studentmagasinet for HF-fakultetet UiB nr. 1 2006 14.årgang - Atrium

studentmagasinet for HF-fakultetet 

UiB nr. 1 2006 14.årgang

ET SKRITT PÅ STIGEN 

Hvordan få internship i USA s. 4 

KONGEDØMMET SOM SANK I HAVET 

Morten Holmefjords siste dager som visekonge av 

Fusa s. 6 

- INGEN TYPISK MUSIKKFAN 

Intervju med Andreas Segrov, låtskriver og 

vokalist i bandet Segrov s. 10 

PHOTON s. 12 

MORDERE I JESU NAVN 

En uventet artikkel om den spanske inkvisisjonen 

s. 14 

SOLEN OG SØNNEN 

En introduksjon til John Donnes forfatterskap s. 18 

NÅR FOLKEMORD BLIR UNDERHOLDNING 

Auschwitz i populærkulturen s. 20 

PHOTON s. 23 

KJÆRLEIK PÅ VIDDENE 

Ein kjem ikkje til fjells på fl at veg s. 24 

MENS VI VENTER PÅ VERKTØY 

Den amerikanske bandet Tool kommer til Norge til 

høsten s. 26 

FARGER I BRANN 

Om musikkvideoregissører og dvder s. 28 

A HELL OF ONE’S OWN 

Hvorfor lager kvinner musikkvideoer fra Helvete? s. 33. 

PHOTON s. 34 

VI DANSAR SOM ROBOTAR 

Kraftwerk er ikke som andre band s. 35 

POSITIVT MED PRAKSIS 

Fagpresentasjon av Praktisk informasjonsarbeid s. 38 

MYSTISKE KRIGERE 

Intervju med masterstudent Magnus Brimsholm s. 39 

PHOTON s. 40 

EIN GOD OG GAMAL GRAPEFRUKT 

Bokanmeldelse av Grapefruit av Yoko Ono s. 41 

FORTOLKNING AV ISLAMSK LOV 

Forskerstafetten i dette nummeret: Knut Vikør s. 42 

PENSUMFRITT 

Hva leser samfunnsvitere når de ikke leser 

pensumbøker? s. 44 

PHOTON s. 45 

TIL LENE s. 46 

Kongedømmet som sank i 

havet: Morten Holmefjord 

var konge av Fusa i to år. 

Her er historien om hans 

abdikasjon og det fusiske 

kongedømmes endelikt s. 6-9. 

Forskerstaffett: Forsker i dette 

nummeret er Knut Vikør, leder 

for senter for Midtøsten og 

muslimske studier, som skriver 

om Islams lov og lovtolkning s. 

42-43. 

Når folkemord blir 

underholdning: Hendelsene 

rundt konsentrasjonsleiren 

Auschwitz-Birkenau har vært 

gjenstand for populærkulturelle 

tolkninger. Her presenteres tre 

av dem s. 20-22. 

Vi dansar som robotar: 

Synther og sykler er 

stikkord for et av tidenes 

mest infl ytelsesrike band, 

Kraftwerk s. 36-38. 

Til Lene: Journalist og journalistansvarlig i 

Atrium, Lene Merethe Stien, døde 29. januar i år. 

På vegne av bladet har redaktør Halvor Ripegutu 

skrevet minneord til henne s. 46-47.

LEDER: 

oppslagsverke? 

Reklame i norske skoler er forbudt ved lov. På universitetene er man 

tydeligvis ikke like nøye på det. For UiBs del manifesterer dette seg på 

en merkelig måte. 

Du har helt sikkert sett dem (eller når jeg tenker etter tror jeg kanskje 

det bare har vært en hele tiden), men du har sikkert sett han. Strategisk 

plassert utenfor HF-biblioteket, på Sydneshaugen eller Dragefjellet, 

med nøkkelen til visdommens tempel bare 16 000 blanke norske unna. 

Jeg snakker selvfølgelig om leksikonselgeren. I det store og hele skiller 

han seg ikke så mye fra disse plagsomme gateselgerene som fi nnes på 

Torgallmenningen uansett tid, vær og årstid. Med unntak av at han 

befi nner seg på universitetets område da. 

Over lengre tid (i det minste så lenge jeg har vært student), har en 

selger som kan tilby Aschehoug og Gyldendals store norske leksikon 

for 300 kr i måneden vært å fi nne et sted på universitet. Irriterende nok, 

av fl ere grunner. 

For det første vil jeg hevde at et leksikon er mer eller mindre et 

helt overfl ødig produkt for en student. De er tunge og upraktiske 

og de inneholder sjelden informasjon som er detaljert nok til at det 

kan brukes til oppgaver. Skal man på død og liv likevel ha et leksikon, 

fi nnes det alternativer som både er bedre, mer praktiske og ikke minst, 

betydelig billigere. 

Bibliotekene er stappfulle av oppslagverk. På Internett er det 

mange. «Det frie oppslagsverk» Wikipedia.org blir fortsatt sett på med 

mistroiske øyne av mange, spesielt akademikere, og det er kanskje ikke 

helt ubegrunnet. Men nettsiden holder likefullt et oppsiktsvekkende 

høyt nivå, og kan bare bli bedre med årene. I det hele tatt er jeg svært 

ofte forbløffet over den store graden av pålitelighet og detaljrikdom i 

Wikipedia, spesielt den engelske utgaven. 

Ansvarleg redaktør: 

Halvor Ripegutu 

Halvor.Ripegutu@student.uib.no 

Redaksjonssekretær: 

Anders Kjellevold 

Anders.Kjellevold@student.uib.no 

Økonomiansvarleg: 

Helene Lindqvist 

Helene.Lindqvist@student.uib.no 

Fotoansvarleg: 

Matz Lande 

matslande@gmail.com 

Layoutansvarleg: 

Audhild Harkestad 

audhild.harkestad@gmail.com 

Journalistar: 

Dorte Dahl Grønnevet 

Jan Magnus Weiberg-Aurdal 

Simen Brekke 

Julia Grønnevet 

Anniken Gjesdahl 

Henrik Bjørge Pedersen 

Even Onsager 

Alexander Bygnes 

Ida-Johanne G. Lillebø 

Ida Slettevold 

Fotografar: 

Nina Knag 

Bjarne Oppedal 

Birgitte Norsen 

Eksterne bidragsytarar: 

Knut Vikør (tekst) 

Johan Falnes (tekst og foto) 

Håkon Eikesdal (foto) 

Jorun J. Berntsen (tekst) 

Jostein Rotvik (foto) 

Haakon Wheeler (foto) 

Ellen Qvindesland Grønnevet 

(foto) 

Martin Qvindesland 

Grønnevet (foto) 

Layout/Illustrasjon: 

Matz Lande 

Vegar Flå 

Dorte Dahl Grønnevet 

Halvor Ripegutu 

Even Onsager 

Maria E. Tripodianos 

Framside: 

Audhild Harkestad 

Dataansvarleg: 

Even Onsager 

trykk: Bodoni Hus AS 

Men samtidig, anerkjente oppslagsverk som Encyclopedia 

Britannica, eller for den saks skyld, Store norske leksikon selv, fi nnes 

også i nettutgave. Sistnevnte for bare 600 kr i året. Det blir derfor både 

billigere og bedre alternativ enn å abonnere på papirversjonen. Å betale 

300 kr i måneden gjennom 3-4 år synes derfor nokså meningsløst. 

At det er en dårlig handel er altså klart, men jeg kan selvfølgelig 

ikke kritisere Aschehoug og Gyldendal for å forsøke å selge sine egne 

leksikon, det skulle bare mangle. Hva jeg derimot synes er tvilsomt 

er at dette salget foregår på universitets grunn og med ledelsens 

godkjennelse. Hvorfor gjør de dette: får universitet betalt? I så fall er 

det noe beklagelig, hvis ikke er det ren og skjær idioti. 

Jeg synes i alle fall det er klart at dette er en uønsket virksomhet. 

Reklame på skolene er fortsatt forbudt. Skal vi likevel glatt godta at 

uvitende studenter kan få prakket på seg dyre og helt unødvendige 

produkter på universitetene? 

3 

publiserer biletmateriale i Atrium, 

og står ansvarlege for utforminga av 

Photonsidene. 

Atrium kjem ut to gangar i semesteret. 

Magasinet vert gjeve ut med stønad frå Det 

historisk-fi losofi ske fakultet og Kulturstyret. 

Desse står utan redaksjonelt ansvar. 

Atrium held til på rom nr. 404, 

Sydneshaugen skule 

Redaksjonsmøte torsdagar 1800. 

Bidragsytarar dette nummeret: 

Matz Lande 

Elizabeth Pettersen 

Nina Knag 

Espen Kjelling 

Mikkel Cappelen Smith 

Adresse: 

Atrium 

HF-fakultetet, Sydnesplass 9, 

5007 Bergen 

Tlf: 55 58 20 79 

e-post: atriumkontakt@uib.no 

web: http://atrium.hf.uib.no

aktuelt: UTDANNELSE 

et skritt på stigen 

Lærlinger fi ns ikke bare på yrkesskolen. En kort introduksjon 

til internships for HF-ere. 

tekst og foto: Julia Grønnevet 

julia.gronnevet@student.uib.no 

I naturprogram er det ofte bilder av store, 

farlige krokodiller som svømmer på grunt 

vann mens små hvite fugler sitter på dem og 

spiser mygg. På samme måte som krokodillen 

og fuglene samarbeider, så tjener blader, 

tenketanker og kongressrepresentanter i 

USA på at unge, ivrige studenter kommer og 

jobber gratis for dem. I biologien heter dette 

symbiose. I Washington, DC kalles ordningen 

internships. 

Let’s face it: Det er ikke så mange jobber 

i Norge til nyutdannede sosialantropologer 

eller litteraturvitere. I USA og resten av 

verden stiller saken seg annerledes. For alle 

som vil studere og jobbe – ihvertfall en stund 

– utenlands, er et internship mellom BAgraden 

og mastergraden et første skritt. 

4 

Karen Havelin foran Capitol-bygningen, der Kongressen i USA sitter. 

Her og der 

Selv om gradene våre nå heter det samme 

i USA og i Europa, «Bachelor of Arts», 

så er innholdet i graden vidt forskjellig. 

Rett nok skal utdanningen forberede oss 

på helt forskjellige typer arbeidsliv og 

masterprogram. Men siden fl ere og fl ere 

studenter nå reiser ut av Norge både for 

utdanning og jobb, blir det nødvendig også 

for oss sosialistisk utdannede skandinaver å 

kunne ting som amerikanerne kan. 

Mens studenter i Norge holder seg på 

universitetet (unntatt det semesteret de reiser 

til Hong Kong eller Polen eller England og 

studerer der), er det i USA stort sett forventet 

at graden blir supplert med ett eller fl ere 

internships i løpet av studietiden. Dette kan 

enten være i form av en sommerjobb uten

universitetspoeng for jobben, men oftest 

er det en avtale mellom arbeidsgiveren og 

organisasjonen som studenten jobber for 

– nesten som en semesterlang arbeidsuke. 

Jeg er i gang med mitt andre internship, hos 

Campus Progress, som er en del av Center 

for American Progress, en venstreorientert 

tenketank. Tenketanker er et forholdsvis nytt 

fenomen, og fra å bli assosiert med militær 

strategi har de utviklet seg til å bli nærmest 

frittstående intellektuelle organisasjoner 

med en en viktig rolle i å forme policy i 

USA. Kjente tenketanker er f.eks. Rand 

Corporation, Brookings Institution, og altså 

nykommeren Center for American Progress, 

som jeg jobber for. 

Et sted som Campus Progress er helt 

avhenging av å være i god kontakt med 

studenter på grasrotnivå for å gjøre jobben 

sin. Og en intern får igjen for jobben ved å 

lære, rent praktisk, hvordan organisasjonen 

jobber, og hvordan ting henger sammen i 

«Å jobbe et sted innen 

FN er sannsynligvis den 

beste måten å studere 

selve organisasjonen 

på» 

organisasjonen. Etter at jeg har bodd her i 

Washington og nå er igang med mitt andre 

internship, mener jeg at dette muligens er 

en bedre måte å lære ting på og få erfaring, 

enn å isolere seg i tre år med bare andre 

akademikere. 

Det er også en måte å teste en industri 

på hvis du tror du har lyst til å jobbe der 

senere. En venninne av meg oppdaget at hun 

faktisk ikke likte diplomati ved å jobbe for 

en ambassade i utlandet i et semester. Selv 

om det sikkert var surt å jobbe gratis i et 

semester i en jobb hun ikke likte, var det helt 

klart bedre å fi nne ut av det på den måten, 

snarere enn å bruke årevis på aspirantskolen 

og så oppdage at jobben ikke passet. 

Hva er det egentlig de ser etter? 

Hva en organisasjon ser etter i en 

intern avhenger helt av hva slags arbeid 

organisasjonen gjør. Mens FN og 

Verdensbanken er interessert i faglig 

imponerende folk som snakker mange 

språk, er det viktig for en organisasjon som 

Amnesty at søkeren har et sterkt politisk 

engasjement. Da blir det desto mindre 

viktig med blendende gode karakterer. Alle 

internships innen journalistikk er ganske 

ettertraktede, og det teller mye å ha erfaring 

fra studentjournalistikk – spesielt verv som 

redaktør og lignende. Å ha en bakgrunn som 

er ulik de fl este andre søkerne er mer en 

fordel enn en ulempe, så lenge du snakker 

like bra engelsk som de gjør. 

Det fi ns tre vanlige deler til en internshipsøknad. 

Å sette disse tre delene sammen 

riktig er essensielt for å komme seg til 

intervjurunden. Vanligvis trenger du: 

1. Et «cover letter», et brev omtrent et 

avsnitt langt, om hvorfor du vil jobbe nettopp 

der du søker. Vær kortfattet og konsis. Selve 

utformingen av brevet –- layout på siden, 

at riktig adresse står øverst, at datoen er i 

amerikansk format på den baklengse måten 

de skriver det, med måned, dag og år – er 

minst like viktig som innholdet i brevet. Og 

det aller viktigste: Ingen skrivefeil! 

2. En CV på én side, som er tilpasset både 

det du kan, og det organisasjonen ser etter. 

Om du søker et internship hos National 

Geographic hjelper det kanskje å nevne 

at du har vært med i fotoklubben siden 

videregående; om du søker på økonomiteamet 

til Campus Progress kan du sette 

inn noe annet, og mer relevant. Det er lurt 

å lage minst to kategorier: utdanning og 

arbeidserfaring. Sett utdanningen øverst, og 

i rekkefølgen fra det siste du har gjort til det 

som det er lengst tid siden. 

3. To eller tre referanser. Vanligvis holder 

det å gi navn og kontaktinfo til folk, og du 

trenger ikke legge ved attestbrev som i 

Norge. 

Hvem vil ha en intern? 

Alle store, internasjonale organisasjoner, som 

Verdensbanken, FN og IMF har imponerende 

program for sine interns. De fl este av disse 

jobbene er det stiv konkurranse om å få, men 

det betyr ikke at de er utenfor rekkevidde. 

Fordi internships stort sett ikke er betalte, 

men likevel krever hardt arbeid og dedikasjon, 

blir det viktig for organisasjonene å kunne 

tilby noe igjen for jobben som en intern gjør. 

Datatrening, konferanser og workshops er 

bare en liten del av dette. Rent bortsett fra at 

å jobbe for FN i New York er en prestisjegreie, 

er utdanningen du får gjennom arbeidet 

en av grunnene som gjør disse posisjonene 

så ettertraktet. Å jobbe et sted innen FN er 

sannsynligvis den beste måten å studere selve 

organisasjonen på, og gir uvanlig god tilgang 

til all slags info om hvordan systemet egentlig 

fungerer. 

Alle store, nasjonale blader og aviser har 

store behov for interns. National Geographic, 

«Å ha en bakgrunn 

som er ulik de fl este 

andre søkerne er 

mer en fordel enn en 

ulempe» 

Time, The Nation og Mother Jones har alle 

fl ere plasser hver, hvert semester og under 

sommerferien. Humanitære organisasjoner, 

som Witness og Amnesty International 

trenger også interns. 

Ved siden av dette er Washington, DC en by 

med bare en eneste industri: the government. 

Alle senatorene og representantene fra hver 

stat er avhenginge av interns for å fungere. 

Pressen som skriver om dem trenger 

interns som en del av organisasjonen, og 

tenketankene velger seg noen lovende interns 

til fremtidig deltakelse i politikken. Byen og 

systemet kan virke overveldende på avstand, 

men er faktisk vidåpen og full av muligheter.

aktuelt: REPORTASJE 

kongedømmet 

som sank i havet 

I to og et halvt år regjerte Morten Holmefjord (30) som visekonge over den vesle vestlandskommunen 

Fusa. Så slapp han taket. 

tekst og foto: Johan Falnes 

johan.falnes@stud.jbi.hio.no 

Hans Eksellense Visekongen av Fusa har stilt 

seg fremst i skipet, der hvor kista ville stått 

under en gravferd. Det er nyttårsaften, og 

Fusa kyrkje er fullsatt. 

«I denne kvelden har eg min mørkaste 

time. Kampen om Fusa si folkesjel har ført til 

at eg skal forlata alt eg held heilagt og kjært.» 

Visekongen er kledd i uniform for 

anledningen, en svart drakt med gylne 

broderier, sydd av leverandører til 

militærmuseet i Bucuresti i Romania. Det er 

hans siste tale for folket. 

«Klokka tolv i natt blir kongedømet 

historie, idet Me fråseier oss retten til den 

fusiske trona for all framtid.» 

Ved visekongens høyre side står overbutler 

Torgeir Berge med ei pute kledd i rød fl øyel i 

hendene. Oppå puta hviler kongekrona. Om 

en drøy time skal den hvile på havets bunn. 

En kunstner blir kronet 

Historien om kongedømmet Fusa begynte en 

grå sommerdag i 2003. Endelig uteksaminert 

etter fi re år som student ved Kunstakademiet 

i Bergen, kunne Morten Holmefjord 

avduke sitt storslagne kunstverk: et eget 

kongedømme. 

På et søkkvått jorde ved Gjønavatnet i Fusa 

la han den høyre hånda på bygdeboka og 

løftet den venstre. I denne stillingen, til jubel 

6 

På kanten av stupet: Ytterst fra lemmen på bildekket 

på MF Folgefonn slapp Morten Holmefjord taket i 

kongekrona og lot den synke til bunns i Fusafjorden. 

Foto: Håkon Eikesdal. 

og salutter, ble han tatt i ed av kommunens 

eldrerådsleder Johannes Lygre. 

Den høytidelige seremonien ble avsluttet 

med kroning av den unge kunstneren. Foran 

folkemassen sto nå en fullverdig regent, 

kledd i hvite hansker og hermelinskappe, 

med krone, septer og rikseple i forgylt sølv. 

Samme dag underskrev Morten og den 

daværende ordføreren i Fusa, Asbjørn 

Heidal, den såkalte Engeviktraktaten 

– et hjorteskinnsdokument som regulerte 

forholdet mellom kongedømmet og de 

kommunale styresmaktene. 

Ifølge traktaten skulle kommunen og 

kongedømmet leve side om side frem til 31.

desember 2005. I september 2005, fortalte 

traktaten, skulle kongedømmets fremtid 

avgjøres i en folkeavstemning. 

Valgkamp 

- Jeg må vite at jeg har folket i ryggen. 

Jeg må vite at de virkelig ønsker at jeg skal 

fortsette. Derfor er det viktig at folk bruker 

stemmeretten. 

Morten Holmefjord tenner en sigarett. 

Det er 9. september, bare tre dager igjen 

til folkeavstemningen. Blir det mindre enn 

to tredels fl ertall for en videreføring av 

prosjektet, må han gå av. 

- Det har vært litt dårlig stemning i det 

siste. Motstanden er blitt sterkere, sier 

visekongen. 

Han har tatt turen inn til Bergen i dag, 

satt opp stand ved Sjøfartsmonumentet på 

Torgallmenningen. Målet er å fi ske stemmer 

blant fusinger som har fl yttet inn til byen for 

å studere. 

- Dette er en mulighet, og jeg håper 

fusingene griper den. Jeg håper at de ikke bare 

ser det negative, men at de ser det positive 

også. 

Visekongen er formelt kledd: svart dress, 

hvit skjorte, grått slips. På dressjakka har 

han festet ei nål med kongedømmet Fusas 

eget fl agg som motiv: blått for havet og det 

vestlandske regnet, rødt for tilhørigheten til 

nasjonen Norge, gyllengult for den gylne 

middelvei mellom lokalmakt og sentralstyre. 

- Dette er en unik måte å tenke identitet, 

folkestyre og interesse på. Det handler om å 

skape en felles identitet for fusingene, om å få 

folk engasjert i lokalsamfunnet sitt. 

Fusa-kongen blir plutselig stille. Han 

begraver ansiktet i hendene og sukker tungt. 

- Det er en veldig tafatt valgkamp, dette 

her, utrolig tafatt. Jeg har ingen energi igjen. 

Jeg er helt utslitt. 

Ikke én eneste fusing har stoppet ved 

visekongens stand. Det er på tide å dra hjem. 

Kong folkesky 

Fusa ligger midt i hjertet av Hordaland. Men 

du fi nner ikke navnet på noen veiskilt langs 

hovedveiene. Skal du komme deg dit fra 

Bergen, må du enten følge skiltene mot Oslo 

eller mot Stavanger. 

