 

identitetskontrollen gjennomføres. Adgangen i tidligere hvitvaskingsforskrift til å gjennomføre 

avskrift av de relevante opplysningene i legitimasjonsdokumentene, er ikke videreført i den 

nye forskriften. 

Legitimasjonskontrollen gjennomføres ved at et brev sendes fra rapporteringspliktige til 

kunden i rekommandert A-post. Når sendingen hentes, vil mottaker (kunden) med sin signatur 

bekrefte at sendingen er mottatt. Mottaker må forevise gyldig skriftlig legitimasjon. Det skal 

tas kopi av gyldig legitimasjon. Postens kundebehandler bekrefter utleveringen med signatur 

og "rett kopi"-stempel. Kopi av legitimasjonsdokumentet blir deretter returnert til 

rapporteringspliktig i lukket konvolutt. Disse dokumentene, som dokumenterer 

legitimasjonskontrollen, skal oppbevares iht. § 15 i hvitvaskingsforskriften av den primære 

rapporteringspliktige som har inngått avtalen med kunden. Det er her viktig å understreke at 

primærforetaket har det hele og fulle ansvaret for at identitetskontrollen utføres på en forsvarlig 

måte iht. hvitvaskingsregelverket. 

Kredittilsynet kan i en overgangsperiode frem til Posten Norge AS har endret metoden i 

samsvar med hvitvaskingsforskriften, godta avskrift av relevante opplysninger i 

legitimasjonsdokumentene. En forutsetning her er at kunden sender en kopi av det aktuelle 

legitimasjonsdokumentet til primærforetaket, og at foretaket påser at kopien samsvarer med 

Postens avskrift av referansenummer mv. Primærforetaket plikter videre å oppbevare denne 

kopien iht. forskriftens § 15. 

Posten Norge AS har utkontraktert tilbud og utføring av diverse finansielle (og postale) 

tjenester, herunder legitimasjonskontroll til butikker innen detaljvaremarkedet (”Post i 

Butikk”). Kredittilsynet har ingen innsigelser til en slik utkontraktering, forutsatt at denne 

virksomheten drives i samsvar med hvitvaskingsregelverket og de retningslinjene som er gitt i 

rundskrivet. Det er bare personale i butikkene med forsvarlig opplæring tilsvarende 

hvitvaskingsforskriftens § 16 som kan utøve slik virksomhet. 

Hvitvaskingslovens § 6 siste ledd inneholder en bestemmelse som pålegger 

rapporteringspliktige en selvstendig plikt til å bringe på det rene opplysninger, og registrere 



disse som det fremgår av lovbestemmelsens første og tredje ledd. Forutsetningen for denne 

plikten er at rapporteringspliktige vet eller har grunn til å tro at kunden handler på vegne av en 

annen, eller at en annen eier formuesgodet det handles for. 

Dersom personer bosatt, eller foretak etablert i utlandet skal etablere kundeforhold med norsk 

rapporteringspliktig foretak, kan den norske rapporteringspliktige inngå enkeltstående eller 

generelle avtaler med utenlandsk rapporteringspliktig om slik identitetskontroll. En 

forutsetning her er at det utenlandske foretaket oppfyller krav tilsvarende FATFs reviderte 

anbefalinger, og i tillegg er underlagt tilsynsordning av EØS-standard. 

Når det gjelder bankers bruk av innskuddsautomater forutsetter Kredittilsynet at det installeres 

programvare i disse som krever at kunden eller annen bruker må anvende en PIN-kode 

(Personal Identification Number) når det gjennomføres transaksjoner med slike automater. En 

forutsetning for bruk av slike automater er at det er gjennomført legitimasjonskontroll iht. 

forskriftens § 8 når kundeforholdet etableres. 

Krav til legitimasjonskontroll er ikke uttømmende regulert i hvitvaskingsregelverket. Forskrift 

19. desember 2003 nr. 1751 om melde- og rapporteringsplikt til Norges Bank om betalinger 

mellom innlendinger og utlendinger mv. § 3 lyder som følger: 

”Ved betaling mellom innlending og utlending gjennom valutabank eller valutaforetak, 

plikter valutabanken eller valutaforetaket å forvisse seg om kundens identitet og om 

vedkommende er innlending eller utlending. 

Ved kjøp og salg av utenlandske betalingsmidler plikter valutabank eller valutaforetak 

å forvisse seg om kundens identitet og om vedkommende er innlending eller utlending.” 

