VEIEN FRAM TIL EGEN BOLIG - Husbanken

Vedtaket ble møtt med vantro og massiv kritikk fra mange
hold og fikk stor mediadekning. Etter mye argumentasjon
frem og tilbake kontaktet foreldrene Fylkesmannen i Hordaland.
Herfra kom det klar melding om at vedtaket var i strid
med sosial- og helsetjenesteloven. I uttalelsen ble det også
vist til at en kommune ikke kan legge til grunn at pårørende
skal påta seg oppgaver som kommunen har plikt til å utføre.
Bømlo-politikerne måtte derfor krype til korset. Linda og de
fire andre flyttet inn som planlagt i Jensahaugen 1. oktober
2008. Problemene var likevel ikke over av den grunn. Det
ulovlige vedtaket hadde forsinket ansettelsen av tjenesteytere.
De kunne dermed første starte på jobb 1. desember
2008. Lindas foreldre og de andre pårørende måtte dermed
fungere som tjenesteytere i de to månedene i mellomtiden.
Lindas foreldre ønsket imidlertid ikke at datteren skulle bli
boende hjemme i tiden det ville ta før hjelperne hennes var
på plass. Hennes far, Bjørn, tok seg fri uten lønn fra jobben i
nordsjøen for å være hos datteren når mor Else Berit var på
jobb. Foreldrene vekslet på å sove hos Linda i den nye leiligheten.
Familien tapte mange penger i denne perioden som
de siden har krevd erstatning for av Bømlo kommune. De har i
skrivende stund (juli 2009) ennå ikke fått endelig svar.
Selv om dette så å si gikk på helsa løs for alle foreldrene og
Lindas foreldre
Else Berit og
Bjørn Ingvaldsen
selvsagt skapte stor usikkerhet blant de fem hovedpersonene,
førte det å ha sine nærmeste rundt seg til at Linda fikk
en skånsom overgang til å bo i eget hjem. Hun ble kjent med
leiligheten sin gjennom foreldrene – i stedet for via fremmede
tjenesteytere. Foreldrene ble på sin side gradvis mer trygge
når de over tid fikk se hvor godt leiligheten fungerer i forhold
til Lindas behov.
Else Berit og Bjørn visste at Linda kom til å sørge over å flytte
hjemmefra og leve sitt liv uten dem. Foreldrene har tidligere
erfart at hennes sorg gjerne kommer til uttrykk på et senere
tidspunkt. Selv om både Else Berit og Bjørn nå gleder seg over
at hun trives både i leiligheten sin og i fellesskapet med de
andre, ser de at hun savner å ha familien sin rundt seg i det
daglige. De trøster seg samtidig med at det i skrivende stund
bare er gått ca. et halvt år siden hun flyttet hjemmefra, og at
de selv fortsatt kan være mye til stede i livet hennes.
SITUASJOnEn I DAG
Lindas nye hverdag i eget hjem er ikke helt på plass ennå.
Fortsatt er hun ikke delaktig nok i de daglige aktivitetene i
eget hjem. Både Bjørn, Else Berit og de andre foreldrene har
likevel tiltro til at de ansatte vil gjøre en god jobb også på
disse områdene etter hvert. Alle de pårørende tumler likevel
fortsatt med mange tanker om hvordan deres sønns eller datters
tjenester, ferier og fritid kan få et bedre innhold. Verken
Else Berit eller Bjørn har derfor ennå ikke klart å senke skuldrene
helt - i trygg forvissning om at Linda har det bra i sin
nye hverdag - uten dem.
Med sine mange ulike og hyppige epileptiske anfall har
29-åringen enkeltvedtak med en-til-en-bemanning døgnet
rundt – med unntak av en halv time. Hun har sin egen våkne
nattevakt på grunn av faren for livstruende epileptiske anfall
og fordi hun må ha hjelp og nærvær av et annet menneske
som kan trøste og trygge henne umiddelbart etter et anfall.
Det ble installert alarmer i leiligheten hennes – men Lindas
foreldre mente at det ikke var godt nok. De mener tekniske
hjelpemidler skal være et supplement og ikke en kompensasjon
for personlig assistanse.
Linda har to primærkontakter og hun har en tjenesteyter hos
seg hele tiden. Etter hvert har tjenesteyterne både sett og
taklet de mange ulike epileptiske anfallene hennes. De begynner
gradvis å bli mindre engstelige for å ta henne med seg ut
alene – uten å ha noen med seg til å hjelpe hvis det skulle skje
noe.
29-åringen står opp ved 7-tiden i ukedagene og spiser frokost.
Deretter er hun på aktivitetssenteret mellom klokken ni og
tre. Vel hjemme lager en av de ansatte middag sammen med
henne. Linda og to av de andre beboerne spiser av og til middag
hos hverandre. I helgene er det lagt opp til felles måltider
i storstua for de som vil – og om den enkeltes dagsform tillater
det. På gode dager setter Linda pris på å være sammen
med både naboene sine og andre mennesker. Hun liker å
observere folk.
En dag i uken deltar hun på et kommunalt musikk- og kulturtilbud
som er tilrettelagt for personer med utviklingshemning.
Linda er fortsatt med foreldrene på mye av det som skjer av
kulturtilbud i Bømlo. Hun er også hjemme hos dem i helgene
innimellom, er av og til på besøk hos søsteren i Haugesund,
er med på tur til familiens feriehus ved sjøen eller deltar på
andre aktiviteter. Else Berit er leder av nFU Bømlo lokallag der
Linda er med på alle møter og arrangementer.
88 89
Gjensynsglede