Etter å ha kjørt en stund, svinger du av. 

Med ett begynner veiene å bli smalere. 

Svingene blir krappere. Asfalten blir mer og 

mer sprukken. 

Og her, innerst i fjordarmen, bor Morten 

Holmefjord – i en rødmalt residens i 

åssiden over den vesle husklynga som kalles 

Eikelandsosen. Fra dette spartanske slottet 

styrer han sin bygdestat. 

Morten tar frem to bokser Coca-Cola. Ikke 

noe han pleier å drikke, insisterer han, men 

han er ikke så god til å lage kaffe, så det er nok 

det beste visekongen kan by på. 

- Jeg har unngått folk i det siste, sier han. 

Fusa-trikoloren vaier svalt i fl aggstanga på 

slottsplassen. Kalenderen viser 12. september. 

Det er valgdag. 

- Jeg tror jeg begynner å bli litt folkesky. Jeg 

mener – det er hyggelig at folk vil prate med 

meg. Men samtidig er det en hel mengde folk 

Kjederøyker: Før Morten Holmefjord ble visekonge, 

hadde han en utstilling på samfunnshuset i hjembygda 

hvor han blant annet stilte ut 9.600 fi ltre fra 

sigarettsneiper limt fast på ei sponplate. 

7 

Sjarmør: Morten Holmefjord var egentlig på jakt etter 

studenter fra Fusa da han tok turen inn til i Bergen i 

valgkampinnspurten 9. september i fjor. Her tar han seg 

likevel tid til å prate med en bergenser. 

som tror de kjenner meg, folk jeg aldri har 

truffet før, sier han, og legger til: 

- Det er lettere å snakke med journalister. 

Galleri Fusa 

Folkeavstemningen er bokstavelig talt vinn 

eller forsvinn for bygderegenten. Blir det ja, 

fortsetter prosjektet i tre nye år. Blir det nei, 

går Morten i eksil. Da kan han ikke sette beina 

på verken fusisk eller norsk jord på to år. 

- Det er ikke akkurat slik at jeg setter livet 

mitt på spill, men jeg ber jo sambygdingene 

mine om å stake ut livsveien min, sier han. 

For en kunsthistoriker vil kongedømmet 

Fusa gjerne fremstå som en svært langvarig 

performance. Det kan forstås som et 

sosialt spill, et spill med konvensjoner og 

virkelighetsoppfatning, et spill med tegn 

og symboler. Men for visekongen selv er 

kongedømmet blåblodig alvor. 

- På en måte er det kun innenfor kunstfeltet 

et slikt prosjekt som kongedømmet Fusa 

kan fungere. Men samtidig har jeg bevisst 

valgt å holde meg unna de vante rammene 

for kunst. Hadde kongedømmet Fusa blitt 

redusert til en utstilling på et galleri, ville det 

tatt brodden ut av prosjektet, sier han. 

I opptakten mot valgdagen har debatten rast 

i lokalavisa Os og Fusaposten. Folk har ikke 

skjønt alvoret i prosjektet som visekongen 

har satt i gang, advarer jusstudenten Erlend 

Baldersheim, kanskje kongedømmets mest 

profi lerte motstander. 

«Mange trur at dette vil gå over av seg sjølv

etter dei vidgjetne 15 minuttane i rampelyset. 

Men om ein nærmar seg det Holmefjord 

seier på ein seriøs måte, ser ein at dette ikkje 

berre er skøy og sirkus», sier han til Os og 

Fusaposten. 

Visekongen kunne ikke vært mer enig. 

- Jeg mener det jeg sier, og jeg mener det 

jeg gjør. Det som driver meg frem, er at jeg 

drømmer om Fusa som egen stat, insisterer 

han. 

De to talene 

Det er valgvake i den viseregale residensen. I 

dagligstua lukter det selskap, nytrukken kaffe 

og et stort fat med smurte lefser. Både venner, 

familie og journalister har funnet seg til rette 

i visekongens gylne rokokkosalong. 

Morten selv har forfl yttet seg inn i den 

ærverdige røykestova. På et lite bord har 

han lagt frem to taler: en seierstale og en 

avskjedstale. Resultatet fra opptellingen av 

stemmene kan komme når som helst. 

- Du kommer til et punkt der du ikke kan 

bli mer stresset. Når du står helt på kanten av 

stupet, ikke sant? 

Morten demonstrerer ved å løfte hælene og 

vugge lett frem og tilbake. Mens man vipper 

på kanten av stupet, forklarer han, oppstår en 

tilstand av likevekt. 

- Da er du helt avslappet. Da får det bare 

skje, det som skjer. 

Om lag 50 minutt etter midnatt den 13. 

september er stemmene endelig talt opp. 

Det er Solgunn Dalland fra Geheimrådet, 

visekongens rådgivende forsamling, som 

leser opp resultatet. 

1.610 personer har avgitt stemme. Dette 

utgjør 58,3 prosent av kommunens i alt 

2.760 stemmeberettigede. 1.588 av de avgitte 

stemmene er blitt godkjent. 

42,8 prosent (680 personer) har stemt 

for. 57,2 prosent (908 personer) har stemt 

mot. Dermed er nederlaget et faktum. 

Kongedømmet har ikke fått mandat til å 

bestå. 

Morten går bort til bordet med de to talene. 

Han leser avskjedstalen. 

«Frå komande nyttårsafta vil Me ta farvel 

med vårt kjære Fusa. Dei visjonar og draumar 

som Me hadde for fusingane sin heim, hadde 

ikkje livets rett.» 

Ære vere han 

Pipene på galleriet slynger mektige molltoner 

mellom veggene i kirkebygget. Det er 

kantor Iman de Zwarte som har satt seg 

ved tangentene på det blåkledde Steendamorgelet. 

Nyttårskveldens avskjedsseremoni 

for kongedømmet Fusa er i gang. 

Prosesjon: Hans Eksellense Visekongen av Fusa forlater Fusa kyrkje til tonene fra Bachs Fuge i 

d-moll. Foto: Håkon Eikesdal. 

Først «Vivace fra triosonate i c-moll» 

av Johann Sebastian Bach. Deretter de 

vakre tonene fra Trond Håvard Mikalsens 

«Fusahymnen». Forsamlingen står oppreist. 

Visekongen entrer lokalet i prosesjon. 

«Om landet det var godt, det trong sin 

eigen drott som kruna ber og kongeleg seg 

ter. Ein visekonung grom i kunstnarskapnad 

kom. Stor ære vere han som seg truna fann i 

Fusa-land!» 

Hele salen stemmer i under fremføringen 

av «Hyllingskvad». Men visekongen selv er 

lydløs der han har satt seg på fremste rad i 

Fusa kyrkje. Øynene er lukket. Leppene er 

stramt presset mot hverandre. 

Han visste at seremonien ville bli tung. 

Derfor kalkulerte han programmet nøye. De 

to sørgeligste sangene kommer først etter 

talen. Da får det bare skje, det som skjer. 

Men han må være oppegående når han skal 

snakke. Han må holde ut. Det er uniformen 

som krever det. Når du er kledd i uniform, da 

8 

er du ikke deg selv lenger. Du er et symbol, 

og en viss fatning er forventet. 

Seremonien skrider frem, med sang fra 

kongedømmets hoffsangere, fellessang og 

opplesninger. Og når forsamlingen synger «Å 

leva, det er å elska», ser visekongen ut til å ha 

funnet roen. Han synger med for full hals. 

«Å leva, det er å elska det beste di sjel fekk 

nå; å leva, det er i arbeid mot rikare mål å 

trå.» 

En bønn om nåde 

Så er tiden inne. Visekongen går opp til 

talerstolen. Han begynner å snakke, lar store 

ord strømme ut av munnen. Han bevilger seg 

kunstpauser, fremkaller latter. Talen fl yter av 

gårde som planlagt. 

«Skal me koma vidare, må me gje kvarandre 

nåde – nåde til dei som me meiner har gjort 

oss urett, og nåde til oss sjølve. Utan nåden 

kan ein ikkje leva. Utan nåde kan ingenting 

forandrast til det betre.»

Hovedpoenget i avskjedstalen blir meddelt i 

en andektig tone. Nå er det bare avrundingen 

som gjenstår. Men så snubler visekongen i 

ordene. Toneleiet svikter. Rytmen blir skeiv. 

«Me ber Gud signa moderlandet, og 

ynskjer fred og forsoning mellom fusingane 

i den lyse tid som skal koma.» Han stotrer 

frem bønnen. Halsen snører seg sammen. 

Det virker uunngåelig. Et hikst. Egentlig mer 

som et hikk enn som et hulk. Øynene blir fylt 

med tårer. Visekongen stopper opp, gjemmer 

ansiktet i hendene. Det var ikke slik det skulle 

vært. Når du bærer uniform, må du oppføre 

deg deretter. Han venter noen sekunder, 

fatter seg. Til slutt får han rettet blikket mot 

forsamlingen igjen. 

«Godt nytt år!» 

To tomme hender 

Midt på Fusafjorden åpnes baugen mot det 

bekmørke havet. Lokalferja MF Folgefonn har 

stanset, selv om den bare er om lag halvveis 

på turen fra Venjaneset i Fusa til Hatvik i Os. 

Klokka har akkurat passert åtte. 

I kveld seiler ferja under fusisk fl agg. Det 

er en ekstraordinær tur – kun visekongen, 

enkelte av hans nærmeste medarbeidere 

og en samling pressefolk som er med som 

passasjerer. 

Ytterst på lemmen på bildekket står 

visekongen med armene strakt ut foran seg. 

Han har gitt alt for dette, hud og hår, uten 

tanke på verken mental eller fysisk helse. Det 

har vært meningen med livet, dette her. Men 

nå er det bare sekunder igjen. 

Visekongen venter, lar fotografene ta 

bilder, lar fi lmfolkene fi lme. Så slipper han 

taket. Kongekrona treffer vannet med et 

plask. 

Drøyt fi re timer senere står han taust 

ved Lille Lungegårdsvann i Bergen mens 

fyrverkeriet smeller på himmelen over ham. 

Han heter bare Morten Holmefjord nå, en 

helt vanlig mann, kledd i en helt vanlig dress. 

Ved midnatt ble kongedømmet Fusa formelt 

avviklet. Hans Eksellense Visekongen har 

abdisert. 

Montevideo 

- Vi må slutte å klamre oss til ting, ikke 

bare gjenstander, men personer og minner 

også. Jeg kjenner en buddhist, og han har 

snakket med meg om dette. Vi må forstå at 

alt er forgjengelig, og lære oss å slippe taket. 

Morten har satt seg til rette i en lenestol 

på Bergen lufthavn, Flesland. Det er første 

nyttårsdag, og om snaue to timer går fl yet 

til København. Derfra fortsetter han via São 

Paulo i Brasil til Montevideo i Uruguay. Det 

er tid for ettertanke. 

- Jeg er glad for at jeg har hatt god tid til å 

forberede meg på dette. Allerede i sommer 

hadde jeg en anelse om hvilken vei det ville 

gå, og jeg har hatt god tid til å innfi nne meg 

med at jeg skulle miste kongedømmet. Men 

det har vært tungt. 

I to og et halvt år var han visekonge på 

heltid. Nå kan han ikke sette beina på norsk 

jord igjen før i 2008. Hva tiden fremover vil 

bringe, er høyst uvisst. 

- I utgangspunktet har jeg ingen penger, jeg 

kan ikke snakke språket, og jeg kjenner ikke 

en kjeft i hele landet. Jeg har ingen planer, og 

må begynne helt forfra igjen. Men det er litt 

av poenget også: At jeg skal fi nne opp livet på 

nytt. 

Abdisert: Morten Holmefjord regjerte som visekonge 

over kongedømmet Fusa fra 21. juni 2003 til 31. 

desember 2005. Nå er han i eksil i Uruguay. 

Faktaramme: Kongedømmet Fusa 

Fusa kommune ligger sentralt i Hordaland, har vel 3750 innbyggere og er 378 kvadratkilometer 

i utstrekning. 

21. juni 2003 blir Fusa proklamert som eget kongedømme. Morten Holmefjord blir kronet 

som visekonge, og Engeviktraktaten, som regulerer forholdet mellom kongedømmet og 

kommunen, blir undertegnet. 

31. september 2003 brenner Holmefjord en trojansk hest i nabokommunen Os. Visekongen 

krever at bygda Bogstrand må tilbakeføres til Fusa. 

19. mars 2004 arrangerer visekongen vintergalla med 340 inviterte gjester. 

21. juni 2004, ett år etter opprettingen av kongedømmet, lanseres en egen myntenhet: fusiske 

kruner. 

31. desember 2004 holder visekongen nyttårstale i Os nærradio. 

I forbindelse med hundreårsdagen for oppløsningen av unionen mellom Norge og Sverige 7. 

juni 2005 lanseres et eget pass for kongedømmet Fusa med statskalender og essaysamling. 

12. september 2005 avholdes en folkeavstemning hvor innbyggerne i Fusa skal si «ja» eller «nei» 

til hvorvidt kongedømmet skal videreføres etter 31. desember 2005. Et fl ertall (57,2 prosent) av 

velgerne stemmer «nei». 

31. desember 2005 senkes den viseregale kongekrona i Fusafjorden, og Morten Holmefjord 

innleder et toårig eksil fra Fusa og Norge. Ved midnatt blir kongedømmet formelt avviklet. 

Faktaramme: Statsbudsjett 

Kroningsregalier, staselig uniform, offentlige seremonier – å drive et kongedømme koster 

penger. Men visekonge Morten Holmefjord har fått rikelig med støtte. 

Hundreårsmarkeringen Norge 2005 har støttet prosjektet med 400.000 kroner. 

Norsk kulturråd har støttet prosjektet med 50.000 kroner. 

Hans Eksellense Visekongen av Fusa har fått apanasje i form av et toårig statlig arbeidsstipend 

for kunstnere. 

For øvrig er prosjektet fi nansiert av private midler, støtte fra familien og en betydelig mengde 

dugnadsarbeid. 

Det er uklart hvordan Morten Holmefjord vil fi nansiere sitt toårige eksil. En sambygding 

tilbød seg å kjøpe kongekrona og Fusa-fl agget for 50.000 kroner, men krona ble likevel senket i 

fjorden. 

9

aktuelt: MUSIKK 

- ingen typisk musikkfan 

Bergensbandet Segrov er aktuell med ny plate. Atrium tok seg derfor en prat med vokalist 

og låtskriver Andreas Segrov. Han ser gjerne at bandet beveger seg ut på tynn is. 

tekst: Anders Kjellevold 

anders.kjellevold@student.uib.no 

foto: Matz Lande

- En ting som slår meg litt er hvor alvorlig 

folk tar det. De fl este band, i alle fall vi, sitter 

og leker og har det gøy. Da er det rart å gi det 

fra seg til noen som tar det så enormt alvorlig 

og analyserer det bit for bit. 

Andreas Segrov snakker om anmeldelsene 

platen deres har fått. Mottakelsen har vært 

jevnt over bra, noe han er fornøyd med. 

Samtidig er han forundret over hvordan 

musikken deres er blitt plassert i sjangere. 

- Det er veldig naturlig at man vil gjøre 

seg opp en mening, og at det setter det i 

sammenheng med andre ting. Det gjøres ikke 

ukritisk, men referansene blir litt kjappe noen 

ganger. Alt forenkles, inspirasjonen til mange 

mennesker behandles som en trend. 

Andreas sikter til Dagbladet Fredags reportasje 

om country-inspirasjonen i bergensk musikk, 

«Men man skal jo selge 

seg, det er et produkt.» 

en merkelapp som også er blitt satt på Segrov. 

Han fortsetter: 

- Spørsmålet er hvor mye man skal forholde 

seg til at folk skriver ting inn i det du holder 

på med. Når man går så analytisk til verks, 

må man rettferdiggjøre analysen på en eller 

annen måte. Sette det i forbindelse til noe. Vi 

er ikke spesielt countryinspirert. Strengt tatt 

burde formen være kriteriet og ikke verktøyet 

man bruker, men det er veldig lett at man 

drar den linken der. Det hadde ikke vært så 

country om vi hadde byttet ut steel-gitaren. 

Ingen tiårsplan 

Andreas fremholder at Segrov ikke har de 

store ambisjonene: 

- Vi har jo ambisjoner, men det er mer 

personlige ambisjoner; å utvikle oss selv som 

musikere og bli bedre på å kommunisere. 

Det er ingen tiårsplan. Vi har mye mer liveambisjoner 

enn plateambisjoner. Segrov 

er navnet på et prosjekt som kan endre seg 

helt. Jeg vil at den neste platen vi lager blir 

en rockeplate, og platen etter det igjen noe 

annet. Jeg synes det er veldig spennende om 

man går ut på tynn is musikalsk sett. Gjør 

ting man ikke har helt peiling på. Det er lett 

at man da blir beskyldt for å drive på med noe 

man ikke kan, men hvorfor skal det bety noe? 

Det er det at man prøver som er viktigst. 

- Hvordan opplever du promoteringsarbeidet 

som følger med utgivelsen av platen? Prøver dere å 

fremstå på en bestemt måte? 

- Det er alltid en grad av selvbevissthet, 

men spørsmålet er hvor selvbevisst man skal 

være: hvor mye man skal sensurere for å 

fremstille seg selv som noe annet; eller i hvor 

stor grad man skal fremheve en attityde. Noe 

sånt har ikke vi i det hele tatt. 

- Jeg opplever noe av promoteringen 

som ren prostitusjon, andre deler som mer 

formelt. Men man skal jo selge seg, det er et 

produkt. Det er ikke vits å lure seg selv til å 

tro at det er noe annet enn det, en vare som 

står i en butikk, og man må gjøre noe for å 

selge den. Og siden bandet ikke har råd til 

store plakater eller tv-reklamer må man gjøre 

sånne ting for å få oppmerksomhet. 

- Henvist til turnering? 

- Ja. Men det er jo gøy, det er bare skjult 

promosjon. Skjult i mye moro. 

Segrov kom sammen gjennom jamkonseptet 

Naked, som holder til på Cafè 

Opera, i 2003. Etter å ha spilt sammen i et 

år begynte plateselskaper å vise interesse. 

Andreas mener bandet har vært heldige. 

- Vi har egentlig fått mye gratis, tidlig. Har 

vært ganske bortskjemt på de greiene der. 

Hadde ikke plateselskapet kommet og sagt 

at de hadde lyst å gi det ut, hadde vi sikkert 

sittet i øvingslokalet enda. Så egentlig er det 

bare bra at man får litt smekk nå og da. At vi 

ikke får en sekser i Dagbladet og blir hyllet på 

Rockefeller er bare karakterbyggende. 

- Så du er fornøyd med anmeldelsene; du mener 

dere har fått som fortjent? 

- Jeg føler for så vidt at vi har fått som 

fortjent. Sånn i min egen bok synes jeg det er 

en slags fi rerplate på mange måter. Jeg føler 

11 

ikke at vi har skviset ut alt vi har av sjel og 

talent, og at dette er det beste vi kan gjøre. 

Men igjen, det som det kommer tilbake til 

er at dette er lek og veldig uhøytidelig. Så 

lenge vi husker det, gjør det ingenting å bli 

bedømt. 

Leder? 

- Føler du deg som en bandleder? Gruppen 

bærer jo ditt navn. 

- Tja, siden jeg lager låtene og står fremst 

så er det jo naturlig at man føler det sånn. 

Men ikke sosialt. Der er jeg like kjip som alle 

de andre. Selv om man er spiss på laget så… 

- Noen må jo slå innleggene. 

- Ja. 

Andreas roser HP Gundersen for sitt 

arbeid med platen. HP Gundersen er kjent 

for arbeidet med fl ere kjente artister, blant 

«Det er lett at man da 

blir beskyldt for å drive 

på med noe man ikke 

kan, men hvorfor skal 

det bety noe?» 

annet Sondre Lerche. 

- Han er veldig fl ink til å støtte folk, å være 

engasjert i det andre holder på med. Det er 

kanskje den største fordelen ved å jobbe med 

ham. Samtidig er han veldig god til å bryte 

ting ned og tenke nytt. Han har absolutt 

hjulpet oss på veien. 

- Har du noen andre inspirasjonskilder 

musikalsk? 

- Nei, jeg har egentlig ikke det. Jeg er ingen 

typisk musikkfan. Men om jeg ikke liker 

noen artister veldig godt, så er det noe med 

musikere som forandrer seg. Det syntes jeg 

er utrolig kult. 

Segrovs selvtitulterte debutplate er ute nå på 

Rec90.

alle bilder: Nina Knag 

TEMA: ARKITEKTUR 

12

ilde: Nina Knag 

13

fag: HISTORIE 

Kjetterrettsak. Bildet er hentet fra en altertavle fra omkring 1500, og er en av de første 

billedlige skildringene man har av inkvisisjonen. 

mordere i Jesu navn 

Ingen forventer en artikkel om den spanske inkvisisjonen. 

14 

tekst: Henrik Bjørge Pedersen 

henki22@hotmail.com

Ferdinand av Aragón (1452-1516), gift med Isabella av 

Castilla. Aragón er et område i dagens Norøst-Spania, 

men Katalonia i Sørøst-Spania tilhørte også kongeriket. 

Ved Ferdinands død i 1516, ble han og Isabellas 

dattersønn, den kommende tysk-romerske keiser Karl 

5., ny spansk konge. 