2.7.2.6 Praktiske eksempler på gjennomføring av legitimasjonskontroll 

• En tegning av aksjefondsandeler tett opp til årsskiftet vil kunne medføre at det ikke 

er ”praktisk gjennomførbart” med personlig fremmøte i institusjonen når ordren legges 

inn. Bakgrunnen er at det tegnes mange tusen slike kontrakter tett opp til årsskiftet, og 

det er ikke ønskelig å pålegge institusjonen den merbelastningen det ville være å øke 

personalressursene dramatisk i dette tidsrommet. Institusjonen må foreta en 

forskriftsmessig legitimasjonskontroll av nye kunder så snart dette er praktisk mulig. 

• En del rapporteringspliktige foretak etablerer ofte kundeforhold utenfor egne 

kontorer, for eksempel finansieringsselskap hvor kundeforholdet etableres ved kjøp av 

en vare hos en forhandler og forhandleren foretar identitetskontrollen på vegne av 

finansinstitusjonen. Det nye hvitvaskingsregelverket viderefører denne praksisen. 

Det fremgår av forskriftens § 8 annet ledd at rapporteringspliktige, herunder 

finansieringsselskap kan inngå skriftlig avtale med annen rapporteringspliktig, herunder 

forhandlere, jf. hvitvaskingsloven § 4 annet ledd nr. 8, om gjennomføring av 

identitetskontroll på vegne av primærforetaket. 

Selv om det i hvitvaskingslovens § 4 annet ledd nr. 8 (”forhandlere”) vises til 

”transaksjoner i kontanter på 40 000 norske kroner eller mer eller et tilsvarende beløp 

i utenlandsk valuta”, må regelverket forstås slik at det også er adgang for 

finansieringsselskap til å inngå slike skriftlige avtaler om identitetskontroll med 



forhandlere for beløp under kr. 40.000, og for tilfeller hvor kunden eksempelvis ønsker 

utstedt et betalingskort. 

Dersom finansieringsselskapet ikke har foretatt legitimasjonskontroll, forestår 

forhandleren legitimasjonskontroll og oversender dokumentene til finansinstitusjonen. 

Forhandleren opptrer her som fullmektig for institusjonen. Kredittilsynet presiserer at 

det er institusjonen som etablerer kundeforholdet som har ansvaret for at forskriftens 

bestemmelser følges, og at betryggende kontroll foretas. Hvis det på denne måten nyttes 

fullmektiger i legitimasjonsprosessen, må institusjonen se til at forskriftens krav til 

opplæring, jf. § 16, og til etablering av forsvarlige interne kontroll- og 

kommunikasjonsrutiner, jf. § 13 i hvitvaskingsloven, oppfylles også i disse tilfellene. 

Kredittilsynet vil kunne kreve at den enkelte institusjon fremlegger dokumentasjon for 

dette. 

Kredittilsynet legger til grunn at det også kan inngås avtale om identitetskontroll med 

forhandlere utenom salgsfinansieringstilfellene. 

• Ved emisjon av verdipapirer skal tilrettelegger eller annet tegningssted foreta 

legitimasjonskontroll. Dette gjelder ikke hvor kunden som ønsker å delta i emisjonen 

tegner seg gjennom sin faste forretningsforbindelse (institusjon underlagt denne 

forskriften) og legitimasjonskontroll er foretatt der. Hvis kunden henvender seg direkte 

til tegningsstedet, må legitimasjonskontroll foretas der, hvis det ikke er foretatt 

tidligere. Tegningsstedet kan imidlertid anvende forskriftens § 8 annet ledd, hvis dette 

skjer simultant med tegningen. 

Legitimasjonskontrollen må foretas før tildelingen overføres til kundens VPS-konto. 

Tegning hvor det foretas oppgjør via allerede etablert bankkonto, og hvor kunden har 

etablert VPS-konto fra før, anses som en enkeltstående transaksjon slik at 

legitimasjonsplikt ikke oppstår. Legitimasjonsplikt vil imidlertid oppstå dersom slik 

tegning er på kr. 100.000 eller mer, eller dersom det er grunn til å tro at tegningen har 

tilknytning til utbytte av en straffbar handling, jf. hvitvaskingsloven § 5 annet og tredje 

ledd. 

2.8. Oppsummering – identitetskontroll 

Hvitvaskingsregelverket hjemler ikke andre metoder for å gjennomføre identitetskontrollen enn 

de som er beskrevet her i rundskrivet. Rapporteringspliktige, som praktiserer metoder for 

identitetskontroll som avviker fra de metodene som er beskrevet i rundskrivet, må umiddelbart 

igangsette en endring av identitetskontrollen iht. hvitvaskingsloven og tilhørende forskrift. 

2.9. § 9 Manglende eller mangelfull legitimasjon - avvisning av kunden 

Rapporteringspliktige skal nekte å etablere et kundeforhold eller gjennomføre en transaksjon, 

hvis legitimasjonsdokumentene presentert av kunden ikke oppfyller kravene i forskriftens § 4, 

eller det er grunn til å tro at dokumentene ikke er korrekte og at identitetskontrollen iht. § 8 

ikke avkrefter mistanken, eller kan gjennomføres. 