Sitatet i ingressen viser til en velkjent sketsj av 

Monty Phyton, der den spanske inkvisisjonen 

blir fremstilt som en latterlig og lite skummel 

gjeng. Men å bli utsatt for den spanske 

inkvisisjonens vrede i virkeligheten var ingen 

spøk. Og som så ofte både før og senere var 

det mistanke og hat mot jøder som var den 

fremste motivasjonen. 

Forskning viser riktignok at en del av 

historiene om inkvisisjonen er overdrevede, 

men det er hevet over enhver tvil at 

organisasjonen sto bak forfølgelser og 

grusomheter som sjokkerer selv den dag i 

dag. Den fremste eksponenten for dette var 

Ferdinand og Isabellas storinkvisitør Tomas 

de Torquemada. 

En gedigen jødisk konspirasjon? 

Etter at den iberiske halvøya, dagens Spania 

og Portugal, var blitt erobret av muslimene 

på 700-tallet var dette området konstant 

plaget av krig og uro. Ettersom grensene 

skiftet så ofte, ble det i de fl este fyrstenes 

interesse å være religiøst tolerante. Dette 

førte til at kristne, muslimer og jøder kunne 

leve sammen langt mer fredelig enn ellers 

i Europa. Til sammenligning var jødene i 

både England og Frankrike blitt utvist innen 

begynnelsen av 1300-tallet. 

Den religiøse harmonien skulle derimot 

ta slutt. I 1391 inntok store mengder kristne 

de jødiske bydelene i en rekke spanske 

byer og ga jødene valget mellom dåp 

eller døden. Naturlig nok valgte de fl este 

dåp, selv om kongen av Aragón prøvde å 

stoppe angrepene. Han proklamerte at dåp 

gjennomført under tvang ikke var gyldig, og 

at de jødene som hadde latt seg døpe kunne 

praktisere sin jødiske tro. Likevel valgte de 

fl este av de konverterte å forbli kristne. Frykt 

for ytterligere forfølgelse eller ønske om å 

slippe de ekstraskattene jøder var pålagt, 

var noen av grunnene til at så mange valgte 

dette. Uansett motivasjon fant de aller fl este 

av de konverterte seg etter hvert til rette med 

sin nye religion. 

Men selv om de var kristne, skilte 

konverterte jøder seg ut fra resten av den 

kristne befolkningen ved at de beholdt mye 

av sin jødiske kultur. De spiste, snakket og 

kledde seg som jøder. I tillegg ble mange 

boende i de jødiske bydelene, som oftest for 

å beholde kontakten med familie og venner. 

Disse båndene bidro også til en rekke frivillige 

konverteringer. 

Mange av de konverterte gjorde det etter 

hvert meget bra økonomisk, og dette i 

kombinasjon med at de valgte å beholde store 

deler av sin jødiske kultur førte til en sterkt 

voksende misunnelse og mistro. Det varte 

heller ikke lenge før konspirasjonsteoriene 

begynte å vokse frem. Den beskyldningen 

som for alvor fi kk det spanske kongehuset 

til å reagere, var at de konverterte ikke 

var kristne likevel, men at de var del av en 

gedigen jødisk konspirasjon som hadde som 

mål å ta over det spanske statsapparatet og 

den katolske kirken. Det spanske kongeparet, 

Ferdinand og Isabella, overtalte dermed paven 

til å opprette en inkvisisjon som skulle ha til 

oppgave å etterforske og dømme kjettere. 

Ferdinand og Isabella klarte også å overtale 

paven til å la dem lede denne organisasjonen, 

i motsetning til inkvisisjoner andre steder i 

Europa som var direkte underlagt Vatikanet. 

Til å lede sitt private religionspoliti utnevnte 

det spanske kongeparet Isabellas sjelesørger 

og en av hennes nærmeste og mest betrodde 

rådgivere: Tomas de Torquemada. 

Storinkvisitøren 

Tomas de Torquemada ble født i 1420 og ble 

tidlig med i den dominikanske munkeordenen 

i hjembyen hans, Valladolid. Her ble han en 

lidenskapelig asket og en varm tilhenger av 

ortodoks kristendom. 

Torquemadas onkel var en velkjent og 

respektert teolog og Tourqemada ble derfor 

lagt merke til av sine overordnede. Han ble 

15 

utnevnt til prior i en munkeorden, en stilling 

han beholdt i 24 år. I løpet av livet ble han 

tilbudt en rekke høyere stillinger, men han 

valgte å være en, etter eget utsagn, «ydmyk 

tjener av Herren». Men i 1483 ble han utnevnt 

til Storinkvisitør, øverste leder for den spanske 

inkvisisjonen, en stilling han skulle beholde i 

femten år og som han virkelig gikk inn for å 

sette sitt personlige preg på. 

I og med at paven hadde gått med på 

at det spanske kongeparet skulle få lede 

inkvisisjonen var den religiøse overvåkingen 

av organisasjonens arbeid ganske mangelfull. 

De anklagede hadde riktignok muligheten 

til å anke domsavgjørelser til paven, men 

i realiteten var dette både for dyrt og for 

komplisert til å gjennomføres i praksis. 

Det er, sannsynligvis med rette, blitt hevdet 

Ferdinand og Isabella hadde økonomiske 

baktanker med inkvisisjonen. Reglene for 

inkvisisjonen sa nemlig at eiendelene til 

enhver som ble tiltalt for kjetteri kunne 

beslaglegges og tilfalle kronen. Det var derfor 

en stor fordel for kongen og dronningen at 

de fl este av Torquemadas ofre kom fra en 

meget velstående gruppe av den spanske 

befolkningen: såkalte Conversos, jøder som 

hadde konvertert til kristendommen. 

Tvilsomme retningslinjer 

I sentrum for Torquemadas besettelse etter å 

utrydde kjetteriet i Spania sto mistanken om 

Isabella av Castilla (1451-1504) med tilnavnet «den 

katolske». Hennes ekteskap med Ferdinand av Aragón 

la grunnlaget for dannelsen av staten Spania.

at mange konverterte jøder hadde beholdt 

sin gamle tro og bare brukte kristendommen 

som et dekke for dette. Inkvisisjonen hadde 

ikke lov til å forfølge personer som åpent 

bekjente seg til den jødiske troen, men å 

utgi seg for å være kristen, men samtidig 

leve som en jøde var strengt forbudt og sett 

på som åpenbart kjetteri. Kristne ble derfor 

oppfordret til å spionere på sine naboer og 

folk i nærmiljøet sitt. Torquemada lanserte 

også en del retningslinjer for gjenkjennelse av 

jøder. Man var for eksempel jøde hvis: 

- «Man hadde rene og fi ne klær på seg på 

lørdag» 

- «Man vasket huset på fredag og tente lys 

tidligere enn vanlig» 

- «Man ba opp mot en vegg mens man 

vugget frem og tilbake» 

I og med at dette er defi nisjoner som gir 

rimelig stort rom for egne tolkninger og 

vurderinger virker det sannsynlig at en god 

del personer ville kunne falle inn under dem. 

Til tross for at lovverket ikke åpnet for 

forfølgelse av personer som åpent bekjente 

seg til den jødiske troen, stoppet ikke dette 

Torquemada fra å prøve å komme til en 

politisk løsning også på dette «problemet». 

Han gikk inn for at det spanske kongeparet 

skulle vedta en lov som sa at alle jøder i Spania 

enten måtte konvertere til kristendommen 

eller bli landsforvist. Jødene svarte ved å 

tilby kongeparet 30000 dukater for å bli latt 

i fred. Torquemadas reaksjon på dette har 

fått en legendarisk posisjon i historien om 

den spanske inkvisisjonen. Ifølge historien 

stormet han inn til Kongen og slengte et 

krusifi ks i bordet mens han høyt proklamerte: 

«Judas solgte Kristus for 30 sølvpenger, Hans 

Majestet er i ferd med å selge ham for 30000 

dukater! Her er han, ta ham og selg ham»! 

Kongen valgte å ikke ta i mot tilbudet fra 

jødene, og de ble dermed landsforvist. 

Interrogatorio 

Prosessen rundt Torquemadas system for 

etterforskning og straffeforfølgelse av kjettere 

var komplisert og langdryg. Det første steget 

i prosessen mot en mistenkt kjetter var at 

anklagen mot vedkommende ble lest opp ved 

høymessen i den mistenktes menighet. Etter 

dette fi kk personen 40 dager til å stå frem og 

tilstå. Hvis man tilsto i løpet av denne perioden 

ble man gitt syndenes forlatelse. Men det 

var vanlig at det ble avholdt hemmelige 

høringer mens denne 40-dagersperioden 

foregikk, hvor folk fi kk muligheten til å tyste 

på de mistenkte. Hvis to lovlydige personer 

utpekte en person som kjetter var dette 

nok til å stevne vedkommende for retten. 

Hvis fem lovlydige personer kunne komme 

med den samme utpekelsen, eller retten 

kom til at den mistenkte var en kjetter, ble 

vedkommende fengslet. I tillegg kunne en 

biskop beordre en person fengslet etter sitt 

eget forgodtbefi nnende. 

Den mistenkte hadde rett på en høring tre 

Bilde av en auto da fe: Kunngjøring og fullbyrdelsen av en kjetters straff. I bakgrunnen til høyre er avstraffelsen 

allerede i gang. 

16 

dager etter at han var blitt fengslet. Her fi kk 

den mistenkte anledning til å tilstå og på den 

måten renvaske seg. Hvis ikke den mistenkte 

hadde tilstått etter tre høringer, ble det satt 

i gang en grundig etterforskning av den 

mistenkte. 

I en kjetterirettsak hadde den tiltalte få 

muligheter til å bli frikjent. Man hadde 

riktignok krav på en advokat, men prinsippet 

om at den tiltalte var uskyldig inntil det 

motsatte var bevist, var ikke tilstede. 

Torquemada var av den oppfatningen at så 

lenge det på forhånd var kommet beviser for 

at det var forekommet kjetteri, kunne man 

benytte seg av tortur for å få en tilståelse. 

Hvis man ikke hadde fått en tilståelse selv 

etter mange runder med tortur, fant retten 

den tiltalte som regel skyldig uansett. Og 

straffen? Døden ved brenning. 

En hellig handling 

Straffeutmålingen og kunngjøringen av 

denne ble kalt en «Auto da fe», eller «en 

hellig handling». Siden det var viktig å sette 

et eksempel for resten av befolkningen ble 

slike begivenheter avholdt på søndager og 

helligdager. Da hadde fl est mulig anledning 

til å bivåne både kunngjøringen av straffen 

og iverksettelsen av den. Etter at kjetteren 

var dømt var det de verdslige myndighetenes 

ansvar å gjennomføre dommen. 

I en del tilfeller opplevde man at den dømte 

tilsto i siste øyeblikk før han skulle henrettes. 

Disse tilståelsene ble sjelden vektlagt fordi 

Torquemada anså dem som ingenting annet 

enn et desperat forsøk på å unngå straff og 

ikke en oppriktig tilståelse. Den dømte ble 

derfor ofte kneblet når henrettelsen skulle 

fi nne sted. 

Selv ikke en død person unnslapp sin egen 

henrettelse. Hvis en død person ble funnet 

skyldig i kjetteri, gravde man vedkommende 

opp og brente levningene. På den måten sikret 

man at vedkommende havnet i Helvete. 

Hvor mange liv Thomas de Torquemada 

har på samvittigheten er det en viss uenighet 

om. Men det virker i hvert fall ganske 

sikkert at den spanske inkvisisjonen under 

Torquemadas ledelse tok livet av mellom 

1500 og 2000 mennesker. 

Bedre enn sitt rykte? 

Det meste vi har sett på i denne artikkelen 

er hentet fra den tiden da Thomas de 

Torquemada var øverste leder for den 

spanske inkvisisjonen. Dette er også den mest 

berømte perioden i organisasjonens historie. 

Det er som nevnt liten tvil om at det i 

denne epoken ble begått fl ere overgrep 

fra inkvisisjonens side, både fysisk og 

juridisk. Torquemada og hans medarbeidere

spredte frykt i Spania på slutten av 1400tallet 

og det er mye som tyder på at en 

viktig del av organisasjonens motivasjon 

for sine handlinger hadde sitt grunnlag i 

antisemittisme. 

De økonomiske og politiske ambisjonene 

til Ferdinand og Isabella må også tillegges 

stor vekt når man skal forklare hvorfor 

Torquemada ble gitt så vide fullmakter som 

han faktisk ble. At kanskje så mange som 

2000 personer, hvis eneste forbrytelse var å 

ha en annen religion enn kristendommen, 

ble brent til døde i løpet av en periode på 

femten år, vil for alltid være en skamplett 

både på Ferdinand og Isabellas, Torquemadas 

og hele den spanske inkvisisjonens navn og 

ettermæle. 

Men til tross for dette må det sies at det fi nnes 

mange misforståelser og feiloppfatninger 

rundt inkvisisjonen. Mange av kildene hvor 

inkvisisjonen blir omtalt i mindre positive 

vendinger, stammer fra 1500- og 1600tallet 

og er av engelsk opphav. Det man må 

huske i denne sammenhengen er at på dette 

tidspunktet i historien var Spania og England 

bitre fi ender. I kjølvannet av reformasjonen 

foregikk det også strid mellom katolikker og 

protestanter over hele Europa. Protestantisk 

og engelsk propaganda har vært med på å 

fremstille inkvisisjonen på en mer negativ 

måte enn det som faktisk var tilfellet. En 

rekke av disse misoppfatningene har fortsatt 

en dominerende posisjon i historiedebatten 

rundt den spanske inkvisisjonen. 

Også i skjønnlitterære verk har 

inkvisisjonen fått sitt pass påskrevet ved 

en rekke anledninger. To av de mest kjente 

eksemplene fi nner man i Edgar Allan Poes 

«The Pit and The Pendulum» og i Dostojevskis 

Brødrene Karamazov. I sistnevnte får ikke selv 

Jesus gå i fred; etter å ha vekket et dødt barn 

til live i Sevilla, blir Jesus anklaget for kjetteri 

og storinkvisitøren sverger å fordømme og 

brenne ham. 

Denne typen misoppfatninger, både i 

bøker, fi lm og andre medier kombinert med 

overdrevne historiske fremstillinger, har ført 

til at inkvisisjonen har fått et ufortjent dårlig 

rykte. 

Det er mye som tyder på at paven ikke 

var særlig fornøyd med hva Torquemada, 

Ferdinand og Isabella gjorde i Guds og 

den katolske kirkes navn. Han så derfor 

til at Vatikanet i fremtiden fi kk langt større 

kontroll med hva inkvisisjonen foretok seg. 

Slik sørget han også for at de siste 300 årene 

av inkvisisjonens historie ble langt mindre 

blodige enn de første 15 hadde vært. 

Likevel er det nettopp disse første 15 

årene de fl este forbinder med den spanske 

inkvisisjonen. Og når man tenker på at 2000 

mennesker ble brent til døde i denne perioden 

er det kanskje ikke annet å forvente. 

17 

Scene fra et av inkvisisjonens torturkamre. Den 

mistenkte utsettes her for den beryktede vanntorturen. 

Blant tilskuerne er blant annet den lokale biskopen og 

inkvisitøren. 

Kilder : 

Bruno, Anthony: Torquemada and The Spanish 

Inquisition, www.crimelibrary.com, 2005 

O’Connell, Marvin R: The Spanish Inquisition: 

Fact Versus Fiction, www.catholic.net, 1996 

Bilder hentet fra Grimbergs verdenshistorie bind 

10 og 11. 

Synagogen i Toledeo, bygget ca. 1100. Byggningen er 

inspirert av muslimsk byggestil og gir et godt bilde av 

det religiøse mangfoldet i Spania i middelalderen.

fag: LITTERATUR 

solen og sønnen 

Om prestepoeten John Donne, utvidede metaforer, 

Gud, ordspill og kjærlighet. 

tekst: Halvor Ripegutu 

halvor.ripegutu@student.uib.no 

ill: Vegar Flå 

Har du hørt om John Donne? Hvis du ikke 

har tatt engelsk eller litteraturvitenskap er 

ikke sjansen så veldig stor. Han er, som de 

fl este andre poeter, først og fremst lest av 

noen få akademikere. Jeg ønsker derfor å gi 

en liten introduksjon til denne mannen, som 

til tross for sin gammeldagse og merkelige 

språkføring bør ha veldig mye å gi dagens 

lesere. 

Dette kan derfor sees på som litt 

starthjelp til de som kunne tenke seg å stifte 

bekjentskap med en av det engelske språkets 

mest originale, dyktige og vitale poeter. 

Skulle én eneste én av Atriums lesere – etter 

å ha fordøyd denne artikkelen – gå videre til 

å utforske mer av Donnes univers, er mitt 

formål oppnådd og vel så det. 

Prestepoeten 

I frykt for å skremme leserne allerede i første 

setning, starter jeg med at John Donne (1572 

- 1631) var anglikansk prest, og religion er 

da også et av gjennomgangstemaene i hans 

poesi. Donne regnes som den fremste av de 

ettertiden har kalt de metafysiske poetene. 

Uttrykket er noe omstridt, men er ment å 

beskrive engelske 1600-tallspoeter som var 

opptatt av og utforsket metafysiske, religiøse 

og fi losofi ske spørsmål. Ved siden av dette er 

vel det fremste kjennetegnet til disse poetene 

bruken av såkalte «conceits», utvidede, 

ukonvensjonelle og ofte paradoksale 

metaforer. 

I artikkelen min vil jeg presentere tre dikt 

av Donne, sammen med en liten forklaring 

til hvert av dem. Disse diktene er «The Good- 

Morrow», «Batter my Heart, Three-person’d 

God» og «A Hymn to God the Father». 

Oppvåkningen 

Jeg starter, ikke unaturlig, med det diktet 

av Donne jeg liker aller best, «The Good- 

Morrow». Dette diktet er kanskje Donnes 

beste og mest kjente kjærlighetsdikt: 

I WONDER by my troth, what thou and I 

Did, till we loved ? were we not wean’d till then ? 

But suck’d on country pleasures, childishly ? 

Or snorted we in the Seven Sleepers’ den ? 

’Twas so ; but this, all pleasures fancies be ; 

If ever any beauty I did see, 

Which I desired, and got, ’twas but a dream of thee. 

And now good-morrow to our waking souls, 

Which watch not one another out of fear ; 

For love all love of other sights controls, 

And makes one little room an everywhere. 

Let sea-discoverers to new worlds have gone ; 

Let maps to other, worlds on worlds have shown ; 

Let us possess one world ; each hath one, and is one. 

My face in thine eye, thine in mine appears, 

And true plain hearts do in the faces rest ; 

Where can we fi nd two better hemispheres 

Without sharp north, without declining west ? 

Whatever dies, was not mix’d equally ; 

If our two loves be one, or thou and I 

Love so alike that none can slacken, none can die. 

Diktet starter ved at dikterjeget spør sin 

kjære hva de to gjorde før de elsket. Her 

kan faktisk den norske oversettelsen minst 

like bra som den engelske originalen 

fange opp nyansene i dette spørsmålet; 

«till we loved», «å elske», ordet bærer de 

to uttalt forskjellige betydningene som er 

gjennomgående i diktet, «å elske» kan som 

kjent menes som ren ( i mangel av et bedre 

ord) åndelig kjærlighet, men samtidig også 

fysisk kjærlighet, sex altså. 

Det fascinerende er at sex blir gjort til en 

metafor for såkalt åndelig kjærlighet. De 

to elskede våkner opp etter en elskovsnatt, 

det er den gode morgenen etter, men de 

har også en åndelig oppvåkning. «And now 

good-morrow to our waking souls», sier 

han i 2. vers, deres sjeler våkner i takt med 

deres kjærlighet. De er bokstavelig talt i 

18 

John Donne (1572-1631). Selv om Donne var født 

inn i en katolsk familie, ble han utdannet prest 

i den anglikanske kirken, og virket i dette yrket 

hele sitt liv. Bildet er et miniatyrportrett laget av 

Isaac Oliver i 1616. 

deres kjærlighets morgenstund. 

Samtidig vender diktet tilbake til 

spørsmålet stilt i første linje: Hva gjorde de 

elskende før de traff hverandre? Fortiden 

fremstår som en skyggeverden, hvor jeget 

var uopplyst. All tidligere glede (nytelse) var 

kun en svak avspeiling av hva han opplever 

nå. Rommet de elskende befi nner seg i blir 

gjennom deres gjensidige kjærlighet det 

eneste av betydning for dem. Kjærligheten 

har omformet rommet, gjort «one little room 

an everywhere». Rommet blir den indre, 

subjektive verden, som står i kontrast til den 

ytre verden, som ikke lenger betyr noe.

Lukk opp din hjertedør 

Nå sjekk ut denne: 

Batter my heart, three-person’d God ; for you 

As yet but knock ; breathe, shine, and seek to mend ; 

That I may rise, and stand, o’erthrow me, and bend 

Your force, to break, blow, burn, and make me new. 

I, like an usurp’d town, to another due, 

Labour to admit you, but O, to no end. 

Reason, your viceroy in me, me should defend, 

But is captive’d, and proves weak or untrue. 

Yet dearly I love you, and would be loved fain, 

But am betroth’d unto your enemy ; 

Divorce me, untie, or break that knot again, 

Take me to you, imprison me, for I, 

Except you enthrall me, never shall be free, 

Nor ever chaste, except you ravish me. 

Dette er en av Donnes «Holy Sonnets», 

nærmere bestemt nr. 14. Diktet er et religiøst 

dikt der hovedtemaet er dikterjegets forhold 

til Gud. 

Noe svært fascinerende med akkurat dette 

diktet er nettopp denne usedvanlig hyppige 

bruken av ukonvensjonelle metaforer; man 

kan se på dette diktet nærmest som en 

parademarsj av «conceits». 

I de første linjene ønsker han å bli gjenskapt 

som en bedre skikkelse for Gud, og Gud blir 

blant annet sammenliknet med en smed som 

«break, blow, burn, and make me new». Jeget 

ønsker å bli smidd om, rett og slett, til å bli et 

bedre menneske. 

I linjen etter tar Donne diktet i en ny 

retning. Jeget er nå en «usurp’d town, to 

another due», en by som har blitt tilranet 

(usurp’d) av en annen enn Gud (vi får anta 

djevelen). Jeget ønsker å slippe Gud inn, 

men fornuften, Guds visekonge («viceroy»), 

er svak og ustadig. Men så gjør Donne nok 

en ny vri, forholdet til Gud blir sammeliknet 

med det til en kjæreste. Jeget elsker Gud, 

men er forlovet («betroth’d») til hans fi ende, 

og ber Gud skille ham fra fi enden, og fange 

han. Diktet slutter med en av det engelske 

språkets mest fascinerende kupletter: «Except 

you enthrall me, never shall be free, /Nor ever 

chaste, except you ravish me.» Dikterjeget vil 

aldri få sin frihet før han er fanget av Gud, 

og ei eller vil han være kysk/jomfruelig/ren 

før han svertes/voldtas av Gud. Det siste 

menes selvfølgelig i overført betydning, og 

står som et strålende eksempel på Donnes 

ukonvensjonelle metaforbruk. 

Donne er slik sett en av mange poeter som 

ser på Gudsdyrkelse som et paradoks, veien 

til Guds visshet går gjennom uvisshet, veien 

til Guds rikdom går gjennom fattigdom, og 

veien til frihet går gjennom underkastelse for 

Gud. 

En salig salme 

Jeg vil kommentere det siste diktet, «A Hymn 

to God the Father», enda mindre grundig som 

de to andre diktene. Delvis fordi jeg mener 

dette diktet – som er mer konvensjonelt enn 

de to andre – ikke på samme måte behøver 

«starthjelp» for å forstås. To ting vil jeg 

derimot peke på, for det første bruken av 

ordet «Son» i tredje strofe i verselinjen: «Thy 

Son /Shall shine as he shines now» . Dette 

er et ordspill, fra en tid hvor ordspill ikke 

nødvendigvis bare var lettvinn humor. Det 

henviser opplagt til Guds sønn, Jesus, men 

også til solen, «sun», som uttales på samme 

måte som «son» på engelsk. Dette ordspillet 

er relativt vanlig og kan fi nnes igjen i diktene 

til fl ere andre metafysikere. Men dette er 

19 

ikke det eneste ordspillet, for se på de to siste 

verselinjene i de to første strofene: «When 

Thou hast done, Thou hast not done ,/For I 

have more.» Når Gud har gjort det Donne ber 

Han om, har Han Donne. 

Med disse små kommentarene på plass vil 

jeg la dette diktet stå slik all stor poesi bør 

kunne gjøre, på egne ben. Vel bekomme. 

I. 

WILT Thou forgive that sin where I begun, 

Which was my sin, though it were done before? 

Wilt Thou forgive that sin, through which I run, 

And do run still, though still I do deplore? 

When Thou hast done, Thou hast not done, 

For I have more. 

II. 

Wilt Thou forgive that sin which I have won 

Others to sin, and made my sin their door? 

Wilt Thou forgive that sin which I did shun 

A year or two, but wallowed in a score? 

When Thou hast done, Thou hast not done, 

For I have more. 

III. 

I have a sin of fear, that when I have spun 

My last thread, I shall perish on the shore ; 

But swear by Thyself, that at my death Thy Son 

Shall shine as he shines now, and heretofore ; 

And having done that, Thou hast done ; 

I fear no more. 

Kilder: 

Unger, Leonard: Donne’s Poetry and Modern 

Criticism. Russel & Russel, 1962 

Lovelock, Julian (red.): Donne, Songs and 

Sonets. MacMillan, 1973. 

Novarr, David: The Disinterred Muse, Donne’s 

Texts and Contexts, 1980. 

Ricks, Christopher (red.): The Oxford Book of 

English Verse, Oxford University Press, 1999. 

Bildet av Donne er hentet fra Parker, Derek: 

John Donne and his World, Thames and 

Hudson, 1975.

fag: KULTURVITENSKAP 

når folkemord blir 

underholdning 

Konsentrasjonsleiren Auschwitz-Birkenau i Polen har blitt det fremste symbolet på nazistenes 

grusomme handlinger under andre verdenskrig. På hvilken måte har populærkultur fått en 

ny og sentral rolle i å skape et minne og bevissthet rundt Auschwitz? 

tekst: Ida G. Slettevoll og Jorun J. Berntsen 

ida.slettevoll@student.uib.no /jorun.berntsen@student.uib.no 

foto: Ida G. Slettevold 

We wish to remember, but for a specifi c reason. 

So as to have the certainty that evil will never 

triumph the way it did in the case of millions of 

victims of Nazism 

-Pave Johannes Paul II 

Populærkultur er et begrep som spenner bredt 

og kan defi neres på fl ere ulike måter. Begrepet 

kan først og fremst knyttes til nåtiden, det 

kommersielle og moderne. Forståelsen av 

populærkultur som kontrast til en høykultur, 

innebærer en motsetning til kunstformer 

som opera, klassisk musikk, tradisjonelt 

teater og litteratur. Typiske sjangere innenfor 

populærkultur er fi lm, musikk, tegneserier, 

mote og moderne kunst. Et typisk trekk for 

disse sjangrene er at de er i konstant endring 

etter hvordan samfunnet endrer seg. Å trekke 

inn Auschwitz-Birkenau-museumet i denne 

sammenheng skiller seg klart fra den typiske 

tolkningen av populærkulturelle fenomen. 

Man kan kanskje si at moderne moteindustri, 

komedier og popmusikk blir ganske trivielle 

i sammenligning med en alvorsbetynget 

konsentrasjonsleir. 

Auschwitz- et populært kunstuttrykk 

Skildringer av Auschwitz har uten tvil vært et 

populært tema etter krigen blant forfattere, 

kunstnere og artister. Til tross for at den tyske 

fi losofen og sosiologen Theodor Adorno 

erklærte at poesi var umulig etter Holocaust, 

har publikasjoner av både dikt, romaner 

og fi lmer blitt svært populære i kjølvannet 

av andre verdenskrig. Populærkulturens 

uttrykksformer er sterkt knyttet til det 

kommersielle, og derfor kan man fi nne det 

problematisk at en historisk tragedie der 

millioner av jøder mistet livet skal selges som 

produkt. På den andre siden er det ingen tvil 

om at det er viktig at det eksisterer et minne 

om hendelsene og på den måten kan litteratur 

og fi lm være med på å spre ulike tolkninger 

og budskap om Holocaust. Det er godt 

mulig at fi lmatiske tolkninger som Pianisten 

eller Schindlers liste kan etterlate et like dypt 

inntrykk som et besøk på museumet som står 

igjen etter konsentrasjonsleiren i Auschwitz. 

Men det fi nnes også fremstillinger av livet i 

konsentrasjonsleiren som skaper stor debatt 

og som helt klart utvider tolkningen. Vi

har valgt å fokusere på tre kontroversielle 

verk om konsentrasjonsleiren Auschwitz- 

Birkenau. De har det til felles at de bruker 

nye og uvante kunstformer for å danne et 

bilde av konsentrasjonsleiren, og at de har 

fått stor oppmerksomhet. 

Personlig tegneseriekunst 

Flere av de som har overlevd sitt opphold 

i konsentrasjonsleirene har spilt en svært 

viktig rolle gjennom å skape et minne om 

Auschwitz. Et spesielt tilfelle er tegneserien 

maus, som ble publisert i 1986 av polskamerikaneren 

art spiegelman. Det kan minne 

om en selvbiografi ettersom spiegelman 

veksler mellom å berette sin egen livshistorie 

og gi et tilbakeblikk på farens opphold i 

Auschwitz. På den måten gir han ikke bare 

leseren en gripende historie om en jødes 

kamp for å overleve i konsentrasjonsleieren, 

men også et innblikk i konsekvensene 

de overlevendes familier kunne få i 

etterkrigstiden. spiegelmans skildring er 

veldig ærlig og personlig og legger ikke 

skjul på at faren til tider var svært vanskelig 

å leve med. Ved å portrettere faren, Vladek, 

som en lykkelig og ressurssterk jøde i første 

utgaven i kontrast til det bilde han gir av 

faren i etterkrigstiden, gir han opplevelsene i 

Auschwitz skylden for farens psyke. 

spiegelman sjokkerte den amerikanske 

befolkningen med sin utradisjonelle tolkning 

av Holocaust, og dette ga utgivelsen sterk 

PR i media. Man kan også si at samtidig som 

art spiegelman fant en ny måte å avbilde 

Holocaust på, så utvidet han grensene for 

litteratursjangeren. Tegningene i maus 

er svært forseggjorte og inneholder mye 

symbolikk. Et viktig trekk ved tegneserien 

er for eksempel at karakterene er fremstilt 

som ulike dyr. Ved å illustrere jødene som 

mus og tyskerne som katter, henviser han 

ikke bare til en gammel klisjé, men gir også 

verket en slags dobbelthet. Man kan påstå 

at valget av ikonografi distanserer leseren 

fra virkeligheten og dermed gjør det lettere 

å fordøye historien. På den annen side kan 

karakterene fremstilt som dyr nettopp 

vise umenneskeligheten bak Auschwitz 

som institusjon. Samtidig har kritikere 

argumentert at denne fremstillingen kan 

være farlig, ettersom de ulike folkeslagene 

blir generalisert og forenklet ved å gruppere 

dem etter raser. I kontrast til mange 

etterkrigsskildringer om Auschwitz, som 

presenterer en ansiktsløs masse av offer, gir 

spiegelman sitt publikum en autentisk person 

å relatere historien til. Ved å knytte historien 

til et enkeltmenneske blir den mer troverdig 

og lettere å identifi sere seg med. 

En utradisjonell musikkvideo 

Musikkvideoen «Houswitz» er et ekstremt 

eksempel på en presentasjon av Auschwitz. 

Den tre minutter lange videoen ble først 

oppdaget på en nederlandsk hjemmeside, 

Geenstijl.nl, i august 2005. Tittelen er basert 

på en kombinasjon av konsentrasjonsleieren 

Auschwitz og housemusikk, som antyder 

videoens innhold. Auschwitz blir nemlig 

presentert som en gigantisk fest, der fargebilder 

av unge, dansende mennesker og autentiske 

svart-hvitt bilder fra konsentrasjonsleiren er 

klippet sammen. SS-offi serer er presentert 

som festens DJ’er, dresskoden er «skinny Jew» 

og det reklameres med gratis sengeplasser og 

dusj. Men det mest makabre høydepunktet er 

trolig når et ekte bilde av en trillebår full av 

lik dukker opp på skjermen, mens en stemme 

proklamerer med «free taxi-ride home». 

Naturlig nok har «Houswitz» blitt møtt 

med sterke reaksjoner. Etter at videoen 

ble oppdaget på nettet har blant annet 

representanter fra Simon Wiesenthal-senteret 

vært tidlig ute med å erklære videoen som 

forkastelig. «It goes beyond the bounds of 

freedom of expression to an unprecedented 

level of obscenity», var en av uttalelsene. 

Myndighetene har blitt oppfordret til å fjerne 

den fra ulike hjemmesider og mannen bak 

konstruksjonen, en 22 år gammel nederlandsk 

Bilder fra maus av art spiegelman.

student, ble tvunget til å be om unnskyldning. 

Man må anta at musikkvideoen dreide seg om 

et stunt for å få oppmerksomhet. Motivene 

bak handlingen var nok nettopp å skape sinne 

og sjokk. Men den store faren ved videoen er 

at seeren vil reagere med fornøyelse, i stedet 

for forskrekkelse og vantro. 

Leken kunst om døden 

Før krigen var Polen det landet i verden med 

fl est jøder og ble dermed også landet der fl est 

arbeids- og konsentrasjonsleirer ble oppført 

av nazistene. Dette gjør at Polen er etterlatt 

med fl est spor, fysiske i form av ødelagte 

synagoger og etterlatte jødiske eiendommer, 

psykiske i form av erindringer. Produksjonen 

av materialet om Auschwitz er enorm blant 

polske kunstnere. 

Filmregissøren Roman Polanski har blitt 

verdensberømt for sin tolkning av en jødes 

kamp for overlevelse under krigen i Warszawa. 

Forfatteren Tadeusz Borowski gir et hardt og 

brutalt bilde av livet i konsentrasjonsleiren 

gjennom romanen This Way for the Gas, 

Ladies and Gentlemen. Kunstneren Zbigniew 

Libera gir et nokså ukonvensjonelt bilde 

av Auschwitz i sin konstruksjon: «Lego 

Concentration Camp». Kunstverket er en 

del av en serie kalt «Correcting Devices», 

som består av syv ulike legosett. På omslaget 

av boksene er det bilder av ulike scener fra 

konsentrasjonsleiren oppsatt av byggeklosser, 

blant annet svarte miniatyrvakter som 

torturerer hvite skjeletter. I følge Libera 

inneholder boksene nok byggeklosser til å 

bygge hele installasjonen. 

Kunstverket har blitt svært kontroversielt 

og har fått sterk kritikk fra fl ere hold. Libera 

ble blant annet invitert til Venice Biennaleutstillingen 

i Italia i 1997 under den forutsetning 

at han ikke brukte Legoinstallasjonen 

i utstillingen. Verket har dessuten blitt 

fordømt av lederen for det internasjonale 

nettverket for barn av Holocaustoverlevende. 

Legogruppen selv har hevdet at de aldri ville 

ha donert byggeklossene til kunstneren om 

de hadde visst resultatet. Men til tross for 

at kunstverket har provosert ulike kretser, 

er det ikke tvil om at kunstneren gir rom 

for ulike tolkninger. Bruken av leketøy for å 

fremstille konsentrasjonsleiren gir montasjen 

et preg av barnslig uskyldighet som står i 

dramatisk kontrast til virkeligheten. Samtidig 

vekker kunstverket fl ere spørsmål: Hvor mye 

overveielse og oppfi nnsomhet brukte tyskerne 

for å bygge og iverksette en konsentrasjonsleir? 

Konstruerte de leiren på samme måte som 

barn bygger med sine legoklosser? Man 

kan dessuten hevde at kunstverket nettopp 

belyser det absurde samfunnet som ble 

dannet i Auschwitz. Lego presenterer ofte 

urealistiske scener med drager og romvesen 

og på den måten minner Libera sitt publikum 

om et ubehagelig faktum. Til tross for hvor 

urealistiske hendelsene i Auschwitz er, så 

har de forekommet. Ved å bruke stive og 

livløse plastikkfi gurer, illustrerer kunstneren 

også mangelen på empati og menneskelig 

medfølelse i leiren. 

Ulike reaksjoner 

Holocaust, den systematiske utryddelsen 

av jøder under andre verdenskrig, er nok 

det aller mørkeste kapittelet i Europas 

moderne historie. Muséet Auschwitz- 

Birkenau gir besøkende en mulighet til å 

oppnå en viss forståelse for omfanget av 

lidelse og tap av menneskeliv. Men som vist 

har fremstillingen av Auschwitz gjennom 

populærkultur vært vel så viktig for å skape 

bevissthet rundt temaet. Spredning og 

produksjon av populære bøker og fi lmer som 

skildrer Auschwitz er utvilsomt viktig for å 

holde minnene i live. Vi har tatt for oss tre 

utradisjonelle fremstillinger av Auschwitz 

gjennom en tegneserie, en musikkvideo og et 

moderne kunstverk. Mens art spiegelman ble 

belønnet med Pullitzer-prisen for maus, blir 

«Houswitz» stort sett møtt med fordømmelse. 

De forskjellige produksjonene har altså blitt 

møtt med ulike reaksjoner, men alle tre har 

fått stor oppmerksomhet. Om formålet er å 

sjokkere og forferde, så har i alle fall de tre 

kontroversielle verkene en evne til å skape 

debatt.


foto: Matz Lande 

23 

lev et stiligere liv enn sidemannen: 

begynn i Atrium! 

vi trenger: 

journalister 

fotografer 

grafi ske designere 

ring tlf: 55582079 el. 91702059 (Helene) 

eller 

send e-post: atriumkontakt@uib.no 

alle interesserte ønskes velkommen!

KJÆRLEIK: 

kjærleik på viddene 

«Det er den draumen me ber på» , skriver Olav 

H. Hauge, «at noko vedunderleg skal skje, at 

det må skje». Eg veit eigentleg ikkje heilt kva 

eg snakkar om. Eg trur det er om kjærleik. 

Det er ikkje så lett å snakke om kjærleik. 

Det vert fort svulstig og fl åsete. Likevel, 

kjærleik må ein ha, vil ein ha. Spørsmålet 

er berre korleis ein kan fi nne han? For som 

venninna mi Jenny påpeika ein morgon ved 

kjøkkenbordet: Du vert ikkje gift av å sitje på 

ein stol. 

Regel nummer 7 

Nei. Ein må opp å stå. Ut å gå. Dette veit 

Den norske turistforening (DNT). Sidan 

1868 har DNT arbeidd for å få folk ut på tur. 

Dei har målt ein raud «T» på steinar og tre, 

slik at ein fi nn vegen. Dei har bygd hytter, 

slik at ein har ein stad å sove. Dei har gitt 

oss Fjellvettreglane, slik at ein ikkje kjem i 

vanskar. Gå ikkje åleine, seier regel nummer 

7. Rett og rimeleg, men kva med dei som 

ikkje har nokon å gå med? Inga fare, seier 

DNT, vi har nemleg Fjelltreffen. 

Kvifor vakle på ein barkrakk, når ein kan gå på fast fjell? 

Fjelltreffen er ein fast spalte i medlemsbladet 

Fjell og Vidde. Her fi nn ein kontaktannonsar. 

Menn og kvinner som ynskjer seg ei fjellgeit, 

turskreppe, fjellrype, turkamerat, fjellbukk. 

You name it. Sjargongen ber tydeleg preg av 

friluftsliv. Her er ikkje «turar i skog og mark» 

ein klisjé. Her er det eit kvalitetsstempel. 

Helle Andresen, redaktør for Fjell og Vidde 

fortel at dei som set inn annonsane opplever 

det som eit trygt og seriøst forum. Dessutan 

er sannsynet stort for at dei ein kjem i kontakt 

med deler interessa for friluftsliv. 

- Ein må vere medlem for å sette inn 

annonse, men ein treng jo ikkje å vere 

medlem for å svare, seier Andresen. 

Etter at ein frå 2003 kunne sette inn 

annonse gratis på vevsidene til DNT, fekk dei 

enormt mange annonser. Gjennom Internett 

vart det meir lettvint, og ein slepp å risikere 

å måtte vente i opptil eit halvt år før ein kjem 

på trykk. No kan ein sjølv velje om annonsen 

skal stå på Internett eller i bladet. Eller begge 

delar. Ein gong trykte dei åtte sider med 

kontaktannonsar i Fjell og Vidde for å kome 

24 

tekst: Dorte Dahl Grønnevet 

Dorte.gronnevet@student.uib.no 

foto: Ellen Qvindesland Grønnevet og 

Martin Qvindesland Grønnevet 

à jour, men i følgje Andresen var ikkje det så 

populært. Det vart litt valdsamt, men må ein, 

så må ein. Det hastar å fi nne kjærleiken. Har 

ein allereie reist seg frå stolen, vil ein ikkje 

vente for lenge. Ein kjem seg ikkje til fjells på 

fl at veg. Nokre vil ha ein kjærast før påske. I 

alle fall ein dei kan gå på tur med. Nokre har 

allereie bestemt seg for kvar turen skal gå. 

Kilimanjaro. Jotunheimen. Noreg på langs. 

Bill.mrk 2469 

Nokre er allereie i Jotunheimen. I boka 

Jotunheimen Bill.mrk. 2469 av fotograf 

Bård Løken og Erlend Loe, oppheld 

hovudpersonen seg nettopp i Jotunheimen.

Han kjenner seg åleine, og heile boka er 

eit svar på ein kontaktannonse i Fjell og 

Vidde. Billettmerket med same tal som 

Galdhøpiggens høgde var det teiknet han 

trong. Med rare og underfundige tekstar og 

naturbilete som framkallar urmennesket i 

deg, prøver han å selje seg sjølv til kvinna i 

annonsen, og avsluttar: «Hvis du ikke svarer 

på dette, kommer jeg til å vurdere å skaffe 

meg hund». 

Kven er så desse drøymarane? I Jotunheimen 

Bill.mrk. 2469 omtaler kvinna seg sjølv som ei 

med «et varmt hjerte og et kaldt hode». Ho 

har høgare utdanning, jobb, og eit bra og 

spanande sosialt liv. Ho veit kva ho kan gi, 

og ho veit kva ho vil ha. Han er som ho. Dei 

tenkjer at karriere er ikkje alt. At det gjeld å 

vere kreativ, ha humor, og planleggje å leve 

i nuet. Dei er ressurssterke personar. Solide. 

Faste som fjell. 