Det vil ikke være anledning til å etablere et midlertidig kundeforhold under den forutsetning at 

kunden i ettertid skal fremlegge tilfredsstillende legitimasjon. 



Skulle det i en situasjon som beskrevet i denne bestemmelsen foreligge mistanke om at 

transaksjonen har tilknytning til en straffbar handling eller forhold som rammes av straffeloven 

§§ 147a og 147b, plikter institusjonen å foreta undersøkelser for å få bekreftet eller avkreftet 

mistanken iht. forskriftens §10. Dersom undersøkelsene ikke avkrefter mistanken, skal 

institusjonen av eget tiltak oversende opplysninger om alle forhold som kan tyde på slik 

overtredelse til ØKOKRIM iht. forskriftens § 11. Det samme gjelder, hvis det er tvil om 

kundens identitet. 

2.10. § 10 Undersøkelse av mistenkelige transaksjoner 

Det vises i forskriftsbestemmelsen til hvitvaskingslovens § 7 første ledd, som fastsetter en plikt 

for rapporteringspliktige og deres ansatte til å foreta nærmere undersøkelser, dersom det er 

mistanke om at en transaksjon har tilknytning til utbytte av en straffbar handling, eller til 

forhold som rammes av straffelovens §§ 147a og 147b. 

Det følger av § 7 annet ledd at dersom mistanken ikke avkreftes, skal rapporteringspliktige 

melde transaksjonen til ØKOKRIM. 

§ 7 ”Undersøkelses- og rapporteringsplikt” lyder som følger: 

”Dersom rapporteringspliktige har mistanke om at en transaksjon har tilknytning til 

utbytte av en straffbar handling eller til forhold som rammes av straffeloven § 147 a 

eller § 147 b, skal det foretas nærmere undersøkelser for å få bekreftet eller avkreftet 

mistanken. Plikten gjelder også for den rapporteringspliktiges ansatte. 

Dersom undersøkelsene ikke har avkreftet mistanken, skal den rapporteringspliktige av 

eget tiltak oversende opplysninger til ØKOKRIM om den aktuelle transaksjonen og om 

de forhold som har medført mistanke. Den rapporteringspliktige og ansatte skal på 

forespørsel gi ØKOKRIM alle nødvendige opplysninger om transaksjonen og 

mistanken. 

Kunder eller tredjepersoner skal ikke gjøres kjent med at det er blitt oversendt 

opplysninger til ØKOKRIM.” 

Forskriften inneholder ikke noen definisjon på hva som er en ”mistenkelig transaksjon”. I 

forskriftens § 10 første ledd er det gitt anvisning på diverse forhold som kan utløse plikten til å 

foreta nærmere undersøkelser. Oversikten i det følgende er ikke uttømmende. 

• Transaksjonen synes å mangle et legitimt formål. Det kan eksempelvis være et 

oppdrag hvor pengesummen skal gå frem og tilbake mellom ulike konti innen en gitt 

tidsramme, at samme beløp går frem og tilbake mellom ulike institusjoner iht. et gitt 

oppdrag, og at en større sum splittes i flere mindre summer, men samles igjen på en ny 

konto. 

• Transaksjonen er usedvanlig stor eller kompleks, eller er uvanlig i forhold til 

kundens kjente forretningsmessige eller personlige transaksjoner. Det blir her tale 

om et konkret skjønn. En transaksjon kan være stor i forhold til én kunde, mens den er 



helt normal i forhold til en annen. Institusjonene må her nytte sine kunnskaper om den 

enkelte kunde. ”Kjenn-din-kunde”-prinsippet inngår her som helt sentralt. 

• Transaksjonen foretas til eller fra en kunde i et land eller område som ikke har 

tilfredsstillende tiltak mot hvitvasking eller terrorfinansiering. Her må særlig 

aktsomhet vises i forhold til transaksjoner utenfor FATF-området. Det er grunn til å 

være særlig observante overfor transaksjoner med kunder eller institusjoner i land med 

strenge sekretessebestemmelser, som tilbyr høy avkastning og skattefritak. FATF har 

også på sitt nettsted, www.fatf-gafi.org under overskriften ”NCCT Initiative” en 

oversikt med nyttig bakgrunnsinformasjon om tiltak mot land og områder, som ikke 

samarbeider i kampen mot hvitvasking og terrorfinansiering (”Non Cooperative 

Countries and Territories”). FATF publiserer også en liste med oversikt over slike land 

og territorier. Endringer i denne listen publiseres også på Kredittilsynets nettsted. 

Hvitvaskingsansvarlig hos rapporteringspliktige må således jevnlig følge med på 

Kredittilsynets nettsted for å oppdatere seg på dette området. Det vises her også til 

Kredittilsynets rundskriv 22/2003 ”Håndtering av lister fra FN og FATF, samt lignende 

kunngjøringer – endret praksis fra Kredittilsynets side”, datert 29. august 2003. 

• Transaksjonen på annen måte har en uvanlig karakter. Det blir her tale om et 

konkret skjønn. Som eksempler nevnes: 

- Rask og ekstraordinær nedbetaling av lån med kontanter 

- Dersom det er et vesentlig misforhold mellom dokumentert betjeningsevne 

(inntekter, formue mv.) og lånebeløpet samt avtalte nedbetalingsbetingelser 

(ekstraordinær nedbetaling), kan det være en indikasjon på hvitvasking. 

- Bruk av bankremisser som stadig blir fornyet 

- Større vekslingsoperasjoner når gamle pengesedler blir ugyldige 

- Bruk av ukurante betalingsmidler i forhold til den underliggende operasjon 

- Store kontanttransaksjoner 

- Bruk av betalingskort, hvor uvanlig mange store transaksjoner finner sted over et 

kort tidsrom 

Et område som er særlig utsatt for hvitvasking og terrorfinansiering, er valutavirksomhet. Slik 

virksomhet omfatter valutaveksling og betalingsformidling mot utlandet. Det vises her til 

nærmere omtale på s. 54-64 i Ot.prp. nr. 81 (2002-2003). 

De ovennevnte ”signalene” på mulig hvitvasking er ment som eksempler. Det er høyst 

sannsynlig flere eksempler. Dette er et område hvor det er stadig utvikling, og institusjonene 

må følge med og ta hensyn til nye trender og metoder i sine opplæringsprogrammer. FATFs 

hjemmeside på Internett inneholder her nyttig informasjon om slike tilfeller under overskriften 

”Other Documents – Money Laundering Trends and Techniques”. 

Det er grunn til å ha særskilt årvåkenhet rettet mot forretningsområder der det er lite eller ingen 

personkontakt med kunden. Institusjonene må være i stand til å oppfylle sine 

undersøkelsesplikter også der Internett eller andre elektroniske systemer nyttes av kunder. 

Plikten i hvitvaskingslovens § 7 første ledd for rapporteringspliktige til å foreta nærmere 

undersøkelser av mistenkelige transaksjoner, utløses dersom det er mistanke om at 

transaksjonen har tilknytning til utbytte av en straffbar handling, eller forhold som omfattes av 

straffeloven §§ 147a og 147b. Det fremgår av hvitvaskingsforskriftens § 10 annet ledd at kunde 

eller tredjemann ikke skal gjøres kjent med at det foretas slik undersøkelser. Det fremgår også 



av hvitvaskingslovens § 7 tredje ledd at kunder eller tredjepersoner heller ikke skal gjøres kjent 

med at det er oversendt opplysninger til ØKOKRIM. Unntaksvis kan det være naturlig å stille 

spørsmål til kunden som kan medføre at mistanken blir avklart eller bekreftet. Da 

utgangspunktet er at kunden ikke skal gjøres kjent med at det foregår undersøkelser, må 

institusjonen derfor i slike situasjoner gå frem med varsomhet. 

Dersom det foretas ”eksterne” undersøkelser, må institusjonen utføre sine undersøkelser slik at 

lovbestemt taushetsplikt om kunders forhold eller lignende overholdes. Det gjelder både i 

forhold til andre institusjoner og offentlige myndigheter i Norge og andre land. 

Hvitvaskingslovens § 11 annet ledd fastsetter en ny bestemmelse som innebærer at 

rapporteringspliktige iht. lovens § 4 første ledd nr. 1 (finansinstitusjoner) uavhengig av 

lovbestemt taushetsplikt kan ”utveksle nødvendige kundeopplysninger seg imellom når det 

anses nødvendig som ledd i undersøkelser av mistanke om at en transaksjon har tilknytning til 

utnytte av en straffbar handling eller til forhold som rammes av straffeloven § 147a eller § 

147b.” Kredittilsynet legger til grunn at tilsvarende utvekslingsadgang også gjelder for 

forsikringsselskaper. Institusjonene har en plikt til å registrere resultatene fra gjennomførte 

undersøkelser. Disse skal være tilgjengelig for Kredittilsynet til enhver tid. 