- Stemmer dette biletet med dei som søkjer ein 

partnar gjennom DNT? 

Helle Andresen har ikkje noko statistikk 

på dette, men viser til at dei som er medlem 

i DNT har høgare utdanning og inntekt 

enn gjennomsnittet i Noreg. Det fi nst med 

andre ord mange akademikarar der ute i 

fjellheimen. Mellom anna. 

Vi vandrar saman 

Ikkje alle vandrar i raude anorakkar. Ikkje 

alle har Kvikk lunsj i sekken. Nokre har, men 

ikkje alle. Det er ikkje så viktig. At dei vandrar 

derimot, er poenget. Dei går. Visst går dei. 

Lavt og høgt. Langt og lenge, og lenger enn 

langt. I motvind og medvind. Og så står dei 

der då, desse sunne menneska med forblåst 

frisyre og roser i kinna. Dei står midt i stien 

og helsar. Hei, seier dei, for det er det ein gjer 

på fjellet. Heisann, kor skal du? 

Ein skal hit og dit, men mest av alt skal 

ein på tur. Og ein treng ikkje å kunne skrive 

fengjande liner av den grunn. I tillegg 

til den skriftlege Fjelltreffen, arrangerer 

nemleg mange av lokallaga til DNT eigne 

Fjelltreffturar, Singeltreff og sjølvsagt vanlege 

fellesturar. Informasjonssjef Anne Jørgensen 

i DNT Oslo og omegn seier at turane med 

spesifi sert aldersgruppe har vorte veldig 

populære i løpet av dei siste åra. 

25 

- Er det å skulle hjelpe folk med å fi nne turvenar 

og kjærestar ein del av DNT sin profi l? 

- Det er først og fremst ein del av eit breitt 

tilbod til medlemmane våre, og vi har merka 

at det fi nst eit behov for det. Det er tydeleg at 

folk er lei av å gå på byen for å møte nokon. 

Fångad av en stormvind 

Tja. Det er kanskje sant. Gløym partytoppar 

og hårgelé, det er ulltrøye og luesveis som 

gjeld. Men vil ein verkeleg at fjellheimen 

skal verte ein stad kor det føregår openlys 

sjekking? Nei, det er ikkje den draumen 

me ber på. Det skal ikkje vere slik. Det skal 

vere naturleg, det skal skje medan ein står 

der med vind i andletet, vottar på hendene 

og roser som blomstrar i kinna. Svulstig og 

fl åsete. Jaja, men eg seier meg samd med 

hovudpersonen i Jotunheimen Bill.mrk. 2469. 

Du skal vere ein kald faen om det ikkje gjer 

inntrykk på deg. Då treng du ei ulltrøye. Og 

litt turglede.

kultur: MUSIKK 

mens vi venter 

på verktøy 

Helt siden det amerikanske bandet Tool varmet opp for Rage Against The Machine på 

Rockefeller en kveld i 1996 har norske musikkelskere hungret etter å få se disse mastodontene 

innen hardrock spille på en norsk scene igjen. Til sommeren er ventetiden er over. 

tekst: Simen Brekke 

Simen.brekke@student.uib.no

4. juli skal etter planen det amerikanske bandet 

Tool entre scenen i Bendiksbukta under 

Quartfestivalen. Dette bandet har siden 1991 

gitt et internasjonalt publikum en god dose 

hard post grunge-musikk, med tilhørende 

spennende musikkvideoer. Albumene 

deres har blitt svært kritikerroste, og de har 

opparbeidet seg en hengiven fanskare. Med 

sitt berømte sceneshow bør Tool-konserten 

bli en av den norske festivalsommerens store 

høydepunkt. 

Los Angeles, der musikere møtes 

For å begynne med begynnelsen: En 

kunststudent, med bakgrunn fra den 

amerikanske krigsskolen, Maynard James 

Keenan, traff tidlig på 90-tallet en gitarist 

og en trommis, med navnene Adam Jones 

og Danny Carey. Alle tre var fra før erfarne 

musikere, og gjennom tilfeldigheter hadde 

det seg slik at de dannet bandet Tool. Det 

er litt uvisst hvor bandnavnet kom ifra, men 

mest sannsynlig er det en referanse til at 

Keenan følte seg som et verktøy(=Tool) for 

det amerikanske militæret. Bandet ble stiftet 

i Los Angeles, til tross for at ingen av de tre 

opprinnelige medlemmene var fra California. 

I deres vennekrets var også bassist, og primus 

motor bak Rage Against The Machine, Tom 

Morello. Det faktum at Adam Jones spilte 

i band med Morello på 80-tallet kan man se 

tydelige tegn til i musikken til begge band. 

Dynamikken og gitarriffene er til tider svært 

like. Jones er utdannet som makeup-artist, og 

har jobbet med fi lmer som Terminator 2 og 

Jurassic Park. Danny Carey, derimot, studerte 

musikk og spilte i diverse band. Senere fi kk 

Tool også et fjerde medlem, bassisten Paul 

D’amour, som var med fram til 1995. Da 

førte uoverenstemmelser med bandet, både 

kreative og personlige, til at briten Justin 

Chancellor tok over hans plass. 

Tool ble dannet i april 1991, og i 1992 kom 

deres første utgivelse: EPen Opiate, som 

inneholdt seks sanger. Året etter fulgte de 

opp med deres første album, som de kalte for 

Undertow. Selv om de to første utgivelsene 

ble godt mottatt, var det ikke før deres andre 

album ble utgitt i 1996 at Tool virkelig ble 

allment akseptert i musikkmiljøet. Albumet 

Ænima regnes som en av 90-tallets virkelig 

klassiske hardrock-album, og blir svært ofte 

referert til når kjente musikere skal ramse 

opp sine favorittplater. Albumet har voldsomt 

varierte, men likevel gjennomgående dystre, 

lydbilder. Som alltid er det også svært kreative 

og intelligente tekster, som danner grunnlaget 

for en nærmest komplett metall-plate. Tool 

fi kk således nesten en hit med låta «Stinkfi st», 

som MTV følte seg tvunget til å skifte navn på 

før de sendte videoen over eteren. På grunn 

av diverse uenigheter med plateselskapet 

deres, Volcano, og fordi bandmedlemmene 

var opptatt med andre prosjekter tok det lang 

tid før det etterlengtede tredje albumet ble 

sluppet. Dette skjedde i 2001, men året før 

hadde de sluppet en CD/DVD og CD/VHS 

som het Salival. Denne inneholdt samtlige 

videoer som Tool hadde laget, og en CD med 

live-opptak og noen nye sanger. Det tredje 

albumet fi kk navnet Lateralus, og er kanskje 

enda mer variert og interessant enn de to 

foregående platene. Riffene er mer intrikate, 

taktskiftene skjer oftere, og tekstene er 

enda mer sublime og symbolmettede. For 

er det noe Tool er kjent for er det deres 

intense, mørke og suggerende gitarriff, samt 

dynamikk og taktskifter som mange klassiske 

musikkutøvere misunner dem. 

Politiske ledere, og seksuelle 

overgrep 

Musikalsk er medlemmene i Tool tydelig 

inspirert av progressive kjemper som Led 

Zeppelin, Pink Floyd og King Crimson. Gutta 

i Tool er også gode venner med musikerne 

i sistnevnte band. Siden oppstarten i 1991 

har musikken til Tool vært hard, innovativ, 

melodiøs og veldig spennende vokalmessig. 

Adam Jones’ karakteristiske, repetitive 

gitarriff gjennomsyrer lydbilder som også 

inneholder imponerende trommesoloer og 

svært akrobatiske vokalprestasjoner. 

På toppen av dette har Tool i fl ere år 

benyttet seg av video på konsertene sine, med 

bilder fra videoer som er spesielt laget for 

dette formålet av Adam Jones, eller venner 

av bandet. Dette gjør at konsertene deres 

blir nærmest sagnomsuste, som for eksempel 

konserten de holdt på den oransje scenen på 

Roskilde i 2001. 

Tekstene til Tool er ikke nødvendigvis 

så veldig åpenlyst religiøst eller politisk 

motiverte. Men hvis man tar seg tid til 

virkelig å høre etter hva herr Keenan synger 

om, viser det seg at mannen har en høne å 

plukke med opptil fl ere offentlige instanser. 

Religiøse ledere, det amerikanske forsvaret, 

og politiske skikkelser har alle fått passet 

sitt påskrevet i løpet av de 15 årene Tool har 

spilt sammen. Personlige problemer som 

vokalisten slet med har tydeligvis også blitt 

gjennomgått i løpet av sangskrivingen. Men 

fordi medlemmene i bandet ikke er veldig 

informative når de gir intervjuer, er det ikke 

alltid godt å vite hva som blir sunget om. De 

lar heller fantasien til lytterne få bestemme. 

Et eksempel er låta «Prison Sex», som i følge 

mange visstnok skal handle om hvordan 

Keenan ble mishandlet seksuelt av faren da 

27 

han var yngre. Men så vidt meg bekjent har 

dette aldri blitt bekreftet av hovedpersonen 

selv. Keenans trang til å uttrykke sine følelser 

ovenfor, særlig, politiske ledere får han også 

utløp for i et annet band, nemlig A Perfect 

Circle. Med sine tre album begynner de å få 

nesten like mye erfaring som Tool, og på det 

politiske plan er de på samme tid enda mer 

aktive. 

Utenom sangen «Hush», fra Opiate, har 

gitarist Adam Jones regissert alle videoene til 

Tool. I mange tilfeller har han benyttet seg 

av stop motion-teknikkene han lærte da han 

utdannet seg i Hollywood. Videoene blir av 

mange karakterisert som litt rare, men de er i 

det minste svært kreative, og inneholder mye 

symbolikk som ikke nødvendigvis er enkel å 

dechiffrere. Man kan med god grunn hevde 

at videoene har fått et mer profesjonelt preg 

over seg ettersom Jones har blitt stadig mer 

erfaren. Spesielt deres to videoer til deres 

siste album, Lateralus, er imponerende når 

det gjelder uttrykk og kreativitet. 

Kommer de denne gangen, mon 

tro? 

Selv om lite er avslørt i forhold til utgivelsen 

av deres neste album, er det klart at hele 

albumet er mastret og at det vil bli utgitt 

i enten april eller mai i år. Dette er også 

grunnen til at bandet planlegger en større 

Europa-turne til sommeren, som altså vi 

nordmenn også skal få lov til å oppleve. 

Opprinnelig skulle Tool spille på Norwegian 

Wood i 2002, da de turnerte Europa 

sammen med Ozzfest. Men fordi gitaristen 

til Ozzy Osbourne, Zakk Wylde, fi kk 

ødelagt hånda måtte hele Ozzfest-sirkuset 

returnere til USA. Skuffelsen hos mang 

en Tool-fan, undertegnede inkludert, var 

ganske stor da denne beskjeden kom bare 

én uke før festivalen gikk av stabelen. Men 

forhåpentligvis får historien en lykkeligere 

slutt denne gangen. 

Bilde- og tekstkilder: 

Toolshed.down.net 

www.toolband.com 

www.aperfectcircle.com 

www.tooldiscography.com

kultur: MUSIKKVIDEOER 

Radvis fra venstre: Jonathan Glazers «Rabbit in Your Headlights», Stéphane Sednaouis «Big Time Sensuality», Mark Romaneks «Criminal», Mark Romaneks «Hurt», Chuck Statler 

og Devos Gerald V. Casale «Devo Corporate Anthem», Michel Gondrys «Sugar Water», Spike Jonzes «Sabotage», Spike Jonzes «It’s Oh So Quiet», to bilder fra Michel Gondrys 

«Human Behavior» og Michel Gondrys «Fell in Love with a Girl». 

tekst: Even Onsager 

Even.Onsager@student.uib.no

farger i brann 

Det er nye musikkvideo-DVDer ute. Vår musikkvideokritiker 

er overbevist om at de er interessante, men ikke om at de 

er gode. 

there’s always 10 percent . . . no, make it 5 percent 

of videos that take one back to that fi rst surging 

crest of curiosity, excitement, sensuality, and 

desirability of all good videos. Let us watch these 

videos and let us crackle with excitement and 

burn with color. 

-Douglas Coupland 

Da Douglas Coupland ytret disse ordene var 

musikkvideoen i sine kvisete ungdomsår. De 

fl este musikkvideoer ble laget på video og 

så stygge ut. Antagelig var fem prosent å ta 

i. Sent på åttitallet 

skulle man se ganske 

mye MTV før man 

kom til godbiter som 

Russell Mulcahys 

Duran Duranvideoer, 

Steve 

Barrons video til 

«Take On Me» eller 

ravende sinnsyke saker som Stephen Johnsons 

video til Peter Gabriels «Sledgehammer» 

– laget med hjelp av Aardman Animations. 

Sjansen er på tross av disse godbitene større 

for å treffe på noe bra idag, innimellom Pimp 

My Ride-repriser og The Osbournes. 

TV-gesamtkunstwerk 

Men hva er det egentlig som utgjør en god 

musikkvideo? Ofte har man bare en vag 

følelse av å ha sett noe bra og ofte liker man 

egentlig bare en video fordi man liker artisten. 

Det som ihvertfall er klart er at det er en hel 

del ting som ikke fungerer i musikkvideoer. 

En av disse tingene er gode historier. 

Musikkvideoer med en klar narrativ fremdrift 

er ofte både kjedelige og uinteressante, og 

selv de som er interessante har sjelden en 

konfl ikt/forløsning som i vanlig dramatikk. 

Men hvis musikkvideoer ikke handler så mye 

om historier, hva handler de om da? Som 

jeg skal se på, er fl ere av de mest vellykkede 

musikkvideoene de som har interessante 

bilder, eller baserer seg på tablåer; gjerne også 

med et drømmeaktig tilsnitt. 

Faktisk har musikkvideoer på grunn av 

den manglende narrasjonen blitt en liten 

favoritt for postmoderne teoretikere som E. 

Ann Kaplan og andre som har et inngrodd 

hatforhold til klassisk narrativ fi lm. Formen 

bryter ned kodene for klassisk fortellende 

fi lm, faktisk på en slik måte at fi lmer med 

hurtig tempo og visuelt interessante setpieces 

gjerne blir kalt «musikkvideo-aktige.» 

Etter fl ere år som en av Norges få musikkvideoforskere 

er jeg blitt både herdet og emosjonelt 

avstumpet. Ingen kvinnefi endtlighet sjokkerer 

meg lenger. 

Samtidig er det ikke vanskelig å se parallellene 

til operaens begrep om gesamtkunswerk: På 

samme måte som operaen blandet musikk, 

sang og teater, blander musikkvideoen 

kortfi lm og musikk. 

Det virker som musikkvideoen alltid har 

vært der. Den virker ikke-reduserbar i sin 

fi lmatiske musikalitet. Men alle kunstformer 

kommer fra et sted. Hvis man er velvillig 

kan man spore musikkvideoen tilbake til de 

eldste fi lmmusikalene – ja, helt tilbake til 

operaen for den saks skyld. Men den virkelige 

starten er ikke før A Hard Day’s Night med 

The Beatles, der sangene for første gang ikke 

hadde noen direkte tilknytning til handlingen, 

og der handlingen mellom sangene fremstår 

mer som en unnskyldning for å komme seg til 

neste sangnummer enn noe annet. Parallelt 

med dette vokste video-jukebox-fenomenet 

Scopitone frem, og musikkvideoer ble derfor 

produsert for disse. Interessant nok begynte 

The Beatles og The Kinks å lage frittstående 

29 

• I 2003 slapp Director's Label, en avdeling 

av Palm Pictures tre musikkvideo-DVDer 

gruppert etter regissør. 

• De første ut var Spike Jonze, Michel Gondry 

og Chris Cunningham. 

• Høsten 2005 kom det ut fi re til, denne 

gangen fi kk Mark Romanek, Stéphane 

Sednaoui, Anton Corbijn og Jonathan Glazer 

æren. 

• Atrium benytter denne anledningen til en 

stor artikkel om musikkvideoer med dette 

som utgangspunkt. 

• Mer informasjon: www.directorslabel.com 

og www.palmpictures.com 

musikkvideoer i 1966 og 67, men da ble 

lipsync allerede sett på som gammeldags. Slik 

ser fi lmene A Hard Day’s Night og Help! mer 

ut som musikkvideoer enn musikkvideoen 

«Strawberry Fields Forever» gjør. Det hindret 

imidlertid ikke neste generasjon i å bruke 

lipsync, faktisk tok de språket fra fi lmene til 

Beatles og ikke musikkvideoene. På 1970tallet 

var musikkvideoer noe for spesielt 

interesserte. Videoer ble enten laget av veldig 

store artister som Queen, eller av veldig små 

artister som The Residents, Devo og Talking 

Heads. Ikke før MTV 

ble opprettet i 1981 ble 

det et virkelig marked 

for musikkvideoer, og 

musikkvideoen begynte 

å fi nne sitt klisjéfylte 

og intetsigende, men 

morsomme jeg. 

Alle kunstarter har sin 

uttalte gullalder. Norsk malekunst hadde 

for eksempel sitt 1880-tall. Men innen 

musikkvideoer er gullalderen implisitt 1990tallet. 

Mark Romanek hadde dette å si nylig 

til Paste magazine: «Expectations are low now. 

At a peak point, during the mid-to-late 90’s 

expectations were very high. Now they’re 

been lowered systematically, so no one 

expects anything.» 

Veien frem til Gullalderen var regissørenes 

like mye som artistenes. 

Gullalderen 

I 1993 kom Michel Gondrys «Human 

Behavior» (Björk), og året etter Mark 

Romaneks «Closer» (Nine Inch Nails), Steve 

Hanfts «Loser» (Beck). For de som var vant til 

puddelrockvideoer og håpløse dansetrinn fra 

lettkledde popbabes, må det ha sett ut som 

man var havnet på en annen planet. Björk går 

rundt i halvveis dukkefi lm/halvveis naturlig 

verden, og ender til slutt opp med å bli spist av

The Residents’ nifse «Hello Skinny» av Graeme Whifl er. 

The Residents var blant pionérene innen musikkvideoen. 

Hvis du lurer på hvordan et «nittitalls-gummi-couturehelvete» 

ser ut, vet du det nå. En Vogues «Free Your 

Mind» av Mark Romanek. 

A Hard Day’s Night, med The Beatles i hovedrollene, 

regissert av Richard Lester. Denne fi lmen ble 

skoledannende innen musikkvideogenren. 

Propagandas «Dr. Mabuse» regissert av Anton Corbijn. 

De ekspressive detaljene er ett av Corbijns varemerker 

som fotograf og regissør. 

Depeche Modes «Behind the Wheel». Anton Corbijn 

gjør ikke noe forsøk på å skjule Fellini-inspirasjonen. 

en gigantisk teddybjørn; Trent Reznor i NIN 

er i et mystisk rom befolket av surrealistiskinspirert 

kunst og fransk stumfi lmestetikk; og 

Beck rapper i et slags collageunivers befolket 

av en djevel som vasker bilvinduer med 

blod, en kiste som beveger seg uten hjelp og 

cheerleadere på kirkegården. 

Ikke bare var iscenesettelsene merkverdige, 

men videoene så bra ut. Både Romanek, 

Gondry og Hanft brukte ordentlig 16- eller 

35-millimeter fi lm, ikke video som var 

standarden. Det skulle heller ikke ta lang tid 

før denne generasjonen fi kk posisjoner innen 

bransjen, og før det ble enda fl ere av dem. 

«Human Behavior» spesielt åpnet opp døren 

for at ukommersielle videoer kunne vises på 

tung rotasjon på MTV uten et kjent navn 

(disse var både Björks og Becks respektive 

debutsingler som soloartister) og uten fokus 

på bandfremføring eller dans. 

Utover 1990-tallet kom det fl ere og fl ere 

dyktige regissører inn i bildet. Spike Jonze, 

Jonathan Glazer, Chris Cunningham, 

Stéphane Sednaoui, Roman Coppola, Dawn 

Shadforth og Floria Sigismondi debuterte 

alle i denne perioden. I tillegg fortsatte de 

dyktige 80-tallsregissørene Anton Corbijn, 

Jean-Baptiste Mondino og David Fincher 

ufortrødent med å lage gode videoer. 

Auteurene 

Felles for alle disse regissørene er at de 

etablerte egne stemmer. Å karakterisere alle 

de nevnte her blir altfor omfattende, men for 

å si det kort og greit: De unngikk stort sett 

den narrative videoen og benyttet seg istedet 

av andre former og disipliner for å si noe nytt 

og unikt, det være seg egenartede visuelle 

universer, pastisj, skrekk, Kafka-inspirasjon 

eller animasjon. 

I 2003 hendte noe av det viktigste i 

musikkvideoens historie. Det kom ut tre 

DVDer med musikkvideoer gruppert etter 

regissør. Michel Gondry, Spike Jonze og 

Chris Cunningham var de første ut, og ifjor 

høst kom det ut fi re til: Anton Corbijn, Mark 

Romanek, Jonathan Glazer og Stéphane 

Sednaoui. Disse syv er så langt de eneste 

som har fått dedisert retrospektive luksus- 

DVDer til karrierer som stort sett består av 

musikkvideoer. 

At Spike Jonze, Michel Gondry og Chris 

Cunningham ble de tre første i denne serien 

burde ikke ha kommet som noen overraskelse 

på noen. De har rett og slett laget noen av 

de beste musikkvideoene noensinne. Hvis 

du møter noen som mener at dette var 

urettferdig og som vet hvem som heller 

burde fått æren av en luksus-DVD, er sjansen 

stor for at de a) ikke har peiling, eller b) er 

kranglete. 