Det fremgår av § 10 fjerde ledd at institusjonene skal opprette forsvarlige interne kontroll- og 

kommunikasjonsrutiner som sikrer oppfyllelsen av undersøkelsesplikten. Det skal videre 

utarbeides interne rapporteringssystemer der ansatte og andre som utfører slike funksjoner og 

som får mistanke som nevnt i første ledd, pålegges å rapportere til sin foresatte og til en i 

institusjonen særlig utpekt person på ledernivå (se nedenfor under punkt 2.11). Institusjonene 

må i denne forbindelse sørge for tilstrekkelig opplæring av sine ansatte, og se til at det i 

institusjonen til enhver tid er tilstrekkelig oppmerksomhet knyttet til tiltak mot hvitvasking (jf. 

kravene som fremgår av § 16). 

§ 10 siste ledd er en ny bestemmelse som fastsetter en plikt for rapporteringspliktige til å 

oppbevare informasjon i minst fem år om tilfeller av mulige mistenkelige transaksjoner, som 

ansatte eller andre har meldt til hvitvaskingsansvarlig, men som ikke resulterte i rapportering til 

ØKOKRIM. 

2.11. § 11 Oversendelse av opplysninger til ØKOKRIM 

Dersom mistanken iht. hvitvaskingslovens § 7 første ledd (se ovenfor under § 10) ikke 

avkreftes ved nærmere undersøkelser, skal transaksjonen iht. samme lovs § 7 annet ledd 

rapporteres til ØKOKRIM. Plikten til å oversende opplysninger til ØKOKRIM gjelder kun for 

opplysninger om transaksjoner som det er mistanke om har tilknytning til utbytte av en 

straffbar handling, eller forhold som omfattes av straffeloven §§ 147a og 147b. 

Det fremgår av § 11 første ledd at det er rapporteringspliktiges hvitvaskingsansvarlige som skal 

gjennomføre rapporteringen til ØKOKRIM. Det vises her til hvitvaskingslovens § 13 tredje 

punktum. Kredittilsynet viser her til at det enkelte rapporteringspliktige foretak skal ha en 

særlig utpekt person som ”den hvitvaskingsansvarlige”, og som skal være på ledernivå. I 

finanskonsern skal hver enkelt juridisk enhet, som er underlagt hvitvaskingsregelverket, ha en 

hvitvaskingsansvarlig. Finanskonsernet kan i tillegg ha en hvitvaskingsansvarlig på 

konsernnivå. Det må stilles krav om at den hvitvaskingsansvarlige befinner seg på et nivå i 

institusjonen med tilstrekkelige fullmakter for utøvelse av sine lovpålagte oppgaver, og som gir 

vedkommende nødvendig gjennomslagskraft overfor institusjonens ansatte og toppledelse. 



Samtidig må hvitvaskingsansvarlige bruke en tilstrekkelig del av sin arbeidstid til å ha kontakt 

med den delen av rapporteringspliktiges ansatte og andre som utøver kunderettede funksjoner. 

Det fremgår av forskriftens § 11 tredje ledd at opplysninger om slike mistenkelige 

transaksjoner skal oversendes ØKOKRIM på et standardisert formular fastsatt og godkjent av 

ØKOKRIM. Et slikt formular er vedlagt dette rundskrivet sammen med rettledning. Formen 

for oversendelse er post eller telefaks (for institusjoner i Oslo-området kan det også overleveres 

personlig hos ØKOKRIM). Ordinær e-post kan ikke benyttes, pga. faren for tapping av 

informasjon. Dette skjemaet er også tilgjengelig på ØKOKRIMs nettsted, www.okokrim.no. 

ØKOKRIMs hvitvaskingsenhet er betjent i hele arbeidstiden, og kan således kontaktes direkte 

pr. telefon for veiledning om hvitvaskingsregelverket, herunder om konkrete mistenkelige 

transaksjoner og eventuell rapportering av disse. 

Det forhold at en rapporteringspliktig i god tro har meddelt ØKOKRIM slike opplysninger iht. 

hvitvaskingslovens § 7 annet ledd, er ikke brudd på institusjonens taushetsplikt, og kan ikke gi 

grunnlag for å trekke institusjonen eller dens ansatte til ansvar, jf. hvitvaskingslovens § 11 

første ledd. 

Den dokumentasjonen ØKOKRIM mottar som vedlegg til meldinger fra de 

rapporteringspliktige institusjonene, vil regelmessig bli inntatt som en del av 

saksdokumentene, hvis etterforskning iverksettes med hjemmel i straffeprosessloven. Det er 

derfor viktig at selve dokumentasjonen ikke bearbeides ved at det for eksempel foretas 

overstrykninger på bilag, skrives personlige kommentarer på kontoutskrifter og lignende. 

2.12. § 12 Elektroniske overvåkningssystemer 

§ 12 fastsetter at finansinstitusjoner innen utløpet av 2004 skal etablere elektroniske 

overvåkningssystemer. Dette er en ny bestemmelse i hvitvaskingsregelverket. 