30 

Michel Gondrys kreative omgang med 

teknikk vises i fl ere videoer. Foruten nevnte 

«Human Behavior», er Cibo Mattos «Sugar 

Water» noe av det mest kompliserte som 

noensinne har blitt vist som en musikkvideo. 

Videoen er en split-screen-visning der 

venstre side viser historien forlengs og 

høyre viser historien baklengs. Jeg har sett 

den minst 20 ganger og jeg er fremdeles 

usikker på elementer i handlingsforløpet. 

Denne kombinasjonen av kreativ teknikk og 

uventede og tildels abstrakte plot er antagelig 

det lettest gjenkjennelige med Gondrys stil. 

Spike Jonzes idéer baserer seg på sin side ofte 

på perfeksjonerte genreøvelser. Beastie Boys’ 

«Sabotage» er laget som en åpningvignett 

til en fi ktiv 1970-talls politiserie, komplett 

med brunlige 16-millimetersbilder, perfekte 

kostymer og solbriller og store bokstaver 

i tittelen. Björks «It’s Oh So Quiet» er et 

musikalnummer med dansende mennesker 

i gatene, løping oppetter veggen og kreativ 

bruk av paraplyer i solskinn. Denne videoen 

siterer hele musikalgenren, fra Busby 

Berkeley via Singin’ in the Rain til Paraplyene 

i Cherbourg. 

Chris Cunninghams videokarriere begynte 

for alvor i 1997 med Aphex Twins «Come 

to Daddy.» En hær med småbarn med like 

ansikter som Aphex Twin/Richard D. James 

som terroriserer et forfallent bystrøk virker 

rett og slett usannsynlig nifs ni år etter. 

Dette fi kk til og med Madonna til å legge 

merke til ham, og hun rekrutterte ham til 

«Frozen», en dyr fl opp som likevel ser veldig 

bra ut. Cunningham brukte de neste årene til 

Portisheads «Only You» – en uvirkelig vakker 

mystisk undervannsvideo – og oppfølgeren 

til «Come to Daddy», «Windowlicker.» 

Når det gjelder de fi re neste DVDene får 

man en uungåelig følelse av at utgiverne går 

nedover listen fra de beste til de nest beste. 

Det blir snart klart at dette er mer enn en 

følelse. 

Traumer og gummicouture 

Førstemann ut er Mark Romanek. Ikke 

bare er han innbegrepet på en dyktig 

videoregissør for mange – her er det fristende 

å bruke Pierre Bourdieus begrep om den 

borgerlige smaken – han er den Coldplay, 

Linkin Park og Jay-Z kontakter hvis de vil 

ha noe «kunstnerisk». Mye av grunnen til 

dette er Nine Inch Nails nevnte «Closer.» 

Denne potente cocktailen av psykoanalytiske 

traumer og arketyper, surrealistisk kunst og 

S&M ble ikke forbigått i stillhet. Spike Jonze 

har uttalt at den er en personlig favoritt. 

Ikke uventet ble den sensurert av MTV (noe 

som er som et kvalitetsstempel å regne). 

At mange av tablåene er stjålet direkte

fra kunstverk av Francis Bacon, Joel-Peter 

Witkin, Ruth Thorne Thompson og Rudolf 

Hausner derimot, ble forbigått i stillhet av de 

fl este. Likevel fungerer videoen grunnet den 

voldsomme visuelle energien. Den virker 

ute av kontroll, noe som er nøyaktig den 

kvaliteten NIN og Romanek var ute etvvter. 

Det blir imidlertid klart etter bare å ha 

sett litt at det er langt mellom drammene. 

Romanek har selv sagt at han ikke ville ha 

med noe før 1992, dels fordi han da laget 

videoer for indieartister – blant andre Robin 

Hitchcock – med lave budsjetter. Det er 

Romanek som har valgt ut hvilke videoer som 

skal være med og han gjør selvsagt som han 

vil, men det betyr ikke at vi trenger å bifalle 

valget. I stedet for hva han nå har laget før 

1992 kastes vi rett ut i en glætt sorthvittvideo 

til k.d. langs «Constant Craving» og nittitallsgummi-couture-helvete 

på catwalken i En 

Vogues «Free Your Mind.» Førstnevnte skal 

visstnok ifølge Romanek ha handlingen 

lagt til premièren på Samuel Becketts Mens 

Vi Venter på Godot i Paris i 1953. Hva som 

fi kk Romanek til å gjøre dette er uklart, 

men videoen ser utrolig lite autentisk ut, og 

Romaneks eget utsagn om at han tror Beckett 

ville hatet den er nok dessverre helt riktig. 

«Free Your Mind,» på sin side, burde vises i 

skolen som et skrekkeksempel på hvorfor du 

ikke skal følge trender slavisk, og hvordan 

fremstå som mer latterlig enn Limahls frisyre 

etter ti år. 

Plagiat eller appropriering 

Hvis resten av DVDen hadde vært på 

dette teknisk vellagde, men sjelløse og 

uinteressante, nivået, hadde dette vært en 

nitrist affære, og det er da mye fra Romaneks 

karriere som virker tamt og fl att. Madonnas 

«Rain» og «Bedtime Story» fremstår som 

intetsigende. Ikke engang den utstrakte 

plyndringen av surrealistisk kunst i «Bedtime 

Story» kan redde dette surrealistiske sci-fi - 

dilldallet. Det samme kan sies om Nine Inch 

Nails’ «The Perfect Drug» med sin fi n-de-siècle 

design og absintdrikking. «Can’t Stop» med 

Red Hot Chili Peppers er igjen resirkulert 

billedmateriale, denne gang fra kunstneren 

Erwin Wurm, mens David Bowies «Jump 

They Say» er en samling visuelle sitater fra 

blant annet Chris Markers fi lm La Jetée og 

Kubricks 2001 og nærmest uten egenverdi. 

Janet Jacksons «Got ‘til It’s Gone» har samme 

problemet, den ser fi n ut og ikke så mye mer. 

Michael og Janets «Scream» har ikke engang 

den kvaliteten, det eneste den oppnår er å se 

dyr og billig ut på en gang. 

Heldigvis er det mer. 

Romaneks fulltreffere 

Det er nemlig to videoer til på denne DVDen 

som rettferdiggjør hele utgivelsen. Fiona 

Apples «Criminal» er den ene. Videoen 

foregår dels på en fest, dels morgenen etter, 

og den er fotografert så Fiona får røde øyne 

som i snapshots tatt med blitz (dette er 

faktisk mulig så lenge du bruker en liten nok 

lyskilde). Dette gir et voyeuristisk preg som 

blir forsterket av at Fiona er svært ung og har 

lite klær på seg. Videoen prøver likevel ikke å 

være noen skandalevideo, den utfyller snarere 

teksten – som omhandler det å føle seg som 

en forbryter fordi man har tatt for seg på 

Musikkvideoen virker 

ikke-reduserbar i sin 

fi lmatiske musikalitet. 

sjekkemarkedet – og scenen der Fiona ligger 

i badekaret sammen med en gutt og har et 

småsleskt fl ir om munnen, står i grell kontrast 

til scenene som tydeligvis er morgenen etter 

når hun våkner. Bondeangeren er til å ta og 

føle på. En nesten perfekt video. 

Den neste er Johnny Cashs «Hurt.» Denne 

musikkvideoen var det siste Johnny Cash spilte 

inn før han døde. Den viser ganske enkelt 

en gammel, skjelvende og syk mann som 

fremdeles har en stemme og tilstedeværelse 

av en annen verden. En forsiktig bruk av 

stilleben-motiver – blant annet vin og frukt 

– for å vise livets forgjengelighet er det eneste 

gimmicket i begynnelsen av videoen, og det 

fungerer på grunn av den gamle mannen som 

sitter der og synger med denne intensiteten. 

Et stykke uti begynner Romanek å sy inn 

gamle TV-opptredener og fi lmer Johnny 

spilte i i løpet av livet, og det er helt utrolig 

rørende. At et gammelt bilde av Johnny Cash 

mens han synger linjen «what have I become?» 

skulle kalle på tårekanalene, er nesten like 

usannsynlig som at en sang skrevet av Trent 

Reznor/Nine Inch Nails om kjærlighet og 

heroin skulle markere konklusjonen på 

Johnny Cashs karriere. Men kulturens veier 

31 

er uransakelige, og Romanek fortjener å bli 

husket for å ha laget et så verdig punktum på 

en så verdig karriere som Johnny Cashs. 

Fotografen 

Nederlandske Anton Corbijn har lagt seg 

på en helt annen utvelgelsesprofi l enn 

Mark Romanek. Han har valgt en warts 

and all-tilnærming, og har inkludert sine 

tidligste arbeider på tross av tekniske og 

innholdsmessige svakheter. Dette er et heldig 

valg, selv om den tidligste videoen er en 

litt teit tysk hiphopvideo som er fryktelig 

konvensjonell. Corbijn fant imidlertid formen 

fort, og har ikke forandret seg nevneverdig 

etter sin første ordentlige video, Propagandas 

«Dr. Mabuse» fra 1984. De mørke og tunge 

sorthvittbildene, antagelig fi lmet i super-8 

eller 16mm, sitter som støpt til den tilsvarende 

mørke musikken. 

At Corbijn er fotograf like mye som 

regissør blir til tider tydelig. Hans bilder har 

prydet platecovrene til Depeche Mode og 

U2, og i Depeche Modes tilfelle har han også 

fungert som en image-skaper. Dette stilige 

preget går som en rød tråd gjennom hele 

DVDen. Det er rett og slett mye pent å se på 

her. Det betyr likevel ikke at alt er så veldig 

bra. Med endel av videoene hans, spesielt 

de som er fi lmet i super-8, later Corbijn til 

å mene at ganske fi ne bilder fi lmet i super- 

8 er nok, og at rufsete bilder gjør opp for 

manglende idéer. Det er mulig det var slik på 

1980-tallet da det å lage en video på ordentlig 

fi lm var et statement i seg selv. Men det blir 

pinlig tydelig noen ganger at han har få gode 

idéer. 

Det er heldigvis noen unntak. U2s 

«Electrical Storm» har endel uforglemmelige 

bilder som går langt utover det rent stilige. 

Det samme gjelder Depeche Modes «It’s No 

Good,» der et talentløst band av sleskinger 

med glitterdresser opptrer på en sliten klubb 

i New York. Depeche Mode spiller på en 

måte her parodiversjonen av seg selv, og er 

muligens en kommentar til at de på dette 

tidspunktet hadde holdt på i over 15 år. 

Men aller best er «Opus 40» med Mercury 

Rev. I denne underlige videoen har vokalist 

Jonathan Donahue på seg noe som ser ut 

som en romdrakt og han ser ut til å være 

fanget i den ene enden av rommet. Den 

nydelige sorthvitt-fotograferingen passer 

her perfekt til sangen og videoen fremstår 

som en avantgardistisk ballett nesten uten

evegelse. Det er nesten umulig å forklare 

denne videoen, den må bare sees. 

Minst én kjempefi n video 

Stéphane Sednaouis regissørkarriere 

eksploderte i 1991 med Red Hot Chili Peppers 

«Give It Away.» Den merkverdige fi lmingen 

og elleville bruken av zoomlinse klarer å 

fange opp bandets og sangens energi, og 

den virker inspirerende sprø. Etter dette har 

Sednaoui laget et vell av videoer, mange fl ere 

enn de som er inkludert på DVDen, de fl este 

av dem gode. U2s «Mysterious Ways» er en 

vakker liten video fra Marokko med en subtilt 

god billedbruk. Björks «Big Time Sensuality» 

er en liten klassiker der Björk danser på et 

lasteplan på en bil som kjører gjennom New 

York. Nesten genialt enkel, den fanger opp 

Björks energi og tilstedeværelse på en nesten 

perfekt måte. Alanis Morrisettes «Ironic» er 

på samme måte en av Sednaouis mest kjente 

videoer, der den viser fi re Alanis’er som kjører 

bil sammen. «Det er en kjempefi n video» sier 

Erlend Loes hovedperson i Naiv. Super. og det 

er vanskelig å være uenig i dette. 

Stéphane Sednaoui mangler dessverre noe 

av de store høydene som de andre har på sine 

samlinger. Imidlertid er det ingen dårlige 

videoer her slik det er både på Romanek- og 

Corbijn-utgivelsene. Noe av det beste her er 

faktisk bonusmaterialet: En animasjon laget 

til Björks «Army Of Me» er fullt på høyde 

med Michel Gondrys klassiske offi sielle 

video. Skumle små spøkelsesaktige vesener 

som beveger seg i mønstre er på en måte det 

jeg alltid har sett for meg når jeg har hørt på 

Björks sang. 

Kafka i tunnelen 

Hvis Jonathan Glazer aldri hadde laget noe 

annet, burde han likevel ha blitt husket 

for videoen til UNKLEs «Rabbit in Your 

Headlights.» Etter fl ere år som en av Norges 

få musikkvideoforskere er jeg blitt både 

herdet og emosjonelt avstumpet. Ingen 

kvinnefi endtlighet sjokkerer meg lenger a 

og selv ikke hittil usette kvalitetsvideoer 

går ordentlig inn på meg. Det var til jeg så 

«Rabbit in Your Headlights.» 

Denne pinefulle musikkvideoen er av 

mytologisk støpning, og hadde det eksistert 

biler og tunneler på de gamle grekeres tid, 

skulle det ikke forundre meg om Myten 

om [sett inn navn som slutter på -os eller - 

us her] kunne fortont seg omtrent slik. 

Videoen handler om en mann, spilt av den 

franske skuespilleren Denis Lavant, som går 

gjennom en tunnel. Han er sint og mumler. 

Mercury Revs «Opus 40» av Corbijn. 

Tonene til sangen er bare et lydspor i tillegg 

til fi lmlydene (gassing, bremsing, mumling 

etc.) og understreker den triste og resignerte 

stemningen. Plutselig blir han påkjørt. Etter 

en stund reiser han seg, usannsynlig nok 

uskadd. Han går lengre, og han er sintere. 

Han blir påkjørt igjen, denne gang i større 

hastighet. Han reiser seg, går videre og 

Bondeangeren er til å ta 

og føle på. 

fortsetter å mumle. Vi kan se at han er full 

av rifter og sår. En bil sakker farten og prøver 

å snakke med ham: han svarer ikke, men 

fortsetter bare å gå. Men så, plutselig, stopper 

han opp. Det virker som han har fått en idé. 

Musikken blir mer dramatisk, han strekker 

armene ut og bilen som er iferd med å kjøre 

i ham eksploderer mens mannen står stille, 

urørlig. 

Den usannsynlige situasjonen hovedpersonen 

er satt inn i, er Kafka verdig. Og 

nettopp Kafkas marerittlogikk er nok den 

mest naturlige referansen her. Den navnløse 

mannens situasjon er ikke helt ulik Josef Ks 

uforståelige situasjon. Den store forskjellen 

32 

er naturligvis at der Josef K dør «som en 

hund» vinner Glazers navnløse mann over 

elementene og vinner en nær sagt exodusaktig 

seier over sin egen situasjon. 

Ikke noe annet sted i musikkvideoens 

verden freser det mer i spenning eller brenner 

mer i farger. 

Stå på krava, for faen 

Mens jeg ser denne videoen og tenker på 

Couplands ord, kommer jeg på all den driten 

man må se for å komme så langt. Kanskje det 

bare er dumt å kritisere Mark Romanek for å 

plyndre fra bøker om surrealisme når Diane 

Martel b fi nnes der ute? Eller kanskje det er 

på tide å slutte å bli kjempeoverrasket hver 

gang det blir laget en god musikkvideo? Nei. 

Kanskje det heller er på tide å ta den ordentlig 

på alvor, og ikke la juks passere som ikke ville 

passert innen en annen kunstform. Se dét 

ville være noe nytt. 

a OK, dette er ikke helt sant, se neste sak. 

b Se neste sak.

kultur: MUSIKKVIDEOER 

a hell of one’s own 

tekst: Even Onsager 

Even.Onsager@student.uib.no 

«Det fi nnes et eget sted i helvete for kvinner som ikke hjelper hverandre», heter 

det. Om noen år kommer det spesielle stedet i helvete til å være fullt av kvinnelige 

musikkvideoregissører. 

Noe av det mest mystiske ved moderne 

musikkvideoer er det nesten totale fraværet 

av kvinnelige regissører. Hva dette skyldes, 

kan man bare lure på. Kvinner har aldri 

stått i kø for å bli spillefi lmregissører heller, 

og gode fi lmer laget av kvinner kan man 

dessverre telle på få hender, og det er selv 

hvis man teller mindre kjente regissører som 

Ida Lupino, Agnès Varda og Maya Deren. 

Bunner det i manglende aksept i miljøet? 

Eller er det manglende interesse for yrket fra 

kvinners side? 

De gode 

Det er uansett svært få av dem. Men det 

er nok like greit. Med slike videoer som 

kvinnelige musikkvideoregissører lager, er 

det nesten en fordel. Dårlige, konvensjonelle, 

sjåvinistiske og uinteressante – menn lager 

stort sett bedre musikkvideoer. 

Det er selvsagt noen unntak. Dawn 

Shadforth har laget fl ere gode, da spesielt 

Kylie Minogues svevebilfuturistiske «Can’t 

Get You out of My Head» og Molokos fl otte 

glitterdisco i «Sing It Back». Det er også fl ere. 

Maria Mochnacz’ videoer for P.J. Harvey 

er interessante iscenesettelser av Harveys 

scenepersona. Floria Sigismondi er sammen 

med Shadforth av de fremste regissørene i 

deres generasjon, med blant annet The White 

Stripes’ «Blue Orchid», Fiona Apples «O’ 

Sailor», samt fl ere Marilyn Manson-videoer 

på CVen. 

Så blir det tynnere i rekkene. 

Humørløs puppefi ksering 

Dette ville det forsåvidt ikke vært noe 

rart med. Det som er betydelig verre er at 

kvinners fremste betydning på skapersiden 

En video laget av en kvinne. Kylie 

Minogues «Spinning Around». 

av musikkvideofeltet er som garantister 

for videre fremstilling av kvinner som 

rene sexobjekter. Slik bidrar de til å sette 

kvinnekampen 20 år tilbake i tid. I Dawn 

Shadforths «Can’t Get You out of My Head» 

(2000) er sexy dansing og kropp en viktig 

ingrediens, men det er gjort med humør, 

skaperglede og oppfi nnsomhet. I Shadforths 

senere Kylie Minogue-video «Spinning 

Around» (2004) er mesteparten av humøret 

borte og er erstattet av stadige nærbilder 

av Kylies rumpe og pupper i en særdeles 

konvensjonell discosetting. Så vi ikke Kylies 

pupper på nært nok hold sist? Jeg synes å 

huske en eksepsjonelt dyp utringning i «Can’t 

Get You out of My Head», men det var visst 

ikke nok for Shadforth. Den mest påkledde 

Kylie-videoen (der hun har langbukser og 

skjorte), derimot, ble symptomatisk nok 

laget av en mann. 

Filmatisk lapdance 

Men eksemplene er mange. Sofi a Coppolas 

video til The White Stripes’ «I Just Don’t Know 

What to Do with Myself» viser en bikinikledd 

Kate Moss som danser alene og utfordrende 

gjennom hele videoen. Tanker som «hva 

har dette å gjøre med sangen?», «hvorfor 

danse utfordrende alene på en scenelignende 

anretning uten tilskuere?» melder seg med 

alarmerende hyppighet. Svaret er opplagt: 

Det handler om å konstruere et «spectacle» 

for det mannlige blikket, en slags fi lmatisk 

mediert lapdance, eller for å si det rett ut: 

Mykporno. Det er heller ingen forstyrrende 

mannlige elementer i videoen – ikke engang 

Jack White er å spore – og det virker nesten 

som om videoen er laget for å illustrere 

feministisk fi lmteori og hvorfor kvinner på 

fi lm alltid er der for å bli sett på. 

En video laget av en kvinne. N*E*R*Ds «Lapdance». 

Diane Martel har laget fl ere av de mest 

objektifi serende – for ikke å si fornedrende 

– hiphop-videoene noensinne, blant annet 

N*E*R*Ds «Lapdance», en video som 

zoomer inn på kjønnet til fl ere toppløse 

strippere (som riktignok har g-strenger på). 

Den fremstår som en dårlig og særdeles lite 

pirrende pornofi lm, komplett med uinspirert 

«girl-on-girl action». Hvis man ikke er typen 

som får utløsning bare å se en brystvorte, 

anbefaler jeg heller å se pornofi lm. Det er 

mye bedre, og ikke minst, det utgir seg ikke 

for å være noe annet enn det det er. 

Værsåsnill? 

Hva skyldes det så at kvinner lager like 

seksualiserte videoer som menn? Igjen er det 

bare spekulasjoner. En plan om å være best 

i klassen på det som tradisjonelt er menns 

arena er én mulighet. Men er det et mål å 

innta menns arena hvis man bare har lyst til å 

gjenta deres feil? 

Jeg mener ikke det. Tanken bak for 

eksempel en idé som kjønnskvotering 

er at kvinner skal kunne bidra med noe 

spesielt innen feltet, noe annet enn en ren 

mannsdominans ville frembrakt. Slik er 

det ikke innen musikkvideobransjen idag. 

Kvinner representerer ikke noe alternativ. 

Jeg forventer ikke at fremstilling av 

kvinner som sexobjekter i musikkvideoer 

skal forsvinne i nærmeste fremtid. Men det 

må være lov til å forvente at kvinner i det 

minste ikke skal stå på barrikadene for mer 

sexfi ksering. 

Jeg trenger egentlig ikke å bry meg. De 

kommer til helvete uansett. 

En video laget av en mann. Kylie Minogues 

«Come into My World».


foto: Espen Kjelling 

foto: Mikkel Cappelen Smith 

34

kultur: MUSIKK 

vi dansar som robotar 

Synther, søksmål, sykler, tysk etterkrigsidentitet og roboter. Kraftwerk er ikke helt som 

andre band. 

tekst: Jan Magnus Weiberg-Aurdal 

jnmgns@gmail.com 

De har blitt kalt den elektroniske musikkens 

gudfedre. De knyttes til fødselen av hiphop. 

Og de er sagt å være minst like viktige 

som selveste The Beatles i musikkhistorisk 

sammenheng. Alt dette til tross, Kraftwerk 

er samtidig et av verdens mest anonyme og 

myteomspunnende band. De gir sjelden, 

eller aldri, intervjuer, de har kun gitt ut to 

ordinære studioalbum de siste 20 årene, 

og de saksøker tidligere bandmedlemmer 

som skriver sine memoroarer. Men hvordan 

begynte egentlig det hele? 

Den tyske lyden 

Inspirert av samtidskunstere som Rainer 

Werner Fassbinder (fi lm) og Joseph Beuys 

(billedkunst), som i etterkrigstidens Vest- 

Tyskland skapte den nye tyske kunsten, 

ønsket Düsseldorf-guttene Ralf Hütter og 

Florian Schneider på slutten av 1960-tallet å 

bidra til den voksende tyske nykulturen. Der 

hvor Fassbinder og Beuys sa noe om hvordan 

det «nye» Tyskland så ut på fi lmlerretet og i 

malerier, var det ingen som foreløpig sa noe 

klart om hvordan Tyskland hørtes ut. 

Under navnet Kraftwerk tok 

Hütter og Schneider utgangspunkt i 

samtidskomponisten Karlheinz Stockhausens 

revolusjonerende elektroniske komposisjoner. 

Men i stedet for rene lydkunst/eksperimenter 

(Stockhausen er Tysklands svar på Arne 

Nordheim), tok Kraftwerk den elektroniske 

musikken et steg videre. De kombinerte 

den nye teknologien med egenartet og 

genuin låtskriving, en stil av Kraftwerk selv 

døpt til «technopop» på slutten av 1970tallet. 

De lagde bevisst musikk på maskiner: 

synthesizere, trommemaskiner og vocodere, 

men skammet seg ikke over det. Dette 

var ganske radikalt i forhold til datidens 

musikknormer. 

Kontroversiell kvartett 

Deres uhemmede synthesizer- og 

trommemaskinfl ørt ble ikke bare tatt i mot 

med åpne armer i Tyskland og Europa 

35 

for øvrig. 1970-tallet var punkens tiår, 

med tilhørende opponering, langt hår, 

utagerende sceneshow og ikke minst masse 

gitarer. Kraftwerk var på mange måter det 

totalt motsatte: med sitt korte hår, rene 

konservative klesstil og image, minimalistiske 

sceneshow og ikke minst deres elektroniske 

instrumentbruk. En britisk musikkanmelder 

skrev faktisk en gang på 70-tallet at Kraftwerks 

musikalske tendenser kom til å bli «the death 

of music». 

De første skivene Schneider og Hütter ga 

ut under Kraftwerk-navnet, var riktignok 

ingen store hits, verken da de ble gitt ut eller 

i ettertid. Kraftwerk, Kraftwerk 2 og Ralf und 

Florian var eksperimentelle album, nesten 

jazzimprovisjonistiske i sin fremtoning. Og det 

var heftig bruk av både trommer, bassgitarer 

og ikke minst fl øyter (!). Ikke så veldig 

«technopop», med andre ord. Det var først da 

Autobahn kom ut i 1974, og perkusjonistene 

Karl Bartos og Wolfgang Flür ble hanket inn 

som forsterkninger at snøballen begynte å

ulle. Borte var fl øytene og jazzinfl uensene; 

nå var det synther og elektronikk som ble 

prioritert, samt et klarere fokus på en mer 

helhetlig kunsterisk fremtoning og image. 

Etter dette fulgte tre album som står som 

ubestridte klassikere i musikkhistorien; Radio- 

Activity (1975), Trans-Europe Express (1977) og 

ikke minst The Man Machine (1978). Dette er 

alle tre album som ikke bare infl uerte datidens 

oppvoksende musikere, men også artister og 

kunstnere utover 80- og 90-tallet og frem til 

vår tid. Den gryende new wave-scenen i 

England trykket Kraftwerk til sitt bryst mot 

slutten av 70-tallet og utviklet seg senere, i takt 

med Kraftwerk selv, til den mer rendyrkede 

elektroniske sjangeren synthpop. I USA 

derimot var det de første hiphopartistene, 

med electro funk-ikonet Afrika Bambaataa 

i spissen, som lot Kraftwerk bane vei for en 

revolusjonerende endring i produksjonen av 

hiphop. Hans gjennombruddssingel Planet 

Rock fra 1982 hadde faktisk fl ere samples 

fra Kraftwerks låter, deriblant Trance Europe 

Express, noe Hütter & co i følge ryktene 

fortsatt er irriterte over. 

Legger man til at det i de påfølgende årene 

fulgte videre utviklinger i sjangere som house, 

techno, acid jazz, dancepop, drum’n’bass, 

samt rock og pop – alle indirekte eller direkte 

infl uert av Kraftwerk – skjønner man hvilken 

enorm påvirkning de har hatt. Det fi nnes 

ikke en eneste artist som i ettertid har brukt 

elektroniske instrumenter som ikke har 

Kraftwerk å takke, på en eller annen måte. 

Roboter og futurisme 

Kraftwerks album hadde som regel sentrale 

temaer de sirklet rundt, gjerne teknologi og 

det moderne urbane liv. Autobahn kretset for 

eksempel mye omkring det å kjøre bil, Trance 

Europe Express omhandlet togturer på den 

trans-europeiske jernbanen, mens The Man 

Machine hadde både roboter, retrofuturisme 

og forholdet mellom mennesker og teknologi 

som nøkkeltemaer. 

Sistnevnte skive inneholder også den utsøkte 

singelen The Model, av mange karakterisert 

som en av musikkhistoriens mest perfekte 

poplåter, hva struktur og melodi angår. Her 

fi nnes også den utrolig fengende The Robots, 

hvor Kraftwerk selv synger We are the robots, 

som en ironisk kommentar til det synet 

mange hadde av dem; nemlig at de lagde 

kald, robotisk musikk og at de selv var som 

roboter. Denne ironiseringen tok Kraftwerk 

enda lengre, da de kort tid etter fi kk laget fi re 

robotkopier av seg selv som de hyppig brukte 

på pressebilder og konserter. Det hendte for 

36 

eksempel ofte at disse dukkene ble plassert 

fremst i publikum og på scenen, senest under 

den siste turneen i 2003-2004. 

Albumet Computer World fra 1982 viser 

litt av den forutseende futurismen som 

Kraftwerk hadde, med sin tunge tematikk 

omkring forholdet mellom mennesker og 

datamaskiner. Coveret avbilder faktisk også 

en datamaskin, noe Kraftwerk altså gjorde 

mange år før datamaskiner ble vanlig i 

musikkproduksjon. Og selvsagt lenge før 

hjemmemaskiner og Internett ble dagligdagse 

ting. 

Sykkelfreaks 

Kommunikasjon har alltid vært et meget 

viktig moment for Kraftwerk, med låter 

som kretser rundt tog, biler, radio og 

datamaskiner. Men kommunikasjon er ikke 

bandets sterkeste personlige side. De har blitt 

notorisk kjent for sin anonymitet omkring 

sitt personlige liv, og dertil fått påstemplet en 

del merkelapper, som blant annet sære, gale, 

sky og fanatiske. 

Gale er de nok ikke, men litt spesielle må 

de kunne sies å være, i hvert fall Hütter og 

Schneider, som er de to lederne i bandet. 

Det er for eksempel et faktum at det nesten 

er umulig å komme i kontakt med dem i

forbindelse med intervjuer og lignende. Men 

det er ikke bare vanskelig for pressen å oppnå 

kontakt, også Kraftwerks eget plateselskap 

har ikke en gang et direkte telefonnummer 

eller e-mail til dem. Det sies at hvis de ønsker 

kontakt, må representanter fra plateselskapet 

stå utenfor Kraftwerks studio i Düsseldorf, 

kalt Kling Klang Studio, og vente til en av de 

dukker opp. 

Til dels fanatiske (i ordets milde form) 

kan de vel også kalles. På begynnelsen av 80tallet 

oppdaget nemlig Kraftwerk sykkelen, 

og ble bergtatt av både dens dynamikk og 

treningsmuligheter. Dette resulterte i at de 

utover 80-tallet brukte mer og mer tid på 

sykkel, fremfor i studioet. Derfor gikk det 

også hele fem år mellom Computer World 

(1981) og Electric Café (1986), usedvanlig tregt 

til Kraftwerk å være som frem til da hadde 

gitt ut skiver stort sett hvert år. Unntaket 

var singelen Tour de France fra 1983, som 

naturlignok omhandlet sykkeløpet med 

samme navn. 

Han var en robot 

Den økende tregheten i studio, intern 

krangling, samt reservasjonen hos Hütter 

og Schneider mot å turnere så mye, fi kk 

etterhvert både Flür og Bartos til å takke for 

seg, henholdsvis i 1987 og 1991. Med unntak 

av remiksalbumet The Mix (1991), hvor en 

del av de gamle hitsene fi kk en ny overhaling, 

skulle det gå nærmere 20 år før Kraftwerk 

slapp noe nytt materiale. 

Nevnte Flür fi kk forresten både Hütter og 

Schneider på nakken i 2000 da han slapp sin 

autobiografi I Was a Robot, hvor han åpent 

deler sine opplevelser med bandet fra 1970tallet 

og frem til han sluttet. I boken blir 

det blant annet hevdet at det var Flür som 

sto bak innovasjonen av de elektroniske 

trommepadene som Hütter og Schneider 

senere tok patent på. I tillegg blir det såklart 

lagt ut en del om hvor vanskelige og sære de 

to gjenværende medlemmene var. 

Boken resulterte i søksmål mot Flür fra 

Hütter og Schneider, som 

hevdet han serverte løgner. De 

tapte imidlertid søksmålet, 

og Flür kunne slippe sin 

bok på markedet. Denne 

boken bidro selvsagt til 

de stadige voksende 

mytene om bandet. 

Kraftwerk returns 

Om mytene er sanne 

eller ei, så svarte i 

hvert fall Kraftwerk 

kraftig de som mente 

at de var ferdige som 

band, med Tour de 

France Soundtracks i 

2003. Et album hvor 

den gamle hiten «Tour 

de France» blir tolket på 

utallige nye måter, samt 

supplert med en del helt 

ferske låter. Og sammen med 

de to nye bandmedlemmene 

Fritz Hilpert og Henning Schmitz, 

la Hütter og Schneider ut på en storstilt 

verdensturne i 2003-2004, med stor 

suksess. Blant annet spilte de for et fullsatt 

Rockefeller i Oslo, to kvelder på rad, og kritikerne 

vendte utvetydig tommelen opp. 

Hva så med Kraftwerks fremtid? I følge 

ryktene så er de fortsatt i Kling Klang-studioet 

sitt og komponerer, og har en ny plate 

i tankene. Dette ryktet fi kk en anelse mer 

troverdighet i fjor høst, da Ralf Hütter – i et 

meget sjeldent intervju – uttalte til musikkbladet 

Mojo at han lovet fansen at det ikke 

ville ta like lang tid mellom Tour de France 

Soundtracks og deres neste skive, som tilfellet 

var mellom Electric Café og nevnte Soundtracks, 

altså 17 år. 

Det er med andre ord lov til å leve i håpet. 

I mens får vi heller kose oss med live-DVDen 

Minimum Maximum som kom ut i fjor. 

KRAFTWERK: 

Stiftet i Düsseldorf i 1970 av Florian Schneider 

og Ralf Hütter. Senere ble Wolfgang Flür 

og Karl Bartos rekruttert, som til sist utgjorde 

den kvartetten Kraftwerk er mest kjent for. 

Bartos og Flür gav seg i bandet mot slutten av 

1980-tallet på grunn av interne stridigheter, 

hvorpå Fritz Hilpert og Henning Schmitz ble 

hentet inn som erstattere. 

Revolusjonerte den elektroniske populærmusikken, 

både hva produksjon, teknikk og 

låtskriving angår kontinuerlig etter debuten 

i 1971. 

Har gitt ut følgende skiver: Kraftwerk (1971), 

Kraftwerk 2 (1972), Ralf und Florian (1973), 

Autobahn (1974), Radio-Activity (1975), Trans- 

Europe Express (1977), The Man Machine (1978), 

Computer World (1981), Electric Café (1986), 

The Mix (1991) og Tour de France Soundtracks 

(2003). 

Flere av platene til Kraftwerk fi nnes også i 

tyske versjoner. Det er derimot de engelskespråklige 

som er de internasjonale versjonene.

faste saker: FAGPRESENTASJON 

positivt med 

praksis 

Forrige semester snek faget med det lite akademiske navnet Praktisk informasjonsarbeid 

seg inn på HF-fakultetet. Både næringsliv og studenter syntes det var på tide. 

tekst: Anniken Gjesdahl 

anniken.gjesdahl@student.uib.no 

foto: Nina Knag 

Ivar Utne ved Nordisk institutt er en av de 

fagansvarlige for Praktisk informasjonsarbeid. 

Han ble headhuntet til stillingen på grunn av 

sin erfaring med et lignende fag på slutten 

av åttitallet ved UiB, som dessverre ble lagt 

på is. Praktisk informasjonsarbeid startet 

opp høsten 2005 og skal gå hvert semester 

på HF. I tillegg til en generell innføring 

i informasjonsarbeid, kommunikasjon 

og formidling, tilbyr kurset en fi re ukers 

praksisperiode hos en bedrift. 

Faget har 20 plasser og er åpent for alle 

studenter, uansett bakgrunn, selv om det 

ble opprettet spesielt for den relativt ferske 

bachelorgraden Språk og informasjon. Det 

eneste kravet er at man har 120 studiepoeng, 

og poenget er å ta faget som en del av det siste 

året i en bachelorgrad. Utenom studenter fra 

Språk og informasjon har de fl este bakgrunn 

fra Medie- eller kulturfag. 

- Idéen bak Praktisk informasjonsarbeid 

er at studenter skal lære å 

kommunisere fagkunnskap og håndtere 

informasjonsmateriell og kontakt med 

presse. Det er viktig for studentene å opprette 

kontakt med arbeidslivet under utdannelsen 

og fl ere studenter har blitt tilbudt videre 

oppdrag etter endt praksistid. 

Næringslivet gleder seg 

Holdningen på Høyden har endret seg 

kraftig bare i løpet av få år. Interessen for 

økt kontakt med næringslivet vises aktivt 

gjennom tiltak som Karrieredagen og møter 

mellom studenter og næringsliv arrangert av 

Norsk Studentunion. Det er ikke lenger bare 

Handelshøyskolestudenter som får vise seg 

frem. Utne sier at det i alle fall ikke er viljen 

til bedriftene det skorter på: 

- Både offentlige og private bedrifter vi tar 

kontakt med, er positivt innstilte til å ha en 

student hos seg. De som sier nei begrunner 

det ofte med praktiske problemer som at 

de ikke har tid til å følge opp studenten 

godt nok, eller at de ikke har kontorplass til 

dem. Etter at første semester var unnagjort, 

fi kk vi positive, men ikke overstrømmende 

tilbakemeldinger fra bedriftene. Det er 

selvsagt begrenset hvor mye de kan få ut 

av det, ettersom det kun dreier seg om en 

fi re ukers praksisperiode. Dette semesteret 

var det derimot atskillig større takhøyde, 

og praksisstedene som har takket ja til en 

student, sier at de gleder seg. De ser frem 

til å få kontakt med universitetet, og mange 

mener det er på høy tid at universitetet 

begynner å rette seg mer mot næringslivet. 

Gjensidig nytte for partene 

Informasjonssjef ved Tine Meieri i Bergen, 

Margrethe Gudbrandsen, hadde en 

praksisstudent hos seg forrige semester og 

hun uttaler seg positivt om ordningen: 

- Jeg synes det er spennende at 

38 

utdanningsinstitusjoner og næringsliv kan 

samarbeide på dette området. Vi har alle 

vært studenter en gang med et ønske om å få 

prøve oss i det virkelige arbeidsliv. Jeg synes 

tiltaket er veldig bra og vi hadde stor hjelp i 

studenten som var her i sin praksisperiode. 

Også studentene hadde stor nytte av 

å få gjøre noe annet enn å sitte passivt 

i et auditorium. Tidligere språk- og 

informasjonsstudent Ann-Christin Foss tok 

kurset som et tillegg til bachelorgraden i fjor 

og var fornøyd med opplegget: 

- Jeg synes det var et nyttig kurs ettersom 

jeg fi kk satt mye av teorien fra studiene ut i 

praksis og fi kk lære ulike måter å informere 

på. Det mest positive er nettopp praksisen 

hvor man får sett hvordan ting fungerer «in 

real life». Man får også gode muligheter til å 

enten få seg jobb eller til å få gode kontakter. 

Praksis under opplæring er i skuddet 

som aldri før. Store bedrifter som Statoil 

og Gjensidige øker stadig antall traineestillinger 

som lyses ut. Hvis en jobb innenfor 

informasjonsbransjen er det som frister, kan 

det være inspirerende å vite at man kan få en 

fot innenfor bransjen gjennom UiB.

faste saker: MASTERSTUDENTEN 

mystiske krigere 

Magnus Brimsholm skal skrive masteroppgave i arkeologi. Han planlegger å skrive om et 

mystisk krigerfolk som bare er kjent under navnet egypterne ga dem: «Sea Peoples». 

tekst: Alexander Bygnes 

alexander.bygnes@student.uib.no 

foto: Bjarne Oppedal 

Magnus forteller at disse «Sea Peoples» var et 

folk som herjet langs kysten av Middelhavet 

på slutten av bronsealderen, rundt 1200 f.Kr. 

Han viser et kart over den østre delen av 

Middelhavet. 

- Konfl iktene startet på de greske øyene, 

og beveget seg ned til Egypt. De fi kk dette 

navnet av egypterne fordi de kom fra sjøen, 

muligens fra Hellas. Men det er usikkert 

hvem de egentlig var, og for å fi nne det ut må 

en sammenligne arkeologisk materiale. Noen 

arkeologiske funn tyder på at de brukte spyd 

og runde skjold av typen grekerne brukte. 

- De var sannsynlig sammensatt av fl ere 

folk. Teorier går ut på at det kan ha vært folk 

fra Sicilia, Hellas, Kreta og Nord-Syria, og 

kanskje også andre steder. Noen mener det 

var Sea Peoples som forårsaket det hetittiske 

rikets fall. Det var en urolig tid. 

Ikke bare røvere 

Bakgrunnen for disse vandringene var ikke 

bare plyndring og brenning av byer, mange slo 

seg også ned på veien. Det kan ifølge Magnus 

tyde på at det var økonomiske årsaker til at så 

mange folk slo seg sammen, som mangel på 

ressurser, sult og lignende. 

- Det kan ha vært en grunn til at de 

beveget seg nedover mot Egypt. Men teorier 

om nød er ikke overbevisende dokumentert 

med utgangspunkt i arkeologisk materiale. 

Kanskje det var urolighetene i Hellas på 

tiden. Det er usikkert. Det kan også ha vært 

uro i Sentral-Europa som har forplantet seg 

videre, at det egentlig startet der. 

- Det er mye uvisst, det er derfor det er 

interessant. Det er en spennende tid hvor det 

er mye som skjer. Jeg har alltid vært interessert 

i den krigerske delen 

av historien. Dette er 

et godt eksempel på 

den. 

Sterke, men ikke 

ustoppelige 

Sea Peoples virket 

ustoppelige, men de 

ble til slutt beseiret av 

egypterne. Egyptiske 

kilder forteller om to 

angrep, det første på 

slutten av 1200-tallet 

f.Kr. og det andre 

tidlig på 1100-tallet 

f.Kr. Første gangen 

var det en hær som 

kom over land fra 

Libya, andre gangen 

angrep de med både 

hær og skip. 

- Den andre gangen var egypterne godt 

forberedt. Det siste angrepet ble en massakre. 

I egyptiske skriftlige kilder fortelles det 

om hvordan Ramses III beseiret en stor 

invasjonsstyrke og tok mange slaver. 

Arkeologisk sammenligning 

Magnus forteller at han har et sterkt fokus 

på arkeologisk materiale og litteratur. Det 

er dårlig med sikre historiske kilder, så 

arkeologiske funn spiller en sentral rolle i å 

avdekke hvem Sea Peoples egentlig var. 

- Derfor trengs sammenligning av 

arkeologisk materiale som er funnet, som 

typen våpen og klesstiler Sea Peoples hadde 

og historien som er risset inn i veggene i 

39 

Egypt. Jeg kommer til å se på nyere og eldre 

teorier og sammenligne dem. Jeg må lese 

arkeologisk materiale om Hellas, teoriene, 

hvordan teoriene er satt sammen, hvilke 

kilder de bruker, hvorfor de sier det de sier, 

og om en teori har bedre grunnlag enn en 

annen. 