Plikten til å etablere slike systemer gjelder for følgende finansinstitusjoner: 

1 Sparebanker og forretningsbanker 

2 Finansieringsforetak som er meddelt konsesjon etter finansieringsvirksomhetslovens 

kapittel 3 

3 Filial av kredittinstitusjon (bank og finansieringsforetak) innenfor EU/EØS-området. I 

henhold til prinsippet om gjensidig anerkjennelse i det konsoliderte bankdirektivet 

(2000/12/EF), kan slik kredittinstitusjon med tillatelse og myndighetstilsyn i 

hjemlandet etablere filial i Norge. 

4 Punktet omfatter filial eller foretak registrert i Norge av utenlandsk kredittinstitusjon 

(bank og finansieringsforetak) med hovedsete i stat utenfor Det europeiske økonomiske 

samarbeidsområde, og med tillatelse fra norske myndigheter til å drive 

finansieringsvirksomhet her i riket. Punkt 4 omfatter således finansielle tjenesteytere 

med hovedsete i land utenfor EU/EØS-området, som har etablert slik virksomhet i 

Norge. 



Det fremgår av forskriftsbestemmelsen at formålet med slike overvåkningssystemer er ”å 

identifisere mistanke om at transaksjoner kan ha tilknytning til utbytte fra straffbare 

handlinger eller forhold som rammes av straffeloven § 147 a eller § 147 b”. Se her eksempler 

på slike mulige transaksjoner gjengitt ovenfor under § 10. 

De transaksjonene som slike systemer identifiserer, må kontrolleres og følges opp manuelt før 

de eventuelt rapporteres til ØKOKRIM. Et elektronisk overvåkningssystem er et 

hjelpemiddel for å oppdage mulige mistenkelige transaksjoner. Uavhengig av slike 

systemer har rapporteringspliktige, deres ansatte, og andre personer som foretaket anvender i 

slike funksjoner, en selvstendig plikt til å undersøke mistenkelige transaksjoner, og for øvrig 

opptre i samsvar med hvitvaskingsregelverket. 

Finansinstitusjonene har iht. forskrift 20. juni 1997 nr. 1057 om klargjøring av kontrollansvar, 

dokumentasjon og bekreftelse av den interne kontroll ansvar for å etablere en forsvarlig 

internkontroll i foretaket, herunder på hvitvaskingsområdet. Foretakets internkontroll er en 

kontinuerlig prosess – iverksatt, gjennomført og overvåket av foretakets styre, ledelse og 

øvrige ansatte. Generelle krav til foretakenes internkontroll, som også vil omfatte rutiner på 

hvitvaskingsområdet, fremgår av vedlegget i Kredittilsynets rundskriv 16/2003 ”Veiledning til 

'interkontrollforskriften'”. 

2.13. § 13 Særskilt rapportering av transaksjoner med tilknytning til land eller 

områder som ikke har gjennomført tilfredsstillende hvitvaskingstiltak mv. 

Dette er en ny bestemmelse i hvitvaskingsregelverket. Bestemmelsen innebærer at 

Finansdepartementet etter vedtak fra FATF kan fastsette ”en særskilt og systematisk 

rapporteringsplikt til ØKOKRIM for transaksjoner med eller for personer eller foretak som 

har tilknytning til land eller områder som ikke har gjennomført tilfredsstillende tiltak mot 

hvitvasking av utbytte eller forhold som rammes av straffeloven § 147a eller § 147b”. 

For rapporteringspliktige er det fastsatt en undersøkelsesplikt iht. forskriftens § 10 første ledd 

for mistenkelige transaksjoner, og rapporteringsplikt til ØKOKRIM iht. forskriftens § 11, 

dersom mistanken ikke avkreftes etter nærmere undersøkelser. Av de forhold som kan utløse 

undersøkelsesplikt, er transaksjoner som ”foretas til eller fra en kunde i et land eller område 

som ikke har tilfredsstillende tiltak mot hvitvasking eller terrorfinansiering”. Forskriftens § 13 

hjemler en ”en særskilt og systematisk rapporteringsplikt” for slike transaksjoner uavhengig av 

om transaksjonen fremtrer som mistenkelig iht. forskriftens § 10 første ledd. En slik 

rapporteringsplikt vil bli vedtatt av Finansdepartementet i form av en forskrift, og således 

kunngjort i Norsk Lovtidend. Forskriften vil også normalt bli publisert på Kredittilsynets 

nettsted, www.kredittilsynet.no. 

2.14. § 14 Forbud eller restriksjoner for rapporteringspliktiges adgang til å 

etablere kundeforhold med eller foreta transaksjoner til eller fra land som ikke 

har gjennomført tilfredsstillende hvitvaskingstiltak mv. 

Forskriftens § 14 er også en ny regel i hvitvaskingsregelverket som hjemler adgang for 

Finansdepartementet, etter vedtak fra FATF, til å fastsette særskilte forbud eller restriksjoner 

for rapporteringspliktige til å etablere kundeforhold, eller gjennomføre transaksjoner med 

personer eller foretak som har tilknytning til de land og områder som beskrevet ovenfor under 

§ 13. 



2.15. § 15 Krav til oppbevaring og sletting av opplysninger 

Bestemmelsen fastsetter en plikt for rapporteringspliktige til å oppbevare opplysninger iht. 

forskriftens §§ 4, 6 og 8 i fem år etter at kundeforholdet har opphørt, eller transaksjonen er 

gjennomført. Det fremgår av bestemmelsens annet ledd at det ikke er noe til hinder for at andre 

lov- og forskriftsbestemmelser kan fastsette lengre frister for oppbevaring, eksempelvis kravet 

til oppbevaring i 10 år av dokumenter i forbindelse med eiendomsmegleroppdrag. 

Det fremgår av forskriftens tredje ledd at slike dokumenter og opplysninger skal slettes innen 

ett år etter at oppbevaringsplikten er opphørt. 

Forskriften fastsetter at oppbevaring av opplysningene i legitimasjonsdokumenter iht. 

forskriftens § 4 (”fysiske personer”), og § 6 (”juridiske personer) bare skal skje ”i form av 

kopi” av de fremlagte dokumentene. Adgangen iht. den tidligere hvitvaskingsforskriften § 7 

alternativ II til å foreta avskrift av relevante opplysninger i de fremlagte 

legitimasjonsdokumenter, samt henvisning til dokumentene, gjelder således ikke lenger. 

Videre skal følgende opplysninger fremgå av kopien av legitimasjonsdokumentet: 

• Hvem (foretak og person) som har foretatt identitetskontrollen - navn i blokkbokstaver, 

vedkommendes signatur og ”rett kopi bekreftes”-stempel 

• Dato for kontroll 

Det fremgår av forskriftens femte ledd at ”Rapporteringspliktige skal oppbevare opplysningene 

på en slik måte at dokumentene ikke taper bevisverdi”. 

Når det gjelder den fysiske lagringen av slike dokumenter, kreves det her at 

rapporteringspliktige besørger en forsvarlig lagring mht. brann, tyveri, frost, oversvømmelse 

og annen ytre påvirkning. En annen side ved lagringen er at den må foregå systematisk, slik at 

det faktisk er mulig å finne tilbake til riktig dokument. 

Når det gjelder ikke-papirbasert oppbevaring, eksempelvis elektronisk, av slike 

opplysninger og dokumenter, fremgår det av forskriftens femte ledd at rapporteringspliktige 

skal påse at oppbevaringen skjer i samsvar med forskrift av 16. desember 1992 nr. 1156 

(”Løsbladforskriften”) §§ 5-3 og 5-4. Det vises i § 5-3 første ledd til hvilke media 

dokumentene og opplysningene skal oppbevares i: 

”§ 5-3. Regnskapsmaterialet skal oppbevares på media som nevnt i § 1-1 pkt. 1, 2 eller 

3. Når særlige grunner taler for det, kan også oppbevaring på media som nevnt i § 1-1 

pkt. 4 godtas. Kredittilsynet kan i det enkelte tilfelle gi slik tillatelse og sette nærmere 

krav for oppbevaringen. 

Regnskapsmaterialet skal: 

- oppbevares lett tilgjengelig for eventuell kontroll i oppbevaringstiden. Det skal 

være ordnet på en måte som muliggjør effektiv oppfølging av regnskapet og 

dokumentasjonen. Det skal være forsvarlig sikret mot ødeleggelse og endring. 

- være godt lesbart direkte eller ved hjelp av dataskjerm/leseapparat i hele 

oppbevaringstiden.” 



Selv om det ikke fremgår av forskriftstekstens ordlyd, er Kredittilsynets kompetanse iht. § 5-3 

første ledd til å gi slik tillatelse overført til Skattedirektoratet. 

Løsbladforskriftens § 1-1, pkt. 1, 2, 3 og 4 lyder som følger: 

”§ 1-1. Regnskapspliktige som bruker løsblad og andre hjelpemidler i stedet for 

innbundne eller heftede bøker skal følge reglene i forskriftens kap. 3, 4 og 5. 

Løsblad og andre hjelpemidler omfatter i denne forbindelse: 

1. Løse kort, blad, journaler og lister av papir og annet arkivmateriale som kan leses 

direkte. 