Utgravning og forskning 

- Hva har du lyst til å arbeide med når du er 

ferdig? 

- Jeg har mest lyst til å være med på 

utgravninger, helst i utlandet. Men det 

foregår ikke hele året rundt. Resten av året 

vil jeg drive med forskning ved universitet. 

Forskning er en del av grunnen til jeg begynte 

med dette.



foto: Elizabeth Pettersen

faste saker: BOKANMELDELSE 

ein gamal og god 

grapefrukt 

Ei oppmoding om ikkje å gjere som du pleier, men å gjere som Yoko seier. 

tekst: Ida-Johanne Gamborg Lillebø 

idajgl@online.no 

Yoko Ono, Grapefruit, a book of Instructions 

and Drawings. Simon and Schuster 2000 

Yoko Ono er kanskje noko urettmessig kjend 

mest for sitt ekteskap og arbeid med John 

Lennon. Men ho er ein sjølvstendig kunstnar 

som hadde eit eige virke både lenge før og 

etter at Lennon var ein del av biletet. Dei som 

fekk med seg utstillinga hennar på Astrup 

Fearnley-muséet i Oslo i fjor, fekk oppleve 

kunst som har ei underliggjande formidling 

av ei ektefølt tru på fred og glede. Likeeins 

får ein i møtet med tekstane i denne boka ei 

kjensle av ei naiv glede over livet, ei feiring av 

menneskeleg kreativitet. 

Den viktige idéen 

Denne vesle boka kom fyrste gong ut i 1964 

i eit avgrensa opplag på 500 eksemplar. Etter 

det har den kome ut i nye opplag ved fl eire 

høve, no sist i 2000. Dette er ei bok som 

inneheld instruksjonar. Desse vert gjerne 

kalla «piece» og er ikkje berre instruksjonar, 

men rett og slett kunstverk. Denne boka kan 

nemleg lesast som uttrykk for ei konseptualistisk 

kunsttenking. I konseptkunsten er 

idéen og tanken bak kunstverket viktigare 

enn sjølve utføringa av verket. Dette inneberer 

at sjølve idéen kan vere kunst i seg sjølv. 

Slik sett er dette ei lita bok fylt til randa av 

mange store kunstverk. Store med tanke på 

kor mykje dei femner som idéar, og kor stort 

eit rom dei opnar for menneskeleg utfalding. 

Ono har sjølv framført ein del av desse verka 

ved fl eire happenings, mellom dei det kjende 

«Cut Piece». 

Leiken i livet 

Grapefruit inneheld mange 

ulike slags korte tekstar, som 

til dømes «Piece for the wind» 

der instruksjonen læt: «Cut a 

painting up and let them be 

lost / in the wind.» I «Pulce 

Piece» er oppmodinga å « 

Listen to each other’s pulse 

by / putting your ear on the 

other’s / stomach.» Eller 

som i «Light piece»: «Carry 

an empty bag. / Go to the 

top of the hill. / Pour all the 

light you can in it. / Go home 

when it is dark. / Hang the 

bag in the middle of your / 

room in place of a light bulb.» 

I ein serie med slike naive, 

leikne og opne tekstar blir vi 

utfordra til å tenke annleis. 

Boka utfordrar vår konvensjonalitet 

på alle måtar, både i måten vi opptrer 

på og ikkje minst i måten vi tenkjer og er på. 

Yoko Ono opnar ei verd for oss som er full av 

humor og originale innfall, og lesaren får ta 

del i tankar som er så enkle og geniale at dei 

opnar eit hav av refl eksjon og undring for den 

som ynskjer det. Ho fristar oss til å sjå opp 

og rundt oss, og i møte med idéane i boka 

ser vi kanskje kor avgrensa våre eigne tankar 

er i møte med verda og menneska rundt oss. 

Og ikkje minst lokkar ho oss til å strekke og 

utvide vår forståing og vår leikelyst. 

For at kunstverka i denne boka skal kome 

til live er det nok at du som lesar førestiller 

41 

deg idéane og slik let den opphavlege kunstverk-tanken 

leve i hovudet ditt. Den nærliggande 

oppmodinga vil likevel vere denne: 

Kor mange av desse vil du sjølv føre ut i livet? 

Men oppmodinga kjem med ei åtvaring: Du 

skal ikkje så bort ifrå at dine tankar og kjensler 

kring tilveret kan bli utfordra på underfundig 

vis. Difor vil eg ikkje rå alle til å følgje 

denne instruksjonen: «Burn this book after 

you’ve read it.» For problemet blir då at ein 

vil sakne boka så mykje at ein må skaffe seg 

den igjen. Og igjen.

faste saker: FORSKERSTAFETT 

fortolking i islamsk lov 

tekst: Knut Vikør, førsteamunensis i historie ved UiB, leder for Senter for midtøsten- og muslimske studier 


I dagens debatt om muslimars tilpassing til 

det moderne samfunnet, i Norge eller i Midtausten, 

dukker stadig spørsmålet om Sharialovene 

opp. Harde, middelalderske lover gitt 

av Gud, som vart lagt fast i profeten Muhammads 

tid og bryter med alt vi har av normer 

i vår tid, blir det sagt. Men er desse lovene 

så fastfrosne? Kva slags fortolkingsrom er det 

innanfor Shariaen, den islamske lova? 

Denne lova har to sider: Den bygger på 

Guds openbaring til sin profet Muhammad, 

Koranen og Profettradisjonane. Ut frå det 

«råmaterialet» utforma dei lærde det sammenhengande 

lovsystemet vi kallar Shariaen. 

På den eine sida det guddommelige, på den 

andre det menneskelige og dermed feilbarlige. 

Spørsmålet blir da korleis ein skal takle 

denne spenninga mellom det absolutte og 

det relative. Kristenheita løyste tilsvarande 

problem ved å ha ein felles autoritet, ein pave, 

som gav autoritative svar i religiøse spørsmål. 

Islam har aldri hatt noe tilsvarande. I staden 

løyste ein det på to måtar: For det første slo 

ein fast at «usemje er ei gåve frå Gud», det er 

positivt at det er ulike syn mellom menneska. 

For andre la ein autoriteten til fellesskapen av 

dei lærde, konsensus. Dersom dei lærde, som 

gruppe, er overvegande samde om at ei tolking 

er rett, så skal dei truande følge denne 

tolkinga som ein fast regel. 

Dette gav islamsk teologi og lov både ei 

ramme av fastheit, i den grad dei lærde var 

samde om grunnleggande ting, og ein fl eksibilitet 

i løysing av nye spørsmål, fram til 

ei semje var oppnådd. Men spørsmålet var, 

dersom det var oppnådd semje om eit svar 

eller ein regel på eit tidspunkt, måtte den da 

42 

gjelde til evig tid, eller kunne seinare lærde 

«oppheve» denne semja når til dømes samfunnet 

rundt hadde endra seg? 

Dette var både eit teoretisk og eit praktisk 

spørsmål, etter kvart som dei grunnleggande 

svara hadde fått sine svar, frå 1100-talet og 

utetter. Det var to svar på dette: Det eine 

peikte på at di meir tid som gjekk etter Profeten, 

di meir forsvann kunnskapen om kva han 

hadde formidla. Ein kan ikkje få meir kunnskap 

om Openbaringsgrunnlaget. Derfor 

kan ikkje ein regel fastlagt i tidlig tid bli satt 

til sides i ei ettertid med mindre kunnskap. 

Eit anna svar var å skille mellom det grunnleggande, 

som kom frå Gud og ikkje kunne 

endras, og det tidsavhengige som måtte tilpassas 

eit samfunn i stadig endring. Ein teologjurist 

som hevda dette på 1300-talet var 

al-Shatibi i Granada, som meinte ein måtte

leite fram Guds hensikt med lova (maqasid), og 

tilpasse den til det samfunnet som ein levde i 

til eikvar tid. I praksis betydde det at slikt som 

regulerte den truandes forhold til Gud (slik 

som bønneritualer m.m.) måtte vere urørt, 

men dei lovreglane som styrte mellommenneskelige 

forhold må endras ut frå kva som 

best tilsvarte Guds grunnleggande hensiktar 

(slik som at «trua skal ikkje vere til byrde for 

dykk»). 

I moderne islam-historie er denne debatten 

sett på som ei motsetning mellom dei to 

begrepa «fortolking», ijtihad, og «imitasjon», 

taqlid. Det første, som eldre historikarar 

(muslimske som vestlige) meinte var typisk 

berre i dei første tre hundreåra av islam, er 

prinsippet om at dei lærde kan produsere 

nye reglar for nye omstende. Det andre er 

det motsatte, at dei truande (og dei lærde) 

er nødt til å følge, «imitere», eit standpunkt 

som alt er etablert og kan ikkje sjøl ta stilling 

til om dette er rett eller feil. Med andre ord, 

ein gong mellom 900 og 1300 e.Kr. vart «døra 

til ijtihad stengt», og etter den tid kunne dei 

lærde ikkje utvikle lova noe vidare: det var 

berre nedgangstid og intellektuell stillstand. 

Det var først inspirasjonen frå Europa på 

1800-talet som løyste opp dette; ved at 

unge reformistar ville gjenopne «døra», og 

omtolke lova og teologien i den europeiske 

opplysingstidas klare og rasjonelle glans. 

Denne framstillinga kan ein framleis fi nne 

i standardverk om islamsk historie og teologi. 

Men ettersom vi i det siste tiåret har begynt å 

sjå litt nærmare på det som vart skrive i denne 

«nedgangstida» (som dei gamle ikkje brydde 

seg med, det var jo berre «imitasjon»), så har 

vi funne at dette bildet nok ikkje er heilt rett. 

Ordtaket om «døra» gjeld berre det metodiske 

grunnlaget for lova. Innanfor dette var det 

rom for ijtihad, nyutvikling av lova, heile tida. 

Dei to, «fortolking» og «imitasjon», var ikkje 

motsetnader, men stod dialektisk saman. For 

at ein lovregel skulle kunne praktiseras, måtte 

den få autorisasjon gjennom allmenn tilslutning 

frå dei lærde, altså at den skulle «imiteras». 

Taqlid var altså målet for den regelen 

som vart utvikla gjennom ijtihad. Dermed 

gjekk lovforminga gjennom taqlid-systemet: 

Ein ny regel vart aldri presentert som ny, men 

som ei logisk fortsetting av ein eldre, etablert 

lovregel – sjøl om den i realiteten sa akkurat 

det motsatte av den tidligare. Dermed kunne 

den tidligare autoriteten brukas til å stadfeste 

den nye. 

Men frå 1600-talet, og særlig frå 1700-talet 

kom det nye røyster som ville gå vidare, 

og utfordra sjølve autoriteten til dei lærde. 

Desse oppstod helst i utkantane av det islamske 

riket, i India, Afrika eller i ørkenområda i 

Sahara og Arabia, utanfor dei store lærdoms- 

seta. Dette er altså ein eldre og islam-intern 

reformtype, heilt ulik dei som på 1800-talet 

ville reformere islam ut frå europeiske utfordringar. 

Begge brukte begrepet ijtihad, men 

la ulike ting i det. Den eldre bølga avviste 

«eigne oppfatningar» ( ra’y , som dei rekna 

som «fantasi») som grunnlag for fortolkinga. 

Deira poeng var i staden at alle generasjonar, 

også samtida, må ha samme rett til å vurdere 

openbarings-kjeldene som dei første generasjonane 

hadde hatt. På 800- og 900-talet gjekk 

dei lærde gjennom kjeldene i si tid, vurderte 

kva profet-tradisjon som var ekte og kva som 

var falskneri, og kva kontekst eit Koranvers 

eller tradisjon skulle lesas inn i. Men dei på 

800-talet kan ikkje ha noen forrang her, vi på 

1700-talet må kunne gå inn og gjere samme 

type arbeid som dei gjorde da; dei var feilbarlige 

menneske som oss. 

Dette var altså eit radikalt brot med autoriteten 

til den etablerte lærdommen på 1700- 

og tidlig 1800-tal, men det var ikkje noe brot 

43 

med metoden for utvikling av den islamske 

lova, slik den hadde blitt utvikla i tidlig tid. 

Slik var dette ein «reformasjon» klart innanfor 

det islamske tankemønsteret. Seinare på 

1800-talet vart desse røystene langt på veg 

skuvd til sides av Europa-inspirerte reformistar, 

og seinare av anti-europeiske islamistar. 

Kunne denne bølga ha blitt ei tredje røyst, 

ein reform meir bygd på islams eige grunnlag? 

Det fekk vi altså aldri vite, men studiet av 

denne kan gi peikepinn om fl eksibliteten til 

– og grensene for – klassisk islamsk tenking. 

Atrium ønsker å presentere noe av det faglige 

arbeidet som blir gjort rundt om på HFinstituttene. 

I denne utgaven har Knut Vikør 

fra senter for Midtøsten- og islamske studer 

stafettpinnen. I neste utgave går pinnen videre 

til Odd Einar Haugen på nordisk institutt.

pensumfritt 

tekst: Maria Eleni Tripodianos 

tullagrekar@hotmail.com 

foto: Birgitte Norsen 

Atrium tuslet denne gangen ned til de samfunnsbevisste på SV-fakultetet for å forske litt. 

Hva leser våre kjære medstudenter når de ikke sitter med nesa i pensumbøkene? 

Bjørnar Kristiansen, Sammenlignende 

politikk 

Vi klarer å stoppe en hastende 

Bjørnar på brosteinplassen ved 

U-Phil. Han vil anbefale en bokserie: 

- Haikerens guide til galaksenbøkene 

av Douglas Adams er 

veldig underholdende og må 

anbefales. Ellers liker jeg godt 

krim, særlig bøkene til Henning 

Mankell; de er spennende. 

Marith Hauglid, Sosialantropologi 

Vi beveger oss inn i hovedbygget 

ved SV for å få i oss varmen 

igjen. Her treffer vi på Marith. 

- Jeg liker best å lese krimbøker, 

helst de mer virkelighetsinspirerte. 

Jeg kan nevne Dan 

Brown, han skriver veldig spennende 

og realistisk. Jeg liker også 

eventyrsjangeren som Harry 

Potter-bøkene. 

I sin anbefaling er Marith 

klar. 

- Vil du lese noe helt sinnsykt, 

bør du sjekke ut Doppler 

av Erlend Loe. Den er av og til 

kjempemorsom og av og til slik 

at du lurer på hva han driver 

med! 

44 

Marthe Strømme, sosiologi 

Marthe sier hun liker å lese det 

meste hun kommer over som 

ikke er pensum. 

- Jeg liker ekstra godt bøker 

med litt spenning, smiler hun, og 

nevner forfatterne Dan Brown 

og John Grisham. Hun føyer seg 

óg inn i rekken av studenter som 

liker Harry Potter-bøkene. 

- Artig og lett underholdning. 

Jeg vil gjerne få anbefale to 

bøker: romanen Deception Point 

av Dan Brown var både spennende 

og lærerik, og Memoirs of 

a Geisha av Arthur Golden var en 

utrolig fascinerende bok! 

Geirmund Viken, Medievitenskap 

Geirmund sier at han ikke leser 

bøker så ofte, men når han får 

tenke seg litt om, kommer han 

likevel på en bok han leste når 

han kjedet seg i julen; 

- Allahs sorte enker av Julia 

Jusik er spennende. Det er en 

dokumentar-bok som forteller 

fl ere historier om og bak ulike 

terroristaksjoner i Tsjetsjenia 

og Russland utført av kvinner. 

Disse kvinnelige terroristene går 

under betegnelsen «sorte enker», 

og boken viser hvordan de blir 

fanget opp av terroristnettverkene. 

Den var veldig interessant 

og kan anbefales.


foto: Elizabeth Pettersen

Lene Merethe Stien 

1982 - 2006 

46

Noen ganger i våre liv står vi ansikt til ansikt med ting som synes 

oss så ubegripelige og så vanvittige at vi knapt kunne tenke oss det. 

Ganger hvor ordene synes å synke inn i ubehjelpeligheten og vi står 

døvstumme igjen. 

Jeg føler det er slik nå. 

Lene Merethe Stien ble med i Atrium for litt over et år siden, i januar 

2005. Da hadde hun akkurat kommet tilbake til Norge og Bergen etter 

et år med studier i Italia. Hun ble raskt en av våre mest aktive journalister 

og kom stadig med nye, glimrende bidrag til bladet. Samtidig ble 

hun en nær venn av fl ere av oss. 

Som student studerte Lene på HF-faktultetet gjennom hele studietiden. 

Det er på mange måter vanskelig tenke seg henne på et annet 

fakultet. Hun var den fødte HF-er og fagene hun tok gjenspeiler på 

mange måter dette: litteraturvitenskap, italiensk og kunsthistorie. 

Som journalist må da også hennes «spesialområde» sies å være 

bokanmeldelser, noe som selvfølgelig grunnet seg i hennes enorme 

kjærlighet til litteratur. Det er i det hele tatt vanskelig å omtale Lene 

uten snart å tenke på hennes enorme glede for kunst, for litteratur, 

musikk og fi lm. Denne gleden var hos henne inderlig dypfølt og oppriktig. 

Men samtidig var hun så mye mer: Ei varm, åpen, sjarmerende, 

bestemt og elskelig jente som med sitt intellekt og sikre penn uten tvil 

47 

ville kunne ha lyktes godt videre i livet. 

Da vi skulle velge nytt styre i Atrium tidlig 19. januar i år, ble hun 

valgt journalistansvarlig, det viktigste og mest ansvarsfulle vervet i 

Atrium ved siden av redaktørstillingen. Vi er ikke i tvil om at Lene ville 

utført sine nye oppgaver på en utmerket måte. Hun fi kk derimot aldri 

virke i sin nye stilling. Hun døde bare ti dager senere, søndag 29. januar 

2006. 

Når jeg skriver dette, er det tre uker siden Lenes død. Det virker fortsatt 

ubegripelig at hun ikke lenger er blant oss og det kjennes så urettferdig, 

så hjerterått, at hun er borte. Det kan ikke legges skjul på at det 

vil være vanskeligere å fortsette uten henne, både i bladet og utenfor, 

selv om vi vet vi ikke har noe valg. 

Lene fi kk bare 24 år. Hennes døgn er over, men vi vil aldri kunne 

glemme henne og hun vil alltid inneha en stor plass i hjertene våre. 

Vi vil lyse fred over Lenes minne. 

Halvor Ripegutu, for Atrium

Noen ganger i våre liv står vi ansikt til ansikt med ting som synes 

oss så ubegripelige og så vanvittige at vi knapt kunne tenke oss det. 

Ganger hvor ordene synes å synke inn i ubehjelpeligheten og vi står 

døvstumme igjen. 

Jeg føler det er slik nå. 

Lene Merethe Stien ble med i Atrium for litt over et år siden, i januar 

2005. Da hadde hun akkurat kommet tilbake til Norge og Bergen etter 

et år med studier i Italia. Hun ble raskt en av våre mest aktive journalister 

og kom stadig med nye, glimrende bidrag til bladet. Samtidig ble 

hun en nær venn av fl ere av oss. 

Som student studerte Lene på HF-faktultetet gjennom hele studietiden. 

Det er på mange måter vanskelig tenke seg henne på et annet 

fakultet. Hun var den fødte HF-er og fagene hun tok gjenspeiler på 

mange måter dette: litteraturvitenskap, italiensk og kunsthistorie. 

Som journalist må da også hennes «spesialområde» sies å være 

bokanmeldelser, noe som selvfølgelig grunnet seg i hennes enorme 

kjærlighet til litteratur. Det er i det hele tatt vanskelig å omtale Lene 

uten snart å tenke på hennes enorme glede for kunst, for litteratur, 

musikk og fi lm. Denne gleden var hos henne inderlig dypfølt og oppriktig. 

Men samtidig var hun så mye mer: Ei varm, åpen, sjarmerende, 

bestemt og elskelig jente som med sitt intellekt og sikre penn uten tvil 

47 

ville kunne ha lyktes godt videre i livet. 

Da vi skulle velge nytt styre i Atrium tidlig 19. januar i år, ble hun 

valgt journalistansvarlig, det viktigste og mest ansvarsfulle vervet i 

Atrium ved siden av redaktørstillingen. Vi er ikke i tvil om at Lene ville 

utført sine nye oppgaver på en utmerket måte. Hun fi kk derimot aldri 

virke i sin nye stilling. Hun døde bare ti dager senere, søndag 29. januar 

2006. 

Når jeg skriver dette, er det tre uker siden Lenes død. Det virker fortsatt 

ubegripelig at hun ikke lenger er blant oss og det kjennes så urettferdig, 

så hjerterått, at hun er borte. Det kan ikke legges skjul på at det 

vil være vanskeligere å fortsette uten henne, både i bladet og utenfor, 

selv om vi vet vi ikke har noe valg. 

Lene fi kk bare 24 år. Hennes døgn er over, men vi vil aldri kunne 

glemme henne og hun vil alltid inneha en stor plass i hjertene våre. 

Vi vil lyse fred over Lenes minne. 

Halvor Ripegutu, for Atrium

studentmagasinet for HF-fakultetet UiB nr. 1 2006 14.årgang - Atrium

Create successful ePaper yourself

Delete template?

Save as template?