2. Mikrofilm og annet arkivmateriale som kan leses ved forstørrelse. 

3. Optiske media (WORM) eller tilsvarende ikke slettbare media. 

4. Slettbare media.” 

Løsbladforskriftens § 5-4 fastsetter rapporteringspliktiges plikter i forhold til 

kontrollmyndighetene: 

”§ 5-4. Ved anmodning fra kontrollmyndigheter skal den regnskapspliktige yte 

vederlagsfri assistanse, herunder stille til disposisjon nødvendig utstyr og programvare 

for etterprøving av regnskapet. 

Regnskapsmaterialet skal etter krav fra kontrollmyndigheter kunne presenteres på 

papir inntil 3 1/2 år etter regnskapsårets utløp.” 

Hvitvaskingsforskriftens § 15 siste ledd fastsetter at rapporteringspliktige ”skal sørge for at 

dokumentene sikres for å beskytte dem mot uautorisert tilgang fra uvedkommende.” Det vises i 

den forbindelse til lov 14. april 2000 nr. 31 om behandling av personopplysninger med 

tilhørende forskrift, som regulerer dette nærmere. Det fremgår således av denne lovens § 1 

formålsangivelse: 

”Formålet med denne loven er å beskytte den enkelte mot at personvernet blir krenket 

gjennom behandling av personopplysninger. 

Loven skal bidra til at personopplysninger blir behandlet i samsvar med grunnleggende 

personvernhensyn, herunder behovet for personlig integritet, privatlivets fred og 

tilstrekkelig kvalitet på personopplysninger.” 

Datatilsynet har forvaltningsansvaret for dette regelverket. 

2.16. § 16 Opplæring av rapporteringspliktiges ansatte mv. 

Forskriftsbestemmelsen fastsetter en plikt for rapporteringspliktige foretak til å iverksette 

tilstrekkelig opplæring, trening, vedlikehold og oppgradering av ansattes kunnskaper 

vedrørende hvitvaskingsregelverket, og tiltak mot terrorfinansiering. Plikten omfatter enhver 

som utfører tjenester på vegne av eller for rapporteringspliktige, herunder vikarer og 

annen temporær arbeidskraft. 



Opplæring av rapporteringspliktiges ansatte er et sentralt element i tiltakene mot 

hvitvasking og terrorfinansiering, og inngår i de kravene til internkontroll- og 

kommunikasjonsrutiner som er fastsatt i hvitvaskingslovens § 13 og forskriftens § 16. Det er 

derfor viktig at de rapporteringspliktige har tilstrekkelig oppmerksomhet rettet mot dette. 

Opplæring er en prosess som må gjennomføres kontinuerlig, slik at nye medarbeidere gis 

innføring i regelverket og plikter. Videre kan medarbeidere som har gjennomgått opplæring ha 

behov for oppdatering og oppfrisking av kunnskaper om regelverket som til enhver tid gjelder 

på dette området. De rapporteringspliktige bør ha en løpende evaluering av behovet for 

opplæring. De rapporteringspliktige må også ha et bevisst forhold til hvilken opplæring som er 

mest hensiktsmessig i den aktuelle institusjonen, for eksempel med hensyn til type kunder, 

transaksjonenes art mv. 

Kredittilsynet vil fremheve at tiltakene skal omfatte deltakelse i særlige 

opplæringsprogrammer, hvor ansatte og andre skal lære å kjenne igjen transaksjoner som kan 

være knyttet til hvitvasking av utbytte og til terrorfinansiering, og bli instruert om hvordan de 

skal gå frem i slike tilfeller. Samtlige personer i foretaket som arbeider med transaksjoner, 

oppgjørs- og kontrollfunksjoner, skal gjøres kjent med hvem som er ”hvitvaskingsansvarlig” i 

foretaket. 

Sven-Henning Kjelsrud 

Kontaktperson: 

Svein Hagen, tlf. 22 93 99 12 

Lene E. Andersen, tlf. 22 93 99 16 

Kjell Arne Aasgaarden 

Vedlegg 1: LOV 2003-06-20 nr 41: Lov om tiltak mot hvitvasking av utbytte fra straffbare 

handlinger mv. (hvitvaskingsloven). 

Vedlegg 2: FOR 2003-12-10 nr 1487: Forskrift om tiltak mot hvitvasking av utbytte fra 

straffbare handlinger mv. 

Vedlegg 3: Vedlegg I til det konsoliderte bankdirektivet (rådsdirektiv 2000/12/EF av 20. Mars 

2000) 

Vedlegg 4: Skjemaer fra ØKOKRIMs hjemmeside på Internett (Aktuelt – hvitvasking)

Veiledning til ny lov og forskrift med tiltak mot ... - Finanstilsynet

Create successful ePaper yourself

Delete template?

Save as template?